8 Utdanningssystemet og distriktenes tilgang til kompetanse

Utdanningsinstitusjoner er viktige for regional utvikling av flere grunner. Nærhet til en utdanningsinstitusjon øker rekrutteringen til utdanningen, og det fører til at flere i en region kan ta utdanning. Etter studier tar mange arbeid i regionen hvor de studerte, og det bidrar til at privat og offentlig sektor i regionen får tilgang til kompetanse. Tilgang til kompetanse er dessuten den viktigste faktoren for lokalisering av kunnskapsvirksomheter, som i det norske arbeidsmarkedet er den typen virksomhet som vokser mest. Utdanningsinstitusjoner blir dermed en viktig forutsetning for vekst i den regionen de befinner seg i.

På bakgrunn av dette kan man tenke seg at en jevn fordeling av utdanningsinstitusjoner og studieplasser rundt om i landet også ville føre til en jevnere regional utvikling og vekst. Så enkelt er det likevel ikke. Mange studenter søker seg ikke til den institusjonen som ligger nærmest, men ofte til studiesteder i større byer, især Oslo. Videre er det mange som har studert andre steder som søker seg til Oslos arbeidsmarked etter studiene. Dette gjelder særlig studenter som har utdannet seg innen fag hvor det dominerende arbeidsmarkedet finnes i Oslo, som for eksempel innen økonomi og ingeniørfag. Men også innen yrker som det finnes arbeidsmarked for over hele landet, som for eksempel sykepleier og lærer, søker ferdigutdannede seg helst til de store arbeidsmarkedsregionene etter studiene.

I distriktene finnes det både studieplasser og arbeidsplasser for folk med høyere utdanning. Likevel flytter altså mange til mer sentrale steder når de skal studere. Lokalisering av utdanningsinstitusjoner i byer er en av grunnene til at det er vanskeligere å rekruttere personer med høyere utdanning til ledige stillinger i distriktskommuner, slik vi så i kapittel 6. Forskning har vist at de viktigste kjennetegnene ved personer med høyere utdanning som jobber i distriktsområder, er enten at de kommer fra distriktskommuner selv («rural origin») eller at de har erfaring fra arbeid i distriktsområder gjennom utdanningen («rural exposure»).

Før høyere utdanning ble allment utbredt i Norge, var en hovedutfordring at rekrutteringen til høyere utdanning i distriktsområder var for liten til å kunne dekke områdets eget behov for kompetanse. Den desentraliserte utbyggingen av universiteter og høyskoler har i stor grad jevnet ut søkingen til høyere utdanning mellom distriktsområder og sentrale strøk. Selv om utdanning og utdanningssystemet er en viktig drivkraft for sentralisering av befolkningen, viser studier at folk som studerer lokalt, er en viktig kilde til kompetanse for det lokale arbeidsmarkedet. Slik sett er mulighetene for å sikre rekruttering til kompetanse til distriktene antakelig bedre i dag enn de var før denne utbyggingen.

Distriktene i Norge består av mange og små arbeidsmarkeder. Det er en høy terskel for å flytte ut av den bo- og arbeidsmarkedsregionen man har etablert seg igjennom studier og jobb. Terskelen for å ta jobb i distriktsområder blir trolig høyere ved at en del jobber i distriktene generelt antas enten å være mer krevende, som for eksempel fastlege, eller mindre interessante, som for eksempel sykepleier i eldreomsorgen, enn tilsvarende jobber i byene, som for eksempel sykepleier på sykehus. Slike oppfatninger kan motvirkes gjennom praksis i distriktskommuner. Samtidig er det viktig at arbeidsgiverne faktisk sørger for at jobbene i distriktene er interessante og gode.

Løsninger for å sikre rekruttering til distriktsområder må derfor knyttes til flere sektorer, for eksempel mer velfungerende boligmarkeder i distriktene (se kapittel 7) og infrastruktur som binder bo- og arbeidsmarkeder sammen (se kapittel 9). Innenfor utdanningsfeltet, som dette kapittelet handler om, må det legges til rette for at de som ønsker det, har mulighet til å ta høyere utdanning i distriktene. Det er særlig viktig med et desentralisert og fleksibelt utdanningstilbud til dem som allerede er etablert i distriktsområder, ettersom det antagelig ligger et større potensiale i å utdanne dem som allerede bor i distriktene, enn i å tiltrekke høyt utdannede som bor andre steder.

Samtidig er det også viktig at det fortsatt finnes utdanningsinstitusjoner i distriktene, slik at noen av dem som er vokst opp i sentrale strøk, har mulighet for å ta utdanning her. Rural eksponering, gjennom utdanning og praksis, er viktig for å gjøre flere kjent med jobbmulighetene og livet som finnes i distriktene. Kanskje er jobbene både mer interessante og mindre krevende enn hva man tror, kanskje er tilbudet av tjenester og andre goder bedre enn man har sett for seg?

8.1 Utdanningssystemet og tilgang til kompetansearbeidsplasser sentraliserer befolkningen

Utdanning virker sentraliserende på befolkningen på flere måter. Utdanningsinstitusjonene ligger i større byer. Kompetansearbeidsplasser etableres gjerne i større arbeidsmarkeder. Mange ferdigutdannede går ut i arbeid i det arbeidsmarkedet utdanningsinstitusjonen ligger i, noe som igjen virker tiltrekkende på ytterligere kompetansevirksomheter. I mange tilfeller finnes det i liten grad et relevant eller attraktivt arbeidsmarked for personer med høyere utdanning utenfor større arbeidsmarkeder. Samtidig søker mange studenter og personer med høyere utdanning seg til storbyens tilbud og mulighet for å gjøre yrkeskarriere. Det er altså en kombinasjon av individers valg om å bosette seg i urbane strøk og fordelene byene tilbyr virksomheter, som gjør at folk med høy utdanning finner det mest attraktive arbeidsmarkedet i byene.

8.1.1 Universitets- og høyskolesektorens ti effekter på en region

Vi skal her i stor grad konsentrere oss om universitets- og høyskolesektorens rolle knyttet til utdanning. Det er imidlertid stor enighet om at universitets- og høyskolesektoren har en viktig innvirkning på en region utover denne funksjonen. Peter Arbo har identifisert ti ulike effekter og ringvirkninger institusjonene kan gi.1

Et universitet eller en høyskole har for det første en økonomisk innsprøytningseffekt. Det tilfører regionen inntekter, som igjen utløser økt etterspørsel etter varer og tjenester og påfølgende inntekts- og aktivitetsøkning i den regionale økonomien. Institusjonen har for det andre en utdanningsmobiliserende effekt. Dette ser vi nærmere på i kapittel 8.4.1. Den har for det tredje en tilbudseffekt på de regionale arbeidsmarkedene, jf. kapittel 8.2. Et universitet eller en høyskole har for det fjerde en service- og problemløsningseffekt. Dette følger av den kompetansen som regionen blir tilført. Studier viser at utbygging av regionale utdanningsinstitusjoner på 1970-tallet ga økt tilgang til høyt kvalifisert arbeidskraft og påvirket den regionale produktiviteten og den teknologiske utviklingen.2

En femte effekt som universiteter og høyskoler har, er det Arbo kaller en magneteffekt. De tiltrekker seg nye etableringer, særlig av forskningsrelatert virksomhet. Relatert til dette er at et universitet for det sjette kan ha en knoppskytingseffekt. Det vil si at det blir etablert helt nye bedrifter på grunnlag av forskningen og den spesialkompetansen som finnes. Lokal tilstedeværelse av universitet og høyskoler har positiv effekt på næringsutviklingen og nyetableringer.3 Institusjonene har for det sjuende en ikke uvesentlig nettverkseffekt. De skaper nettverk og en sosial kapital som kan ha stor betydning for utvekslingen av informasjon og koordineringen av beslutninger og initiativ på tvers av oganisasjoner, sektorer og land. En åttende effekt er det vi kan kalle en kulturell miljøeffekt. Videre kan de for det niende ha en regional artikulasjonseffekt. Det dreier seg om universitetets og høyskolens betydning som talerør for regionen, og som katalysator for regional selvbevissthet og stolthet. Til sist kan vi snakke om en generell imageeffekt, knyttet til institusjonens symbolske verdi. Et universitet er ikke bare et sett av aktiviteter og mennesker. Det representerer noe mer – vitenskapelig kunnskap, prestisje og framtidshåp.

De regionale effektene vil være avhengige av institusjonens utdannings- og forskningsprofil, men også av regionens størrelse, befolkningsgrunnlag, nærings- og arbeidsliv og av hvor attraktiv regionen er for personer med høyere utdanning, sammenliknet med andre regioner.

8.1.2 Kompetansearbeidsplasser etableres i større arbeidsmarkeder

Det er store forskjeller etter sentralitet i andelen sysselsatte som har høyere utdanning. I Oslo-regionen har mer enn 50 prosent av de sysselsatte høyere utdanning. I de minst sentrale kommunene har 26 prosent høyere utdanning. Samtidig er en stor andel av de med høyere utdanning i distriktskommuner knyttet til de store velferdsyrkene i offentlig sektor, jf. figur 8.1. På sentralitet 3–6 er mer enn 50 prosent av de sysselsatte som har høyere utdanning, utdannet innen pedagogikk og lærerutdanning eller helse-, sosial- eller idrettsfag.

Kilde: SSB (tabell 11615).

Særlig innenfor næringslivet er veksten i kompetansearbeidsplasser ujevnt fordelt mellom sentrale strøk og andre regioner ved at større arbeidsmarkeder er mer attraktive for kompetansebedrifter.4 Dette er dels en følge av globaliseringen som har gitt et nytt produksjonsmønster i de vestlige land, med økende grad av spesialisering og vekst i kunnskapsintensiv virksomhet som har behov for høyt utdannet arbeidskraft.5

8.1.3 Valg av studiested – unge søker seg til større studiesteder

Det er få utdanningsinstitusjoner som har faste studiesteder i distriktskommuner. Ungdom fra kommuner på sentralitet 5 og 6 flytter derfor som regel til større steder for å studere. Det kan være relativt store lokale variasjoner mellom hva unge velger å studere, og hvor de velger å studere, men ungdom fra distriktene virker å være mindre stedbundne i sine valg av studiesteder enn ungdom fra storbyene.

Unge fra de store byene velger i stor grad studier på universitetene som ligger i deres egen by. Ved studentopptaket i 2019 hadde over to tredjedeler av søkerne fra Oslo, Hordaland og Trøndelag studier i eget fylke som førstevalg, jf. figur 8.2.6 Også i Troms (57 prosent) og Vest-Agder (50 prosent) er søkningen til studier i eget fylke stor. I alle de andre fylkene søkte flertallet seg ut av fylket for å studere.

Figur 8.2 viser i tillegg til andel søkere også andel av studentene som kom inn og begynte på studier i hjemfylket.7 For de aller fleste fylker er andelen studenter som faktisk begynner på studier i eget fylke, større enn andelen som søkte seg dit som førstevalg. Dette er mest markant i Hedmark. 30 prosent av søkerne fra Hedmark hadde i utgangspunktet eget fylke som førstevalg, men av dem som fikk studieplass, endte 40 prosent opp med studieplass der.8 Tilsvarende økninger (på 7 prosentpoeng eller mer) finner vi i Finnmark, Vest-Agder, Østfold og Troms.9

Kilde: Samordna opptak.

Det kan være flere grunner til dette mønsteret, blant annet at andelen som takker ja til studieplass, er høyere blant de som får studieplass i eget fylke sammenliknet med de som kommer inn andre steder. Hovedbildet i tallene er at klart flere søker seg til Oslo som førstevalg enn det er som får plass, og at en god del av studentene som ikke kommer inn på førstevalget i Oslo, ender med å studere i andre fylker, i første rekke hjemfylket. I 2019 hadde 27 prosent av alle søkere Oslo som førsteønske, mens det var 21 prosent av studentene som endte med å få plass og møtte til studier i Oslo.10 Figur 8.3 viser at søkere fra fylker i nærheten av Oslo i størst grad har Oslo som førstevalg, men også at en relativt høy andel av søkerne fra alle fylker har Oslo som førstevalg. Det er bare i de gamle universitetsfylkene Hordaland, Trøndelag og Troms, samt Nordland, at under 10 prosent av søkerne har Oslo som førstevalg.11

Kilde: Samordna opptak.

Begrunnelser for valg av studiested

En studie fra 2011 viser at den viktigste enkeltfaktoren for studentene er at lærestedet tilbyr den utdanningen de er mest interessert i.12 Men også lærestedets renommé, det sosiale miljøet og geografisk beliggenhet tillegges stor betydning av studentene. Det er også en god del studenter som oppgir at de har valgt lærested fordi det er lettere å komme inn på enn andre steder, og/eller at valget var nokså tilfeldig.

Geografisk nærhet til studiestedet har hatt svært stor eller nokså stor betydning for halvparten av studentene. Geografisk nærhet har hatt særlig stor betydning for det vi kan kalle etablerte studenter, det vil si eldre studenter, gifte eller samboende og de som har barn. Men også blant de aller yngste studentene, som kanskje fremdeles bor hjemme, betyr geografisk nærhet mye. Studenter fra lavere sosiale lag legger også større vekt på geografisk nærhet enn andre.

Nærhet til studiesteder kan ha betydning for valg av studieretning og omvendt. Kvinner fra mindre sentrale kommuner velger noe oftere sykepleie-, lærer- og sosialarbeidsutdanninger og studier på høyskoler enn kvinner fra mer sentrale kommuner. Tilsvarende velger menn fra mindre sentrale kommuner noe oftere bachelorutdanninger i naturvitenskapelige-, ingeniør- og andre tekniske utdanninger og på høyskolene. Unge fra de store byene velger i noe større grad lengre utdanninger i eliteprofesjoner og i større grad studier på universitetene.13 Eldre studenter har i større grad lokal forankring ved både valg av studiested og arbeidsmarked. Dette kan tilsi at desentraliserte utdanninger i større grad er relevante for personer som allerede er etablert med bosted og familie lokalt. Vi ser nærmere på desentralisert utdanning i kapittel 8.3.

8.1.4 Store forskningsinstitusjoner og kunnskapsbasert næringsliv gir sterk konsentrasjon i forskningsaktiviteten

Investeringer i forskning, utvikling og innovasjon (FoU) avhenger i stor grad av tilstedeværelsen av læresteder, institutter eller FoU-tunge virksomheter i næringslivet i et fylke. FoU-aktiviteten er høyest i Oslo, Trøndelag, Akershus og Hordaland. De fire fylkene sto for 70 prosent av denne aktiviteten i Norge i 2018. Dette er også fylker med store læresteder og institutter, noe som utgjør en vesentlig del av FoU-aktiviteten.

Offentlig finansiering var særlig viktig i Troms, der det utgjorde 79 prosent av de totale FoU-utgiftene i 2017. I Hedmark, Finnmark og Hordaland finansierte offentlige kilder over 60 prosent av FoU-aktiviteten. Offentlige kilder dekker blant annet basisbevilgninger til universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som er underlagt retningslinjer for statlig basisfinansiering, og Forskningsrådets programmer.

En stor andel av de nasjonale FoU-utgiftene brukes i Oslo, men andelen utgjorde 3,6 prosent av fylkets bruttoprodukt (verdiskaping) i 2018, jf. figur 8.4. Akershus og Troms hadde omtrent det samme nivået. FoU hadde størst betydning i Hordaland og Trøndelag, der FoU-utgiftene utgjorde henholdsvis 5,9 og 5,3 prosent av bruttoproduktet.

Kilde: Forskningsradet.no/indikatorrapporten/ - figur 1.6e.

8.2 Flytting skjer i forbindelse med eller rett etter studiene

Erkjennelsen av at nærhet mellom oppvekststed, utdanningssted og arbeidssted sørget for flere og mer stabile legestillinger i Nord-Norge, var viktig for etableringen av Universitet i Tromsø og opprettelsen av medisinstudiet der i 1973. Torstein Bertelsen fant at Nord-Norge hadde klart færre leger per innbygger som var vokst opp i landsdelen, enn hva Sør-Norge hadde. I tillegg observerte han at norske leger etter endt utdanning hadde en klar tendens til å søke arbeid på utdanningsstedet eller på oppvekststedet sitt. For å sikre rekruttering fra Nord-Norge til medisinstudiet i Tromsø ble det fra starten innført en opptakskvote på 25 prosent for studenter med tilhørighet til Nord-Norge. Denne ble senere utvidet til 60 prosent.14

8.2.1 Nyutdannede velger jobb i den regionen de har studert i …

En av målsettingene med en regional, desentralisert universitets- og høyskolestruktur er at utdanningsinstitusjonene skal forsyne nærarbeidsmarkedet med kvalifisert arbeidskraft. Hvilket arbeidsmarked ferdigutdannede ender opp i, avgjøres i stor grad under studiene eller kort tid etter at studiene er avsluttet. Arbeidsmarkeder med studiesteder ender med flere personer med høyere utdanning enn antall studenter fra det samme arbeidsmarkedsområdet skulle tilsi.15 Det er særlig større studiesteder i store arbeidsmarkeder som skiller seg ut. Disse studiestedene tiltrekker seg mange studenter fra andre regioner, og en relativt stor andel av disse blir værende i regionen etter endte studier.

Tall fra kandidatundersøkelser fra universiteter og høyskoler bekrefter i stor grad bildet av at mange studenter går ut i utdanningsinstitusjonens lokale arbeidsmarked, og at dette avhenger av arbeidsmarkedets størrelse, jf. boks 8.1. Selv om institusjonen dermed kan gi netto tilførsel av personer med høyere utdanning i et lokalt arbeidsmarked, kan den større regionen eller fylket oppleve negativ tilførsel.

Studier av sykepleierutdanningen i Nord-Norge viser at det er en kraftig konsentrasjon av sykepleiere i Tromsø etter endt utdanning, særlig blant dem som studerte der. Dette henger sammen med at Tromsø er det største sykepleierarbeidsmarkedet i Nord-Norge.16

Personer som velger å studere i samme region som de kommer fra, velger i stor grad å bli værende i egen region etter utdannelsen. Dette gjelder både etter studier på faste campuser og etter de desentraliserte og på andre måter fleksible utdanningene. Valg av studier i samme region som man vokste opp i, tyder på et ønske om å bli værende på hjemstedet etter utdanningen. Ni av ti av dem som var vokst opp i en region på Vestlandet og tok profesjonsutdanning der, var i arbeid i den samme regionen både to og fem år etter at de var ferdig utdannet.17 Analyser av rekruttering og tilførsel av kandidater er viktig for å kunne finne en god balanse mellom tilbud og etterspørsel etter kompetanse, jf. boks 8.2.

8.2.2 … men mange nyutdannede fra andre steder søker seg til større arbeidsmarkeder

Hovedstadsregionen viser seg ikke bare å være attraktiv som studiested. Oslo tiltrekker seg også mange nyutdannede. Det er for eksempel mange av studentene fra NHH og NTNU som ender i Oslos arbeidsmarked etter studiene, jf. boks 8.1. En nylig studie viser også den samme effekten for nyutdannede med IKT-master. Nær 50 prosent av IKT-masterne bodde i Oslo og Akershus et halvt år etter eksamen. Tre år etter eksamen hadde ytterlige 20 prosent av dem flyttet hit.18

Oslos og andre større byers arbeidsmarked er altså en trekkraft innenfor yrker som i liten grad finnes i mindre arbeidsmarkeder. Figur 8.1 viste at velferdsprofesjonene innen helse og omsorg og utdanning i stor grad har et arbeidsmarked i hele landet. Men også innenfor disse profesjonene skjer det en sentralisering av de utdannede, både gjennom valg av studiested og etter endt utdanning. Studier viser for eksempel at sentrale og bymessige områder har lettere for å «hente tilbake» innbyggere som har studert i en annen region, enn mindre sentrale områder. En studie som sammenliknet profesjonsutdanninger på Vestlandet og i hovedstadsregionen, viste at det bare var 28 prosent av studentene fra Møre og Romsdal og 21 prosent av studentene fra Sogn og Fjordane som flyttet tilbake til oppvekstfylket etter å ha studert et annet sted. Tilsvarende andeler for Hordaland og Oslo og Akershus var henholdsvis 65 og 70 prosent.19

8.3 Fleksibel og desentralisert utdanning er viktig for rekruttering til og kompetanseheving i distriktene

Desentralisert utdanning innebærer at det er mulig å ta utdanning og kombinere den med et etablert familieliv.20 Av den grunn bidrar desentraliserte utdanningstilbud med høy grad av lokal rekruttering til det lokale arbeidsmarkedet. Det er derfor argumentert for at styrking av desentralisert utdanning kan være viktig for å sikre rekruttering til distriktene.21

I arbeidslivet foregår det samtidig en omfattende teknologiutvikling som gjerne omtales som digitalisering eller automatisering. Den digitale omstillingen samfunnet står overfor, vil kreve ny kunnskap som ikke nødvendigvis finnes når mange tar sin første utdanning. I tillegg gjør den demografiske utviklingen at flere må stå i jobb lenger for å bidra til velferdsstatens bærekraft, og innvandring gjør at kompetansebehovene endrer seg. Disse utviklingstrekkene forsterker behovet for livslang læring.22 Fleksibel og desentralisert utdanning blir derfor viktig for å sikre mulighet for kompetanseheving i områder uten studiesteder.

8.3.1 De fleksible utdanningene vokser, men færre studerer desentralisert

De siste årene har det vært en jevn økning i antall studenter som studerer utenfor campus, jf. figur 8.5. Det er den nettbaserte undervisningen som øker, mens det er blitt mindre desentralisert undervisning. Siden 2015 har all veksten i fleksibel utdanning (3 200 studenter) skjedd ved private institusjoner, det aller meste ved Høyskolen Kristiania. Antall studenter på fleksible utdanninger ved statlige høyere utdanningsinstitusjoner har ligget stabilt på om lag 17 700 studenter. Ved de statlige institusjonene har det samtidig vært et skifte fra desentraliserte utdanninger til nettbaserte utdanninger. I 2015 var 42 prosent av studentene på fleksible studier knyttet til desentraliserte tilbud, mens det tilsvarende tallet i 2019 var 32 prosent.

Kilde: NSD/Tilstandsrapport for høyere utdanning 2020.

Ved institusjonene som har blitt fusjonert som følge av strukturreformen for forskning og høyere utdanning, har det i flere tilfeller vært en nedgang i antall studenter på fleksible utdanninger. Dette gjelder for Nord universitet, Universitetet i Sørøst-Norge, UiT – Norges arktiske universitet og Høgskolen i Innlandet, som samlet hadde 1 700 færre studenter på fleksible tilbud i 2019 sammenliknet med 2015.

Mange desentraliserte utdanninger ser ut til å ha blitt opprettet for å bøte på sviktende rekruttering til de ordinære utdanningene. Dette var en grunn til at nåværende Nord universitetet etablerte desentralisert sykepleierutdanning rettet mot dem som ønsket å kombinere jobb med videreutdanning som sykepleiere. Det betød at pleiere som var ansatt i helse- og omsorgssektoren, og som i utgangspunktet var enten hjelpepleiere, helsefagarbeidere eller pleieassistenter, kunne søke og bli tatt opp på den såkalte realkompetanseklausulen.

Søkingen til sykepleierutdanningene har vært sterkt økende i hele landet de senere årene. Ved Nord universitet doblet tallene seg fra 2011 til 2018. Konkurransen om plasser har fått noen utilsiktede følger, nemlig at ikke bare heltidsutdanningene, men også de desentraliserte utdanningene i Nordland nå tar inn stadig flere søkere som ikke kommer inn på ordinær sykepleierutdanning andre steder i landet. Disse konkurrerer ut de lokale søkerne på karakterpoeng. I den desentraliserte utdanningen ved studiestedet Stokmarknes i Vesterålen kommer i dag bare 23 prosent av studentene fra Vesterålen og Lofoten.23

8.3.2 Bekymringer for reduksjon i distriktsvennlige utdanninger

Distriktskommuner har uttrykt bekymring for at deltidsutdanninger og nettbaserte utdanninger legges ned til fordel for heltidsutdanninger.

Det er lansert flere grunner til nedgang i desentraliserte utdanninger. Utdanningsinstitusjonene nevner at de kan ha mange søkere, men kan oppleve stort frafall når studiet skal starte. Dermed kan utdanningstilbud som er designet etter kommuners behov, risikere å bli nedlagt fordi det blir for få studenter når det kommer til stykket.24

En annen grunn er at søkningen til de ordinære utdanningene har økt, slik at de desentraliserte studiene ikke er så viktige for å få nok søkere. Institusjonene oppfatter at det koster dem ekstra ressurser og arbeid å organisere disse, framfor å samle all sykepleierutdanning i heltidsutdanninger. Dessuten har gjennomføringen i desentralisert utdanning vært noe lavere enn i heltidsutdanningene. Færre studenter på desentralisert utdanning gjør at institusjonene sparer penger.25

Særlig når det gjelder sykepleierutdanning, er det tatt opp at nasjonal konkurranse skaper utfordringer for lokalt baserte utdanninger. For eksempel har kommunene på Fosen ønsket at bosted på Fosen må være et opptakskrav på et desentralisert studium i regionen.26 Gjeldende regelverk (opptaksforskriften) angir at det kun er til deltidsstudier at universiteter og høyskoler kan sette et krav om geografisk tilknytning ved desentraliserte utdanninger. Grunnen til dette er at høyere utdanning ved universiteter og høyskoler i utgangspunktet er et begrenset gode, og at det bør være åpen konkurranse om studieplassene. Det betyr at flest mulig av de statlig finansierte studieplassene skal være åpne for alle kvalifiserte søkere.27 Det er derimot mulig for kommuner selv å finansiere studieplasser som kan tilbys kvalifiserte søkere til sykepleierstudiet. Slike studieplasser vil da komme i tillegg til de statlig finansierte studieplassene.28

8.3.3 Desentraliserte utdanninger har en uklar plass i strukturreformen i forskning og høyere utdanning

Desentraliserte utdanninger er ikke omtalt spesielt i strukturreformen for forskning og høyere utdanning, men et av målene for reformen er god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet.29 Stjernø-utvalget som foreslo strukturendringer i høyere utdanning, mente at den tradisjonelle desentraliserte måten å undervise og studere på, der studentene knyttes fysisk til et mindre studiested, hadde nådd sin grense. De mente at en i større grad måtte utvikle alternative og mer fleksible løsninger for å sikre befolkningen tilgang til høyere utdanningstilbud. Organisatorisk mente utvalget at det kunne være en mulighet å omgjøre enkelte av dagens studiesteder til studiesentre uten permanente faglig ansatte. Utvalget pekte på at ved studiesentermodellen kunne flere tilbydere trekkes inn, slik at tilbudet faktisk kunne bli større, jf. boks 8.4. Utvalget viste samtidig at det særlig var mange av de små utdanningsinstitusjonene med liten rekruttering til ordinære studier som hadde mange eksterne tilbud (Høyskolene i Nord-Trøndelag, Nesna og Hedmark).30

Regjeringen har besluttet at det skal utarbeides en overordnet gevinstrealiseringsplan for strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren. Departementet har valgt ut et sett av indikatorer for å konkretisere målene for reformen. For målet «god tilgang til utdanning og kompetanse over hele landet» har departementet valgt indikatoren «antall studenter på nettbaserte og desentraliserte utdanninger». Basert på innspill fra de ulike institusjonene har departementet fastsatt måltall for de enkelte indikatorene. Bortsett fra for Nord universitet legges det opp til en vekst i antall studenter på nettbaserte og desentraliserte utdanninger. Til sammen er veksten på 4 400 studenter.

Det er universitetene og høyskolene som har ansvar for å utvikle desentraliserte utdanningstilbud innenfor den rammebevilgningen de får fra Kunnskapsdepartementet. Det ligger ikke noen eksplisitt finansiering av desentraliserte og fleksible utdanningstilbud inne i finansieringssystemet for universitet og høyskoler.

Direkte midler til desentraliserte utdanningstilbud kommer i stedet gjennom egne utlysninger fra Diku (Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning). Diku lyste i 2020 ut inntil 90 millioner kroner til utvikling av fleksible og relevante utdanningstilbud som kan gis utenfor campus.31

Fleksibilitet i utdanning og læring hele livet

Markussen-utvalget har utredet mulighetene for å investere mer og bredere i kunnskap hele livet.32 Utvalget diskuterte utfordringen med at avstanden til tilbydere på mindre steder kan være stor, og at den lokale etterspørselen ikke er tilstrekkelig til at det er lønnsomt for en opplærings- eller utdanningstilbyder å sette opp et tilbud.

Utvalget mener at et fleksibelt system for å lære hele livet også må dekke denne typen utfordringer. Videre mener utvalget at flere av tiltakene det foreslår, tar tak i utfordringer knyttet til regional kompetanseutvikling. Dette gjelder blant annet forslagene til et program for arbeidslivsdrevet kompetansebygging og til en støtteordning for å stimulere til mer og bedre digital utdanning. Markussen-utvalget har vurdert hvordan man kan innarbeide et insentiv til fleksibilitet i finansieringssystemet. Insentivet er tenkt å kompensere for kostnader knyttet til å tilby nettbaserte, modulbaserte, distribuerte eller kvelds-, helge- og samlingsbaserte utdanninger, eller utdanninger som tilbys i samarbeid med aktører fra arbeidslivet.

8.4 Hvorfor er det vanskeligere å rekruttere arbeidskraft til distriktene?

Vi har nå sett på hvordan utdanning og utdanningsinstitusjoner kan virke sentraliserende på befolkningen. En sentral drivkraft er at større arbeidsmarkedsregioner har et større, bredere og mer variert arbeidsmarked for personer med høyere utdanning. For mange utdanningers del finnes det også i liten grad aktuelle kompetansearbeidsplasser i distriktene.

Velferdsprofesjonene er derimot mer spredt lokalisert. I kapittel 6 så vi at det over tid har vist seg vanskelig å rekruttere personell med høyere utdanning til distriktene. Hvorfor er det slik? En av grunnene er, som vi så i kapittel 8.1, at utdanningsinstitusjonene ligger i byene. I og med at studenter gjerne får jobb i samme region som der utdanningsinstitusjonen ligger, blir de værende i byen. Dette gjør at distriktene i mindre grad får tilgjengelig arbeidskraft. En foreslått løsning på denne utfordringen er altså desentralisert utdanning, jf. kapittel 8.3.

Det er også andre forhold som kan gjøre det vanskeligere å rekruttere til distriktene:

• Historisk har distriktsområder hatt for lav rekruttering til høyere utdanning til å dekke eget sysselsettingsbehov.

• Jobbene i distriktene er eller antas å være mer krevende enn, eller ikke så interessante som, tilsvarende jobber i byene.

• Distriktene har små arbeidsmarkeder og få potensielle søkere i pendleavstand. Dermed må aktuelle arbeidstakere flytte for å kunne ta jobben.

• Distriktene er mindre attraktive for bosetting grunnet lite tilgang på tjenester eller andre goder, jf. diskusjonen om urbane goder i kapittel 2.

8.4.1 Historisk: lavere rekruttering til høyere utdanning i distriktsområder

Historisk har det vært distriktsområder der det var få som tok høyere utdanning. Dermed var disse områdene også avhengig av å rekruttere personell som var oppvokst i andre deler av landet.

Særlig i Nord-Norge har lavere rekruttering til høyere utdanning ført til mangel på kompetanse innen sentrale deler av offentlig sektor (undervisning, helse, politi osv.). På 1970- og 1980-tallet var det sterk vekst i kommunesektoren, og i Nord-Troms og Finnmark var det en permanent mangel på kvalifisert personale og stort gjennomtrekk blant ansatte.33

Kvalifisering til høyere utdanning er avhengig av et godt skolesystem, og mangel på lærere har vært en tilbakevendende utfordring. På 1980-tallet ble det innført flere virkemidler for å rekruttere lærere til Nord-Norge, blant annet lønnstillegg, flyttegodtgjøring i Nord-Troms og Finnmark samt mulighet for studiepermisjon med lønn.

I 1988 kom tiltaket med nedskriving av studielån i Finnmark og Nord-Troms.34 Dette hadde som formål å rekruttere personer med høyere utdanning til regionen, men også å stimulere regionens egen ungdom til å ta høyere utdanning. Dette var et av de sentrale virkemidlene da tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark ble opprettet i 1990.

Tiltakene virket sterkt rekrutterende, og gjennom 1990-tallet hadde over 70 prosent av dem med høyere utdanning som begynte i jobb i tiltakssonen, bostedsbakgrunn utenfor Nord-Troms og Finnmark, mange fra storbyområder. En stor del av disse jobbet bare noen år i tiltakssonen, og halvparten hadde flyttet etter fire år. Utflyttingen økte særlig i perioder med høykonjunktur, med økt tilgang på jobber i Sør-Norge og i byene.35 Med økende rekruttering til høyere utdanning i tiltakssonen ble det også større stabilitet i arbeidsstyrken.36 Tre fjerdedeler av dem med høyere utdanning som var fra og bodde i tiltakssonen i 2000, bodde fremdeles i regionen ti år etter.37 På tross av økt egenrekruttering er tiltakssonen fremdeles avhengig av rekruttering av personell med høyere utdanning fra andre deler av landet.

Regionale forskjeller i rekruttering til høyere utdanning

Tilbøyeligheten til å ville studere i en region henger sammen med næringsstruktur og utdanningsnivået i regionen som sådan. I figur 8.6 er studietilbøyeligheten sett opp mot utdanningsnivået i bo- og arbeidsmarkedsregioner. I bo- og arbeidsmarkedsregioner der det er mange med høyere utdanning, er det også en stor andel som søker seg til høyere utdanning. For de aller fleste regionene er studietilbøyeligheten høyere enn utdanningsnivået. De fire storbyene utmerker seg ved å ha studietilbøyelighet og utdanningsnivå som er på samme nivå (for eksempel Trondheim med studietilbøyelighet på 33,8 og utdanningsnivå på 33,9).

Uten flytting ville et slikt mønster ført til mindre regionale forskjeller over tid. En fortsatt tendens til flytting til regioner med allerede høyt utdanningsnivå gjør imidlertid at mønsteret er stabilt over tid. Siden andelen av befolkningen med høyere utdanning faller med sentralitetsnivå, er det også rimelig at andelen studenter faller med sentralitetsnivå. Et avvik fra dette er flere regioner i Finnmark som har en forholdsvis lav deltakelse i utdanning, selv om utdanningsnivået er middels høyt. Samtidig gir ikke tallene fra Finnmark nødvendigvis et helt dekkende bilde. Unge i Nord-Norge bruker gjerne lenger tid på å fullføre videregående skole, og mange tar derfor også høyere utdanning på et senere tidspunkt i livet enn det som er vanlig i resten av landet. Et studieløp som ikke er helt strømlinjeformet, og der man gjerne kan være etablert med familie og barn, gjør det også mer aktuelt å ta utdanningen desentralisert eller nettbasert.

¹ Utdanningsnivå = andel av befolkningen 16 år og over med høyere utdanning. Andel i studier = andel i aldersgruppen 19–24 år under utdanning fordelt etter bosted ved 16-årsalder.

Kilde: Regionale utviklingstrekk (2014).

Mye av forskjellen i unges rekruttering til høyere utdanning kommer av foreldrenes utdanningsnivå. Ved å kontrollere for forskjeller i foreldrenes utdanningsnivå og andre bakenforliggende faktorer finner Helland og Heggen (2018) få forskjeller i rekruttering til høyere utdanning etter sentralitet. De mener at dette tyder på at geografi i seg selv ikke har avgjørende betydning for rekruttering til høyere utdanning.38

Nærhet til utdanningsinstitusjon gir høyere rekruttering til høyere utdanning

Samtidig med opprettelsen av Universitetet i Tromsø ble det etablert en rekke distriktshøyskoler. Et viktig premiss for denne utbyggingen var å kunne tilby studier for ungdom i alle deler av landet for å redusere de geografiske forskjellene i utdanning. Sammen med et stort antall høyskoler for utdanning av bestemte yrker (f.eks. lærere, sykepleiere, ingeniører og sosialarbeidere) utgjorde distriktshøyskolene en desentralisert høyskolesektor, noe som bidro positivt til å redusere de regionale forskjellene over tid.

Aamodt og Lyby (2019) mener at denne universitets- og høyskolepolitikken har vært et vellykket instrument for å utjevne de regionale ulikhetene, og at den dermed et stykke på vei har overflødiggjort seg selv. Behovene for de spesifikt distriktspolitiske målene om rekruttering er ikke til stede i samme grad som for 50 år siden, og dermed er også mange av argumentene for den desentraliserte institusjonsstrukturen svekket.39

8.4.2 Unge med yrkesfag er mer bofaste og tar jobb i egen region

Næringsstrukturen påvirker studievalg og studietilbøyelighet. Dersom elevene ser at det i nærområdet finnes mange jobber innenfor en viss sektor, for eksempel industri eller byggenæring, kan det gjøre at de i større grad velger utdanningsprogram som gir muligheter i denne næringen.40 I Oslo og Akershus har andelen som velger studiespesialisering, tradisjonelt vært høyere enn i andre regioner, og andelen har økt etter innføringen av Kunnskapsløftet.

Yrkesfaglige studieprogrammer på videregående- og fagskolenivå utdanner i stor grad til regionale arbeidsmarkeder. En analyse av flyttemønstrene til fagutdannede (på videregående nivå) på tvers av fylker og inn- og utland viser at mer enn tre av fire fagutdannede er bofaste i det fylket hvor de avla fag- eller svenneprøven.41 Jo kortere tid som er gått siden man avla fag-/svenneprøven, desto høyere er sannsynligheten for å være bofast.

Unntaket fra dette er Oslo og Akershus. I og med at Oslo og Akershus utdanner langt færre fagutdannede enn arbeidsmarkedet etterspør, er det mange med utdanning fra andre fylker og fra utlandet som arbeider i Oslo og Akershus. Aust-Agder, Sør-Trøndelag og Finnmark er også netto mottakere av fagutdannede.

Kilde: NOU 2020: 2 / Perlic og Albertsen (2019).

De sysselsatte med videregående utdanning innen helse-, sosial- og idrettsfag er den minst mobile gruppen. 90 prosent av disse over 25 år forblir i skolefylket sitt, og av dem under 25 år er det rundt 86 prosent som gjør det samme. Det meste av landet har innflytting av utenlandske helsefagarbeidere, og den totale tilførselen er størst i fylker med store byer. Framskrivinger av behov for kompetanse viser at det kan bli mangel på arbeidskraft for personer med håndverksfag og helse- og omsorgsfag på videregående nivå. En grunn til dette er at det er flere med slik kompetanse som pensjonerer seg, enn det kommer til nye fra utdanning.42

8.5 Praksisplasser og gode arbeidsplasser i distriktene kan forbedre rekrutteringen til og stabiliteten i tjenestene

Det andre forholdet som handler om hvorfor det skal være vanskeligere å rekruttere til stillinger i distriktene, er at jobbene i distriktene enten er, eller antas å være, mer krevende eller ikke så interessante og karrierefremmende som tilsvarende jobber i byene. Forskning om hva som bidrar til å rekruttere leger til distriktet, kan bekrefte at jobbene i distriktene oppfattes som mer krevende eller ikke så interessante, men også at erfaring under studietiden med arbeid i distriktene øker sjansen for å jobbe i distriktene etter endt utdanning. Dette, som kalles «rural exposure», er en av to dominerende hypoteser i forskningslitteraturen om hva som bidrar til å rekruttere leger til distriktene.43

Praksisplasser i distriktene kan spille en viktig rolle for å sikre rural eksponering, selv om selve studiestedet ligger i en by. KS mener for eksempel at «kommunesektoren i større grad må benyttes som praksisarena (…) Mange av distriktskommunene har store rekrutteringsutfordringer, og å ta imot studenter i veiledet praksis på en god måte, øker sannsynligheten for senere rekruttering».44

Som vi så i kapittel 6 er en viktig begrensning på utdanningskapasiteten av helse- og omsorgsarbeidere mangel på praksisplasser. Mange distriktskommuner oppgir at de ikke blir brukt som praksisarena, selv om det kan utgjøre et potensial for flere praksisplasser.

8.5.1 Avstand gir økte økonomiske utgifter ved praksis i distriktskommuner

Kommunene har fått overført store oppgaver fra spesialisthelsetjenesten og har nå et større ansvar for forebygging, tidlig intervensjon, behandling og oppfølging av pasientene. Denne forskyvningen av oppgaver har ført til at kommunale helsetjenester er presset på kapasitet, samtidig som tildeling av flere studieplasser til sykepleierutdanningen har bidratt til økt etterspørsel etter praksisplasser og veiledning av studenter i kommunene.45 Helseforetakene har utfordringer med å opprette nok praksisplasser, noe som er en forutsetning for økt utdanningskapasitet.46

Store og sentrale kommuner har i større grad samarbeidsavtaler med universitet og høyskoler enn mindre distriktskommuner. Avstand til en institusjonen har stor betydning for om det er etablert et formelt samarbeid.47

Institusjonene må selv dekke utgifter til reise og opphold både for student og veileder.48 Det er også eksempler på at studenter må delfinansiere og skaffe tilveie praksisplasser selv. Fakultetet for sykepleie og helsevitenskap ved Nord universitet mener at svært lang vei til praksisstedene for både studenter og lærere som skal veilede, gjør at det er langt mer kostbart å drive sykepleierutdanning i distriktene, ikke minst i nord.49

På steder med store reiseavstander diskuteres det om studentene primært skal ha praksis i nærhet til studiestedet for å holde kostnadene nede. En måte å imøtekomme studentene på og samtidig holde kostnadene nede er å ta i bruk videomøter og digitale verktøy i større grad. Høgskolen på Vestlandet er et eksempel på at dette benyttes i stor utstrekning.50

8.5.2 Manglende kapasitet til å følge opp praksis i små kommuner

Manglende kapasitet både i undervisningsinstitusjonen og i kommunene kan være hemmende for å inngå avtaler om praksis i distriktskommuner. Både etablering og oppfølging av samarbeid med et stort antall kommuner over store geografiske avstander er svært tids- og ressurskrevende. Flere store kommuner ansetter en egen praksiskoordinator for å håndtere oppgavene, mens mindre kommuner ikke har kapasitet til dette. Informanter tilknyttet praksissamarbeidet oppgir samtidig at det er krevende å skaffe praksisplasser til alle, til tross for alle samarbeidskommunene.51

Det er forskjeller mellom ulike utdanninger for faglig og praktisk tilrettelegging for studenter i praksis, og for samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksissteder. Lærerutdanningene har ansatte veiledere for studentene, og ivaretar studentenes behov og samarbeidet med studiestedet, men dette er ikke tilfellet for helsefagutdanningene. Kommunene får heller ikke samme informasjon som spesialisthelsetjenesten når det gjelder antall og type studenter de forventes å tilby praksis. Spesialisthelsetjenesten får dette i sitt oppdragsdokument fra Helse- og omsorgsdepartementet. Det gjør at spesialisthelsetjenesten får et tydeligere medansvar for utdanning enn kommunene og større forutsigbarhet og mulighet for planlegging.

Bachelorgradsstudiet i sykepleie ved Universitetet i Agder (UiA), Kristiansand og Grimstad, er trukket fram som eksempel på et studium der studentene er svært tilfredse med praksis. Nesten alle kommunene i regionen brukes som praksisarena. Det tette samarbeidet UiA har med praksisfeltet tilknyttet sykepleiestudiet, og trepunktssamarbeidet mellom universitetet, sykehusene og kommunene, framhever de selv som en mulig årsak til at de lykkes så godt.52

8.5.3 Regionale traineeordninger gir erfaring med arbeid i distriktene

Regionale traineeordninger trekkes fram som et godt virkemiddel for å få folk til en region eller et sted. I de regionale traineeprogrammene har bedrifter og offentlige institusjoner gått sammen mangel på å tilby nyutdannede midlertidig jobb, vanligvis i tre bedrifter og virksomheter lokalisert i samme region. I tillegg tilbys et faglig og sosialt program, som til sammen skal gjøre det ekstra interessant å flytte til eller bli boende i regionen. Per i dag er det 13 regionale traineeprogrammer.53

Distriktssenteret fikk i 2011 utredet hvilke effekter ni regionale traineeprogrammer hadde med tanke på å tiltrekke og beholde unge og høyere utdannede i områder utenfor de større byene.54 To tredjedeler av dem som har vært gjennom et traineeprogram i en region, har blitt boende der, mens bare en fjerdedel bodde der i utgangspunktet. Over 80 prosent av de ferdige kandidatene har fått tilbud om jobb i regionen. For enkelte programmer er tallet enda høyere. Rapporten svekker «hent heim»-tankegangen. «Jeg ønsker å bo der jeg vokste opp» er det motivet som har lavest score hos traineene. De traineeprogrammene som lykkes best med å få traineene til å bli, har blikket rettet mot kompetanse og ikke på hjemflytteren.

Tilbud om fast jobb er det viktig­ste traineeprogrammene kan bidra med for å få traineene til å bosette seg på langsiktig basis i området. Det at traineen gjennom traineeprogrammet blir del av et sosialt miljø utenom selve jobben, blir også av flere nykommere trukket fram som et gode ved ordningen, og som noe som gjør det lettere å trives på stedet.

8.5.4 Gode arbeidsplasser i distriktene

Abelsen med flere (2020) viser til at det er flere faktorer som går igjen i internasjonale studier om hvorfor enkelte legejobber er mer eller mindre attraktive. Det kan handle om rammer for lønn og karriere. Et system med få faste jobber gjør det for eksempel mer risikofylt for legen å velge et lite sykehus i distriktet som arbeidssted. Sysselsetting basert på selvstendig næringsdrift og stykkprisbetaling kan gjøre små steder økonomisk mindre attraktive. Manglende kompensasjon for lange arbeidsdager og generelt mer utfordrende arbeidsforhold i distriktene kan også være en faktor. Videre spiller profesjonell prestisje en rolle, og mer prestisjetunge spesialiteter har en tendens til å konsentreres i urbane områder. En siste viktig faktor er risiko for faglig isolasjon blant leger i distriktene.55

Økonomiske insentiver kan øke rekrutteringen til distriktene. Det er imidlertid vanskelig å peke på insentiver som har noen dokumentert stabiliserende effekt. Det er betydelig mindre stabilitet i legedekningen i distriktene enn i større kommuner.56 Samtidig er det mange distriktskommuner i Norge som har gode og stabile fastleger, men dette fordrer ofte noe ekstra av kommunen. For å tiltrekke seg og beholde fastleger benytter kommunene seg av ulike insitamenter. Noen tilbyr økt lønn og/eller ekstra ferie og har etablert permisjonsordninger. Andre har etablert vikarordninger hvor faste vikarer tar seg av legevakten deler av året for å lette belastningen på de faste legene. Enkelte har slått sammen små legekontor til ett større for å skape et større fagmiljø. Organisatoriske problemer som samarbeidsklima mellom fastleger og kommunens administrative og/eller politiske ledelse, og bruken av insentiver (finansielle og andre), er viktige forklarende faktorer når man forsøker å forstå årsakene til variasjoner i rekrutteringsutfordringer og fastlegestabilitet.57

En undersøkelse viste at nær 20 prosent av unge leger ville foretrekke en fastlegejobb i et distrikt framfor i en by, hvis de kunne sikres arbeidsforhold hvor muligheten til å kontrollere arbeidstiden var svært god, muligheten for faglig utvikling var svært god, praksisstørrelsen lå på mellom tre og fem leger, og inntekten lå på nivå med gjennomsnittlig lønn blant unge sykehusleger. Alle de tre første forholdene måtte være til stede for å velge distriktene.58

8.5.5 Små arbeidsmarkeder i distriktene gir færre potensielle søkere

Distriktene har små arbeidsmarkeder. Det innebærer at det er få potensielle søkere i pendleavstand, og at aktuelle arbeidstakere må flytte for å kunne ta en ledig jobb. At terskelen for å flytte er høy, ble synlig da arbeidsledigheten økte i Norge etter oljeprisfallet i 2013. I Rogaland, som opplevde en kraftig økning i ledigheten etter oljeprisfallet, flyttet de arbeidsledige i liten grad.59 Generelt er det få arbeidsledige som flytter for å få nytt arbeid. Tendensen, særlig i større arbeidsmarkeder, er at arbeidsledige heller velger å pendle eller bytte yrke framfor å flytte. I mindre sentrale områder øker sannsynligheten for at man flytter, når man mister jobben. Dette henger sammen med færre muligheter for å pendle og finne annet yrke i nærområdet.60

Når arbeidstakere må flytte, blir det også vanskeligere å rekruttere personer med lang erfaring, da disse gjerne er eldre og er betydelig mindre tilbøyelige til å flytte. Mindre sentrale kommuner i Nord-Norge rapporterer nettopp at de i snitt får færre kvalifiserte søkere når de er på jakt etter personer med lang høyere utdannelse eller lang arbeidserfaring.61

Små arbeidsmarkeder kan også skape utfordringer med å finne en relevant jobb til en eventuell partner og dermed ytterligere heve terskelen for å flytte. I tillegg kan manglende muligheter for gode boliger, jf. kapittel 7, og mulighet for å bytte jobb senere i karrieren, minske interessen for å flytte. Vi skal i neste kapittel se nærmere på infrastruktur og potensielle muligheter for å gjøre arbeidsmarkedene større.