Del 1
Rådets oppdrag og arbeid

1 Sammendrag

Utredningens hovedproblemstilling er om deltakelse i og rekruttering til kriminelle grupper kan og bør kriminaliseres. Rådet har vurdert om slik kriminalisering kan forsvares etter gjeldende kriminaliseringsprinsipper og menneskerettslige rammer. Rådets standpunkt er at det skal en god begrunnelse til for å kriminalisere deltakelse i og rekruttering til kriminelle grupper. Slike handlinger er en type forberedelseshandlinger som befinner seg langt forut for eventuelle primærforbrytelser. Rådet har kommet til at kun et snevert straffebud som rammer vesentlige bidrag til de ulovlige aktivitetene i kriminelle organisasjoner som driver alvorlig kriminalitet kan forsvares.

Rådet har videre utformet to forslag til straffebud på bakgrunn av relevante prinsipper og erfaringene fra andre land som har slike regler. Rådet har vurdert aktuelle vilkår og modeller. Rådet har delt seg i spørsmålet om hvilket straffebud som bør foreslås.

I utredningens del I (kapittel 2, 3, 4 og 5) beskrives rådets oppnevning, sammensetning og rolle, samt dets mandat, arbeid og rammene for utredningen. Rådet har vurdert ulike avgrensninger i mandatet og tatt nærmere stilling til rådets oppdrag. Enkelte termer defineres og klarlegges i kapittel 5.

I utredningens del II (kapittel 6, 7 og 8) redegjøres det for det faktiske og rettslige bakteppet for oppdraget. I kapittel 6 gjennomgås situasjonsbeskrivelsen fra Kripos (inntatt som vedlegg 1). Situasjonsbeskrivelsen er sentral når rådet skal undersøke behovet for kriminalisering, fordi den gir en forståelse av gjengkriminalitetens karakter og utbredelse. Også gjennomgangen av norsk rett er viktig for klarleggingen av behovet for endringer i straffelovgivningen. Utenlandsk rett illustrerer hvilke løsninger som er valgt i utvalgte andre land.

I utredningens del III (kapittel 9, 10, 11, 12 og 13) kartlegges og drøftes prinsippene for kriminalisering, slik disse er beskrevet i blant annet Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 7, samt de menneskerettslige rammene for kriminalisering. Rådet gjennomgår prinsippenes anvendelse for det aktuelle kriminaliseringsspørsmålet, og gir sin anbefaling i kapittel 14.

I utredningens del IV (kapittel 15, 16, 17, 18 og 19) drøftes hvordan et nytt straffebud bør utformes. Det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt deltakelse i en kriminell organisasjon bør kriminaliseres er nært forbundet med spørsmålet om hvordan et nytt straffebud bør utformes. De hensyn som gjennomgås i del III, er dermed retningsgivende også for spørsmålet om straffebudets utforming som og vil bli konkretisert og anvendt i drøftelsene i utredningens del IV. I kapittel 15 vurderes kriminaliseringens rekkevidde. I kapittel 16 klarlegges og drøftes spesifikke krav til utformingen av straffebudet eller forbudshjemmelen. Deretter tar rådet i kapittel 17 stilling til en del generelle strafferettslige problemstillinger, før det til sist gir sin anbefaling om utforming i kapittel 18. Rådets medlemmer har delt i seg i vurderingen av om det bør foreslås et selvstendig straffebud eller en forbuds- og oppløsningshjemmel. Fordeler og ulemper påpekes for hvert av alternativene.

Rådet påpeker noen mulige alternativer til straff i kapittel 19.

2 Straffelovrådets oppnevning, sammensetning og forståelse av egen rolle

2.1 Oppnevning og sammensetning

Straffelovrådet ble oppnevnt av regjeringen i statsråd 14. juni 2019 for å erstatte Straffelovrådet som ble etablert 11. juli 1947. Det tidligere Straffelovrådet hadde ikke siden 2000 vært gitt nye oppdrag, og ble besluttet nedlagt og erstattet med et nytt råd med samme navn. Straffelovrådet skal utrede og legge fram forslag om endringer i straffelovgivningen etter nærmere oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Rådet skal være sammensatt av fire faste medlemmer som oppnevnes for 4 år om gangen. Departementet kan ved behov supplere rådet med personer med særskilt kompetanse, som kan tre inn som medlemmer for det enkelte oppdrag. Rådet består på tidspunktet for levering av sin første utredning av følgende medlemmer:

Leder:

• Linda Gröning, professor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen

Faste medlemmer:

• Susann Funderud Skogvang, lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett

• Knut Erik Sæther, assisterende riksadvokat

• Anders Brosveet, advokat i Advokatfirmaet Elden

For rådets to første oppdrag er følgende medlemmer med særskilt kompetanse oppnevnt:

• Line Steen Presthus, politiadvokat i Oslo politidistrikt

• Rune Utne Reitan, politioverbetjent i Kripos

• Sekretærer for rådet har vært Jonatan Michaeli (fra og med 21. oktober 2019) og Thea Vattøy Kristensen (fra 14. juni 2019 til 31. desember 2019).

2.2 Straffelovrådets rolle

Rådet er oppnevnt for å utrede og legge frem forslag til endringer i straffelovgivningen etter oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet. Oppnevningen legger ikke nærmere føringer på rådets arbeidsmetoder eller rolle. Rådet finner derfor grunn til å gi uttrykk for hvordan det selv oppfatter sin rolle.

Rådets sammensetning, med leder og permanente medlemmer som har særlig strafferettslig kompetanse, gjør at rådet hovedsakelig vil fungere som et juridisk sakkyndig organ for strafferettslige spørsmål. Departementet har i tillegg anledning til å oppnevne særskilte medlemmer med annen fagkompetanse for de enkelte oppdrag. Disse medlemmene kan bidra til å sikre et bredere grunnlag for å analysere og vurdere aktuelle problemstillinger og de samfunnsmessige konsekvensene av rådets forslag. Straffelovrådet vil imidlertid være et uegnet organ for å vurdere bredt sammensatte spørsmål som berører flere andre fagfelt enn strafferetten og som gjelder flere samfunnsområder. I slike tilfeller er det grunn til å oppnevne utvalg som bedre representerer samfunnets mangfold.

Som et sakkyndig organ anser rådet seg uavhengig av departementet. Det kan ikke legges politiske føringer for hvilke juridiske konklusjoner som forventes av rådet, og mandatene bør være vide nok til at rådet har rom for å foreta reelle vurderinger.

Rådet skal kun gi sine faglig funderte synspunkter på de juridiske spørsmålene som reises, og være en uavhengig premissleverandør for de politiske beslutningene som eventuelt foretas i oppfølgingen av utredningene. Rådet skal sikre et godt beslutningsgrunnlag for den videre prosessen.

Dersom rådet mener at enkelte lovgivningsmessige løsninger er i strid med kriminaliseringsprinsippene, grunnleggende strafferettslige prinsipper, menneskerettighetene eller annen folkerett som Norge er bundet av, må det gi klart uttrykk for dette.

3 Mandat

Rådet er gitt to oppdrag knyttet til såkalt «gjengkriminalitet». Oppdragene er blant annet foranlediget av tilbakemeldinger i riksadvokatens brev til Justis- og beredskapsdepartementet 31. august 2018 om gjengkriminalitet. I nevnte brev skriver riksadvokaten at «tiden kan være inne for å vurdere» om et straffebud mot deltakelse kan være en farbar strategi i gjengsammenheng, og uttrykker også at inndragning bør være et fokusområde. Denne første utredningen gjelder spørsmål om kriminalisering av deltakelse i og rekruttering til kriminelle gjenger. Straffelovrådet ble gitt følgende mandat knyttet til dette:

«Mandat for Straffelovrådet – oppdrag knyttet til innsats mot gjengkriminalitet

1. Bakgrunn

Straffbare handlinger begått av personer med tilknytning til gjengmiljøer og kriminelle organisasjoner representerer en betydelig kriminalitetsutfordring. Gjennom vold, trusler og annen kriminalitet bidrar disse miljøene til å skape utrygghet i befolkningen. Den negative utviklingen i gjengmiljøene på det sentrale Østlandsområdet reiser spørsmål om det er behov for å se på nye tiltak som kan bidra til å redusere kriminelle gjenger og organisasjoners evne til å fungere som en organisatorisk plattform for å begå kriminelle handlinger, samt forhindre nyrekruttering.

Etterforskning av straffbare handlinger begått av personer med tilknytning til gjengmiljøer, især de såkalte bakmenn, kan reise særlige faktiske, rettslige og bevismessige utfordringer. Tilsvarende utfordringer ved bekjempelse av terrorhandlinger var noe av bakgrunnen for at et særskilt straffebud om deltakelse i og rekruttering til terrororganisasjoner ble vedtatt i 2013, jf. straffeloven § 136 a. Departementet mener at tiden nå er moden for å utrede om deltakelse i og rekruttering til kriminelle gjenger og organisasjoner som har til formål å begå annen alvorlig kriminalitet enn terrorhandlinger, også bør kriminaliseres. Det vises til at Riksadvokaten har tatt til ordet for en slik utredning, jf. brev fra Riksadvokaten 31. august 2018.

[…]

2. Nærmere om oppdraget

2.1 Straffebud om deltakelse i og rekruttering til kriminelle organisasjoner

Straffelovrådet skal vurdere og legge frem forslag til et straffebud som rammer deltakelse i og rekruttering til kriminelle gjenger og organisasjoner med straff.

Det skal foretas en prinsipiell vurdering av behovet for og betenkelighetene ved en slik kriminalisering. Utredningen skal inneholde en vurdering av de konstitusjonelle og folkerettslige rammene. Videre skal Straffelovrådet ta stilling til i hvilken utstrekning kriminalisering av deltakelse i kriminelle gjenger og organisasjoner kan forsvares på bakgrunn av de kriminaliseringsprinsippene som ble lagt til grunn ved utformingen av ny straffelov, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) kapittel 7. Også sammenhengen mellom en slik kriminalisering og det strafferettslige skyldprinsipp må fremgå av utredningen.

Deltakelse i og rekruttering til kriminelle organisasjoner er kriminalisert i flere andre land som det er naturlig å sammenligne seg med, herunder Danmark, Finland og Tyskland. Disse landene har imidlertid valgt ulike måter å regulere dette på. Straffelovrådet skal ved vurderingen av hvilken reguleringsmodell som bør benyttes, ta hensyn til hvilken modell som mest effektiv vil kunne bidra til å bryte opp slike gjengmiljøer og forhindre nyrekruttering. Straffelovrådet skal både se hen til de ulike regletekniske løsninger som er valgt i andre land, især i de nordiske, og de erfaringer som en har gjort seg der med praktiseringen av de aktuelle reglene. Både fordelene og ulempene ved de alternative reguleringsmodellene skal fremgå av utredningen.

[…]

3. Avslutning

Utredningen skal bygge på en mest mulig dekkende beskrivelse av det trusselbildet som kriminelle gjenger utgjør i det norske samfunnet og de særlige utfordringer som gjør seg gjeldende ved bekjempelse av slik kriminalitet. Straffelovrådet bør vurdere å innhente en nærmere beskrivelse av dette trusselbildet som kan gjøres allment tilgjengelig.

Departementet kan supplere og presisere mandatet dersom det anses hensiktsmessig.

Straffelovrådet skal utforme lovforslaget med utgangspunkt i Justis- og beredskapsdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse (2000), jf. utredningsinstruksen punkt 4-1.

Straffelovrådet skal utrede og vurdere virkningene av forslaget i tråd med utredningsinstruksen.

[…]

Straffelovrådet skal avgi sin utredning i form av to delrapporter til Justis- og beredskapsdepartementet. Frist for delrapport om oppdraget beskrevet i punkt 2.1 er 30. januar 2020.»

Departementet utvidet senere fristen for første delrapport til 12. mars 2020.

4 Rådets arbeid og rammene for utredningen

4.1 Møter og besøk

Rådet har avholdt månedlige møter fra og med august 2019. Rådet har hørt foredrag og hatt dialogmøter med eksterne aktører i forbindelse med disse møtene.

Professor Erling Johannes Husabø holdt foredrag med tittel «Straffeansvar for deltaking i kriminelle organisasjonar – ein prinsipiell analyse» i rådets møte 28. oktober 2019.

Rådet møtte representanter fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter 25. november 2019. Representantene gjennomgikk blant annet relevant praksis fra menneskerettsorganer.

Rådet møtte politiinspektør Rune Solberg Swahn og politiinspektør Einar Aas fra Oslo politidistrikts Felles enhet for forebygging 10. desember 2019. Politiinspektørene presenterte hovedpunkter i politiets forebyggende virksomhet.

Rådets sekretær gjennomførte studiereise til Helsinki 12. desember 2019 og møtte representanter fra det finske justisministeriet, Sentralkriminalpolisen og politiet i Helsinki.

Rådsmedlemmene Gröning, Sæther, Skogvang, Presthus og Reitan gjennomførte studiereise til København og Malmö 9. og 10. januar 2020. Rådet møtte Rigsadvokaten i Danmark, samt representanter fra dansk og svensk politi- og påtalemyndighet.

Rådet mottok skriftlig informasjon om straffe- og sivilrettslig lovgivning og rettspraksis knyttet til gjengkriminalitet i Nederland og Tyskland gjennom Eurojust 5. februar 2020.

Rådet mottok svar på skriftlige spørsmål om gjengtilknytningens betydning for soning fra Kriminalomsorgsdirektoratet 19. februar 2020.

Forfatter og tidligere journalist Einar Haakaas holdt presentasjon i rådets møte 21. februar 2020.

4.2 Rammene for utredningen

4.2.1 Rådets forståelse av mandatet

Rådet er i mandatet bedt om å foreta en prinsipiell vurdering av behovet for og betenkelighetene ved kriminalisering av deltakelse i og rekruttering til kriminelle gjenger. I mandatet bes det særlig om at rådet tar stilling til i hvilken utstrekning kriminalisering kan forsvares etter gjeldende kriminaliseringsprinsipper, det strafferettslige skyldprinsippet, folkeretten og Grunnloven. Rådet skal i den forbindelse bygge på en dekkende beskrivelse av trusselbildet. Rådet er også bedt om å vurdere reguleringsløsningene i utenlandsk rett, og vurdere hvilken modell som mest effektivt vil kunne bidra til å bryte opp gjengmiljøer og hindre nyrekruttering. Endelig er rådet bedt om å legge frem forslag til et straffebud.

I mandatet er det vist til «den negative utviklingen i gjengmiljøene på det sentrale Østlandsområdet». Rådet oppfatter dette som en henvisning til en økning av fenomenet gjengmiljøer, særlig i Oslos østlige bydeler. Dette omfatter både de mer etablerte og organiserte kriminelle organisasjonene, og de mer flyktige løse nettverkene, herunder «ungdomsgjengene».

Rådet oppfatter det videre slik at henvisningen til «gjengmiljøene på det sentrale Østlandsområdet» avgrenser rådets oppdrag fra å gå nærmere inn i en undersøkelse og drøftelse av fenomener som organisert arbeidslivskriminalitet, kriminalitet i organiserte nettsamfunn og andre organiserte samarbeidstyper som ikke kan karakteriseres som «gjengkriminalitet». Rådet kan heller ikke se at mandatet legger opp til en vurdering av utlendingsrettslige regler som kan ramme personer som er dømt for gjengkriminalitet.

Rådet mener videre at mandatet avgrenser mot en prinsipiell drøftelse av om rasistiske organisasjoner skal forbys.

Disse avgrensningene innebærer at rådet i sin problembeskrivelse, gjennomgang av gjeldende rett og vurderinger kun har hatt fokus på gjengkriminalitet i snever forstand. Rådets drøftelser og anbefalinger for gjengkriminalitet kan imidlertid ha relevans og overføringsverdi også for kriminalitet som ikke direkte drøftes.

I mandatet konstateres at den negative utviklingen i gjengkriminalitet reiser spørsmål om det er «behov for å se på nye tiltak som kan bidra til å redusere kriminelle gjenger og organisasjoners evne til å fungere som en organisatorisk plattform for å begå kriminelle handlinger, samt forhindre nyrekruttering». Rådet oppfatter denne setningen i mandatet slik at rådet har adgang til påpeke svakheter eller mangler ved eksisterende lovgivning som departementet bør vurdere nærmere i sin oppfølging av denne utredningen. Denne fremgangsmåten følger også naturlig av kriminaliseringsprinsippene, nærmere bestemt subsidiaritetsprinsippet: Dersom endringer i eksisterende regelverk er tilstrekkelig for å møte behovet for kriminalisering, skal slike tiltak iverksettes framfor en kriminalisering. Det kan også være aktuelt å vurdere kriminalisering i kombinasjon med andre tiltak, dersom vurderingen er at kriminalisering ikke vil være et tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå ønsket virkning.

Rådet mener videre at mandatet avgrenser fra en fullstendig gjennomgang av hvilke straffeprosessuelle virkemidler som bør tas i bruk for å oppnå effektiv etterforskning knyttet til det foreslåtte straffebud. Departementet må selv vurdere de prosessuelle konsekvensene ved oppfølgingen av utredningen, herunder vurdere hvilke tvangsmidler som bør kunne brukes i etterforskningen av deltakelse, rekruttering eller for å forberede sak om forbud/oppløsning.

4.2.2 Andre forutsetninger for utredningen

Straffelovrådet har lagt til grunn at det er utfordrende å fremstille sikker statistikk på hvilket kriminalitetsproblem de kriminelle gjengene utgjør. Det vil ikke alltid være mulig eller hensiktsmessig å gjøre gjengelementet til et tema i straffesaker, og forekomsten av rettsavgjørelser med gjengelementer er derfor ikke nødvendigvis representativ for det reelle bildet av gjengkriminaliteten. Rådet er derfor henvist til å legge betydelig vekt på de erfaringer som politiet og andre har gjort seg om problemene i Norge og situasjonen i andre land. I lys av disse usikkerhetsmomentene har rådet brukt situasjonsbeskrivelsen som et verktøy for å forstå gjengkriminaliteten som fenomen.

Rådet anser bestillingen som utfordrende. Hensynet til grunnleggende kriminaliseringsprinsipper og vern om menneskerettighetene kan gjøre det utfordrende å utforme straffebud som også fungerer som et effektivt verktøy i bekjempelsen av kriminelle grupper. Rådet har tatt utgangspunkt i den adgang rådet mener det er for kriminalisering, og innenfor disse rammene tatt stilling til hva som er den mest hensiktsmessige utformingen av et straffebud og/eller en straffsanksjonert forbudshjemmel.

4.2.3 Strafferetten og samfunnet

Strafferetten er et verktøy for å regulere sosial atferd. Den sosiale atferden som reguleres inngår alltid i en større samfunnskontekst der vi både finner årsaker til atferden og konsekvenser av atferden. Årsakene kan være generelle eller spesifikke for ulike grupper. Fattigdom, lav sosial status, fravær av utdannings- og arbeidsmuligheter, utenforskap og manglende inkludering, utfordrende miljøer og fremmedgjøring er generelle faktorer som øker sannsynligheten for at enkeltmennesker begår kriminalitet.1 Kriminalitet kan forsterke disse årsakene. Om samfunnet ikke tilbyr andre reelle og attraktive alternativer, vil straffetrusselen alene sjelden ha preventiv effekt.

Det er et viktig poeng at det straffebudet som rådet skal utforme i denne utredningen ikke vil løse noen samfunnsproblemer. Hvis samfunnsproblemene består, vil også kriminalitetsutfordringene sannsynligvis bestå.

Særlig for barn og ungdom vil forholdene i lokalsamfunnet være helt avgjørende. Dersom de unge opplever kriminalitet og fellesskap om kriminalitet som mer attraktivt enn de alternativene samfunnet kan tilby, er det naivt å tro at straffebudet skal representere en enkel løsning.

Disse premissene utgjør en sentral forutsetning for denne utredningen.

5 Terminologi

Bakmenn

Med bakmenn forstås her lederskikkelser og andre høytstående medlemmer i kriminelle grupper som ikke selv deltar i gjennomføringen av de enkelte straffbare handlingene som utføres på vegne av gruppene. Bakmenn kan være i posisjon til å beordre medlemmene til å begå straffbare handlinger, eller være en organisator/planlegger for det som skal gjøres. Bakmennene vil i stor utstrekning få den største andelen av straffbart utbytte.

Begrepet må forstås kjønnsnøytralt.

Deltakelse

«Å delta» brukes i dagligtalen om enhver handling som innebærer at en person eller gruppe tar del i eller er med på en aktivitet eller et samarbeid. Rekruttering, støtte og andre enkelthandlinger kan utgjøre former for «deltakelse». Ordet brukes om alt fra helt passiv deltakelse til dominerende deltakelse som er avgjørende for aktiviteten eller samarbeidet. I ordets videste betydning kan «deltakelse i kriminell gruppe» omfatte helt dagligdagse handlinger som å hente hurtigmat til gruppemøte eller å kjøpe inn notathefter til medlem av gruppen som skal utrede noe. Kriminaliseringsspørsmålet i denne utredningen tar for seg spørsmålet om hva slags deltakelse eller annen handling i en kriminell gruppe som bør kvalifisere til straff.

Rekruttering anses i denne utredningen som en form for deltakelse. Der rekrutteringshandlingen har særpreg, vil det markeres og beskrives i teksten. Også økonomisk og materiell støtte anses som former for deltakelse.

Forberedelseshandlinger

Deltakelse i og rekruttering til kriminelle gjenger forstås i utredningen hovedsakelig som forberedelseshandlinger. Forberedelseshandlinger er beskrevet slik i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 101:

«Forberedelseshandlinger har typisk til formål å legge til rette for utøvelsen av en straffbar handling. Innbruddstyven som skaffer seg et brekkjern, og pyromanen som kjøper fyrstikker, er to eksempler. Beslektet med slik fysisk forberedelse er planlegging av lovbrudd, for eksempel ved å inngå forbund (avtale) med andre om å begå en lovovertredelse. En tredje gruppe forberedelseshandlinger er deltakelse i miljøer eller grupperinger som typisk kan knyttes til straffbare handlinger.»

Departementet avviste å innføre en generell kriminalisering av forberedelseshandlinger i samme proposisjon (side 104). Felles for handlingene er at de er langt unna den konkrete skadevoldende handling. Handlingene er også utenfor forsøks- og medvirkeransvarets grenser, og det er derfor lagt til grunn at det kreves en særskilt begrunnelse for å likevel kriminalisere slike handlinger. Det kan for eksempel være trekk ved forberedelseshandlingen som likevel gjør at den skaper en fare for skade.

Fryktkapital

Med fryktkapital menes i denne utredningen den makt som en gruppe besitter ved at den spiller på andres frykt for represalier, reaksjoner eller handlinger fra gruppen (og medlemmene). Det må være kjent og synlig for andre at gruppen har kapasitet til å sanksjonere uønskede handlinger. For eksempel vil en gruppe spille på sin fryktkapital i tilfeller der frykt for represalier er avgjørende for at et vitne ikke vil forklare seg om forhold som gjelder en kriminell gruppe eller innfrir et pengekrav. Fenomenet omtales som «skremselskapital» i Kripos’ situasjonsbeskrivelse. Fryktkapital er en form for merkevarebygging som sikrer lojalitet internt og som avskrekker andre.

Kriminell gruppe mv.

Rådet bruker i utredningen begrepene «kriminelt nettverk», «kriminell gruppe» og «kriminell organisasjon». Begrepene er definert i utredningens kapittel 6.2. Begrepene er her brukt substansielt ulikt, og skillet har betydning i alle ledd av utredningen. Det gjøres et slikt skille:

• 1. Kriminelle nettverk. Samarbeid mellom enkeltpersoner om kriminalitet, uten at det er noen struktur eller organisering i samarbeidet.

• 2. Kriminelle grupper. Et samarbeid mellom personer om å begå kriminalitet. Samarbeidet kan være kortvarig, men gruppene preges av at hvert ledd er nødvendig for det resultatet som personene ønsker å oppnå.

• 3. Kriminelle organisasjoner/sammenslutninger. Organisert samarbeid med hierarki og struktur. MC-klubber og andre kjente kriminelle organisasjoner faller inn under her.

Gjengmiljøer kan bevege seg innenfor alle kategoriene. «Organisert kriminalitet» brukes som en fellesbetegnelse for de to siste kategoriene.

Løpegutt

Med «løpegutt» forstås yngre medlemmer som ofte står lavt i gruppens hierarki og som utfører mindre oppgaver for gruppen. Det kan være oppgaver som å gi beskjeder, innkjøp av varer og bidrag i narkotikarelatert virksomhet, men slike medlemmer kan også ta på seg risikofylte oppgaver som kan være forbundet med stor fare for seg selv og andre.

Begrepet må forstås kjønnsnøytralt.