1 Betenkning om når det vil være straffbart å ta og/eller publisere bilder og film fra helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, barnehager og skoler

Førsteamanuensis Synnøve Ugelvik

1.1 Innledning

Oppdraget fra Åpenhetsutvalget går ut på å avgi en betenkning om når det vil være straffbart å ta og/eller publisere bilder og film fra helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, barnehager og skoler.

En rekke straffebud i straffeloven og andre lover regulerer de forskjellige potensielle straffbare forholdene. Som hovedregel rammer straffeloven de mer alvorlige lovbruddene knyttet til billedtagning og/eller -publisering. Åndsverkloven regulerer mer spesifikt straffbarhet knyttet til publisering av bilder uten samtykke. Øvrige relevante lover, så som forvaltningsloven og helsepersonelloven, gir i denne sammenheng primært premissene for når forskjellige yrkesgrupper eller øvrige er underlagt taushetsplikt, mens (også) straffeloven gjør straffbart å bryte disse ulike taushetspliktreglene.

Straffbarheten av billedtagning og/eller -deling avhenger i en del tilfeller av målgruppen for straffebudene, både hvem som er pliktsubjekter og hvem som vernes. Dels gjelder det naturlig nok krenkelser av de ovennevnte taushetspliktreglene, som er ulike avhengig for eksempel av om en ansatt arbeider i helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, og så videre. Dels gjelder det hvem som beskyttes av forskjellige straffebud. I en del tilfeller beskytter lovverket personer i forskjellige yrkesgrupper mer enn andre. Det gjelder for eksempel hvor terskelen ligger for straffbare trusler. Offentlige tjenestepersoner, og i noen tilfeller også lærere eller ansatte i deler av helse- og omsorgstjenesten nyter et sterkere vern, for eksempel der noen tar bilder og/eller truer med å publisere/dele bilder for å få den ansatte til å la være å gjøre jobben sin. De ansatte kan også være vernet utenfor arbeidstiden.

I andre tilfeller er barn særlig beskyttet av straffelovgivningen, i dette henseende for eksempel straffeloven § 311 som forbyr billedtagning og/eller deling dersom den avbildede er under 18 år og fremstår på en seksualisert måte.

I ytterligere andre typetilfeller heves terskelen for straffbarhet knyttet til billedtagning- og deling der allmenheten har eller kan ha en særlig interesse i å få se bilder. Dette vil særlig være aktuelt i vurderingen av journalisters og andre som bidrar i den offentlige debatt sitt eventuelle straffansvar.

De enkelte straffebestemmelsene og vilkårene for straff gjennomgås nedenfor. Det er den straffbare grensedragningen som behandles. Jeg avgrenser mot brudd på personvernreguleringer som ikke er straffesanksjonerte. Av samme grunn behandles heller ikke etiske begrensninger for fotografering og/eller publisering. Utvalget har ønsket at betenkningen skal være lett tilgjengelig for en bred lesekrets. De fleste henvisninger til rettskilder mv. er derfor gjort i fotnoter.

Noen definisjoner er nødvendig å avklare innledningsvis. I kapittel 1.2 redegjør jeg for de generelle vilkårene for straff. Hoveddelen av betenkningen, i kapittel 1.3, er redegjørelsen for de ulike hjemmelsgrunnlagene for straff ved billedtagning- eller deling. Alle relevante straffebestemmelser gjennomgås. Av hensyn til betenkningens omfang, vil de av straffebestemmelsene som antas mest praktiske, behandles noe mer i dybden enn andre.

I kapittel 1.4 redegjøres for de straffeprosessuelle konsekvensene av straffbarhet for billedtagning eller -deling, for å tydeliggjøre hvilke virkemidler som i noen tilfeller kan tas i bruk i møte med straffbar fotografering eller billeddeling.

Avslutningsvis, i kapittel 1.5, stiller jeg opp tre eksempler der spørsmål om straffbarhet kan oppstå innen Åpenhetsutvalgets sektorer, og viser hvordan vurderingen i disse tilfellene vil kunne falle ut.

1.1.1 Definisjoner

Et bilde betyr i denne sammenheng et fotografisk bilde, som er tatt enten ved å aktivt bruke et kamera, håndholdt eller fast installert, eller ved bruk av et automatisk kamera, så som overvåkningskameraer.1 Etter loven omfatter fotografiske bilder de enkelte bilder i et video- eller filmopptak.2 Dermed er ikke filming særlig regulert i lovverket utover billedtagning som sådan, og for enkelhets skyld vil det hovedsakelig kun refereres til «bilde» i betenkningen.3 Jeg behandler i liten grad lydopptak for seg.

I henhold til den nye Personvernforordningen (GDPR) artikkel 4 kan både bilde og lydopptak være en personopplysning, i den grad det er mulig å identifisere en fysisk person ut fra disse. Bildet er med andre ord en personopplysning fordi det er en opplysning om hvordan du ser ut, en film ev. også fordi stemmen din kan identifisere deg uten at du er i (fokus i) bildet.

«Personopplysninger er «enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person («den registrerte»); en identifiserbar fysisk person er en person som direkte eller indirekte kan identifiseres, særlig ved hjelp av en identifikator, f.eks. et navn, et identifikasjonsnummer, lokaliseringsopplysninger, en nettidentifikator eller ett eller flere elementer som er spesifikke for nevnte fysiske persons fysiske, fysiologiske, genetiske, psykiske, økonomiske, kulturelle eller sosiale identitet.» (GDPR art. 4)

Personopplysningsloven og Personvernforordningen gjelder «helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger, derunder altså også bilder, og ved ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register», jf. lovens § 2. Brudd på loven eller forordningen kan føre til en forvaltningssanksjon ilagt av Datatilsynet, jf. § 26, men er ikke gjort straffbart. Betenkningen avgrenser dermed fra brudd på loven og Personvernforordningen.4 Definisjonen av personopplysning i GDPR art. 4 er likevel veiledende for vurderingen av når et bilde kan identifisere en person sett hen til de siterte identifikatorene.5

Å publisere innebærer å gjøre offentlig. Etter åndsverkloven § 104 omfatter publisering deling av bilder ved bruk av elektronisk kommunikasjon til mange mottakere.6 Vilkåret om offentlighet er ikke oppfylt dersom et bilde kun deles med et fåtall personer. Deling av bilder i grupper eller brukerforum hvor flere personer kan få tilgang, kan regnes som «offentlig» gjengivelse.7

«Offentlig sted» og «offentlig handling» er legaldefinert i straffeloven § 10 (2):

«Med offentlig sted menes et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der almennheten ferdes.

En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er egnet til å nå et større antall personer.»

Definisjonen gjelder ikke bare for straffeloven, men for straffebud i alle andre lover. Etter forarbeidene skal «et større antall personer» forstås som ca. 20–30 personer.8 En handling i form av en «ytring» omfatter (publisering av) bilder, uavhengig av bildets innhold. Mange ytringer på sosiale medier vil være fremsatt «offentlig» etter denne definisjonen. En publisering på en Facebook-vegg der profilen enten er åpen, eller at vedkommende vegg er synlig for 20–30 eller flere personer, er en offentlig publisering.9 Det er ikke avgjørende hvor mange mennesker som faktisk har sett bildet eller filmen, men om bildet er delt på en slik måte at delingen kan medføre at et større antall personer får tilgang.10 Det anses også offentliggjort selv om bildet slettes før tilstrekkelig mange mennesker har sett det.11

1.2 Når er det straffbart å ta bilde eller film av noen?

1.2.1 Hva innebærer det at noe er straffbart?

Noen handlinger er ulovlige, uten at det dermed er straffbart å foreta handlingene. Forskjellen på det ulovlige og straffbare er kort sagt at kun det som gjennom lov er gjort straffbart, kan føre til strafferettslige sanksjoner, jf. straffeloven (strl.) § 14 og Grunnloven § 96. Du kan kun straffes dersom lovbruddet du har begått, ved lov er gitt en straffetrussel. De i Norge lovlige former for straffereaksjoner er nevnt i straffeloven §§ 29 og 30, derunder for eksempel fengsel, ungdomsstraff, bot og rettighetstap.12 Disse bestemmelsene står i straffelovens alminnelige del, og gjelder tilsvarende for alle andre lover som inneholder en straffetrussel. De strafferettslige reaksjonene er de samme, uavhengig av om du blir dømt for brudd på en bestemmelse i åndsverkloven eller i straffeloven.

1.2.2 Kriteriene for straffbarhet

For å kunne straffes, må fire straffbarhetsvilkår alltid være oppfylt. 1) Den straffbare handlingen må være beskrevet i lov, 2) gjerningspersonen må ha utvist nødvendig grad av skyld, 3) gjerningspersonen var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, og 4) det forelå ingen straffrihetsgrunner. I tillegg må norsk jurisdiksjon gjelde, og det straffbare forholdet må ikke være foreldet.13

Den spesifikke reguleringen av de straffbare handlingene (vilkår 1; hjemmel i lov) som er relevante for Åpenhetsutvalget har hovedfokus i betenkningen, nedenfor fra punkt 3. De øvrige kriteriene for straffbarhet vil for sammenhengens skyld relativt kort gjennomgås først.

1.2.2.1 Skyld

Som hovedregel må det foreligge skyld i form av forsett dersom en person skal straffes for overtredelse av et straffebud, jf. strl. § 21. Skyld i form av uaktsomhet er bare straffbart dersom det er uttrykkelig nevnt i den aktuelle lovbestemmelsen, jf. strl. § 21. Flere av de for Åpenhetsutvalget relevante straffebestemmelsene gir straff for grovt uaktsomme overtredelser, jf. strl. § 23, blant annet strl. § 209 om brudd på taushetsplikt. Beskrivelsene av skyldkravene står i straffelovens alminnelige del, som, som nevnt, gjelder for alle spesiallover.

Forsett er definert i strl. § 22, og kan foreligge i tre former: såkalt hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett, eller positivt innvilgelsesforsett (dolus eventualis). Forskjellen på forsettsformene er som hovedregel kun knyttet til straffverdigheten av handlingen. Alle formene innebærer at det foreligger forsett.

Et eksempel for å beskrive de ulike formene kan være følgende: Hvis du tar et bilde av din datter og hennes tre bestevenner i barnehagen, og laster det opp på Facebook-siden din, hvor du har 100 venner, er bildet objektivt sett offentlig delt. Slik deling er forbudt uten samtykke, jf. åndsverkloven §§ 79 jf. 104. Hvis din deling på Facebook var ‘med vilje’, for å vise frem bilde av barna til mange, har du utvist hensiktsforsett. Hvis du bare lastet bildet opp til en lukket foreldregruppe med 15 medlemmer, har du ikke utvist slikt forsett. Men dersom medlemmer i den lukkede gruppen sprer bildet videre til mer enn 20–30 personer, og du anså det sannsynlig at videredelingen ville skje – uten at det var din opprinnelige hensikt, har du utvist sannsynlighetsforsett for offentlig deling uten samtykke. Hvis du tenkte at noen av dem ville spre bildet videre, og du bestemte deg for å dele bildet uavhengig av viderespredningen, dekker skylden din offentliggjøringen (dolus eventualis/eventuelt forsett).14

Uaktsomhet, jf. strl. § 23, innebærer å handle «i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område», og etter dine «personlige forutsetninger» kunne bebreides for handlingen, jf. strl. § 23 første ledd. Grov uaktsomhet foreligger når en handling er «svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse», jf. § 23 annet ledd. Overtredelser av åndsverkloven, som nevnt i eksempelet over, krever skyld i form av forsett for straffbarhet. Av pedagogiske grunner bruker jeg likevel eksempelet som forklaring på uaktsomhet: Sett at et av medlemmene i en foreldregruppe stadig legger ut bilder av barn fra barnehagen på sin blogg. Dersom du ikke bevisst tenkte eller antok at en person i foreldregruppen ville spre videre et bilde de lastet opp på foreldregruppens vegg, men på grunn av denne enes stadige gjentatte spredning på denne måten, burde ha forstått at hun kunne komme til å foreta spredningen, var din opprinnelige opplastingen til gruppen, uaktsom. Dersom du måtte ha forstått det, fordi hun alltid legger ut alle bilder av barn fra barnehagen, var din handling grovt uaktsom.

Skylden må dekke alt som gjør handlingen straffbar i det relevante straffebudet. Hvis du tror du har fått samtykke til å ta og dele et bilde, men det viser seg at den avbildede ikke hadde ment å gi et slikt samtykke, kan du ikke straffes, fordi du var i faktisk villfarelse, jf. strl. § 25. Forutsetningen er at du var i aktsom god tro, altså at du etter dine forutsetninger har gjort det nødvendige for å sikre at din forståelse er riktig.

1.2.2.2 Tilregnelighet

En lovbryter må ha vært tilregnelig på handlingstidspunktet for å kunne straffes, jf. strl. § 20. Tilregnelighet er utelukket dersom gjerningspersonen, jf. § 20, er a) under 15 år, b) psykotisk, c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse. Innenfor Åpenhetsutvalgets nedslagsfelt er det flere subjekter som kan omfattes av utilregnelighetskategorier, være seg barn under 15 år i skole eller barnevern, eller pasienter med en sterk bevissthetsforstyrrelse grunnet rus og/eller medisinbruk, og så videre.15 Straff er i slike tilfeller utelukket, men andre strafferettslige reaksjoner så som inndragning eller overføring til tvungen omsorg kan idømmes, jf. strl. § 30. Både pågripelse, beslag og inndragning kan være relevant i forhold til straffbare handlinger der et kamera, mobiltelefon eller pc er brukt til billedtagning eller -deling, og dette blir derfor særlig behandlet nedenfor i punkt 4.1.

1.2.2.3 Ingen straffrihetsgrunner

Det kan ikke foreligge noen straffrihetsgrunner på gjerningstidspunktet dersom en person skal kunne straffes. Straffrihetsgrunnene er blant annet nødrett, nødverge og selvtekt, jf. strl. §§ 17–19, og til dels lovfestet eller ulovfestet samtykke. De nevnte straffrihetsgrunnene antas å kunne være relevante for mandatet. Skyldkravet innebærer at den som tror at hun befinner seg i en nødretts- eller nødvergesituasjon, må vurderes etter sin oppfattelse av situasjonen, etter sine personlige forutsetninger, jf. straffeloven § 25.

1.2.2.3.1 Nødrett

Nødrett innebærer at en ellers straffbar handling blir lovlig når den, jf. strl. § 17,

«a) foretas for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og b) denne skaderisikoen er langt større en skaderisikoen ved handlingen.»

Vilkårene er altså at 1) en fare må true et rettsgode, 2) faren må ikke kunne avverges på en annen rimelig måte, 3) gjerningspersonen må ha redningshensikt, og 4) faren for skaden man avverget må være langt større enn skaderisikoen man utførte.16 Nødrett kan være aktuelt dersom et bilde tas og/eller publiseres på en måte som er straffbar etter for eksempel åndsverkloven § 104 (delt uten samtykke), eller straffeloven §§ 209 eller 210 (brudd på taushetsplikt), men delingen er gjort fordi lovbryteren anså den som nødvendig for at allmennheten skulle få se hvordan barnevernet opererer under iverksettelsen av tvangstiltak. Vilkårene for lovlig nødrett omfatter at det er fare for skade, og at den skaden ikke rimeligvis kan avverges på noen annen måte enn, her, delingen av bilder.17 Skaderisikoen kan være knyttet til liv og helse, både egen og andres, og til «interesse». Sistnevnte omfatter offentlige interesser. Kravet til rimelighet innebærer blant annet at man må se hen til om det er andre måter å avverge faren på, og velge det alternativet som medfører minst skade.

I tillegg kreves streng proporsjonalitet mellom den ulovlige handlingens skaderisiko og skaderisikoen ved det som søkes avverget ved handlingen. Høyesterett har lagt til grunn en særlig streng norm for frifinnelse ved nødrett overfor lovlige myndighetshandlinger,18 selv om nødrettshandlingen er gjort på grunn av bekymring for eksempel brudd på konvensjonsregler som Barnekonvensjonen. Dersom billedtagningen er gjort for å hindre fremtidige ulovlige myndighetshandlinger, vil også terskelen være høy, fordi en antar at det er andre rettslige midler for å hindre slike feil.19

En annen tenkt situasjon kunne være at rykter ble spredt om noen på en skole eller annen institusjon, og vedkommende publiserte bilder i sosiale medier – uten samtykke av de avbildede personer – for å rette opp feilaktige rykter. Dette kan betraktes som en nødrettssituasjon, hvis publisereren opplevde ryktespredningen som en fare for hennes ære.20 Dersom publiseringen skal bli straffri, må som nevnt over skaderisikoen ved at de feilaktige opplysningene står uimotsagt være «langt større» enn skaderisikoen ved den i utgangspunktet ulovlige publiseringen av bildene.21

1.2.2.3.2 Nødverge

Nødvergeregelen i straffeloven § 18 gir personer en lovlig rett til forsvar mot ulovlige angrep fra (primært) andre mennesker. En kan tenke seg at en 15-åring blir mobbet på skolen, og at barnet tar bilder eller filmer mobbe-situasjoner og deretter publiserer bildene i sosiale medier, for å få slutt på mobbingen. Opplastingen ville være forbudt, jf. åndsverkloven § 104. Men den forutgående mobbingen kan også være forbudt, enten fordi den består av fysiske handlinger, som dytting eller spytting, jf. strl. § 271, eller mer psykisk adferd som rammes av straffeloven, derunder ‘blikking’ eller former for «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd», jf. strl. § 266. Spørsmålet er om barnet er straffritt fordi det foretok publiseringen i nødverge.

Det er fem vilkår i strl. § 18 for at en slik publisering kan være straffri på grunn av nødverge. 1) Nødvergehandlingen må rette seg mot angriperen, 2) angrepet må være ulovlig, 3) nødvergehandlingen må være avvergende, altså for å få slutt på eller stoppe et fremtidig eller pågående angrep, 4) nødvergehandlingen kan ikke gå lenger enn nødvendig for å stoppe angrepet, og 5) den må ikke gå utover hva som åpenbart er forsvarlig i situasjonen (det nødvendige må også være proporsjonalt).22 Av plasshensyn behandles ikke reglene nærmere her.23

1.2.2.3.3 Selvtekt

Dersom det vil være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand, kan «en handling som ellers ville være straffbar, [være] lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand,» jf. strl. § 19. Et tenkt eksempel kan være der du oppdager at en person står utenfor vinduet og tar bilder av deg mens du kler av deg. Dette kan være straffbar hensynsløs adferd etter strl. § 266. Løper du ut og tar mobilkameraet, og sletter de aktuelle bildene, vil dette kunne være straffri selvtekt. Vilkårene er 1) at det allerede har skjedd en straffbar handling («ulovlig endret tilstand», her den hensynsløse og fredskrenkende billedtagningen), 2) at det ville være urimelig om du måtte vente på myndighetene (i eksempelet ville fotografen antakelig ha forsvunnet før politiet eventuelt hadde kommet til stedet). I motsetning til nødretts- og nødvergereglene, hvor en handler mot pågående eller forventede situasjoner, er det for rettmessig selvtekt et krav om at en straffbar handling allerede er begått, og den ellers straffbare handlingen (billedslettingen) skjer for å ‘nullstille’ situasjonen til slik den var før den opprinnelige ulovlige handlingen (fredskrenkende og hensynsløs fotografering) ble foretatt.

Hovedregelen er at det ikke er tillatt å bruke makt i en selvtektssituasjon.24 Dersom det likevel skal være lovlig å bruke makt, for eksempel å ta telefonen med makt fra fotografen, er det et vilkår at en underliggende rettskrenkelsen er «åpenbar». Dette innebærer at det objektivt sett må være klart at det har forekommet en rettskrenkelse. I tillegg må maktbruken ikke gå «lenger enn forsvarlig». Dette innebærer både at «maktbruken ikke må vært mer vidtgående enn det som er strengt nødvendig, og at den ikke må være uforholdsmessig sammenholdt med det som oppnås gjennom selvtekten.»25

1.2.2.3.4 Provokasjon og retorsjon

Provokasjon og retorsjon kan etter omstendighetene innebære en grunn til fritak for straffansvar. Provokasjon innebærer at den straffbare handlingen anses fremkalt av den fornærmede selv, mens retorsjon innebærer at den straffbare handlingen har blitt gjengjeldt av en straffbar handling. Provokasjon og retorsjon er lovfestet i tredje ledd i § 267 om privatlivets fred, og jeg går nærmere inn på vilkårene for straffritak der. Det skal mye til for at provokasjon kan føre til straffrihet. Hovedsakelig vil eventuell forutgående provokasjon kun ha innvirkning på utmåling av straff.26 Men provokasjon kan også være en frifinnelsesgrunn selv om det ikke er spesifikt lovfestet i den enkelte bestemmelse. Et av momentene som vektlegges er om provokatøren har skapt kriminalitet som ellers ikke ville funnet sted, og at det derfor ville være støtende for den alminnelige rettsfølelsen blant folk å dømme vedkommende. Av plasshensyn går jeg ikke nærmere inn på dette.27

1.2.2.3.5 Samtykke

At noen har samtykket til å bli tatt bilde av, og/eller at bildet blir delt, kan være avgjørende i forhold til om tagningen/delingen er straffbar eller ikke. Samtykke kan frita for straff på både lovfestet og ulovfestet grunnlag. Tagning og deling av et bilde som er tatt og delt på Facebook med noens samtykke, utgjør ikke en overtredelse av åndsverkloven § 104. Også der loven ikke stiller opp et spesifikt krav for straffbarhet at det ikke foreligger samtykke, kan et samtykke medføre straffrihet. Dersom for eksempel en person har samtykket til at Se og Hør tar bilder av henne, og tidsskriftet deretter publiserer bildene over flere numre, utelukker samtykket at straffeloven § 267 om straffbar privatlivskrenkelse kommer til anvendelse, selv om gjerningsbeskrivelsen objektivt sett er overtrådt. Ytringsfriheten til den som fotograferer og/eller publiserer veier tyngre enn privatlivsvernet til den som har samtykket til avbildningen/delingen – så lenge samtykket er gyldig, frivillig, og omfatter rekkevidden av kanskje særlig delingen av bilder.28

Et samtykke gitt av en mindreårig, bevissthetsforstyrret eller beruset person er ikke nødvendigvis gyldig. Spørsmålet reiser vanskelige grensedragninger. Å samtykke til å bli tatt bilde av stiller ikke nødvendigvis samme krav til personlig kompetanse som det gjør ved stemmerett ved valg, men en nødvendig grad av modenhet og forståelse må foreligge. Generelt må det stilles strengere krav til samtykket jo mer alvorlig inngrep eller krenkelse det er tale om.29

Den lovfestede samtykkebestemmelsen i § 276 knytter seg til fysiske krenkelser og skader: Dersom fornærmede har samtykket til adferden, er den ikke straffbar. Privatlivskrenkende lovbrudd innebærer ikke fysiske skader, men skade for eksempel på sosialt omdømme eller ære, eller andre utidige inngrep i en persons privatsfære. Alle typene krenkelser eller inngrep vil variere i opplevd eller faktisk intensitet, uavhengig av dets karakter, men det er ikke nødvendigvis noen grunn til at den generelle samtykkevurderingen faller annerledes ut. Skal svært alvorlige straffbare handlinger samtykkes til, må det kreves full bevissthet om hva det er snakk om.30 I straffesakene om deling av bilder på sosiale medier er etter hvert straffenivået relativt høyt, fordi mange bilder kan oppleves som svært krenkende og inngripende i individets privatliv, av hensyn til spredningsfaren av bilder på internett, og mangelen på kontroll for de(n) avbildede. EMD har uttalt at «the risk of harm posed by content and communications on the Internet to the exercise and enjoyment of human rights and freedoms, particularly the right to respect for private life, is certainly higher than that posed by the press»,31 sett hen til nettopp problemene med nærmest uendelig og ukontrollert spredningsfare. Det er i så måte ikke noen grunn til å skille mellom alvorsnivået i saker om legemskrenkelse mot privatlivskrenkelser. Terskelen for gyldig samtykke bør ligge høyt.32 Likevel er graden av alvor naturlig nok avhengig av hva bildet/ene fremstiller; hvor nærgående eller sensitiv informasjonen er.33

Samtykke reiser flere problemstillinger som er relevante for mandatet, knyttet til hva som omfattes av et samtykke, kravene til et samtykkes tilblivelse, for eksempel vedrørende implisitt og eksplisitt samtykke, og eventuelle virkninger av tilbakekall av samtykke. Fordi Åpenhetsutvalget i sin utredning går grundig gjennom disse problemstillingene, avgrenser jeg mot videre behandling her.34

1.2.2.3.6 Den alminnelige rettsstridsreservasjonen

Det kan være andre tilfeller enn de ovennevnte straffrihetsgrunnene til at noen likevel ikke skal straffes for overtredelse av et straffebud, fordi handlingen av forskjellige grunner ikke kan anses straffverdig. Denne rettsstridsreservasjonen kan være ulovfestet eller spesifisert i de enkelte straffebestemmelsene, for eksempel slik at kun «urettmessig» adferd rammes. Regelen innebærer for eksempel at det ikke er straffbart å ta og dele bilder med politiet, uavhengig av samtykke fra den avbildede, eller om det oppleves privatlivskrenkende, fordi slik deling rett og slett er en rettmessig handling. Et annet eksempel er at et samtykke til kommersiell avbildning kan fortolkes slik at det omfatter offentliggjøring, og at den som publiserer bildet dermed ikke kan straffes for dette. Rettsstridsreservasjonen vil bli nærmere behandlet der det er naturlig.

1.2.2.4 Medvirkning

Etter ikrafttredelsen av straffeloven (2005) § 15, er medvirkning alltid straffbart, med mindre det aktuelle straffebudet uttrykkelig sier det motsatte. Straffeloven § 15 står i lovens alminnelige del, og gjelder derfor også for spesiallovgivningen. Medvirkning innebærer å bistå en hovedgjerningsperson i å gjennomføre et lovbrudd. Bistanden kan være psykisk, ved for eksempel å oppfordre en annen til ulovlig å ta eller dele et bilde, eller fysisk, for eksempel å låne ut telefon eller PC til å ta eller laste opp et bilde. Alle fire ovennevnte straffbarhetsvilkår må være oppfylt for medvirkeren. Men medvirkningsansvaret er selvstendig, det vil si at den som for eksempel oppfordrer til den ulovlige handlingen kan straffes selv om hovedpersonen ikke kan det. Er billeddeleren 14 år, mens oppfordreren er 15, kan sistnevnte straffes. Av plasshensyn blir ikke de generelle vilkårene og grensene for medvirkningsansvaret behandlet nærmere her,35 men vurderes der det er naturlig under enkelte av straffebestemmelsene respektivt nedenfor.

1.2.2.5 Forsøk

Forsøk på overtredelser av lovbrudd som kan medføre fengsel i ett år eller mer kan straffes dersom en person har forsett om å fullbyrde lovbruddet, og har foretatt seg noe som leder direkte mot utføringen av lovbruddet, jf. strl. § 16. Fullbyrdelsesforsett innebærer at gjerningspersonen må ha hatt forsett om å gjennomføre alt som skal til for å oppfylle gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet.

Kravet om at vedkommende har foretatt seg noe som «leder direkte mot utføringen» av lovbruddet, innebærer en vurdering av om gjerningspersonen faktisk har tenkt å fullføre den straffbare adferden i det konkrete straffebudet. Etter rettspraksis vektlegges blant annet hvor mye tid som stod igjen før fullbyrdelse, og den psykologiske forskjellen mellom hva som er gjort og hva som står igjen før fullbyrdelse.36 Grensedragningen for hva som skal til for at handlingene som er utført utgjør et straffbart forsøk, er derfor ulik i de enkelte straffebud.

Dersom man frivillig avstår fra å fullbyrde et lovbrudd, eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes man ikke for forsøk, jf. strl. § 16, annet ledd. Grensedragningen er relevant for begge alternativer særlig i forhold til deling av bilder. Dersom for eksempel A tar et bilde av B med det formål å hindre B i å gjennomføre et barnevernstiltak, men angrer seg og sletter bildet uten å publisere det, vil det være å anse som en straffri tilbaketreden fra overtredelse av åndsverkloven § 104 om deling av bilde uten samtykke. Det kan imidlertid være fullbyrdet overtredelse av strl. § 155 om å ved trusler søke å påvirke en tjenestehandling (se nedenfor om bestemmelsen). Skal man bli straffri fordi man har avverget fullbyrdingen, fordres at man faktisk har klart å avverge den. Å forsøke å stoppe spredningen av et bilde lastet opp på Snapchat ved å slette det, er ikke tilstrekkelig hvis bildet allerede har blitt sett av en tilstrekkelig stor gruppe.

1.3 Hjemmel i lov

Det første vilkåret for straffbarhet er at straffansvaret har hjemmel i formell lov, jf. strl. § 14. Det vil si at ingen kan straffes med hjemmel for eksempel i lokale regelverk hos en skole, barnehage eller sykehus, kun dersom handlingen er beskrevet som straffbar i lov som har kommet til etter Grunnlovens regler. Det er tilstrekkelig at straffetrusselen står i formell lov. Selve beskrivelsen av hva som er straffbart, kan for eksempel være beskrevet i en forskrift.

1.3.1 De vernede hensynene og oversikt over straffebestemmelsene

Alle har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon, og sin personlige integritet. Dette er lovfestet i Grunnloven § 102, og følger også av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, som er norsk lov, jf. menneskerettsloven § 3. Retten innebærer at staten har plikt til å sikre at denne retten respekteres, og en rekke lovbestemmelser i ulike lover er gitt for dette formålet. Det ligger også i statens forpliktelse å sørge for at disse lovbestemmelsene håndheves og forfølges på en effektiv måte, jf. artikkel 1, særlig når fornærmede tilhører en sårbar gruppe, derunder barn.37

Samtidig er retten til ytringsfrihet også grunnlovsfestet, jf. Grl. § 100, også av EMK art. 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 17. Det er i utgangspunktet ikke straffbart å ta eller dele bilder – for foreldre av barna sine, for venner fra skolen, pårørende på sykehuset, helseinstitusjonen av medarbeiderne. Billedtagning- og deling, f.eks. i sosiale medier eller i aviser, er å utøve ytringsfrihet. Denne avveiningen mellom retten til privatliv og ytringsfriheten reiser en rekke problemstillinger, idet de to grunnleggende rettighetene kolliderer. Dersom staten skal gripe inn i borgernes rett til ytringsfrihet, må tiltaket ha tilstrekkelig hjemmel, forfølge et legitimt formål, og være forholdsmessig. Formelle straffebestemmelser vil som hovedregel oppfylle de to første vilkårene. Hver situasjon må likevel naturligvis vurderes individuelt, særlig i forhold til forholdsmessighetskravet. De to likeverdige menneskerettighetene ytringsfrihet og privatliv må balanseres konkret.38

I mange tilfeller, som nevnt over, vil avbildning og deling være avhengig av samtykke for å være lovlig. I noen tilfeller er det vanskelig å vurdere hvem som i det hele tatt kan samtykke, for eksempel barn eller demente. Samtykkereglene ble behandles relativt kort ovenfor i pkt. 1.2.3.3.5. I andre tilfeller kan flere personer være avbildet, og bare noen av dem samtykker, for eksempel i en barnevernsovertagelsessituasjon. Retten til ytringsfrihet må stadig avveies mot den enkeltes rett til privatliv, eventuelt mot andre samfunnsinteresser.39

En rekke regler søker å sikre retten til privatliv, samtidig som retten til ytringsfrihet ivaretas. I kapittel 3 vil jeg først gjennomgå reglene om retten til eget bilde i åndsverkloven, hvor den relevante bestemmelsen verner individets rett til selv å bestemme over fotografier hvor de selv er avbildet. Den videre gjennomgangen av straffebestemmelsene følger den kategorisering de er underlagt i straffeloven. I 1.3.3.1 gjennomgås strl. §§ 155 og 156 (vold, trusler og forulemping av offentlig tjenestemann), som er de for mandatet relevante straffebudene som kategoriseres under vernet av offentlig myndighet og tilliten til den. Det neste punktet, 1.3.3.2, tar for seg vernet av informasjon og informasjonsutveksling, og omfatter bestemmelsene i strl. §§ 209 og 210, samt forvaltningsloven § 13 (regler om straff for brudd på taushetsplikt). Vernet av den personlige frihet og fred behandles i pkt. 1.3.3.3, og inneholder §§ 263 og 265 (trusler, og særlig trusler mot utsatte yrkesgrupper), de særlige relevante straffebudene i §§ 266, 266a og 267 om hensynsløs adferd, alvorlig personforfølgelse og krenkelse av privatlivets fred, samt § 268 om straff for uberettiget adgang eller opphold, og § 269 om redaktøransvaret. I punkt 1.3.3.4 gjennomgås straffebestemmelser som utgjør seksuallovbrudd, det vil si § 298 om seksuelt krenkende adferd og § 311 særlig relatert til fotografering og deling av bilder av barn. Siste kategori, i pkt. 1.3.3.5, verner krenkelse av eiendomsrett, og det aktuelle straffebudet er § 332 om heleri.

1.3.2 Åndsverkloven

Åndsverkloven (åvl.) § 104 første ledd gir hovedregelen om at et fotografi som avbilder en person, ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede. Et inngrep i en annens rett etter loven, eller et på annen måte brudd med denne bestemmelsen, er straffbart med fengsel i inntil 1 år, jf. § 79. Formålet med opplastingen er irrelevant for straffbarheten: Laster du opp et bilde av en person uten samtykke på en Facebook-vegg eller Instagram med mer enn 20–30 følgere, uavhengig av om du mener noe galt med delingen, utgjør dette et straffbart brudd på bestemmelsen.

«Offentlig» betyr det samme som i straffeloven § 10, se over pkt 1.1.1. Det vises også til over pkt. 1.2.3.3.5 for hva som ligger i samtykkevilkåret.40 Å være avbildet innebærer at du kan identifiseres ut fra bildet. Identifikasjonen behøver ikke følge av at ansiktet ditt er i fokus, det er tilstrekkelig at de som kjenner (til) deg kan gjenkjenne deg, for eksempel ut fra sammenhengen.41 Det er ingen klar avgrensning for akkurat hvor mange som må kunne identifisere den som er avbildet.42

Åvl. § 104 stiller i første ledd opp en uttømmende liste med unntak fra hovedregelen om samtykkekrav:

1. avbildningen har aktuell og allmenn interesse

2. avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

3. bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

4. eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller

5. bildet brukes som omhandlet i § 33 andre ledd (blant annet i forbindelse med politietterforskning eller dokumentinnsyn etter forvaltningsloven) eller § 37 tredje ledd («Offentliggjort personbilde i form av fotografisk verk kan mot vederlag gjengis i tekst av biografisk innhold.»).

De mest relevante unntakene for Åpenhetsutvalget er i bokstavene a-d, og jeg behandler i det følgende bare disse. Bokstav a er klart mest relevant og omfattende, og vies betydelig mer plass.

Privatlivsvernet er som nevnt overordnet beskyttet i Grl. § 102 og EMK art. 8. Bakgrunnen for åndsverkloven § 104 er, på samme måte som flere av de relevante bestemmelsene i straffeloven, å verne privatlivet. Avveiningen som skal gjøres mellom ytringsfriheten og privatlivet innebærer dermed samme vurderinger etter for eksempel straffeloven § 267 om krenkelser av individets privatliv og åndsverkloven § 104 om rett til eget bilde. I tråd med EMD-praksis skal avveiningen mellom de to rettighetene baseres på en helhetsvurdering, der de mest relevante avveiningskriteriene er ytringens allmenne interesse, den omtaltes status/egne rolle og temaet for omtalen, den omtaltes egne forhold/tidligere opptreden, hvordan opplysningene er skaffet til veie og verifisert, og innhold, form og konsekvenser av publiseringen.43 Vurderingen av kriteriene er dels overlappende.

Bilder av en person som er publiserte uten samtykke, vil ikke alltid krenke privatlivets fred. Åvl. § 104 har derfor selvstendig betydning utenfor strl. § 267. Likevel er avveiningen mellom ytringsfrihet og privatliv den samme, og behandles felles nedenfor, særlig knyttet til «allmenn interesse», etterfulgt av de øvrige unntakene fra samtykke etter § 104.

1.3.2.1 § 104 første ledd bokstav a: Avbildningen har aktuell og allmenn interesse.

Etter bokstav a er billeddeling uten manglende samtykke ikke straffbart dersom avbildningen har «aktuell og allmenn interesse».44 Spørsmålet er når ytringsfriheten slår gjennom, slik at offentliggjøring kan skje uavhengig av den omtaltes/avbildedes samtykke, i allmennhetens interesse.

Den sentrale vurderingen er altså om de offentliggjorte personopplysningene har aktuell ogallmenn interesse. Aktualitetskravet innebærer i henhold til norsk rettspraksis «at det kreves et visst minstemål av generell nyhetsverdi.»45 Det finnes heller ingen entydig definisjon av «allmenn interesse». En viss generell interesse må foreligge, men det er ingen klare avgrensninger i så måte. Det kan for eksempel være ulik vurdering dersom en sak har en geografisk avgrenset interesse, eller på samme måte innen et fagfelt eller kollegium. Vurderingen av om allmenn interesse foreligger, og ikke minst i hvilken grad en eventuell slik interesse kan trumfe en persons rett til å bestemme over eget bilde og/eller privatliv, bygger på en avveining av flere faktorer som er stilt opp i norsk og internasjonal rettspraksis.

Utgangspunktet for avveiningen er at noe informasjon kan være viktig for at samfunnet skal være løpende informert om saker av relevans og interesse, og sånn sett bidra til et velfungerende demokrati. Slik informasjonsflyt har tradisjonelt vært et sentralt medieoppdrag. Særlig på grunn av ny teknologi, er det langt flere enn aktører, også helt private, som offentlig formidler blant annet bilder til befolkningen. Jeg kommer nedenfor tilbake til om det gjelder særlige terskler for pressen. I den andre vektskålen ligger retten til en beskyttet privatsfære. Populært sagt; man skal ikke måtte stå til rette offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse i den aktuelle konteksten.46

Allmenn interesse krever ikke en klar verdi for den løpende offentlige nyhetsdebatt. Informasjonsverdi kan være tilstrekkelig, slik at rene underholdningsreportasjer som også anses å ha en viss informasjonsverdi, kan godtas i lys av ytringsfriheten.47 Forutsetningen er at bildenes innhold for øvrig er ukontroversielt i forhold til de øvrige avveiningsmomentene som nevnt over. (Jeg kommer også tilbake til dette i redegjørelsen for strl. § 267 om privatlivsvernet, i pkt. 1.3.3.3.5 nedenfor.) Billedbruk som del av en offentlig samfunnsdebatt vil likevel ha større tyngde i avveiningen mot privatlivsvernet.48

Et spørsmål er om kjente personer som sådan i større grad har aktuell og allmenn interesse, og dermed nyter et svakere privatlivsvern. Selv om personbildet i seg selv er av en særlig sensitiv del av personvernet, må personer som både mer permanent eller mer tilfeldig trer inn i offentlighetens lys, langt på vei akseptere at personbilder av dem publiseres i sammenheng med journalistisk omtale av den offentlige rollen vedkommende har.49 Det kan være personer som har «sentrale samfunnsfunksjoner», eller noen som er kjendis på grunn av deltakelse i et TV-program.50 Informasjon om offentlige personer kan til dels rett og slett anses som mindre privat, og dels kan slik informasjon anses å ha allmenn interesse.

En sentral vurdering ved om offentlige personers rett til privatliv skal veie tyngre enn publisererens ytringsfrihet, er om de private opplysninger belyser et forhold av offentlig viktighet eller interesse. Vurderingsmomentet handler dels om den allmenne interessen, og dels om den omtaltes status/egne rolle og temaet for det omtalte. Offentlige personer har krav på respekt for sitt privatliv, men vernet er svakere når slike personer opptrer i offentligheten i en form for offentlig rolle. En kan tenke seg at en kjent skuespiller eller politiker følger sine barn til første skoledag. Dette er en privat situasjon, der personen ikke oppsøker eller opptrer i en offentlig rolle.51 Det kan ikke anses i allmennhetens interesse å få innsikt i skuespilleren eller politikeren som far, eller i det hele tatt hvor hans barn går på skole. Dersom bilder fra den private sfære har offentlig interesse, vil vurderingen kunne falle annerledes ut. Et sykehusopphold vil for eksempel i utgangspunktet være en privatsak. Dersom en politiker eller en annen offentlig person blir innlagt på sykehus og opplysninger/bildeinformasjon publiseres derfra, kan det tenkes å ha offentlig interesse fordi vedkommendes helsesituasjon kan bety noe for den politiske situasjonen.52 Bilder som gir tilsvarende privat informasjon kan ha offentlig interesse for eksempel fordi de kan gi relevant informasjon om moralsk egnethet i ulike roller, som politikere, eller fordi de røper helsemessig kapabilitet til å ivareta ansvarsfulle stillinger i samfunnet. Også å belyse beveggrunnene bak bruk av en maktpersons beslutningsmyndighet kan tenkes å være av allmenn interesse, for eksempel bilder som viser en justispolitiker på avrusningsklinikk. Flere høyesteretts- og EMD-dommer trekker opp grenser i avveiningsspørsmålet, men som hovedregel vil det måtte gjøres en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Jeg kommer nedenfor tilbake til spørsmålet om ytringsfriheten veier tyngre når pressen, ikke private, publiserer bilder.

Er bildet av en som ikke med vilje har trådt inn i offentlighetens søkelys, heves terskelen betraktelig for å publisere uten deres samtykke.53 Men omstendighetene som foranlediget formidlingen av opplysningene er også relevante. For eksempel kan det å på offentlig sted opptre på en måte som er egnet til å tiltrekke seg oppmerksomhet, kunne tale mot at det er krenkende å ta bilder og dele videre.54 I tillegg kan bruk av personbilder av «ukjente» personer til en viss grad aksepteres for å illustrere et samfunnsproblem, så lenge bruken og identifiseringsgraden ikke går utover det illustrasjonsbehovet forsvarer.55

En fersk EMD-dom, Egill Einarsson mot Island,56 illustrerer både rekkevidden av en offentlig persons privatliv, og betydningen av fornærmedes forutgående adferd i avveiningen. EMD fant at også en person som hadde en markant offentlig profil skulle vernes mot ytringer fra privatpersoner på Instagram. Det var snakk om publisering av et bilde av Einarsson, med tilhørende tekst: «Fuck you rapist bastard», i etterkant av en dom der Einarsson ble frifunnet for voldtekt. Selv om Einarsson hadde kommet med til dels provoserende uttalelser i media blant annet om voldtektssaken, og generelt provoserende syn på kvinner og seksualitet, var hans omdømme, jf. EMK art. 8, urettmessig krenket ved den konkrete beskyldningen om voldtekt.57

Det bemerkes for øvrig at barn har rett til et særlig sterkt vern for sitt privatliv.58 At barn har kjente foreldre, skal ikke gi dem dårligere vern.59 I lys av Barnekonvensjonen skal «barnets beste» være et styrende prinsipp i blant annet rettslige avveininger, også ved vurderingen av om bilder bør tillates ført. Det følger av EMDs praksis at staten har plikt til aktivt å beskytte barn mot krenkelser.60

Et særlig spørsmål er om pressen har et større handlingsrom innenfor publisering uten samtykke av bilder enn andre. Høyesterett stiller opp et viktig utgangspunkt i Rt. 1999 s. 1541 (i sak om en avbildet og identifiserbar politimann som slo en arrestant, på s. 1551)61:

«Det står for meg som et naturlig utgangspunkt at Dagbladet var i sin fulle rett til å publisere materiale fra den videofilmen som lå til grunn for oppslagene. Dette må ses som ledd i avisens rett – og plikt – til å bringe videre informasjon den blir kjent med om sentrale samfunnsspørsmål, og som har betydning i den offentlige debatt.»

Etter rettspraksis synes det avgjørende å være formålet med publiseringen. Bloggere og private som publiserer i sosiale medier kan anses å ha samme ytringsfrihet som journalister så lenge hensikten med publiseringen er å delta i samfunnsdebatten om tema med aktuell og allmenn interesse.62 I dagens medievirkelighet er det langt flere enn avis- eller tidsskriftsansatte journalister som publiserer, særlig på Internett. Dette følger for eksempel av EMDs dom Braun mot Polen fra 2014, hvor domstolen mente at klageren hadde en rolle å spille i den offentlige debatt, og dermed hadde det samme ytringsprivilegiet som journalister har.63 Terskelen avhenger av hva slags sammenheng bildet er publisert i. Domstolen vektlegger for øvrig også at beskyttelsen av journalisters ytringsfrihet fordrer at disse «act in good faith and on an accurate factual basis and provide «reliable and precise» information in accordance with the ethics of journalism. […]The same principles must apply to others who engage in public debate» (avsnitt 40). Skal private gis samme hevede nivå av ytringsfrihet som yrkesjournalister, ved publisering uten samtykke av bilder med aktuell og allmenn interesse, må de altså forholde seg til en strengere norm for pålitelighet og presisjon vedrørende bildenes informasjonsverdi. For at publisering av bilder uten samtykke skal trumfe privatlivsvernet etter § 104 første ledd bokstav a, må den som publiserer være i aktsom god tro hva gjelder at den/det som er avbildet, og sannhetsgehalten av informasjonen som presenteres gjennom bildet.64

Åvl. § 104 er en personvernbestemmelse der publisering er straffbar uavhengig av om bildet krenker privatlivet, slik strl. § 267 fordrer. Et praktisk spørsmål er om mer dagligdagse bilder som publiseres i sosiale medier, også er straffbare, for eksempel der folk publiserer bilder fra klasserommet, fra når de henter i barnehagen, eller andre ordinære hendelser. Det er i juridisk teori argumentert for at slik deling fra alminnelige livshendelser bør anses som en form for identitetsbygging i sosiale medier, idet det for mange er viktig å vise frem og få bekreftelser for hvem de er gjennom å dele slike bilder.65 For mange er dette etter hvert en helt naturlig del av dagliglivet. Hovlid mener at vernet om ytringsfriheten til å fortelle om egetliv i bilder, bør være sterkere enn når hovedfokus er mot andre personer, og ytringsfriheten i slike sammenhenger bør sammenlignes med en allmenn interesse. Til sammenligning er det i større grad lovlig å publisere private detaljer om andre, dersom det er gjort som del av ens egen historie i for eksempel en selvbiografi. Det finnes imidlertid ingen nasjonal eller internasjonal rettspraksis som legger til rette for en slik lovforståelse per i dag. Den klare hovedregelen om straffbarhet etter åvl. § 104 gjelder altså, uavhengig av om konteksten er dagligdags og det ikke ligger noen ond vilje bak publiseringen.

Av det ovenstående følger at det ikke er noen klar grense mellom vurderingen av hva som omfattes i «aktuell og allmenn interesse», jf. åvl. § 104 første ledd bokstav a, og hva som gjør at krenkelser av privatlivsvernet eventuelt må vike for ytringsfriheten i disse situasjonene, jf. strl. § 267. Jeg kommer som nevnt i noen grad tilbake til momentene nedenfor i tilknytning til strl. § 267.

1.3.2.2 § 104 første ledd bokstav b: Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Avgrensningen fra samtykkekravet retter seg her mot situasjoner der den avbildede bare er et tilfeldig bimotiv i bildet. Avgjørende må være at de identifiserbare personene på bildet ikke er i forgrunnen eller i fokus.66 Ved vurderingen av straffbarheten må privatlivsvernet til den som mener seg krenket, veie tungt. Det innebærer for eksempel at selv om identifiserbare personer ikke er sentrale i bildet, kan avbildningen fremstille dem på en krenkende måte som ikke rettferdiggjør bruk av unntaket i § 104 første ledd bokstav b.

1.3.2.3 § 104 første ledd bokstav c: Bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

Pressen har generelt aksept for og til dels ansvar for å dokumentere også gjennom bilder hva som skjer på allment tilgjengelige steder, også når det er mennesker på disse stedene. En av hovedgrunnene bak unntaket i bokstav c er at det kan være unødvendig ressurskrevende for pressen å innhente samtykke fra en rekke personer som i utgangspunktet er irrelevante for bildet som sådan.

Bilder som gjengir «folketog i friluft» omfatter typisk 17. mai-prosesjoner eller demonstrasjonstog. «Forsamlinger» kan, i vår sammenheng, for eksempel være bilder fra et loppemarked på en skole, der ingen av personene som opptrer i bildet utgjør selve motivet, men den menneskelige aktiviteten på arrangementet er i fokus.67 Selv om personer på bildet kan identifiseres, er det et vilkår for at unntaket her at ingen enkeltperson er fokusert spesielt på, verken i bildet eller ved tilhørende billedtekst eller informasjon.

Begrensningen i bokstav c omfatter også generelle «hendelser som har allmenn interesse». Bilder av et åsted for en kriminell handling, ulykke, eller annen begivenhet kan ha slik allmenn interesse. Publisering kan likevel foretas om bildet viser personer som ikke har samtykket til offentliggjøringen, men dette kan fordre anonymisering eller annen begrensning av identifiseringsgraden av hensyn til privatlivsvernet.68

1.3.2.4 § 104 første ledd bokstav d: Bestilte fotografier

På de fleste skoler og i mange barnehager bestilles fotografering til portretter og klasse/gruppebilder av barna. Bokstav d bestemmer at et uttrykkelig samtykke ikke er nødvendig for å bruke slike bilder som reklame for en fotografs virksomhet, så lenge den avbildede ikke har nedlagt forbud mot slik reklame. I følge forarbeidene er det typisk tale om å stille ut en fysisk kopi i et utstillingsvindu. Samtykkeunntaket gjelder ikke offentliggjøring av fotografier for eksempel i en annonse på Internett.69

1.3.2.5 Skyldkrav, medvirkning og forsøk

Kun forsettlige overtredelser av åndsverkloven er straffbart, jf. strl. § 21.70 Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. strl. §§ 15 og 16. Medvirkning kan for eksempel innebære å ta bildet som en annen så deler i offentligheten.

1.3.2.6 Tidsramme

En kan tenke seg situasjoner der pårørende, presse eller ansatte i helsevesenet tar eller har tatt bilder eller film av en som dør eller har dødd. Vernet om retten til eget bilde gjelder også etter avbildedes levetid, og frem til 15 år etter vedkommendes dødsår. Med mindre noen av unntakene i § 104 første ledd a-e kommer til anvendelse, må det foreligge samtykke gitt før vedkommende døde, eller fra etter dødstidspunktet. Siden etterlatte også kan ha et legitimt behov for vern mot at et bilde blir offentliggjort, må også deres privatlivsvern avveies mot eventuelle unntak fra samtykke.71

Er det aktuell og allmenn interesse å formidle et bilde av en som er død, kan dette trumfe samtykket. Siden bilder viser langt mer enn tekst, vil det være en viktig avveining at bildet og ev. delingen skjer på en respektfull måte. En analogi må kunne trekkes til obduksjonsloven, som i formålsbestemmelsen viser til at «[…]behandling av lik blir utført på ein verdig måte med respekt for den døde og dei pårørande til den døde.» Samtykket må kunne gis av pårørende.72

1.3.3 Straffeloven

1.3.3.1 Vern av offentlig myndighet og tilliten til den

Spesielt utsatte yrkesgrupper er gitt et særskilt vern mot vold, trusler, forulemping og hindring av yrkesutøving. For mandatet er trusler, forulemping og hindring av yrkesutøving ved offentlig myndighetsutøvelse, i form av billedtagning og -deling, aktuelt. Vernet er samlet i straffeloven §§ 155 og 156.

1.3.3.1.1 Strl. § 155 (vold eller trusler mot offentlig tjenestemann)

Straffeloven § 155 gjør straffbart det å «ved vold eller trusler» påvirke eller søke å påvirke «en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling».73 Det følger av lovforarbeidene at også det å «på annen måte å hindre vedkommende i utførelsen av tjenestehandlingen» er omfattet av gjerningsbeskrivelsen.74

«Offentlig tjenestemann» defineres i bestemmelsens andre ledd, første punktum, og omfatter «enhver som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, eller som har slik kompetanse i kraft av sin stilling». Også enhver som «yter bistand til offentlig tjenestemann, eller sikrer dennes arbeidsplass» er vernet, jf. annet punktum. En sikkerhetsvakt utenfor et sykehus eller barnevernsmottak er således omfattet. Men også en privatperson som «pliktmessig eller etter oppfordring» er vernet når hun yter slik bistand.75

De som utøver «offentlig myndighet» er hovedsakelig «ansatte i offentlig virksomhet som krever hjemmel i lov, og som regelmessig treffer avgjørelser som oppleves som inngripende og begrenser borgernes handlingsfrihet.»76 Dette omfatter enhver som har kompetanse til å treffe vedtak eller utferdige forskrift.77 Også saksforberedere som ikke har avgjørende myndighet, men som forbereder eller gjennomfører forvaltningsavgjørelser, omfattes. Det innebærer at dersom en ansatt i helse- og omsorgssektoren, skole eller barnevernssektoren treffer eller gjennomfører et offentlig vedtak, er vedkommende omfattet av gruppen som vernes i strl. § 155. Leger, sykepleiere og andre ansatte i offentlige helseforetak faller utenfor § 155, med unntak av når de treffer avgjørelser om tvungen behandling. Helsepersonell når de yter nødvendig medisinsk hjelp, og lærere, er utenfor målgruppen, men disse er spesielt nevnt som inkluderte for målgruppen av «offentlig tjenestemann-begrepet» i strl. §§ 265 og 286 (se nedenfor i pkt. 1.3.3.3.2 om førstnevnte).78 For øvrig legger departementet opp til at domstolene skjønnsmessig skal avgrense målgruppen, men straffbarhet foreligger uansett kun i den grad vedkommende er tillagt kompetanse til å treffe avgjørelser som «oppleves som inngripende eller begrenser borgernes handlefrihet».79

Det relevante handlingsalternativet for mandatet er «trusler» med bestemte formål.80 Trusler kan være muntlige, skriftlige eller komme til uttrykk gjennom adferd. Et tenkt eksempel er å ta opp en mobiltelefon med kamera i en situasjon der filming kan oppfattes truende. Trusselen behøver ikke å være fremsatt direkte overfor tjenestemannen, men forsettet må dekke at tjenestemannen skal få vite om trusselen. I HR-2017-2167-U ble for eksempel en drapstrussel fremsatt overfor en barnevernsansatt som var til stede på sykehuset for å varsle barnevernet umiddelbart etter en fødsel. Barnevernet hadde til hensikt å reise til sykehuset for å gjennomføre akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Trusselen ble spesifikt nevnt da barnevernet ble varslet, og de objektive vilkårene i strl. § 155 var oppfylte.

Andre eksempler kan være at noen filmer eller tar bilder av en offentlig tjenestemann, og truer med å bruke materialet som anmeldelsesgrunnlag til politiet hva gjelder tjenestehandlingen, eller at en pårørende filmer i en barnevernssituasjon for at det skal oppleves som truende, og dermed å få den ansatte til å la være å iverksette et vedtak mot en bruker. Det ikke et vilkår at trusselen er om å gjennomføre en rettsstridig handling.81

For at billedtagning- eller deling som trussel skal være straffbart etter bestemmelsen, må handlingen(e) være foretatt med det formål å påvirke en offentlig tjenesteperson til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling. En generell trussel om å ta et bilde og dele på Facebook rammes ikke av strl. § 155, trusselen må være fremsatt for å påvirke en tjenestehandling. (Se imidlertid nedenfor om forulemping av tjenestemenn i strl. § 156.) Det å søke å vanskeliggjøre tjenestehandlingen er tilstrekkelig.82 Å hindre utførelsen av tjenestehandlinger omfattes også.83 I motsetning til strl. § 263 er ikke vilkåret for straffbarhet at trusselen er «egnet til å fremkalle alvorlig frykt» eller lignende. Dersom gjerningspersonens forsett er å påvirke tjenestehandlingen, er det derfor irrelevant for straffbarhet etter § 155 om trusselen er egnet til å påvirke handlingen, eller hvordan tjenestemannen oppfatter trusselen.

Det er videre ikke et krav om at tjenestepersonen var i ferd med å utøve en tjenestehandling når trusselen kom, personen er også tjenesteperson som sådan når hun ikke er på jobb, hvis stillingskompetansen hennes innebærer slik myndighet. Men siden formålet er å påvirke en pågående eller fremtidig handling, må trusselen ha foreligget senest under utførelsen av den relevante tjenestehandlingen.

Endringsforslag for straffeloven § 155 ble sendt på høring i desember 2018, hvor departementet foreslår å inkludere «rettsstridig atferd» til gjerningsbeskrivelsen i § 155, som blant annet omfatter hets og trakassering på nett. Dette vil naturlig nok inkludere billedtagning og -deling, for eksempel der bilder viser tjenestepersonen, hennes familie, eller lignende personlige opplysninger. Departementet foreslår også å inkludere slik atferd som utføres med det formål å «gjengjelde» en offentlig tjenestehandling, altså ikke bare for å påvirke en pågående eller fremtidig handling.84

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Skyldkravet er forsett. Det innebærer at gjerningspersonen må være kjent med, holde det som overveiende sannsynlig, eller oppfylle kravene til dolus eventualis, hva gjelder at fornærmede er en offentlig tjenestemann, og at det er en tjenestehandling som søkes påvirket. For straffansvar er det tilstrekkelig at gjerningspersonen «søker» å påvirke en tjenestemann til å «foreta eller unnlate» tjenestehandlingen, det er ikke nødvendig at han hverken ønsket å oppnå eller oppnådde resultatet han søkte.

Forsøk er i utgangspunktet straffbart, jf. strl. § 16. Men idet fullbyrdet overtredelse foreligger allerede når trusselen er fremsatt – uten at f.eks. bildet faktisk er delt med noen – kan det være vanskelig å se en annen grense mellom straffbart forsøk og fullbyrdet overtredelse.85

Medvirkning er straffbart, jf. strl. § 15.

1.3.3.1.2 Strl. § 156 annet ledd (forulemping av offentlig tjenestemann)

Strl. § 156 annet ledd setter straff for den som «ved skjellsord eller annen utilbørlig atferd forulemper en offentlig tjenestemann under eller på grunn av utføringen av tjenesten.» «Offentlig tjenestemann» skal forstås på samme måte som for § 155. Barnevernsansatte er i forarbeidene særlig nevnt som en gruppe offentlige tjenestemenn som på grunn av sin yrkesutøvelse blir krenket for eksempel på Internett.86

Etter bestemmelsen er det, i motsetning til i § 155, ikke et krav om at gjerningspersonen søker å påvirke tjenestehandlingen. Her er det straffbare utelukkende forulempningen knyttet til tjenesteutøvelsen. «Utilbørlig adferd» omfatter grove og/eller usanne påstander om noens yrkesutøvelse eller faglige kvalifikasjoner som forulemper vedkommende. Det kan typisk være tale om en omdømmekrenkende ytring – derunder bilder med eller uten tilhørende tekst – på Internett.87 Slike ytringer kan raskt bli allment kjent, og kan sette tjenestepersoners omdømme i en utsatt posisjon. Uriktige anklager kan påvirke vedkommendes arbeidsutsikter og generelle livskvalitet. Også ren nedvurdering av en tjenestemann anses utilbørlig adferd.88 Forulempingen kan skje «under eller på grunn av» tjenesteutføringen. Det innebærer at for eksempel uthenging i sosiale medier i etterkant – i motsetning til § 155 – av en tjenestehandling, men med sitt utspring i denne, rammes.

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Skyldkravet er forsett, jf. strl. § 21. Forsettet må omfatte at forulempingen skjer av en tjenestemann, og at tjenestemannen vil få kjennskap til hans opptreden. Medvirkning er straffbart, jf. § 15. Forsøk er ikke straffbart, i det overtredelse kun kan straffes med bot, jf. § 16.

1.3.3.2 Vern av informasjon og informasjonsutveksling

Ansatte i sektorene innenfor mandatet får på ulikt vis kjennskap til en rekke personlige forhold hos pasienter, elever, og mennesker i varierende grad i deres varetekt, eller med personlig informasjon i deres varetekt. Det kan være vanskeligere for den enkelte å i fullgod grad råde over og beskytte sitt privatliv når hun for eksempel er institusjonalisert. En rekke regler pålegger grupper med ansatte en særlig taushetsplikt blant annet om private forhold. Straffeloven § 209 gir generell hjemmel for å straffe brudd på taushetsplikt.

Straffetrusselen er altså i straffeloven, mens de underliggende taushetspliktreglene for den enkelte gruppe finnes i andre lover og regelsett. Forvaltningsloven § 13 flg. regulerer taushetsplikt innenfor «et hvert organ for stat eller kommune». Flere spesiallover regulerer taushetsplikten innenfor sektorene i mandatet. Blant annet regulerer helsepersonelloven kapittel 5 taushets- og opplysningsplikt for helsepersonell, helseregisterloven kapittel 3 taushetsplikt særlig om behandling av helseopplysninger i helse- og omsorgsforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten, barnevernloven § 6-7. Barnehageloven § 20, og opplæringsloven § 15-1, henviser begge bare generelt til forvaltningslovens regler om taushetsplikt.

Flere av spesiallovene har egne bestemmelser om straffbarhet for overtredelser av lovens bestemmelser. Straffetruslene har generelt lavere strafferamme enn straffeloven §§ 209 og 210. Det er i utgangspunktet opp til påtalemyndigheten hvilken av straffebestemmelsene som passer best for det aktuelle forholdet. En kan ikke straffes etter både straffeloven og f.eks. helsepersonelloven for overtredelse av taushetspliktregler i helsepersonelloven.

Av hensyn til betenkningens omfang, går jeg ikke nærmere inn på bestemmelsene om taushetsplikt i spesiallovene. Jeg går heller ikke nærmere inn på andre eventuelle «gyldig[e] instrukser», jf. strl. § 209. Forvaltningslovens regler om taushetsplikt og aktuelle unntak er langt på vei tilsvarende i spesiallovene. I det følgende går jeg derfor først gjennom vilkårene for straff i straffeloven §§ 209 og 210, og deretter reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 flg.

1.3.3.2.1 Strl. §§ 209 og 210 (brudd på taushetsplikt)

Straffeloven § 209 gjør straffbart å røpe «opplysning som han har taushetsplikt om i henhold til lovbestemmelse eller forskrift,​ eller utnytter en slik opplysning med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning.» Også taushetsplikt gitt i «gyldig instruks for tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ» 89 omfattes av straffebestemmelsene (jf. § 209 annet ledd). Alternativet er særlig aktuelt her fordi mange private aktører utfører slikt arbeid i for eksempel i barnevern og eldreomsorg. Brudd på taushetsplikt dersom man utfører tjeneste eller arbeid for kommunalt eller statlig organ er også straffbart etter at tjenesten eller arbeidet er avsluttet (jf. tredje ledd).90

Det er første alternativ i § 209 første ledd som er relevant, siden den straffbare handlingen etter mandatet vil være å dele et bilde. Selve fotograferingen vil ikke rammes av denne bestemmelsen, heller ikke i form av medvirkningsansvar (se nedenfor). Den straffbare handlingen etter første alternativ omfatter å gjøre kjent en taushetsbelagt opplysning for en eller flere personer som ikke har lovlig tilgang til opplysningen.91 Hva som er taushetsbelagte opplysninger kommer jeg tilbake til nedenfor i behandlingen av forvaltningsloven § 13 flg.

Grove overtredelser har strafferamme på opptil tre års fengsel, jf. § 210. Ved avgjørelsen av om taushetspliktbruddet er grovt, vektlegges særlig om handlingen er foretatt for å skaffe seg eller noen andre en uberettiget vinning, og om handlingen har ført til tap eller fare for tap. Billeddeling for eksempel til pressen for å tjene penger på handlingen, vil typisk kunne være en grov overtredelse.

For øvrig er det flere unntak fra taushetspliktreglene som kommer til uttrykk i andre lovbestemmelser. En kan blant annet ikke straffes for brudd på taushetsplikten dersom billeddelingen er gjort for eksempel for å avverge et forestående lovbrudd, jf. strl. § 196 første ledd annet punktum, eller for å hindre at en uskyldig blir tiltalt eller domfelt, jf. strl. § 226 første ledd annet punktum. Slike unntak følger også av den alminnelige rettsstridsreservasjonen, og jeg gir ikke her en uttømmende oversikt over regler eller typetilfeller som kunne løfte taushetsplikten.

Skyldkrav, medvirkning og forsøk

Både forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser av regler om taushetsplikt er straffbare, jf. strl. § 209 fjerde ledd, jf. § 21.

Medvirkning til brudd på taushetsplikt er ikke straffbart, jf. strl. § 209 femte ledd. Det innebærer for eksempel at det ikke er straffbart for en helsesøster å ta et bilde av en elev, og vise til en kollega med aktverdig grunn, dersom det er kollegaen som deler bildet til andre utenfor kollegiet.

Det bemerkes at det er «han som har taushetsplikt» som kan straffes etter § 209. Dersom for eksempel pressen bruker et bilde som en taushetspliktig har lekket til dem, kan ikke journalisten straffes etter denne bestemmelsen.92

Strafferammen er inntil ett års fengsel. Forsøk på brudd på de ulike taushetspliktbestemmelsene er dermed straffbart, jf. strl. § 16.

1.3.3.2.2 Forvaltningsloven §§ 13 flg.

Spørsmålet er så hva taushetsplikten omfatter. Jeg tar bare for meg taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd, som jeg anser som mest relevant her. Regelen omfatter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold. «Personlige forhold» defineres forholdsvis vidt slik at opplysningene må dreie seg om noe som det er vanlig å ønske å holde for seg selv.93 Slektskaps-, familie- og hjemforhold, fysisk og psykisk helse, karakter og følelsesliv omfattes åpenbart, samt den enkeltes boligforhold, økonomi og arbeidsforhold. Personlig status, så som om vedkommende er gift, om barn, vergemål, om klientforhold til det offentlige, om holdninger og innstillinger (for private) til politikk eller religiøse spørsmål omfattes som hovedregel også. Dette er generelle kategorier, som i mange tilfeller må skjæres ytterligere til, blant annet med utgangspunkt i retningslinjen om at det er tale om forhold en ønsker å holde for seg selv. I den grad bilder eller film rommer opplysninger om noen personlige forhold, vil disse opplysningene være undergitt taushetsplikt. Hva som er ikke er «personlige forhold», er negativt avgrenset i fvl. § 13 annet ledd.

En taushetsbelagt opplysning skal i utgangspunktet ikke gjøres tilgjengelig for andre, heller ikke til andre i samme forvaltningsorgan eller i andre forvaltningsorganer. Utgangspunktet er at opplysninger til forvaltningen avgis i «en bestemt saklig sammenheng, og at det kan ha uheldige virkninger for tillitsforholdet til forvaltningen dersom de brukes ut over denne sammenhengen».94 Dette kan bare gjøres dersom opplysningene omfattes av en av begrensningene i taushetsplikten i forvaltningsloven § 13 a, eller det der forvaltningsloven § 13 b gir adgang til å dele med andre. Dette innebærer blant annet at det bare er adgang til å dele bilder internt i et kollegialt organ dersom dette omfattes av en av unntakene i loven, og deling samtidig ligger innenfor de rammen av personvernforordningen, jf. personopplysningsloven § 1.

Fvl. § 13 a stiller opp en rekke begrensninger i taushetsplikten i enkelte situasjoner der det ikke er behov for beskyttelse. En opplysning som omfattes av ett eller flere av disse alternativene, kan deles uten hinder ta taushetsplikten i § 13. I slike situasjoner er deling naturligvis heller ikke straffbart. Tre alternativer anses særlig relevante her. Det ene er at det foreligger samtykke fra den avbildede, jf. § 13 a nr. 1. Det andre hvis behovet for beskyttelse er varetatt ved anonymisering, jf. nr. 2. Er ikke den avbildede identifiserbar, gjør ikke beskyttelsesbehovet seg gjeldende. Graden av anonymisering avhenger av hvor sensitive de aktuelle opplysningene er og hvor sannsynlig det er at noen vil ta arbeidet med å finne ut av hvem de gjelder, samt hvor sterke legitime interesser det er for at de aktuelle forholdene blir kjent i denne form.95 Det tredje er at ingen «berettiget interesse» tilsier hemmelighold, f.eks. fordi opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. En opplysning vil i utgangspunktet være «alminnelig kjent» eller iallfall «alminnelig tilgjengelig» om den legges ut i sosiale medier. Spørsmålet om unntaket likevel må tolkes innskrenkende i situasjoner bildet er delt ved en straffbar eller iallfall ulovlig handling, eller der deling utgjør et avtale- eller tillitsbrudd.

Unntakene gir anvisning på en til dels vanskelig avveining mellom motstående hensyn. Spørsmålet er hvilke karakter og hva styrken av de interessene er som tilsier at opplysningen skal kunne gis ut, på tross av taushetsplikten. Unntak fra taushetsplikten i nr. 3 vil være lite aktuelt hvis opplysningene etter sin art eller i den konkrete sammenhengen må anses sensitive og beskyttelsesverdige.96 Svært mange av opplysningene som kan fremkomme på bilder tatt innenfor mandatets sektorer kan være av personlig art. Et moment i vurderingen vil være hvordan den avbildede selv oppfatter opplysningene som kommer ut. Terskelen for hva den enkelte vurderer som bilders sensitivitet kan være annerledes for en som har en aktiv blogg hvor hun på egenhånd publiserer mange personlige bilder, eller for en politiker. Samtykke utgjør et selvstendig delingsgrunnlag. Men kompetansen til å samtykke kan tillegges betydning, for eksempel i tilfeller hvor man er sterkt beruset eller svært syk. Samtykkekompetansen må ses i forhold til vedkommendes tilstand.97 Samtidig vil personer som søker offentlighetens lys kanskje være vel så opptatt av hvilke bilder som deles. Også nærmiljøets og den generelt alminnelige oppfatning av opplysningenes sensitivitet kan spille inn på hva som anses som i en «berettiget interesse» å holde hemmelig.98

Dersom de aktuelle personlige forhold allerede er kommet ut i presse eller offentlighet, særlig dersom vedkommende selv har gjort kjent opplysningene, er det ikke lenger berettigede interesser som tilsier taushetspliktvern. Et tilfelle kunne være der en pasient har lagt ut en rekke bilder på sin blogg av seg selv på sykehus, og ev. videreformidlet opplysninger til pressen, der han kritiserer forhold ved fasiliteter og ansatte. I utgangspunktet er sykehuset forhindret av taushetspliktreglene til å røpe opplysninger som avslører pasientens personlige forhold. Pasientens offentliggjøring kan etter fvl. § 13 a nr. 3 anses å gi anvisning på begrensninger i taushetsplikten for disse opplysningene, i alle fall så langt gjaldt det konkrete forholdet. Personvern er ikke den eneste interessen som skal tas hensyn til i vurdering av taushetspliktens innhold. En annen «berettiget interesse» som kan tillegges vekt kan være hensynet til de ansatte ved en institusjon, hvor det for eksempel kan tenkes at en institusjon får svare på og korrigere kritikk i pressen.99

Øvrige unntak fra taushetsplikt finnes i fvl. §§ 13 b flg. Av hensyn til mandatets omfang, gjennomgås ikke disse nærmere her.100

1.3.3.3 Vern av personlig frihet og fred

1.3.3.3.1 Strl. § 263 (trusler)

Strl. § 263 gjør straffbart å i «ord eller handling true[] med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt». Å true med å ta og/eller dele bilder, eventuelt ta bilder og true med å dele, omfattes av ordlyden i den grad slike handlinger kan være straffbare, så lenge omstendighetene faktisk tilsier at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for at trusselen gjennomføres.

Et relevant tenkt eksempel kan være i skolegården, der en trussel om filming og offentliggjøring av en nedverdigende situasjon kan utgjøre et brudd på åndsverkloven § 104, eller straffeloven § 267 og privatlivskrenking. Trusselen kan klart være både skremmende og plagsom adferd, og kan skape alvorlig frykt for den det gjelder. Trusselen må være om å gjøre noe straffbart, men det er ikke et krav til strafferamme for den straffbare handlingen det trues med. En trussel som for eksempel innebærer forulemping av en offentlig tjenestemann jf. stprl. § 156 annet ledd, omfattes selv om strafferammen der bare er bot.

Hva det er truet med, vil ha betydning for om trusselen antas «egnet til å fremkalle alvorlig frykt». Hvis medeleven ikke anser det som skremmende at videoen publiseres, rammes ikke forholdet av strl. § 263 (men selve publiseringen vil kunne rammes av åvl. § 79). Samtidig er det ikke et krav at fornærmede faktisk har følt seg truet, det avgjørende er om trusselen objektivt sett er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for at det straffbare vil gjennomføres.101 Dersom medeleven stadig truer med å publisere bilder, uten at det noen gang har blitt gjennomført, er ikke truslene nødvendigvis reelt sett egnede til å fremkalle alvorlig frykt.102

Trusselen kan også være fremsatt overfor en annen enn den handlingen skal gå ut over.103 Det bærende element i det straffbare er frykten for at trusselen iverksettes, uavhengig av hvem den skjer overfor.

Det behøver ikke være truet med en konkret straffbar handling. Hvis filmingen eller publiseringen gjøres på en slik måte at det som sådan er egnet til å fremkalle alvorlig frykt hos avbildede for at han eller hun vil bli utsatt for en forbrytelse, er det nok for straffbarhet.104

En kunne videre tenke seg eksempelet der pårørende eller pasient insisterer på å filme en operasjon, og truer med å offentliggjøre filmen dersom operasjonen går galt. Igjen fordrer straffbarhet etter § 263 at trusselen er om en straffbar handling, dvs. at offentliggjøringen ville være straffbar. I realiteten ville vel sykehuset i så fall bare kunne nekte å gjennomføre operasjonen. En eventuell publisering ville kunne rammes av åvl. § 104, og trusselen prinsipielt sett være omfattet av § 263.

Grove trusler straffes etter § 264. Det skal etter bestemmelsen gjøres en helhetsvurdering for å avgjøre om truslene er grove. Motivasjon for truslene er et av momentene, derunder om de er rasistisk motivert. Trusler i form av billedtagning – og deling med slike motiver kan straffes med opptil tre års fengsel.

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Skyldkravet er forsett, jf. strl. § 21. Skylden må omfatte både fremsettelsen av trusselen, og at trusselen (mest sannsynlig) er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Gjennomføringshensikt er ikke nødvendig for straffbarhet.105 Det kreves ikke at gjerningspersonens forsett omfatter at atferden det trues med er straffbar. Uvitenhet straffes dersom gjerningspersonen burde ha kjent til straffbarheten, jf. strl. § 26 om rettsuvitenhet.

Forsøk er straffbart, jf. strl. § 16. Trusselen er fullbyrdet straks den er fremsatt og oppfattet av adressaten.106 Straffbart forsøk kan altså tenkes der gjerningspersonen tar et bilde, men det er bare en utenforstående, ikke fornærmede selv, som oppfatter publiseringstrusselen som ble fremsatt. Medvirkning er straffbart, jf. § 15.

1.3.3.3.2 Strl. § 265 Særskilt vern for enkelte yrkesgrupper

Straffeloven § 265 gir spesielt utsatte grupper et særskilt vern blant annet mot trusler, forulemping og hindring av yrkesutøving.107 Hovedforskjellen mellom den generelle straffebestemmelsen for trusler, § 263, og § 265, er at førstnevnte verner individets alminnelige frihet, mens sistnevnte ivaretar samfunnets interesse i at sårbare yrkesgrupper som utfører viktige samfunnsoppgaver får et særskilt vern.108 Bestemmelsen rammer «den som ved trusler søker å påvirke yrkesutøvelsen til en person fra en særlig utsatt yrkesgruppe». Strl. § 265 bygger på strl. §§ 155 og 156, men har et videre nedslagsområde. Den straffbare adferden i § 265 er hovedsakelig lik som i §§ 155 og 156, og jeg viser til behandlingen av disse over (pkt. 1.3.3.1).109 Det for betenkningen mest sentrale er å vurdere hvilke av mandatets yrkesutøvere som vernes av bestemmelsen. I motsetning til nevnte bestemmelser er det ikke avgjørende om den aktuelle institusjonen er offentlig eller privat, eller om han utøver offentlig myndighet. Det avgjørende er om vedkommende

«utfører viktige samfunnsoppgaver som medfører en bred kontaktflate mot en ubestemt krets av personer. Det sentrale er om gruppen [av yrkesutøvere], under sin utføring av arbeid som samfunnet har et påtrengende behov for, ikke kan reservere seg mot kontakt med enkeltpersoner. Slike grupper kan vanskelig verge seg mot at det vil kunne oppstå ubehagelige situasjoner under utføringen av arbeidsoppgavene, samtidig som samfunnet har en klar interesse i å sørge for at det gripes inn mot hindringer av disse.»110

I § 265 annet ledd bokstav a omfattes personer fra yrkesgruppen «helsepersonell som yter medisinsk begrunnet helsehjelp». «Helsepersonell» defineres etter helsepersonelloven § 3, dog med den avgrensning at helsehjelpen må være «medisinsk begrunnet».111 Blant annet leger, sykepleiere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere112, barnevernspedagoger og sosionomer er helsepersonell etter § 3 første ledd nr. 1 og 2.113 Sistnevnte to grupper anses som helsepersonell når de utfører helsehjelp, som etter § 3 tredje ledd defineres som «enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål». Straffeloven § 265 stiller altså også kravet til at helsepersonell for å bli omfattet må «yte medisinsk begrunnet helsehjelp».114

Etter § 265 annet ledd bokstav c omfattes videre «personer som har ansvar for opplæring i grunnskole eller videregående skole».115 Ordlyden ekskluderer andre ansatte ved en skole enn undervisningspersonell. Departementet argumenterer for at behovet for vern antas å være størst hos dem som har ansvar for obligatorisk skolegang, altså grunn- og videregående skole.116 Barnehageansatte faller således etter ordlyden utenfor dem straffebestemmelsen verner.

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Skyldkravet er forsett, jf. strl. § 21. Forsøk på overtredelse av § 265 første ledd (trusler som søker å påvirke) er straffbart. Forsøk på overtredelse av tredje og fjerde ledd (hindre yrkesutøvelse, og forulempe tjenesteutøver) er ikke straffbart, idet strafferammen ikke er ett år eller mer, jf. strl. §16. Medvirkning er straffbart, jf. § 15.

1.3.3.3.3 Strl. § 266 (hensynsløs adferd)

Straffeloven § 266 er særlig relevant i forhold til straffbarhet for billedtagning- og deling. Bestemmelsen lyder:

«Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år».

Å «krenke en annens fred» innebærer å krenke en annens psykiske integritet.117 Både fotografering og billeddeling er ytringer som kan utgjøre fredskrenkende adferd.118 For vår sammenheng kan særlig to typetilfeller tenkes: 1) den hensynsløse f.eks. plagsomme adferden er å ta et bilde, og selve fotograferingen eller delingen oppleves som fredskrenkende, eller 2) den hensynsløse og plagsomme adferden er å ta eller dele et bilde, og fredskrenkelsen ligger i en trussel om eller bare i potensialet for at bildet spres til et uoverskuelig antall mennesker. Forfølgelsesalternativet anses mindre relevant for sammenhengen, og behandles mer i tilknytning til § 266a.

Den fredskrenkende adferden må oppfattes av fornærmede, og det må være gjerningspersonens intensjon. I Høyesteretts avgjørelse HR-2017-1245-A hadde en 16 år gammel gutt tatt bilder med seksuelt krenkende innhold av fornærmede uten hennes samtykke, og sendt bildene til to kamerater. Bildene ble senere videresendt i ungdomsmiljøet. I følge Høyesterett var ikke krenkelsen foretatt «overfor» henne, selv om hun ble rammet av krenkelsen ved spredningen. Ordlyden i § 266 fordrer «en mer direkte tilknytning mellom adferdshandlingen og den som rammes av den» (avsnitt 17), altså at fornærmede direkte eller indirekte er adressat for oversendelsen av bildet.

Å «krenke» innebærer et rettsstridsvilkår. Det er først en krenkelse dersom en etter en «totalvurdering av formidlinga i lys av kontekst og situasjon, der omsynet til personvernet samtidig blir avvege mot ytringsfridommen» finner at innvirkningen på en annens fred er rettsstridig.119 Terskelen for «skremmende» ligger ved forskjellige former for sjokkerende opptreden120, avgrenset oppad mot strl. §§ 263 og 264 (trusler og grove trusler). For øvrig beror innholdet i «skremmende eller plagsom opptreden» på en konkret avveining. For å være straffbar må i tillegg både skremmende og øvrig plagsom opptreden eller hensynsløs adferd være «hensynsløs», som er en mer objektiv karakteristikk. At en handling er hensynsløs forutsetter som oftest at adferden er klart moralsk forkastelig, og den rammes bare om «den går markert ut over slike ubehageligheter som alminnelig menneskelig samkvem regelmessig kan føre med seg«121. Men også en slik vurdering må være konkret, sett hen til omstendigheter som tid, sted og fornærmedes individuelle forhold. I det følgende behandles de ulike faktorene som avgjør om nevnte adferd kan straffes.

Forhold ved fornærmede

Hva som oppleves som skremmende, plagsomt, og i og for seg som forfølgning, kan for den enkelte være svært ulikt. Forhold ved fornærmede, for eksempel om vedkommende er særlig sårbar, gammel eller svakelig, kan være avgjørende for om en fredskrenkende handling er mer rettsstridig overfor ham enn for mer robuste personer.122 Fornærmedes forhold kan også virke i motsatt retning: Dersom fornærmede selv har opptrådt på for eksempel en provoserende måte, kan dette gjøre den at den i utgangspunktet plagsomme handlingen anses mindre plagsom, eller hensynsløs.123 Om fornærmede for eksempel først hadde lagt ut en rekke krenkende bilder i sosiale medier, vil gjerningspersonens «oppfølging» med samme mynt (retorsjon) være et forhold ved fornærmede som gjør at oppfølgingen ikke kan straffes.

Andre forhold ved fornærmede kan også tilsi at adferd ikke kan anses fredskrenkende. Enkelte stillinger kan for eksempel innebære forventninger om å tåle mer søkelys og kritikk.124 Selv om formålet med adferden kan være aktverdig, som å ønske for eksempel kvalitetsbedring av barnevernet og dets arbeidsmetoder, eller i tilfeller der ansatte ved institusjoner kan ha gjort feil i sine fremgangsmåter, vil dette som hovedregel ikke legitimere hensynsløse fredskrenkelser. I LA-2018-1224125 påpeker lagmannsretten at selv om barnevernsansatte i visse situasjoner må tåle «spontane følelsesutbrudd», utgjør omfattende integritetskrenkelser hensynsløs krenkelse som er straffbare.

Objektet for fredskrenkelsen må være et eller flere fysiske mennesker. Et sykehus, skole eller en barnevernsinstitusjon som sådan kan ikke være fornærmet etter strl. § 266.126

Forhold knyttet til adferden

Omstendighetene som når og hvor handlingen ble begått, og om den hadde et aktverdig formål, kan vektlegges i vurderingen av adferdens rettsstridighet.127 Etter en analogi fra høyesterettspraksis kan antakeligvis gjentatt og vedvarende fotografering, uavhengig av etterfølgende deling, for eksempel ved en skole, rundt en barnehage eller på et sykehus utgjøre plagsom og hensynsløs adferd.128 Bilder som er av nedverdigende, krenkende eller avslørende karakter kan i fotograferings- eller delingssammenheng være hensynsløse å ta eller dele. På grunn av spredningsfaren vil det å direkte eller indirekte bidra til deling eller spredning av privatlivskrenkende bilder via elektronisk kommunikasjon som regel utgjøre hensynsløs adferd.129 Deling av alle slags bilder uten samtykke er som nevnt over straffbart etter åndsverkloven § 79 jf. § 104, men utelukkende der delingen er «offentlig», dvs. til minst 20–30 personer. Der hensynsløs billeddeling krenker en persons fred, jf. strl. § 266, spiller det ingen rolle om det bare er delt med én annen – så lenge deleren delte og samtidig anså det det for mulig at bildet kunne bli spredt videre, og at handlingene kunne krenke den avbildedes privatliv eller fred, men likevel ønsket å gjennomføre delingen (dolus eventualis-forsett). (Offentlig krenkelse av privatlivets fred rammes av strl. § 267, se nedenfor.)

Ulike former for fotografering kan i mange ulike tilfeller være svært belastende for en person, særlig hvis man frykter at bildet skal bli spredd til flere.130 Etter strl. (1902) § 390a kunne fotografering utgjøre fredskrenkende adferd selv om bildet ikke ble offentliggjort, så lenge den avbildede var kjent med fotograferingen.131 Dette er fortsatt gjeldende rett. Er den avbildede ukjent med fotograferingen, kommer ikke strl. § 266 til anvendelse. Hverken snikfotografering eller billedtagning av for eksempel en som ligger bevisstløs på et sykehus, omfattes, dersom bildene ikke deles eller publiseres.132

Deling av bilder eller film av intim karakter, særlig med seksuelt innhold, vil som hovedregel komme over en objektiv terskel for hva som er hensynsløs, fredskrenkende adferd. Det er flere nyere dommer fra lavereinstansers rettspraksis vedrørende fredskrenkelse og fotografering og deling av mindreårige som gjennomfører seksuelle handlinger eller samleie. Rettspraksis viser at film anses mer krenkende enn bilder, og dermed får strengere straff. Grad av gjenkjennelighet av de(n) avbildede, og varigheten av den intenderte tilgjengeligheten, samt hvor mange materialet opprinnelig er spredt til, spiller også inn. At slik spredning etter sigende er blitt vanligere, er ikke formildende.133 Også bilder som ligger ute i sosiale medier i kort tid (15 minutter), rammes.134

I et nylig eksempel fra Høyesterett ble en mann dømt for fredskrenkelse ved å ha utgitt seg for sin ektefelle på ulike nettsteder, delt både nøytrale og mer intime bilder av henne, og under dekke av hennes nettidentitet chattet om hvordan hun har begått grove overgrep og seksualiserte handlinger mot egne barn.135 Totalt ble dette ansett som en graverende integritetskrenkelse, ikke minst sett hen til at bildene og tekstene fortsetter å finnes på Internett. Tilfellet er til dels ekstremt, men det er et tydelig eksempel på at tilgjengeligheten av billedmateriale delt på Internett er et sentralt element ved vurderingen av integritetskrenkelser.

Ikke bare seksuelt relaterte bilder og deling av slike vil kunne være hensynsløs fredskrenking. En tenkt eksempel er der man må dele rom med andre under et sykehusopphold. En pasient, eller for eksempel en kvinne som ligger på barselavdeling etter fødsel, må anses å være i en relativt sårbar situasjon. Filming og fotografering i det delte rommet av romkameratens familie kan åpenbart oppleves fredskrenkende. For at dette også skal være hensynsløs adferd, må det mer til, for eksempel at fotografen tar bilder av fornærmede på tross av gjentatte protester. Publisering er ikke avgjørende, her er det fotograferingen som sådan som er krenkende og hensynsløs.

Strl. § 266 viderefører som nevnt i all hovedsak strl. (1902) § 390 a136, som i sin tid ble utformet for å gi en generell bestemmelse til vern mot krenkelser av nettopp psykisk art.137 Et bilde er en meddelelse, og «[m]eddelelser til andre om en person» kan utgjøre en krenkelse av privatlivets fred (se nedenfor om § 267).138 Tidligere ville det å meddele ærekrenkede bilder til andre være straffbart, men etter gjeldende rett er ærekrenkelser generelt kun straffbart i den grad de utgjør hensynsløs adferd.139 Ærekrenkelse kan volde psykisk fredsforstyrrelse. I Rt. 1989 s. 257 var faktum at 16 soldater hadde omkommet under en militærøvelse. Kompanisjefen var i den sammenheng avbildet på førstesiden til en avis. Høyesterett anså dette, etter sammenhengen, som en ærekrenkelse, men ikke som hensynsløs adferd i tillegg, nettopp fordi forholdet var i kjerneområdet for straffbar ærekrenkelse. Når ærekrenkelse ikke lenger har en egen straffebestemmelse, vil et slik tilfelle kunne omfattes av § 266 i den grad det oppfyller bestemmelsens vilkår forøvrig. Bestemmelsen får etter Straffelovrådets mening først og fremst anvendelse «når andre bestemmelser ikke gir beskyttelse»140. Dersom § 267 ikke treffer, fordi den fredsforstyrrende ærekrenkende adferden ikke skjer offentlig, må § 266 komme til anvendelse. Personbilder av en sykepleier, lege, lærer eller andre, sammen med ærekrenkende uttalelser, som er delt med en mindre gruppe mennesker, kan dermed falle innenfor – selv om ikke bildene i seg selv er av en krenkende karakter.

Slike tilfeller kan omfatte hensynsløs billeddeling hvor bildene bidro til å redusere fornærmedes omdømme uten at det var noen aktverdig grunn til det.141

Fysiske krenkelser kan også utgjøre hensynsløs adferd, men vil gjerne rammes av andre straffebud.142

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Kun forsettlige overtredelser er straffbare, jf. strl. § 21. Forsettet må omfatte selve den hensynsløse adferden, i vårt tilfelle å ta bilde, filme eller dele, og at den fornærmede – avbildede – skal oppfatte krenkelsen.143

For vår sak er en relevant problemstilling når straffebudet rammer tilfeller der bilde/film er delt på en slik måte at de ikke er publisert til mange (jf. åndsverkloven), er krenkende overfor den avbildede, men det er ikke delerens hensikt at avbildede skal få vite om delingen. En generell risiko for at film og bilder delt ved elektronisk kommunikasjon kan bli delt videre, er ikke tilstrekkelig for å konstatere forsettlig overtredelse av strl. § 266. Det innebærer i høyden uaktsomhet, og det er ikke straffbart etter bestemmelsen. Men dersom gjerningspersonen anser det som sikkert eller mest sannsynlig at fornærmede vil få slik kjennskap, for eksempel fordi delingen skjer på en Facebook-vegg, foreligger tilstrekkelig forsett.

Forsøk er straffbart, jf. strl. § 16. Objektivt sett fredskrenkende adferd som ikke blir oppfattet slik av fornærmede, kan tenkes å utgjøre et straffbart forsøk.

Medvirkning er straffbart, jf. strl. § 15. Den som for eksempel tar et bilde, som en annen deler i sosiale media, kan etter omstendighetene dømmes for medvirkning dersom hun anså det som sikkert eller mest sannsynlig at bildet hun tok ville bli delt videre, og at slik deling ville oppleves som fredskrenkende.

Jeg kommer nedenfor i pkt. 3.4 tilbake til forslag om lovendring for straffverdig befatning med bilder som er eget til å krenke privatlivets fred.

1.3.3.3.4 Strl. § 266a (alvorlig personforfølgelse)

Etter strl. § 266 a kan den som «gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse.» Fellestrekk ved aktuelle straffbare handlinger etter bestemmelsen er «at de innebærer gjentatt oppmerksomhet rettet mot en person som ikke ønsker denne oppmerksomheten».144 I motsetning til i § 265, inneholder § 266 a ikke et eksplisitt krav om at personforfølgelsen er hensynsløs. Det er krav om at adferden er «gjentatt», og at den er «egnet til å fremkalle frykt eller engstelse». Egnethetsvilkåret må vurderes på lik måte som i § 263 om trusler (se over); en objektiv helhetsvurdering må legges til grunn. Gjerningspersonens intensjon er ikke avgjørende.

Bestemmelsen kom til som en utvidelse av nedslagsfeltet for strl. § 266 til å i større grad omfatte «stalking», oversatt til alvorlig personforfølgelse. Bestemmelsen skal ramme de samme typene straffbar adferd vedrørende personforfølgelsesalternativet i § 266, men skjerper straffen for kvalifiserte eller grove tilfeller der fredsforstyrrelsen er alvorlig. I § 266 a skal straffansvar for det som er «det typiske trekket ved personforfølgelse reflekteres, nemlig at en eller flere typer handlinger som i seg selv kan være mindre alvorlige, gjentas systematisk og over noe tid og dermed innebærer en alvorlig krenkelse av den som rammes» (mine understrekinger).145 Begrepet «andre sammenlignbare handlinger» må forstås slik at det skal favne at all uønsket adferd som utgjør «grovere tilfeller av gjentatt uønsket påtrengende atferd og kommunikasjon», i tråd med lovgivers formål med bestemmelsen.146

Det er ikke et vilkår at personforfølgelsen skjer direkte overfor fornærmede. Også f.eks. billedmeldinger til hans familie eller kolleger av fornærmede kan oppfattes som plagsom og skremmende forfølgelse.147

Hvorvidt «en annen» også kan innebære at gjentatte enkeltstående krenkelser fra samme gjerningsperson, men mot forskjellige fornærmede, har nylig vært vurdert i Frostating lagmannsrett. I dommen ble tiltalte domfelt for overtredelser av § 266 a mot enkelte av de fornærmede. Mannen hadde gjentatte ganger (minst to) kikket inn vinduet til hver av dem, og til dels fotografert dem gjennom vinduer, samt postkasseskilt som identifiserte kvinnene. Ingen av dem var klar over personforfølgelsen før politiet gjorde dem klar over det, men lagmannsretten legger til grunn at adferden åpenbart «har vært egnet til å fremkalle frykt eller engstelse». Dommen er ikke rettskraftig, idet Høyesterett har sluppet inn anken så langt gjelder lovanvendelsen. Det kan altså tenkes at lagmannsrettens vurdering av § 266 kan endres.148

Et tenkt relevant eksempel er en gjerningsperson som over lengre tid står utenfor en barnehage og tar bilder av barna og ansatte, uten å fjerne seg når anmodet om det. Selve iakttagelsen kan være tilstrekkelig straffbar adferd, mens fotografering/filming kan være egnet til å fremkalle ytterligere engstelse.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. §§ 15 og 16.

1.3.3.3.5 Strl. § 267 (krenkelse av privatlivets fred)

Straffeloven § 267 rammer offentlig krenkelse av privatlivets fred.149 Første ledd gjør det straffbart å «gjennom offentlig meddelelse krenke privatlivets fred». «Meddelelse» omfatter blant annet bilder, film og lydopptak. Fordi det er meddelelsen som er straffbar, rammes ikke selve billedtagningen av § 267. Slik billedtagning kan rammes av strl. § 266 om hensynsløs adferd, som heller ikke har offentlighet som et straffbarhetsvilkår.

«Offentlig» meddelelse innebærer at ytringen enten er foretatt i nærvær av et større antall personer, når den lett kan iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted, eller der den er fremsatt på en måte som er egnet til å nå et større antall personer.150 I forhold til sistnevnte alternativ understrekes at f.eks. bildet ikke behøver å ha nådd 20–30 personer, men at måten eller stedet det er delt på, gjør at det kan nå så mange.151 Det vises for øvrig til ovenstående pkt. 1.1.1 Definisjoner.

Meddelelser som krenker «privatlivets fred» i vår sammenheng vil innebære bilder, film eller lydopptak som røper opplysninger om forhold vedrørende privatlivet. Hva som ligger i privatlivets fred beror på en vurdering av flere ulike momenter. Det inkluderer personlige forhold som har en viss grad av sensitivitet, derunder for eksempel relasjoner, helseopplysninger, graviditet, befatning med narkotika, seksuelle forhold og personlige opplysninger om ens barn. Også en persons holdninger eller bakgrunn, f.eks. politiske oppfatninger eller øvrige oppfatninger om kontroversielle spørsmål kan etter omstendighetene omfattes.152 Det er ikke et vilkår for straffbarhet at opplysningene som er formidlet er sanne. Dersom for eksempel gjerningspersonen i sosiale medier legger ut et bilde av en kvinne med tilhørende tekst om graviditet, uavhengig av om dette medfører riktighet, er dette en meddelelse som kan rammes av § 267.153

Budskapets utforming kan ha betydning for om opplysningene skal anses sensitive. I tillegg er det relevant hvor sensitiv informasjonen som røpes.154 Personbilder er som sådan i utgangspunktet ansett som en særlig sensitiv del av personvernet, men hva bildene fremstiller har naturlig nok påvirkning på hvor krenkende publisering vil være.155

Vernet om privatlivets fred er ikke absolutt, og må, som før nevnt, avveies mot vernet om retten til ytringsfrihet.156 Momentene i helhetsvurderingen som skal foretas er utpenslet i rettspraksis fra Høyesterett og EMD.

Med «krenke» forstås rettsstridig adferd som etter en konkret og objektiv vurdering har karakter av inngrep i privatlivets fred.157 Dersom meddelelsen har skjedd på grunn av nødverge eller nødrett, er den ikke rettsstridig. Også positive eller nøytrale opplysninger om personlige forhold omfattes, selv om meddelelser som oppfattes som negative av den omtalte kan få betydning for rettsstridsvurderingen.158 For øvrig skal det legges til grunn en objektiv vurdering av den lavere terskelen for hva som er krenkende. Det følger av rettspraksis at dersom meddelelsen «etter en alminnelig vurdering ikke har hatt karakter av et utilbørlig inngrep i privatlivets fred», er den ikke rettsstridig.159 Samtidig ligger det i ordlyden at krenkelsen faktisk må ha krenket vedkommendes fred. Selv om en alminnelig vurdering tilsier at et tilfelle av billeddeling utgjør et inngrep, er ikke delingen straffbar etter § 267 dersom fornærmede ikke oppfatter det slik. Den personlige opplevelsen er altså ikke alene tilstrekkelig, men i alle tilfelle nødvendig, for straffbarhet. Samtykke kan utelukke rettsstrid. Men omfanget av fornærmedes samtykke kan være vanskelig å vurdere, særlig dersom man har samtykket til noe bruk av billedmateriale, men ikke har ment at materialet skal brukes i den grad for eksempel en avis etterpå gjør.160 Det er også en rekke andre momenter som kan tilsi at billeddelingen ikke kan karakteriseres som rettsstridig. Som nevnt over i pkt. 1.3.2, er avveiningen mellom den enes ytringsfrihet og den andres privatliv, langt på vei den samme for åndsverkloven § 104 og straffeloven § 267. Jeg viste over at avveiningen mellom de to rettighetene baseres på en helhetsvurdering, der de mest relevante avveiningskriteriene er i) ytringens allmenne interesse, ii) den omtaltes status/egne rolle og temaet for omtalen, iii) den omtaltes egne forhold/tidligere opptreden, iv) hvordan opplysningene er skaffe til veie og verifisert, og v) innhold, form og konsekvenser av publiseringen.

Vurderingen av ytringens allmenne interesse kan kort oppsummeres slik: Dagliglivets bilder av venner, bekjente og andre vedrørende private forhold, har sjelden allmenn interesse. For øvrig kan bilder som formilder informasjon om privatlivet ha allmenn interesse på mange grunnlag. For å unngå dobbeltbehandling, viser jeg til behandlingen over av de av kriteriene (særlig i og ii nevnt i forrige avsnitt) som har en tydelig slagside til unntaket for «aktuell og allmenn interesse» fra samtykke for publisering av personbilder i åvl. § 104 første ledd bokstav a. Terskelen for hva som utgjør allmenn interesse for bilder som viser kjente personer, er nokså lav.161

Ad ii) den omtaltes status/egne rolle og temaet for omtalen: Som nevnt overfor i pkt. 1.3.2 kan en person ha trådt inn i offentlighetens lys også som privatperson, for eksempel som deltaker i et TV-program, eller fordi hun har opptrådt på en måte som er egnet til å pådra seg offentlig oppmerksomhet på et offentlig sted. Dersom offentlig omtale, med tilhørende billedbruk, er en forutsigbar konsekvens av en viss opptreden, kan det tilsi at slik omtale ikke er rettsstridig. Å utføre en straffbar handling er et eksempel på en opptreden som kan rettferdiggjøre offentlighetens interesse av privatlivskrenkende bilder – i alle fall i en viss utstrekning.162 Hvor offentlig en i utgangspunktet har tenkt å opptre, og eventuelt over hvor lang tid en rimeligvis kan forvente at offentlighetens oppmerksomhet vil hvile på en, må avveies konkret etter situasjonen.163

Ad iii) den omtaltes egne forhold/tidligere opptreden: Straffeloven § 267 verner mot alle offentlige meddelelser som krenker privatlivets fred. Sannhetsgehalten i meddelelsen er som nevnt irrelevant.164 Likevel kan det at den er i god tro som har tatt og publisert et bilde, innvirke på avveiningen mellom ytringsfriheten og privatlivsvernet.165Hvor bildet er tatt kan ha betydning for lovligheten.166 Det at et bilde er tatt på et sted som er offentlig tilgjengelig, er ikke avgjørende for om det krenker privatlivets fred.167 Individets behov for å være i fred gjelder uavhengig av lokasjon. Men dersom man oppsøker et offentlig sted, for eksempel sykehus eller skole, uten at ens adferd eller handlinger er av privat karakter, vil ikke privatlivsvernet etter § 104 aktualiseres.168Hvordan opplysningene er skaffe til veie (ad punkt iv over) kan ha betydning for rettmessigheten. Dersom for eksempel media fotfølger en person overalt, også inn i mer private settinger i det offentlige rom, kan omstendighetene rundt fotograferingen føre til at de i seg selv innebærer privatlivskrenkelse.169

Det siste kriteriet, (v) innhold, form og konsekvenser av publiseringen, er et slags sekkekriterium, som skal sikre en helhetlig vurdering av innhold, form og konsekvenser av publiseringen i avveiningen mellom vernet av ytringsfriheten og privatlivsvernet.170 Et eksempel kan være anvendelsen av § 267 på foreldre som legger ut personlige opplysninger om sine barn på internett.171 Dette kom nylig på spissen i sak LH-2019-1192, der en kvinne ble dømt for krenkelse av sin 7 år gamle datters privatliv etter å ha publisert bilder av henne på facebook. Dommen er ikke rettskraftig ved denne utredningens ferdigstillelse. Under lovforberedelsen var Straffelovskomiteen bekymret over økt utvikling av eksponering av barn på Internett, ikke minst i forbindelse med omsorgskonflikter. Komiteen mente det kan være et overgrep i seg selv at ulik informasjon om barn ligger på Internett, uten at barna «kjenner konsekvensen av det eller har styring med hvem de eksponeres for.»172 En kan ikke innfortolke noe implisitt samtykkekompetanse for foreldre/pårørende dersom personen som eksponeres opplever f.eks. billeddelingen som fredskrenkende. Det som i så måte blir en utfordring for domstolene, er i hvilken grad foreldre kan straffes for deling av krenkende bilder på et tidligere tidspunkt, dersom barnet for eksempel når det er eldre, opplever det at bildene er delt f.eks. på internett som krenkende.173

Juridiske personer er ikke beskyttet av § 267. Det er etter juridisk teori uavklart om bestemmelsen verner avdøde personer, men reelle hensyn tilsier at vern også for dem bør kunne gjøres gjeldende.174

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Skyldkravet er forsett. Forsettet må omfatte selve den offentlige meddelelsen, altså selve delingen/publiseringen, at den når mer enn 20–30 personer, og at den krenker privatlivets fred. Dersom gjerningspersonen deler bildet med færre, men andre sprer bildet videre til en større krets, må gjerningspersonen regne det som sannsynlig eller sikkert at bildet vil bli videredelt, eller han må i tankene ha positivt innvilget at slik spredning kunne skje, og gjennomført delingen med det ‘i bakhodet’ (dolus eventualis-forsett), for at han skal kunne straffes, jf. strl. §§ 21 og 22.

I forhold til skyldkravet bemerkes at det er gjerningspersonens subjektive oppfatning av situasjonen som skal vurderes. Det innebærer at dersom hun har misforstått en situasjon som en provokasjon, kan hun likevel bli straffri etter ovennevnte regler.175

Dersom gjerningsbeskrivelsen er oppfylt, men gjerningspersonen kun har utvist uaktsomhet, kan hun ikke straffes etter § 267. Etter skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a kan hun imidlertid da idømmes sivilrettslige reaksjoner, det vil si erstatning og oppreisning. Sett hen for eksempel til den høye terskelen for å straffedømme journalister, i lys av ytringsfriheten de tilkjennegis i sin yrkesutøvelse og samfunnsoppdrag, synes skadeserstatningslovens regler å være mer anvendbare enn straffeloven overfor denne gruppen.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. strl. §§ 15 og 16. En viss type medvirkning er straffri i medhold av strl. § 267 annet ledd. Annet ledd unntar medvirkningsansvar for den som «bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon» av et blad, tidsskrift produsert i Norge, eller ved en kringkastingssending. Teknisk bistand innebærer deltagelse i produksjonsprosessen frem mot det ferdig offentliggjorte produktet. Etter ordlyden må det avgrenses mot rene blogger eller lignende. Samtidig ville formålet bak straffriheten også i slike tilfeller gjøre seg gjeldende: Det vil som hovedregel være å strekke medvirkningsansvaret for langt å straffe den som yter ren teknisk bistand til å opprettholde en blogg-nettside eller som utelukkende har ansvaret for å filme en vlogger. Hva gjelder unntaket om «distribusjon», fremstår dette som en noe arkaisk ordlyd for moderne medier.176 «Distribusjon» av et tidsskrift, enten som ledd i næringsvirksomhet (f.eks. et avisbud), eller privat, er lettere å anerkjenne som straffrie medvirkningshandlinger. Viderespredning av privatlivskrenkende meddelelser i form av bilder på f.eks. en blogg, eller fra en nettavis, er også distribusjon. Slik viderespredning vil i mange tilfeller på selvstendig grunnlag fylle vilkårene for overtredelse av § 267 første ledd, slik at unntaket i annet ledd ikke vil komme til anvendelse.

Straffrihet eller -bortfall

Straffeloven § 267 annet ledd bestemmer at det ikke er straffbart kun å delta «ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket», eller tilsvarende for kringkastingssendinger (se omtale rett overfor om straffri medvirkning).

Tredje ledd bestemmer at straff kan bortfalle dersom (for eksempel) publiseringen var «fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig adferd» (provokasjon). B kan for eksempel ulovlig ha publisert bilder av person A fordi A tidligere har hevdet at den avbildede adferden ble gjennomført av B. Det er ikke et krav om at fornærmede har opptrådt straffbart, men at hun har utvist atferd som etter en sosial-etisk vurdering må anses utilbørlig.177 Utilbørligheten må vurderes i forhold til hvem som har utvist adferden, og generelt må man tåle mer fra barn og kanskje også sårbare pasienter på sykehus, eller lignende. Uavhengig av straffbarhet, må vedkommende provokatør ha utvist tilstrekkelig grad av skyld. Uaktsomhet er tilstrekkelig.178 Den utilbørlige adferden kan videre være rettet mot en annen person enn den som får sitt privatliv krenket. B publiserer bilder av A fordi A har spredt rykter om Cs dårlige oppførsel som sykepleier på X sykehus.

Etter tredje ledd annet alternativ kan straff bortfalle dersom «meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse» (retorsjon). Eksempelvis kan A bli straffri dersom A publiserer et bilde på Facebook uten samtykke fra B, og B gjengjelder ved å gjøre det samme i forhold til A. Bakgrunnen for straffrihetsregelen er at den som har tatt seg selv til rette, og kanskje gjengjeldt en mindre fornærmelse med en minst like alvorlig handling, ikke i tillegg bør ha rett til å kreve den som først krenket, straffet.179 Det må være en viss årsakssammenheng mellom den første meddelelsen og den gjengjeldende meddelelsen eller kroppskrenkelsen, men de behøver ikke være foretatt på samme tid og sted.180 For frifinnelse både som følge av provokasjon og retorsjon bør straffverdigheten av de gjensidige krenkelsenes være noenlunde likeverdige.181

Som et eksempel kan nevnes RG 1995 s. 1145 (Utroskapsomtale), der et ukeblad i flere artikler hadde omtalt en kjent artist og gitt nærmere opplysninger om hans ekteskapsbrudd og utroskap. Artiklene ble funnet å være utilbørlige og i strid med straffeloven (1902) § 390, selv om den omtalte artisten i en bok han hadde skrevet hadde kommet med «ekstremt sterke uttalelser» om Se og Hørs redaktør før de omstridte reportasjene ble publisert. Se og Hør ble ikke hørt med sin anførsel om at uttalelsene i boken måtte virke straffriende, både på bakgrunn av at det var gått lang tid (fem år) mellom bokens utgivelse og artiklene, og at artistens uttalelser ikke vedrørte redaktørens privatliv.182

Et annet nyere eksempel fra EMD, Egill Einarsson mot Island183, som omtalt over i pkt. 1.3.2.1, s. 16, illustrerer hvordan provoserende uttalelser som etter norsk rett antakelig kunne blitt kategorisert som utilbørlig adferd, ikke rettferdiggjorde offentliggjøring av en ærekrenkende ytring med bilde om Einarsson. Einarsson hadde gjennom sin markant offentlige profil over lang tid gitt uttrykk for et provoserende syn på kvinner og seksualitet, og blant annet formulert påstander knyttet til identifiserbare kvinner som kunne tolkes som at de fortjente å bli voldtatt.184 Det avgjørende for EMD var at publiseringen utgjorde en beskyldning om voldtekt, og idet denne beskyldningen ikke var sannsynliggjort, hadde Einarsson krav på beskyttelse mot slike offentlige omdømmekrenkelser.185

1.3.3.3.6 Strl. § 268 om uberettiget adgang eller opphold186

Straffansvaret i § 268 knytter seg i første ledd til den som

«uberettiget skaffer seg adgang til en annens hus eller et annet sted som ikke er fritt tilgjengelig, eller som uberettiget forblir på et slikt sted»

Er det ikke tale om «en annens hus eller et annet sted som ikke er fritt tilgjengelig» kan en straffes etter andre ledd dersom en

«uberettiget oppholder seg på fremmed grunn til tross for oppfordring om å forlate stedet».

«Hus eller annet sted» omfatter «ethvert område som er underlagt noens eiendomsrett». Det spiller ingen rolle hva stedet benyttes til, eller om det er i offentlig eller privat eie.187 Barnehager, sykehus, skolebygg og skolegårder er for eksempel omfattet. Forskjellen på første og andre ledd er om det aktuelle stedet eller området er «fritt tilgjengelig» eller ikke.

Et offentlig eller privat bygg er etter sin art ikke fritt tilgjengelig. I følge forarbeidene beror det på de konkrete omstendighetene om et område som ikke er inne i et hus eller i en bygning, er fritt tilgjengelig. Et lovlig stengsel i form av et gjerde eller en hekk utgjør tydelige begrensninger. Dersom en port eller grind står åpen inn til et slikt område, må omstendighetene avgjøre om tilgangen anses uberettiget.

Det å «[s]kaffe seg adgang» til et sted som ikke er fritt tilgjengelig, omfatter simpelthen å gå inn i en bygning, eller krysse et stengsel, hvor en ikke har rett til å gå inn. Forbud kan fremgå underforstått, f.eks. nettopp ved at det er et gjerde eller en hekk eller lignende rundt området. Det behøver ikke å fremgå et eksplisitt forbud,188 og det er ikke et vilkår at en dør for eksempel er låst.

Fritt tilgjengelige steder omfatter for eksempel skog eller annen utmark. For at straffansvar skal kunne foreligge ved uberettiget opphold i slike områder, må en person ha nektet å etterkomme et uttrykt påbud om å fjerne seg.189 Det kan typisk være snakk om et omkringliggende skogholt rundt en barnehage eller skole, hvor ansatte kan be en person fjerne seg simpelthen på grunn av ulovlig opphold på institusjonens område.

I tilfeller der du opprinnelig har lovlig tilgang til et sted, kan du etter første ledd straffes dersom du «uberettiget forblir». Det er ikke et vilkår at man blir bedt om å forlate stedet, selv om et slikt pålegg kan «være det som bringer berettigelsen av et opphold til opphør«190 Det er heller ingen vilkår knyttet til hvor lenge oppholdet varer.191

Det å «oppholde seg» innebærer at man må være på stedet over en viss tid. Forarbeidene understreker at «ikke enhver flyktig tilstedeværelse på en annens eiendom rammes av straffebudet».192

Oppfordringen om å forlate stedet må ifølge forarbeidene være gitt «konkret og utvetydig», og direkte til den potensielle gjerningspersonen, i den aktuelle situasjonen. Den som ber personen fjerne seg, må ha en form for kompetanse til det. Slik kompetanse følger enhver som rette eier har gitt slik myndighet, derunder vektere, i tillegg til politiet.193 Når det er tale om for eksempel skog eller utmark, gjelder allemannsretten, og passasje eller helt kortvarig opphold vil være tillatt.194 Men retten til å be vedkommende fjerne seg, kan for eksempel foreligge dersom en pårørende stadig oppholder seg rett utenfor skolens inngjerdede område uten noe legitimt formål, eventuelt til sjenanse for elever eller ansatte. Det at en person oppholder seg der for å skulle ta bilder av ansatte eller elever, uavhengig av det videre formålet med bildene, faller innenfor det som gir grunnlag for et påbud om å fjerne seg.

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Skyldkravet er forsett, jf. strl. § 21. Forsøk på overtredelse av § 268 første ledd er straffbart, idet strafferammen er to års fengsel. Forsøk på overtredelse av annet ledd er ikke straffbart. Medvirkning er straffbart, jf. § 15.

1.3.3.3.7 Strl. § 269 (redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending)

Spørsmålet her er i hvilken grad en redaktør for tidsskrifter eller kringkastingssendinger kan straffes for at en av hennes bidragsytere har fotografert eller delt et bilde som offentliggjøres i hennes avis eller lignende. Etter § 269 er «den som treffer avgjørelse om innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending» strafferettslig ansvarlig for det som der offentliggjøres, hvis det offentliggjorte «ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse dersom han hadde kjent til innholdet». Begrunnelsen for straffansvaret er at redaktøren har et ansvar for kvalitetssikring og redigering av publikasjoner, med den forutsetning at det er redaktøren som har det siste ord i publiseringsprosessen; en form for kontrollansvar.195 Straffansvaret er derfor en form for medvirkningsansvar på bakgrunn av at redaktøren ikke har utvist tilstrekkelig god kontroll over materialet som han er ansvarlig for at publiseres. Regelen er ment å ha en preventiv funksjon, for å sikre at publisert materiale undergis en aktsom god kontroll, og straffansvaret må tolkes med formålet for øye.

Den ansvarlige er altså «den som treffer avgjørelse om innholdet» for den aktuelle saken. Det avgjørende er ikke om vedkommende har en eventuell overordnet redaktørtittel.196

Redaktøransvaret omfatter ikke publikasjoner på internett så som blogger eller andre personlige hjemmesider, ei heller nettaviser eller lignende nettforum tilgjengelig for allmennheten. Det som omfattes er tidsskrift som dagspresse, eller andre fagblader, som faktisk fysisk trykkes.197

Gjerningsbeskrivelsen i strl. § 269 krever at redaktøren må kunne straffes etter en annen lovbestemmelse dersom han hadde kjent til innholdet i det som trykkes. Ansvarsområdet omfatter alt som er straffbart i henhold til enhver annen straffebestemmelse.198 Skylden til redaktøren må dermed omfatte gjerningsbeskrivelsen i et annet relevant straffebud.

Skyldkrav, forsøk og medvirkning:

Forsøk på overtredelse er ikke straffbart, jf. § 16, på grunn av strafferammen. Medvirkning er ikke straffbart, jf. § 269 fjerde ledd. Dersom redaktøren selv har vært med å vurdere f.eks. en reportasje der det anvendes bilder som rammes av et straffebud, kan hun imidlertid anses som medvirker til den underliggende straffbare handlingen.

Skyldkravet er forsett, jf. strl. § 21. Overtredelse kan være straffri dersom gjerningspersonen kan «godtgjør[e] at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede». Vedkommende må altså selv bevise at hun ikke kan klandres for manglende kontroll. Dette innebærer en streng aktsomhetsvurdering. I denne må redaktøransvaret veies opp mot både pressens informasjonsoppgave, og den faktiske muligheten til for eksempel å verifisere opplysninger.199 Men i Rt. 1989 s. 257 avviser Høyesterett for eksempel at «problemer med å skaffe opplysninger kan etter mitt syn under ingen omstendighet være avgjørende ved vurderingen av om aktsomhetskravet er oppfylt. Ga de opplysninger som forelå ikke et forsvarlig grunnlag for å si noe om ansvarsspørsmålet, skulle avisen ha ventet til de nødvendige opplysninger kunne skaffes til veie.»

1.3.3.4 Seksuallovbrudd

1.3.3.4.1 Strl. § 298 (seksuelt krenkende atferd) og strl. § 305 (seksuelt krenkende adferd mv. overfor barn under 16 år)

Et med ny teknologi mer utbredt lovbrudd er oversendelse av bilder som er seksuelt krenkende, eller på annen måte uanstendig seksualisert adferd, til voksne som ikke har samtykket til det (enkelte tilfeller populært omtalt som «dickpics»), eventuelt til barn under 16 år. Slik adferd er straffbar etter henholdsvis strl. §§ 298 og 305 første ledd bokstav a. Fordi disse bestemmelsene anses i randsonen av hva som er relevant i mandatet, behandles de bare helt kort. For begge bestemmelsene er det et vilkår at adferden er foretatt i nærvær av eller overfor, som innebærer en relativt «direkte tilknytning mellom adferdshandlingen og den som rammes av den».200 Det er derfor ikke straffbart å dele et seksuelt krenkende bilde av noen og sende det til en annen person, dersom fornærmede ikke er adressat for bildet. Motivasjonen for adferden behøver heller ikke være seksuelt krenkende. Barn under 16 år kan i utgangspunktet ikke samtykke til å få tilsendt slike bilder.201

1.3.3.4.2 Strl. § 311 (fremstilling av seksuelle overgrep eller fremstilling som seksualiserer barn)

Strl. § 311 hjemler bøtestraff eller inntil tre års fengsel for fremstilling av seksuelle overgrep eller fremstilling som seksualiserer barn. Bestemmelsen har de siste årene fått økt aktualitet særlig i forbindelse med at ungdom tar bilder og film med mobilkamera av jevnaldrende i forskjellige seksualiserte situasjoner. Det er bestemmelsens første ledd bokstavene a-c som er mest relevante for utredningen, som, forenklet gjengitt, henholdsvis beskriver a) produksjon av, b) utbredelse av, og c) å skaffe seg tilgang til fremstillinger av overgrep eller seksualisering av barn.

Med barn menes i § 311 personer som er eller fremstår som under 18 år, jf. annet ledd. Det anses like straffverdig å besitte materiale av en som fremstilles som eller ser ut som å være under 18 år, jf. Ot.prp. nr. 20 (1991–1992) kap. 7.4. Det er ikke et vilkår for straff at personen på bilde eller film kan identifiseres.

Strl. § 311 første ledd bokstav a: Produksjon

Første ledd bokstav a gjør straffbart å ha befatning med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn.

Bilder og film faller helt klart innenfor hva som utgjør en «fremstilling». Strl. § 311 er utformet for å oppfylle forpliktelsene etter Barnekonvensjonen, artikkel 21 nr. 1 bokstav c.202 I valgfri protokoll artikkel 2203 er fremstilling «enhver fremstilling, uansett med hvilket middel». En rekke scenarioer kan være aktuelle for mandatet. Gitt at bestemmelsen rammer fremstilling av barn, vil det typisk omfatte mulige hendelser på skole eller i barnevernsinstitusjoner, eventuelt i helsevesenet for øvrig. Det antas å falle utenfor kjernen i mandatet å vurdere mulige situasjoner med produksjon av barneovergrepsfremstillinger i barnehagen og lignende (men se kort nedenfor om innehaver eller overordnedes ansvar). Jeg tar heller ikke stilling til overgrep og lignende forbrytelser som ikke er lokalisert på en av institusjonene som nevnt i mandatet.

Å ha befatning med er et omfattende handlingsbegrep. Tidligere var ordlyden begrenset til å besitte, men i lys av den teknologiske utviklingen blant annet av Internett, ønsket ikke lovgiver å avgrense til for eksempel å ha lastet ned ulovlige bilder.204 Å ta, besitte og dele bilder omfattes av gjerningsbeskrivelsen.

Alle de aktuelle seksuallovbrudd mot personer under 18 år slik beskrevet i straffeloven kapittel 26 omfattes av termen «seksuelle overgrep». Framstilling av et seksuelt overgrep omfatter dermed ikke bare grove lovbrudd som voldtekt, men også f.eks. bilder av en som frivillig utfører eller får utført seksuell handling med eller av, eller har seksuell omgang med, noen under 14 eller 16 år, jf. strl. §§ 302 og 304, derunder for eksempel oralsex.205 Slik adferd forekommer for eksempel i skolesammenheng.206

Spørsmålet er hva som ligger i en fremstilling som seksualiserer barn. Etter forarbeidene er dette fremstillinger som omfatter bilder som er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner.207 Et nakenbilde som ikke fokuserer på kjønnsorganene eller ikke heller på andre måter er seksuelt ladet, faller i utgangspunktet utenfor definisjonen. Slike bilder kan likevel omfattes dersom de undergis en bestemt seksuell assosiasjon. Et tenkt eksempel kan være bilder tatt i dusjen etter gymtime på skolen eller i barnehagen en sommerdag der barna løper nakne under vannsprederen. Hvis bildet viser barnet eller barnets nakenhet som «naturlig sett i forhold til den nærmere sammenheng bildet fremstår i», omfattes fremstillingen ikke. Men en fokusering på kjønnsorganet, på en måte «som leder tanken mot seksuell utnytting», kan være utuktig, og så også dersom bildet leder oppmerksomheten mot en seksuell aktivitet. Særlig i tilfeller hvor «det samtidig inngår momenter som ytterligere bidrar til å forsterke det anstøtelige, nedverdigende eller forrående preg». En kunne tenke seg at nakenheten i dusjen eller i barnehagen er «naturlig», men dersom fotografen eller deleren legger til en gjenstand eller tekst til bildet, kan det endre bildets karakter. Det beror altså på en konkret vurdering, men nevnte eksempler faller som hovedregel neppe innenfor det å seksualisere barn.

Et moment i vurderingen kan også være formålet med hvordan bildet er tatt. I dom fra Agder lagmannsrett hadde en barnehageansatt med mobiltelefonen tatt bilder av fire pikers nakne kjønnsorgan, men hevdet at bildene ikke var «særlig seksualiserte».208 Lagmannsretten avviste dette med den begrunnelse at formålet åpenbart har «vært å fremheve pikenes kjønnsorganer for tilfredsstillelse av seksuelle behov hos eventuelle betraktere.» Bilder av kjønnsorganer er naturlig nok mer åpenbart seksualisert betonet enn større deler av en naken kropp. Ulike betraktere av bilder kan ha ulike seksuelle preferanser, og den konkrete avveiningen må gå antakelig gå ved en bevisvurdering av bildetagers formål.

Første ledd bokstav b: Utbredelse

Handlingsalternativene i første ledd bokstav b omfatter den som

«utgir, tilbyr, selger, overlater til en annen, gjør tilgjengelig eller på annen måte søker å utbre.»

Der åndsverkloven gjør det straffbart å dele bilder til mange uten samtykke, rammer strl. § 311 første ledd bokstav b også det å dele med én eller bare noen få andre, jf. ordlyden «overlate til en annen, gjøre tilgjengelig eller på annen måte søke å utbre.» «Gjør[e] tilgjengelig» kan for eksempel ramme den som deler fremstillinger som seksualiserer barn på internett.209

Både å «tilby» og «gjør[e] tilgjengelig» omfattes uavhengig av om det skal ytes vederlag, og av om materialet faktisk er gjort tilgjengelig.210 Det vil si at det er straffbart å tilby kameratgjengen å oversende seksualiserte fremstillinger som du vet at en annen har på sin mobil, selv om ikke oversendelsen faktisk skjer. Her trekkes med andre ord grensen svært lavt mellom den straffrie forberedelse og fullbyrdet overtredelse av straffebudet. Det samme gjelder for alternativet «søker å utbre», som skal ramme eventuelle andre forsøk på utbredelse av seksuelle fremstillinger av barn. Det kan for eksempel omfatte utlån av en mobil hvor det ligger straffbare bilder. Her er handlingen fullbyrdet ved selve forsøket på å dele et bilde. «Utbre» innebærer et krav om at mottakerkretsen omfatter mer enn én person eller en begrenset gruppe i fortrolighet.211 Dersom gjerningspersonen forstår at bildet/ene vil spres videre, er dette tilstrekkelig.

«Overlate» innebærer i denne sammenhengen å stille billedmateriale til disposisjon over kortere eller lengre tid.

Første ledd bokstav c: Ulike måter å skaffe seg tilgang

Handlingsalternativene i bokstav c omfatter den som «anskaffer, innfører eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a, eller forsettlig​ skaffer seg tilgang til slikt materiale. Anskaffe innebærer å kjøpe eller bytte til seg. For besittelse er det tilstrekkelig med kortvarig, midlertidig rådighet over bildene.212 Alternativet innføre betyr at tilgangen er skaffet over landegrenser. Å «skaffe seg tilgang» omfatter at en f.eks. har oppsøkt et nettsted der en er kjent med at ulovlige bilder finnes. Ordlyden er i tråd med Europarådets konvensjon artikkel 20 nr. 1, og er ment å ramme dem som bevisst skaffer seg «tilgang til fremstilling av seksuelle overgrep eller fremstilling som seksualiserer barn gjennom informasjons- og kommunikasjonsteknologi», uten for eksempel å laste ned bildene og oppbevare dem. Konkrete eksempler i vårt tilfelle kunne være at en person med det for øye å se et spesielt bilde eller film oppsøkte et nettsted for å se og/eller dele bilder. Det er ikke straffbart uforvarende å komme over bilder som er delt på et nettsted, ei heller dersom dette er uaktsomt.213 I følge forarbeidene gjelder ikke alternativet i § 311 tredje ledd om at også uaktsomme overtredelser av § 311 er straffbare for første ledd bokstav c.214

Ansvar for innehaver eller overordnede

Etter tredje ledd straffes «den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd.» Tredje ledd åpner altså for straffansvar for medvirkning dersom for eksempel ledelsen ved en barnevernsinstitusjon eller skole ikke i tilstrekkelig grad har hindret billedtagning og/eller deling som er straffbare etter § 311 første ledd.215 For at straffansvar skal kunne idømmes, må innehaver eller overordnet oppfylle de vanlige vilkårene for medvirkning (se over pkt. 1.2.2.4). Et tenkt typetilfelle kan være manglende vandelssjekk av ansatte. Grensedragningen i forhold til hvor langt hindringsplikten strekker seg, fremstår ikke helt klar, og må gjøres etter en helhetsvurdering i det konkrete tilfelle hvor de vanlige vilkår for unnlatelseslovbrudd er oppfylt.216

Jevnbyrdighet og samtykke

Strl. § 311 åpner for straffritak for en som tar og besitter et bilde, på tre kumulative vilkår: 1) den avbildede er mellom 16 og 18 år, 2) han har samtykket, og 3) de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Det er kun fotografering og besittelse av bilder som kan gi straffritak. Spredning og mangfoldiggjøring av bilder kan ikke omfattes av et straffriende samtykke.217 Hvis det er tale om bildetagning av et barn mellom 16 og 18 år, som har samtykket til det, er det etter lovgivers utsagn ikke meningen å begrense utforskning av deres egen seksualitet. Formålet var å verne mot seksuell omgang med voksne.218 Men det springende punkt i straffritaksvurderingen er hva som ligger i jevnbyrdighet i alder og utvikling.

Adgangen til å frifinne for jevnbyrdighet er mindre jo yngre fornærmede er, og jo mer alvorlig lovovertredelsen er.219 Å ta eller dele bilde av barn som har samleie er mer straffverdig enn samme adferd knyttet til en som med samtykke poserer foran et kamera. Det er ingen klare grenser i forarbeid eller rettspraksis for hvor stor aldersforskjellen kan være. Høyesterett har godtatt aldersforskjell på 3 år og 11 måneder.220 For seksuell omgang med barn tett oppunder 14 år ved jevnbyrdighet godtas en aldersforskjell på nærmere 3,5 år.221 Men etter strl. § 311 om forbud mot befatning med seksuelle fremstillinger av barn, kan ikke jevnbyrdighet gjøre straffritt hvis fornærmede er under 16 år. Det kan med andre ord være tillatt for en på 17 år å ha samleie med sin 14 år gamle kjæreste, men det er ikke tillatt å ta eller besitte seksualiserte nakenbilder av ham.

Jevnbyrdighet i utvikling innebærer både fysisk og psykisk noenlunde likhet.222 Dersom fornærmede og gjerningsperson er jevnbyrdige i alder og utvikling, skal det «særlige forhold» til for at det skal idømmes straff.223 Dersom gjerningspersonen har et modus der hen stadig inngår i relasjoner der hen for eksempel tar bilder av forskjellige jenter eller gutter under 18 år, kan det være et slikt særlig forhold.

I forarbeidene til forløperen til § 311, § 308 i 1902-straffeloven, beskrives vilkårene for samtykke ganske kort:

«Hvorvidt det foreligger et frivillig samtykke må bedømmes ut fra en helhetsvurdering hvor den avbildedes eget utsagn, vedkommendes alder og utvikling og omstendighetene rundt avbildningen vil være viktige momenter.»

Det forutsettes at billedtagningen er «en del av det seksuelle samværet», samt at det er tale om lovlige seksuelle aktiviteter. Som nevnt over kan det bare gis straffriende samtykke til billedtagning og besittelse til private formål.224 Se for øvrig om samtykke under punkt 1.2.2.3.5 over.

Skyldkrav, forsøk og medvirkning

Både uaktsomme225 og forsettlige overtredelser er straffbare, jf. tredje ledd. Skylden må omfatte selve handlingen; å ha tatt bildet, lastet ned filmen, delt bildene med andre, osv. Forsøk på forsettlig overtredelse av § 311 er straffbart, jf. § 16. Selv om fullbyrdet overtredelse også omfatter uaktsomme overtredelser, er forsøk på slike ikke straffbare. Medvirkning er straffbar, jf. strl. § 15.

1.3.3.5 Vinningslovbrudd

1.3.3.5.1 Strl. § 332 (heleri av bilder som stammer fra en straffbar handling)

Det kan være straffbart å dele bilder som stammer fra en straffbar handling. Straffeloven §§ 332 og 333 rammer alminnelig og grovt heleri. Heleri er å motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling. Straffebudet har vært anvendt i mandatets sammenheng i den såkalte Snapchat-saken226, og det relevante å vurdere antas å være knyttet til denne dommen.

Straffbart utbytte omfatter noe som er blitt fremskaffet ved en straffbar handling eller som på annen måte står i nær sammenheng med en hvilken som helst straffbar handling.227 Bilder som er delt uten den avbildedes samtykke, jf. åvl. §§ 79, jf. 104, utgjør et slikt utbytte. Det er ikke et vilkår at utbyttet må stamme fra andre enn gjerningspersonen selv, eller at den bakenforliggende straffbare handlingen skal kunne identifiseres.228 Det er heller ikke et vilkår at en ønsker å oppnå en vinning ved tilegnelsen. Det å motta eller skaffe seg eller andredel i utbytte innebærer blant annet å la andre få tilgang til slike bilder. Utbyttet er «mottatt» uavhengig av om mottakeren har ytt noe vederlag for det.229 Alternativet «å skaffe» omfatter adferd der mottakeren har utvist en viss aktivitet for å få tak i utbyttet. Å skaffe andre del i utbyttet omfatter tilfeller der mottakeren for eksempel var i aktsom god tro ved mottaket, men der han senere ble klar over det underliggende ulovlige forholdet, og likevel deler utbyttet til en annen.230

I utgangspunktet innebærer kravet om at utbyttet stammer fra «en straffbar handling» at alle straffbarhetsvilkårene for det underliggende forholdet er oppfylt. Det følger imidlertid av første ledd tredje punktum at heleri «kan straffes selv om ingen kan straffes for handlingen som utbyttet stammer fra på grunn av utilregnelighet», jf. strl. § 20. Om et barn under 15 år deler et bilde på Facebook uten avbildedes samtykke, kan det være en straffbar handling etter åndsverksloven. 15-åringen kan ikke straffes på grunn av at hun er under kriminell lavalder. Men f.eks. om en 16-åring videre deler bildet med andre, eller laster det ned på sin mobil, kan hun straffes for heleri etter § 332.

Skyldkrav, medvirkning og forsøk

Skyldkravet er forsett, jf. § 20. Merk likevel at også uaktsomt heleri er straffbart, jf. § 335, med lavere strafferamme (inntil 2 år). Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. strl. §§ 15 og 16. Forsøk kan for eksempel være å ha inngått en avtale om å skulle få motta bilder.

1.3.4 Lovendringsforslag

Justis- og beredskapsdepartementet har foreslått lovendringer som sikrer et «et helhetlig straffansvar for ulike former for straffverdig befatning med bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred.»231 Lovforslaget er utformet som tre alternative endringer i straffeloven, enten nye strl. §§ 267 a til c, eller en utvidelse av strl. § 266, eller et nytt annet ledd i § 267. Manglene lovendringsforslagene søker å gjøre noe med er dels at reguleringen av befatning med privatlivskrenkende bilder er fragmenterte og lite oversiktlige. Videre at straffansvaret for overtredelser av strl. §§ 266, 267, 305, 311 og 332, og åvl. er begrenset av hensyn som departementet mener ikke bør begrense straffbarhet når det gjelder deling av bilder. Det foreligger heller ikke et strafferettslig vern for voksne personer hva gjelder bilder av dem med seksualisert innhold som spres til andre, eller der de forledes til å utvise seksuelt krenkende adferd, i motsetning til for barn, i §§ 305 og 311. Heleribestemmelsen treffer som vist over ikke tilfeller der bildene ikke er utbytte av et straffbart forhold, f.eks. der det det i utgangspunktet forelå samtykke til fotograferingen. Straffebestemmelsene knyttet til deling fordrer som hovedregel av delingen er «offentlig», men etter departementets syn bør også slik deling til færre personer rammes av straff. Departementet mener også at deling av bilder ved elektronisk kommunikasjon som innebærer en alvorlig risiko for privatlivskrenkelse, bør være straffbart232.

Av plasshensyn går jeg ikke nærmere inn på detaljene eller de konkrete lovendringsforslagene her.233

1.4 Straffeprosessuelle konsekvenser

Det at noe er straffbart, har som strafferettslig konsekvens at du kan idømmes en strafferettslig reaksjon. Men det at noe er straffbart kan også ha straffeprosessuelle konsekvenser. En av problemstillingene i Åpenhetsutvalgets arbeid er hvordan ulike aktører kan håndtere ulike situasjoner som potensielt er straffbare. I forhold til helse, barnevern, skole og barnehage er det særlig relevant å vurdere når straffeprosessloven for eksempel gir en sykepleier, lærer eller barnehageansatt hjemmel til å ta fra noen en mobiltelefon som er i ferd med å brukes til en straffbar handling. Aktuelle tiltak som personer uten politimyndighet kan anvende, kan være pågripelse, beslag, nødverge eller nødrett.

1.4.1 Pågripelse, beslag, nødverge, nødrett

Enhver privatperson kan f.eks. under visse vilkår foreta en pågripelse, jf. strpl. § 176 første ledd annet punktum. Pågripelse innebærer at en person for en relativt kort tidsperiode fratas sin bevegelsesfrihet. Dette kan være tilfelle dersom en kommer over noen som er i ferd med ulovlig å ta eller dele bilder, og den eneste rimelige måten å få stoppet lovbruddet på, er å f.eks. stenge lovbryteren inne på et rom eller holde henne fast.

Det er fire vilkår for slik pågripelse: 1) Skjellig grunn til mistanke om at bildetagningen/delingen foregår/foregikk, og at den utgjør en straffbar handling som kan medføre straff i mer enn seks måneder. «Skjellig grunn» innebærer et krav om sannsynlighetsovervekt for både subjektive og objektive straffbarhetsvilkår er oppfylte.2342) At det uten pågripelse er fare for at personen unndrar seg strafforfølging, bevisforspillelsesfare eller gjentakelsesfare. Vilkåret om unndragelsesfare kan være oppfylt dersom en person tas på fersk gjerning i å ulovlig filme en medisinsk operasjon, og ikke frivillig legitimerer seg.2353) At mistenkte faktisk påtreffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, og 4) at pågripelse ikke innebærer et uforholdsmessig inngrep, jf. strpl. § 170a. Alder er et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen: Det skal være et alvorlig forhold, med stor risiko for eksempel for at personen skal rekke å videresende ulovlig tatte bilder, for at pågripelsen av en 14-åring anses forholdsmessig. Andre forholdsmessighetsmomenter er om pågripelse vil være en særlig belastning for den det gjelder, og om hun også tidligere har gjennomført lignende straffbare handlinger. Maktbruk er tillatt ved en pågripelse som følge av nødretts- eller nødvergebestemmelsene i strl. §§ 17 og 18, men også den må være forholdsmessig. På den ene side vil maktbruk fort anses uforholdsmessig i forhold til alvoret i av mange av de aktuelle straffebudene i betenkningen. På den annen side vektlegger domstolene stadig hvor alvorlig det er når bilder deles på Internett, med den konsekvens at de aldri i realiteten blir helt borte. Konkret vurdert kan maktbruk være forholdsmessig i slike tilfeller.

Privat pågripelse skal alltid straks føre til overgivelse av den pågrepne til politiet, jf. § 176 annet ledd. Dette innebærer at politiet må varsles med en gang. Hvis ikke politiet kan komme innen rimelig tid, må den pågrepne få gå.236

Nevnte tvangsmidler kan være aktuelle for eksempel i barnevernssituasjoner og eller på skoler. Særlig viktig i den forbindelse er at vedkommende mistenkte må være objektivt straffbar, altså tilregnelig, derunder 15 år gammel eller mer.237 Som hovedregel følger det av strpl. § 174 og påtaleinstruksen § 9-2 at pågripelse av barn under 18 år kun skal skje dersom det er særlig påkrevd, og at det for personer under 16 år bør brukes andre tiltak enn pågripelse.

I noen tilfeller kan for eksempel en barnevernsansatt lovlig gjøre en straffbar handling, fysisk holde igjen en person, eller kaste en mobiltelefon i bakken, eller lignende, dersom handlingen skjer for å redde en tungtveiende interesse, eller for å avverge «et ulovlig angrep», jf. strl. § 18. Vilkårene for nødrett og nødverge ble redegjort for over i pkt. 1.2.2.3.1 og 1.2.2.3.2.

Staten er forpliktet til å verne borgernes rett til privatliv etter EMK art. 8. Denne forpliktelsen kan gi politiet grunnlag til å nekte folk å fotografere andre.238

Dersom et kamera eller en mobiltelefon antas å ha betydning som bevis i eller vil kunne inndras i en kommende straffesak, eller vil kunne kreves utlevert av fornærmede, kan gjenstanden etter visse vilkår beslaglegges. Beslag innebærer rett og slett å frata en person en slik ting. Alt som kan kaste lys over om det er begått en straffbar handling, vil kunne ha betydning som bevis. Ved bruk til billedtagning eller -deling vil typisk en mobiltelefon naturlig nok ha betydning som bevis. Det følger ikke eksplisitt av lovteksten i § 203, men det er et vilkår for beslag at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at det faktisk er begått en straffbar handling. Det er ikke et vilkår at beslaget eller inndragningen retter seg mot personen som det er skjellig grunn til å mistenke for et lovbrudd, ei heller at det er kjent hvem som mistenkes for den straffbare handlingen.

Hovedregelen er at påtalemyndigheten fatter vedtak om beslag, men også privatpersoner kan under gitte omstendigheter ta beslag når en mistenkt «treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor», jf. strpl. § 206 (1) annet punktum. Beslaget kan tas hos mistenkte, men også hos tredjemann, for eksempel en som har fått overlatt telefonen til seg. I motsetning til for pågripelse, kan beslag også foretas overfor mindreårige lovbrytere. Beslagsregelen gjelder for bevissikring til bruk i den eventuelle påfølgende straffesaksbehandlingen, eventuelt i påvente av statens inndragning av gjenstanden. En kan dermed ikke etter §§ 203 og 206 for eksempel ta beslag i mobiltelefonen og selv slette bilder som er lagret der.239

Vurderingen av om beslag kan foretas fordi gjenstanden senere vil kunne inndras, må skje i lys av straffeloven kap. 13. Inndragning kan skje både av utbytte av straffbare handlinger, og av ting som er frembrakt ved, har vært gjenstand for, eller har vært brukt eller bestemt til bruk for en straffbar handling, jf. strl. §§ 67 og 69. Inndragning skjer uavhengig av om lovbryteren var utilregnelig, for eksempel under kriminell lavalder, og av om han ikke har utvist skyld. Det innebærer for eksempel av der en foresatt har tatt en rekke bilder i barnehagen og publisert på sosiale medier, uten å vite at det var straffbart, gir § 69 hjemmel til å inndra mobiltelefonen bildene er tatt med. Også for inndragning skal forholdsmessigheten av tiltaket vurderes, for eksempel konsekvensene for den som inndragningen foretas mot. At for eksempel en mobiltelefon som har vært brukt til straffbar billedtagning og/eller deling er kostbar, og oppleves som et nødvendig kommunikasjonsmiddel, vil neppe tillegges vekt. Det ligger i inndragningsinstituttets natur at tiltaket vil føles ubehagelig for den det er rettet mot. Det skal derfor en del til før inndragning kan sies å være uforholdsmessig.

Inndragning kan også skje i forebyggende hensikt, jf. strl. § 70. Det kan være aktuelt når det er nærliggende fare for at en ting, f.eks. en mobiltelefon eller en pc, vil bli «gjort til gjenstand for eller brukt ved en straffbar handling». Når det gjelder «informasjonsbærere», er det strengere vilkår for slik inndragning, pga. hensynet til ytringsfriheten.240 «Forutsetningen for inndragning i disse tilfellene er at det er fare for «uopprettelig skade». Med «uopprettelig skade» menes ikke-økonomisk skade.241

Forholdsmessighetsvurderingen etter strpl. § 170a gjelder for beslagsvurderingen på samme måte som for pågripelsesvurderingen, og alder vil dermed være et tungtveiende argument for om beslag skal foretas.

Rett til å ta beslag omfatter ikke retten til først å ransake en person. Ransaking av personer kan foretas på visse vilkår, derunder at det er mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff (uavhengig av strafferamme). Ransaking kan som hovedregel ikke foretas av sivile, kun av politi, jf. §§ 197 og 198. Dersom en privatperson foretar pågripelse, slik beskrevet over, kan han likevel ransake den pågrepne for å ta fra henne ting som «den pågrepne kan bruke til vold eller til å unnvike», jf. strpl. § 178 annet ledd. En mobiltelefon eller øvrig kamera kan som neppe som hovedregel falle innunder de to bruksalternativene.

1.4.1.1 Besøks- og oppholdsforbud

Avslutningsvis nevnes helt kort to andre straffeprosessuelle reaksjoner for personer både over og under 15 år. Påtalemyndigheten har i en del tilfeller kompetanse til å ilegge personer besøks- eller oppholdsforbud. Besøksforbud, jf. strpl. § 222a, kan nedlegges overfor enkeltperson dersom det er grunn til å gro at de/n f.eks. vil (1 b) forfølge en person, eller (1 c) på annet vis krenke en annens fred, eller (1 d) begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. Reaksjonen kan gå ut på oppholdsforbud på et bestemt sted, f.eks. en skole, barnehage eller sykehus, men også besøks- og kontaktforbud i forhold til en bestemt person.

Oppholdsforbud for personer under 15 år, jf. strpl. § 222 c, kan ilegges når det er grunn til å tro at opphold øker faren for at personen begår en ellers straffbar handling. Det er ikke krav til strafferamme. Forholdsmessighetsvurdering for reaksjonen må foretas etter § 170a, og et alvorlighetskrav ligger i den vurderingen. Et slikt forbud kan tenkes å være aktuelt for eksempel dersom en forsmådd mindreårig kjæreste sjikanerer eks-kjæresten på en annen skole eller lignende ved å følge etter og ta bilder som publiseres i sosiale medier. Det er åpenbart ikke et krav om at vedkommende må kunne straffes når en vurderer om det er fare for en ellers straffbar handling – i denne bestemmelsen er selve poenget å ha et tvangstiltak overfor mindreårige.

1.5 Utvalgte typetilfeller

I det følgende gis noen eksempler og tilknyttede strafferettslige vurderinger av noen utvalgte typetilfeller som antas å kunne være typiske for Åpenhetsutvalgets sektorer.

1.5.1 Eksempel 1 – Barnehagen

Det er høstfest i barnehagen, og alle barna løper omkring ute. Flere foreldre tar bilder, til dels av sine barn, til dels av barna i lek sammen med flere andre. Barnehageansatte tar også bilder. Noen av fotografiene er av barn som har stilt seg opp og smiler til kamera, andre tas uten at barna er klar over det. Noen av bildene viser tydelig ansikter, andre bare barna bakfra.

I etterkant av høstfesten legger både noen foreldre og barnehagen ut bilder på barnehagens åpne Facebook-side. Flere andre foreldre reagerer, og ber om at bildene slettes. Bildene slettes fra nettsiden, med unntak av de bildene som bare viser barn bakfra.

Strafferettslig vurdering:

Fotograferingen er i seg selv ikke straffbar. Spørsmålet er om delingen på barnehagens Facebook-side er straffbart i seg selv, og om slettingen eventuelt endrer situasjonen.

Etter åndsverkloven (åvl.) § 79, jf. § 104, er det forbudt å dele bilder offentlig uten den avbildedes samtykke. Når barnehagens Facebook-side er åpen, er bildene som er opplastet dit, klart delt offentlig, jf. straffeloven (strl.) § 10. Dersom siden var tilgjengelig kun for medlemmer, ville 20–30 medlemmer vært tilstrekkelig, eventuelt at siden var åpen for at flere medlemmer kunne komme til.

De avbildede barna kan selv ikke samtykke til deling. For at slik deling skal være tillatt, må da foreldrene eller verge ha samtykket. Selv om det er tydelig at noen fotograferer, f.eks. fordi de anvender et stort, profesjonelt kamera, kan ikke manglende eksplisitt motstand tolkes som samtykke til å publisere bildene offentlig. Smarttelefoner brukes ofte til rask fotografering og deling av bilder på sosiale medier. Dersom det var fast praksis i barnehagen at bilder ble lagt ut på Facebook-siden deres, kan det tenkes et vedvarende samtykke fra foreldrene – men dette ville i så fall være et unntak som bør tolkes restriktivt.242 Et annet unntak fra samtykkekravet kunne være dersom bildene ikke fokuserte spesielt på noen av barna, men kun på festen som sådan, jf. åvl. § 104 bokstav c. Barnehagen er imidlertid ikke et allment tilgjengelig sted, og etter forholdene ville det neppe vært spesielt komplisert for fotografen å innhente samtykke fra de aktuelle foreldrene – for eksempel ved en generell forespørsel til alle som skulle delta på festen. Unntaket ville dermed neppe kommet til anvendelse.

Et annet spørsmål er om det bare er bildene som viser ansiktene til barna som krever samtykke. Dersom det er mulig å identifisere dem, må samtykke også foreligge for bilder som kun viser barna bakfra. Det at bildene det er tale om her er fra en bestemt barnehage, og det aktuelle barnets høyde, hårfarge/-lengde, samt ev. klær, er synlige, kan tale for at det er mulig for flere å identifisere barna, uavhengig av om ansiktet er klart synlig.

Straffbarheten er ikke avhengig av om bildene slettes. Overtredelsen av åvl. §§ 79 jf. 104 er fullbyrdet i det bildene er delt offentlig, idet de er «fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer», jf. straffeloven (strl.) § 10 annet ledd.

Skal de aktuelle foreldrene eller barnehageansatte straffes for overtredelsen, må de i tillegg ha utvist skyld i form av forsett, være tilregnelige og det må ikke foreligge straffrihetsgrunner. Forsettet må omfatte selve fotograferingen og den offentlige delingen. Sistnevnte fordrer forsett også for det offentlige, dvs. at bildene ble, eller kunne bli, tilgjengelige for 20–30 personer.243 Straffbarhet forutsetter at gjerningspersonens skyld omfatter alt i det aktuelle straffebudet. Det kan tenkes at forelderen ikke visste at delingen var straffbar, altså at han var i såkalt rettsvillfarelse, jf. strl. § 26. Slik rettsvillfarelse fører bare til frifinnelse dersom den er unnskyldelig, det vil si at gjerningspersonen var i aktsom god tro. Terskelen for slik frifinnelse er høy. Det kreves at alminnelige, voksne samfunnsborgere har oversikt over norsk lov, og en forelder vil som klar hovedregel ikke høres med at han ikke kjente til delingsforbudet i åvl. §§ 79 jf. 104.

1.5.2 Eksempel 2 – Omsorgsbolig

Gjennom hele sommeren tar sommervikaren en rekke bilder ved institusjonen han er ansatt ved. Hyggelige selfies av seg selv om de som bor der, men også bilder av dem i intime situasjoner tatt uten at de er klar over det: Under toalettbesøk, stell og skifting. Brukerne kan i større og mindre grad identifiseres. Selfies’ene legger vikaren ut på Instagram og Facebook, hvor han har rundt 300 venner, med undertekster om hvor hyggelige folk han jobber med. De intime bildene viser han i løpet av høsten til 10–12 studievenner ved sykepleierstudiet. En av dem varsler omsorgsboligen, hvor de begge er vikarer. De avbildede brukerne blir varslet.

Strafferettslig vurdering:

Delingen av selfies’ene på Instagram eller Facebook rammes av åvl. §§ 79 jf. 104, med mindre brukerne har samtykket (og er samtykkekompetente) til slik deling. Delingsstedene med et slikt antall følgere, er klart offentlige. At det ikke er onde hensikter med delingen, er ikke relevant for straffbarheten. Jeg viser forøvrig til vurderingen over i eksempel 1, og pkt. 1.3.2 i selve betenkningen.

De intime bildene er ikke delt offentlig, men med en mindre gruppe venner. Det foreligger heller ikke samtykke til fotografering eller deling. Når delingen ikke er skjedd offentlig, rammes ikke forholdet hverken av åndsverklovens regler, eller eventuelt av straffebudet om krenkelse av privatlivets fred (strl. § 267). Spørsmålet er om fotograferingen og/eller delingen kan omfattes av a) brudd på taushetspliktregler, og/eller b) straffebudet om hensynsløs adferd.

Vikarens arbeid må anses som å yte helsehjelp med pleie- og omsorgsformål, og arbeidet hans er dermed regulert av helsepersonellovens regler (blant annet) om taushetsplikt, jf. §§ 3 og 21. Brudd på taushetsplikten er straffbart både etter straffeloven § 209 og helsepersonelloven § 67, hvor sistnevnte særlig retter seg mot mindre alvorlige overtredelser. Forholdet i eksempelet er relativt grovt, og må anses å høre under straffelovens straffetrussel.

Straffeloven § 209 gjør straffbart å røpe opplysning en har taushetsplikt om i henhold til blant annet lovbestemmelser. Etter helsepersonelloven § 21 skal helsepersonell «hindre at andre får […] kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell». Sommervikaren har tatt bilder av pasienter/brukere i situasjoner som han er involvert i på grunn av sitt arbeid, og latt andre uten lovlig tilgang få kjennskap til dem ved å vise frem bildene. Det er ikke klart fra eksempelet om bildene fremstiller personene slik at sykdomsforhold fremkommer, men at nevnte situasjoner må antas å vise fysiske forhold knyttet til de enkeltes legeme. Intime bilder hvor avbildede kan identifiseres, er helt klart opplysninger om «personlige forhold». Identifiseringsgraden avhenger ikke kun av om ansiktet til den avbildede også fremkommer, men om (de delene av) kroppen sett i sammenheng med omstendighetene gjør at den kan identifiseres på bildene.244 De objektive vilkårene for straff etter straffeloven § 209 er etter dette oppfylt.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Skylden må omfatte både fremvisningen av bildene, og at fremvisningen (delingen) ulovlig røpet de avbildedes personlige forhold. Det synes klart i eksempelet at det foreligger forsett. For eksempelets skyld kunne man tenke seg at sommervikaren trodde han hadde fått samtykke fra de avbildede til å ta og vise bildene til andre. Samtykket ville i så fall gjort at taushetspliktbruddet ikke var straffbart, jf. helsepersonelloven § 22 første ledd. Men hvis det ikke forelå et gyldig samtykke, er spørsmålet da om sommervikaren utviste grov uaktsomhet når han tok feil i at han hadde fått et slikt samtykke. Vurderingen er i så fall om han ved sin feiloppfatning har utvist en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet».245 Jo mer sensitive opplysninger er, jo viktigere må det være at det fremtrer klart at det er gitt et gyldig samtykke.246 Siden det her er tale om intime bilder av privat karakter, må det stilles strenge krav til vikarens visshet om samtykket. Grov uaktsomhet vil foreligge dersom det fremstår kvalifisert klanderverdig ikke å forsikre seg fullt ut om at det gyldig er gitt samtykke til å vise frem bilder av en slik karakter.

Vurderingen av taushetspliktbrudd stiller seg ikke annerledes for bildene som deles med en annen vikar ved omsorgsboligen, selv om de to er kolleger ved samme institusjon. Deling av taushetsbelagt informasjon med annet helsepersonell er kun lovlig dersom det er nødvendig av hensyn til brukerens behandling eller oppfølging, det foreligger samtykke, eller om det er et annet rettsgrunnlag, jf. helsepersonelloven kapittel 5. I eksempelet her er ingen av unntakene aktuelle. Forutsatt at de øvrige straffbarhetsvilkårene er oppfylte (skyld i form av forsett eller grov uaktsomhet, tilregnelighet og ingen straffrihetsgrunner), kan sommervikaren straffes for overtredelse av straffeloven § 209 på grunn av delingen av bildene.

Spørsmålet er videre om sommervikaren kan straffes for hensynsløs adferd. Vilkårene relevante for sakseksempelet er i så fall at han «ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd» har krenket «en annens fred», jf. strl. § 266. Det er her snakk om at han uten de avbildedes kjennskap har tatt intime bilder av privat karakter av dem, og senere vist disse til flere studievenner.

Å «snikfotografere» mennesker som en har et profesjonelt omsorgsforhold til, i intime og private situasjoner, må anses som moralsk forkastelig, og omfattes av «annen hensynsløs adferd». Likeså hva gjelder det å vise slike bilder til uvedkommende. For at handlingene skal rammes av strl. § 266 er det i tillegg et vilkår om at adferden «krenker en annens fred». Det fremgår at de avbildede blir varslet om hva som har skjedd. Idet bildene er av en art som de fleste vil oppfatte som noe man ikke ønsker delt med fremmede, man kan dermed legge til grunn at deres «fred» er krenket. I tillegg til at den fredskrenkende adferden må oppfattes av fornærmede, ligger det i skyldkravet at det må være gjerningspersonens intensjon at den avbildede vil få kjennskap til bildene. I eksempelet her fremstår det ikke slik; sommervikaren har ikke tatt og fremvist bildene med det for øye å krenke de avbildede slik at de fikk vite om det. At de kunne få vite om det, eller engang om det var påregnelig at de fikk vite om det, er ikke tilstrekkelig til at det foreligger forsett.247

Sommervikaren kan etter dette ikke straffes for overtredelse av strl. § 266 om hensynsløs adferd.

Sommervikaren kan for øvrig straffes både for overtredelse av åndsverkloven §§ 79 jf. 104, og for taushetspliktbrudd, jf. strl. § 209 jf. helsepersonelloven § 21, jf. strl. 79. Det er klart at selv om det er tale om samme handling/er (billeddelingen/fremvisningen), kan to straffebud som verner forskjellige interesser anvendes ved siden av hverandre (idealkonkurrens). Konsekvensen er blant annet at den eventuelle fengselsstraffen som idømmes, kan forhøyes inntil det dobbelte, jf. strl. § 79 første ledd bokstav a.

1.5.3 Eksempel 3 – Sykehuset/presse

En profilert norsk skistjerne er involvert i en bilulykke. Hun kryper ut av bilen etter krasjet, men er svært skadet. Ambulanse kommer til stedet, og hun blir kjørt til sykehuset. Krasjet og skistjernens tilsynekomst blir filmet av en person i en annen bil, som straks sender filmen til en stor avis. Avisen publiserer ikke videoen, men ved ankomst til sykehuset har videoen lekket til andre mediehus, og via fotografen til sosiale medier. Pressefolk og andre interesserte flokker seg rundt ambulansen og tar bilder av skistjernen. Bilder av henne i ambulansen og enkelte stillbilder fra bilkrasjet illustrerer nyheten, som er hovedsak på flere nettavissider samme kveld.

Strafferettslig vurdering:

Det er flere delforhold som kan være straffbare i eksempelet. 1) Det ene er filmingen av krasjet mv. på ulykkesstedet. 2) Det andre omfatter fotograferingen av skistjernen i ambulansen på sykehuset. 3) Det tredje er publiseringen og delingen av filmen/bildene i media og på sosiale medier. 4) Det fjerde er delingen av filmen fra ulykkesstedet med pressen.

De aktuelle straffebestemmelsene er åndsverkloven §§ 79 jf. 104, straffeloven § 266 om hensynsløs adferd, § 267 om krenkelse av privatlivets fred, og eventuelt § 269 om redaktøransvaret.

1 og 2

For fotograferingen og filmingen som sådan, både i delforhold nr. 1 og 2, er det aktuelle straffebudet strl. § 266. Det relevante spørsmålet er om fotograferingen er «skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd» som «krenker en annens fred». Jeg viser av hensyn til betenkningens omfang til vurderingen i eksempel nr. 2 Omsorgsbolig over for innholdet i denne vurderingen.

3

For delingen av filmen fra ulykkesstedet og fra sykehuset på sosiale medier, samt publiseringen av bildene i media, vurderes dette som brudd på strl. § 267. Spørsmålet er om delingen av bildene utgjør å «gjennom offentlig meddelelse krenke privatlivets fred», jf. første ledd. Film er en «offentlig meddelelse»: Forutsatt at vedkommende som delte filmen på sosiale medier har en «vegg» som er åpen for mer enn 20–30 følgere, er deling av filmen på en slik vegg å anse som «offentlig». Publisering i en nettavis er offentlig, etter samme kriterier. Å krenke «privatlivets fred» innebærer at det er tale om meddelelser som røper relativt sensitive opplysninger vedrørende personens privatliv. Hva som ligger i «privatlivets fred» beror på en vurdering av flere momenter. Det er irrelevant at bildene er tatt på offentlig eller offentlig tilgjengelig sted. I eksempelet er det tale om film og bilder av en person som skadet kryper ut av et bilvrak, samt av personen i/på vei ut av en ambulanse på et sykehusområde. Bildene røper at skistjernen har vært involvert i en bilulykke, at hun er skadet, og at hun legges inn på sykehus. Vi vet ikke hvor mye av skadeomfanget som vises på bildene, eller hvordan hun fremstår. En kan legge til grunn av bildene i alle tilfeller både røper opplysninger om hennes helse, og hennes tilstedeværelse i en kollisjon, som i seg selv vil kunne være gjenstand for politietterforskning. I den grad bildene gjør at skistjernen kan identifiseres, enten ved bruk av navnet hennes eller det som fremkommer på bildet, vil dette være opplysninger som vedrører privatlivet. (Dersom bildene ikke ble ansett som meddelelser som krenket privatlivets fred, kunne de vært straffbare etter åvl. §§ 79 jf. 104, siden det ville være tale om bilder publisert uten avbildedes samtykke.) Var skistjernen ikke identifiserbar, ei heller ved sammenstilling f.eks. av nummerskilt på bilen og at bildet viste henne bakfra, vil bildene neppe være privatlivskrenkende.

Det at bildene viser private forhold, er ikke tilstrekkelig for straffansvar. For at meddelelsen skal «krenke» privatlivets fred, må den både 1) faktisk krenke vedkommende, og 2) objektivt sett anses som rettsstridig. Etter rettspraksis skal det gjøres en avveining mellom vern av privatlivet og hensynet til ytringsfriheten.248 Det legges til grunn at skistjernen oppfattet den allmenne spredningen av bildene/filmene som privatlivskrenkende. For 2) er det særlig relevant for sakseksempelet å vurdere om offentliggjøringen ikke skal anses rettsstridig på grunn av hensynet til allmennhetens interesse av innsyn i bildene. Det er etter rettspraksis fra Høyesterett og EMD klart at kjente personer må tåle at de er i offentlighetens søkelys også i mer private situasjoner.249

Det er klart at ikke bare saker av ren nyhetsverdi, men også saker som kun har informasjonsverdi kan ha legitim allmenn interesse.250 Saken i eksempelet må anses å ha stor informasjonsverdi både i Norge og dels internasjonalt. Likevel vil hensynet til allmenn interesse veie mindre i slike saker som har primært har informasjonsverdi. Privatlivsvernet til skistjernen veier tyngre i en sak hvor hun i utgangspunktet ikke opptrer som offentlig person som sådan, saken er ikke en offentlig handling, og det heller ikke kan anses viktig av for allmennheten å få kunnskap til for eksempel hennes helsetilstand. En kan muligens vurdere dette annerledes dersom hendelsen foregikk rett i forkant av ski-VM, og vedkommende skulle deltatt for Norge. Hvordan opplysningene er skaffet til veie kan også spille en rolle for rettsstridsvurderingen. Særlig for bildene tatt ved sykehuset, i og ved ambulansen, kan de vurderes som å stamme fra en adferd som særlig for «kjendiser» kan oppleves som trakassering.251 Disse momentene knyttet til allmennhetens interesse, og for eksempel konteksten for fotograferingen og den påfølgende publiseringen, må avveies mot graden av krenking av skistjernens privatliv. Hun har liten mulighet i situasjonen til å verne seg mot fotograferingen og publiseringen, og dermed liten grad av autonomi over eget privatliv, i en sårbar situasjon. Gitt knappheten av opplysningene i eksempelet, er avveiningen vanskelig å foreta. Avhengig av hvor integritetskrenkende bildene er, vil publisering av bilder tatt under nevnte forhold, som ikke har spesielt stor nyhetsverdi, antakeligvis utgjøre rettsstridig krenkelse av privatlivets fred.

Skyldkravet er forsett. Forsettet må dekke både delingen av bildene/filmen, og at nedslagsfeltet er offentlig. Det er ingenting i sakseksempelet som tyder på at ikke delingen av bilder er foretatt med hensikt. For at straff skal kunne idømmes må det ikke foreligge noen straffrihetsgrunner, og gjerningspersonene må være tilregnelige.

4

For delingen av film fra krasjet med pressen.

Delingen av filmen til en avis er ikke i seg selv å publisere eller meddele filmen offentlig. Dersom delingen skal være straffbar, må det være som medvirkning til pressens eventuelle videre offentlige publisering i avisen/media. Legger en til grunn at for eksempel en journalist kan straffes for privatlivskrenkelse ved publisering av filmen, jf. vurderingen rett ovenfor, kan den initiale delingen anses som straffbar medvirkning til denne privatlivskrenkelsen, fordi delingen innebar å yte journalisten bistand til å gjennomføre den straffbare handlingen, jf. strl. § 15. Medvirkeren må i så fall også ha utvist forsett for at journalisten skulle publisere filmen offentlig, og for at filmen ville bidra til publiseringen. Når det gjelder journalistens straffansvar, vil dette, som så vidt nevnt over, medføre en del svært vanskelige grenseoppganger i forhold til journalistens yrkesmessige ytringsfrihet i lys av rollens samfunnsoppdrag. Pressen er langt på vei avhengig av denne formen for tilgang til opplysninger for å ivareta samfunnsoppdraget. Det kan tenkes at en som hovedregel kan ut fra at i hvert fall ansvarlige medier vil gjøre de korrekte vurderinger både rettslig og presseetisk, og at denne vurderingen er et moment av generell betydning for medvirkningsansvarets rekkevidde i disse situasjonene.

5

I den grad film og bilder publiseres i en trykt avis eller kringkastingssending, kan redaktøransvaret medføre straff dersom redaktøren kunne pådratt seg straff for det underliggende forholdet om hun kjente til det. En nettavisredaktør ilegges ikke samme ansvar, men dersom publiseringen skjedde gjennom en nettavis sin TV-sending, så som VGTV.no, kan dette muligens stille seg annerledes.

Strl. § 269 åpner for å idømme medvirkningsansvar for en redaktør når hun ikke kjenner innholdet i meddelelsene som trykkes, men på egenhånd oppfyller skyldkravet i det underliggende straffebudet dersom hun hadde kjent til innholdet. De relevante bestemmelsene for tilfellet her er strl. §§ 266 eller 267. Hvis hun kjenner for eksempel bildenes krenkende karakter eller at de er resultat av hensynsløs adferd mot avbildede, og likevel lar dem trykke, skal straffansvaret vurderes som medvirkning til de underliggende bestemmelsene – ikke etter § 269.

For omfangets skyld vurderes bare det eventuelle ansvaret etter § 267. Redaktøren må i så fall forsettlig fysisk eller psykisk ha bidratt til at en person, som hun har redaktøransvar for vedrørende det aktuelle materialet, «gjennom offentlig meddelelse [har] krenke[t] privatlivets fred» for skistjernen. Å tillate publisering av de aktuelle bildene vil innebære å bidra til den offentlige meddelelsen. Spørsmålet er om redaktøren også har hatt forsett for å ha bidratt til at publiseringen innebærer en rettsstridig fredskrenkelse. En konkret vurdering av det spørsmålet fører for langt å vurdere her sett hen til informasjonen i sakseksempelet.

Det bemerkes for øvrig at i de fleste tilfeller vil terskelen for straffbarhet for journalister og redaktører være høy. Det er en følge av det generelle samfunnsoppdraget redaktøren og journalisten utfører i kraft av sine stillinger.

1.6 Kilder

Lover:

Åndsverkloven (åvl.): LOV-2018-06-15-40

Obduksjonsloven LOV-2015-05-07-26

Helseregisterloven: LOV-2014-06-20-43

Barnehageloven: LOV-2005-06-17-64

Straffeloven (strl.): LOV-2005-05-20-28

Friskolelova: LOV-2003-07-04-84

Helsepersonelloven: LOV-1999-07-02-64

Pasient- og brukerrettighetsloven: LOV-1999-07-02-63

Menneskerettsloven: LOV-1999-05-21-30

Opplæringslova: LOV-1998-07-17-61

Barnevernloven: LOV-1992-07-17-100

Forvaltningsloven (fvl.): LOV-1967-02-10

Åndsverkloven 1961: LOV-1961-05-12-2 (Opphevet)

Fotografiloven: LOV-1960-06-17-1 (Opphevet)

Straffeloven 1902: LOV-1902-05-22-10 (Opphevet)

Grunnloven (Grl.): LOV-1814-05-17

Forarbeid:

Prop. L 104 (2016–2017) Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

Prop. 42 L (2015–2016) Endringer i straffeloven og straffeprosessloven (personforfølgelse, forberedelse til tvangsekteskap mv.)

Prop. 53 L (2012–2013) Endringer i straffeloven 1902 mv. (offentlig sted, offentlig handling m.m.)

Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)

Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)

Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff

Ot.prp. nr. 45 (2002–2003) Om lov om endring i menneskerettsloven mv. (innarbeiding av barnekonvensjonen i norsk lov)

Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) Om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (hurtigere straffesaksbehandling, varetektsfengsling i isolasjon mv.)

Ot.prp. nr.13 (1998–1999) Om lov om helsepersonell mv.

Ot.prp. nr. 54 (1994–1995) Om lov om endringer i åndsverkloven m.m

Ot.prp. nr. 53 (1992–1993) Om lov om endringer i straffeloven m.v (hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger)

Ot.prp. nr. 20 (1991–1992) Om endringer i straffeloven og skadeserstatningsloven m.m (seksuelle overgrep mot barn)

Ot.prp. nr. 3 (1976–1977) Om lov om endringer i lov 10 februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (regler om taushetsplikt m. m.)

Ot.prp. nr. 41 (1954) Om endringer i den almindelige borgerlige straffelov […]

Ot.prp. nr. 37 (1938) Om forandringer i straffelovgivningen

Innst. O. III (1955) Tilråding fra justiskomitéen om endringer i den almindelige borgerlige straffelov […}

NOU 2011: 20 Ungdom, makt og medvirkning

Rundskriv:

Justisdepartementets rundskriv G-15/02

Riksadvokatens rundskriv nr. 4 for 2008 (RA-2008-4)

Norske dommer:

HR-2018-2315-A

HR-2018-871-A

HR-2018-1487-U

HR-2018-471-U

HR-2017-1245-A

HR-2017-717-U

HR-2017-568-A

HR-2016-2263-A (Snapchat)

Rt. 2015 s. 815

Rt. 2015 s. 746

Rt. 2015 s. 624

Rt. 2015 s. 93

Rt. 2014 s. 669

Rt. 2013 s. 588

Rt-2013-143 (Avfallsservice)

HR-2012-2056

Rt. 2012 s. 1211

Rt. 2011 s. 946

Rt. 2010 s. 845

Rt. 2010 s. 258

Rt. 2009. s. 1568 (Snøbrettkjører)

Rt. 2009 s. 265 (Memo)

Rt. 2008 s. 1089 (Bryllupsfoto)

Rt. 2008 s. 867

Rt. 2008 s. 489 (Plata)

Rt. 2007s. 687 (Big Brother)

Rt. 2006 s. 466

Rt. 2005 s. 1651

Rt. 2005 s. 1089

Rt. 2004 s. 887

Rt. 2004 s. 849

Rt. 2002 s. 1020

Rt. 2001 s. 428

Rt. 1996 s. 226

Rt. 1995 s. 1948 (Diana Ross)

Rt. 1992 s. 1639

Rt. 1992 s. 854

Rt. 1992 side 733

Rt. 1984 s. 1197

Rt. 1984 s. 1160

Rt. 1983 s. 1519

Rt. 1983 s. 1268 (Ludder)

Rt. 1981 s. 970.

Rt. 1981 s. 21 (Alta)

Rt. 1979 s. 1606

Rt. 1973 s. 1451

Rt. 1971 s. 325

Rt. 1968 s. 314

Rt. 1960 s. 1147

Rt. 1954 s. 989

Rt. 1939 s. 550

Rt. 1936 s. 740

Rt. 1916 s. 1245

LA-2018-12214

LE-2018-69996

LF-2018-90148

LA-2017-111088

LE-2016-5099

LA-2010-147491

RG-2007-1345

TSAFO-2018-69958

TLARV-2017-131949

TSAFO-2017-33010

TAHER-2016-136649

TSAFO-2016-115404

Avgjørelser fra EMD

Braun v. Poland, application no. 30162/10, 04.11.2014

K.U. v. Finland, application no. 2872/02, 02.12.2008

Egill Einarssonv. Island no. 1, application no. 24703/15, 07.02.2018

Mosley v. Great Britai, application no. 48009/08, 10.05.2011

Von Hannover v. Germany no. 1, application no. 59320/00, 24.06.2004

Von Hannover v. Germany no. 2, application nos. 40660/08 and 60641/08, 07.12.2012

Couderc and Hachette Fillipachi Associés v. France, application no. 40454/07, 10.11.2015

Flinkkilä and others v. Finland, application no. 25576/04, 06.04.2010

Saaristo and others v. Finland, application no. 184/06, 12.10.2010

Axel Springer AG v. Germany, application no. 48311/10, 10.07.2014

Annen v. Germany, application no. 3690/10, 26.11.2015

Irene Wilson v. Great Britain, application no. 10601/09, 23.10.2012

Reklos og Davourlis mot Hellas, application no. 1234/05, 15.01.2009

Lillo-Stenberg and Sæther v. Norway, application no. 13258/09, 16.01.2014

Eerikäinen and others v. Finland, application no. 3514/02, 10/02-2009

Peck v. Great Britain, application no. 44647/98, 28.01.2003

Forordning

Personvernforordningen (GDPR): Europaparlamentets- og Rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om oppheving av direktiv 95/46/EF (generell personvernforordning)

Høringsnotat

Høringsnotat om endringer i straffeloven (bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred), juni 2018, snr. 18/3556, s. 11 (https://www.regjeringen.no/contentassets/219155389605490381b813ed4cb82ce2/ horingsnotat---endringer-i-straffeloven-mv..pdf

Litteratur

Andenæs, J. Spesiell strafferett, 3. utg., 1996.

Auglend, R. og H.J. Mæland. Politirett, Oslo: Gyldendal, 2016 .

Bekkedal, T. «Avveiningen mellom ytringsfriheten og privatlivets fred – replikk til Ellen Lexerød Hovlid», Lov og Rett, 54(2) (2015) s. 126–130.

Bekkedal, T. «Avveiningen mellom ytringsfriheten og privatlivets fred – om EMDs balansetest». Lov og Rett, 54(6) (2014), s. 315–333.

Bernt, J.F. (2017), «Kommentar til Forvaltningsloven» i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata [Sitert 23.01.2019].

Borvik, B. Personvern og ytringsfridom – Avveginga mellom kolliderande menneskerettar. Oslo, Universitetsforlaget, 2012

Borvik, B. Personvern og ytringsfridom, Bergen: UiB, 2011.

Frøberg, T. Strafferett i et nøtteskall. Oslo: Gyldendal, 2016.

Gröning, L., E.J. Husabø og J. Jacobsen. Frihet, forbrytelse og straff. Bergen: Fagbokforlaget, 2015.

Grønvold, S.E. og M Hendis. Barn og personvern. Oslo: Kommuneforlaget, 2014.

Halnes, Y. og S. Ugelvik. «Privat provokasjon: Straffeprosessuelle konsekvenser av privates utfordrende etterforskningsvirksomhet.» (kommer 2019).

Hovlid, E.L.: «Krenkelser ved offentliggjøring av private opplysninger og bilder på sosiale medier», Tidsskrift for rettsvitenskap, 129 (2–3), s. 138–175.

Hovlid, E.L. Vern av privatlivets fred, Oslo: Gyldendal, 2015.

Holmboe, M. «Politiet og personvernet: Retten til eget bilde, særlig på sosiale medier». I: Sunde, I-M og N. Sunde (red.), Det digitale er et hurtigtog – Politiet i et digitalisert samfunn). Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke, 2019.

Høgberg, B.M. «‘Nye’ Grunnloven §100», Lov og Rett, 45 (08-09 (2006), s. 463–485.

Husabø, E.J. Straffansvarets periferi. Medverking, forsøk, førebuing. Bergen: Universitetsforlaget, 1999.

Jongers, M. Retten til eget bilde. Complex 5/2006.

Manshaus, H. «Ytringsfrihet: Redaktøransvar på internett.» Tidsskrift for Forretningsjuss 2/2005, s. 260–280

Matningsdal, M. (2018) «Straffeloven: lov 20. mai nr. 28 2005 om straff: alminnelige bestemmelser: kommentarutgave.» Juridika. Sitert 21.01.2019.

Matningsdal, M. (2018b). «Straffeloven: lov 20. mai nr. 28 2005 om straff: alminnelige bestemmelser: kommentarutgave.» Gyldendal rettsdata.no. Sitert 21.01.2019.

Matningsdal, M. «Medvirkning til straffbare handlinger – hovedpunkter». Jussens venner 43 (06) (2008), s. 357–383.

Mæland, H.J. «Kapittel 39: Forseelser mod person.» I A. Bratholm & M. Matningsdal (Red.), Straffeloven med kommentarer: Tredje Del. Forseelser (s. 206–235). Oslo: Universitetsforlaget, 1998.

Mæland, H.J. «Kapittel 23: Ærekrenkelser». I A. Bratholm & M. Matningsdal (Red.), Straffeloven med kommentarer: Annen del. Forbrytelser (s. 630–661). Oslo: Universitetsforlaget, 1995.

Mæland, H.J. Ærekrenkelser. Doktorgrad, UiB, 1986.

Mæland, H.J. «Retten til eget bilde og fotografilovens § 15». Lov og Rett 1985, s. 195–224

Strømme, V. «Privatlivets vern: Rettsavklaring og rettsutvikling.» Festskrift til Tore Schei. Oslo: Universitetsforlaget, s. 345–364, 2016.

Sunde, I-M.: Datakriminalitet: en fremstilling av strafferettslige regler om datakriminalitet. Bergen: Fagbokforlaget, 2016.

Tokvam, O. «Personvern og straffeansvar -straffelovens § 390». Complex 4/1995.

Wessel-Aas, J. og M. Ødegaard. Personvern: publisering og behandling av personopplysninger. Oslo: Gyldendal, 2018.

Woxholt, G. Forvaltningslovenmed kommentarer. Oslo: Gyldendal, 2011.

Aarli, R. «Leder: EMD styrker omdømmevernet.» Lov og Rett, s. 321–322, 2009.