15 Endringer i obligasjonsbeskatningen

15.1 Innledning og sammendrag

Departementet foreslår nye regler for beskatning av obligasjoner som er mengdegjeldsbrev. Forslaget har vært på høring.

Med mengdegjeldsbrev menes norske og utenlandske obligasjoner som er gjenstand for omsetning i organiserte markeder, dvs. ihendehaverobligasjoner, konvertible obligasjoner og andre omsetningsgjeldsbrev, hvorav det utstedes eller registreres mange i sammenheng og med lik tekst. Mengdegjeldsbrev omfatter også obligasjoner med kortere løpetid enn 12 måneder (sertifikater).

Etter gjeldende regler skal avkastning på obligasjoner skattlegges løpende, mens gevinster og tap først kommer til beskatning ved realisasjon. Videre skal avkastningen på obligasjoner som utstedes til en lavere kurs enn innløsningskursen (underkursobligasjoner) skattlegges løpende, dvs. at avkastning som skyldes underkurs skal skattlegges årlig på samme måte som kupongrenter.

Departementet har foreløpig ikke benyttet sin forskriftskompetanse til å fastsette regler for å beregnerenteelementet som skyldes underkurs ved utstedelse. Etter forskrift av 20. desember 1996 om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv., er det derfor delvis forbudt med utleggelse av obligasjoner til underkurs.

Kursgevinster/-tap som oppstår i annenhåndsmarkedet blir etter gjeldende regler først skattlagt ved realisasjon av obligasjonene. Dette innebærer at investor kan oppnå en skatteutsettelse sammenlignet med løpende årlig skattlegging av kursendringer. Dette gir isolert sett et skattemessig motiv for å unngå realisasjon av opptjente kursgevinster. Tilsvarende vil det være et skattemessig motiv for å realisere kurstap. Det er derfor i tillegg behov for å vurdere skattereglene for gevinster og tap som oppstår i annenhåndsmarkedet.

På bakgrunn av den manglende skattemessig regulering av underkursobligasjonsgrupper har det i hovedsak vært forbudt å utstede underkursobligasjoner i Norge. Flere instanser har overfor departementet påpekt at dette forbudet har hatt negative effekter for utviklingen av det norske obligasjonsmarkedet. Det er derfor et sterkt behov for å endre dagens skatteregler slik at forbudet mot å utstede underkurssobligasjoner kan oppheves.

Departementet har ved vurderingen av utfyllende regler for obligasjonsbeskatningen lagt vekt på at en i størst mulig grad bør beskatte forskjellige former for kapitalplasseringer på samme måte. Noen obligasjoner har klare likhetstrekk med bankinnskudd, mens andre obligasjoner har fellestrekk med aksjer eller opsjoner. Etter gjeldende regler skattlegges avkastningen av bankinnskudd løpende, mens aksje- og opsjonsgevinster først skattlegges ved realisasjon.

I arbeidet med revisjon av gjeldende regler har departementet vurdert to beskatningsmodeller som aktuelle for beskatningen av obligasjoner; en markedsverdimodell og en renteberegningsmodell.

Etter markedsverdiprinsippet er skattegrunnlaget hvert enkelt år summen av påløpt avkastning (renter mv.) og endringen i markedsverdien fra et år til neste. Etter renteberegningsmodellen er skattegrunnlaget den effektive renten. Renteberegningsmodellen innebærer at den kjente avkastningen som skyldes under- eller overkurs ved utstedelse eller omsetning i annenhåndsmarkedet blir periodisert på tilsvarende måte som avkastning på et bankinnskudd der også rentene spares. Ved endringer i markedsrenten vil modellene imidlertid gi forskjellig resultat siden den skattepliktige avkastningen etter renteberegningsmodellen kun justeres ved omsetning, mens den etter markedsverdiprinsippet i tillegg oppdateres ved hvert årsskifte.

Både beskatning etter markedsverdiprinsippet og etter renteberegningsmodellen vil gi grunnlag for å oppheve reguleringen av underkursobligasjoner. Etter begge modellene vil det bli beregnet en løpende skattepliktig avkastning som skal tilsvare forholdet mellom utstedelses-/omsetningskursen og den avtalte innløsningskursen.

Etter departementets vurdering er renteberegningsmodellen samlet sett å foretrekke framfor markedsverdiprinsippet. Renteberegningsmodellen vil gi en skattemessig likebehandling med ordinære bankinnskudd for den kjente avkastningen på en obligasjon (kupongrente og eventuell kjent kursgevinst) og likebehandling i forhold til aksjer og opsjoner for den usikre avkastningen/gevinsten (som følge av endringer i markedsrentene mv.).

Etter departementets syn er dette en fordel. Obligasjoner som har klare likhetstrekk med både aksjer og opsjoner er stadig vanligere. Departementet legger derfor vekt på at renteberegningsmodellen vil innebære en tilnærmet lik periodisering av skatten for obligasjoner, aksjer og opsjoner, ved at urealiserte, usikre gevinster og tap på obligasjoner ikke skattlegges løpende. Renteberegningsmodellen vil i de fleste tilfellene gjøre det unødvendig å skille mellom nesten like produkter for beskatningsformål, og det vil ikke være behov for å anslå markedsverdier for å fastsette den årlige avkastningen på obligasjoner som ikke omsettes.

Renteberegningsmodellen gir også større forutsigbarhet knyttet til den årlige skattepliktige avkastningen sammenlignet med markedsverdiprinsippet. Dette vil kunne ha betydning for småinvestorer hvor de investerer direkte i obligasjoner, og ikke gjennom obligasjonsfond.

15.2 Gjeldende rett

15.2.1 Avkastning og gevinstbeskatning av obligasjoner

Det gis i dette kapitlet en oversikt over gjeldende regler for beskatning av obligasjoner (mengdegjeldsbrev). Gjeldende rett er langt på vei sammenfallende i og utenfor næringsvirksomhet.

For obligasjon eid i næring er avkastning (kupongrente) alltid skattepliktig for innehaveren etter skatteloven av 1911 § 42 første ledd første punktum som « inntekt ... vunnet ved ... virksomhet». Utenfor næring følger skatteplikt for avkastning på obligasjoner av skatteloven § 42 første ledd første punktum om skatteplikt for fordel vunnet ved kapital. Debitor (utsteder) har en ubetinget fradragsrett for renter, jf. skatteloven § 44 første ledd første punktum.

Både i og utenfor næring periodiseres avkastningen etter hvert som den opptjenes. Dersom obligasjonsinnehaveren er underlagt regnskapsplikt, følger dette av henvisningen til årsregnskapet i skatteloven § 50 annet ledd. Normalt må rentene anses opptjent fortløpende. For obligasjonsinnehavere som ikke er underlagt regnskapsplikt er hjemmelen skatteloven § 41 syvende ledd. Periodiseringen skjer når innehaveren har fått et ubetinget krav på avkastningen. Tilsvarende inntreffer debitors fradragsrett etter hvert som rentene påløper, jf. skatteloven §§ 41 tiende ledd og 50 annet ledd.

For obligasjon eid i næring vil gevinstalltid være skattepliktig ved realisasjon, jf. skatteloven § 42 første ledd første punktum om « inntekt ... vunnet ved ... virksomhet». Tilsvarende hjemler skatteloven § 44 første ledd bokstav d fradragsrett for tap ved realisasjon av obligasjoner eid i næring.

Utenfor næring vil spørsmålet om skatteplikt og fradragsrett for gevinst og tap bero på om obligasjonen er et mengdegjeldsbrev eller ikke. Gevinst og tap ved realisasjon av mengdegjeldsbrev er henholdsvis skattepliktig og fradragsberettiget, jf. skatteloven §§ 43 annet ledd og 45 første ledd. Gevinst på obligasjoner som ikke er mengdegjeldsbrev er ikke underlagt skatteplikt, jf. skatteloven § 43 annet ledd bokstav b. Dette gjelder muntlige fordringer og andre gjeldsbrev enn mengdegjeldsbrev og rettigheter til mengdegjeldsbrev. Tilsvarende følger det av skatteloven § 45 første ledd at tap på slike obligasjoner ikke er fradragsberettiget.

Både i og utenfor næring periodiseres gevinst og tap etter realisasjonsprinsippet. For regnskapspliktige skattytere følger dette av skatteloven § 50 tredje ledd, som bestemmer at opp- og nedskrivning av verdipapirer på grunn av kurssvingninger ikke kommer i betraktning ved inntektsfastsettelsen. For skattytere som ikke er underlagt regnskapsplikt følger realisasjonsprinsippet av skatteloven § 41 syvende og tiende ledd. Gevinst skal tas til beskatning og tap kan føres til fradrag når kreditor har fått en ubetinget rett til vederlaget.

15.2.2 Særlig om underkursobligasjoner

Avkastningen som skyldes at en obligasjon er utstedt til underkurs må anses som fordel vunnet ved kapital, og er derfor skattepliktig inntekt for innehaveren etter skatteloven § 42 første ledd første punktum.

Etter skatteloven § 44 første ledd gis det fradrag for renter og utgifter som anses pådratt til inntekts ervervelse. For utstederen vil renteelementet som ligger i underkursen være fradragsberettiget dersom det kan anses pådratt som en utgift til inntekts ervervelse. Departementet antar imidlertid at renteelementet som ligger i at obligasjoner er utstedt til underkurs også faller inn under rentebegrepet i skatteloven § 44 første ledd første punktum, slik at renteelementet også er fradragsberettiget som renteutgift.

Periodiseringen av renteelementet som ligger i underkursen på obligasjoner er for både regnskapspliktige og ikke-regnskapspliktige obligasjonsinnehavere nærmere regulert i skatteloven § 41 åttende ledd første punktum. Etter denne bestemmelsen skal renteelementet skattlegges i det året det er påløpt. Underkursen skal således skattlegges årlig (løpende), på samme måte som avkastning av obligasjoner (kupongrente). For utsteder vil renteelementet komme til fradrag i det året det er pådratt.

Skatteloven § 41 åttende ledd kommer bare til anvendelse i de tilfeller obligasjonen er utstedt til underkurs. Dersom en obligasjon utstedt til underkurs omsettes i annenhåndsmarkedet, skal erververen fortsette inntektsføringen av renteelementet basert på den opprinnelige underkursen, uavhengig av hva han selv har betalt for obligasjonen.

Dersom en obligasjon er kjøpt til underkurs i annenhåndsmarkedet (uten at den er utstedt til underkurs), skal renteelementet som ligger i underkursen følge gevinstreglene. Dette innebærer at underkurselementet først kommer til beskatning ved realisasjon av obligasjonen. Det er med andre ord en skattemessig forskjellsbehandling av underkurser, avhengig av om de oppstår i første- eller annenhåndsmarkedet.

En underkurs som oppstår ved utstedelse av nye obligasjoner ved utvidelse av et åpent lån, skal periodiseres etter regelen i skatteloven § 41 åttende ledd, slik som beskrevet ovenfor.

15.2.3 Særlig om overkursobligasjoner

På tilsvarende måte som for underkursobligasjoner ligger det et renteelement i obligasjoner som er utstedt til overkurs. Differansen mellom utstedelseskursen og den lavere pålydende kursen må behandles som en skattepliktig kapitalavkastning for utstederen og tilsvarende som en fradragsberettiget rentekostnad for obligasjonsinnehaveren. Som for underkursobligasjoner er hjemlene for skatteplikten og fradragsretten henholdsvis skatteloven § 42 første ledd første punktum og § 44 første ledd første punktum.

Skatteloven § 41 åttende ledd gjelder bare for underkursobligasjoner, slik at periodiseringen for overkursobligasjoner må skje etter de alminnelige skatteregler. I praksis blir imidlertid periodiseringen i stor grad den samme som for underkursobligasjoner.

I næring skal renteelementet periodiseres etter regnskapsprinsippet i skatteloven § 50 annet ledd. Renteelementet vil således være skattepliktig for utsteder etter hvert som renteinntekten påløper. Tilsvarende vil renteelementet være fradragsberettiget for obligasjonsinnehaveren etter hvert som utgiften pådras.

Utenfor næring reguleres utsteders skatteplikt av skatteloven § 41 syvende ledd, som bestemmer at overkurselementet skal periodiseres når skattyter har ervervet en ubetinget rett til det. Departementet legger til grunn at det må foretas en fordeling over obligasjonens løpetid, slik at inntektsfordelingen for det enkelte år beregnes til den del av renteelementet som anses påløpt det enkelte år. For innehaver reguleres periodiseringen av overkurselementet av skatteloven § 41 tiende ledd. Av bestemmelsen følger det at utgiften er fradragsberettiget når innehaveren har pådratt seg en ubetinget forpliktelse til å dekke den. Også her antar departementet at dette innebærer at renteelementet må fordeles over obligasjonens løpetid, og at det innrømmes fradrag for den del som anses påløpt i de respektive inntektsår.

Overkurs betalt i annenhåndsmarkedet kommer først til beskatning ved gevinst- og tapsoppgjøret ved senere realisasjon av obligasjonen.

15.2.4 Særlig om indeksobligasjoner

Indeksobligasjoner kjennetegnes ved at utsteder av obligasjonen helt eller delvis garanterer tilbakebetaling av investert beløp ved løpetidens slutt, samtidig som det i stedet for løpende årlig kupongrente betales ut en avkastning knyttet til utviklingen i en eller flere definerte indekser. Avkastning som er knyttet til en indeksøkning og som betales ut løpende, behandles skattemessig som en rente.

Det er imidlertid vanlig at avkastning på en indeksobligasjon betales ved innløsning av obligasjonen. Slike indeksobligasjoner kan for det første være utformet slik at en økning i indeksen et år ikke kan tapes ved indeksnedgang et annet år i obligasjonens løpetid; opptjent indeksøkning beholdes selv om indeksen går ned i et senere år.

Departementet har i en uttalelse av 3. juli 1998 lagt til grunn at indekstillegget til obligasjonen (rentene) innvinnes og kommer til beskatning (periodiseres) i det året rentene opptjenes, både for regnskapspliktig og ikke regnskapspliktig skattyter.

Indeksobligasjonene kan alternativt være utformet slik at avkastningen er den positive utviklingen av en indekskurve i tiden mellom tidspunktet for kjøp av obligasjonene og innløsningstidspunktet. Tidligere års indeksøkning kan da tapes ved indeksnedgang i senere år. Etter departementets oppfatning innebærer dette at et indekstillegg innvinnes og kommer til beskatning (periodiseres) i det år obligasjonen innløses. Dette gjelder både for regnskapspliktig og ikke regnskapspliktig skattyter.

15.2.5 Særlig om obligasjoner med tilknyttede utstedelsesretter

En utstedelsesrett til aksje innebærer at et selskap mot premie gir innehaveren en rett - men ikke plikt - til å kreve utstedt et visst antall aksjer til en fastsatt kurs. Departementet har i en uttalelse av 16. november 1995 lagt til grunn at frittstående utstedelsesretter skal anses som selvstendige formuesobjekter i skattemessig sammenheng, og at realisasjon alltid vil utløse et gevinst- eller tapsoppgjør.

Aksjeloven og allmennaksjeloven åpner for at aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper kan utforme utstedelsesretter som er knyttet til obligasjoner, jf. kapittel 11 i begge lover. Aksjeloven fra 1976 § 5-1 annet ledd annet punktum oppstilte et forbud mot at utstedelsesretten skilles ut til å bli frittstående. Tilsvarende forbud er gitt i aksjeloven § 11-1 annet ledd. Allmennaksjeloven § 11-1 åpner imidlertid for at utstedelsesretten som i utgangspunktet er koblet til en obligasjon, kan skilles ut fra obligasjonen slik at den blir frittstående.

Det kan avtales at vederlaget ved innløsning av utstedelsesretten skal betales ved at det foretas avregning mot obligasjonen (konvertible obligasjoner). Utstedelsesretter som inngår i en konvertibel obligasjon, blir etter gjeldende rett skattlagt sammen med og etter de samme regler som gjelder for obligasjonen den er knyttet til. Dette innebærer at eventuell gevinst eller tap på utstedelsesretten blir skattepliktig ved realisasjon dersom obligasjonen skal skattlegges.

Det er ikke gitt nærmere regler om beskatning når det foreligger adgang til å splitte utstedelsesretten og obligasjonen. Når det foreligger en adgang til å splitte utstedelsesretten fra obligasjonen, må det antakelig innebære at utstedelsesretten og obligasjonen må anses som selvstendige finansielle instrumenter ved beskatningen selv om det er betalt et felles vederlag for begge instrumentene. Kostprisen ved ervervet må fordeles på de to instrumentene. Det innebærer videre at det må foretas et separat skatteoppgjør ved senere realisasjon av utstedelsesretten eller obligasjonen.

15.2.6 Obligasjonsfond

Obligasjonsfond skattlegges i utgangspunktet på samme måte som aksjeselskap, jf. selskapsskatteloven § 1-1. Gevinst på andeler i slike fond er skattepliktig på andelshavers hånd, jf. selskapsskatteloven §§ 5-1 og 5-2. Tap er fradragsberettiget. Utdeling fra obligasjonsfond skal behandles som renteinntekt, og gir således ikke andelshaver rett til godtgjørelse, jf. selskapsskatteloven § 3-4 nr. 1 siste punktum. Obligasjonsfond kan kreve fradrag i inntekten for beløp utdelt til andelshaverne, jf. selskapsskatteloven § 1-10. På bakgrunn av fradragsretten for fondet vil fondene i praksis overføre sine skattbare inntekter til andelshaverne. Det medfører at beskatningen foretas hos andelseierne.

15.3 Utenlandsk rett

15.3.1 Innledning

Departementet har rettet henvendelser til finansdepartementene i Sverige, Danmark og Finland og bedt om en orientering om hvordan obligasjoner blir behandlet skattemessig i disse landene. Nedenfor følger en gjennomgang av redegjørelsene en har mottatt fra Danmark og Finland.

15.3.2 Danmark

Beskatningen av gevinst og tap på obligasjoner er i Danmark regulert ved lov av 10. juni 1997 nr. 439 om skattemessig behandling av gevinst og tap på fordringer, gjeld og finansielle kontrakter (kursgevinstloven).

15.3.2.1 Beskatning av underkurs

I Danmark er det adgang til å utstede underkursobligasjoner.

Både selskaper og såkalte pengenæringsdrivende er etter kursgevinstloven skattepliktige for gevinst (underkursen) på obligasjoner. Pengenæringsdrivende er personer som utøver næring ved kjøp og salg av fordringer eller driver næringsvirksomhet ved finansiering. Personer er skattepliktige av gevinst på obligasjoner i fremmed valuta. Ved obligasjoner i danske kroner avhenger personers skatteplikt av obligasjonenes pålydende rente. Hvis obligasjonen forrentes med en pålydende rente som er lik eller høyere enn minsterenten på utstedelsestidspunktet - en såkalt blåstemplet obligasjon, er gevinsten (underkursen) skattefri. Hvis obligasjonen forrentes med en pålydende rente som er mindre enn minsterenten på utstedelsestidspunktet, en såkalt sortstemplet obligasjon, er gevinsten (underkursen) skattepliktig.

Gevinst på fordringer skal for selskaper, pengenæringsdrivende og personer etter kursgevinstloven medregnes ved inntektsoppgjøret for det inntektsår gevinsten (underkursen) realiseres. For realkredittinstitusjoner og livsforsikringsselskaper skal imidlertid gevinsten (underkursen) beregnes etter lagerprinsippet (forklart nedenfor). Etter kursgevinstloven kan andre få tillatelse til å bruke et annet oppgjørsprinsipp enn realisasjonsprinsippet. Har man f.eks. fått tillatelse til å bruke lagerprinsippet, skal dette prinsipp også benyttes i forhold til gevinst (underkursen) på obligasjoner.

15.3.2.2 Beskatning av urealisert verdistigning og tap på obligasjoner under obligasjonens løpetid og beskatning ved innløsning/avhendelse av obligasjonen

Hovedregelen er at beskatningen skjer etter realisasjonsprinsippet. For de selskaper som skal bruke lagerprinsippet, og for andre som har fått tillatelse til å bruke lagerprinsippet, skjer det en beskatning av urealiserte gevinster og tap under obligasjonens løpetid såfremt selskapet mv. for øvrig er skattepliktig for gevinster og har fradragsrett for tap. Etter lagerprinsippet beregnes gevinst og tap som forskjellen mellom obligasjonens verdi ved inntektsårets utløp og verdien ved inntektsårets begynnelse. Er obligasjonen anskaffet i løpet av inntektsåret, beregnes gevinst og tap som forskjellen mellom verdien ved inntektsårets utløp og anskaffelsessummen. Er obligasjonen innløst/avhendet i løpet av inntektsåret, beregnes gevinst og tap som forskjellen mellom innløsningssummen/avståelsessummen og verdien ved inntektsårets begynnelse.

Dersom realisasjonsprinsippet anvendes, skal hele den skattepliktige gevinst/det fradragsberettigede tap medregnes ved inntektsoppgjøret for det inntektsår gevinsten/tapet realiseres. Gevinst og tap beregnes som forskjellen mellom anskaffelsessummen og avståelsessummen/innløsningssummen. Anskaffelsessummen er kursverdien på ervervstidspunktet. Dersom lagerprinsippet anvendes, skjer beskatningen som beskrevet i ovenstående avsnitt.

15.3.3 Finland

15.3.3.1 Beskatning av underkurs

I Finland er det tillatt å utstede obligasjoner til underkurs. Inntektsskatteloven inneholder ingen uttrykkelige bestemmelser om den skattemessige behandlingen av underkurs. Etter rettspraksis skal forskjellen mellom utstedelseskursen og innløsningssummen betraktes som skattepliktig renteinntekt. Etter § 33 i inntektsskatteloven er renteinntekt skattepliktig kapitalinntekt. Skattesatsen for kapitalinntekter er 28 prosent.

Lov om kildeskatt på renteinntekt anvendes bl.a. på rente som betales på obligasjoner som tilbys allmennheten. Selv om underkurs betraktes som renteinntekt, anses den imidlertid ikke for å være renteinntekt etter lov om kildeskatt på renteinntekt, ettersom loven i henhold til forarbeidene bare skal brukes på betalinger som går inn under betegnelsen rente. Dersom det også betales rente på et obligasjonslån, må betalingen inndeles i en renteandel og en underkursandel. Underkursandelen skattlegges etter inntektsskatteloven, mens normal rente skattlegges etter lov om kildeskatt på renteinntekt. Skattesatsen er i begge tilfeller 28 prosent.

Etter hovedregelen i inntektsskatteloven blir underkurs betraktet som skattepliktig inntekt når betalingen har kommet inn på skattyters konto eller fra og med det tidspunkt skattyteren ellers har kunnet råde over den. Betaleren skal i allminnelighet foreta forskuddsbetaling av renter som skattlegges etter inntektsskatteloven.

15.3.3.2 Beskatning av urealisert verdistigning og tap under obligasjonens løpetid og beskatning ved innløsning/avhendelse av obligasjonen

Urealisert verdistigning er ikke skattepliktig inntekt og urealisert tap er ikke fradragsberettiget utgift.

Gevinst ved innløsning/avhendelse av obligasjoner kalles avhendelsesgevinst og er skattepliktig kapitalinntekt. Tap ved innløsning og avhendelse av obligasjoner kalles avhendelsestap. Dersom gevinst oppstår, har skattyter rett til å trekke avhendelsestap fra avhendelsesgevinst i skatteåret og de tre følgende årene.

Ved beskatningen blir avhendelsesgevinst og avhendelsestap tatt hensyn til i det skatteår avhendelsen har skjedd.

Ovenfor nevnte prinsipper får anvendelse for alle skattytere som skattlegges med hjemmel i inntektsskatteloven. For regnskapspliktige har inntektsskatteloven andre periodiseringsbestemmelser som avviker fra de som er omtalt ovenfor. Regnskapspliktiges inntekter og utgifter skal periodiseres i henhold til lov om beskatning av inntekt av næringsvirksomhet.

15.4 Tidligere utredninger og lovforslag

15.4.1 Gruppen for utredning av bedrifts- og kapitalbeskatningen (Aarbakkegruppen) - NOU 1990:27

Gruppen for utredning av bedrifts- og kapitalbeskatningen (Aarbakkegruppen) foretok i NOU 1990:27 Bedrifts- og kapitalbeskatning en gjennomgang av bl.a. obligasjonsbeskatningen. Aarbakkegruppen foreslo at renteelementet som ligger i underkursen i underkursobligasjoner skulle skattlegges årlig (løpende). Den tilsvarende periodisering måtte gjelde for renteutgifter for obligasjonsutstederen. Videre fremmet Aarbakkegruppen forslag om at gevinst og tap ved avhendelse av obligasjoner utenfor næring skulle være skattepliktig/fradragsberettiget. Gevinst og tap ved avhendelse av obligasjoner i næring var allerede gjort skattepliktig/fradragsberettiget. Aarbakkegruppen foreslo videre at verdistigning og tap på obligasjoner eiet av profesjonelle investorer skulle periodiseres etter et markedsverdiprinsipp. Verdistigning og tap på obligasjoner eiet av ikke-profesjonelle investorer skulle derimot periodiseres etter et realisasjonsprinsipp.

15.4.2 Ot.prp. nr. 11 (1990-91) og Innst. O. nr. 16 (1990-91)

Aarbakkegruppens forslag ble fulgt opp i Ot.prp. nr. 11 (1990-91) Nye skatteregler for obligasjoner og opsjoner, ligningskontroll og andre endringer i skattelovgivningen. Departementet foreslo at renteelementet som ligger i underkursen i underkursobligasjoner skulle skattlegges årlig (løpende). Videre ble det fremmet forslag om at gevinst og tap ved avhendelse av obligasjoner utenfor næring skulle være skattepliktig/fradragsberettiget. Flertallet i finanskomiteen sluttet seg til dette i Innst. O. nr. 16 (1990-91). Ved lov av 21. desember 1990 nr. 62 ble det vedtatt at renteelementet i underkursobligsjoner skal skattlegges årlig (løpende). Samtidig ble det vedtatt at også gevinst og tap ved avhendelse av obligasjoner utenfor næring skulle være skattepliktig/fradragsberettiget.

I proposisjonen ble det også foreslått at verdistigning og tap på obligasjoner eiet av profesjonelle investorer skulle periodiseres etter et markedsverdiprinsipp. Verdistigning og tap på obligasjoner eiet av ikke-profesjonelle investorer skulle derimot periodiseres etter et realisasjonsprinsipp.

Finanskomiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, gikk inn for at verdistigning og tap på obligasjoner eiet av både profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer skulle periodiseres etter et realisasjonsprinsipp, jf. Innst. O. nr. 16 (1990-91) side 2:

«Etter en samlet vurdering av hvilke periodiseringsprinsipp som skal gjelde for finansielle aktiva, vil flertallet komme tilbake til dette på fritt og selvstendig grunnlag i forbindelse med de forslag til skattereform som skal fremmes for Stortinget våren 1991. Flertallet vil derfor i samråd med departementet nå legge realisasjonsprinsippet til grunn ut fra likhetsbetraktninger i forhold til bl.a. obligasjoner, opsjoner, aksjer og valuta.»

15.4.3 Ot.prp. nr. 35 (1990-91) og Innst. O. nr. 80 (1990-91)

I Ot.prp. nr. 35 (1990-91) ble det foreslått at realisasjonsprinsippet fortsatt skulle legges til grunn som periodiseringsregel for verdistigning og tap på obligasjoner eiet av både profesjonelle og ikke-profesjonelle investorer. Det ble vist til at det samme periodiseringsprinsippet legges til grunn som generell periodiseringsregel for aksjer (side 301):

«Departementet er av den oppfatning at tungtveiende grunner taler for å anvende samme periodiseringsprinsipp for obligasjoner og aksjer. Ved å anvende samme periodiseringsprinsipp unngår en at periodiseringsreglene medfører vridninger i investeringene mellom aksjer og obligasjoner. Videre gjør likviditetshensynet seg gjeldende for langsiktige poster med obligasjoner, som for aksjer. Likviditetshensynet har mindre vekt for kortsiktige poster. Departementet antar imidlertid at det er en lite heldig løsning å legge markedsverdiprinsippet til grunn for kortsiktige poster, da det på samme måte som for aksjer vil være vanskelig å finne frem til et skille mellom kortsiktige og langsiktige poster som ikke åpner for betydelige muligheter for skattearbitrasje.»

En samlet finanskomite sluttet seg til dette i Innst. O. nr. 80 (1990-91), der det bl.a. ble vist til at hensynet til praktikable regler for ligningsmyndighetene tilsa at realisasjonsprinsippet burde legges til grunn som generell periodiseringsregel.

15.5 To modeller for beskatning av obligasjoner

15.5.1 Innledning

Departementet sendte den 25. november 1998 ut et høringsnotat med vurdering av nye skatteregler for obligasjoner med sikte på å oppheve den strenge reguleringen av utstedelse av underkursobligasjoner. I høringsnotatet ble det gitt en vurdering av følgende to modeller for beskatning av obligasjoner:

• et markedsverdiprinsipp, der den skattepliktige avkastningen i det enkelte år er summen av den utbetalte avkastningen og endringer i markedsverdien fra et årsskifte til det neste.

• en modell for beskatning av effektiv rente ( renteberegningsmodellen), der den skattepliktige årlige avkastningen er kupongrenten justert for den kjente årlige avkastningen som skyldes under- eller overkurs ved utstedelse/omsetning.

Begge modellene gir grunnlag for å oppheve de gjeldende restriksjonene på utstedelse av underkursobligasjoner og vil således bidra til mer fleksible finansieringsformer og til et bedre fungerende og mer konkurransedyktig norsk obligasjonsmarked.

Etter begge modellene vil det bli beregnet en løpende skattepliktig avkastning som skal tilsvare forholdet mellom utstedelses-/omsetningskursen og den avtalte innløsningskurs. Ved uendret rente vil begge modeller i prinsippet gi samme beregnede årlige skattepliktige avkastning. Ved endringer i markedsrenten vil modellene imidlertid gi forskjellig resultat siden den skattepliktige avkastningen etter renteberegningsmodellen kun justeres ved omsetning, mens den etter markedsverdiprinsippet i tillegg oppdateres ved hvert årsskifte.

15.5.2 Nærmere om markedsverdimodellen

Etter markedsverdiprinsippet vil obligasjoner bli verdsatt til markedsverdi pr. 1. januar i ligningsåret. Verdistigning over inntektsåret inntektsføres og verdifall føres til fradrag i alminnelig inntekt. Ved senere realisasjon inntekts- eller fradragsføres differansen mellom realisert verdi og markedsverdien ved siste årsoppgjør. Utgangsverdien det enkelte år vil være obligasjonens verdi ved årsskiftet når den ikke er realisert, salgsvederlaget hvis den er solgt i løpet av året eller pålydende verdi hvis den er blitt innløst. Inngangsverdien settes til obligasjonens verdi på ervervstidspunktet hvis den er ervervet i løpet av året. Omkostninger ved ervervet legges til i inngangsverdien.

Markedsverdien på en obligasjon bestemmes i hovedsak ut fra pålydende verdi, kupongrente, løpetid, markedsrente og kredittrisiko knyttet til utsteder. Endringer i markedsverdien fra et år til et annet vil uttrykke den økonomiske avkastningen av obligasjonen i perioden.

Markedsverdiprinsippet medfører at all avkastning skattlegges årlig uten å forskjellsbehandle avkastning som følge av:

• at det generelle rentenivået har endret seg (kursgevinst/-tap)

• avkastningen som ligger i underkurs ved utstedelse

• påløpt kupongrente

Investorene skattlegges for den til enhver tid påløpte avkastningen, uansett om denne er realisert eller ikke. Skatten vil da være uavhengig av om obligasjonen omsettes eller ikke, og uavhengig av om avkastningen tas ut som kupongrente eller som verdistigning. Skattlegging etter markedsverdiprinsippet vil dermed i utgangspunktet virke nøytralt på markedet, ved at også kursgevinster som oppstår i annenhåndsmarkedet blir skattlagt løpende, uavhengig av om gevinsten realiseres eller ikke. Dermed vil en ikke kunne utsette skatten på kursgevinster og framskynde fradragene for kurstap. Isolert sett unngår en da problemene knyttet til skattekreditter (innlåsningseffekter) og skattemotiverte salg, slik gjeldende gevinstbeskatning basert på realisasjon kan gi opphav til. Transaksjonskostnader og forhold knyttet til både markedets og den enkelte investors likviditet, kan i en del tilfeller likevel føre til at også skatteregler basert på markedsverdiprinsippet kan påvirke markedet.

På kupongrenteobligasjoner som kjøpes til pålydende (innfrielseskurs) og som holdes til forfall, vil avkastningen være den påløpte pålydende renten (kupongrenten). Ved uendret markedsrente vil dermed markedsverdien være uendret over obligasjonens løpetid og den skattepliktige avkastningen ved markedsverdiprinsippet tilsvare den årlig påløpte kupongrenten. Avkastningen kan også helt eller delvis gis ved verdistigning. For en obligasjon som utstedes uten kupongrente, en såkalt nullkupongobligasjon, vil hele avkastningen gis i form av kursgevinst. Utstedelseskursen settes så mye lavere enn innløsningskursen at kursgevinsten tilsvarer en årlig effektiv rente som tilsvarer markedsrenten. Gitt uendret markedsrente vil markedsverdien av en nullkupongobligasjon nærme seg den høyere innløsningskursen etter hvert som forfallsdatoen nærmer seg.

15.5.3 Nærmere om renteberegningsmodellen

Etter renteberegningsmodellen beholdes realisasjonsprinsippet for den ukjente avkastningen på obligasjoner, men det innføres en periodiseringsregel der avkastningen som følger av overkurs eller underkurs ved utstedelse eller omsetning, blir fordelt over gjenværende løpetid. Avkastningen foreslås beregnet på grunnlag av kjøpskurs, gjenstående løpetid og innfrielseskurs. Når avkastningen beregnes på grunnlag av kjøpskursog ikke utstedelseskurs, vil avkastningen ved omsetning bli oppdatert i tråd med markedsrenten. Samlet skattepliktig avkastning vil etter renteberegningsmodellen bestå av kupongrente med tillegg eller fradrag for beregnet avkastning som følger av kjent kursgevinst eller -tap.

Renteberegningsmodellen innebærer i prinsippet at skattegrunnlaget tilsvarer den årlige effektive renten slik den framstår på kjøpstidspunktet. Effektiv årlig rente er en innarbeidet standardreferanse i obligasjonsmarkedet som investorene vil ha informasjon om på investeringstidspunktet. Effektiv årlig rente er også den normale måten å oppgi avkastning på for andre rentebærende fordringer. Det kan nevnes at finansinstitusjoner etter gjeldende regler er forpliktet til å opplyse om den effektive renten på utlån og innskudd, jf. nærmere regler i forskrift av 17. september 1998 om opplysningsplikt overfor låntakere og om avtale om lån til forbruker og forskrift av 1. juni 1990 om opplysningsplikt om priser og produktpakker.

Renteberegningsmodellen vil gi grunnlag for å oppheve gjeldende restriksjoner på utstedelse av underkursobligasjoner. Den rendyrkede formen for underkursobligasjoner er en obligasjon hvor hele avkastningen ligger i forskjellen mellom utstedelses- og innløsningskurs, en såkalt nullkupongobligasjon.

Figur 15.1 illustrerer den skattepliktige avkastning for en slik obligasjon etter renteberegningsmodellen. Det er tatt utgangspunkt i at den utstedes til kurs 60 på tidspunkt 0 og at den innfris til kurs 100 på tidspunkt 5. 1 Obligasjonsinnehaverens skattepliktige avkastning vil etter renteberegningsmodellen følge den heltrukne linjen når obligasjonen holdes til forfall. Stigningen i kurven utgjør den avkastningen som obligasjonsinnehaver skattlegges for, dvs. differansen mellom verdien på obligasjonen ved utgangen og inngangen av året. Dette tilsvarer de vertikale linjene under den heltrukne kurven i figuren. I eksempelet over blir den skattepliktige avkastningen om lag 6,5 det første året, mens den er knappe 10 i år 5.

Hvis markedsrenten faller til f.eks. 5 prosent p.a. i starten på periode 3, vil markedsverdien på obligasjonen i eksempelet stige med 12,8, tilsvarende den vertikale kurven, A, i figur 15.2.

Etter kursstigningen vil den effektive renten på obligasjonen tilsvare den nye og lavere markedsrenten. Obligasjonsinnehaveren oppnår dermed en gevinst som kan realiseres ved salg av obligasjonen. Potensielle kjøpere i annenhåndsmarkedet vil være villige til å betale en høyere kurs enn den gjeldende kursen før rentefallet. Etter renteberegningsmodellen er det kun ved eventuell realisasjon at selger skattlegges for denne gevinsten.

For kjøpere av obligasjoner i annenhåndsmarkedet vil renteberegningsmodellen skille seg fra gjeldende regler ved at renteelementet blir justert til det som tilsvarer den nye markedsrenten på kjøpstidspunktet. Den oppdaterte verdistigningen vil følge den stiplede kurven i figur 15.2. Den skattepliktige avkastningen for den nye obligasjonsinnehaveren vil tilsvare de vertikale linjene under den stiplede kurven i figur 15.2. Oppdateringen av renteelementet fører dermed til at den skattepliktige avkastningen vil tilsvare den kjente avkastningen for den nye obligasjonseieren, dvs. den effektive årlige renten. Dette beløpet blir periodisert på samme måte som rentene på et bankinnskudd der rentene spares.

Når avkastningen som ligger i underkursen ved utstedelse skattlegges løpende, må en tilsvarende årlig øke den skattemessige inngangsverdien på obligasjonen for å unngå dobbeltbeskatning av avkastningen på obligasjonen når den realiseres/innløses.

Etter renteberegningsmodellen vil den skattepliktige avkastningen ikkeendres når obligasjonen ikke omsettes selv om markedsrenten endres. Beskatningen vil da følge den opprinnelige avkastningskurven (den heltrukne kurven). Når obligasjonsinnehavere lar være å realisere kursgevinster som følge av fall i markedsrentene, men heller velger å motta den relativt høye pålydende avkastningen på obligasjonen, oppnår de å utsette skatten på en kursgevinst. Dette innebærer at renteberegningsmodellen ikke fullt ut løser problemene med innlåsningseffekter som oppstår ved fall i markedsrenten, og salgsmotiveffekter som oppstår ved renteøkninger.

15.6 Høring

Departementet sendte 25. november 1998 et forslag til endring av obligasjonsbeskatningen på høring. Det er innkommet svar fra 29 høringsinstanser.

Følgende høringsinstanser hadde ingen merknader; Aksjespareforeningen i Norge, Datatilsynet, Den norske Revisorforening, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Konkurransetilsynet, Landslaget for Regnskapskonsulenter og Landsorganisasjonen.

Følgende høringsinstanser har avgitt realitetsuttalelser; Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Den norske Bankforening, Kredittilsynet, Ligningsutvalget, Norges Autoriserte Regnskapsførereres Forening, Norges Bank, Norges Fondsmeglerforbund, Norges Kooperative Landsforening, Norges Skatterevisorers Landsforening, Norsk Oppgjørssentral ASA, Norske Finansanalytikers Forening, Norske Siviløkonomers Forening, Nærings- og handelsdepartementet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo Børs, Skattedirektoratet, Skatterevisorenes forening, Sparebankforeningen, Verdipapirfondenes Forening, Verdipapirsentralen. I tillegg har Senralskattekontoret for storbedrifter kommet med merknader.

Et stort flertall av høringsinstansene er positive til at departementet vurderer å oppheve det delvise forbudet mot utleggelse av obligasjoner til underkurs.

Den norske Bankforening uttaler:

«Generelt vil bankforeningen uttrykke stor tilfredshet med at det nå endelig tas skritt med sikte på at de nevnte begrensninger i emisjonskurs blir fjernet.»

Sparebankforeningen uttaler:

«Sparebankforeningen er tilfreds med at departementet har foretatt en vurdering av beskatningen av obligasjoner som gir grunnlag for å kunne oppheve dagens strenge regulering av underkursobligasjoner.»

Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) uttaler:

«Norsk Oppgjørssentral ASA stiller seg positive til de endringer som foreslås innført. Endringene som vil medføre at en kan oppheve begrensningen i adgangen til å utstede underkursobligasjoner og at det kan åpnes for utstedelse av nullkupongobligasjoner, vil kunne bidra til å styrke det norske obligasjonsmarkedets konkurranseevne i forhold til utenlandske obligasjonsmarkeder.»

Norges Bank uttaler:

«Norges Bank er positive til Finansdepartementets forslag som åpner for nullkupongobligasjoner og fjerner kvantumsbegrensningene på utvidelse av åpne lån til underkurs.»

Kredittilsynet uttaler:

«Kredittilsynet ønsker velkommen tiltak som kan bedre likviditeten og funksjonsmåten til det norske obligasjonsmarkedet. Kredittilsynet ser det som positivt at det foreliggende forslag gir mulighet til å fjerne det eksisterende forbud for innenlandske utstedere mot å emittere underkursobligasjoner.»

Oslo Børs uttaler:

«Oslo Børs er positive til departementets forslag om å oppheve dagens begrensninger i adgangen til å utstede underkursobligasjoner. Det er børsens oppfatning at dagens restriksjoner har hatt negative effekter for utviklingen av det norske obligasjonsmarkedet. I Oslo Børs brev av 20. februar 1997 til departementet ble disse effektene kommentert i forbindelse med at forskrift av 20. desember 1996 om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner m.v. nylig var innført.»

Norges Forsikringsforbund uttaler:

«Forsikringsforbundet ser positivt på departementets forslag til å oppmyke den strenge norske reguleringen av underkursobligasjoner gjennom å fjerne §§ 2 og 3 i forskrift av 20. desember 1996 om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv. Dette er en reguleringsendring som flere aktører i det norske finansmarkedet i lengre tid har etterlyst. Forsikringsforbundet støtter departementets forslag om å oppheve forbudet mot nullkupongobligasjoner.»

Verdipapirfondenes Forening uttaler:

«Verdipapirfondenes Forening ser det som positivt at Finansdepartementet går inn for å oppheve begrensningen i adgangen til å utstede underkursobligasjoner, herunder nullkupongobligasjoner.»

Høringsinstansene er delt i synet på hvilken av de to beskatningsmodellene som bør legges til grunn for beskatning av obligasjoner. Flere av høringsinstansene foretrekker renteberegningsmodellen; NHD, AAD, Norsk Oppgjørssentral (NOS), Sparebankforeningen, Norges Forsikringsforbund, Skattedirektoratet, Norges Skatterevisorers landsforening og Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening.

Høringsinstansene som foretrekker renteberegningsmodellen legger i likhet med departementet vekt på at denne modellen innebærer en mest mulig lik beskatning av ulike finansobjekter.

Nærings- og handelsdepartementet uttaler:

«I tråd med nøytralitetsprinsippet som lå til grunn for skattereformen i 1992, er Nærings- og handelsdepartementet enig i at relativt like kapitalobjekter bør skattlegges mest mulig likt. Dette vil øke den samfunnsmessige avkastningen av å spare.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler:

«For å bidra til et mest mulig effektivt kapitalmarked, bør etter AADs mening det overordnede hensynet være at forskjellige former for kapitalplasseringer skattlegges mest mulig likt, slik at skattereglene i minst mulig grad påvirker investorenes valg mellom ulike kapitalinstrumenter. Når en har valgt å legge realisasjonsprinsippet til grunn for beskatningen av aksjer og opsjoner, ser AAD klare fordeler ved at en velger renteberegningsmodellen basert på dette prinsippet som utgangspunkt for obligasjonsbeskatningen. AAD deler derfor Finans- og tolldepartementets synspunkter i saken.»

Norsk Oppgjørssentral uttaler:

«Norsk Oppgjørssentral stiller seg positive til de endringer som foreslås innført. (...) Videre vil en likebehandling skattemessig av obligasjoner i forhold til øvrige kapitalkilder, bidra til mer oversiktlige rammevilkår for alle aktører.»

Sparebankforeningen uttaler:

«På bakgrunn av de mange betenkeligheter som knytter seg til å anvende markedsverdiprinsippet som basis for beskatningen av obligasjoner, har Sparebankforeningen kommet til at renteberegningsmodellen er å foretrekke.

(...)

Det er ingen tvil om at dagens realisasjonsprinsipp gir den rimeligste beregningen av inntjening av gevinst/tap i skattemessig sammenheng - helt i tråd med skattelovgivningens regler om realisasjon som innvinningskriterium og som periodiseringskriterium. Det mest praktiske og enkleste vil derfor være å videreføre realisasjonsprinsippet. Sparebankforeningen ser likevel som ønskelig å løse opp på de eksisterende reguleringer av underkursobligasjoner. Så etter en samlet vurdering har vi kommet til at man bør arbeide videre med en innføring av renteberegningsmodellen. Vi legger vekt på at det blir et mest mulig ensartet regelverk for aktørene i finansmarkedet. Hensynet til å få et godt fungerende obligasjonsmarked tilsier at det må åpnes for utstedelse av underkursobligasjoner. Hensynet til næringslivet tilsier at de samme finansieringsmulighetene som finnes i mange land, også bør kunne anvendes i Norge.»

Norges Forsikringsforbund uttaler:

«Forsikringsforbundet registrerer at departementet i et fyldig og grundig gjennomarbeidet høringsdokument har utredet to ulike beskatningsmodeller. Den ene er en modell med et markedsverdiprinsipp som generell skattemessig periodiseringsregel for obligasjoner. Departementet anbefaler ikke denne løsningen, og legger særlig vekt på at det vil være uheldig med ulik skattemessige periodiseringsregler for aksjer, opsjoner og obligasjoner. Departementet viser i den forbindelse bl.a. til den stadig større utbredelsen av konvertible obligasjoner og strukturerte obligasjoner, som i større eller mindre grad har likhetstrekk med aksjer og opsjoner. Forsikringsforbundet støtter disse synspunktene. Forsikringsforbundet viser for øvrig til at Stortinget tidligere har avvist et forslag fra departementet om innføring av skattemessig periodisering av obligasjoner ut fra markedsverdiprinsippet, jf Innst . O. nr. 16 (1990-91) og Innst. O. nr. 80 (1990-91).

(...)

Forsikringsforbundet støtter med dette departementets forslag som skissert under den såkalte renteberegningsmodellen. Det vil likevel kunne være ønskelig med hensiktsmessige overgangsregler bl.a. ut fra hensynet til skattemessig forutsigbarhet.»

Sentralskattekontoret for storbedrifter uttaler:

«Vi er, som departementet kommet frem til at renteberegningsmodellen samlet sett vil være å foretrekke fremfor markedsverdiprinsippet. Dette fordi man i størst mulig grad bør søke skattemessige løsninger som gir en skattemessig likebehandling av alternative finansielle plasseringer med klare likhetstrekk.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Ved valget av de to modellene finner NHO det riktig at renteberegningsmodellen blir valgt. Markedsverdimodellen bryter med realisasjonsprinsippet som er et grunnleggende prinsipp innen norsk skatterett og som i vesentlig grad bygger på skatteevneprinsippet.»

Norges Skatterevisorers landsforening uttaler:

«Vi støtter departementets forslag om å anvende renteberegningsmodellen - under angitte forutsetninger - som beskatningsprinsipp da denne modellen bryter minst med det gjeldende realisasjonsprinsipp som innvinningskriterium.»

Skattedirektoratet legger vekt på at det kan være vanskelig å finne markedsverdien til obligasjoner med liten eller ingen omsetning, f.eks. såkalte «holde til forfall» obligasjoner, og at disse markedsverdiene derfor må fastsettes skjønnsmessig.

«Det norske obligasjonsmarkedet er «tynt», det vil si at for mange av obligasjonene i markedet vil det bare være sporadisk omsetning. Dette gjelder også noterte obligasjoner. Så lenge det ikke foreligger en notert markedsverdi, må det teoretisk beregnes en «markedsverdi». Dette forutsetter bruk av skjønn, blant annet på bakgrunn av de relativt få signalrentene som foreligger i det norske markedet. De nye typer «strukturerte lån» representerer også et potensielt prisingsproblem. Hvis markedsverdiprinsippet innføres som periodiseringsregel for obligasjoner, bør problemene forbundet med teoretisk beregning av markedsverdier tas på alvor. Det bør utarbeides faste regler for hvordan beregningene skal gjøres og hvem som skal utføre dem.

(...)

For å illustrere at det selv med ordinære obligasjoner vil kunne være avvik i «markedsverdier» beregnet av uavhengige aktører i markedet, har kontroll- og regnskapsavdelingen innhentet data vedrørende markedsverdivurdering av renteswaper (et utvalg på 50 stykker) pr 31.12.1997 fra to av de største aktørene i rentemarkedet. Dataene viser avvik i vurderingen av hva over- eller underkurs på fastrentedelen av renteswapene på gjennomsnittlig 3,35 prosent på kontrakter med gjenværende løpetid på to til tre år, 2,09 prosent avvik på kontrakter med tre til fire års gjenværende løpetid, 8,29 prosent avvik på kontrakter med fire til syv års gjenværende løpetid og 6,47 prosent avvik på kontrakter med åtte til ti års gjenværende løpetid. Dette viser at det selv for ordinære kupongobligasjoner vil kunne være avvik i de verdianslag som foretas av profesjonelle aktører i markedet. Det er grunn til å tro at dette avviket vil være enda større for de mer kompliserte strukturerte obligasjonene.»

Den norske Bankforening, Norges Fondsmeglerforbund, Norges Bank, Oslo Børs, Verdipapirfondenes Forening og Norske Finansanalytikeres Forening foretrekker markedsverdiprinsippet. Flere av disse høringsinstansene peker på at det ikke er noe problem at en må fastsette teoretiske markedsverdier på obligasjoner med lav omsetning. Det vises til at det også i dag fastsettes markedsverdier i forbindelse med formuesbeskatningen.

Oslo Børs uttaler:

«For obligasjoner der det ikke foreligger markedsverdi på aktuelt tidspunkt, forutsettes det at teoretisk markedsverdi må beregnes. Hvert år fastsetter et kursnoteringsutvalg nedsatt av Norges Fondsmeglerforbund en ligningsverdi for alle VPS-registrerte obligasjoner. Disse verdiene legges til grunn for formuesbeskatningen.»

Norges Bank uttaler:

«Det legges også vekt på at det allerede eksisterer et kursnoteringsutvalg som beregner markedspriser på obligasjoner som brukes i formuesbeskatningen. Det bør således ikke være noe problem å skattlegge dem utfra markedsverdi.»

Den norske Bankforening uttaler:

«Et argument mot markedsverdimetoden som departementet selv fremførte i nevnte proposisjon var liten omsetning i praksis og dårlig likviditet. Disse argumentene gjelder i mindre grad i dag. Under enhver omstendighet er det behov for å fastsette obligasjonenes markedsverdi ved årsskiftet av hensyn til formuesbeskatning og for øvrig av hensyn til den enkelte regnskapspliktiges finansregnskap. Det kreves således ikke nye beregninger eller opplysninger for å anslå markedsverdi eller endring i markedsverdi mellom to årsskifter. Dette trekker i retning av at alle skattytere benytter markedsverdimodellen, også de ikke-profesjonelle.

(...)

Rent generelt er det uvanlig at ikke-profesjonelle investorer eier obligasjoner, om en ser bort fra indirekte eierskap via verdipapirfond. For verdipapirfond er det tradisjon for at forvaltningsselskapet gir andelseierne de relevante ligningsmessige opplysninger. For de relativt få som eier obligasjoner direkte, vil VPS gi opplysninger om markedsverdi.»

Verdipapirfondenes Forening uttaler:

«Departementet peker på at det vil være vanskelig å fastsette markedsverdi for obligasjoner som ikke omsettes. Etter Verdipapirfondenes forenings mening bør det ikke legges særlig vekt på dette argumentet. Obligasjonsfondene beregner i dag markedsverdien av sin portefølje på daglig basis uten nevneverdige problemer, hvilket tilsier at profesjonelle aktører i obligasjonsmarkedet ikke bør ha problemer med å beregne markedsverdien av sin portefølje. Videre eksisterer det i dag et kursnoteringsutvalg i regi av Oslo Børs som fastsetter markedspriser på norske obligasjoner per 31. desember hvert år til grunnlag for formuesbeskatningen, som også kan være til nytte for ikke-profesjonelle aktører.»

Flere av høringsinstansene som foretrekker markedsverdiprinsippet peker på at renteberegningsmodellen vil være administrativt krevende og lite tilgjengelig for brukerne, og at den således vil innebære økte kostnader for investorene i form av:

• høyere gebyrer i VPS for å dekke VPS' kostnader knyttet til å etablere og drive systemløsninger for å beregne den skattepliktige avkastningen

• anskaffelse av nye systemer for selv å kunne beregne det skattepliktige renteelementet etter renteberegningsmodellen

Enkelte av høringsinstansene peker på at disse forholdene i sum vil kunne føre til at mye av effektivitetsgevinstene av å tillate underkursobligasjoner vil falle bort og at norske skattyteres interesse for norskutstedte obligasjoner reduseres. Videre blir det vist til at få skattytere ville være i stand til å regne ut den skattepliktige avkastningen på obligasjonene.

Noen av høringsinstansene ønsker primært verken renteberegningsmodellen eller markedsverdiprinsippet som modell for beskatning av obligasjoner:

Oslo Børs uttaler:

«Samlet sett er Oslo Børs negativ til begge modellene - både departementets forslag og markedsverdimodellen. Begge bryter med sentrale skatteprinsipper og særlig renteberegningsmodellen bærer preg av skrivebordsteori.

(...)

Vi savner en større vilje fra departementets side til å ville gå inn i dagens realisasjonsmodell for å finne løsninger som burde være akseptable både for utstedere, investorer og myndighetene.»

Norges Fondsmeglerforbund uttaler:

«Når det gjelder valg av modell for beskatning av obligasjoner er det imidlertid Forbundets oppfatning at et tredje alternativ, nemlig dagens ordning basert på realisasjonsprinsippet, bør videreføres. Vi kan ikke se at det har fremkommet vesentlig nye momenter som tilsier at ikke dette prinsippet fortsatt bør gjelde og vi viser i så måte til de argumenter som tidligere er anført mot bruk av markedsverdiprinsippet.»

Norges Kooperative Landsforening uttaler:

«På faglig grunnlag har vi stor sympati for departementets konklusjon. Allikevel er vi bekymret for kompleksiteten i beregningene, hvordan dette virker ekskluderende i forhold til den alminnelige forståelse av skattereglene og den enkelte investors evne til på forhånd å se konsekvensene av alternative investeringer. § 2 i utkast til forskrift har en utforming som antakelig forstås av færre enn 1 % av den voksne befolkning i Norge. Vi kan ikke se at den foreslåtte beskatningsmodell kan beskrives på en bedre måte. Vi er derfor av den oppfatning at beskatning av obligasjoner ikke bør endres.»

Norske Finansanalytikeres Forening uttaler:

«Etter NFFs oppfatning er både markedsverdiprinsippet (i en litt avgrenset form) og et rent, symmetrisk realisasjonsprinsipp langt å foretrekke framfor «renteberegningsmodellen».

(...)

Hvis man derimot skal vektlegge mange av de uttalelsene Finanskomiteen på Stortinget faktisk har uttalt, trekker det i retning av å benytte realisasjonsprinsippet fullt ut i obligasjonsbeskatningen. For svært mange vil det fremstå som det mest oversiktlige og enkleste. Realisasjonsprinsippet kan dessuten lettere praktiseres med mer omfattende skattesymmetri. I utgangspunktet kommer da en innfrielsesgevinst til inntektsbeskatning først i innfrielsesåret, dvs i samme år som utsteder etter samme prinsipp innrømmes skattemessig inntektsfradrag (for underkursobligasjoner). Annenhåndsomsetning vil imidlertid (vanligvis) utløse en forsert skattepliktig kursgevinst, som økonomisk sett er å betrakte som en skattekreditt i myndighetenes favør.»

15.7 Departementets vurderinger og forslag

15.7.1 Innledning

Både markedsverdimodellen og renteberegningsmodellen vil gi grunnlag for å oppheve de gjeldende begrensningene i adgangen til å utstede underkursobligasjoner, jf. forskrift av 20. desember 1996 nr. 1247 om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv.

Etter begge modellene vil det bli beregnet en løpende skattepliktig avkastning som skal tilsvare forholdet mellom utstedelses-/omsetningskursen og den avtalte innløsningskursen. Ved uendret rente vil begge modeller i prinsippet gi samme beregnede årlige skattepliktige avkastning. Ved endringer i markedsrenten vil modellene imidlertid gi forskjellig resultat siden den skattepliktige avkastningen etter renteberegningsmodellen kun justeres ved omsetning, mens den under markedsverdiprinsippet i tillegg oppdateres ved hvert årsskifte.

15.7.2 Departementets vurdering av de to modellene

Begge modellene ble utredet i høringsnotatet, men departementet anbefalte renteberegningsmodellen. Departementet har gjennomført en ny vurdering av de to modellene for beskatning av obligasjoner på bakgrunn av høringsrunden, og har etter en samlet vurdering kommet til at obligasjoner bør skattlegges etter renteberegningsmodellen, se forslag til endring i skatteloven § 14-23. Bestemmelser om hvordan rente skal beregnes bør gis i forskrift.

Departementet har i vurderingen lagt stor vekt på nøytralitetsprinsippet som blant annet lå til grunn for skattereformen i 1992. Dette tilsier at en bør skattlegge like objekter mest mulig likt. Lik beskatning av relativt like produkter vil virke minst forstyrrende på markedet. Fordelen med renteberegningsmodellen er at denne gir en skattemessig likebehandling med ordinære bankinnskudd for den kjente avkastningen på en obligasjon (kupongrente og eventuell kjent kursgevinst/-tap, dvs. effektiv rente), og likebehandling i forhold til aksjer og opsjoner for den usikre avkastningen. Det skyldes at den kjente avkastningen skattlegges løpende mens den usikre ikke skattlegges før ved realisasjon. Renteberegningsmodellen vil derfor gjøre det unødvendig å skille mellom nesten like produkter for beskatningsformål.

Renteberegningsmodellen gir dessuten større forutsigbarhet knyttet til den årlige skattepliktige avkastningen sammenlignet med markedsverdiprinsippet. Dette vil kunne ha betydning for småinvestorer som investerer i obligasjoner direkte, og ikke gjennom obligasjonsfond.

I høringsnotatet ble det pekt på at beskatning etter markedsverdiprinsippet prinsipielt er best siden dette medfører større samsvar mellom skattegrunnlaget og den økonomiske avkastningen i det enkelte år. Etter denne modellen er det ikke noe skille mellom realisert og urealisert avkastning. Dermed kan en ikke utsette skatten på kursgevinster og fremskynde fradragene for kurstap. Dette betyr at en isolert sett unngår problemene med skattekreditter (innlåsningseffekter) og skattemotiverte salg, slik gjeldende gevinstbeskatning basert på realisasjon kan gi opphav til.

Når departementet likevel ikke har valgt denne løsningen har det sammenheng med at en har lagt større vekt på likebehandling, og at usikker avkastning ikke skal skattlegges før ved realisasjon.

I tillegg har departementet også lagt vekt på at det kan oppstå en del problemer med å finne markedsverdien på enkelte obligasjoner med liten eller ingen omsetning. Et ytterligere forhold som er vektlagt er at enkelte investorer kan få likviditetsproblemer fordi opptjente gevinster ikke genererer noen kontantinntekt før de realiseres, samtid som enkelte obligasjoner kan være vanskelig eller relativt vanskelige å realisere.

15.7.3 Vurdering av høringsuttalelsene

Etter departementets vurdering er anførslene om at renteberegningsmodellen er komplisert og lite tilgjengelig for brukerne overdrevet. For det første er det den effektive renten som er skattegrunnlaget etter renteberegningsmodellen. Dette vil uansett være avgjørende størrelser for investor på kjøpstidspunktet. Etter departementets vurdering vil investorene i obligasjonsmarkedet normalt ha kjennskap til den effektive renten på sine plasseringer.

For det andre er det forutsatt at VPS skal beregne og rapportere den skattepliktige avkastningen til skattyterne og ligningsmyndighetene.

I høringsnotatet ble ikke kostnadene knyttet til å etablere et system for maskinell beregning av skattegrunnlaget i VPS omtalt. Dette ble også påpekt av Norske Finansanalytikeres Forening. VPS har i brev av 19. august 1998 opplyst at kostnadene knyttet til å etablere et system for beregning av renteelementet på over- og underkursobligasjoner vil være mellom 3 og 4 mill. kroner, avhengig av om systemet skal være konto- eller investorbasert. De årlige driftskostnadene vil være om lag 500 000 kroner.

Disse opplysningene gir etter departementets vurdering ikke grunnlag for å hevde at renteberegningsmodellen vil medføre høye gebyrer i VPS. Videre vil et skattesystem basert på markedsverdiprinsippet også gi kostnader for VPS i om lag samme størrelsesorden.

Verdipapirfondenes Forening, Norske Finansanalytikeres Forening og Norges Bank peker på at renteberegningsmodellen ikke er teoretisk korrekt siden den baserer seg på en gjennomsnittligavkastning over obligasjonens løpetid uten å ta hensyn til at avkastningen normalt er forskjellig for de ulike periodene i løpetiden.

Departementet valgte i høringsnotatet å legge den gjennomsnittlige avkastningen til grunn ut fra forenklingshensyn. Dette ble også gjort i forhold til obligasjoner med regulerbar rente ved at departementet la til grunn at en skulle basere seg på en nærmere definert internbankrente (swaprente) med tilsvarende løpetid som obligasjoner med regulerbar rente. Etter departementets vurdering vil ikke dette ha særlig betydning for periodiseringen av renteelementet av underkurser.

Enkelte høringsinstanser som foretrakk markedsverdiprinsippet pekte på at de nye regnskapsreglene innebærer at finansielle instrumenter som inngår i en handelsportefølje normalt skal vurderes til virkelig verdi. Dette innebærer at markedsverdiprinsippet fra og med 1. januar 1999 i stor grad benyttes både i finans- og driftsregnskapet.

En svakhet med markedsverdiprinsippet for beskatningsformål som departementet har pekt på er at det kan oppstå verdsettelsesproblemer for obligasjoner med «tynne» markeder. I høringsnotatet ble det pekt på at en kan bygge på verdsettelsen som brukes for formuesskatteformål utarbeidet av børsens kursnoteringsutvalg. Etter departementets vurdering vil dette trolig gi en rimelig verdsettelse for de fleste obligasjonene. For enkelte strukturerte obligasjoner mv. kan det imidlertid være vanskelig å fastsette markedsverdien. For eksempel valgte kursnoteringsutvalget å ikke fastsette markedsverdier for 33 obligasjonslån (av i alt 235 lån i denne kategorien) pr. 31. desember 1998. For disse tilfellene sto dermed verdsettelsesspørsmålet åpent fra kursnoteringsutvalgets side. Ifølge kursnoteringsutvalget har Oslo Børs i disse tilfellene overlatt til utsteder å fastsette markedverdien.

Departementet ba Skattedirektoratet i brev av 21. mai 1999 om en vurdering av ligningstekniske fordeler og ulemper ved de to omtalte modellene, herunder om en av disse er å foretrekke fremfor den andre. Skattedirektoratet svarte i brev av 4. juni 1999 at det rent ligningsteknisk ikke vil være noen forskjeller av betydning mellom de to modellene, forutsatt at VPS kan foreta de nødvendige innberetninger til skattemyndighetene. Skattedirektoratet viser til at beregningsmåtene som forutsettes i de to modellene vil være vanskelige å forstå for skattytere og ligningsmyndighetene.

Under begge modellene vil det oppstå problemer i forhold til utenlandske verdipapirer siden begge modellene forutsetter at VPS kan håndtere registrering, beregning og rapportering av aktuelle skattegrunnlag. Obligasjonslån lagt ut i utlandet av norske låntakere pålydende norske kroner vil som regel være registreringspliktig i VPS. For øvrige obligasjoner lagt ut i utlandet er det ikke registreringsplikt. For disse må skattyter under et markedsverdiprinsipp selv beregne markedsverdien når denne ikke finnes. Under renteberegningsmodellen vil dette problemet være mindre siden det under denne modellen kun vil være anskaffelsesverdien som er nødvendig, utenom informasjon som fremgår av lånedokumentene ved beregning av den skattepliktige avkastning. Således blir effektiv rente normalt oppgitt ved omsetning av obligasjoner i det internasjonale marked. Det er ulike metoder for beregning av effektiv rente, og i enkelte tilfeller vil det være behov for omregning i samsvar med norsk standard.

Her kan det også nevnes at det i hovedsak vil være profesjonelle aktører som kjøper utenlandsutstedte obligasjoner. Videre kan det nevnes at et enkelt regneprogram for PC eller kalkulator vil kunne regne ut den skattepliktige avkastningen på obligasjonene.

Felles for de fleste høringsinstansene som primært ønsker en annen modell enn de to foreslåtte modellene er at de sekundært foretrekker markedsverdiprinsippet. Enkelte ser også ut til å mene at de gjeldende reglene for beskatning av obligasjoner er et rent realisasjonsprinsipp. Dette må i tilfellet bero på en misforståelse. Den manglende forskriften for periodisering av renteelementet som ligger i underkursen ved utstedelse er nettopp årsaken til at det er innført restriksjoner på utstedelse av underkursobligasjoner.

Realisasjonsbeskatning av underkurs ved utstedelse innebærer således et brudd med gjeldende rett. Etter skatteloven § 41 åttende ledd skal avkastning som følge av at obligasjonen utstedes til underkurs, og ved utvidelse av lån i åpne serier, skattlegges i det året avkastningen (renteelementet) påløper, mens underkurser som oppstår i annenhåndsmarkedet blir skattlagt først ved realisasjon. Dette innebærer at en kan oppnå en skatteutsettelse sammenlignet med løpende skattlegging av renteelementet.

Etter gjeldende rett blir avkastningen som ligger i underkursen med andre ord ulikt skattlagt, avhengig av om den oppstår i første- eller annenhåndsmarkedet. For å unngå en slik forskjellsbehandling mellom løpende avkastning (underkurs ved utstedelse eller kupongrente) på den ene side og markedsgenererte gevinster/tap på den annen side, har departementet foreslått at også underkurs ved erverv av obligasjoner i annenhåndsmarkedet skal periodiseres løpende.

15.7.4 Praktisk gjennomføring

15.7.4.1 Registrering i og rapportering fra VPS

15.7.4.1.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at VPS utarbeider de oppgaver og rapporter over bl.a. kurser ved utstedelse, forfall og omsetning som vil være nødvendig for å innføre beskatning etter renteberegningsmodellen.

15.7.4.1.2 Høringsinstansenes vurderinger

Flere høringsinstanser påpekte at det kan være vanskelig å beregne renteelementet og at det derfor er viktig at VPS kan beregne og rapportere dette.

Sparebankforeningen uttaler:

«En overgang til renteberegningsmodellen vil medføre en kalkulasjonsmessig utfordring i praksis (med tilhørende feilkilder). Det er viktig at man kan basere innføringen på at Verdipapirsentralen, som også pekt på av departementet, automatisk kan registrere alle kjøp og salg og foreta en beregning av skattepliktig rente og realisert gevinst/tap. Det må altså kunne leveres løpende endringsmeldinger som inneholder disse nødvendige opplysninger.»

Ligningsutvalget uttaler:

«Ligningsutvalget bemerker at departementet synes å forutsette at verken skattyter eller ligningsmyndigheter behøver å beregne renteelementet, da dette vil bli gjort av VPS, se øverst på side 45 i høringsnotatet. Ligningsutvalget leser høringsnotatet slik at det er en forutsetning for innføring av renteberegningsmodellen at VPS klarer å utarbeide de nødvendige oppgaver og rapporter. Under denne forutsetning ser ikke ligningsutvalget noen administrative konsekvenser for ligningsmyndighetene som taler mot en innføring av renteberegnigsmodellen. Kontroll av skattyters opplysninger mot VPS oppgavene vil kreve ressurser, men kontrollen synes ikke komplisert.

(...)

Ligningsutvalget bemerker at kontroll av obligasjonsbeskatningen etter renteberegningsmodellen vil være mer arbeidskrevende for ligningsmyndightene når det ikke foreligger oppgaver fra VPS. Omfanget av obligasjoner som ikke er registrert i VPS, kvaliteten på skattyternes oppgaver og ligningsmyndighetenes tilgang til de nødvendige kontrollopplysninger, vil avgjøre hvor stor arbeidsbelastningen blir for ligningsmyndighetene.»

Kredittilsynet uttaler:

«Det er i høringsnotatet forutsatt at VPS skal utarbeide de oppgaver og rapporter over bl.a. kurser ved utstedelse, forfall og omsetning for norske obligasjoner, som vil være nødvendig for å innføre beskatning etter renteberegningsmodellen. Kredittilsynet til understreke viktigheten av at man her kommer frem til en hensiktsmessig og kostnadseffektiv løsning for gruppen ikke-profesjonelle investorer.»

Skatterevisorenes forening uttaler:

«En stiller seg tvilende til at registrering i og rapportering fra VPS vil fungere i praksis. Skattyters opplysninger skal kunne kontrolleres opp mot de oppgaver som Skattedirektoratet mottar fra VPS.»

Oslo Børs uttaler:

«Oslo Børs ser også betenkeligheter ved at VPS-registrene foreslås brukt til å innhente og registrere opplysninger som ikke er nødvendige for sentralens oppgave som eie- og rettighetsregister og i medvirkning i verdipapiroppgjøret. Det er således en viss forskjell mellom ligningsmyndighetenes bruk av opplysninger som av registreringshensyn finnes i registeret og det å etablere opplysningsplikt som bare er skattemotivert.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Det forutsettes at VPS skal foreta selve beregningen av den årlige skattepliktige avkastning, men resultatet vil kunne være meget vanskelig å etterkontrollere for skattyteren. Investeringene i finansielle instrumenter, herunder obligasjoner, er i betydelig vekst, og det er derfor uheldig med kompliserte regler på et slikt område.»

Skattedirektoratet uttaler:

«I høringsnotatet side 45 heter det at dersom beskatning etter renteberegningsmodellen innføres «forutsetter VPS at det er investor som blir rapporteringspliktig og som har dokumentasjonsplikt overfor ligningsmyndighetene, mens VPS blir oppgavepliktig overfor ligningsmyndighetene». Vi er usikre på hva som menes med dette. Som vi tidligere har gitt uttrykk for vil de beregninger som kommer fra VPS måtte legges til grunn uten at etaten har reelle muligheter til å foreta en faktisk kontroll. Gjennom ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse (PSA) legges det opp til et system med maskinell ligning. Det er derfor viktig å sørge for at de opplysninger som innberettes fra oppgavegivere, og som automatisk legges inn i den forhåndsutfylte selvangivelsen som sendes skattyter, er så korrekt som mulig. Skattedirektoratet ser her spesielle problemer knyttet til beskatningen av obligasjoner som skal omfattes av ordningen, men som faller utenfor rapporteringen fra VPS.»

15.7.4.1.3 Departementets vurderinger

Etter gjeldende regler er det pliktig VPS-registrering for de aller fleste obligasjonslån i norske kroner. For å beregne renteelementet som følger av underkursen ved utstedelse/omsetning, må en ha kjennskap til kjøpskursen, innfrielseskursen (pålydende) og løpetiden samt påløpt rente. Disse opplysningene må innhentes ved hver realisasjon. Dette innebærer blant annet at det må innføres en generell opplysningsplikt for disse størrelsene for obligasjonsutstedere og -selgere/kjøper eventuelt megler i annenhåndsmarkedet. Rapportering av nye data krever endring i forskrift av 22. mai 1986 nr. 1157 om registrering i VPS.

Departementet har stilt spørsmål til VPS om de kan rapportere utstedelse-/omsetningskurs, pålydende kurs og løpetid for obligasjoner registrert i VPS til ligningsmyndighetene. Videre ble det spurt om i hvilken utstrekning VPS kan beregne renteelementet og gevinst/tap, og innberette disse til ligningsmyndighetene. Skattyters opplysninger kan da kontrolleres opp mot de oppgaver over beholdnings- og transaksjonsoppgaver som Skattedirektoratet mottar fra VPS. I sitt svar stiller VPS seg positive til å utarbeide de oppgaver og rapporter over bl.a. kurser ved utstedelse, forfall og omsetning som vil være nødvendige for å innføre beskatning etter renteberegningsmodellen.

Dersom et slikt system skal innføres, forutsetter VPS at det er investor som blir rapporteringspliktig og som har dokumentasjonsplikt overfor ligningsmyndighetene, mens VPS blir oppgavepliktig overfor ligningsmyndighetene.

Departementet anser det som viktig at beregningen og rapporteringen blir så enkel og kostnadseffektiv som mulig. Det er hensiktsmessig at VPS foretar beregning og rapportering med grunnlag i obligasjonutsteders og selgers, eventuelt meglers, opplysninger til VPS. Ved å pålegge utsteder og selger/kjøper eventuelt megler en slik opplysningsplikt må forskrift om registrering i VPS endres.

15.7.4.2 Hvilke obligasjoner bør skattlegges etter renteberegningsmodellen

15.7.4.2.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at det kun var mengdegjeldsbrev som burde omfattes av renteberegningsmodellen. Departementet varslet også at en ville vurdere nærmere om strukturerte obligasjoner og obligasjoner med tilknyttede utstedelsesretter skal omfattes av renteberegningsmodellen.

15.7.4.2.2 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet uttaler:

«Kredittilsynet antar at det bør vurderes å ta inn i forskriften en paragraf som presiserer at indeksobligasjoner, strukturerte lån, obligasjoner med tilknyttet kjøpsrett til aksjer og andre hybrider følger hovedregelen når det gjelder sikker avkastning fra obligasjonselementet i instrumentet. Denne typen instrumenter antas av mange å ville få en økende betydning i fremtiden. Klarhet om den skattemessige behandling er dermed vesentlig. Det ville imidlertid være markedsmessig uheldig om hybrider ble skattemessig fordelaktig i forhold til de elementer som hybridene består av. Investering i en indeksobligasjon vil f.eks. ofte kunne sammenlignes med en samtidig investering i en nullkupongobligasjon og en indeksopsjon. Hvis ikke den sikre avkastningen i nullkupongelementet i indeksobligasjonen skattlegges slik som for andre nullkupongobligasjoner vil det kunne bli et skattemessig forårsaket konkurransefortrinn for indeksobligasjoner.»

Norges Bank uttaler:

«For obligasjoner hvor avkastningen er knyttet til utviklingen i en indeks, bør avkastningen etter Norges Banks syn, i utgangspunktet beskattes på samme måte som det underliggende produktet i indeksen. Hvis avkastningen på obligasjonen er knyttet til en aksjeindeks, bør avkastningen således skattemessig behandles etter realisasjonsprinsippet. Dette gjelder også konvertible obligasjoner fordi de inneholder opsjonselementer. Norges Bank er imidlertid enig med departementet i at det er behov for å vurdere beskatningen av slike sammensatte produkter nærmere.»

Oslo Børs uttaler:

«For mange lånestrukturer vil det være svært komplisert å beregne renteelementet. Det konstateres at metode for beregning av renteelement fremdeles virker uavklart for mange sentrale strukturelementer. Renteberegningsmodellen tar utgangspunkt i at kjøpskurs, eventuell kupongrente, løpetid og innløsningskurs normalt er kjente størrelser. Imidlertid finnes mange obligasjonslån der løpetid og fremtidig rente ikke nødvendigvis er kjent ved erverv. Obligasjoner som gir låntaker eller obligasjonseiere rett til å kreve innløsning før ordinært avtalt forfallstidspunkt er meget utbredt. En slik rettighet kan knyttes til ett eller flere tidspunkt i obligasjonslånets løpetid. Graden av sannsynelighet for at en slik rettighet vil bli utøvet kan dessuten variere. Det synes således vanskelig å finne en metode som behandler renteelementet for obligasjonslån med innløsningsrett på en korrekt måte.

Evigvarende obligasjonslån uten kjent innløsningskurs vil også forårsake problemer for beregning av renteelement. Innløsningskurs kan for eksempel være avhengig av forhold knyttet til en tredjeparts betalingsevne på tidspunkt for innløsning. Denne type obligasjonslån er i utlandet kjent som «credit linked notes». Det er ikke nødvendigvis gitt at det vil være korrekt å benytte en innløsningskurs tilsvarende pari ved beregning av renteelementet.

Oslo Børs ser således flere forhold som vil gjøre det praktisk vanskelig å foreta rettferdige og korrekte beregninger av renteelementet for nevnte strukturer. Beregning kompliseres ytterligere av at mange obligasjonslån i dag har en kompleks og sammensatt struktur. Trenden med såkalte strukturerte produkter er økende ettersom aktørene krever produkter tilpasset deres spesifikke behov. Det kan antas at en komplisert skattemodell vil kreve store ressurser ved beregning av renteelement for disse produktene. Investor vil måtte foreta en vurdering av fordelene disse produktene representerer kontra arbeidsbyrdene som den skattemessige beregning forårsaker. Det er ikke urimelig å anta at merarbeidet ved skatteberegning av disse produktene vil kunne begrense produktutviklingen.»

Den Norske Bankforening uttaler:

«Departementet viser til at den stadige produktutviklingen som skjer i obligasjonsmarkedet med bl.a. økt fremvekst av såkalte strukturerte obligasjoner gjør at det lett kan oppstå skattemessige avgrensningsproblemer mellom aksjer og obligasjoner, og mellom opsjoner og obligasjoner. Departementet mener at det bl.a. på denne bakgrunn kan være uheldig at aksjer og obligasjoner beskattes etter forskjellige prinsipper. Banker og finansieringsforetak har i dag systemer som innebærer at de skiller mellom hva som er aksjer og hva som er obligasjoner. I forhold til disse institusjonene vil følgelig ikke dette være noe tungtveiende argument mot markedsverdiprinsippet.

(...)

Når vi mener at såkalte «holde til forfall» obligasjoner kan skattlegges etter renteberegningsmodellen, må dette ses i sammenheng med at det her vil være tale om et lite volum. Dette følger av det som tidligere nevnt i dag bare er et fåtall foretak som har anledning til bokføre obligasjoner som «holde til forfall» obligasjoner. Behovet for å investere i nye systemløsninger for å håndtere dette vil følgelig være begrenset og også øvrige svakheter ved renteberegningsmodellen må antas å være av liten betydning for foretakene.»

15.7.4.2.3 Departementets vurderinger

Departementet er av den oppfatning at det kun er mengdegjeldsbrev som bør skattlegges etter renteberegningsmodellen. Etter departementets vurdering er det lite hensiktsmessig å operere med en renteberegningsmodell på enkeltstående obligasjoner, som for eksempel pantobligasjoner, enkle gjeldsbrev og muntlige fordringer. Enkeltstående fordringer bør fortsatt følge realisasjonsprinsippet. Departementet viser blant annet til at enkeltstående obligasjoner ikke er registrert i VPS og de kontrollproblemer dette i så fall vil skape for ligningsmyndighetene.

Et obligasjonsfond vil ved en eventuell innføring av en renteberegningsmodell bli skattlagt på samme måte som annen direkte eie av obligasjoner. Dette innebærer at det vil finne sted en løpende beskatning av avkastning som følger av kursgevinst/-tap ved utstedelse og/eller omsetning på obligasjonsfondets hånd. På bakgrunn av fondenes fradragsrett for utdeling til andelshaver, jf. kapittel 15.2.6 vil i praksis beskatningen skje hos andelshaverne.

Departementet foreslår at renteberegningsmodellen skal gjelde for alle obligasjoner (mengdegjeldsbrev) som erverves etter innføringen av modellen. I disse tilfellene vil kjøpskursen og gjenstående løpetid være kjent i tillegg til eventuell kupongrente.

Videre legges det til grunn at eventuell over- eller underkurs knyttet til strukturerte obligasjoner og obligasjoner med utstedelsesretter mv. skal periodiseres etter renteberegningsmodellen. Et fellestrekk ved disse obligasjonene er at de inneholder ett eller flere opsjonselement og at den usikre avkastningen på opsjonselementet er en erstatning for sikker avkastning i form av kupongrente eller kjent kursstigning. Dette innebærer at en bør skille ut verdien på opsjonselementene i alle obligasjoner med slike opsjonselement, slik at en unngår at kjøperene får fremskyndet fradragene for opsjonspremien i forhold til rene opsjoner.

For å gjennomføre skattemessig likebehandling mellom opsjoner knyttet til obligasjoner og rene opsjoner, vil departementet derfor foreslå at eventuelle opsjonelementer i obligasjoner skilles ut og skattlegges etter realisasjonsprinsippet i likhet med rene opsjoner, mens den rene obligasjonsdelen skattlegges etter renteberegningsmodellen. Dette bør gjelde alle obligasjoner med tilknyttede opsjonselementer, herunder indeksobligasjoner og obligasjoner med utstedelsesretter.

Opsjonselementet kan skilles ut ved å beregne verdien av den rene obligasjonen eksklusive dette elementet, og deretter trekke dette fra den samlede verdien av obligasjonen. Verdien av den rene obligasjonen beregnes ved å neddiskontere kontantstrømmen knyttet til denne (dvs. obligasjonens kjente avkastning) med en relevant rentesats, for eksempel markedets internbankrente (swaprente) med samme løpetid som obligasjonen, eventuelt justert for kredittrisiko.

For å sikre registrering av fordelingen mellom opsjonselementet og den rene obligasjonen bør selger og/eller kjøper pålegges en opplysningsplikt om dette.

I førstehåndsmarkedet kan det være naturlig å legge opplysningsplikten på obligasjonsutsteder.

I annenhåndsmarkedet vil det imidlertid ikke være like naturlig å pålegge selgeren en slik rapporteringsplikt ettersom denne ikke har behov for å skille de to elementene i forbindelse med sin skatteplikt ved realisasjon av obligasjon. Dette tilsier at kjøper må rapportere dette for å få fastsatt sin skattepliktige inntekt.

Problemet med denne løsningen kan være at kjøpere av obligasjoner kan ha interesser av at verdien på opsjonselementet prises for høyt, slik at de får fremskyndet fradragene for opsjonspremien i forhold til rene opsjoner. I førstehåndsmarkedet vil dette problemet trolig være begrenset siden obligasjonsutstedere motsatt vil ha interesse av at opsjonselementet prises lavt, ettersom disse da vil få fremskyndet inntektsføringen av opsjonspremien sammenlignet med rene opsjoner. I annenhåndsmarkedet vil det normalt ikke være en slik motgående interesse fordi den skattemessige behandlingen av både opsjonsdelen og obligasjonsdelen følger realisasjonsprinsippet for selgeren, mens kjøperen fremdeles vil ha interesse av at opsjonselementet overprises.

I førstehåndsmarkedet kan det likevel være problemer knyttet til utstedere som ikke er skattepliktige. Disse vil ha insentiver til å «overprise» utstedelsesretten siden deler av obligasjonskjøperens periodiseringsgevinst vil tilfalle utstederen. Departementet legger likevel til grunn at dette ikke er et betydelig problem. Det vil være mulig å avdekke urimelig overprising av opsjonselementet basert på ovennevnte beregningsprinsipp.

For obligasjoner som er registrert i VPS vil departementet, i samarbeid med VPS, vurdere en løsning hvor utskillelsen av opsjonselementet eventuelt kan gjøres av VPS på bakgrunn av beregningsprinsippet som er beskrevet ovenfor.

Begge de skisserte løsninger vil innebære noen administrative kostnader. Verdien av skattemessig nøytralitet på dette punktet må derfor vurderes opp mot de administrative kostnadene knyttet til å splitte verdien på en opsjonsdel og en obligasjonsdel.

Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at det bør innføres en rapporteringsplikt til VPS både for utsteder og kjøper av obligasjon eventuelt megler. Dersom VPS kan foreta denne beregningen direkte vil rapporteringsplikten kunne falle bort. Videre foreslås det at departementet får forskriftshjemmel til å gi regler for fastsettelse av separate inngangsverdier for elementene i sammensatte mengdegjeldsbrev og eventuelt unnta enkelte obligasjoner fra renteberegningsmodellen. Med sammensatte mengdegjeldsbrev menes strukturerte obligasjoner og obligasjoner med utstedelsesrett mv.

Det bør nevnes at det også etter de gjeldende reglene er nødvendig å skille ut verdien av opsjonselementet i denne typen obligasjoner for å unngå ulik beskatning i forhold til rene opsjoner. Det samme ville være tilfellet dersom en skulle velge å skattlegge obligasjoner etter markedsverdiprinsippet.

15.7.4.3 Særlig om utenlandske obligasjoner

15.7.4.3.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet pekte departementet på at enkelte obligasjoner ikke er registreringspliktig i VPS og at det derfor kan være behov for særskilte innberetningsregler for slike obligasjoner.

15.7.4.3.2 Høringsinstansenes merknader

Oslo Børs uttaler:

«For utenlandske obligasjoner, som ikke er registreringspliktige i VPS, skriver departementet i høringsnotatet at det vil vurderes behov for særskilte innberetningsregler. Det fremgår ikke nærmere informasjon om hva som her menes. Oslo Børs deler imidlertid departementets syn på at det fremstår som komplisert for skattyter selv å beregne årlig skattepliktig renteelement. Det vil dessuten kunne virke diskriminerende overfor utenlandske obligasjoner dersom skattyter selv må foreta beregninger av renteelement kontra automatisk beregning for obligasjoner som er registrert i VPS.»

Norske Siviløkonomers Forening uttaler:

«I høringsnotatet sier departementet at det vil vurdere behovet for særskilte innberetningsregler for utenlandske obligasjoner, da det «i utgangspunktet kan fremstå som komplisert for skattyter selv å beregne årlig skattepliktig renteelement, særlig for privatpersoner». NSF slutter seg til denne påstanden og mener at den understreker nødvendigheten av at det innføres enkle regler som er lette å praktisere, også av privatpersoner.»

Norges Bank uttaler:

«Beregning av renteelementet i VPS vil uansett ikke løse alle beregningsproblemer ettersom det er fri adgang til å investere i obligasjoner i andre land. Disse obligasjonene er ikke VPS registrerte. I slike tilfeller innebærer departementets forslag at de kompliserte beregningene må utføres av skattyter og revideres av ligningsmyndighetene. Norges Bank antar at dette vil øke kontrollkostnadene forholdsvis sterkt i forhold til gevinstene gjennom økt skatteproveny. Hovedregelen bør derfor være realisasjonsprinsippet for ikke-profesjonelle, men de bør som i Danmark kunne søke om å få bruke markedsverdimodellen. For å få kontinuitet i type beskatningsmodell som anvendes for den enkelte, forutsettes det at man må søke på ny hvis det er ønskelig å bytte tilbake til realisasjonsprinsippet.»

Lingingsutvalget uttaler:

«Departementet viser til at det kan oppstå problemer vedrørende utenlandske obligasjoner som ikke er registrert i VPS. Departementet vil vurdere særskilte innberetningsregler for utenlandske obligasjoner, se 6 avsnitt på side 47 i høringsnotatet, med henvisninger til avsnitt 2.6 og 6.2.4. (...) Ligningsutvalget antar at skattytere som eier obligasjoner hvor det ikke vil foreligge VPS oppgaver enten har kompetanse til å beregne renteelementet eller vil kjøpe denne kompetansen.(...) Uansett vil man ved den senere realisasjon/innfrielse av obligasjonene kunne justere den beskatning som tidligere er foretatt.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«For utenlandske obligasjoner som ikke føres i VPS er det skattyter selv som må foreta beregningen, og det er da uheldig å operere med denne typen matematiske regelverk som ikke er lett å anvende eller forstå uten en viss form for kompetanse på området.»

Norske Finansanalytikeres Forening uttaler:

«Obligasjoner lagt ut i utlandet av utenlandske emittenter, herunder - satt på spissen - papirer denomert i NOK, er ikke registreringspliktige i VPS. Departementet opplyser at det hittil ikke er laget noen innberetningsregler for slike papirer og medgir at «i utgangspunktet kan det fremstå som svært komplisert selv å beregne årlig skattepliktig renteelement, særlig for privatpersoner». NFF vet for sin del at det, selv med egen PC, er få forunt å kunne regne ut riktig effektiv rente, før den presumptivt skal puttes inn i en formel, som departementet ikke har angitt i allmennyttig form i forskriftsutkastet.»

15.7.4.3.3 Departementets vurdering

Departementet antar at de skattytere som investerer i utenlandske obligasjoner i all hovedsak er profesjonelle investorer. Disse vil enten selv eller gjennom hjelpere allerede i dag ha system for beregning av avkastningen på sine investeringer. Det er denne avkastningen renteberegningsmodellen skal komme fram til. Departementet antar at disse investorene vil være i stand til å beregne skattepliktig inntekt og oppgi de nødvendige opplysninger direkte til ligningsmyndighetene.

15.8 Ikrafttredelse

I høringsnotatet antok departementet at de nye reglene for beskatning av obligasjoner vil kunne gjelde fra og med inntektsåret 2000.

15.8.1 Høringsinstansenes merknader

Den Norsk Bankforening uttaler:

«Bankforeningen vil innledningsvis gi uttrykk for at eventuelle endringer i reglene for beskatning av obligasjoner ikke bør tre i kraft før 1. januar 2001. Det vises til at det for finansinstitusjoner ikke vil være anledning til å foreta systemendringer i perioden fra 1. juli 1999 og frem til årsskiftet. Systemmessige endringer som gjennomføres i år 2000 kan ikke påregnes å gjøres effektive før i 2001. Dersom myndighetene skulle velge å innføre den såkalte renteberegningsmodellen, vil det ikke under noen omstendighet la seg gjøre å gjennomføre dette med virkning for år 2000.»

Verdipapirsentalen uttaler:

«Mht tidsrammen gjelder i tillegg til anslaget nevnt i vårt brev at vi er pålagt av Kredittilsynet å ikke foreta systemendringer i løpet av det siste kvartalet i år og det første kvartalet neste år.»

15.8.2 Departementets vurderinger

I forslaget legger departementet til grunn at VPS skal foreta registrering og rapportering for å beregne obligasjonsinnehavernes skattegrunnlag. Dette innebærer at VPS må foreta enkelte systemendringer. På bakgrunn av høringsuttalelsene foreslår departementet at de nye bestemmelsene trer i kraft fra og med inntektsåret 2001.

Departementet legger til grunn at renteberegningsmodellen kommer til anvendelse for alle obligasjoner (mengdegjeldsbrev) som erverves etter ikrafttredelsen. I disse tilfellene vil kjøpskursen og gjenstående løpetid være kjent i tillegg til eventuell kupongrente. På denne bakgrunn er det ikke behov for særskilte overgangsregler.

15.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Renteberegningsmodellen vil kunne innebære en viss økning i arbeidsbelastningen for skattytere og ligningsmyndigheter, blant annet ut fra økt behov for å innberette opplysninger fra skattytere og økt informasjonsbehov om regelverket. Disse belastningene må avveies mot hensynet til å få et velfungerende obligasjonsmarked der det også åpnes for utstedelse av underkursobligasjoner. Hensynet til norsk næringsliv tilsier at de samme finansieringsmulighetene som finnes i mange andre land også bør kunne anvendes i Norge.

Forslaget vil innebære kostnader i forbindelse med utvikling av rapporteringssystem hos VPS. Det vil også påløpe kostnader som følge av utvidede årlige innberetningsplikter. VPS har i brev av 19. august 1998 til departementet uttalt at kostnader ved etablering av et rapporteringssytem vil være i størrelsesorden 3 til 4 mill. kroner. De årlige driftskostnader er anslått til ca. 500 000 kroner. Departementet forutsetter at disse kostnadene dekkes av gebyrer på lik linje med de øvrige tjenester VPS tilbyr. Eventuelle økte offentlige kostnader vil i hovedsak gjelde ligningsmyndighetenes økte arbeidsbelastning ved behandling av innberettede opplysninger. Forslaget antas ikke å ha provenymessige konsekvenser av betydning.