Del 3
Med næringslivet som partner

5 Næringslivet og distriktspolitiske mål

I dette kapittelet går utvalget nærmere inn på hvordan næringslivet i distriktene påvirker og bidrar til lokal samfunnsutvikling. Kapittelet beskriver hvordan kommunene samarbeider med det lokale næringslivet, som ofte legger ned en betydelig innsats og bidrar med kompetanse og ressurser som mange små kommuner ikke har, for å utvikle et mer attraktivt lokalsamfunn. Teksten henviser til relevant forskningslitteratur og gir eksempler på hvordan mange små kommuner samarbeider med næringslivet om stedsutvikling, boligutvikling og inkludering av innvandrere.

5.1 De regional- og distriktspolitiske målene

Målet med regional- og distriktspolitikken er regional balanse gjennom vekstkraft, likeverdige levekår og bærekraftige regioner i hele landet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har ansvaret for å følge opp de regional- og distriktspolitiske målene som Stortinget har vedtatt. En bærekraftig region har en balansert befolkningssammensetning og forvalter menneskelige ressurser og naturressurser for utvikling og verdiskaping nå og i fremtiden. Dette skal legge til rette for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

Regionalpolitikken skal bidra til regional utvikling i alle deler av landet. En vesentlig del av den regionalpolitiske innsatsen handler om å støtte fylkeskommunene gjennom blant annet fordeling av virkemidler for realisere regionale og lokale muligheter for næringsutvikling. Distriktspolitikken skal i tillegg utjevne stedlige forskjeller som skyldes geografisk beliggenhet, reiseavstand og små næringsmiljøer. For distriktspolitikken står målet om likeverdige levekår særlig sentralt. Dette kan handle om tilbud av, og kvalitet på, lovpålagte tjenester til innbyggerne, men også andre tjenester som er viktige for innbyggerne i et lokalsamfunn, som har betydning for levekårene.

Det kan skilles mellom den brede og den smale regional- og distriktspolitikken. Den smale regional- og distriktspolitikken omfatter midler bevilget over statsbudsjettet som en målrettet innsats for å supplere og utfylle nasjonale midler. Hoveddelen av midlene blir overført til fylkeskommunene, som har ansvaret for å fremme verdiskaping og regional utvikling i sitt område.

Den brede regional- og distriktspolitikken omfatter statlig innsats og tiltak som er viktige for å nå regional- og distriktspolitiske mål. På overordnet nivå handler regional- og distriktspolitikken om den offentlige innsatsen som påvirker samfunnsutviklingen lokalt og regionalt. Blant annet er satsing på samferdsel, gode helsetjenester, utdanning, forskning og innovasjon viktig for å få til god regional utvikling og regional balanse. Et viktig målrettet virkemiddel er den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften.

De overordnede regional- og distriktspolitiske målene er ikke entydige og gir rom for tolkning, men er rettet inn mot et behov for økt verdiskaping og lik tilgang på tjenester for innbyggerne i lokalsamfunnene.

Noen av kommunenes mest sentrale oppgaver er å utvikle og forvalte lovpålagte velferdstjenester til innbyggerne. Dette er tjenester som dekker grunnleggende behov for alle innbyggere, og som de skal ha tilnærmet lik tilgang til uansett hvor de bor i landet. Samtidig er det forskjeller i kvaliteten på tjenestene som tilbys (Førland & Rostad, 2019).

Andre forhold, som servicetilbud, kulturtilbud, by- og stedsutvikling og boligmarkedet, kan ha stor påvirkning på om innbyggere og bedrifter velger å etablere seg i et lokalsamfunn eller ikke. Mange kommuner bruker ressurser på å utvikle mer attraktive lokalsamfunn, men er ofte avhengige av et tett samarbeid blant annet med næringslivet. Små kommuner kan ha spesielt god nytte av samarbeidet ettersom de små kommunene ofte mangler de ressursene og den kompetansen private aktører og bedrifter kan tilby.

5.2 Hvordan bidrar næringslivet til å løse utfordringer i distriktene?

Nedenfor omtales hvordan distriktskommuner kan påvirke og legge til rette for lokal samfunnsutvikling i distriktene, i form av stedsutvikling, boligutvikling og inkludering av innvandrere.

Begrepet lokal samfunnsutvikling brukes gjerne som en samlebetegnelse for et bredt og langsiktig lokalt arbeid med å skape gode steder å bo, besøke og drive næring. Kommunenes rolle som samfunnsutvikler handler om langsiktig arealbruk og utbyggingsmønster, utbygging av infrastruktur, steds- og sentrumsutvikling, næringsutvikling, miljø og folkehelse. Rollen favner videre enn de oppgavene en kommune er pålagt å utføre gjennom lover og forskrifter, og er i stor grad basert på samarbeid med aktører utenfor kommuneorganisasjonen.

I tråd med Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019–2023 (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2019b) er mål og strategier for det lokale samfunnsutviklingsarbeidet som regel nedfelt i kommuneplanens samfunnsdel. Noen av tiltakene er et rent offentlig ansvar, og i mange tilfeller er det kommunen som gjennomfører tiltakene. Andre tiltak iverksettes i samarbeid mellom kommunen og det lokale næringslivet.

Lokalsamfunn, tettsteder og byer i Distrikts-Norge er ikke bare påvirket av næringsvirksomheten på stedet, men i stor grad skapt med utgangspunkt i denne. Nærhet til naturressurser har dannet grunnlag for næringsvirksomhet innenfor primærnæringer som landbruk, bergverk og fiske, samt reiseliv og turisme, med tilhørende bosetting og samfunn. I etterkrigstiden la industriveksten grunnlag for utvikling av mange industristeder i norske distriktssamfunn.

Flere av disse samfunnene har vært sårbare for endringer på grunn av sin ensidige næringsstruktur. Buvik-utvalget så på problemer og muligheter på ensidige industristeder (NOU 1983: 10). Utvalgets kartlegging viste at det i 1980, ut fra noen utvalgte kriterier, var 104 ensidige industristeder i Norge. Av disse lå 90 isolert, mens 14 hadde sentral beliggenhet. På mange steder har hjørnesteinsbedriftene bidratt med store ressurser for å sikre tilbudet av kommunale tjenester, som vei, vann, kloakk, renovasjon, brannvesen, boliger, svømmehall, samfunnshus og annet. Dersom bedriften får problemer, kan det få konsekvenser for lokalsamfunnet langt ut over nedgang i verdiskaping og arbeidsplasser.

En analyse av norske kommuners sårbarhet viser at i de 10 kommunene med høyest «hjørnesteinsfaktor» i 2010, utgjorde sysselsettingen i én enkeltbedrift (hjørnesteinsbedriften) mellom 20 og 30 prosent av den totale sysselsettingen i kommunen. Alle de 10 kommunene er distriktskommuner. Næringslivet i disse kommunene har hatt vesentlig lavere vekst i sysselsetting sammenlignet med næringslivet i resten av landet. I tillegg var det lav inn- og utpendling i disse kommunene (Vareide, 2012).

Som vist i innledende kapitler har distriktskommunene også i dag spesialiserte næringsstrukturer. Spesialiseringen har tiltatt siden 2000 og fram til 2019 i de minst sentrale kommunene. I de minst sentrale kommunene er andelen sysselsatte som arbeider innenfor fiskeri og havbruk, nesten ni ganger så stor som landsgjennomsnittet. For gruvedrift er andelen nesten fem ganger så stor som landsgjennomsnittet. Også for landbruk og næringsmiddelindustri er sysselsettingsandelen langt høyere enn landsgjennomsnittet. Mange lokalsamfunn og distriktskommuner er derfor i stor grad avhengige av utviklingen i enkeltbedrifter og -bransjer (Vareide, 2019).

5.2.1 Næringslivets betydning for stedsutvikling

Næringslivet er en sentral del av byer og tettsteder, både som tilbyder av ulike tjenester og som arbeidsgiver, men næringslivet spiller også en rolle ut over dette. Skillet mellom næringsutvikling og annen samfunnsutvikling kan ofte være uklart.

For distriktskommuner der næringslivet vokser i antall arbeidsplasser, må kommunene være attraktive som bosteder for å tiltrekke og beholde arbeidskraft og dermed oppnå befolkningsvekst (Vareide, 2016). Gode tettstedssentra er i seg selv et gode og kan i tillegg hjelpe bedrifter med å vinne fram i konkurransen om arbeidskraft med den rette kompetansen. Kvalitet i bygg og områder kan også representere verdier for virksomhetene og deres konkurransedyktighet.

Levende sentrum og flerfunksjonalitet

Et variert tilbud av møteplasser, handel, tjenester og kulturaktiviteter påvirker småbyenes attraktivitet og konkurransekraft, og mangel på et levende sentrum med uformelle møteplasser og sosiale rom kan være en utfordring på mindre steder (Ruud, Schmidt, Sørlie, Skogheim & Vestby, 2014).

Møteplasser der ulike bransjer og sektorer kan samarbeide, har vist seg som en god måte å tilrettelegge for innovasjon på (Vestby, Bergsli, Langset & Nygaard, 2016). Samlokalisering og klynger av næringer i et sentrum med kunnskapsparker, campusmiljøer, ulike bedrifter, næringsforeninger og utviklingsselskaper er eksempler på tilretteleggende innovasjonstiltak som kan gi vekst innenfor kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT-næringer).

I småbyer og regionsentra kan varierte tilbud ha stor betydning for næringer som reiselivsnæringen (Distriktssenteret, 2018). Et eksempel er Svolvær i Vågan kommune. Gjennom et partnerskap mellom næringsliv, kommunen, organisasjonsliv, kunnskapsmiljøer og innbyggere, er landets første reisefagskole etablert i Svolvær. Universitetet i Tromsø har startet et nytt naturguidestudium, og mange store aktører har investert i eiendom og hotellprosjekter.

Utfordringer

Kompakt byutvikling er et ideal for byutvikling i henhold til statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal og transportplanlegging som skal sikre en sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft. Mange mindre kommuner har kapasitetsutfordringer på plansiden og manglende kompetanse innenfor fortetting og arkitektur. Det kan skape utfordringer for oppdatering av planverket. Samtidig ønsker næringslivet at kommunene skal ha et oppdatert planverk som gjør det mulig å få på plass ny næringsvirksomhet raskt. Plansystemet omtales senere i rapporten.

Den kompakte småbyen med et levende sentrum trues ofte av lokalisering av kjøpesentre utenfor byen. Kjøpekraften i småbyer er i mange tilfeller ikke stor nok til å opprettholde handel i sentrum. Det gjør småbyene ekstra sårbare i møte med nye handlemønstre som trekker handel ut av sentrum eller over på nye plattformer (Thomas & Bromley, 2003). Dette kan skape en negativ spiral hvor tilbudet av handel, service og andre tjenester som tiltrekker seg folk, blir så marginalt at det blir enda mindre attraktivt for innbyggerne å reise til, og bruke sentrum.

Vista analyse har sett på utviklingstrekk i omsetning av varer og tjenester i 36 norske byer av ulik størrelse. Rapporten viser at omsetning av varer faller i de fleste bysentra, mens omsetningen av tjenester som kultur, servering og opplevelser øker. Byer med kjøpesenter i sentrum har opprettholdt varehandel i større grad enn byer med kjøpesenter utenfor sentrum. Omsetning av tjenester øker mest i byer med attraktive byrom, høy bygningsmessig kvalitet og sjøfront. Studien differensierer ikke etter byenes størrelse (Toftdahl & Haavardsholm, 2019).

I mindre byer er bil et viktigere transportmiddel enn i større byer (Tennøy, Tønnesen & Øksenholt, 2015). Samtidig benyttes store arealer til parkering som kunne blitt brukt til andre formål (Christiansen, Hanssen, Skartland & Fearnley, 2016). Parkeringsplasser kan føre til lav tomteutnyttelse, byspredning, reduserte muligheter for å tilrettelegge for sykkelveier og møteplasser. Prosjektet «Bygdepakke Bø» viste at god oversikt over antall og dekningsgrad for parkeringsplasser på ulike tidspunkter av dagen, og i løpet av året, kan ha stor betydning for produktive diskusjoner om arealbruk mellom kommunen og næringslivet (A. Tønnesen & Knapskog, 2017). Dette er ofte et område som skaper konflikter mellom kommunen og næringslivet, og god dialog mellom berørte aktører og åpne planprosesser kan bidra til en avveining av interesser tidlig i prosessen og dermed forebygge konflikter.

Stedsutvikling og næringsutvikling i større programsatsinger

18 små og mellomstore nordiske byer deltok i programmet Attraktive nordiske byer og byregioner (2017–2019)1, i regi av Nordisk ministerråd. Formålet med programmet var å utarbeide en felles nordisk strategi for hvordan byene og deres omland kan bli mer attraktive ved å sikre et godt og inkluderende bymiljø som er bærekraftig sosialt, miljømessig, kulturelt og økonomisk. Ett eksempel er Pori i Finland hvor det er etablert en grønn korridor gjennom byen, en «National Urban Park». Parken er en del av byens sterke satsing på bærekraftig næringsutvikling, som blant annet omfatter en havvindpark. I dette arbeidet har kommunen og næringslivet samarbeidet om bruk av tomme industribygg til rekreasjonsformål.

Stiftelsen Design- og arkitektur Norge (DOGA) gjennomførte prosjektet «Levende lokaler» i pilotkommunene Tromsø, Lærdal og Arendal i 2016–18. Prosjektet skulle blant annet motivere gårdeiere, identifisere drivere og barrierer og utvikle verktøy og metoder som setter kommuner i stand til nyskaping i sentrumsområder med liten aktivitet. Pilotbyene har oppnådd en bedre sammensetning av byliv i tidligere tomme lokaler, med blant annet produksjonslokaler, informasjonssentre, grendehus, felleskontorer, lekerom, designbyrå og møteplasser. De har også fått til samskaping gjennom samarbeid mellom fagfolk og frivillige, og tettere samhandling mellom gårdeiere, sentrumsforeninger og kommuner (Vestby, 2018). Bedrifter med publikumsrettede arbeidsplasser som trekker folk til sentrum, har en helt sentral rolle i prosjekter som Levende Lokaler (Vestby 2017).

I flere småbyer og tettsteder har næringslivet, kommunen og frivillige i fellesskap lagd skaperverksteder, som gir innbyggerne muligheter til å kombinere vitenskap, teknologi og kunst på nye måter.2 Ringebu vant Statens bymiljøpris i 2011 og ble i 2019 belønnet med «Best Practice Certificate» av European Public Sector Award for arbeidet med å bygge et levende og attraktivt landsbysentrum i partnerskap med innbyggere, bedrifter, lag og foreninger. Skaperverksted, utendørs landsbygalleri, gatebibliotek i telefonkiosken, grønnsaks- og urtehage, terrengsykkelsti og spesialforretninger, er eksempler på hva de har fått til i dette partnerskapet.

5.2.2 Næringslivets rolle og bidrag til boligutvikling

Næringslivet har generelt stor betydning for boligetterspørsel gjennom arbeidsplassutvikling. I tillegg har næringslivet en utførende rolle som planlegger og gjennomfører av ulike boligtiltak. Dette skjer ofte i samarbeid med kommunen.

Kommunen har gjerne ansvar for boligsosiale tiltak, mens lokale utbyggere bidrar til boligutvikling i det ordinære markedet. I et fungerende boligmarked er dette en selvsagt og forventet rolle. I mindre markeder er dette ikke nødvendigvis selvsagt fordi avkastning og fortjenestemarginer er annerledes. Risikoen kan være større, og gjennomføringen er ofte mer ressurskrevende.

Private utbyggere kan ha stor påvirkningskraft på utformingen av utbyggingsprosjekter i samarbeid med kommunen. I situasjoner med tynne markeder kan det være få utbyggere, slik at hensynet til enkeltutbyggere blir tillagt stor vekt i beslutninger om mengde og type boliger som skal bygges, og hvor boligutviklingen skal skje. Samtidig er nøkkelen til forretningsmessig drivbare prosjekter ofte knyttet til kommunens boligsosiale ansvar. Kommunen vil dermed legge føringer på samarbeidet. Eksempler viser imidlertid at når roller og forståelse av oppdrag er avklart, finner aktører sammen om ansvarsmodeller og innretning. Det kan eksempelvis være samarbeid om å realisere leilighetsbygg, der en kommune kjøper et visst antall leiligheter til kommunale formål. I andre tilfeller samarbeides det om å øke tilbudet av utleieboliger, og kommunen får gjerne opsjonsrett på et gitt antall boliger. Slike samarbeid krever kunnskap og langsiktighet fra begge parter (Sørvoll og Løset, 2017).

Offentlig–privat samarbeid

Risikovillige private utbyggere med langsiktig investeringshorisont har i samarbeid med kommuner vært med på å realisere sentrumsnære nye boliger for flyktninger, i boligprosjekter som også vender seg til det ordinære eiemarkedet. Et eksempel er Telegraftunet i Hamarøy, et kombinert nærings- og boligbygg, sentrumsnært i kommunesenteret Oppeid. Den private utbyggeren har oppført seksten leiligheter. Ti av leilighetene er levert til det ordinære markedet, mens seks av boligene disponeres av Hamarøy kommune gjennom en langtidsleiekontrakt. De kommunale utleieboligene har blant annet vært brukt som bolig for flyktninger. Erfaringer fra Hamarøy viser at dette bidrar til å redusere risikoen for utbygger, samtidig som det gir flere boliger ut over kommunens boligsosiale behov (Sønvisen, 2013).

Næringslivets utløsende rolle som markedsaktør har ført til flere boliger. Samtidig er det flere eksempler fra mindre distriktskommuner med tynne boligmarkeder på at kommunen kan bidra til å avdekke markedspotensialet og invitere lokale utbyggere og næringsliv til samarbeid. Særlig i kommuner som har opplevd sterk sysselsettingsvekst de siste årene, har lokalt næringsliv vært viktige premissgivere for initiativ og retning i kommunens boligpolitikk. Manglende boligutvikling har vært en flaskehals for rekruttering av stabil arbeidskraft. Næringslivet har i denne situasjonen vært en pådriver for å få på plass konkrete tiltak for et bedre utleiemarked og et tilfredsstillende utleietilbud, både med hensyn til boligtilgang og -kvalitet i kommunen, jf. eksempel fra Frøya.3 Det er også flere eksempler på at bedrifter tar grep for å dekke egne behov, noe de har gjort på Lovund.4

Tiltaksbasert kontra planmessig utvikling

Boligutvikling kan skape interessekonflikter mellom kommunens langsiktige målsettinger og føringer for samfunns- og arealplanleggingen og næringslivets behov for raske tiltak på kort sikt. En næringsdrevet utvikling kan føre til at boligtiltak og -tilbud vris i retning av enkeltbedrifters eller enkeltnæringers spesifikke og aktuelle behov. Brakkebyer er eksempler på midlertidige løsninger for å huse sesongbasert og rask vekst i sysselsettingen, som i enkelte tilfeller kan bli permanente løsninger.

Boligutvikling handler om å framskaffe flere tilgjengelige boliger, men også om bedre boliger og bomiljø. Det er ikke gitt at forutsetningene for å prioritere kvalitet i en tiltaksbasert boligutvikling i tynne boligmarkeder er gode nok (Rambøll, 2014b). Samtidig er det flere eksempler på at næringslivets initiativer og ulike samarbeid har ført til nyskaping, både med hensyn til finansiering og organisering og selve det fysiske resultatet av boligprosjektet.

I Hamarøy har private aktører utvidet utbyggings- og utleievirksomheten. På Lovund i Lurøy kommune tok lokalt privat næringsliv initiativ til omregulering av boligarealer for eneboliger for å sette i gang et minihusprosjekt med utleieboliger. Prosjektet er tatt godt imot av unge tilflyttere som kommer til Lovund for å jobbe, og tilfører boligtilbudet noe helt nytt (Distriktssenteret, 2019). I Ullensvang kommune har en privat utbygger utviklet et mindre boligtun med god kvalitet på boliger og bomiljø. I tilknytning til boligtunet og lekeplassen har utbyggeren også bidratt til å oppføre et grendehus. Det har løftet kvaliteten på området. Andre eksempler viser hvordan lokale kjøpmenn utvider forretningsområdene sine, gjennom blant annet å bygge boliger i tilknytning til butikken. Det gir en positiv utvikling både for butikken og bygda.

Eksemplene viser hvordan næringsliv og lokale utbyggere kan samarbeide med forretningsmessig drivbare boligutviklingsprosjekter i tynne boligmarkeder. Lokale utbyggere har funnet nye nisjer og forretningsområder gjennom å kombinere butikk og forretningsdrift med boligutvikling, eller å utvide forretningsområdet sitt med utleievirksomhet (Sørvoll & Løset, 2017).

Lokalt næringsliv som endringsagent

Til sist vil utvalget peke på lokalt næringslivs rolle som endringsagenter. Endringsagenter er enkeltpersoner eller miljøer som gjennom engasjement og eierskap identifiserer nødvendige endringer, og bidrar med erfaring og kompetanse til å iverksette og gjennomføre endringen.

I boligutvikling kan det handle om vilje til å ta risiko og til å satse på stedet, ut over forventninger om kortsiktig fortjeneste på boligprosjektene. Drivkraften er stedet og bidrag til stedets fremtid, til beste for bedriften og til beste for lokalsamfunnet (Distriktssenteret, 2019). I flere mindre kommuner er det eksempler på at næringslivet fungerer som sentrale drivere og ildsjeler i den lokale samfunnsutviklingen. Dette gjelder spesielt i kommuner med mindre tilgang til kapital og menneskelige ressurser (Rambøll, 2014a, b; Sørvoll & Løset, 2017).

På Lovund har nettopp stedets utvikling vært svært viktig for næringslivets boligsatsinger. «Tålmodig kapital» er et begrep som ofte brukes om bedriftenes samfunnsinvesteringer, som over tid vil gi avkastning for bedriften. Samtidig er bedriftens utvikling nært knyttet opp til stedets utvikling.

5.2.3 Næringslivets betydning for inkludering

I mange distriktskommuner er vekst i innbyggertall og arbeidsstyrke basert på ulike former for innvandring. På mindre steder kan innvandrere gi tilstrekkelig befolkningsgrunnlag til å opprettholde skoler, barnehager og andre viktige tjenestetilbud.

Med innvandrere mener vi arbeidsinnvandrere, flyktninger og familiegjenforente. Innvandrere har de siste 10–15 årene bidratt til å opprettholde og øke folketallet i mange distriktskommuner og har gitt tilgang til arbeidskraft. Fra 2014 til 2018 ville 107 kommuner hatt nedgang i folketallet uten netto innvandring. De fleste av disse er distriktskommuner (Distriktssenteret, 2020).

Det er god grunn til å tro at næringslivet har stor betydning for inkludering av innvandrere på mange steder. Næringslivet sysselsetter mange med innvandrerbakgrunn og har stor innvirkning på lokal samfunnsutvikling. Arbeid er bli-faktor nummer én, men likevel ikke alltid tilstrekkelig til at innvandrere blir værende. Innsatsen som næringslivet og mange arbeidsgivere gjør for at innvandrere skal få brukt sin kompetanse og bli en del av et lokalsamfunn, kan være avgjørende for at innvandrere bli boende.

Innvandringen har gått betydelig ned og forventes å holde seg på et lavere nivå, enn i den siste tiårsperioden. Det skyldes i hovedsak lavere arbeidsinnvandring fra særlig Øst-Europa (M. Tønnesen, 2018). Norsk og nordisk forskning som omhandler innvandrere, tar særlig for seg integrering av flyktninger. Det er forsket lite på sammenhengen mellom næringslivets rolle i inkludering av alle grupper innvandrere og utviklingen av attraktive lokalsamfunn i distriktene.

Bli-faktorer for innvandrere i Distrikts-Norge

Innvandrere som er inkludert og en del av lokalsamfunnet, og som har jobb, velger i større grad å bli boende. Når innvandrere slipper til og får brukt sin kompetanse i lokalt næringsliv, blir de ikke bare en ressurs for bedriften, men også for lokalsamfunnet (Søholt, Tronstad & Vestby, 2015).

Selv om arbeid er den viktigste bli-faktoren, har også andre forhold betydning: Bolig, utdanningsmuligheter i egen region, oppvekstmiljø, sosialt miljø/møteplasser og den lokale elitens holdning til innvandrere (Søholt, Aasland, Onsager & Vestby, 2012; Søholt, Tronstad & Bjørnsen, 2014; Søholt et al., 2015).

I distriktene er andelen innvandrere med høy utdanning større enn i resten av befolkningen, men mange innvandrere får mindre uttelling for utdanning enn det mange norskfødte gjør. Det er større sjanse for at innvandrere blir værende dersom de blir verdsatt for de kvalifikasjonene de har (Søholt et al., 2015). Enkelte studier viser at bedrifter som ansetter innvandrere med høy utdanning, også samarbeider mer internasjonalt og er mer nyskapende. Den flerkulturelle kompetansen kan styrke norske bedrifter som konkurrerer i internasjonale markeder – blant annet ved at de behersker andre språk og har kunnskap om andre kulturer og kulturelle koder (Solheim, 2017). Å ansette innvandrere med høy utdanning i stillinger de er kvalifisert til, er dermed ikke bare et gode for bedriften. Det bidrar også til å øke sjansen for at de slår rot og velger å bli boende over tid.

Entreprenørskap blant innvandrere kan påvirke inkludering, sysselsetting, verdiskaping og økt stedsattraktivitet. Et økende antall innvandrere i distriktene starter egne bedrifter (Skårerhøgda & Torp, 2012). Etablerervirksomhet bidrar for eksempel til utvidet tilbud av matvarer, spisesteder og tjenester. Dette kommer hele lokalsamfunnet til gode og er særlig av betydning på mindre steder (Munkejord, 2016; Søholt et al., 2014; Søholt et al., 2015).

Når næringslivet bidrar til arbeidstrening i introduksjonsprogrammet, gir det både arbeidskraft og inkludering. Studier har vist at etablerte ordninger som språkpraksis, arbeidspraksis, lærlingplass, hospitering og lønnstilskudd gir resultater. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om omfanget burde vært større (Søholt et al., 2015). I Åre kommune i Sverige bidrar næringslivet til mer arbeidsretting i kvalifiseringsarbeidet. Der er 85 prosent av flyktningene i jobb, utdanning eller praksis etter introduksjonsperioden. Resultatene er blant de beste i landet. Det nære samarbeidet mellom næringslivet og kommunen, og det at etablererkoordinatorer i kommunen har næringslivsbakgrunn, pekes på som en forklaring (Solbakken & Nordtug, 2019).

I NHO-prosjektet Ringer i vannet ble det benyttet kompetansemeglere for å finne rett person til rett bedrift (Bråthen & Lien, 2015). NHOs mentorprogram Global Future (2016–2018) bidro til at innvandrere med høyere utdanning fikk sentrale stillinger og styreverv i norske bedrifter. Begge tiltakene er avsluttet, men kan være en kilde til kunnskap om hvordan næringslivet selv kan bidra til bedre kobling mellom innvandrere og næringsliv.

Gode norskkunnskaper gir bedre forhold på arbeidsplassene og øker sjansen for at folk tar del i lokalsamfunnet og blir boende over tid (Søholt et al., 2015). SalMar på Frøya er et eksempel på en bedrift som i mange år har tilbudt arbeidsinnvandrere et bedriftsinternt intensivkurs i norsk. Norskkurset er også tatt i bruk i andre store bedrifter i kommunen. Nå tilbyr de og andre bedrifter norskkurs i samarbeid med den lokale vekstbedriften DalPro. Opplæringen finansieres gjennom midler fra Kompetanse Norge. DalPro stiller med pedagoger som har erfaring med språkopplæring. Undervisningen er tilpasset skiftarbeid (Distriktssenteret, 2020).

Boligkjøp kan være vendepunktet som gjør at innvandrere blir inkludert i lokalsamfunnet og blir værende. På Frøya har næringsliv og kommune et felles ønske om å motvirke at folk flytter etter kort tid. I den forbindelse har boligsatsing vært et virkemiddel for å få familier til å etablere seg. Erfaringer fra prosjektet viser at arbeidsinnvandrere melder seg inn i lokale idrettslag, melder seg på norskkurs og kommer i kontakt med naboer når de kjøper sin første bolig (Solbakken & Aune, 2018).

Valg av bosted kan påvirkes av muligheten til å bygge på og utvikle egen kompetanse (Søholt et al., 2015). Innvandrere har ofte store ambisjoner på vegne av barna sine og er opptatt av barnas muligheter til å ta utdanning. Mange ønsker også å kunne fortsette å bo sammen med barna, selv når de er i utdanning (Søholt et al., 2012). Utdanningstilbud som dekker næringslivets behov i regionen, kan bidra til at både innvandrere og eksisterende befolkning blir boende i regionen.

Innvandrere som har norske venner og deltar i frivillige organisasjoner, har langt høyere sysselsetting enn innvandrere uten slike nettverk. Gode møteplasser bidrar til at folk trives og blir. Nettverkene skaper uformelle veier inn i jobb, samtidig som arbeidsplassen og lunsjbordene fungerer som sosiale møteplasser med tråder ut til organisasjonsliv og lokalsamfunn (Søholt et al., 2015). Segregerte arbeidsplasser gjør det vanskelig å møtes på andre arenaer. I kombinasjon med manglende norskkunnskaper fører dette til at innvandrere ikke møter andre innbyggere i frivillige organisasjoner eller på arrangementer og arenaer for samhandling.

Arbeidsgivere kan også fange opp arbeidsinnvandrere, som ofte får liten oppmerksomhet i kommunenes tilflyttingsarbeid, og hjelpe dem å bli værende, samt å bli mer synlige og aktive i lokalsamfunnet. Det er også tendenser til at innvandrere velges ut på grunnlag av opprinnelsesland i arbeidsmarkedet. Dette kan skyldes innvandrernes kompetanse, men like mye arbeidsgivers oppfatning av og erfaringer med hvem de tror passer i bedriften og i ulike typer jobber. Når ledende personer i næringslivet tydelig signaliserer og viser at innvandrere er viktig for næringsliv og lokalsamfunn, kan også lokalbefolkningens syn på innvandrere endres i positiv retning. Ved å kommunisere og vise at innvandring betyr mye for utviklingen av kommunen, kan næringslivet bidra til at innvandrerne føler seg velkomne, og gi dem økt lyst til å bli boende (Søholt et al., 2015).