Del 2
Næringslivet i distriktene

2 Næringslivet i distriktene

Kapittelet gir en oversikt over viktige utviklingstrekk for næringslivet i distriktene. Befolkningsutviklingen beskrives først, deretter presenteres utviklingen i sysselsettingen og næringslivets verdiskaping. Deretter diskuteres næringsstrukturen i ulike sentralitetsklasser. Et viktig funn er at verdiskapingen i distriktsnæringslivet har vokst sterkt de siste årene, og produktiviteten i næringslivet er nå høyest i de minst sentrale kommunene. Videre i kapittelet analyseres ulike verdikjeder, med til dels sterk tilstedeværelse i distriktene. Avslutningsvis omtales eksport og internasjonalisering av næringslivet i distriktene.

2.1 Distrikter og sentrale strøk

2.1.1 Sentralitetsklasser

Begrepene «Distrikts-Norge», «distrikt» og «distriktsnæringer» er sentrale begreper i utredningen. Begrepene brukes forskjellig i ulike sammenhenger. I det offentlige ordskiftet er for eksempel distrikt ofte ment som det meste av landet utenfor de største byene (Onsager, 2019). I noen tilfeller er byer i fylker med mange distriktskommuner, som for eksempel Hamar og Tromsø, også definert som en del av distriktene.

Det finnes flere ulike måter å definere og avgrense begrepene, og det kan være hensiktsmessig å bruke ulike definisjoner og avgrensinger avhengig av hva som skal belyses. Det vil også være et samspill mellom hva som skjer i byene og hva som skjer i omkringliggende distrikter, for eksempel i bo- og arbeidsmarkeder. Strenge definisjoner kan derfor føre til kunstige geografiske skiller. Utvalget har lagt vekt på å bruke definisjoner som er i tråd med etablerte statistiske avgrensinger, for å finne og bruke tilgjengelig statistikk og data. Utvalget har valgt å ta utgangspunkt i sentralitetsindeksen til Statistisk sentralbyrå for å definere «distrikter». Andre alternativer som utvalget har vurdert, er Kommunal- og moderniseringsdepartementets distriktsindeks og virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte.

Sentralitet er en viktig forklaringsfaktor i studier og forståelsen av distrikts- og regionalutvikling, og er derfor også en viktig del i de vanligste distrikts- og regionalpolitiske analysemodellene. Statistisk sentralbyrås sentralitetsindeks rangerer alle kommuner fra 0 til 1000 etter befolkningens tilgang til arbeidsplasser, tilgang til private og offentlige tjenester og avstanden til disse. Indeksen er igjen inndelt i seks klasser fra 1 (mest sentrale kommuner) til 6 (minst sentrale kommuner). Tabell 2.1 oppsummerer de ulike sentralitetsnivåene.

Kartet i figur 2.2 viser kommuner etter sentralitet i Norge. Sentralitetsklasse 1 består av Oslo og fem omegnskommuner. I klasse 2 er det totalt 19 kommuner – åtte byområder i tillegg til flere omegnskommuner til Oslo. Sentralitetsklasse 3 består av drøyt 50 kommuner. De ligger i om lag 15 byområder. Disse tre sentralitetsklassene er forholdsvis like i innbyggertall, og har til sammen 3,7 millioner innbyggere. Foruten et ganske stort område på Østlandet ligger disse kommunene i et belte på Sørlandet og rundt Stavanger, Haugesund, Bergen, Ålesund, Trondheim, Bodø og Tromsø.

Sentralitetsklasse 4 består av 71 kommuner, spredt utover hele landet. I tillegg til flere byomlandskommuner, er en del småbyer som Risør, Rana og Alta, i denne klassen. I sentralitetsklasse 5 er det nesten 100 kommuner med til sammen 500 000 innbyggere. Her finner man småsenterkommuner som Tinn, Sogndal og Ørland. I sentralitetsklasse 6 er det 113 kommuner med til sammen 235 000 innbyggere. I Nordland og Troms og Finnmark er relativt mange kommuner i denne klassen, Trøndelag har 14 mens 45 er i Sør-Norge. Gjennomsnittskommunen i sentralitetsklasse 6 har 2000 innbyggere. Kommunene i sentralitetsklasse 5 og 6 dekker til sammen over 70 prosent av arealet i Norge, og har 14 prosent av innbyggerne.

I stortingsmeldingen Levende lokalsamfunn for fremtiden (Meld. St. 5 (2019–2020)) er distrikt i hovedsak definert som områder med kommuner med lavest sentralitet, sentralitetsklasse 5 og 6. I andre publikasjoner er også kommuner i kategori 4 definert som distriktskommuner. Sentralitetsklassene 4, 5 og 6 omfatter til sammen 79 prosent av landets kommuner og 1,6 mill. innbyggere, tilsvarende 30 prosent av landets befolkning.

Dette utvalget har definert de tre sentralitetsklassene 4, 5 og 6 som «distrikter».

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Analysen og beskrivelsen av distriktene i denne utredningen tar til dels utgangspunkt i disse sentralitetsnivåene. For å analysere på sentralitetsnivå er man imidlertid avhengig av data for enkeltkommuner, men på mange områder produseres ikke dette. For eksempel lager ikke Statistisk sentralbyrå statistikk over bruttoprodukt eller vareeksport per kommune. Samtidig er det interessante næringsmessige forskjeller mellom kommuner i sentralitetsklasse 6 i f.eks. Troms og Finnmark, og i Innlandet. Deler av beskrivelsen er derfor på fylkesnivå.

2.1.2 Befolkningsutvikling

Som det framgår av tabell 2.1, har kommunene i de tre sentralitetsklassene 4, 5 og 6 til sammen 30 prosent av landets innbyggere, og 26 prosent av landets sysselsatte.

Befolkningsveksten har vært sterkere i sentrale strøk enn distriktene i mange tiår. De siste 20 årene er det en entydig sammenheng mellom sentralitetsnivå og befolkningsvekst, se figur 2.3.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Kommunene i sentralitetsklasse 4, 5 og 6 representerer distriktskommunene. I alle disse tre klassene har befolkningsutviklingen vært svakere enn gjennomsnittet for landet.

Kommunene i sentralitetsklasse 6 har hatt en nedgang i folketallet på 9,9 prosent siden 2000. Folketallet i sentralitetsklasse 5 har vært mer stabilt. For begge disse klassene falt folketallet markert i første del av denne perioden, og har falt siden 2017. Folketallet i de fire mest sentrale klassene har steget nokså uavbrutt siden 2000.

Befolkningsutviklingen og sammenhengen mellom bosetting og næringsliv blir omtalt nærmere i kapittel 3.

2.2 Sysselsetting

2.2.1 Arbeidsplassutviklingen i distriktskommunene

Arbeidsplassutviklingen i Norge de siste 20 årene varierer mellom sentralitetsnivåene. Generelt har områder i mer sentrale strøk opplevd sterkere vekst i antall ansatte enn distriktene. Samtidig er det private næringslivets andel av total sysselsetting lavere i distriktsområder.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet av registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

For offentlig sektor har det vært en vekst i sysselsettingen for alle sentralitetsklasser utenom sentralitetsklasse 6 siden 2000, se figur 2.4. For sentralitetsklassene 1–3 har veksten vært mellom 30 og 40 prosent, mens sysselsettingen har steget med 20 prosent i sentralitetsklasse 4, og 10 prosent i klasse 5. I sentralitetsklasse 6 har sysselsettingen i offentlig sektor falt med 1 prosent siden 2000.

I store trekk har utviklingen vært stabil gjennom perioden. Veksten har vært sterkest i sentralitetsklasse 2, med en gjennomsnittlig årlig sysselsettingsvekst i offentlig sektor på 1,8 prosent.

Sysselsettingsutviklingen i offentlig sektor har dermed bidratt til sentraliseringen. Dette gjelder særlig for statlige arbeidsplasser. Siden 2002, året etter sykehusreformen, har det blitt 67 000 flere ansatte i staten. I sentralitetsklasse 6 har antall statlige ansatte gått ned med over 1 000 personer i samme periode, til om lag 4 000.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Av total sysselsetting har andelen som er ansatt i staten økt i sentralitetsklasse 1 og 2, som også hadde de høyeste andelene i 2002. I 2019 jobbet om lag 14 prosent av de sysselsatte i de mest sentrale områdene i staten (se figur 2.5). For sentralitetsklasse 6 har andelen falt fra 5 til 4 prosent i denne perioden.

De tre sentralitetsklassene 4, 5 og 6 stod i 2019 for drøyt 25 prosent av samlet sysselsetting. I disse kommunene har statlig sysselsetting steget med om lag 3 000 personer i perioden 2002–2019. Det tilsvarer 5 prosent av samlet vekst i statlig sysselsetting. I disse tre klassene til sammen har statlig sysselsetting steget med 7 prosent fra 2002. I de tre mest sentrale klassene har den steget med 33 prosent i perioden.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Sysselsettingsutviklingen varierer mer år for år i privat sektor enn i offentlig sektor, se figur 2.6. Den tilsynelatende nedgangen i 2015 skyldes i stor grad at Statistisk sentralbyrå la om metoden for telling av arbeidsplasser. Dette medførte at registrerte sysselsatte i Norge samlet falt med om lag 2 prosent. I all hovedsak kom denne nedgangen i næringer som forretningsmessig tjenesteyting, kommunikasjon, reiseliv og primærnæringene.

Ikke desto mindre har også veksten i næringslivets sysselsetting vært sterkest i sentralitetsklassene 1, 2 og 3, med en vekst på om lag 20 prosent i løpet disse årene. I sentralitetsklasse 4 har veksten vært 10 prosent, mens sysselsettingen i næringslivet er uendret i klasse 5 og har falt med 5 prosent i klasse 6.

I alle sentralitetsklassene er utviklingen i privat sektor svakere enn i offentlig sektor. Forskjellen er klart minst for sentralitetsklasse 6.

Siden 2015 har det imidlertid vært vekst i antall arbeidsplasser i næringslivet i kommunene i alle sentralitetsklassene. Fra 2015 til 2018 var veksten noe sterkere i sentralitetsklasse 6 enn i klassene 4 og 5. I 2019 var det igjen nedgang i sysselsettingen i næringslivet i sentralitetsklasse 6.

Indeksert arbeidsplassvekst

Over tid er arbeidsplassveksten i både privat og offentlig sektor, lavere i distriktene enn i landet som helhet. Veksten er lavest i de minst sentrale kommunene.

Figur 2.7 og 2.8 viser utviklingen i antall arbeidsplasser i offentlig og privat sektor, indeksert og vektet mot den nasjonale indeksen for arbeidsplassutvikling. En indeksverdi på 100 i 2018 innebærer at veksten i antall arbeidsplasser har vært lik landsgjennomsnittet siden 2000.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

For offentlig sektor har sentralitetsklasse 6 en indeksverdi på 77 i 2019. Det betyr at arbeidsplassveksten har vært 23 prosentpoeng lavere i denne sentralitetsklassen enn landsgjennomsnittet i perioden 2000–2019.

Også sentralitetsklasse 4 og 5 har hatt en svakere vekst i offentlige arbeidsplasser enn landsgjennomsnittet i samme periode.

Sentralitetsklasse 2 har en indeksverdi på 108 i 2019. Det innebærer at veksten i offentlige arbeidsplasser har vært 8 prosentpoeng høyere enn landsgjennomsnittet.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Også i næringslivet har veksten i sysselsetting vært sterkest i sentrale strøk, og svakest i distriktene, se figur 2.8. Forskjellen mellom sentralitetsklassene er imidlertid mindre enn for offentlige arbeidsplasser. Indeksverdien for sentralitetsklasse 6 er 82, mot 77 for offentlig sektor. Klassen med høyest vekst er sentralitetsklasse 2, med en verdi på 106.

Utviklingen er ganske stabil for sentralitetsklassene 5 og 6, med en jevnt svakere utvikling nesten hvert eneste år. Sentralitetsklasse 4 hadde noen år tidlig i perioden med sterkere utvikling enn landsgjennomsnittet.

I sentralitetsklasse 1 er det motsatt. Fra 2000–2007 var utviklingen svakere enn landsgjennomsnittet. Det siste tiåret har imidlertid sysselsettingen i den mest sentrale klassen steget klart raskest.

Analysen i dette avsnittet viser at privat sektor i større grad enn offentlig sektor har bidratt til sysselsetting i distriktene de siste par tiårene. Arbeidsplassene i offentlig sektor, og særlig i staten, er sentralisert i større grad enn i næringslivet.

2.2.2 Sysselsettingsandel

Sysselsettingsandelen blir her beregnet som prosentvis andel av befolkningen mellom 15 og 74 år som er sysselsatt. Utviklingen i sysselsettingsandelen i kommuner med ulik sentralitet er vist i figur 2.9.

Kommunene i sentralitetsklasse 6 har hatt en klart lavere sysselsettingsandel enn landsgjennomsnittet i alle årene etter 2004. I 2018 var 65,2 prosent av befolkningen mellom 15 og 74 år i kommunene i sentralitetsklasse 6 sysselsatt.

Også kommunene i sentralitetsklasse 5 og 4 har lavere sysselsettingsandel enn landsgjennomsnittet, men disse ligger nærmere landsgjennomsnittet enn kommunene i sentralitetsklasse 6.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Alders- og kjønnsjustert sysselsettingsandel

Det er betydelige forskjeller i alderssammensetning mellom sentralitetsklassene, også innenfor aldersspennet 16–74 år, som er utgangspunktet for analysen av sysselsettingsandeler. Særlig er det ganske lav sysselsetting i aldersgruppene over 65 år. Det kan derfor være interessant å studere hvor mye av ulikhetene i sysselsettingsandel som skyldes at distriktsbefolkningen gjennomgående er eldre enn i sentrale strøk.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

I figur 2.10 sammenlignes forventet sysselsettingsandel – det vil si samlet sysselsettingsandel dersom andelene hadde vært lik landsgjennomsnittet for begge kjønn og alle alderstrinn – med faktiske sysselsettingsandeler for sentralitetsklassene 4, 5 og 6.

Analysen viser at den tilsynelatende lave sysselsettingsandelen i distriktskommunene utelukkende skyldes befolkningens aldersfordeling. Gitt befolkningens alders- og kjønnsfordeling i distriktskommunene, er sysselsettingsandelen litt høyere i distriktskommunene enn i resten av landet.

En god del distriktskommuner har høy sysselsetting selv uten å justere for demografiske faktorer, se figur 2.11. Dette bekrefter at det gjennomgående er høy sysselsetting i distriktene.

Kilde: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

2.3 Næringsstruktur

I dette avsnittet beskrives næringsstrukturen i ulike deler av landet og i de ulike sentralitetsklassene. Utgangspunktet er de ulike næringenes samlede verdiskaping, eller bruttoprodukt, se boks 2.1. Et alternativ er å bruke sysselsetting for å vurdere næringenes relative størrelse. For de fleste næringer gir metodene ganske like resultater. For enkelte næringer, særlig havbruk og kraftproduksjon, vil imidlertid metoden påvirke resultatet betydelig.

Figuren nedenfor viser næringenes andel av bruttoprodukt i hvert enkelt fylke. Fylker som har 25 prosent høyere andel av verdiskaping i en bestemt næring enn landsgjennomsnittet, er markert med blått.

Det er relativt store fylkesvise forskjeller i næringsstrukturen. Primærnæringene er viktige i mange av landets fylker. Fiske og havbruk er viktig fra Vestland og nordover langs kysten, mens landbruk har relativt stor betydning i Innlandet og Trøndelag. Foredlingsindustrien knyttet til primærnæringene følger i stor grad samme geografiske mønster. I kystfylkene fra Viken til og med Rogaland spiller primærnæringene en mer beskjeden rolle.

Alle fylker har en god del industri, selv om betydningen varierer mye. Særlig viktig er industrien i Rogaland, der den står for over 25 prosent av verdiskapingen. Dette har særlig sammenheng med oljesektoren (selv om utvinning av petroleum ikke er inkludert her). Møre og Romsdal med blant annet verft og Vestfold og Telemark med prosessanlegg er også store industrifylker. Oslo og Troms og Finnmark er de fylkene hvor industrien står for den laveste andelen av verdiskapingen. Både primærnæringene og industrien produserer varer som i stor grad brukes utenfor produksjonsfylket.

I alle fylker utgjør såkalte infrastrukturnæringer mellom 22 og 30 prosent av samlet verdiskaping. Mesteparten av verdiskapingen er knyttet til konstruksjon og vedlikehold av bygningsmasse. Infrastrukturnæringene leverer særlig varer og tjenester til lokale kunder.

Privat dominert tjenesteyting har vokst kraftig i alle fylker de siste tiårene. Omfanget av næringen varierer likevel mye mellom fylkene. Særlig varierer omfanget av såkalte kunnskapsintensive tjenester. Næringen er typisk stor i fylker hvor industri og primærnæringer utgjør en liten andel, og motsatt. Dette er i stor grad tjenester som kan selges ut av fylket de produseres i, som finansielle tjenester og konsulentoppdrag. Også reiselivsnæringen selger til en viss grad til kunder utenfor fylket. Denne utgjør i underkant av 2 prosent av verdiskapingen i alle fylker.

Annen privat tjenesteyting, inkludert varehandel, forbrukes i all hovedsak lokalt. Det samme gjør de fleste offentlige tjenester. Omfanget av offentlige tjenester er ganske likt mellom fylkene, med en andel av total verdiskaping på 25 til drøyt 30 prosent. I Rogaland er andelen lavere, mens den er høyere i Troms og Finnmark.

Næringsstrukturen i Norge har endret seg over tid. Som i alle velstående land, sysselsetter primærnæringer og industrien en stadig mindre andel av landets befolkning, mens privat og offentlig tjenesteyting sysselsetter en stadig større andel.

Tallene inkluderer ikke boligtjenester, tall for sokkelen og Svalbard. Tallene kan derfor ikke uten videre sammenlignes med nasjonalregnskapstallene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (tabell 11713). Beregninger: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

2.3.1 Næringsstruktur i distriktene

Næringsstrukturen kan også analyseres med utgangspunkt i sentralitetsklasser. På viktige områder skiller næringsstrukturen i distriktskommunene seg fra sentrale strøk. Forskjellene er blitt sterkere siden 2000. Næringslivet i distriktene har blitt mer spesialisert og har en større andel sysselsatte innenfor primærnæringer som landbruk, fiskeri og havbruk og deler av industrien.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Telemarksforsking har beregnet lokaliseringskvotienter for alle næringer, fordelt på de seks sentralitetsklassene. Disse kvotientene er forholdet mellom andelen arbeidsplasser i en næring i en sentralitetsklasse og andelen denne næringen har i landet som helhet. En lokaliseringskvotient på 3 innebærer at næringens andel av sysselsettingen i en sentralitetsklasse er 3 ganger landsgjennomsnittet for næringen.

Figur 2.13 viser lokaliseringskvotientene for næringene i sentralitetsklasse 6. De fargede søylene viser kvotientene for 2019, de grå for 2000. Lokaliseringskvotienten for landbruk i sentralitetsklasse 6 er 3,8. Det skyldes at andelen som er sysselsatt i landbruket, er 3,0 prosent i sentralitetsklasse 6, og 0,8 i landet som helhet.

Kommunene på sentralitetsnivå 6 har en stor andel primærnæringer som fiskeri, havbruk, og landbruk, i tillegg til el-produksjon, næringsmiddelindustri (som i stor grad er knyttet til foredling av produksjon fra primærnæringene), prosessindustri, verkstedsindustri, bygg og anlegg og overnatting. Alle disse næringene, bortsett fra el-produksjon og overnatting, har økt sin lokaliseringskvotient fram til 2019. Det vil si at næringslivet nå er mer spesialisert. Kommunal sektor har også blitt relativt sett viktigere for kommuner på sentralitetsnivå 6.

Et tema som blir utdypet i avsnitt 2.3.9, er hvordan bransjesammensetning har betydning for veksten i samlet sysselsetting i et område. Områder med høy andel av sysselsetting innenfor bransjer med vekst vil som regel få sterkere samlet vekst i sysselsetting enn områder med konsentrasjon av arbeidsplasser innenfor bransjer med lav vekst. Bransjene som sentralitetsnivå 6 har mye av, har hatt en svak vekst i antall arbeidsplasser over lengre tid.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Som det framgår av figur 2.14, er næringsstrukturen i sentralitetsklasse 5 relativt lik næringsstrukturen i sentralitetsklasse 6. De samme næringene dominerer, men næringsstrukturen er mindre spesialisert enn i sentralitetsklasse 6. For eksempel hadde fiske og havbruk en lokaliseringskvotient på 9,4 i sentralitetsklasse 6, mens den var 3,3 i sentralitetsklassen 5. Også i sentralitetsklasse 5 er statlige arbeidsplasser blitt mindre viktige de siste årene.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet registerbasert sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Siden kommunene i sentralitetsklasse 4 har et større befolkningsgrunnlag enn klasse 5 og 6 til sammen, er det å vente at næringsstrukturen i disse kommunene skal ligne mye mer på landsgjennomsnittet. Også denne sentralitetsklassen har imidlertid noen særtrekk, se figur 2.15. Primærnæringer, industri og kraftproduksjon er større enn landsgjennomsnittet, mens de fleste tjenestenæringene er mindre.

I både sentralitetsklasse 4, 5 og 6 har overnatting en høyere lokaliseringskvotient enn 1, mens servering har en lavere lokaliseringskvotient enn 1.

2.3.2 Verdikjeder og distriktsnæringer

I dette avsnittet beskrives noen distriktsnæringer nærmere. Som omtalt innledningsvis, er distriktsnæringer her definert som næringer der andelen sysselsatte innenfor en næring i et distriktsområde er 25 prosent høyere enn landsgjennomsnittet for næringen.

Ved å sammenligne næringsstrukturen i disse områdene med gjennomsnittet for Fastlands-Norge har utvalget identifisert næringer som relativt sett er mer typiske for Distrikts-Norge enn for sentrale strøk.

Beskrivelsen av verdikjeder er basert på konsulentselskapet Samfunnsøkonomisk analyses (SØA) kartlegging av 15 utvalgte norske verdikjeder. Disse verdikjedene er det SØA kaller basisnæringer – næringer som produserer varer og tjenester som kan selges over avstander. Mange av bedriftene driver utstrakt eksport, og mange konkurrerer med internasjonale aktører, i Norge og/eller i utlandet. Flere av verdikjedene er tungt til stede i distriktene.

Denne avgrensingen innebærer at mye av verdiskapingen i norsk økonomi faller utenfor analysen. Nesten all verdiskapingen i offentlig og om lag halvparten av verdiskapingen i privat sektor, skjer utenfor slike «basisnæringer». SØA oppgir at om lag 30 prosent av årsverkene i privat sektor hører hjemme i disse verdikjedene.

Ofte defineres «verdikjede» som «en råvares vei gjennom produksjonslinjen». Verdikjedene i SØAs analyse defineres i større grad ved at det er de samme eksterne endringene og kreftene som påvirker bedriftene innenfor en kjede. Dermed havner for eksempel produsenter av fritidsbåter, møbler og sportsutstyr i samme kjede, mens vannkraft, metallproduksjon og produsenter av bildeler plasseres i tre forskjellige verdikjeder.

Distriktsprofil til verdikjedene

SØA har kartlagt tilstedeværelsen til de ulike verdikjeder i enkeltkommuner, og dermed i fylker og sentralitetsklasser.

Samlet sett har de 15 verdikjedene en relativt sterk tilstedeværelse i distriktene. Til sammen utføres 34 prosent av årsverkene i de 15 kjedene i sentralitetsklasse 4, 5 eller 6, se tabell 2.2. Til sammenligning jobber om lag 25 prosent av landets sysselsatte i de samme sentralitetsklassene. Særlig i sentralitetsklasse 4 er verdikjedene overrepresentert, hvor antall årsverk i verdikjedene utgjør 30 prosent av den totale sysselsettingen i klassen. I sentralitetsklasse 5 er andelen 23 prosent, mens den i klasse 1–3 og klasse 6 ligger på mellom 16 og 18 prosent.

Verdikjedene har høyst ulik tilstedeværelse i distriktene. Distriktsprofilen er sterkest for verdikjeden marin mat, hvor over 70 prosent av årsverkene utføres i distriktskommuner. I metallindustrien befinner 58 prosent av de sysselsatte seg i distriktene.

Store verdikjeder som fossil energi, jordbruksbasert mat, maritim transport, metall og industrimineraler og bygg- og anleggsprodukter har gjennomgående mellom 30 og 50 prosent av årsverkene sine i distriktskommuner. Grunnlaget for den sterke generelle distriktsprofilen til basisnæringene er i stor grad å finne i disse seks verdikjedene.

Av de store verdikjedene har særlig IKT-løsninger en svak distriktsprofil, med bare 9 prosent av årsverkene i distriktene. Denne verdikjeden er i stor grad konsentrert til hovedstadsområdet, særlig Bærum. Produksjon av helseprodukter er representert i Tromsø, antagelig i tilknytning til sykehuset, men også denne verdikjeden har en svak distriktsprofil med bare 15 prosent av årsverkene i distriktene.

Blant fylkene har Møre og Romsdal et sterkt innslag av mange basisnæringer. Innenfor marin mat, maritim transport og hjem og fritid er Møre og Romsdal det fylket med høyest antall årsverk av alle fylker. Andre verdikjeder med betydelig tilstedeværelse i fylket er metallproduksjon og fossil energiproduksjon (særlig innenfor supply-skip). Av Møre og Romsdals 26 kommuner er 25 i sentralitetsklasse 4, 5 eller 6. Nordland har aktivitet i marin mat, turistopplevelser, maritim transport og mineral- og metallproduksjon. Troms og Finnmark er representert i de samme kjedene, i tillegg til helseprodukter. Trøndelag har en variert næringsstruktur, men er sterkt til stede innenfor jordbruksbasert mat og IKT-løsninger. Vestland er det største fylket for produksjon av fornybar energi, og har også mye verdiskaping innenfor maritim transport, og er nest størst for fossil energi. Rogaland er det suverent dominerende fylket for fossil energi. Agder dominerer metallproduksjon og har også stor verdiskaping innenfor helseprodukter og hjem og fritid.

Vestfold og Telemark er det ledende fylket innenfor petrokjemi, og har også mye produksjon av vannkraft og tjenester rettet mot fornybar energi. Viken har også en mangfoldig næringsstruktur, med stor verdiskaping innenfor IKT-løsninger, cellulose, og jordbruksbasert mat. Innlandet er landets viktige jordbruksfylke, og har også stor produksjon av våpen og bildeler på Raufoss.

2.3.3 Industri

Industrien er en mangfoldig næring, med mange helt ulike produkter, produksjonsprosesser, innsatsfaktorer og markeder. Ulike deler av industrien er framtredende i ulike deler av landet. I rapporten til SØA trekkes produksjon av bildeler fram som en norsk verdikjede. Den har nesten utelukkende produksjon på Raufoss og Kongsberg. En annen verdikjede er produksjon av cellulose. Den er i hovedsak lokalisert i Østfold og Levanger. Disse industrinæringene har lite til felles med næringsmiddelindustrien, selv om de alle defineres som industri. Industrinæringene omtales derfor hver for seg.

Næringsmiddelindustri

Næringsmiddelindustrien har en distriktsprofil som minner om primærnæringene. Lokaliseringskvotienten for denne næringen er om lag 3 i sentralitetsklasse 6, og om lag 2 i klasse 5.

I SØAs verdikjedeanalyse er denne næringen særlig å finne i de to verdikjedene marin mat og jordbruksbasert mat. Nesten 8 000 årsverk er tilknyttet slakteri og bearbeiding av fisk. Over halvparten av disse er i sentralitetsklasse 5 og 6.

For jordbruksbasert mat er distriktsprofilen mindre tydelig. For eksempel er drikkevareindustrien stor i sentralitetsklasse 1 og 2. Meierier og matvareindustri har imidlertid en stor del av verdiskapingen i sentralitetsklasse 4. Det er særlig Innlandet og Trøndelag som har en høy andel av sysselsettingen i denne næringsgrenen.

Prosessindustri

Prosessindustrien har en mindre tydelig distriktsprofil enn næringsmiddelindustrien. I sentralitetsklasse 6 er kvotienten bare så vidt over 1. I både klasse 4 og 5 er den imidlertid på mellom 1,5 og 2.

Denne næringen finnes i flere av SØAs verdikjeder. Både celluloseproduksjon og petrokjemi består stort sett bare av prosessindustri. Verdikjeden metaller og industrimineraler har mye prosessindustri, og helseprodukter har noe.

Cellulose og petrokjemi er to av de minste verdikjedene. Begge har svak tilstedeværelse i distriktene, med henholdsvis 14 og 3 prosent av sin sysselsetting i sentralitetsklassene 4–6. (Dette ville vært annerledes dersom skogbruk hadde vært inkludert i cellulose. Denne næringen er plassert i verdikjeden bygg og anleggsprodukter.) Innenfor helseprodukter regnes produksjon av legemidler som prosessindustri. Denne næringsgrenen er knapt til stede i distriktene.

Metallindustri en stor næringsgren i Norge med totalt 15 000 årsverk. Enkelte steder er næringen svært viktig. Totalt er over halvparten av årsverkene i metallindustrien i sentralitetsklasse 4 og 5. Sentralitetsklasse 6 er lite representert.

Produksjon av aluminium er den største næringsgrenen i prosessindustrien, med over 5 000 årsverk. Nesten halvparten av årsverkene er i sentralitetsklasse 5, og en tredjedel i klasse 4. Produksjon av stål og silisium har noe mindre tilstedeværelse i distriktene, men også for disse er over halvparten av årsverkene i distriktskommuner.

Verkstedindustri

Også verkstedindustrien er en sammensatt næring, hvor bedrifter deltar i flere av verdikjedene. To mindre verdikjeder – bildeler og våpendeler – er nesten i sin helhet verkstedindustri. Våpendeler har tyngdepunktet på Kongsberg, som ikke er en distriktskommune, samt betydelig tilstedeværelse i distriktskommunen Vestre Toten (Raufoss). For bildeler er det motsatt; Raufoss er klart størst, mens Kongsberg er en like klar nummer to.

Verdikjeden fornybar energi er relativt stor med 24 000 årsverk. Om lag 4 000 av disse er knyttet til utstyrsproduksjon, og kan dermed karakteriseres som verkstedindustri. Dette er særlig utstyr til vannkraftproduksjon og kraftoverføring, men de siste årene har det også vokst fram bedrifter som produserer utstyr til solkraftbransjen. Utstyrsproduksjonen skjer i all hovedsak i kommuner i sentralitetsklasse 1 og 3.

Skips- og båtbygging har vært viktige næringer i Norge lenge. Alle de tre verdikjedene maritim transport, hjem og fritid og fossil energiproduksjon inneholder skips- og båtbygging. Norsk verdiskaping i næringen maritim transport har blitt mindre viktig de siste 50 årene, men sysselsetter fremdeles 25 000 årsverk. Om lag 40 prosent av verdiskapingen i denne verdikjeden er industriproduksjon. Alle norske fylker, selv Innlandet, har industriproduksjon rettet mot rederiene. Næringen er likevel størst i kystfylkene fra Vestfold og Telemark til Møre og Romsdal. Distriktsprofilen er likevel relativt svak med om lag 90 prosent av verdiskapingen i sentralitetsklassene 2, 3 eller 4. I verdikjeden hjem og fritid er produksjon av fritidsbåter en liten undergruppe, med en ganske balansert distriktsprofil.

Verdikjeden fossil energiproduksjon er den største av verdikjedene og inneholder mye verkstedindustri som ofte kalles leverandørindustrien. Verft og utstyrsprodusenter står til sammen for nesten 20 000 årsverk, mens tjenesteprodusentene utgjør ytterligere 64 000 årsverk. Både verft og utstyrsprodusenter har en konsentrasjon i kommuner i sentralitetsklassene 3 og 4 med til sammen 13 000 av årsverkene. Tjenesteprodusenter sysselsetter om lag 10 000 årsverk i sentralitetsklasse 1, 3 og 4. I tillegg er det 30 000 årsverk i sentralitetsklasse 2, som inneholder både kommunene Stavanger og Sandnes. Sentralitetsklassene 5 og 6 er i liten grad representert i denne verdikjeden.

Annen industri

To av verdikjedene hjem og fritid og bygg- og anleggsprodukter er representert i næringsgruppen annen industri.

Hjem og fritid består av produsenter, av for eksempel møbler, klær og sportsutstyr. Til sammen sysselsetter disse om lag 5 000 årsverk. I møbelproduksjon er over halvparten i sentralitetsklasse 4, men også sentralitetsklasse 5 har over 500 årsverk i denne næringen. De fleste holder til i Møre og Romsdal. Sysselsettingen i klær og sportsutstyr er langt mindre i distriktene.

Bygg og anleggsprodukter er en stor verdikjede med over 30 000 årsverk. De fleste næringene i verdikjeden er industrinæringer, knyttet til produksjon av trevarer, betong, metallprofiler, glass og andre byggevarer. Verdikjeden er spredt over hele landet, og står for 1–2 prosent av samlede årsverk i alle fylker utenom tre: mindre enn 1 prosent av sysselsettingen i Troms og Finnmark og Oslo, og om lag 3 prosent i Innlandet.

Når man trekker fra de 4 000 årsverkene i skogbruk og bergverk, er over 40 prosent av årsverkene i verdikjeden i distriktskommuner. Det er dermed en svært viktig distriktsnæring. I sentralitetsklasse 6 står den for 1 000 årsverk, eller nesten 2 prosent av total sysselsetting. Også i klasse 4 og 5 utgjør denne kjeden om lag 2 prosent av sysselsettingen. Det er produksjon av metall-, glass og plastprodukter i alle de tre sentralitetsklassene. Tremekanisk industri finnes også.

2.3.4 Mineralnæringen

Det ble solgt 107 millioner tonn med mineralske råstoffer i 2018. Eksportverdien var på om lag 4,3 milliarder kroner, som utgjør 40 prosent av samlet omsetning i mineralnæringen.

Når sysselsettingsandelen er over 25 prosent høyere enn landsgjennomsnittet er det uthevet i blått.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Mineralnæringen er en stedbunden næring. Det vil si at beliggenheten til mineralvirksomheter er begrenset av beliggenheten til ressursen. Mineralforekomstene ligger spredt over hele landet, både i sentrale strøk og i mindre sentrale strøk. Uttak av mineraler er forholdsvis arealintensivt. Uttakene medfører ofte landskapsendringer, støy, støv, forurensing og behov for deponering av restmasser. Det bidrar til at mineralvirksomhet ofte befinner seg i mindre sentrale strøk, der arealkonfliktene er mindre.

2.3.5 Landbruk

Gjennom de siste 200 årene har landbruket gjennomgått en dramatisk produktivitetsforbedring. Effektiviseringen i landbruket skyldes i hovedsak teknologisk utvikling, tilgang til ekstern energi til drivstoff og kunstgjødsel og mer spesialiserte aktører (Smil, 2017).

Rammevilkårene for landbruket i Norge er naturgitte forhold, teknologisk utvikling, landbruks- og handelspolitikk og den generelle økonomiske utviklingen. Lønnsomheten i norsk jordbruk påvirkes også av importvernet og støtteordninger innenfor jordbruksavtalen.

Når sysselsettingsandelen er over 25 prosent høyere enn landsgjennomsnittet er det uthevet i blått.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 2.17 viser sysselsettingsandeler i landbruket fordelt på ulike sentralitetsnivåer og for hele landet. Både jord- og skogbruket har langt høyere sysselsettingsandel for sentralitetsnivå 4, 5 og 6. Selv om landbruket utgjør en relativt liten del av nasjonaløkonomien, har de to næringene stor betydning i distriktene.

Jordbruket inngår i verdikjeden jordbruksbasert mat. Det er en av de største verdikjedene, med tilstedeværelse over hele landet. Nesten hele verdikjeden finnes i Norge, selv om det importeres kraftfor og maskiner. Denne verdikjeden har en stor tilstedeværelse i distriktene, med 45 prosent av sysselsettingen i distriktskommunene. Særlig råvareproduksjonen har en utpreget distriktsprofil, men også næringsmiddelindustrien er en distriktsnæring. I matvareindustrien og i meieriene er det flest sysselsatte i sentralitetsklasse 4.

Skogbruket er en råvareprodusent for flere av verdikjedene i SØAs analyse. Både møbelindustri og celluloseprodusenter bruker tømmer som en viktig innsatsfaktor. Skogbruket er imidlertid ført opp som en undergruppe i verdikjeden bygg- og anleggsprodukter. I denne næringen er over halvparten av de totalt 2 000 årsverkene sysselsatt i distriktskommuner, og næringen er overrepresentert i sentralitetsklasse 4 og 5.

2.3.6 Fiskeri og havbruk

Når sysselsettingsandelen er over 25 prosent høyere enn landsgjennomsnittet er det uthevet i blått.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Både fiskeri- og havbruk er utpregede distriktsnæringer. For kommuner i sentralitetsklasse 6 utgjør sysselsettingen her om lag 10 ganger så mye som landsgjennomsnittet. Selv om distriktsprofilen i fiskerinæringen og i havbruksnæringen er ganske lik, er de to næringene så ulike at de omtales hver for seg nedenfor.

Fiskeri

Andelen sysselsatte med fiske som hovedyrke er forholdvis jevnt fordelt langs hele kysten nord for Bergen, men med en overvekt på Nordvestlandet og i Nord-Norge.

Norsk fiskerinæring har hatt en betydelig produktivitetsvekst i hele etterkrigstiden. Fangst per fisker har økt fra under 10 tonn per fisker i 1945 til over 220 tonn per fisker i 2018. Det skyldes teknologisk utvikling med mer effektive fiskeredskaper og -fartøy, men også en struktureringspolitikk mot færre og større fartøy. Effektivitetsutviklingen har økt lønnsomheten i fiskeriene kraftig. Kystflåten hadde en gjennomsnittlig driftsmargin på 14,6 prosent i 2017, mens havfiskeflåten hadde en gjennomsnittlig driftsmargin på 22,6 prosent.

Fisken tas imot langs hele kysten. Norske fiske- og fangstfartøy leverer også til utenlandske mottak. I likhet med fiskerinæringen har utviklingen i sjømatindustrien over tid gått i retning av færre og større enheter, særlig hos de pelagiske mottaksanleggene. Sjømatindustrien har langt lavere lønnsomhet enn fiskeriene. Gjennomsnittlig driftsmargin i sjømatindustrien lå på 3 prosent i 2017, og den har vært gradvis fallende siden begynnelsen av 1990-tallet. I 2019 utgjorde eksportverdien fra villfanget fisk 32 milliarder kroner. Omtrent 95 prosent av fangsten i Norge eksporteres.

Havbruk

Havbruksnæringen er lokalisert langs kysten, men er særlig konsentrert i noen områder. Vestland, Trøndelag og Nordland er store havbruksfylker, men også Troms og Finnmark blir et stadig viktigere havbruksfylke. Produksjonen har vært økende i nord, hvor det er bedre tilgang på nye lokaliteter og færre biologiske utfordringer. Det foregår oppdrett av laks og ørret i sjøen i over 160 kommuner. I noen kommuner utgjør næringen mer enn 10 prosent av sysselsettingen, samtidig som næringen kjennetegnes ved høy verdiskaping per årsverk.

Norge har enkelte naturgitte fortrinn for fiskeoppdrett som dype fjorder, gode strømforhold og oksygenrikt vann med gunstig temperatur.

Fra starten av 1970-tallet og fram til i dag har næringen gjennomgått en betydelig utvikling med en mangedobling av produksjon og verdiskaping. De fem siste årene har produksjonsvolumet imidlertid vært stabilt, blant annet på grunn av begrensede muligheter for kapasitetsøkning, noe som i hovedsak skyldes miljøutfordringer. Særlig næringens problemer med lakselus har bidratt til at myndighetene i en periode har tildelt få nye tillatelser. Inntektene har imidlertid fortsatt steget kraftig som følge av en betydelig økning i prisene på oppdrettsfisk.

Havbruksnæringen har de siste tiårene gjennomgått en betydelig omstrukturering, effektivisering og teknologisk utvikling, der færre, større og mer eksponerte lokaliteter preger utviklingen.

Norsk havbruksnæring består i hovedsak av oppdrett av laks og regnbueørret. I 2018 stod oppdrett av disse artene for 99,6 prosent av verdien av alt havbruk i Norge. Siden 2004 har verdiskapingen per sysselsatt i havbruksnæringen vært vesentlig høyere enn gjennomsnittet for alle næringer.

Fiskeri og havbruk er definert som en viktig del av verdikjeden marin matproduksjon i SØAs rapport. Dette er en stor verdikjede, med 35 000 årsverk på landsbasis, hvorav 75 prosent er i distriktskommuner. Verdikjeden har høy verdiskaping per årsverk, om lag 4 ganger så høy som jordbruksbasert matproduksjon.

I verdikjeden har råstoffprodusentene innenfor oppdrett og fangst en tung distriktsprofil. Men også de mer industrielle delene av verdikjeden som slakterier og produsenter av utstyr og tjenester til råstoffproduksjonen, har en overveiende del av verdiskapingen sin i distriktskommuner. Denne verdikjeden har hatt en sterk vekst i sysselsettingen de siste årene. Veksten har vært sterkest i sentralitetsklasse 5 og 6, med 9 prosent i året.

2.3.7 Reiseliv

Det finnes ulike måter å definere reiselivsnæringen på. Statistisk sentralbyrås satellittregnskap for turisme er et utgangspunkt. Regnskapet måler reiselivets betydning for norsk økonomi med utgangspunkt i hvor mye som produseres i typiske reiselivsnæringer, og av produkter som turister bruker mye.

Statistisk sentralbyrås avgrensing av reiselivsnæringen tar utgangspunkt i hvor stor grad enkelte næringer er avhengige av og/eller har betydning for turisme. Ifølge regnskapet omfatter næringen overnattingsvirksomhet, serveringsvirksomhet, reisebyråer, utleie- og leasingvirksomhet, samt undergrupper av næringskategoriene kultur- og underholdningsvirksomhet og transport. Reiselivsprodukter er avgrenset til varer og tjenester som er karakteristiske for reiselivsnæringene og spesielt relevante i reiselivssammenheng, og som tilbys av næringene nevnt over. Hytter og leilighet som ikke leies ut, inngår ikke i tallgrunnlaget, se boks 2.2 om betydningen av fritidsboligeiere for næringsliv og lokalsamfunn i distriktsområder.

Verdiskapingen i reiselivsnæringene målt ved bruttoproduktet var 125 milliarder kroner i 2018, med utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås avgrensning av denne næringen. Ekskludert flytransport, som også har med norske flyselskapers aktivitet i utlandet, og «utleie og leasing», var verdiskapingen 95 milliarder kroner. Sysselsettingen var i underkant av 155 000 personer. Ettersom transportnæringen primært retter seg mot dagpendlere, kan det være hensiktsmessig å se på reiselivstallene utenom denne. Definert slik sysselsatte reiselivsnæringen totalt 111 000 årsverk i 2018. Målt ved bruttoprodukt per sysselsatt har næringen ganske lav produktivitet sammenlignet de fleste andre næringer, og produktiviteten har vært om lag uendret siden 2011.

Kilde: Satelittregnskap for reiselivsnæringene, Statistisk sentralbyrå

Reiselivet som distriktsnæring

En mer snever avgrensning av reiselivsnæringen får vi ved å studere næringskategoriene overnattings- og serveringsvirksomhet, i henhold til Statistisk sentralbyrås nasjonalregnskapstall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 2.20 viser sysselsettingsandeler i overnattings- og serveringsvirksomhet fordelt på sentralitet og for hele landet. Disse reiselivsbransjene har ikke sysselsettingsandeler som ligger mer enn 25 prosent over landsgjennomsnittet for noen sentralitetsnivåer, og utpeker seg i så måte ikke som typiske distriktsnæringer.

Hvis vi ser på verdiskapingsandeler i ulike fylker utpeker heller ikke reiselivsnæringen seg i de typiske distriktsfylkene. Akershus hadde i 2016 om lag 30 prosent høyere verdiskapingsandel enn andelen for Fastlands-Norge, etter Statistisk sentralbyrås avgrensning.

Men hvis man kun tar utgangspunkt i næringskategorien overnattings- og serveringsvirksomhet fra nasjonalregnskapet endrer bildet av reiselivet seg. I 2016 var reiselivets andel av verdiskapingen 32 prosent høyere i Oppland enn i Fastlands-Norge. Ellers var det ingen fylker som lå 25 prosent over andelen for Fastlands-Norge.

Boks 2.2 Fritidsboligers betydning for næringsliv og lokalsamfunn

I 2018 var 458 000 fritidsboliger i Norge, mot rundt 200 000 fritidsboliger på starten av 1970-tallet. Det vil si at det har vært en økning på 5 000 fritidsboliger årlig siden 70-tallet. Om lag halvparten av disse befinner seg i tettbygde fritidsbyggområder. Byggingen av fritidsboliger har vært og er betydelig, også sammenlignet med boligbygging for øvrig. Om lag halvparten av befolkningen har tilgang til en fritidsbolig (Ellingsen & Arnesen, 2018).

Det foreligger etter hvert mange analyser som belyser ulike aspekter ved fritidsbyggutviklingens betydning, for eksempel Arnesen, Overvåg, Skjeggedal og Ericsson (2012), Skjeggedal og Overvåg (2015) og Overvåg (2009). Forskningen gjelder særlig regioner med betydelig innslag av fritidsbygg, og ikke minst regioner som opplever en stagnasjon eller nedgang i folketallet. Det indre fjellområdet i Sør-Norge er en slik region som i økende grad preges av fritidsbyggutviklingen. Denne regionen omfatter om lag 75 kommuner i Sør-Norge hovedsakelig på begge sider av Langfjella¹ og videre nordover i Trøndelag (Arnesen & Overvåg, 2010). Her er det i dag vel 130 000 fritidsboliger, og det bygges i denne regionen for tiden 3 til 4 fritidsboliger for hver bolig. Om lag 80 prosent av disse eies av husholdninger som bor utenfor fjellkommuneområdene, og da i all hovedsak i de større byregionene. (Ellingsen & Arnesen, 2018). Forskning beskriver også hvordan fritidsbyggutviklingen preger forholdet mellom storbyregionen og deres fjellrike bakland (Arnesen et al., 2012)

En liknende situasjon finnes også for typiske fritidsboligkommuner langs kysten, ikke minst langs Oslofjorden. Med noen unntak er allikevel dette kommuner som også har velutviklede lokalsamfunn, som i større grad opplever befolkningsvekst og således er i en annen og mer robust situasjon enn hva som er tilfelle i fjellregionen.

Fritidsboligutviklingen har i økende grad vært en drivkraft for lokal og regional verdiskaping. Fritidsboligbyggingen i fjellregionen har stått for en verdiskaping tilsvarende 90 milliarder kroner de siste 20 årene (Arnesen & Teigen, 2019). I tillegg kommer vedlikehold av fritidsbygg, anslått til en omsetning på 60 milliarder kroner. Endelig tilkommer etterspørsel fra brukerne når de benytter fritidsboligene (Ericsson, Arnesen & Vorkinn, 2010). Ikke all etterspørselen retter seg mot lokalt næringsliv; særlig innenfor nybygg har nasjonale selskaper etter hvert etablert seg som leverandører. Likevel er denne sektoren åpenbart viktig for deler av lokalt næringsliv.

Fritidsboligbygging kan dermed gi lokaløkonomiske virkninger i form av større bredde i lokalt service- og aktivitetstilbud, som viktig attåtnæring for landbruket, og som kundegrunnlag for bedrifter som leverer bygg- og anleggstjenester. Mange hyttekommuner finner innslaget av hyttefolk i deres kommune viktig for kunnskaps- og kulturutveksling mellom by og bygd, og bidrar til utvikling av urbane kvaliteter kombinert med nærhet til naturen.

Det kan være i fritidsboligeieres interesse å utvikle lokalsamfunnet hvor de har fritidsbolig (Ericsson, 2006). Fritidsboligeierne har ofte engasjement, nettverk, økonomi og arbeidskapasitet og utgjør slik en humankapital som i langt større grad kan utnyttes som vekstressurs i distriktskommunene (Nordbø, 2010). Veksten både i omfang og bruk av fritidsboliger gir også grunnlag for å se på lokaldemokratisk medvirkning og «deltidsbefolkningens» bidrag til utviklingen av lokalsamfunnet.

Samtidig skaper utviklingen utfordringer for kommunal tjenesteyting. Fritidsboliger innebærer økte kostnader for kommuner knyttet til beredskap som brannvesen og legevakt, hjemmetjeneste, primærhelsetjenesten og tekniske tjenester, for eksempel gjennom økt sysselsetting. Inntekts- og skattesystemet er ikke innrettet etter hvordan nordmenn i stadig økende grad lever sine liv med flere boliger i ulike kommuner, men bare skatter til primærboligkommunen. Like fullt tyder analyser på at kommuner med eiendomsskatt på hyttene har høyere kommunale inntekter enn utgifter fra hytteeierne (Borge et al., 2017) og (Borge et al., 2015). Utfordringene for lokal tjenesteyting ble tydelige under koronakrisen våren 2020 (se også kapittel 4). For økonomien i hele kommunen, også privat næringsliv, er hyttenes bidrag netto positivt.

Veksten i både omfang og bruk av fritidsboliger kan gi grunnlag for å se på lokaldemokratisk medvirkning og «deltidsbefolkningens» bidrag til utviklingen, for eksempel ved å involvere hyttefolk i kommunalt planarbeid

Hyttebygging innebærer også naturinngrep. I fjellet kan det være i typiske utmarksområder utenfor tradisjonelle tettsteder, langs kysten nær strandsonen. Fritidsbygg krever areal, noe som kan føre til ulike konflikter (Arnesen & Bryn, 2020). På den annen side kan hytter i kjøreavstand fra primærboligen være mindre miljøskadelig enn feriereiser med fly. Hytteliv gir også mange en tilhørighet til og bevissthet om naturens goder, noe som kan være positivt for deres forståelse for betydningen av miljøvern på lengre sikt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Kommunal- og moderniseringsdepartementet

¹ Langfjella er et samlenavn for fjellområdene fra Setesdalsheiene i sør til Dovrefjell i nord.

SØA definerer ikke reiseliv som en verdikjede, men bruker i stedet turistopplevelser, hvor mye av transportnæringen er utelatt. Det gjør at reiselivet framstår som mer distriktstungt enn andre reiselivsdefinisjoner som også inkluderer transport. Ifølge SØA er 28 prosent av sysselsettingen innenfor denne kjeden i distriktskommuner.

I denne verdikjeden har særlig overnatting en utpreget distriktsprofil. I både sentralitetsklasse 5 og 6 er nesten 2 prosent av årsverkene sysselsatt i overnatting, mot under 1 prosent i landet samlet sett. Sentralitetsklasse 5 har også relativt mange årsverk i næringsgruppen opplevelser.

Denne verdikjeden har opplevd sterk vekst i årsverkene de siste årene med 5 prosent årlig fra 2013–2018. I sentralitetsklasse 6 har veksten vært 11 prosent i året.

2.3.8 Verdiskaping, faktoravlønning og produktivitet

Verdiskapingen defineres som bruttoprodukt, se boks 2.1. Statistisk sentralbyrå publiserer ikke statistikk for verdiskaping på kommune- og sentralitetsnivå. Her brukes derfor regnskapsdata. I dette avsnittet er det hentet analyser fra Telemarksforsking, som igjen har hentet regnskapsdata for enkeltselskaper hos Proff. Verdiskapingen i et enkelt foretak defineres regnskapsmessig som summen av lønnskostnader og driftsresultat. Kun foretak som er regnskapspliktige er dermed med i denne analysen. Produktivitetsmålet som benyttes er verdiskaping per ansatt.

I tallene er de to næringene olje- og gassutvinning og finans unntatt. Det skyldes store svingninger i verdiskapingen og fordi verdiskapingen er litt tilfeldig geografisk plassert. Vi får derfor et bedre bilde på den generelle utviklingen når vi utelater disse bransjene.

Verdiskaping bransjevis og fordelt på sentralitetsklasser

I figur 2.22 er verdiskapingen i næringslivet i kommunene i sentralitetsklasse 6 fordelt på bransjer. Verdiskapingen er delt i to komponenter: driftsresultat og lønnskostnader.

Kilde: Telemarksforsking

Det har vært en sterk vekst i verdiskapingen i sentralitetsklasse 6 fra 2010 til 2018. Samtidig har arbeidsplassutviklingen vært relativt svak, se avsnitt 2.2. Det henger sammen med at de dominerende næringene i disse kommunene har en lav lønnsandel. Den største næringen i sentralitetsklasse 6 målt i denne grupperingen i 2010 var kraftproduksjon. Her tilfalt 9 prosent av verdiskapingen lønnsmottakerne, mot 91 prosent til eiere, eventuelle kreditorer og skattemyndighetene. I denne næringen økte bruttoproduktet i løpende priser med 38 prosent i denne perioden. Av denne veksten har 12 prosent tilfalt lønnsmottakere, 88 prosent de øvrige gruppene. Dette innebærer at lønnsandelen har økt, til 10 prosent. I økonomien som helhet ligger lønnsandelen gjerne i overkant av 60 prosent (Hagelund, Nordbø & Sauvik, 2017).

I den nest største næringen, fisk (både fiskeri og havbruk) har verdiskapingen økt fra i overkant av 4,5 milliarder kroner i 2010 til over 8 milliarder kroner i 2018. I denne næringen var lønnsandelen 33 prosent i 2010, og 32 prosent i 2018. Også i industrigrenene i sentralitetsklasse 6 er lønnsandelen relativt lav, om lag 50 prosent, mot et landsgjennomsnitt på om lag 80 prosent.

I de fleste industrigrener var imidlertid lønnsandelen i 2018 høyere enn i 2010. Det kan skyldes konjunkturelle forhold. I sentralitetsklasse 6 har flere industrigrener opplevd relativt svak vekst i verdiskapingen. I både prosessindustrien og verkstedindustrien var verdiskapingen lavere i 2018 enn i 2010.

Samlet for alle næringene var lønnsandelen i sentralitetsklasse 6 om lag 50 prosent i 2010, og det samme i 2018.

Kilde: Telemarksforsking

Næringslivet i sentralitetsklasse 5 har hatt en tilsvarende utvikling som i sentralitetsklasse 6. Veksten i næringslivets verdiskaping var på nesten 50 prosent fra 2010–2018, målt i løpende priser. Spesielt sterk var veksten for fiskeri og havbruk og bygg og anlegg, med om lag 80 prosent i denne perioden. Disse to næringene stod til sammen for mer enn en tredjedel av den samlede verdiskapingsveksten i klasse 5.

Også i prosess- og næringsmiddelindustrien var det høy vekst i perioden. Av de største næringene har veksten vært svakest i handelsnæringene og verkstedindustrien. I eiendomssektoren har det vært svak vekst i verdiskapingen.

I sentralitetsklasse 5 er samlet lønnsandel 64 prosent, altså noe høyere enn i klasse 6. Det skyldes at næringene med spesielt lav lønnsandel, og da særlig kraftproduksjon, betyr relativt mindre i klasse 5.

Kilde: Telemarksforsking

Samlet steg verdiskapingen i næringslivet i sentralitetsklasse 4 med nesten 40 prosent fra 2010 til 2018 i løpende priser. Kommunene i denne klassen har lavere andel av verdiskapingen i fiskeri og havbruk enn kommunene i sentralitetsklasse 5 og 6. Dermed har de ikke fått den samme vekstimpulsen fra disse næringene.

Bygg og anlegg bidro med mer enn en fjerdedel av samlet vekst i perioden, med en vekstrate på 80 prosent. Den samme vekstraten opplevde fiskeri og prosessindustri. 2010 var et relativt svakt år for prosessindustrien. Lønnsandelen i sentralitetsklasse 4 ligger samlet sett i overkant av 70 prosent.

Kilde: Telemarksforsking

Næringslivet i kommunene i sentralitetsklasse 5 og 6 har hatt klart sterkest vekst i verdiskaping mellom 2010 og 2018. Kommunene i sentralitetsklasse 1 har også hatt sterkere vekst i verdiskaping enn landsgjennomsnittet.

Vedvarende problemer med å få tak i arbeidskraft, kan stimulere lønnsomme bedrifter i distriktene til å investere i utstyr som øker produktiviteten til arbeidsstokken. Samtidig er det en overvekt av næringer med lave lønnsandeler i de minst sentrale kommunene. Sterk vekst i verdiskapingen bidrar dermed i relativt liten grad til økt sysselsetting. Veksten i verdiskaping står i kontrast til utviklingen i antall arbeidsplasser i kommunene i sentralitetsklassene 5 og 6.

Produktivitet

Et vanlig mål på produktivitet er verdiskaping per sysselsatt. I figur 2.26 ser vi produktiviteten i næringslivet i kommuner i ulike sentralitetsklasser i 2010 og 2018. Olje- og gassutvinning og finans er ikke med i beregningene.

Med utgangspunkt i tall for alle regnskapspliktige foretak i Norge i perioden 2010 til og med 2018, er veksten i verdiskaping sterkere i distriktene enn i mer sentrale strøk. Den viktigste årsaken til dette er vekst i næringer som fiskeri, havbruk og el-produksjon.

Kilde: Telemarksforsking

En kraftig vekst i verdiskapingen i distriktene, samtidig som sysselsettingsveksten har vært svak, innebærer en sterk produktivitetsvekst. I 2010 hadde næringslivet i de mest sentrale kommunene (sentralitetsklasse 1) den høyeste produktiviteten i næringslivet mens kommunene i sentralitetsklasse 2 hadde den nest høyeste produktiviteten. Verdiskapingen per ansatt i næringslivet i sentralitetsklasse 1 var om lag 35 prosent høyere enn i sentralitetsklasse 4 og 5, som hadde lavest produktivitet. I 2018 var det næringslivet i kommunene i sentralitetsklasse 6 som hadde høyest produktivitet. Kommunene i sentralitetsklasse 5, som hadde lavest produktivitet i 2008, hadde den tredje høyest produktiviteten i næringslivet i 2018. Årsaken til dette skiftet er en kraftig vekst i verdiskapingen per ansatt i viktige distriktsnæringer som fiskeri, havbruk og el-produksjon. Forskjellen i produktivitet mellom kommunene i sentralitetsklasse 5 og 6 er imidlertid stor

Om lag 20 prosent av veksten i den samlede produktiviteten i næringslivet i sentralitetsklasse 6, avleires som økt driftsresultat i fiskeri og el-produksjon. I sentralitetsklasse 5 står disse faktorene for 18 prosent av den samlede økningen, mens de i klasse 4 står for 12 prosent.

Næringssammensettingen i Norge ble kraftig endret i løpet av det 20. århundret. Mer effektive produksjonsmetoder, automatisering og bruk av ny teknologi har ført til at færre jobber i landbruket og industrien (NOU 2015: 1).

Denne utviklingen angår i større grad for typiske distriktsnæringer som primærnæringene og industrisektoren. Disse distriktsnæringene preges av høyere produktivitetsvekst enn økonomien generelt. Samtidig øker etterspørselen etter mange av produktene mindre enn inntektene. Dette gjelder i særlig grad matproduksjon, men også mye av industrien opplever dette fenomenet. I store deler av tjenestesektoren er situasjonen motsatt: Produktivitetsveksten er moderat, men etterspørselen øker med mer enn inntekten. Dette gjelder så ulike næringer som omsorgstjenester og reiseliv. Dette bidrar til at en stadig større andel av arbeidsstokken jobber i tjenesteytende sektorer.

Boks 2.3 Analyser av ulikheter i produktivitet mellom fylkene (shift-share)

Formålet med shift-share-analyser er å finne kildene til ulikheter mellom grupper som skal sammenlignes. Analyser av forskjeller i produktivitet deles i tre komponenter: en næringsstrukturkomponent, en produktivitetskomponent og en spesialiseringskomponent.

Næringsstrukturkomponenten viser hvor stor del av produktivitetsforskjellen som forklares av opphopning av næringer med høy produktivitet i regionen.

Produktivitetskomponenten eller næringsproduktiviteten viser hvor stor del av produktivitetsforskjellen som forklares av at næringene i regionen har høyere produktivitet enn den nasjonale produktiviteten i næringen.

Spesialiseringskomponenten viser om en høyere andel av verdiskapingen i en region er i de næringene der produktiviteten er høyere i regionen, enn i landet for øvrig.

Produktivitet defineres ofte som brutto regionalprodukt per sysselsatt. Figur 2.27 viser forskjellen i produktivitet fra landsgjennomsnittet i bruttoprodukt per innbygger. Gjennom en shift-share-analyse er avviket dekomponert i en næringsstrukturkomponent, en produktivitetskomponent og en spesialiseringskomponent. Ifølge fylkesfordelt nasjonalregnskap har alle norske fylker en verdiskapingsvekst i perioden 2010–2018. Selv om fylkene har hatt vekst i verdiskaping over tid, er det store forskjeller mellom fylkene.

Figuren viser prosentvis avvik i brutto regionalprodukt per sysselsatt fra landsgjennomsnittet forklart med forskjeller i næringsstruktur, produktivitetsforskjeller i næringene og om regionen er spesialisert innenfor de næringene der de har høyest verdiskaping per sysselsatt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (tabell 11713). Beregninger: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Figur 2.27 viser at nesten halvparten av Oslos avvik fra landsgjennomsnittet kan forklares med tilstedeværelse av næringer med høy produktivitet. Kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT-næringene) har et høyt bruttoprodukt per sysselsatt. Oslos opphopning av KIFT-næringer forklarer deler av Oslos høye bruttoprodukt per sysselsatt.

De fleste av fylkene har et negativt avvik fra landsgjennomsnitt som følge av Oslos høye nivå. For Rogaland er spesialiseringen innenfor næringer med tilknytning til oljesektoren viktig for å forklare at bruttoproduktet per sysselsatt ligger litt over landsgjennomsnittet. For Vestland er det næringsstrukturen generelt som drar opp, med blant annet havbruksnæringer, bergverk og oljeutvinning og transport og lagring.

Spesialiseringskomponenten er positiv i alle regioner. Spesialiseringskomponenten viser om regionen er spesialisert innenfor de næringene der regionen har høyere produktivitet enn landsgjennomsnittet. Spesialiseringskomponenten kan forklares med Innlandet og Oslo som eksempler. I Innlandet utgjør skogbruk en større andel av bruttoproduktet enn landsgjennomsnittet. Samtidig er skogbruksnæringen i Innlandet mer produktiv enn landsgjennomsnittet til næringen. Skogbruk gir derfor Innlandet positivt utslag på spesialisering. Samtidig bidrar skogbruk til at bruttoproduktet i Innlandet er lavere enn landsgjennomsnittet ved at produktiviteten i skogbruksnæringen er lavere enn gjennomsnittet for næringer.

I Oslo ser vi det motsatte for havbruk. Oslo har i liten grad et næringsliv knyttet til havbruk, og de bedriftene Oslo har innenfor denne næringen er mindre produktive enn landsgjennomsnittet for næringen. Dette gir positivt utslag på spesialisering. Grunnen er at Oslo ikke har spesialisert seg innenfor en næring som er mindre produktiv i Oslo enn landsgjennomsnittet for denne næringen.

Store deler av Østlandet og Sørlandet, med unntak av Oslo, har en næringsstruktur som bidrar til at bruttoproduktet er lavere enn landsgjennomsnittet. Disse områdene har en opphoping av næringstyper med lavere produktivitet enn gjennomsnittet. Dette forsterkes av at næringene i regionen har en lavere produktivitet enn det nasjonale gjennomsnittet for produktiviteten i de samme næringene, med unntak av Viken. For Rogaland og kystfylkene nordover til Troms og Finnmark er mønsteret ikke like tydelig. Næringsstrukturen forklarer dermed i mindre grad de regionale forskjellene i verdiskaping i disse fylkene. Produktivitetsbidraget er derimot lavere enn landsgjennomsnittet i de alle fylkene med unntak av Oslo, Viken og Rogaland. Vestland ligger så vidt under landsgjennomsnittet. Med andre ord kan produktivitetsforskjellene delvis forklares med at næringene i regionen har lavere produktivitet enn den nasjonale produktiviteten i de samme næringene.

Kilde: Regionale utviklingstrekk 2018

2.3.9 Drivkrefter for arbeidsplassvekst i næringslivet

Arbeidsplassutviklingen i næringslivet i distriktskommunene har vært betydelig lavere enn gjennomsnittet for landet de siste 20 årene, se avsnitt 2.2. Nedenfor beskrives drivkrefter for arbeidsplassvekst. Bransjesammensetning og befolkningsutvikling kan forklare hvorfor arbeidsplassveksten er lavere på sentralitetsklasse 4 til 6. I disse områdene er det i større grad bransjer med lavere vekst i arbeidsplasser. I tillegg påvirker svakere befolkningsutvikling i disse områdene veksten direkte, ved at mange næringer i hovedsak produserer for et lokalt marked. Figur 2.28 viser den relative arbeidsplassutviklingen i kommuner med ulik sentralitet.

Kilde: Telemarksforsking

De mest sentrale kommunene, i sentralitetsklasse 1, har klart sterkest arbeidsplassvekst i næringslivet, mens kommunene i sentralitetsklasse 6 har hatt 7,5 prosentpoeng lavere vekst enn landsgjennomsnittet.

Veksten i antall arbeidsplasser i næringslivet er sterkere dess mer sentral en kommune er. Det er tre forhold som har en systematisk og sterk betydning for arbeidsplassveksten i næringslivet på et sted. Det første forholdet er den nasjonale veksten, det vil si om næringslivet i Norge vokser eller har nedgang i analyseperioden. Den nasjonale veksten forklarer per definisjon ikke forskjeller i veksten mellom distrikter. Det andre forholdet er næringssammensettingen. Hvis det er en høy andel av arbeidsplasser i vekstbransjer, vil det normalt føre til vekst. Næringssammensettingen i distriktskommunene, særlig i sentralitetsklasse 6, skiller seg fra resten av landet, se også avsnitt 2.3. Det tredje forholdet er befolkningsveksten, som har en direkte effekt på veksten i næringer som handel, servering, lokale næringer, bygg og anlegg og eiendom. Mange bedrifter i næringslivet er rettet mot det lokale markedet og påvirkes derfor direkte av befolkningsveksten på stedet.

Kilde: Telemarksforsking

Bransjeeffekten til de mest sentrale kommunene er positiv i perioden 2010, se figur 2.29. De mest sentrale kommunene har mange av arbeidsplassene i næringslivet i bransjer med vekst i sysselsettingen. De minst sentrale kommunene har de fleste arbeidsplassene i bransjer med svak vekst eller nedgang i sysselsettingen.

Befolkningseffekten er også positiv for de mest sentrale kommunene. De har sterkere befolkningsvekst enn gjennomsnittet for landet, og de lokalt orienterte bedriftene får da en vekstimpuls i form av større lokal etterspørsel.

Hvis vi summerer disse tre drivkreftene, får vi en forventet vekst på 6,6 prosent i antall arbeidsplasser i næringslivet i kommunene i sentralitetsklasse 1, mens kommunene i sentralitetsklasse 6 har en forventet nedgang på 7,9 prosent.

Kilde: Telemarksforsking

De grå søylene i figur 2.30 viser den forventede veksten beregnet i figur 2.29. De oransje søylene viser avviket mellom den faktiske veksten og den forventede veksten. For enkeltkommuner kan avviket tolkes som en indikator på næringsattraktivitet. Kommuner som har en vellykket lokal næringspolitikk, vil kunne øke veksten i næringslivet utover forventet vekst. For store grupper av kommuner, som i dette tilfellet, er dette avviket mer å betrakte som tilfeldige avvik eller som en konsekvens av modellspesifikasjonene.

Kommunene i sentralitetsklasse 6 har hatt noe bedre arbeidsplassvekst enn forventet de ti siste årene. Det betyr at den svake arbeidsplassutviklingen i næringslivet i distriktskommunene er fullt og helt forklart av effekten av næringssammensettingen og befolkningsutviklingen. Årsaken til at arbeidsplassveksten i næringslivet har vært svakere enn landsgjennomsnittet skyldes at næringslivet i sentralitetsklasse 6 har en relativt stor andel av arbeidsplassene i næringer med svak vekst i sysselsettingen, og at befolkningsutviklingen er svak. Dersom en korrigerer for disse forholdene, har næringslivet i sentralitetsklasse 6 hatt bedre arbeidsplassvekst i næringslivet enn forventet.

Svak vekst i sysselsettingen i næringslivet i distriktene skyldes hovedsakelig næringsstrukturen og at befolkningsveksten er svakere enn i sentrale strøk. Dersom årsaken hadde vært svak innovasjonsevne eller lav kompetanse kunne det vært hensiktsmessig å sette inn tiltak for å forbedre kompetanse og innovasjonsevnen. Det synes imidlertid ikke å være tilfelle.

2.4 Eksport og internasjonalisering i Distrikts-Norge

Eksportinntekter til Norge finansierer import av varer og tjenester fra andre land som Norges innbyggere etterspør. Eksportinntekter kan eventuelt spares for bruk til import senere. Eksportinntektene muliggjør arbeidsdeling og spesialisering mellom land. Slik øker de samlede konsummulighetene.

2.4.1 Hva eksporterer Norge?

Det er i mange tilfeller vanlig å dele eksport mellom i varer og tjenester. Dette er fordi tjeneste- og vareeksport reagerer på ulike faktorer. I tillegg er tjenestehandel vanskeligere å måle enn varehandel. Dette betyr at data for tjenesteeksport ofte er av dårligere kvalitet og på et mer aggregert nivå (Menon Economics, 2018).

Verdien av tradisjonell vareeksport (eksport av varer utenom olje, gass, skip og oljeplattformer) fra Norge var i 2019 473 milliarder kroner. Det var en økning på 18 milliarder fra 2018. Den totale vareeksporten var 904 milliarder kroner, og vareimporten var 756 milliarder kroner. Dermed endte handelsoverskuddet for varer på 148,3 milliarder kroner i 2019. Økningen i eksport skyldes særlig en økning i eksporten av fisk, metaller og industrimaskiner.

Eksport av råolje gir et stort bidrag til Norges samlede eksport. I 2019 var verdien av eksportert råolje 248 milliarder kroner. Eksporten av naturgass endte på 171 milliarder kroner, en nedgang på 35,7 prosent sammenlignet med 2018. Nedgangen skyldtes i hovedsak lavere priser.

Tjenesteeksporten har hatt en økt betydelig de siste årene. Eksport av tjenester økte fra 366 milliarder kroner i 2018 til 404 milliarder kroner i 2019. Figur 2.31 viser eksport fordelt på tjenester, råolje og naturgass og varer utenom petroleum.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Den totale eksporten i 2019 beløp seg til 1 300 milliarder kroner. Dette utgjør om lag 37 prosent av Norges samlede BNP på 3 537 milliarder. Som det framgår av figur 2.32, er dette noe lavere enn for flere sammenlignbare vesteuropeiske land. Norges eksport som andel av BNP har holdt seg ganske stabil de siste 10 årene.

Kilde: OECD

I tillegg til olje og gass, er norsk eksport svært orientert om havnæringene. Maritim næring og sjømat står for en stor andel av den samlede eksporten. I tillegg har Norge en betydelig eksport fra prosessindustrien. I tillegg til de viktigste eksportvarene som vises i figuren nedenfor, kan også reiseliv trekkes fram som en distriktsnæring som bidrar med eksportinntekter. De fire næringene maritim næring, prosessindustri, sjømat og reiseliv står for over 70 prosent av norsk eksport utenom petroleum (Menon Economics, 2020a).

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.4.2 Hvor eksporterer Norge til?

EU er Norges største og viktigste eksportmarked. I 2019 utgjorde Norges eksport av varer til EU i underkant av 80 prosent av den samlede eksporten. Av den samlede fastlandseksporten utgjorde verdien av varene til EU 65 prosent.

Storbritannia er det landet Norge eksporterer mest til. Totale eksportinntekter fra Storbritannia var i 2019 på over 180 milliarder kroner. Utenfor EU er Norges viktigste eksportmarkeder USA og Kina. Eksporten av varer til disse to landene beløp seg til henholdsvis 39 milliarder kroner og 37 milliarder kroner i 2019.

2.4.3 Fylkesfordelt eksport

På oppdrag fra Eksportkreditt Norge kartla Menon Economics (2020c) regional effekt av koronakrisen for norsk eksportrettet næringsliv. I rapporten fordeles eksporten av både varer og tjenester på fylkesnivå. Olje- og gassutvinningen ble ikke knyttet til bestemte fylker i analysen. Datamaterialet som beskrives her inkluderer derfor ikke eksport av olje og gass.

I beregningen av den fylkesfordelte eksporten, er det tatt hensyn til den såkalte hovedkontorproblematikken. Det vil si at dersom en bedrift har produksjon i ett fylke og salgskontor i et annet, er eksporten fordelt proratarisk mellom de to fylkene. Tjenesteeksport er også inkludert.

Analysen til Menon viser at det er de mest folkerike fylkene som eksporterer mest. Oslo var i 2019 det fylket som eksporterte mest. Dette skyldes i hovedsak en betydelig tjenesteeksport. Vestland og Viken fulgte på de neste plassene. Figuren nedenfor viser eksportverdi fordelt på fylker.

Kilde: Menon Economics

Det kan være vel så interessant å undersøke eksport per sysselsatt i næringslivet i hvert fylke eller eksportintensitet, se figuren nedenfor. Målt slik, var Møre og Romsdal fylket med høyest eksportintensitet i 2019. Eksport per sysselsatt i Møre og Romsdal var på om lag 1 million kroner, etterfulgt av Vestland og Nordland, begge i underkant av 600 000 kroner.

Kilde: Menon Economics og Statistisk sentralbyrå

Eksportverdien fordelt på næringer varierer mye mellom fylkene. Sett bort fra olje- og gasseksport, var det i 2019 maritim næring og offshore leverandørindustri som eksporterte mest. Fylkene Vestland og Rogaland eksporterer mest innenfor næringene, mens Innlandet omtrent ikke har eksport innenfor maritim næring og offshore leverandørindustri.

Eksporten fra prosessindustri fordeler seg noe jevnere mellom fylkene. Her skiller Vestfold og Telemark, Møre og Romsdal, Rogaland, Viken og Agder seg ut som de største eksportfylkene. Prosessindustri står for nesten halvparten av eksporten fra Innlandet, men samtidig er fylket det som samlet sett eksporterer minst målt i verdi og verdi per sysselsatt.

Sjømatnæringen er i stor grad konsentrert om Møre og Romsdal, Vestland, Trøndelag og Nord-Norge. Næringen har hatt en betydelig vekst de siste årene, og nærmer seg prosessindustri og offshore leverandørindustri som Norges viktigste eksportnæring. Målt i volum er har imidlertid eksporten knapt endret seg de siste årene, og veksten er i hovedsak drevet av høyere priser og svak krone.

Reiselivsnæringen skiller seg ut ved at den er mer arbeidsintensiv enn mange andre eksportnæringer. Næringen sysselsetter ofte mennesker med liten formell utdanning, og arbeidsplassene er spredd over hele landet. Reiselivsnæringen i Norge er mer produktiv enn de aller fleste andre land (Menon Economics, 2015b). Det er norske kunder som står for det meste av omsetningen i næringen, og eksportverdien er om lag 4 prosent av Norges samlede eksport. I 2018 sto utenlandske kunder for omtrent en fjerdedel av næringens samlede omsetning.

Møre og Romsdal, Vestland og Nordland har høy eksportintensitet. Eksportintensiteten kan benyttes som en indikator på hvor sårbart næringslivet er for internasjonale konjunktursvingninger og andre forhold knyttet til handel. Menon anslår at de eksportintensive fylkene rammes hardest av koronakrisen. Lavere oljepris får også konsekvenser for blant annet maritim næring på Vestlandet.

2.4.4 Eksport i verdikjeder

Eksportbedrifter kjøper varer og tjenester fra andre bedrifter som brukes som innsatsfaktor i egen produksjon. Derfor kan bedrifter som ikke selv eksporterer varer også være avhengige av eksport, i kraft av å være leverandører av innsatsvarer og tjenester til eksportørene. Eksport er dermed viktigere for bredden i norsk næringsliv enn man får inntrykk av ved å kun se på eksportbedriftene.

Statistikkbyråene i Norge, Danmark, England og Sverige publiserte i 2017 en analyse av nordiske foretaks deltakelse i internasjonale verdikjeder. Analysen viser at i foretak som ikke selv eksporterte, uavhengig av størrelse, var i 2013 over 20 prosent av samlet verdiskaping i form av indirekte bidrag til eksport. De indirekte bidragene gir enda større utslag for små og mellomstore bedrifter som ikke har eierskapstilknytninger til andre foretak. Disse foretakene nær femdobler sin eksportverdi dersom indirekte bidrag til eksport inkluderes (Elmeskov, Durand, Nielsen & Ahmad, 2017).

Rapporten analyserer også den indirekte eksportens effekt på sysselsetting. Til tross for at små og mellomstore foretak i liten grad produserer varer eller tjenester som eksporteres direkte, er over 30 prosent av sysselsettingen i disse foretakene knyttet til eksport dersom leveranser til eksportbedrifter inkluderes. Store foretak benytter over halvparten av årsverkene til produksjon av varer og tjenester som eksporteres hvis man inkluderer rollen som leverandør til eksportører.

Rapporten ser også nærmere på enkeltnæringer, herunder viktige norske eksportnæringer i distriktene, som matvareindustri og kjemisk industri. Lokale tjenesteleverandører spiller en viktig rolle for disse næringene. Ifølge rapporten utgjør innenlandske tjenester levert til eksportører i disse distriktsnæringene mellom 20 og 30 prosent av den samlede eksportverdien.

2.4.5 Utenlandske direkteinvesteringer i Norge

I Norge er om lag 30 prosent av de sysselsatte i næringslivet ansatt i utenlandsk eide bedrifter. Denne andelen er på samme nivå som andre europeiske land.

Norge skiller seg imidlertid noe fra andre land ved at mye av investeringene i Norge er i distriktene – i de fleste land er det hovedstadsregionen som mottar veldig mye av slike investeringer. De siste tiårene har en stor andel av investeringene gått til oljesektoren og Rogaland. Tidligere var det store utenlandske investeringer i prosessindustrien. For 60 år siden var 30 prosent av de utenlandske investeringene lokalisert i Telemark. Både oljenæringen og kraftkrevende industri var for øvrig avhengig av utenlandsk kapital og kompetanse for å komme i gang.

I prosessindustrien og oljesektoren utgjør utenlandsk eide bedrifter en viktig del av aktiviteten i Norge. I tillegg er det omfattende utenlandske investeringer i ulike industrigrener, og også innenfor KIFT, eiendom, IKT, bygg og anlegg og havbruk.

I tillegg til Oslo og Rogaland, pekte Finnmark seg i 2016 ut som et fylke med høye investeringer per sysselsatt. De siste årene har veksten i tillegg vært høy i Hedmark. Flere fylker, blant annet Agder og Innlandet, har igangsatt initiativer i samarbeid med Innovasjon Norge for å tiltrekke flere utenlandske investeringer.

3 Drivkrefter for sentralisering

Kapittelet analyserer drivkrefter bak sentraliseringen av befolkningen de siste 20 årene. Befolkningsutviklingen i distriktene er svak til tross for sterk vekst i næringslivets verdiskaping. Konklusjonen er at den svake befolkningsutviklingen de siste ti årene i stor grad skyldes at distriktene har en langt svakere fødselsbalanse enn sentrale strøk. Netto utflytting i tidligere perioder førte til at distriktene allerede for ti år siden hadde en høyere andel eldre og lavere andel kvinner i fødedyktig alder.

Arbeidsplassutviklingen i distriktene har vært svakere enn i sentrale strøk, både i næringslivet og i det offentlige. Det har bidratt til at nettoflyttingen har blitt svakere de siste ti årene. Arbeidsplassutviklingen i offentlig sektor har bidratt mer enn næringslivet i denne perioden.

Flyttestrømmene går likevel fra distrikter til sentrale strøk i langt større grad enn hva som lar seg forklare ut fra tilgang på arbeidsplasser. Det tyder på at det skjer en flytting mot sentrale strøk som er forårsaket av folks bostedspreferanser. Flyttestrømmen fra periferi til sentrum er klart sterkest blant unge aldersgrupper.

3.1 Sentraliseringen – en kort beskrivelse

Sentralisering innebærer at folketallet stiger raskere i sentrale områder enn i distriktene. Sentralisering bidrar dermed til at de mer sentrale områdene over tid får en stadig større andel av befolkningen, arbeidsplassene og verdiskapingen sammenlignet med de mindre sentrale områdene. Sentraliseringsbegrepet kan også knyttes til størrelser som sysselsetting og verdiskaping, men det er bosetting som er det vesentlige.

Sentraliseringen som fenomen kan illustreres med utviklingen i folketallet i kommuner i de seks sentralitetsklassene.

Kilde: Telemarksforsking, som har bearbeidet befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå

Kommuner med høyest sentralitet har hatt høyest befolkningsvekst de 20 siste årene. Veksten i folketallet er lavere jo lavere sentralitet. Kommunene i sentralitetsklasse 5 og 6 har hatt nedgang i folketallet de 20 siste årene.

I analysene som følger under, beskrives særlig utviklingen i kommunene i sentralitetsklassene 4, 5 og 6, jf. avsnitt 2.1. Resultatene bygger i stor grad på regionale analyser utarbeidet av Telemarksforsking og publisert på https://v2.regionalanalyse.no/.

Kilde: Telemarksforsking

Endringene i folketallet kan dekomponeres i tre deler: nettoinnvandring og netto innenlands flytting (som til sammen utgjør nettoinnflytting i figur 3.3) og fødselsoverskudd. Kommunene i sentralitetsklasse 6 har hatt fødselsunderskudd i hele perioden. Nettoinnvandringen fra utlandet til distriktskommunene økte etter 2007 og holdt seg høy inntil 2017. De siste to årene har nettoinnvandringen falt sterkt. Denne utviklingen speiler i stor grad at nettoinnvandringen til Norge har blitt lavere. Den innenlandske nettoflyttingen har vært negativ i hele perioden. Kommunene i sentralitetsklasse 6, som omfatter 113 kommuner, har samlet hatt enn nedgang i folketallet på 9,9 prosent siden 2000.

Kilde: Telemarksforsking

Kommunene i sentralitetsklasse 5 hadde et lite fødselsoverskudd i begynnelsen av perioden, men har etter hvert fått et fødselsunderskudd, se figur 3.3. Nettoinnvandringens bidrag til befolkningsveksten viser omtrent det samme forløpet som i sentralitetsklasse 6, med høy nettoinnvandring mellom 2007 og 2017 og fallende nettoinnvandring de to siste årene. Også fra kommunene i sentralitetsklasse 5 har det vært en netto utflytting til andre kommuner i Norge i hele perioden.

Kilde: Telemarksforsking

Kommunene i sentralitetsklasse 4 har samlet sett et fødselsoverskudd i hele perioden, se figur 3.4. Nettoinnvandringen for kommuner i klasse 4 var også høy mellom 2007 og 2017. Kommunene i sentralitetsklasse 4 opplever også innenlands utflytting, men i betydelig mindre grad enn de minst sentrale kommunene.

Tallene i figur 3.3–3.5 viser endring i absolutte tall. På samme måte som sysselsettingen ble drøftet i avsnitt 2.2.1 kan befolkningsutviklingen presenteres som relativ vekst, det vil si forskjellen mellom veksten i et område og landet som helhet.

Kilde: Telemarksforsking

Figur 3.6 viser hvordan de ulike komponentene bidrar til at utviklingen i kommunene i sentralitetsklasse 6 avviker fra landsgjennomsnittet. De siste 20 årene har kommunene i sentralitetsklasse 6 opplevd langt svakere fødselstall enn landsgjennomsnittet. Nettoinnvandringen var noe høyere enn gjennomsnittlig fra 2009 til 2017, mens den innenlandske utflyttingen har gått fra distrikter til sentrale strøk. Regnet på denne måten har folketallet falt tilsvarende 3 000 personer årlig i disse kommunene, sammenlignet med utviklingen på landsbasis. Litt under halvparten av fallet skyldes svakere fødselstall enn landsgjennomsnittet, litt over halvparten skyldes flytting.

Kilde: Telemarksforsking

I sentralitetsklasse 5, som er dobbelt så stor som sentralitetsklasse 6, har den relative befolkningsnedgangen tilsvart om lag 5000 personer i året. Nettoutflytting kan forklare 70 prosent av den relative nedgangen, mens svak fødselsbalanse forklarer 30 prosent.

Kilde: Telemarksforsking

Kommunene i sentralitetsklasse 4 har en dobbelt så stor befolkning som klasse 5. Disse har hatt flere perioder med relativt lavere nettoinnvandring enn kommunene i klassene 5 og 6. På den annen side er relative fødselsunderskudd mindre i klasse 4. I perioden 2000–2015 falt folketallet i disse kommunene med 3 000 personer i året, relativt sett. De siste årene har imidlertid det relative befolkningsfallet tiltatt, og lå i 2019 på om lag 6 000 personer. Utflytting står for tre fjerdedeler av det totale fallet siden 2000, mens fødselsbalansen står for en fjerdedel.

Felles for alle de tre sentralitetsklassene 4, 5 og 6 er at fødselsbalansen er betydelig lavere enn ellers i landet og at den innenlandske flyttebalansen er negativ. Videre har utviklingen blitt svakere de siste årene, også det for alle de tre sentralitetsklassene.

3.1.1 Årsaker til sentralisering av befolkningen

Fødselsunderskuddet i distriktene skyldes at en betydelig lavere andel av innbyggerne der enn i sentrale strøk er i aldersgruppen som får barn, mens en høyere andel er eldre. Dermed blir det fødselsunderskudd, selv om fruktbarheten er om lag den samme i distriktene som i sentrale strøk.

Et viktig spørsmål er om flyttestrømmen fra distriktene kan forklares med utvikling i arbeidsplasser. Telemarksforsking har analysert flyttestrømmene og identifisert tre faktorer med signifikant betydning for nettoflyttetall for kommuner: arbeidsplassutvikling i kommunen, arbeidsplassutvikling i kommuner det pendles til og kommunens sentralitet. På bakgrunn av disse beregningene er det laget hypotetiske baner for befolkningsutviklingen for kommunene i sentralitetsklasse 4, 5 og 6 for å illustrere hva disse drivkreftene har betydd for befolkningsutviklingen.

Kilde: Telemarksforsking

Figur 3.9 viser de hypotetiske banene for kommunene i sentralitetsklasse 6. Den sorte linjen er den faktiske utviklingen i folketallet i sentralitetsklasse 6. Banen for «Fødselsbalanse» viser hvilken utvikling folketallet hadde hatt dersom distriktskommunene hadde hatt samme fødselsbalanse som landsgjennomsnittet. Da ville folketallet i løpet av perioden ha økt med 4,1 prosent i stedet for å synke med 2,3 prosent. Banen for «Sentraliserende flyttemønster» viser hvilken bane folketallet ville ha hatt dersom det ikke var et sentraliserende flyttemønster og fødselsbalansen var den samme som landsgjennomsnittet. Da ville folketallet i distriktskommunene vokst med 9,9 prosent.

De to øverste banene viser hypotetisk utvikling dersom det ikke hadde vært et sentraliserende flyttemønster, fødselsbalansen hadde vært den samme i klasse 6 som for landsgjennomsnittet, og også arbeidsplassveksten hadde vært den samme som landet for øvrig. «Arbeidsplassvekst i pendlingskommuner» er banen med gjennomsnittlig arbeidsplassvekst i kommuner som det pendles til fra kommuner i sentralitetsklasse 6. Banen kalt «Arbeidsplassvekst i egen kommune» viser hvordan folketallet i sentralitetsklasse 6 ville utviklet seg dersom de hadde også hatt gjennomsnittlig arbeidsplassvekst i egen kommune. Befolkningsveksten ville økt fra 10,2 til 11,9 prosent dersom arbeidsplassveksten hadde vært som gjennomsnittet. Altså har svak arbeidsplassvekst i kommunene i sentralitetsklasse 6 bidratt negativt til folketallsutviklingen tilsvarende 1,7 prosentpoeng de siste ti årene.

Kommunene i sentralitetsklasse 6 har hatt svak arbeidsplassvekst i både privat og offentlig sektor. Den relative utviklingen i arbeidsplasser har vært svakere i offentlig sektor enn næringslivet, se figur 2.7 og 2.8. På den annen side har næringslivet mer enn 60 prosent av arbeidsplassene i sentralitetsklasse 6. Arbeidsplassutviklingen i offentlig sektor har dermed samlet sett bidratt omtrent like mye til utflytting fra sentralitetsklasse 6 som næringslivet de siste ti årene. Svak arbeidsplassvekst i næringslivet står dermed for en begrenset andel, anslagsvis 6 prosent, av den relative nedgangen i befolkningen i sentralitetsklasse 6.

Kilde: Telemarksforsking

Kilde: Telemarksforsking

Figur 3.10 og 3.11 viser de samme hypotetiske baner for kommunene i sentralitetsklassene 5 og 4. Kommunene i sentralitetsklasse 5 hadde en vekst på 1,3 prosent i folketallet i perioden. Kommunene i sentralitetsklasse 4 hadde en faktisk befolkningsvekst på 7 prosent. Befolkningsutviklingen i sentralitetsklasse 4 og 5 har vært bedre enn i sentralitetsklasse 6, men også i disse sentralitetsklassene har utviklingen i folketallet vært vesentlig svakere enn i landet som helhet.

De hypotetiske banene viser at den svake befolkningsveksten i sentralitetsklasse 4 og 5 i hovedsak er forårsaket av svakere fødselsbalanse og et sentraliserende flyttemønster i befolkningen.

3.1.2 Drivkrefter for sentralisering av befolkningen

Den viktigste årsaken til svak befolkningsvekst i sentralitetsklasse 5 og 6 det siste tiåret er demografien i distriktskommunene ved starten av perioden. Andelen kvinner i fødedyktig alder var lav mens andelen eldre var høy. Det fører til at det blir få fødte og mange døde i perioden, noe som bidrar til et fødselsunderskudd. Dette forklarer omtrent halvparten av forskjellen i befolkningsvekst for kommunene i distriktskommunene. For sentralitetsklasse 6 sto avviket fra nasjonal fødselsbalanse for en reduksjon i folketallet på 6,4 prosent. For sentralitetsklasse 5 ble befolkningsveksten redusert med 4,0 prosentpoeng på grunn av avvikende fødselsbalanse. Sentralitetsklasse 4 fikk redusert befolkningsveksten med 3,4 prosentpoeng.

Den nest viktigste drivkraften er et sentraliserende flyttemønster som ikke kan knyttes til arbeidsplassveksten. Unge, spesielt folk i 20-årene, flytter fra periferi til sentrum. Dette synes å ha med de unges bostedspreferanser å gjøre. Det at de fleste universiteter og høyskoler ligger i sentrale kommuner er antagelig en medvirkende årsak. Dette sentraliserende flyttemønsteret bidro med henholdsvis 5,8 prosentpoeng, 3,4 prosentpoeng og 1,4 prosentpoeng av den lave befolkningsveksten i kommunene i henholdsvis sentralitetsklasse 6, 5 og 4.

Arbeidsplassveksten har like fullt bidratt til en reduksjon i folketallet i distriktskommunene. Samlet sett har arbeidsplassutviklingen redusert befolkningsveksten med henholdsvis 2,0, 1,8 og 1,1 prosentpoeng i sentralitetsklasse 6, 5 og 4. Effekten av svak arbeidsplassvekst i næringslivet er lavere enn dette, siden en del av denne negative arbeidsplassutviklingen er forårsaket av svak vekst i antall arbeidsplasser i offentlig sektor.

Konklusjonen er at svak fødselsbalanse og et sentraliserende flyttemønster forklarer det aller meste av den svake befolkningsutviklingen i distriktskommunene. Arbeidsplassutviklingen i næringslivet i distriktskommunene forklarer bare en liten del av den svake befolkningsutviklingen. Det betyr at en distriktspolitikk som bare er innrettet mot næringslivet bare vil ha en begrenset effekt på et synkende folketall med påfølgende aldring i befolkningen i distriktskommunene. En vellykket distriktspolitikk må også medvirke til en mer balansert utvikling i antall arbeidsplasser i offentlig sektor mellom sentrum og periferi og i tillegg ha effektive tiltak som gjør det mer attraktivt å flytte til eller bli boende i distriktene.

3.1.3 Flyttemotiver

Noe av flyttingen fra distrikter til mer sentrale strøk kan forklares med tilgangen på arbeidsplasser. Ikke desto mindre kan mesteparten av flyttingen ikke forklares med det.

Det er gjennomført to store bo- og flyttemotivundersøkelser i Norge – i 1972 og 2008. Mens arbeid var det mest framtredende flyttemotivet i 1972 (37 prosent), kom familieårsaker opp som det største flyttemotivet i 2008 (27 prosent). Men i tråd med forskningen på steder var den største forskjellen sterkere vektlegging av forhold knyttet til sted og miljø i 2008 (Aure, Langset & Sørlie, 2011).

Stikk i strid med hypotesen ble imidlertid ikke innflytting til storbyene begrunnet med sted og miljø. Det var heller flytting til andre regioner der dette ble vektlagt. Det var dermed ikke tilgang til urbane kvaliteter som tilgang til varer, tjenester eller gode kommunikasjoner som ble vektlagt, men heller fysiske og sosiale forhold ved nærmiljøet, stedstilhørighet og stedsidentitet. Fysiske forhold handler om tilfredshet med bebyggelse og strøket, barnevennlighet, frisk luft/sol/lys/utsikt, lite støy og forurensing og godt klima. Sosiale forhold handler om god kontakt med naboer og venner, lett å bli akseptert, trafikksikkerhet og lite kriminalitet. Stedstilhørighet og stedsidentitet handler om eiendom i slekt/familie, erfaringer og opplevelser, liker type sted og natur og identitet til stedet/fylket/landsdel. Interessant nok blir tilgang til natur og friluftsliv vektlagt sterkere som et motiv for å bli boende i storbyregioner enn tilgang til varer og tjenester og også sterkere her enn i alle andre regiontyper.

Disse steds- og miljøfaktorene og vektleggingen av familie i 2008-undersøkelsen kan innebære at folks motiver i større grad enn tidligere er knyttet til forhold som det er vanskelig å påvirke politisk (Sørlie, Aure & Langset, 2012). Samtidig er dette forhold som vektlegger personenes røtter til et sted og dermed bidrar til å opprettholde et eksisterende bosettingsmønster. Motiver knyttet til tilhørighet og identitet opptrer hyppigere desto lenger bort fra storbyene man kommer. Familiemotivene opptrer i langt større grad utenfor enn i storbyregionene, og i større grad utenfor enn på Østlandet.

Samtidig er arbeidsmotivet mer framtredende i yngste livsfase. I neste fase overtar bolig- og familiemotivene, og storbyomlandene får mye av denne flyttingen, særlig den boligmotiverte.

At arbeid i mindre grad er utløsende for flytting bekreftes av at det er få som flytter etter å ha blitt arbeidsledige. Tendensen, særlig i større arbeidsmarkeder, er at arbeidsledige heller velger å pendle eller bytte yrke, framfor å flytte (Kann, Dokken, Sørbø & Yin, 2018). Mobiliteten blant arbeidsledige varierer imidlertid også mest i Finnmark. Det å bo i mindre sentrale områder økte sannsynligheten for å flytte når man mistet jobben (Huttunen, Møen & Salvanes, 2018). Dette henger sammen med færre muligheter for å pendle og finne annen jobb i nærområdet.

3.2 Prognoser for befolkningsutvikling i distriktskommunene

Statistisk sentralbyrå lager framskrivinger for befolkningen i Norge og for enkeltkommuner. Den siste framskrivingen av befolkningen for kommunene ble publisert 17. august 2020. I framskrivingene legger Statistisk sentralbyrå til grunn ulike nasjonale forutsetninger om utviklingen i innvandring til Norge, fremtidig fruktbarhet og levealder. Statistisk sentralbyrå har et hovedalternativ som representerer den mest sannsynlige utviklingen. I denne utredningen brukes bare dette hovedalternativet. Statistisk sentralbyrås framskrivinger av flytting baserer seg på historiske flyttemønstre hvor kommuners innenlands innflytting og utflytting og kommuners utvandring og innvandring til utlandet beregnes separat. Statistisk sentralbyrå bruker detaljerte historiske flyttedata som tar hensyn til alder og kjønn i befolkningen.

Telemarksforsking utarbeider også framskrivinger av befolkningsutvikling i kommuner. Disse framskrivingene baserer seg på de nasjonale forutsetningene til Statistisk sentralbyrå med hensyn til innvandring, fruktbarhet og levealder, men har en annen modell for å beregne flyttestrømmene mellom kommunene. Telemarksforsking beregner nettoflyttingen til kommunene direkte ut fra forventet arbeidsplassvekst i arbeidsmarkedet til kommunens innbyggere og kommunens sentralitet. Telemarksforsking gir fire ulike scenarier for befolkningsutviklingen til et område innenfor de samme nasjonale forutsetningene som ligger i Statistisk sentralbyrås hovedalternativ.

Statistisk sentralbyrås og Telemarksforskings framskrivinger av folketallet i de minst sentrale kommunene avviker betydelig. Telemarksforskings framskrivinger viser en langt svakere befolkningsutvikling i de minst sentrale kommunene enn Statistisk sentralbyrå sine framskrivinger.

Kilde: Telemarksforsking og Statistisk sentralbyrå

I framskrivingene publisert 17. august 2020, anslår Statistisk sentralbyrå at innbyggertallet i sentralitetsklasse 6 vil falle marginalt i perioden 2020–2025, og deretter være om lag uendret de neste 20 årene på noe over 230 000 innbyggere, se figur 3.12.

Telemarksforskings «nøytrale» scenario, som anses som mest sannsynlig, innebærer at kommunene i sentralitetsklasse 6 vil miste innbyggere i en ganske stabil takt de neste 20 årene, fra 235 000 innbyggere i 2020 til 192 000 i 2040. Dette innebærer et fall på 18 prosent. Det meste av forskjellen mellom framskrivingene til Telemarkforsking og Statistisk sentralbyrå skyldes ulike prognoser for flytteadferden. Statistisk sentralbyrå anslår at nettoflyttingen ut av kommunene i sentralitetsklasse 6 vil avta kraftig de nærmeste årene, og ligge på et relativt lavt nivå framover.

Scenarioet «Historisk» viser en befolkningsnedgang på mellom 13 og 14 prosent. Dette scenarioet tar hensyn til at nettoflyttingen til sentralitetsklasse 6 har vært noe bedre enn forventet de siste ti årene.

Scenarioene merket «Høy» og «Lav» kan illustrere yttergrenser for konsekvensene av mulige endringer i viktige rammebetingelser for distriktskommunene, herunder distriktspolitikken. Ut fra historiske data virker begge disse scenarioene lite sannsynlige.

Telemarksforskings «nøytrale» scenario er den mest sannsynlige utviklingen med denne modellen. Nøytralscenarioet viser en langt større nedgang for sentralitetsklasse 6 enn Statistisk sentralbyrå anslår. Nøytralscenarioet innebærer en nedgang i sentralitetsklasse 5 og en svak vekst i folketallet i sentralitetsklasse 4, se figur 3.13 og 3.14.

Kilde: Telemarksforsking og Statistisk sentralbyrå

For kommunene i sentralitetsklasse 5 anslår Telemarksforsking et samlet fall fra 500 000 innbyggere i 2020 til 455 000 i 2040, altså et fall på 9 prosent. Også for denne sentralitetsklassen har Statistisk sentralbyrå et mer optimistisk anslag, med et svakt fall de første årene og utflating på rett over 490 000 innbyggere fra 2025.

Kilde: Telemarksforsking og Statistisk sentralbyrå

For kommunene i sentralitetsklasse 4 anslår Telemarksforsking i sitt nøytrale anslag en vekst i folketallet på 2 prosent fram til begynnelsen av 2030-tallet, før folketallet flater ut på 895 000 innbyggere. Statistisk sentralbyrå anslår også for denne sentralitetsklassen en noe sterkere vekst, til 915 000 personer i 2040.

Telemarksforskings nøytrale scenario er altså betydelig mer pessimistisk på vegne av folketallet i distriktskommunene enn Statistisk sentralbyrås framskriving. Forskjellen er spesielt stor for sentralitetsklasse 6.

I Statistisk sentralbyrås framskrivinger vil 133 av 356 kommuner få synkende befolkning fram til 2040. Telemarksforsking anslår at det vil bli 237 kommuner med synkende folketall i den samme perioden. Til sammenligning var det 208 kommuner med befolkningsnedgang i 2019.

Ifølge Statistisk sentralbyrås framskrivinger for kommunene i sentralitetsklasse 6 vil 57 av 113 kommuner ha befolkningsvekst fram til 2040, altså omtrent halvparten. Telemarksforsking anslår at bare 12 av de 113 kommunene i sentralitetsklasse 6 vil få vekst i folketallet fram til 2040. Til sammenligning var det bare 16 av de 113 kommunene i sentralitetsklasse 6 som hadde vekst i folketallet i 2019. Statistisk sentralbyrå har framskrivinger som viser det skal bli langt færre distriktskommuner med nedgang i folketallet enn i 2019.

De store forskjellene på framskrivingene til Statistisk sentralbyrå og Telemarksforsking illustrerer at det er stor usikkerhet om befolkningsutviklingen i de minst sentrale kommunene og at det er en betydelig risiko for at de minst sentrale kommunene samlet sett vil få en betydelig befolkningsnedgang.

Både Statistisk sentralbyrå og Telemarksforsking har framskrivinger som viser en betydelig aldring i befolkningen i distriktskommunene, selv om Telemarksforskings mer pessimistiske framskrivinger har sterkere aldring enn Statistisk sentralbyrås framskrivinger.

Alderspyramiden til distriktskommunene anno 2000 og 2020 illustrerer fremtidsutsiktene.

Kilde: Telemarksforsking

Fra 2000 til 2020 har distriktskommunene hatt en utvikling der andelen av innbyggere som er mellom 20 og 40 år har blitt vesentlig mindre. Den lavere andelen kvinner i denne aldersgruppen har, i kombinasjon med lavere fruktbarhetstall, allerede gitt seg utslag i en stor nedgang i fødselstallene.

Kilde: Telemarksforsking

Aldersfordelingen til kommunene i sentralitetsklasse 5 har hatt den samme utviklingen som kommunene i sentralitetsklasse 6. Aldersgruppen mellom 50 og 70 har blitt større og det blir etter hvert langt færre blant de yngste. Forskjellen mellom klasse 5 og landsgjennomsnittet har blitt større de siste 20 årene.

Kilde: Telemarksforsking

Kommunene i sentralitetsklasse 4 har også fått en høyere andel av befolkningen i aldersgruppen 50–70 år i 2020 enn i 2000. Sentralitetsklasse 4 har imidlertid ikke fått det markante hullet mellom 20 og 40 som sentralitetsklasse 5 og 6. Tendensen med synkende fødselstall er tydelig også i sentralitetsklasse 4, men her er forskjellen fra landsgjennomsnittet beskjeden.

4 Koronakrisen og distriktene

Dette kapittelet består av tre deler. Først presenteres analyser av koronakrisens umiddelbare konsekvenser for norsk og internasjonal økonomi. Deretter drøftes kortsiktige konsekvenser med særlig oppmerksomhet om distriktene. Kapittelet avsluttes med noen perspektiver for mer langsiktige konsekvenser for økonomi og samfunnsliv.

4.1 Kortsiktige konsekvenser

Koronakrisen – pandemien i seg selv og norske og internasjonale tiltak mot sykdommen – har ført til det raskeste produksjonsfallet i norsk økonomi noen gang. De omfattende smitteverntiltakene ble innført 12. mars 2020. Statistisk sentralbyrå anslår at aktiviteten i Fastlands-Norge i april var 11 prosent lavere enn i februar. Aktiviteten tok seg noe opp i mai, men sesongjustert BNP for Fastlands-Norge var anslått å være 6,3 prosent lavere i andre enn i første kvartal i 2020.

Aktivitetsfallet var ujevnt fordelt mellom næringene. Størst var fallet i kulturnæringene og personlig tjenesteyting, i overnatting og servering og i transport. Her falt aktiviteten med mellom 60 og 80 prosent i løpet av mars og april. Helse- og omsorgsnæringene, som blant annet inkluderer barnehager, opplevde også et stort fall i verdiskapingen. I industrien som helhet var det umiddelbare fallet betydelig lavere enn i tjenestenæringene. Både næringsmiddelindustrien og trelast opplevde vekst i verdiskapingen i løpet av mars. Arbeidsledigheten steg i løpet av tre uker fra under 3 til over 10 prosent av arbeidsstyrken.

Privat forbruk falt med 11 prosent fra første til andre kvartal. Investeringene falt i samme periode med 3,4 prosent, men Statistisk sentralbyrå anslår investeringene i næringslivet vil falle betydelig i løpet av høsten, og bare ta seg langsomt opp de neste årene. Både eksporten og importen av tradisjonelle varer har falt betydelig.

Fallet i reell verdiskaping kan være større enn det som kommer til uttrykk i nasjonalregnskapstallene. Både i privat og offentlig sektor har mye av arbeidsinnsatsen mellom mars og august vært rettet mot å dempe konsekvensene av tiltakene som ble innført mot pandemien. En annen feilkilde er at forholdet mellom produksjon og bruttobrodukt kan ha blitt forskjøvet. For mange næringer kan bruttoproduktet ha falt mer enn produksjonen i denne perioden, uten at det er fanget opp i foreløpige nasjonalregnskapstall.

Statistisk sentralbyrå forventer at BNP for Fastlands-Norge vil falle med 3,2 prosent fra 2019 til 2020, og stige med 3,6 prosent neste år. BNP-fallet i år, og den bare delvise innhentingen neste år, innebærer en betydelig økonomisk nedtur for Norge, større enn finanskrisen. BNP-fallet på 3,2 prosent blir i tilfellet det største fallet siden 1940. På grunn av åpningen av Sverdrup-feltet høsten 2019 anslås fallet i totalt BNP å bli noe mindre for 2020, med 1,9 prosent.

I IMFs prognoser for internasjonal økonomi publisert 25. juni anslår organisasjonen at verdens bruttoprodukt (samlet BNP for alle land) vil falle med 5 prosent i år. Det blir i så tilfelle det største fallet i denne indikatoren siden andre verdenskrig. I industrilandene anslås fallet til 8 prosent; noe mer i de fleste europeiske land og noe mindre i Japan. Til sammenligning: Under finanskrisen falt verdens BNP med 0,1 prosent fra 2008 til 2009.

Neste år anslås veksten å bli 5,4 prosent i verden under ett, med snaut 5 prosent i industrilandene og nesten 6 prosent i framvoksende land. Europeiske land vil dermed ha betydelig lavere BNP i 2021 enn de hadde i 2019.

I IMFs hovedscenario er det antatt at tiltakene gradvis avvikles fra slutten av andre kvartal i de fleste land, og videre gjennom andre halvår. Det er dermed en viss optimisme over dette scenariet. IMF understreker imidlertid usikkerheten som råder.

OECD anslår at det umiddelbare fallet i aktivitet i de største økonomiene i verden var mellom 20 og 30 prosent, noe mer enn fallet i Norge. OECD har to scenarioer for verdens økonomiske utvikling de nærmeste årene. Et er basert på at pandemien blir overvunnet i løpet av tredje kvartal 2020. I dette scenarioet er anslagene på linje med IMFs. I det andre scenarioet kommer det en ny smittebølge i tredje og fjerde kvartal. I sistnevnte scenario er verdiskapingen ved utløpet av 2021 10 prosent lavere enn i et scenario uten korona.

4.2 Konsekvenser for distrikter kontra sentrale strøk i Norge

I de fleste land er det stor forskjell på hvor hardt ulike regioner er smittet. Generelt er storbyer hardere rammet enn spredtbygde strøk. Det henger blant annet sammen med at koronaviruset smitter når mennesker er i fysisk kontakt eller rett i nærheten av hverandre. De hardest rammede områdene er derfor byer, slik det vanligvis er under epidemier. Samtidig er det mange storbyer som er mildt rammet, som Singapore og Tokyo. Ifølge OECD er hovedproblemet ikke tett bebyggelse isolert, men tett bebyggelse kombinert med fattigdom og dårlige boforhold (OECD, 2020a).

Også i Norge ble sentrale strøk hardest rammet, både av sykdommen og de økonomiske konsekvensene. Ved utløpet av mars var registrert arbeidsledighet i Norge 10,6 prosent av arbeidsstyrken. Generelt var ledigheten høyere i mer sentrale kommuner og lavere i distriktskommuner. Likevel var enkeltkommunene med høyest ledighet distriktskommuner, se figur 4.2. Aller høyest var ledigheten i Hemsedal, mens også andre steder med mye skiturisme som Trysil og Aurland, opplevde høy ledighet i vår. Alle de seks kommunene med ledighet på over 20 prosent av arbeidsstyrken var distriktskommuner. Dette må sees i sammenheng med at næringslivet i små kommuner gjennomgående er mer konsentrert om enkeltnæringer og enkeltbedrifter. Ved utløpet av september er ledigheten kommet betydelig ned. Moskenes hadde da Norges høyeste ledighet, med 11,5 prosent av arbeidsstyrken. Av fylkene var ledigheten klart høyest i Oslo, og nest høyest i Viken.

Kilde: Nav og Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Ved utgangen av september var ledigheten fremdeles høyere i de mest sentrale kommunene. Kommunene i sentralitetsklasse 1 hadde i gjennomsnitt en registrert arbeidsledighet på 4,3 prosent av arbeidsstyrken, mens den var jevnt synkende gjennom sentralitetsklassene til 2,7 prosent i klasse 6 , se figur 4.3.

Kilde: Nav og Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Dette har blant annet sammenheng med bransjesammensetningen i ulike regioner. Reiseliv er den næringen som er rammet hardest av krisen. Dette er en omfattende næringsgruppe. Deler av reiselivsnæringen, særlig overnatting og opplevelser, er en viktig næring i en del distriktskommuner, se figur 2.13 og 2.14.

Som helhet er reiselivsnæringen likevel ikke en utpreget distriktsnæring. Mye av verdiskapingen i næringen er nærtransport og servering som først og fremst er rettet mot fastboende. Markedet for bedrifter i næringsgruppen «personlig tjenesteyting» er også typisk egne innbyggerne, og heller ikke denne næringen er en utpreget distriktsnæring.

På den annen siden er noen av de næringene som er minst rammet – havbruk, landbruk, næringsmiddelindustrien og gruvenæringen – typiske distriktsnæringer.

I en rapport om norsk eksportrettet næringsliv hevder Menon at bedrifter i de tre vestlandsfylkene er mest utsatt i tiden framover (Menon Economics, 2020a). Dette er både knyttet til koronakrisen og fallet i oljeprisen. Særlig Rogalands eksportrettede næringsliv blir hardt rammet, med et fall i sysselsettingen som tilsvarer 2–5 prosent av total sysselsetting i fylket. Minst rammet ifølge denne analysen blir fylkene Oslo og Innlandet, hvor effekten er om lag halvparten av Rogalands.

4.3 Langsiktige perspektiver

I dette avsnittet diskuteres noen perspektiver på hva som kan bli langsiktige økonomiske konsekvenser av denne krisen. Perspektivene er delvis spekulative og beheftet med stor grad av usikkerhet.

Økonomi

I en analyse av langsiktige økonomiske konsekvenser av pandemier fra svartedauden og framover, finner Jordà, Singh og Taylor (2020) at en viktig konsekvens er at renten og kapitalavkastningen generelt faller etter store pandemier. Deres anslag er at en større pandemi reduserer realrenten med opptil 1,5 prosentpoeng, og at virkningen kan vare i flere tiår. Dette kan være drevet av blant annet økt sparetilbøyelighet på grunn av usikkerhet og befolkningsnedgang etter sykdommen. Samtidig bidrar pandemier til å løfte reallønningene. At covid-19 særlig rammer eldre og kraftige finanspolitiske tiltak kan bidra til å dempe disse virkningene.

Bedrifter med lav egenkapital og høy gjeld får ofte de største problemene i økonomiske nedgangsperioder. Koronakrisen kan ha synliggjort en ny risikofaktor for en del bedriftseiere. Sammen med lavere renter kan dette stimulere til å bygge opp mer egenkapital når inntektene kommer tilbake. Dette kan også innebære at tilbøyeligheten til å investere faller, noe som kan ramme verdiskapingen på sikt.

De finans- og pengepolitiske tiltakene mot krisen kan bidra til økt inflasjon, i alle fall hvis spareraten ikke stiger. Når produksjonen faller kraftig og inntektene ikke gjør det, vil prisstigning kunne være resultatet.

Selvforsyning, beredskap og handel

Gjennom historien har epidemier ofte ført til store konflikter internt i samfunn. Flere av koleraepidemiene på 1800- og 1900-tallet bidro til voldelige opptøyer både i fattige land som India og mer utviklede land som USA (Cohn, 2012). Svartedauden bidro til omfattende fremmedfrykt i Vest-Europa, men epidemiene etter det har i liten grad ført til økt fremmedfrykt. Basert på historiske erfaringer, er det dermed beskjeden fare for konflikter som følge av internasjonal spenning.

Relatert til handelshindringer er spørsmålet om selvforsyning og beredskap, blant annet knyttet til produksjon av basismedisiner og utstyr til sykehusene. Det er neppe en dristig spådom at mange land vil forsøke å bygge opp et større reservelager blant annet av smittevernsutstyr. Samtidig kan naboland, for eksempel Norge, Sverige og Finland, samarbeide om å ha produksjonskjeder for essensielt utstyr og viktige medisiner ganske parat til enhver tid. Slik vil hvert land være tryggere på tilførselen av de eksistensielle varene i en krise.

Det virker også rimelig at det lages klare planer for hvordan intensivkapasiteten på sykehusene skal kunne økes raskt, herunder produksjon av respiratorer og annet viktig utstyr. Dette er antagelig utfordrende i praksis. En mulighet kan være at industribedrifter tegner kontrakter med sykehus om å ha produksjonslinjer ganske klare, og som kan settes i verk på kort varsel.

En kan også tenke at mange produksjonsbedrifter vil resonnere på liknende måte, og ha større lagre av innsatsvarer til produksjonen og reservedeler til maskinene. Tyske bilprodusenter opplevde tidlig i krisen at dere forsyninger av deler stanset opp.

Sentralisering

Smitten og tiltakene har i høyeste grad interessante distriktsmessige aspekter. Hittil er bedriftene i sentrale strøk rammet hardere enn distriktsnæringslivet.

Av naturlige grunner er også smitten i seg selv høyere i byene, og smittefaren øker åpenbart med befolkningstetthet. Dette kan føre til at flere ønsker å bo i distriktene. Da de største tiltakene ble innført i Norge i midten av mars, reiste mange til hyttene sine før dette ble forbudt. Som følge av det midlertidige hytteforbudet, kan enkelte ønske å melde flytting til kommunen de i dag har fritidsbolig, og i stedet definere boligen i byen som fritidsbolig. At mange arbeidsplasser nå har etablert gode rutiner for hjemmekontor de siste ukene kan også bidra til at det blir lettere å jobbe i byen fra hytta. Med planlegging kan Norges betydelige beholdning av fritidsboliger ha en beredskapsverdi, ved at bruk av hyttene kan bidra til å opprettholde sosial distansering.

Flere av områdene i verden som har opplevd høye dødstall, som Lombardia og Stockholm, har fått smitten inn i institusjoner med syke eldre personer (Nacoti et al., 2020). Isolert sett vil smittefaren øke med størrelsen på slike institusjoner. Dette vil dermed kunne være et argument for å beholde flere mindre sykehus og sykehjem.

Næringsstruktur

En viktig langsiktig konsekvens av koronakrisen kan være betydelige endringer i næringsstruktur. Slike endringer kan være knyttet til etterspørsel, krav eller reguleringer fra myndighetene eller til befolkningens adferdsendringer.

Næringslivets struktur kan også endres på et mer grunnleggende vis. Det innebærer risiko å starte og drive næringsvirksomhet. Risikofaktorene som ulike deler av næringslivet står overfor, er ulike. I mange næringer hvor markedet hovedsakelig er lokalt og stabilt kan risikoen anses som oversiktlig. Dette kan være næringer innenfor varehandel og personlig tjenesteyting. Samtidig er kapitalbehovet begrenset. Slike næringer kan domineres av små og mellomstore bedrifter.

Denne pandemien kan ha vist at risikoen i disse næringene er større enn antatt. I de fleste land er små og mellomstore bedrifter betydelig hardere rammet enn næringslivet generelt (OECD, 2020a). Det kan påvirke fremtidig investeringsvilje i disse bedriftene.

Samtidig kan slike kriser føre til gründervilje og nyskaping. Noen næringer vil antagelig måtte skaleres ned på varig basis, mens andre næringer vokser fram. For eksempel ble et norsk videokonferanseselskap notert på Oslo Børs i midten av mai.

Det er en sammenheng mellom bedriftsstørrelse og sentralitet. I sentralitetsklasse 5 og 6 har henholdsvis 3,4 og 2,2 prosent av de bedriftene som har ansatte, over 50 ansatte. I sentralitetsklasse 1 og 2 er det om lag 6 prosent av bedriftene som har denne størrelsen. Dette kan bety at distriktene har lavere robusthet overfor slike kriser.

Umiddelbare konsekvenser av krisen var mer beskjedne for industrien enn for tjenesteytende næringer (Menon Economics, 2020a). Langsiktige utsikter er imidlertid dystrere for industrien enn både varehandelen og mesteparten av reiselivsnæringen, anslår Menon som vurderer at verdiskapingen i industrien vil gå ned de to neste årene. Dette har blant annet sammenheng med utsiktene for oljenæringen. Fallet i oljeprisen gjennom våren 2020 rammet både umiddelbar inntjening og langsiktige utsikter for norske oljeselskaper og norsk leverandørindustri. Statistisk sentralbyrå anslår for eksempel at oljeinvesteringene på norsk sokkel skal falle med 14 prosent fra 2019 til 2021. Det vil i tilfelle frigjøre mye arbeidskraft, som i stor grad vil finne sysselsetting i andre næringer.

I den grad pandemien bidrar til lavere oljepris, kan den også framskynde nedskaleringen av petroleumsnæringen. Foreløpig er det særlig land i Vest-Europa som har innført klimatiltak. Hvis pandemien bidrar til at flere land gjør det, kan det redusere etterspørselen etter olje og dermed framskynde denne omstillingen ytterligere.

Selv om krisen på kort sikt har rammet sektorer som servering og personlig tjenesteyting svært hardt, kan konsekvensene på lengre sikt bli større i næringer med større investeringer og lengre leveringstid, som mange industrigrener. Deler av verftsindustrien på Vestlandet har omstilt seg til å bygge cruiseskip etter oljeprisfallet i 2014. Flere av de store verftene har fremdeles bestillinger som skal leveres, men det er risiko for at viktige deler av markedet for slike bedrifter blir varig redusert.

Den delen av reiselivet som i stor grad retter seg mot utenlandske kunder risikerer også et langvarig tilbakeslag. Selv om de fleste bedrifter kan ha en viss motstandskraft mot svakere inntekter enn forventet, har en del reiselivsbedrifter en ganske kort sesong. Det gjelder for eksempel de store skistedene, som ble pålagt å holde stengt påsken 2020. Dersom disse stedene opplever et kraftig inntektsfall også neste sesong, kan mange bedrifter her få problemer (NRK, 2020).

Gjennom mye av 1990- og 2000-tallet opplevde Norge en realappresiering ved at lønnsveksten i Norge var høyere enn i utlandet, og/eller at kronekursen styrket seg. Det bidro til at mange konkurranseutsatte bedrifter som ikke var tilknyttet oljenæringen, ikke klarte seg. Nå kan vi oppleve det motsatte: en realdepresiering. Da faller norske lønninger i forhold til lønnsnivået i utlandet, målt i felles valuta. Dette vil i tilfelle styrke norske bedrifters konkurranseevne generelt. Nye arbeidsplasser kan da komme i flere konkurranseutsatte næringer, fra reiseliv til fiskeri eller industri.

Antibiotika-resistens er ikke direkte relevant for korona-pandemien, hvor det er et virus som fører til sykdommen. Pandemien kan likevel føre til at det blir oppmerksomhet omkring slik resistens, som er et stort problem (Førland & Rostad, 2019). I så tilfelle kan det generelt bli sterkere restriksjoner på bruk av antibiotika i næringsmiddelproduksjon. Norge har allerede relativt lav bruk av antibiotika både i landbruk og oppdrett, og disse norske næringene kan i tilfelle vinne på strengere reguleringer (Olsvik, 2019).

Konsekvensene for reiselivsnæringen vil kunne bli store. I store deler av næringen er kundene tett på hverandre over lengre tid; på hoteller, i fly eller på cruiseskip. Etterspørselen etter tjenestene fra disse næringsgrenene vil antagelig holde seg lav lenge, ikke minst etter smitteutbruddet på Hurtigrutens skip i begynnelsen av august. Etterspørselen etter ferier med større smittesikkerhet kan øke.

Under krisen ble bruken av ulike digitale møtetjenester som Zoom og Teams utbredt. Organisasjoner som har tatt i bruk disse i stor skala for første gang, kan ha lært seg hvordan disse verktøyene kan brukes og varig redusere behovet for å møtes fysisk. Dette kan også redusere etterspørselen etter flyreiser og hotellsenger. Koronakrisen vil sannsynligvis også bidra til et enda kraftigere oppsving i netthandel.

Ifølge Menon Economics (2020a) kan utviklingen i reiselivet bli heterogen de neste årene, men en relativt rask gjeninnhenting for de delene som henvender seg til et norsk og særlig lokalt marked, som serveringsbransjen. For overnatting og formidling er utsiktene mindre optimistiske.

Adferdsendringer

De økonomiske konsekvensene av tiltakene mot korona er større i Norge enn i Sverige, men forskjellen er overraskende liten. Grunnen er antagelig at selv om svenske restauranter har færre restriksjoner enn norske, oppfører svenskene seg om lag som nordmenn. De går for eksempel mye mindre på restaurant enn tidligere. Et viktig spørsmål er hva som vil skje når samfunnene åpnes. Vil det endre reisevaner og forbruksmønster?

Umiddelbart når restriksjonene heves vil det antagelig fortsatt være en del frykt i befolkningen. Mange var motstandere av å åpne barnehager og småskolen henholdsvis en og to uker etter påske (VG, 2020). Mange vil nok også kvie seg for å benytte frisører, treningssentre og diskoteker en god stund etter at de synes skolene er trygge nok.

Reiseaktiviteten er kraftig begrenset nå, både hva gjelder jobb- og fritidsreiser. Dette kan sette varige spor, for eksempel i økt bruk av hjemmekontor eller mindre reising til og fra distriktskontorer. Mange investorer i aksjemarkedet ser ut til å vente at cruiseturismen har fått en varig knekk. Dette kan øke etterspørselen etter smittefrie ferietilbud.

Risikogruppene i denne pandemien er særlig eldre, men også folk med sykdommer som kreft og høyt blodtrykk er utsatt. Det kan føre til større oppmerksomhet om en sunn livsstil.