Del 2
Utvalgets anbefalinger og økonomiske konsekvenser
14 Administrative og økonomiske konsekvenser
14.1 Innledning
I henhold til regjeringens utredningsinstruks skal det redegjøres for økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser av forslag som fremmes. Med unntak av forskningsrapporten, nærmere omtalt tidligere i utredningen, og i det følgende, har ikke utvalget hatt tid eller ressurser til å gjennomføre konkrete analyser av økonomiske og/eller administrative konsekvenser av enkelttiltak som utvalget foreslår. En stram økonomi og tidsplan har også forhindret utvalget i å bestille relevante konsekvensanalyser av (enkelte) foreslåtte tiltak.
14.2 Et bredt og mangfoldig mandat
Mandatet dette utvalget ble gitt, spenner vidt, og utvalget har valgt å belyse en rekke forhold knyttet til de mange utfordringer funksjonshindrede og deres pårørende møter fra fødsel til voksenliv. En konsekvens av dette er at utvalget har valgt å foreslå relativt mange tiltak knyttet til de forskjellige livsfaser og tematikker som behandles. Dette er også forslag som varierer betydelig med tanke på hvor krevende de vil være å realisere og derfor også med tanke på hva slags administrative og økonomiske konsekvenser de måtte ha. Mange av de foreslåtte tiltakene må utredes nærmere før man kan få en slik oversikt. En rekke andre forslag til tiltak vil være enklere å gjennomføre og heller ikke behøve å ha vidtrekkende økonomiske og/eller administrative konsekvenser.
Det er følgelig vanskelig å skulle anslå med noen stor grad av sikkerhet hva en samlet kostnadsramme skulle være for å gjennomføre alle tiltak som foreslås. Noen av forslagene til tiltak vil som nevnt over kreve administrative ressurser til videre utredning, men målet med iverksetting av selve tiltaket må være å effektivisere og derigjennom redusere bruk av administrative ressurser. Utvalget tenker at en fremtidig endret organisering av hvordan samfunnet på en bedre måte legger forholdene til rette for funksjonshindrede og deres nærmeste, vil spare samfunnet for administrative kostnader fordi det arbeides smartere. Det vil ha som følge å gjøre dialog og samhandling på tvers enklere enn det er i dag.
Hva slags tiltak til hvilken pris?
Det brede mandat utvalget har hatt, og det faktum at utvalget har lagt et livsløpsperspektiv til grunn for gjennomgangen av områder funksjonshindrede møter utfordringer på, betyr også at en rekke departementer vil måtte samarbeide tett for å finne de gode, fremtidsrettede løsningene for denne gruppen. Det er i seg selv en stor utfordring fordi det i dag ikke synes å være kultur for et samarbeid på tvers, hvor behovet til mottakeren av tjenestene er utgangspunktet for oppbygging av tjenestetilbudet den enkelte trenger. Utvalget tror det er helt nødvendig å tenke nytt rundt dette dersom samfunnet skal lykkes i å imøtekomme de bekymringer FN har formidlet til norske myndigheter vedrørende rettighetsoppnåelse, og som dette utvalget i sitt arbeid tydelig har understreket. Dette vil ikke nødvendigvis ha de største økonomiske kostnadene knyttet til seg, men vil måtte medføre at man tenker nytt og finner frem til andre organisatoriske løsninger som går på tvers av departementer og andre statlige organer. De utfordringer som her beskrives, synes også å gjelde på kommunalt nivå, men dette forfølges ikke videre her.
Et annet forslag til tiltak utvalget fremmer, er å videreføre og fullføre arbeidet med universell utforming. Det er et betydelig etterslep som må utbedres i samfunnet, samt at myndighetene må sørge for at hensynet til funksjonshindrede er en selvsagt dimensjon av alt nytt som utvikles og produseres. Dette tiltaket har en ganske betydelig prislapp knyttet til seg, spesielt når det gjelder etterslepet.
Et tredje eksempel på tematikk utvalget har stor oppmerksomhet på og foreslår tiltak rundt, er holdninger og kanskje viktigst, endring av holdninger i samfunnet. Det har ingen prislapp, isolert sett, men krever stor og vedvarende bevissthet fra mange dersom ønsket praksis og nødvendige endringer skal skje.
Hva er en kostnad?
Det er med andre ord ikke helt enkelt å konkretisere omfanget av kostnader. Utvalget har også reflektert rundt begrepet kostnader i tilknytning til tematikken mandatet adresserer og menneskene dette berører. Utvalget har gjennom sitt arbeid synliggjort hvordan menneskerettighetene for denne gruppen brytes på en rekke områder hver eneste dag. Det å skulle sette en prislapp på hva det koster å gi universelle og vedtatte menneskerettigheter til en stor gruppe mennesker i vårt eget land, er et tankekors og en øvelse vi nok burde vært foruten. Egentlig skulle det heller ikke være nødvendig å lete etter en inntektsside for å balansere dette regnskapet.
Samtidig er det slik at det medfører store investeringer av mange slag dersom vi skal lykkes i å gi funksjonshindrede reell tilgang til de samme rettigheter andre i Norge kan nyte godt av. Heldigvis er det slik at de fleste investeringer også har en inntektsside både på kort og lang sikt. Inntektene i dette regnestykket kommer gjennom å få flere av våre funksjonshindrede inn i et ordinært arbeidsliv, til glede for den enkelte og til glede for samfunnet. Så enkelt og så vanskelig.
Et premiss gitt utvalget i dette arbeidet, er at tiltakene som foreslås, ikke medfører økte offentlige utgifter. Utvalget har derfor vært opptatt av at det skal synliggjøres både en inntekts- og kostnadsside som i sum vil gi en samfunnsøkonomisk gevinst. Det at investeringer i kjølvannet av utvalgets mange forslag til tiltak også vil gi overskudd i budsjettøkonomisk forstand, burde gjøre det enklere å realisere de mange tiltak som her foreslås.
14.3 Samfunnsøkonomiske gevinster ved økt sysselsetting blant funksjonshindrede
Verken tid til rådighet eller økonomi har gitt utvalget stort handlingsrom når det gjelder mer målrettede bestillinger av ny kunnskap på områder utvalget ser som særskilt viktige. Utvalget har foreslått mange tiltak. Noen har nødvendigvis ikke noe stor kostnad knyttet til seg, mens mange andre har nettopp det. Derfor var det viktig også å synliggjøre en inntektsside. Det å få flere funksjonshindrede inn i ordinært verdiskapende arbeid er sterkt ønskelig av mange grunner. Det er det grundig redegjort for i utredningen. Utvalget registrerte tidlig at det manglet oppdatert forskning som kunne gi oss tall på verdiskapingen samfunnet går glipp av ved ikke å lykkes med å inkludere disse i større grad i det ordinære arbeidslivet. En kartlegging av det ble sist gjennomført i 2012.1
Utvalget utlyste derfor en anbudskonkurranse for å få oppdaterte tall på dette feltet. Som en utvidelse av analysen fra 2012, ville utvalget at det også ble forsøkt beregnet helsegevinster på økt sysselsetting, og at man så på flere sysselsettingstiltak som for eksempel utdanning i tillegg til lønnstilskudd og funksjonsassistanse. OsloMet vant anbudskonkurransen, og leverte sin rapport til utvalget i februar 2023.2 Hovedkonklusjonen i den analysen er at det både er store samfunnsøkonomiske gevinster og budsjettoverskudd å hente gjennom å bygge ned funksjonshindrende barrierer og inkludere så mange som mulig i arbeidslivet. Klarer norsk arbeidsliv over en 10-årsperiode å sysselsette 15 prosent flere av funksjonshindrede i arbeidsfør alder enn det som er tilfelle i dag, vil det gi en samfunnsøkonomisk gevinst på NOK 26,7 milliarder kroner. Å øke sysselsettingsgraden med 15 prosent burde være realistisk. Sammenligner vi oss med Sverige, ser vi at sysselsettingsnivået for funksjonshindrede der er 16 prosentpoeng høyere enn i Norge, noe som i all hovedsak skyldes forhold knyttet til arbeidsmarkedet.
Når det gjelder eventuelle helseøkonomiske gevinster, er nøyaktige beregninger av disse, av flere årsaker, forbundet med usikkerhet. Utvalget hadde, som nevnt ovenfor, likevel bedt forskerne ved OsloMet gjøre en analyse hvor denne gevinsten kunne legges inn i den øvrige samfunnsøkonomiske beregningen for en økning på 15 prosent i sysselsettingsgrad for målgruppen. Analysen konkluderer med at den samlede samfunnsøkonomiske verdien vil øke med ca. NOK 1,3 milliarder, til NOK 28 milliarder i 2022-priser, over en tiårs-periode.
Dersom norsk arbeids- og samfunnsliv evner å ta inn en større andel enn 15 prosent fra denne gruppen og/eller effekten fremskrives utover ti år, vil den samfunnsøkonomiske gevinsten øke tilsvarende. Utvalget er derfor av den oppfatning at en rekke av forslagene til tiltak i denne utredningen vil kunne finansieres gjennom å få flere funksjonshindrede inn i norsk arbeidsliv. Utvalget mener følgelig at betydelige ressurser snarest mulig bør settes inn for å lykkes med det, og at utvalgets forslag til tiltak på dette området er blant de som bør prioriteres svært høyt.
15 Oversikt over utvalgets forslag til tiltak
Kapittel 4: for funksjonshindredes rettigheter
CRPD inkorporeres i menneskerettighetsloven, og at alt lovverk (inkludert rundskriv/veiledere) som blir berørt ved en inkorporering, blir gjennomgått, oppdatert og harmonisert.
Tilleggsprotokollen i CRPD blir ratifisert.
Alle relevante forvaltningsnivå får økt kunnskap om, og opplæring i, CRPD.
Funksjonshindredes representanter og organisasjoner blir rådført i alt arbeid med å utvikle og gjennomføre lovgivning og politikk på alle nivå for funksjonshindrede, i tråd med CRPD.
Begreper og språk innenfor funksjonshindringsfeltet blir utviklet i tråd med intensjonen i CRPD.
Alle veiledere og rundskriv for tildeling av velferdstjenester blir oppdatert i tråd med CRPD, slik at kommunenes skjønnsmargin begrenses.
Begrepene «med funksjonsnedsettelse» eller «nedsatt funksjonsevne» blir erstattet med begrepet «funksjonshindret».
Det blir utviklet en forbedret, utvidet og helhetlig assistansetjeneste med BPA som utgangspunkt. Ansvar for tjenesten må overføres fra kommunene til staten for å sikre at tjenesten blir et reelt likestillingsverktøy av samme kvalitet over hele landet. Denne tjenesten må kunne anvendes på alle arenaer, i alle livsfaser.
Arbeidet med et universelt utformet samfunn, med lik tilgang til teknologi, informasjon, fysiske omgivelser, varer og tjenester, blir prioritert. Regjeringen må derfor legge frem en ny forpliktende handlingsplan med klare tidsfrister for å komme i mål.
Det må utredes om tolkningen av uforholdsmessig byrde i lovgivningen angående universell utforming er i tråd med lovgivers intensjon.
Det blir etablert en hensiktsmessig og omforent måte å definere/måle funksjonshindring på i norsk forskning, slik at vi sikrer et tilstrekkelig og relevant datagrunnlag for å kunne treffe gode beslutninger i fremtidig politikk som vedkommer funksjonshindrede. Dette arbeidet må også, på en hensiktsmessig måte, inkludere hensynet til personvern og hvordan dette dilemmaet kan løses.
Økonomiske levekårsundersøkelser av funksjonshindrede og deres familier iverksettes. Disse må gjennomføres over tid for å kunne dokumentere og følge utvikling.
Det statlige rådet for likestilling for funksjonshindrede blir gjenopprettet, og mandatet revurdert.
De kommunale rådene for likestilling for funksjonshindrede blir styrket ved at leder og nestleder i rådet gis fast møte- og talerett i kommunestyrer.
De kommunale rådene for likestilling for funksjonshindrede må involveres tidlig i saksprosesser slik at de får en reell innflytelse i saker som berører funksjonshindrede i kommunen.
Arbeidet med å utvikle gode modeller for tverretatlig samarbeid med fleksible og helhetlige tjenester som setter mennesket i sentrum, blir styrket.
Pågående pilot-prosjekter som har som målsetning å få på plass tverretatlige samarbeidsmodeller med fleksible, helhetlige tjenester som setter mennesket i sentrum, blir oppskalert og utvidet.
Følgeforskning og tjenesteutviklings-eksperimenter blir støttet og styrket, for å sikre godt koordinerte og likeverdige tjenester for funksjonshindrede.
NAV sikrer at funksjonshindrede i aldergruppen 18-25 får en særskilt oppfølging slik at denne gruppen får nødvendig assistanse i overgangene mellom grunnskole, utdanning og arbeid.
Kapittel 5: Mer enn funksjonshindret!
Det forskes mer på erfaringer mennesker som tilhører flere minoriteter samtidig og hvilke utfordringer disse møter, slik at dette kan hensyntas når politikk for funksjonshindrede skal utformes.
Funksjonshindrede må inngå tydeligere som gruppe i den offentlige mangfoldspolitikken og omtales eksplisitt i alle offentlige føringer og tiltak som omhandler mangfold. Funksjonshindrede må inkluderes i mangfoldsbegrepet.
Det må gis mer opplæring om mangfold blant funksjonshindrede og om interseksjonalitet. Denne typen kompetanse må integreres innen alle helse- og sosialfagutdanningene, samt øvrige utdanninger av tjenesteytere som vil møte funksjonshindrede i sin yrkesutøvelse.
Det forskes mer på feltet om kjønnsinkongruens og funksjonshindring i Norge, spesielt innenfor autismespekterdiagnoser og kognitive funksjonshindringer.
Alle skal få lik mulighet til individuell vurdering for behandling av kjønnsinkongruens uavhengig av tilleggsdiagnose.
Det opprettes en egen tilskuddsordning til politiske, bruker- og interesseorganisasjoner som ønsker midler til interseksjonelt arbeid.
Midler til arbeid mot identitetsbasert diskriminering og hatefulle ytringer skal også være tilgjengelig for funksjonshindrede. Funksjonshindrede må inkluderes i tilskuddsordninger for mangfold på lik linje med andre minoritetsgrupper det er naturlig å sammenlignes med.
Kapittel 6: Familier som venter funksjonshindrede barn
Det blir innført en statlig finansiert, helhetlig og nasjonal oppfølgingstjeneste med likepersonstøtte og veiledning for gravide/par som venter funksjonshindrede barn.
Informasjon som gis til alle gravide, også nettbasert informasjon, blir standardisert og kvalitetssikret.
Alle fosterdiagnostiske sentre har sosionom/familieterapeut tilgjengelig for tilstrekkelig støtte til gravide/par som er i en valgsituasjon.
Det blir utarbeidet en velkomst-/tiltakspakke til gravide som bærer frem et funksjonshindret barn.
Det blir gjennomført levekårsundersøkelser av situasjonen til funksjonshindrede barn og voksne og deres familier.
Det offentliges finansiering av det frivillige arbeidet som drives i organisasjonene (likepersonsarbeid m.m.) blir styrket.
Kapittel 7: Familier som har funksjonshindrede barn
Det sikres tilstrekkelig øremerket finansiering til barnekoordinatorstillingene.
Det sørges for at barnekoordinatorene som skal følge opp familier med ulike minoritetsbakgrunner har tilstrekkelig flerkulturell kompetanse for oppgaven.
Det sikres at barnekoordinatorene får anledning til å være koordinator for hele familien.
Det sikres at barnekoordinatorfunksjonen følges opp og forbedres i tråd med evalueringen som skal gjøres av denne.
Det stilles krav om kompetanse til koordinatorer og tjenesteytere.
Barneombudet særskilt følger med på hvordan den nye barnekoordinatorrollen påvirker funksjonshindredes barns oppvekstsvilkår.
Statsforvalterne må overvåke nøye hvordan den nye barnekoordinatorrollen fungerer.
Utdaterte veiledere i helse- og sosialsektoren oppdateres i tråd med dagens lovverk og CRPD.
Digitale løsninger og klarspråk blir forbedret i søknadsprosedyrer for helse- og sosialtjenester.
Ordningene med økonomisk kompensasjon, særlig retten til pleiepenger, til foreldre som ikke kan delta i arbeidslivet på grunn av omsorgsoppgaver for egne barn, blir styrket.
Barnets assistansebehov legges til grunn ved tildeling av BPA til barn i barnehage.
Den nasjonale pårørendeveilederen må inneholde krav til tiltak som skal tilbys søsken som pårørende. Videre vil utvalget anbefale at Søskenintervensjonen SIBS innføres som et nasjonalt oppfølgingstiltak for søsken til funksjonshindrede barn.
Det offentliges finansiering av likepersonsarbeid som drives i organisasjonene blir styrket.
Ressursene til Hva med oss?-kursene til Bufdir for pårørende og foreldre med funksjonshindrede barn blir styrket, slik at flere vil få anledning til delta. Det må også sikres at kursene blir tilgjengelige for foreldre med minoritetsbakgrunn, på ulike språk – og at tilbudet når frem til dem det gjelder.
Kapittel 8: Oppvekst, fritid og deltakelse for funksjonshindrede barn og unge
Det blir utviklet en forbedret, utvidet og helhetlig assistansetjeneste med BPA som utgangspunkt. Ansvar for tjenesten må overføres fra kommunene til staten for å sikre at tjenesten blir et reelt likestillingsverktøy av samme kvalitet over hele landet. Denne tjenesten må kunne anvendes på alle arenaer, i alle livsfaser.
Barn og unge som ikke er kandidater for BPA må få tilgang til andre assistanseformer for sin fritid, som for eksempel Fritid med bistand. Assistansen må gis i tilstrekkelig omfang.
Det må sikres at alle barn og unge som trenger ledsager/assistanse for deltakelse i fritidsaktiviteter, får tilgang på det.
Den kommunale ordningen med ledsagerbevis på arrangementer, attraksjoner og offentlig transport blir lovfestet og utvidet, uten aldersbegrensning.
Alle varer, tjenester, informasjon, teknologi og fysiske omgivelser som berører barn og unges oppvekstsvilkår, må bli universelt utformet.
Det må stilles krav om universell utforming når det gis støtte til idrett, kultur og fritidstiltak for barn og unge.
Kommuneledere i oppvekst og kulturavdelinger sørger for tilstrekkelig opplæring i CRPD og rettighetene til funksjonshindrede barn og unge inn mot idrettstrenere og andre voksne som er engasjert i frivillige organisasjoner.
Barn og unges stemmer inkluderes i utarbeidelsen av statlig og kommunal politikk for denne målgruppen, blant annet gjennom involvering av relevante barne- og ungdomsorganisasjoner.
Kommunene inngår et samarbeid med Unge funksjonshemmedes om Inkluderingsmerket til veilederen Barrierefri fritid og gjennomfører tiltakene i denne veilederen for å sikre en aktiv fritid for funksjonshindrede barn og unge.
Den økonomiske støtten til likepersonsarbeid for barn og unge blir styrket, og særlig sikrer finansieringen av sommerleirer.
Det opprettes en nasjonal pott for tilrettelegging av fritidstilbud og ferietilbud til funksjonshindrede barn, unge og unge voksne under 35 år. Potten bør forvaltes av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og ha en enkel søknadsbehandling for rask iverksettelse.
Det sikres en økonomisk garanti gjennom Fritidserklæringen om at alle funksjonshindrede barn og unge får delta på et minimumsantall av aktiviteter.
Kulturskolene må styrkes ved at midler blir øremerket både til drift og til universell utforming av eksisterende bygg. Rammeplanen for kulturskolen må overføres til Utdanningsdirektoratet slik at det blir gitt tydelige nok føringer om inkludering av funksjonshindrede barn og unge. Det må sikres at funksjonshindrede barn og unge blir inkludert i operasjonaliseringen av kulturskolenes mangfoldsarbeid.
Alle funksjonshindrede barn og unge som bor sammen med andre barn og unge, også har rett på individuelle fritidsaktiviteter.
Det blir forsket mer på elever i spesialskoler, deres fritid, samt betydningen av fritidstilbud organisert gjennom skolen, slik at vi kan få økt kunnskap på dette feltet.
Samarbeidet mellom frivilligheten og spesialskoler bør styrkes for å sikre et bedre fritidstilbud til elevene.
Funksjonshindredes barn og unges rett til tros- og religionsutøvelse blir styrket gjennom for eksempel tilstrekkelig assistanse og tilrettelagt religions- og livssynsundervisning og konfirmasjonsforberedelser.
Kapittel 9: Grunnskole og videregående opplæring
Nærskolen må sikres som et reelt førstevalg for alle elever og foresatte.
Alle elever skal gis mulighet til å oppnå læringsmålene/kompetansemålene for sine respektive trinn med mulighet for å få karakterer eller annen dokumentasjon på oppnådd kompetanse. Slik dokumentasjon gir frihet til selv å velge videre utdanning og etter hvert yrkesvei.
Fristen for en universelt utformet skole settes til 2030. Bufdirs veikart til universelt utformet nærskole skal ligge til grunn og ikke bare være en anbefaling til grunnskolen. Det skal ikke gis fritak fra denne plikten.
Universell utforming av videregående skole må følges opp i Fullføringsreformen. Det må utvikles et veikart til universelt utformet videregående skole lik Bufdirs veikart til universelt utformet grunnskole, med tidsfrister.
Alle læremidler må være tilgjengelige og i det formatet elever har behov for, og skal så langt det er mulig mottas samtidig med at alle andre elever får læremidler.
Det må forskes mer på hvordan ulike spesialpedagogiske tiltak treffer barn i barnehagen og elever i videregående opplæring, og hvilke effekter tiltakene har.
Ved endringer i skolepolitikk og annen relevant forvaltningspraksis må det på forhånd foretas en konsekvensanalyse for hvordan endringene påvirker funksjonshindrede elevers opplæringstilbud og skolehverdag.
Det utarbeides en omforent og god måte å samle inn informasjon og statistikk om funksjonshindrede elever på som samtidig ivaretar hensynet til personvern. Det er som vist et stort behov for oppdaterte tall på antall funksjonshindrede elever som faller fra i overgangen mellom ungdomsskolen og i løpet av videregående opplæring.
Det må utarbeides og iverksettes obligatorisk opplæring for ansatte og elever i skoler for å forebygge mobbing, utenforskap og hatprat.
BPA-ordningen må styrkes. Utvalget har tidligere i utredningen foreslått en helhetlig endring av BPA-ordningen og BPA må tilbys uavhengig av skolenivå.
Overgangen mellom skole og arbeid må styrkes i tråd med elevens kompetansenivå, ønsker og behov. Skolemyndigheter og NAV pliktes å samarbeide bedre for å sikre at alle elever med rett til et tilrettelagt opplæringsløp på veien til arbeidslivet, får nødvendig og hensiktsmessig bistand.
Karriereveiledning må tilbys alle elever i grunnskole- og videregående skole uavhengig av funksjonshindring. Karriereveiledning og rådgivning er spesielt viktig for å forebygge frafall i skolen for funksjonshindrede elever.
Samtlige yrkesfaglige programfag må gjøres tilgjengelige slik at fritt skolevalg er en reell mulighet også for funksjonshindrede elever.
Det må etableres nasjonale krav om tilbud om tilrettelagt fagopplæring (lærekandidatordningen) for elever med en sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten.
Kravet om spesialpedagogisk kompetanse i lærerutdanningene, og som obligatorisk videreutdanning for dagens lærere som ikke har slik kompetanse må videreføres i den nye opplæringsloven. Opplæringsloven må presisere krav om spesialpedagogisk kompetanse i tillegg til faglig og pedagogisk kompetanse.
Det må utarbeides et obligatorisk spesialpedagogisk kompetanseprogram for assistenter som skal bistå spesialpedagoger og lærere.
Skolen tillegges en dokumentasjons- og informasjonsplikt overfor foresatte knyttet til det spesialpedagogiske tilbudet eleven har fått. Mangel på dokumentasjonsplikt gjør det vanskelig for foresatte og elever å følge opp hvorvidt eleven mottar antall timer som faktisk er innvilget.
Statpeds spesialistfunksjon for sansetap og sjeldne problemstillinger må styrkes og videreutvikles.
Retten til språkopplæring må sikres. Elever som bruker alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) eller tegnspråk, og funksjonshindrede elever som har et annet morsmål enn norsk eller er tospråklige, må bli ivaretatt gjennom hele utdanningsløpet.
Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) må inkluderes i språkloven på lik linje med tegnspråk.
Det må forskes mer på ledelse i skolen og lederskapets rolle og påvirkning i arbeidet med å skape en inkluderende skole, hvor mangfold og funksjonshindrede elever har sin naturlige plass.
Det skal være krav om lederkompetanse for lederstillinger i skolen, og denne kompetansen må inkludere kunnskap om likestilling og inkludering.
Det må forskes mer på problemstillinger i norsk skole tilknyttet situasjonen for funksjonshindrede elever med kulturell og/eller etnisk minoritetsbakgrunn.
Kompetanse om urfolk og nasjonale minoriteter blant ledere, lærere og assistenter i skole- og utdanningssystemet må sikres, slik at funksjonshindrede med slik bakgrunn får oppfylt sin rett til likeverdig opplæring, samt retten til opplæring i eget språk og kultur for de som har krav på det.
Kompetansen om kjønns- og seksualitetsmangfold må styrkes blant både ledere, lærere og assistenter i skole- og utdanningssystem for å sikre at skeive funksjonshindrede ivaretas og får en likeverdig opplæring.
Kapittel 10: Høyere utdanning
Det utredes en mulighet for tidligere opptak for studenter som har tilretteleggingsbehov, slik at tilretteleggingen er på plass til studiestart.
Det må utredes en statlig BPA-ordning for studenter, etter mal fra funksjonsassistanseordningen.
NAV må få et utvidet ansvar for å følge funksjonshindrede unge gjennom hele utdanningsløpet og over i arbeidslivet for å kunne ivareta et helhetlig ansvar.
AAP-ordningen må utvides slik at de som ønsker og er kvalifisert for det, også kan ta en mastergrad. Det bør være muligheter for å få støtte til utsettelse dersom man ikke gjennomfører på normert tid.
Lånekassen og NAV må legge til rette for økonomiske rammer som gjør det praktisk mulig å gjennomføre et studium. Tilleggsstipendet for funksjonshindrede studenter må økes til 2,5 G.
Uføretrygd må kunne kombineres med høyere utdanning etter individuell vurdering.
Lånekassens regler for omgjøring av stipend til lån må likestille trygdeinntekter som AAP med lønnsinntekter. Pasientskadeerstatning og eventuelt utbetalte forsikringssummer skal ikke telle som formue ved Lånekassens beregninger.
Lovgiver må gjennom retningslinjer og/eller rundskriv tydeliggjøre lov om likestilling og diskriminering og lov om høyere utdanning når det gjelder studieinstitusjonenes ansvar for tilrettelegging for funksjonshindrede. Dagens lovverk åpner for store forskjeller institusjonene imellom.
Det må utvikles et insentivsystem i finansieringssystemet for høyere utdanning, for eksempel gjennom dobbel økonomisk uttelling i dagens studiepoeng- og kandidatproduksjon.
Universiteter og høyskoler som øremerker studieplasser til funksjonshindrede, bør premieres spesielt innenfor sektorens finansieringssystem.
Alle studieprogram- og emneplaner må gjennomgås med tanke på de spesielle utfordringer funksjonshindrede måtte ha ved gjennomføring. Obligatoriske læringsaktiviteter kan skape unødvendige hindringer for mangfold i høyere utdanning. At studie- og emneplaner er universelt utformet, kan sikres gjennom kvalitetssystemet ved den enkelte utdanningsinstitusjon.
Alle universiteter og høyskoler må ha en ressurs sentralt som funksjonshindrede søkere og studenter kan kontakte for hjelp, tilrettelegging, veiledning og inkludering. Praktisk hjelp og tilrettelegging må ivaretas i det enkelte studieprogram. Kunnskapsdepartementet bør spesielt følge opp at denne studentgruppens rettigheter ivaretas ved alle fagskoler, høyskoler og universitet.
Rådgivningstjenesten i grunnskole og videregående skole må få bedre kompetanse om hva funksjonshindring er for å kunne se hvilke muligheter den enkelte har også med tanke på høyere utdanning. Fylkeskommunene fikk et utvidet ansvar for kompetanseveiledning i forbindelse med regionreformen, men det er ikke avsatt midler for å styrke denne tjenesten.
Kunnskapsdepartementet må øremerke et betydelig antall nye studieplasser innenfor eksisterende studieprogram for funksjonshindrede og eventuelt opprette nye program rettet spesielt mot funksjonshindrede. Dette fordrer en revisjon av eksisterende lov- og regelverk på området.
Studentombudets rolle og myndighet overfor denne gruppen skal synliggjøres bedre.
Det må gjøres mulig å ha med BPA og hjelpemidler på utveksling i utdanningsløpet. Studenter må få rett på midlertidig unntak fra regler om at man må bruke ytelser og tjenester innenfor rikets grenser.
Det skal igangsettes forskning på studentmobilitet blant funksjonshindrede studenter, og Lånekassen må ha ansvar for å presentere årlig nasjonal mobilitetsstatistikk blant studentgruppen.
Kapittel 11: Arbeid, sysselsetting og karrieremuligheter
Det må utredes hvordan man bedre kan kombinere trygd/arbeid/utdanning, slik at det blir enklere og mer lønnsomt å arbeide. Fleksibiliteten til å veksle mellom uføretrygd og arbeid må videreføres og styrkes.
Kurantvedtaksordningen skal ikke kunne knyttes til særskilte diagnoser. Alle utviklingshemmede, med unntak av personer som åpenbart ikke har en arbeidsevne, har krav på, og må få, en egnet individuell arbeidsevnevurdering.
Det etableres en statlig finansieringsordning som arbeidsgivere kan søke midler fra for å bygge om egne lokaler og systemer til tilfredsstillende standard for universell utforming. Potten må også kunne benyttes for å kunne legge til rette for funksjonshindrede arbeidstakere som har tilretteleggingsbehov utover disse standardene.
Aktivitets- og redegjørelsesplikten utvides til å gjelde alle offentlige virksomheter, uavhengig av størrelse, og i private virksomheter som jevnlig sysselsetter mer enn 10 ansatte. Utvalgets mindretall, Haavorsen og Magelssen, støtter ikke dette tiltaket
Målet om at 5 prosent av nyansatte skal være funksjonshindret må videreføres i staten, og også innføres i kommuner og fylkeskommuner. Tiltak må iverksettes for å bedre resultatoppnåelsen.
IA-avtalens gamle delmål 2 må gjeninnføres. Partene i arbeidslivet tar initiativ til at målsettingen om funksjonshindredes arbeidsdeltakelse ivaretas i partssamarbeidet på alle nivåer. Funksjonshindredes organisasjoner må involveres i dette arbeidet.
Ordningen med funksjonsassistanse må utvides til å gjelde alle funksjonshindrede, uavhengig av diagnose. Den må også gjøres tilgjengelig for alle som trenger det, også i midlertidige stillinger, praksisplasser, trainee-ordninger og praktikanter i arbeidstrening.
Det må utredes om lønnstilskudd kan erstatte uføretrygd i de tilfellene der det innvilges gradert uføretrygd.
Det må være større fleksibilitet i bruken av arbeidsavklaringspenger, slik at ordningen kan benyttes også for lengre rehabiliterings-, habiliterings- og utdanningsløp, eller til arbeidsevne er avklart eller eventuelt uføretrygd er innvilget.
Det bevilges tilstrekkelige og øremerkede midler til NAV for å kunne gi bistand, veiledning og oppfølging til uføretrygdede, med målsetning om å få disse ut i jobb så raskt som mulig.
Det bør innføres en tilskuddsordning for arbeidsgivere som ønsker å få vurdert mulighetene for å re-designe arbeidsoppgaver i sin virksomhet, og hvor målet er å etablere stillinger for personer med nedsatt arbeidsevne.
Det må prøves ut tverretatlig/tverrfaglig samarbeid i flere kommuner om å få flere i arbeid, etter modell fra Keops i Porsgrunn.
Det settes krav til å utforme mer bærekraftige stillinger, dvs. jobber som har en lenger varighet, og at en ansettelse først teller når vedkommende har jobbet i seks måneder.
Det ved innkjøp av jobbformidlingstiltak settes krav til egne næringslivskontakter i kravspesifikasjonen/utlysningen av midlene.
Oppfølging fra jobbveiledere gjøres uten tidsbegrensning overfor de arbeidsgivere og arbeidstakere som har behov for det.
Helt Med, eller tilsvarende virksomheter med dertil tilpasset metode, blir et nasjonalt tilbud og bygges ut. Det må utformes en opptrappingsplan for å nå målet om full dekning innen 5 år.
VTA må øke med 1000 plasser årlig inntil behovet er dekket.
Det må utredes hvordan avlønningen i VTA kan endres fra dagens kombinasjon av uføretrygd og motivasjonslønn til lønnsutbetaling for de som har fått innvilget VTA-plass.
Ordningen med arbeid og utdanningsreiser utvides til også å gjelde personer med VTA plass (Varig tilrettelagt arbeid), samt at ordningen må gjøres mer kjent.
I tilfeller der utviklingshemmede ikke har anledning til å få en jobb, via for eksempel VTA, bør kommunene få en lovpålagt plikt til å etablere egnede dagsentre.
Bruken av arbeidsforberedende trening (AFT) må økes til behovet er dekket.
Kapittel 12: Bolig
Ny boligsosial lov må revideres slik at den presiserer kommunens ansvar for å skaffe egnet bolig. Kommunen skal gi nødvendig og hensiktsmessig hjelp til å skaffe en egnet og passende bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Kommunens bistand skal bidra til å sikre en bolig i tråd med brukernes ønsker.
Husbanken må styrkes. Det bør komme nye vilkår for tilskudd og lån fra Husbanken. Tilskudd fra Husbanken må kunne gis i tilstrekkelig størrelsesorden slik at den enkelte kan kjøpe en tilgjengelig bolig herunder også ha mulighet til å ha et eget assistentrom om vedkommende har behov for det.
Eierlinjen i boligmarkedet for funksjonshindrede må styrkes ved å utvikle nye modeller, som en tredje boligsektor, ved hjelp av Husbanken og andre seriøse aktører.
Rammer for startlån må følge prisveksten.
Bostøttegrensen må revideres årlig slik at uføretrygdede fremdeles har rett på bostøtte når trygden blir justert. Inntektsgrensene bør til enhver tid reguleres slik at de som er 100 prosent uføretrygdet og får under 3,5 G i uføretrygd, kvalifiserer til bostøtte. Det burde også gis ekstra støtte ved behov for særlig tilgjengelig bolig som ofte koster mer.
Det bør innføres et makstak på fem samlokaliserte boliger. Kommunen skal ikke kunne samlokalisere tjenester, for eksempel ikke samlokalisere boliger med avlastning eller kommunale dagsenter.
Det må forskriftsfestes at det skal være maks fem beboere i bofellesskap og avlastningsinstitusjoner.
Kommunene skal arbeide systematisk og langsiktig for å kartlegge boligønsker for vanskeligstilte på boligmarkedet.
Det bør innføres ordninger med økonomisk varige insentiver for at funksjonshindrede flyktninger og asylsøkere raskt blir bosatt i egnet bolig.
Heistilskuddet må gjeninnføres og videreføres til det ikke lenger er behov for ordningen.
Kapittel 13: Samfunnsdeltakelse for funksjonshindrede voksne
Det igangsettes en informasjons- og holdningskampanje som retter oppmerksomhet mot funksjonshindredes utfordringer i samfunnet i dag. Målet må være å skape en allmenn aksept for å sikre rettigheter for denne gruppen som for andre.
Det blir utviklet en forbedret, utvidet og helhetlig assistansetjeneste med BPA som utgangspunkt. Ansvar for tjenesten må overføres fra kommunene til staten for å sikre at tjenesten blir et reelt likestillingsverktøy av samme kvalitet over hele landet. Denne tjenesten må kunne anvendes på alle arenaer, i alle livsfaser.
Den kommunale ordningen med ledsagerbevis blir lovfestet og utvidet (uten aldersbegrensning) på arrangementer, attraksjoner og offentlig transport.
Arbeidet med et universelt utformet samfunn, med lik tilgang til teknologi, informasjon, fysiske omgivelser, varer og tjenester, må prioriteres. Regjeringen må derfor legge frem en ny forpliktende handlingsplan med klare tidsfrister for å komme i mål.
Tilstrekkelig assistanse og universelt utformede tjenester blir sikret slik at funksjonshindrede kan delta i politisk- og organisasjonsliv på lik linje med andre.
Norske mediehus og kulturinstitusjoner må oppfordres til å vektlegge økt mangfold i rekruttering av egne ansatte, herunder funksjonshindrede. Økt synlighet vil bidra til å alminneliggjøre forskjellighet og over tid endre folks holdninger.
Veiledere og rundskriv for kommunale tjenester innenfor helse- og omsorgsfeltet blir revidert og sett i sammenheng, i tråd med CRPD.
Funksjonshindredes ytringsfrihet blir styrket ved å øke kunnskapen hos funksjonshindrede om bruk av ytringsfriheten, samt sørge for at informasjon om disse rettighetene er inkludert i veiledere og informasjonsskriv til dem som bidrar med assistanse til funksjonshindredede.
Øke den generelle kunnskapen hos funksjonshindrede om de rettighetene man har, og sikre at denne informasjonen er godt tilgjengeliggjort i veiledere og informasjonsskriv og blant dem som bidrar med assistanse til funksjonshindrede.
Politiets kompetanse om hatkriminalitet mot funksjonshindrede blir styrket og at det blir opprettet egne hatkrim-grupper i alle politidistrikt.
Det etableres tydelige retningslinjer for hvordan kulturinstitusjonene kan bli mer tilgjengelige.
Det stilles krav om tilgjengelighet når det gis økonomisk støtte til idrett, kultur og fritidstiltak.
Kriteriene for enkelte offentlige tilskuddsordninger blir endret, slik at finansiering av tilgjengelighetstiltak også er støtteberettiget.
AKT 26 (potten med aktivitetshjelpemidler) omgjøres til en overslagsbevilgning og inkluderes i NAVs ordinære hjelpemiddelsentral.
Økonomisk støtte til politiske partier blir gitt under forutsetning av tilgjengelig informasjon og valgkampmateriell til funksjonshindrede.
Alle funksjonshindrede må sikres rett til deltakelse i hemmelige valg, for eksempel ved digitale løsninger for dem som har behov for det.
Døve og hørselshemmede sikres tolketjenester når de trenger det, også utenfor kontortiden og på offentlige fridager.
TV-programmer, filmer og ulike kultur- og idrettsarrangementer får økt tilgjengelighet gjennom teksting, tegnspråktolking og bedre tilrettelegging av lyd.
Det må forskes mer på funksjonshindredes seksualitet og behov for/nytte av seksualtekniske hjelpemidler.
Det sikres at alle funksjonshindrede som bor sammen med andre, også har rett på individuelle fritidsaktiviteter.
Funksjonshindredes rett til tros- og religionsutøvelse blir styrket gjennom for eksempel tilstrekkelig assistanse og tilrettelagt religions- og livssynsundervisning.