9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Innledning

I dette kapitlet redegjøres det for de økonomiske og administrative konsekvensene av anbefalingene som utvalget foreslår i kapittel 4 til 8 av utredningen:

• Kapittel 4 Tilgang til egenkapital

• Kapittel 5 Tilgang til fremmedkapital

• Kapittel 6 Informasjonsasymmetri og digitalisering

• Kapittel 7 Oppstart, vekst og offentlige virkemidler

• Kapittel 8 Skattesystemets innvirkning på kapitaltilgangen

Utvalget har gitt flere anbefalinger om videre vurderinger og utredninger. I slike tilfeller foreligger det ikke en endelig anbefaling. Utvalget går derfor ikke nærmere inn på de økonomiske og administrative konsekvensene av disse anbefalingene i dette kapitlet, men viser til utvalgets vurderinger i det enkelte kapittel.

9.2 Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets anbefalinger

9.2.1 Kapittel 4 Tilgang til egenkapital

Pensjon

• Myndighetene og bransjen må bidra til at det gis god informasjon om adgangen til og konsekvensene av konvertering av fripoliser med garanti til fripoliser med investeringsvalg.

• Det bør legges til rette for at konverteringsadgangen blir mer reell. For eksempel kan kunder kompenseres for å skifte fra årlige garantier til enten sluttgarantier eller friere investeringsvalg.

• Innskuddspensjonsordninger bør liberaliseres ved at man lemper på kravet til daglig prising og likviditet på underliggende fond.

• Med større frihet og ansvar for pensjonssparerne til å foreta egne investeringsvalg må informasjonen som tilbys, ikke bare være egnet til å regulere og avklare ansvarsforhold, men også være dekkende, relevant og forståelig, slik at den typiske pensjonsspareren kan foreta informerte plasseringsvalg ut fra investeringsstrategi og risikoprofil.

En betydelig del av norsk pensjonskapital plasseres i dag mer kortsiktig og likvid enn hva som er optimalt for å oppnå en god forventet avkastning av medlemmenes midler på lang sikt. Dette medfører også økte innbetalinger til pensjonsordningene for å finansiere ønsket pensjon. Anbefalingene til utvalget vil redusere disse problemene og gir insentiver til at pensjonskapital i større grad plasseres i egenkapitalmarkedene. I den grad økte egenkapitalplasseringer foretas innenlands, vil forslagene også ha positiv betydning for egenkapitaltilgangen til norsk næringsliv.

Forslaget om å innføre en rimelig kompensasjon for å frivillig konvertere fripoliser med garantert avkastning til frie investeringsvalg vil gjøre konvertering mer attraktivt. Forslaget om lempeligere krav til likviditet på plasseringer vil utvide investeringsuniverset for medlemmene av innskuddspensjonsordninger. Begge forslagene vil bidra til at medlemmene får større frihet og ansvar for egen pensjonssparing.

Forslagene må ses i sammenheng med utvalgets øvrige forslag som går ut på å bedre informasjonen til medlemmene om adgangen til og konsekvensene av å ta egne investeringsvalg. Et bedre beslutningsgrunnlag for å tilpasse pensjonssparing til individuell risikoprofil og øvrig formue, kan gi et bedre bytteforhold mellom forventet avkastning og risiko på medlemmenes sparemidler. Gevinstene av forslagene er vanskelig å tallfeste, men kan være betydelige.

For pensjonsinnretningene kan forslaget ha konsekvenser for reserveringspraksis, og det kan påløpe administrative kostnader knyttet til forslagene om at bransjen må bidra til god informasjon om og en mer reell adgang til frie investeringsvalg. Tilsvarende kan det påløpe administrative kostnader for offentlige myndigheter knyttet til forslaget om å sikre dekkende, relevant og forståelig informasjon, slik at den typiske pensjonssparer kan foreta informerte pensjonsvalg. Kostnadenes størrelsesorden lar seg vanskelig anslå.

Offentlig eierskap

• Det offentlige eierskapet, både statlig og kommunalt, i enkeltselskap bør vurderes nøye ut fra formålet med eierskapet, og andelen bør ikke være større enn det formålet krever. Staten bør derfor tilstrebe en mer dynamisk eierpolitikk, inkludert nedsalg og privatisering av bedrifter der staten er dominerende eier, og der formålet ikke lenger kan begrunne eierskapet. Staten bør derfor også være tilbakeholden med å gjøre nye direkteinvesteringer i det norske næringslivet.

Redusert offentlig eierskap i forretningsmessige selskaper kan bidra til mer effektiv kapitalallokering i næringslivet, jf. utvalgets vurdering om lavere avkastningskrav og potensielt gunstigere lånefinansiering. Eierskapet kan også stenge ute andre aktører med et større eierskapsfortrinn og hindre verdiskapende eierskifter, omstruktureringer og/eller konsolideringer. Delprivatisering av selskaper som i dag er heleid av staten kan bidra til en mer profesjonell og markedsmessig eierstyring. Salg av offentlige eierandeler vil også frigjøre kapital i seg selv. Det er vanskelig å anslå hvor store eventuelle effekter vil være. Redusert offentlig eierskap kan i tillegg bidra til reduserte administrative kostnader for det offentlige, knyttet til eierstyring.

9.2.2 Kapittel 5 Tilgang til fremmedkapital

Obligasjonsmarkedet

• Sikker og transparent verdipapirisering kan øke størrelsen på obligasjonsmarkedet. Det kan bidra til økt likviditet og kan gjøre markedet mer attraktivt for nye utstedere. Utvalget mener Norge bør følge regelverksutviklingen i EU og sikre rask og effektiv innføring av regler om verdipapirisering i Norge, slik at norske finansforetak får fullverdig tilgang til denne muligheten.

Verdipapirisering er per i dag ikke tillatt i Norge. Verdipapirisering kan bidra til mer effektiv risikospredning for långivere og investorer, og bedre tilgang til kreditt for enkelte låntakergrupper. Overføring av kredittrisiko fra finansinstitusjonene til obligasjonsmarkedet kan bidra til mer effektiv risikostyring både i finansinstitusjonene og hos investorer i obligasjonsmarkedet. Det kan også gi en indirekte tilgang til obligasjonsmarkedet og dermed mulighet for alternativ finansiering for låntakere som er for små til å legge ut egne obligasjonslån (som SMB). Innføring av verdipapirisering vil i seg selv ikke innebære kostnader av betydning.

9.2.3 Kapittel 6 Informasjonsasymmetri og digitalisering

Folkefinansiering

• Regelverket for låneformidlingsplattformer bør klargjøres ytterligere, og utilsiktede hindringer for drift av plattformer både for lån og egenkapital bør fjernes.

• I påvente av et felleseuropeisk regelverk for folkefinansiering bør det vurderes å etablere et norsk regelverk både for låne- og egenkapitalplattformer. I utformingen av et eventuelt norsk regelverk bør det ses hen til våre naboland.

Klargjøring av regelverket for låneformidlingsplattformer vil være kostnads- og ressursbesparende både for aktører som vurderer etablering og for Finanstilsynet som vil kunne bruke mindre tid på å svare på spørsmål fra enkeltaktører. Dersom uklarhetene i regelverket, eller mangelen på et særskilt regelverk, hemmer utviklingen av folkefinansiering i Norge kan det også ha en kostnad ved at enkelte lovende bedrifter og prosjekter ikke får tilgang til kapital og derfor ikke får realisert sine potensielt verdiskapende prosjekter. Klargjøring av regelverket eller etablering av et særskilt regelverk vil i seg selv ikke innebære kostnader av betydning.

Møteplasser

• Utvalget anbefaler ikke økt offentlig finansiering av denne typen tiltak, men anbefaler å utnytte, evaluere og utvikle de ordningene som er etablert, til både å koble entreprenører og investorer og drive kompetanseoppbygging.

Ulike typer møteplasser kan spille en viktig rolle i å koble kapitalsøkere og -tilbydere for oppstartsselskaper. Møteplassene bidrar også til kompetanseutveksling og opplæring, særlig komplementær kompetanse innen kommersialisering og finansiering. Bedre utnyttelse av eksisterende ordninger gjennom oppfølging av evalueringer vil gi mer effektiv ressursbruk og øke måloppnåelsen.

Finansiell kompetanse

• Utvalget mener at finansiell kompetanse bør ha en større plass i læreplanen i norsk skole, både i ungdomsskolen og for videregående opplæring av alle typer. Finansiell kompetanse må i denne sammenheng omfatte nødvendig kompetanse både som privatpersoner og en forståelse av bedrifters finansielle utfordringer. Det er viktig at finansiell kompetanse formidles også til elever som ikke har særlig fordypning i matematikk.

Utvalget har ikke tilstrekkelig kompetanse om det norske utdanningssystemet til å gi nærmere vurderinger av de økonomiske og administrative konsekvensene av å gi finansiell kompetanse større plass i læreplanen.

Aksjeeierregister

• Arbeidet med et elektronisk aksjeeierregister for aksje- og allmennaksjeselskaper bør fullføres.

Et elektronisk og offentlig tilgjengelig aksjeeierregister vil gi investorer bedre og enklere tilgang til informasjon om aksje- og allmennaksjeselskaper, og på den måten legge til rette for bedre fungerende verdipapirmarkeder. I tillegg vil en slik elektronisk løsning også trolig redusere både kostnader og tidsbruk for selskapene. Dersom et slikt register etableres, vil det trolig medføre både kostnader og økt ressursbehov hos den som skal forvalte registeret. Utvalget har imidlertid ikke gått nærmere inn på dette, all den tid det hefter betydelig usikkerhet ved både valg og utforming av løsning, samt ved hvem som eventuelt skal gis ansvaret for forvaltningen.

Digitaliseringssamarbeid

• Løsninger for samtykkebasert lånesøknad bør utvides, slik at det åpnes for at også bedrifter kan ta denne i bruk.

Etter utvalgets syn, vil dette trolig effektivisere og forbedre prosessen for lånetilgang for bedriftene betraktelig. En utvidelse vil bidra til besparelser både hva gjelder tid og ressurser. I tillegg vil utfordringer knyttet til informasjonsasymmetri og datakvalitet reduseres. All den tid den tekniske løsningen allerede eksisterer for privatpersoner antar utvalget at en utvidelse som foreslått ikke vil innebære store kostnader.

Rekonstruksjon

• Utredningen om gjeldsforhandlingsreglene i konkursloven bør følges opp, og ønskelige reformer bør gjennomføres.

Dersom forslagene i utredningen Rekonstruksjon i turbulente tider følges opp, vil dette kunne bidra til en effektivisering av gjeldsforhandlingsinstituttet. En utvidelse av hva gjeldsforhandlinger kan gå ut på, vil kunne føre til at flere virksomheter med livets rett får den nødvendige hjelpen til fortsatt drift. Tilsvarende vil gjelde for forslaget om å kunne åpne slike forhandlinger på et tidligere tidspunkt. Disse, i tillegg til de øvrige forslagene, vil kunne bidra til at reglene om gjeldsforhandling blir mer effektive og at de blir benyttet i større utstrekning enn i dag, slik at hensynene bak reglene om gjeldsforhandling ivaretas på en bedre måte enn gjennom dagens regler.

9.2.4 Kapittel 7 Oppstart, vekst og offentlige virkemidler

Nytt venture fond-i-fond mandat

• Det bør opprettes et nytt, statlig finansiert venturekapitalmandat med fond-i-fond-struktur med kapital i størrelsesorden 1 milliard kroner. Mandatet bør være fleksibelt når det gjelder venturefasen og tidligere utviklingsfaser. Det bør også bidra til utvikling av nye investeringsmodeller sammen med private investorer, som for eksempel matching- og hybridmodeller. Det er likevel viktig å ta hensyn til prinsippet om at et privat forvaltningsmiljø skal stå mellom staten og det enkelte selskap det investeres i. Mandatet bør gi addisjonalitet gjennom kapital og kompetanse utover dagens offentlige og private venturekapitalfond og forvaltere.

• Utvalget anbefaler at dette mandatet legges til Investinor.

Forslaget innebærer at et nytt mandat må utarbeides. Mandatet bør i første omgang omfatte en forvaltningskapital på 1 milliard kroner som fases inn over tre år. Tiltaket vil få betydning for den institusjon som skal forvalte det, og for forvaltningsmiljøer som går inn som medinvestorer under modellen. For at tiltaket skal utløse nye investeringer, må det også innebære at den private kapitalen som reises, faktisk allokeres til norske foretak. For staten skal tiltaket innebære en omallokering av offentlige midler, og i utgangspunktet ikke en ny utgiftspost på statsbudsjettet.

Investinor og såkornfond

• Det bør foretas en dreining av statlige ordninger fra direkte investeringer til fond-i-fond-løsninger for å stimulere utviklingen av investeringsmiljøer og gi addisjonalitet i bruken av offentlige midler.

• For å utnytte eksisterende miljøer gis Investinor ansvaret for å opprette og forvalte et nytt, statlig finansiert, fond-i-fond venturekapitalmandat.

• Investinor kan gjennom et slikt mandat utøve en aktiv rolle i det unoterte egenkapitalmarkedet som en fond-i-fond investor, herunder også bidra til å få etablert nye norske forvaltningsmiljøer innen ulike bransjer.

• Investinor kan også utøve rollen som en aktiv investor i unoterte selskaper gjennom deltakelse i syndikerte strukturer, pre-såkornfond, og andre nye finansieringsformer hvor en uavhengig forvalter er ansvarlig for løpende oppfølging av investeringsobjektene.

• Forvaltningen av såkornordningene overføres fra Innovasjon Norge til Investinor. Finansieringen av såkornordningen bør som en del av dette mandatet gjøres forutsigbar og langsiktig. Det vil være positivt å forvalte disse i et spesialisert investeringsmiljø med organisasjonsmessig avstand til resten av virkemiddelapparatet.

• Etter utvalgets vurdering vil det som en del av en slik overføring av oppgaver til Investinor være naturlig at selskapet fremover prioriterer investeringer indirekte gjennom andre forvaltere.

Utvalget mener at hovedinnretningen på statlige investeringer i tidlig-fase-bedrifter bør være gjennom fond-i-fond-modeller, der det også særlig bør vektlegges å utløse nye private saminvesteringer. Dette bør få virking for nye tiltak og for fremtidige investeringer under eksisterende bevilgninger for Investinor, siden utvalget foreslår at det nye fond-i-fond mandatet legges til Investinor.

Den konkrete utformingen av løpende forvaltning av eksisterende, og eventuelt fremtidige, såkornfond anbefales lagt til Investinor. Utvalget forventer høyere måloppnåelse og ressursbesparelse ved at den tilknyttede aktiviteten er eller blir overlappende med hovedaktiviteten i institusjonen. Høyere måloppnåelse inkluderer høyere risikojustert avkastning enn i de tidligere fondene. Samtidig innebærer en slik oppgaveforskyvning færre oppgaver for Innovasjon Norge både på kort og lang sikt.

Tiltaket vil få betydning for Investinor som skal forvalte slike bevilgninger, og for de forvaltningsmiljøer som går inn som medinvestorer under modellen. For at tiltaket skal utløse nye investeringer må det også innebære at den private kapitalen som reises, faktisk omallokeres i størst mulig grad til norske foretak.

For staten skal tiltaket på kort sikt innebære en omallokering av oppgaver, og i utgangspunktet ikke en ny utgiftspost på statsbudsjettet. På lang sikt mener utvalget at det jevnlig bør opprettes nye såkornfond. Dette kan innebære behov for både omallokering av statlig finansformue og nye bevilgninger til risikoavsetninger. Samtidig vil en forventet høyere avkastning (risikojustert) gi formuesøkning og grunnlag for omallokering ved realisering av statens verdier i fond som har gått ut sin mandatperiode og solgt investeringene.

Fornybar AS

• Utvalget vil anbefale at man baserer oppbyggingen av Fornybar AS’ organisasjon og organisering, på de beste erfaringene fra etablerte miljøer, og at man legger grunnlaget for god evaluering både av avkastning og oppnåelse av klimaeffekter.

For staten vil dette i hovedsak innebære en videreføring av en varslet oppbygging av det nye selskapet. Utvalget legger til grunn at dette kan skje innenfor eksisterende rammer. Det bør imidlertid allerede nå startes et utredningsarbeid for å etablere et strukturert datagrunnlag fra starten av, for senere evaluering av selskapet og dets måloppnåelse. Utvalget tar forbehold om at dette allerede ligger inne i oppstartsplanene til selskapet.

Offentlige tilskudd og støtte

• Antall offentlige aktører som forvalter offentlige tilskudd, lån eller egenkapital må være begrenset. Man bør være tilbakeholden med å etablere overlappende ordninger for de samme formål.

• Tiltak bør evalueres jevnlig og systematisk, og midler bør aktivt flyttes fra ordninger med lav måloppnåelse til bedre ordninger. I tillegg må ordninger som ikke fungerer, legges ned. Brede ordninger sørger for den mest effektive fordelingen av støtte på tvers av sektorer.

En oppfølging av anbefalingen medfører på kort sikt behov for kartlegging av overlapp i det finansielle tildelingssystemet. Det bør kunne skje innenfor eksisterende økonomiske rammer. En oversikt over løpende evalueringer bør følges av etablering av et system for oppfølging av områder der det ikke har vært gjennomført evalueringer på overskuelig tid. Dette er oppgaver som utgjør en naturlig utvikling av den plikten som allerede påligger Direktoratet for økonomistyring til å samle og tilgjengeliggjøre statens evalueringer på ett og samme sted. Det bør derfor også kunne skje innenfor eksisterende økonomiske rammer. For behov for oppbygging av tilhørende datatilgang, se øvrig omtale av evalueringer i utvalgets utredning.

Innovasjon Norge

• Arbeidet med å spisse Innovasjon Norges rolle og mandat bør videreføres. Det bør særlig legges vekt på bedrifter som kan skape arbeidsplasser og fremtidig vekst.

En oppfølging av anbefalingen kan på kort sikt ha konsekvenser for innretningen av løpende arbeid, men utløser ikke nytt arbeid. Det kan derfor skje innenfor eksisterende økonomiske rammer.

Offentlige virkemidler

• Virkemidlene bør ses i sammenheng. Det bør undersøkes om det kan gjennomføres forenklinger som kan gjøre virkemidlene og virkemiddelapparatet mer oversiktlig og forbedre effektiviteten og den totale måloppnåelsen.

• Utvalget mener at en kartlegging av strukturelle forhold i markedet for eierskifter i Norge og sammenlignbare land, med sikte på å utvikle en strategi som kan bidra til utvikling av slike markeder, bør gjennomføres.

En oppfølging av utvalgets anbefaling får først og fremst betydning for innretningen av fremtidige bevilgninger og ordninger. For at disse forholdene skal bli en sentral del av beslutningsgrunnlaget, bør det i konkretiseringen av fremtidige forslag generelt legges mer vekt på analyser som finner markedssvikt og at det samtidig kan sies at svikten er stor nok til at det private kapitalmarkedet ikke fungerer godt nok.

Dette inkluderer naturlig også gjennomgang av alternative tiltak som kan kompensere for markedssvikt. Andre deler av økosystemet for utvikling av ny aktivitet, som større fokus rundt tilrettelegging for omsetning av bedrifter, bør få like stor oppmerksomhet som finansielle tilskudd og virkemidler som innebærer eierskap.

9.2.5 Kapittel 8 Skattesystemets innvirkning på kapitaltilgangen

Formuesskatt

• Ut fra et kapitaltilgangsperspektiv har formuesskatten negative effekter. På denne bakgrunn anbefaler utvalget at formuesskatten avvikles og eventuelt erstattes med andre skatter, som kan ha mindre negative effekter på næringslivets kapitaltilgang, og samtidig ivaretar hensyn til utjevning og en rimelig fordeling av skattebyrden, for eksempel eiendomsskatt. En slik skattlegging blir mer i tråd med andre OECD-land. En avvikling av formuesskatten vil innebære et provenytap på om lag 14 milliarder kroner.

• Dersom man likevel velger å beholde formuesskatten, mener utvalget subsidiært at verdsetting av formuesobjekter må gjøres langt mer ensartet, slik at den relative ulempen i beskatningen av andre formuesobjekter enn primærbolig fjernes. Gjeldsfradraget på enkelteiendeler bør også begrenses til eiendelens verdi i formuesskatteberegningen. Eventuelt økt proveny som følge av et markedsverdibasert skattegrunnlag bør brukes til å sette ned skattesatsen.

Utvalget legger til grunn at en fjerning av formuesskatten vil kunne styrke husholdningenes sparing og dermed også tilgangen på kapital for virksomheter uten tilgang til utenlandske finansmarkeder eller tilstrekkelig god tilgang til fremmedkapital. Utvalget mener også at formuesskatten kan påvirke eiersammensetningen i norske virksomheter, på bekostning av norsk eierskap. Dagens formuesskatt virker svært vridende på allokeringen av kapital, fordi grunnlagsfastsettelsen er skjev og favoriserer investeringer i boligeiendom. Dette er uheldig for næringslivets kapitaltilgang og vil rettes opp dersom formuesskatten avvikles eller verdifastsettelsen av de ulike grunnlagene gjøres ensartet og basert på oppdaterte markedsverdier.

Anbefalingen om avvikling av formuesskatten anslås å redusere årlige skatteproveny med i størrelsesorden 14 milliarder kroner. På sikt forventes det imidlertid at staten vil få noen økte inntekter som et resultat av mer produktive investeringer. Det finnes ikke estimeringer av de fremtidige økonomiske virkningene for økonomien som helhet. En kan legge til grunn en viss forenklingseffekt av å fjerne en slik skatteart fra skattesystemet. Særlig gjelder det administrative kostnader knyttet til kontroll, men også skatteyters kostnader ved vurderinger av og tilpasninger til formuesskatten. På den annen side vil det være uheldig for statistikk- og analyseformål, dersom det ikke lenger skal innhentes formuesopplysninger for personer.

Utvalget anbefaler eventuelt at formuesskatten erstattes av andre skatter som kan ha mindre negative effekter på næringslivets kapitaltilgang og samtidig ivaretar hensyn til utjevning og en rimelig fordeling av skattebyrden. Utvalget tar ikke stilling til hvordan andre skatter eventuelt skal økes, men nevner eiendomsskatt som et eksempel.

Subsidiært anbefaler utvalget at formuesskatten forbedres gjennom en utjevning av verdsettingen av grunnlagene. Utvalget har fått beregnet to varianter av en slik formuesskattemodell. I alternativ 1 settes alle grunnlag til 80 prosent av antatt markedsverdi. Dette gjelder også verdsetting av den fratrukne gjelden. En slik endring av grunnlagene fører isolert sett til en provenyøkning som kan finansiere en reduksjon i skattesatsen på 0,4 prosentpoeng, fra 0,85 til 0,45. En slik endring vil ta bort mange av de uheldige effektene ved formueskatten. Lik verdsetting vil fjerne vridningene i spare- og investeringsvalgene, og redusert sats vil dempe effektene av formuesskatten på husholdningenes sparebeslutninger. Mer produktive investeringer kan igjen gi noen økte skatteinntekter til staten, i tillegg til virkningene for privat sektor.

En utfordring med en slik modell er at verdsettingen av bolig økes betraktelig (økes fra 25 prosent i dag, jf. tabell 8.1). Derfor har utvalget også fått beregnet en alternativ modell med 50 prosents verdsetting (også gjeld). Denne endringen gir isolert sett et provenytap. Etter utvalgets mening er det ikke hensiktsmessig å finansiere dette med økt sats. Derfor foreslår utvalget i dette tilfellet å redusere bunnfradraget fra 1 480 000 kroner til 1 190 000 kroner. Disse beregningene er basert på en justering av gjeldende ligningsverdier og kan avvike fra reelle markedsverdier for enkelte objekter, særlig unoterte aksjer og boliger i områder med lite omsetning. Utvalget har ikke analysert de administrative kostnadene knyttet til å få mer korrekte markedsverdier, men understreker at mer korrekte markedsverdier vil forbedre forslaget om lik verdsetting ytterligere.

Eiendomsskatt

• Det bør gjennomføres en reform av eiendomsbeskatningen for å sikre en mer helhetlig utforming og større forutsigbarhet, og for å forhindre uheldig vridning i den regionale kapitaltilgangen. Det bør fastsettes nasjonale retningslinjer for å få en mest mulig konsistent verdsettelse av eiendommer på tvers av kommunegrensene. Det bør også vurderes å redusere kommunenes fleksibilitet i utformingen av eiendomsskatten, eventuelt om en skal gå over til en statlig eiendomsskatt.

Eiendomsskatten utgjorde i 2017 omtrent 13 milliarder kroner og utgjør, sammenlignet med andre land, en liten andel av samlede skatteinntekter. En bedre innretning av beskatningen av fast eiendom vil gi en bedre ressursallokering og vil kunne avlaste andre, mer uheldige kapitalskatter. Reglene om eiendomsskatten gir også store, og til dels vilkårlige, forskjeller mellom kommuner. Mer konsistent verdsettelse og mindre kommunal fleksibilitet vil kunne øke forutsigbarheten for næringsliv og investorer. En reform av eiendomsskattereglene bør også kunne føre til et enklere regelverk og mindre administrative kostnader.

Beskatning av opsjoner i arbeidsforhold

• Utvalget anbefaler at ordningen for utsatt beskatning av opsjonsfordeler i arbeidsforhold bør gjøres vesentlig mer attraktiv, for å fremme omstilling og vekst i norsk næringsliv, og for å sikre den kompetansen som trengs for å utvikle norske vekstbedrifter.

Opsjoner kan bidra til å gi ansatte mer sammenfallende interesser med eierne. For små eller nystartede virksomheter kan opsjoner også gi mulighet til avlønning i situasjoner med anstrengt likviditet og begrenset tilgang til kapital. Utvalget mener ordningen kan bidra til å fremme omstilling og vekst i norsk næringsliv, og til å sikre den kompetansen som trengs for å utvikle norske vekstbedrifter. Utvalget har ikke tatt stilling til hvordan opsjonsordningen bør utvides, men en utvidelse må ligge innenfor rammene av det som tillates etter EØS-avtalen. Det innebærer blant annet at ordningen fortsatt trolig må være avgrenset til å hjelpe små og nystartede virksomheter til å tiltrekke seg nøkkelpersonell, og at støtten ikke må overkompensere de ulempene den er ment å avhjelpe. En utvidelse av ordningen vil innebære et provenytap som følge av at omfanget av utsatt beskatning vil øke. På lengre sikt forventer utvalget at ordningen vil medføre økt fremtidig skatteinngang fra lønnsomme vekstselskaper og deres ansatte og eiere.

Aksjesparekonto

• Det bør utredes om aksjesparekonto kan inkludere unoterte aksjer.

Aksjesparekontoen vil etter utvalgets syn kunne bidra til at norske husholdninger sparer mer i aksjer, noe som igjen vil kunne bedre tilgangen på kapital til næringslivet. Utvalget tror en utvidelse av ordningen til også å innbefatte gevinster på unoterte aksjer kan gjøre ordningen mer attraktiv, uten at faren for tilpasninger i form av inntektsskifting er overhengende stor. En slik utvidelse vil trolig innebære økt bruk av kontoen og at omfanget av utsatt skatt øker. Endringen vil ikke innebære et provenytap, regnet i nåverdi, fordi skattekreditten knyttet til den utsatte skattleggingen oppveies av at det ikke gis skjerming på avkastning som holdes tilbake på kontoen.

Oppsummering skatt

Samlet sett mener utvalget at det er grunn til å gjøre enkelte endringer i skattesystemet for å bedre kapitaltilgangen til norsk næringsliv. Utvalget ønsker primært en avvikling av formuesskatten, samt en utvidelse av enkelte insentivordninger. Disse endringene vil innebære et provenytap. I tillegg ønsker utvalget en reform av eiendomsskatten og en vurdering av endret beskatning av stiftelser. Utvalget har ikke konkrete forslag til endringer her, og det lar seg derfor ikke gjøre å gi en fullstendig analyse av økonomiske og administrative virkninger av et samlet forslag. Utvalget har imidlertid subsidiært foreslått en provenynøytral omlegging av formuesskatten.