3 Departementets merknader til en del hovedspørsmål

3.1 Forordningens virkeområde

3.1.1 Nærmere om begrepene «overtredelse innenfor Fellesskapet», «regelverk som beskytter forbrukernes interesser» og «kollektive forbrukerinteresser»

Forordningen artikkel 2 omhandler dens virkeområde. Nr. 1 sier at reglene om gjensidig bistand i kapittel II og III omfatter overtredelserinnenforFellesskapet . Reglene om gjensidig bistand utgjør forordningens materielle regler om samarbeid mellom håndhevingsmyndighetene. Begrepet «overtredelse innenfor Fellesskapet» er definert i artikkel 3 bokstav b). Det følger av definisjonen at det her dreier seg om enhver handling eller unnlatelse som strider mot «regelverk som beskytter forbrukernes interesser» , jf. artikkel 3 bokstav a), og som samtidig skader eller sannsynligvis vil skade «kollektive forbrukerinteresser» , jf. artikkel 3 bokstav k). Det er kun de nasjonale bestemmelser som gjennomfører direktivene og forordningene (forordninger har direkte virkning i EU-landene og gjennomføres ikke i nasjonal rett) som er opplistet i vedlegget til forordningen, og som har til hensikt å beskytte forbrukernes kollektive interesser, som er omfattet av samarbeidet. Lovbruddet må samtidig ramme forbrukere med bopel i en annen medlemsstat enn hvor lovbruddet har sin opprinnelse eller har funnet sted, eller hvor den ansvarlig næringsdrivende for lovbruddet er etablert eller hvor bevismaterialet for lovbruddet befinner seg. Med andre ord gjelder forordningen bare for grenseoverskridende saker.

Kollektive forbrukerinteresser er i artikkel 3 bokstav k) definert som «en rekke forbrukeres interesser, som har lidt skade eller kan komme til å lide skade som følge av en overtredelse.» Med kollektive interesser menes kun lovbrudd som rammer interessene til forbrukerfellesskapet som sådan, for eksempel villedende markedsføring. Den enkelte forbrukers rettigheter i en konkret sak, for eksempel heving og erstatning, faller utenfor forordningens virkeområde. Dette ivaretas gjennom andre mekanismer. Under rammeprogrammet for forbrukerpolitikk er det etablert et nettverk av forbrukersentre i EØS-statene, som blant annet bistår forbrukere med utenrettslig tvisteløsning over landegrensene. I Norge er det Forbrukerrådet som ivaretar denne funksjonen.

Hvilke konkrete bestemmelser i de ulike regelverkene som skal omfattes av samarbeidet, sies det lite om i selve forordningen. I vedleggets pkt. 4) om TV-direktivet og pkt. 13) om legemiddeldirektivet fremgår det at kun enkelte bestemmelser i disse direktivene skal omfattes av forordningen. Dette gjelder i hovedsak bestemmelser om reklame og sponsorvirksomhet. Hvilke bestemmelser som for øvrig omfattes, ble tatt opp som et punkt på det nordiske samrådsmøtet i 2004. Det var her en felles forståelse av at bestemmelser om markedsføring/reklame, informasjon til forbrukerne og om generelle avtalevilkår naturlig vil falle inn under samarbeidet som ivaretakelse av kollektive forbrukerinteresser. Ut over dette antas det at det vil kunne oppstå uklarheter i de enkelte tilfeller om hva som skal omfattes, noe det blant annet vil være naturlig at diskuteres i komiteen som er opprette etter forordningen artikkel 19. Komiteens oppgaver følger av artikkel 20. Den skal undersøke og vurdere alle spørsmål som den blir forelagt i forbindelse med anvendelsen av forordningen.

Det vil også kunne være nyttig å se hen til forståelsen av omfanget av europaparlaments- og rådsdirektiv 98/27/EF om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser (forbudsdirektivet), ved tvil om en bestemmelse skal anses å regulere kollektive interesser eller ikke. Europakommisjonen har lagt til grunn at forståelsen av begrepet kollektive interesser er sammenfallende i forbudsdirektivet og forordningen om forbrukervernsamarbeid. Det er i tillegg stort sammenfall mellom regelverkene som er opplistet i vedlegget til forordningen og i forbudsdirektivet. Ved utarbeidelsen av forbudsdirektivet utarbeidet Europakommisjonen en veiledende liste («technical document») over hvilke bestemmelser i de enkelte regelverkene som kunne være grunnlag for at det blir nedlagt forbudsvedtak etter direktivet. De artikler som opplistes gir i det vesentlige regler om markedsføring, standardvilkår og informasjon. Det presiseres at listen ikke er uttømmende. Noen eksempler fra listen er:

• Direktiv 85/577/EØF (dørsalgsdirektivet) artikkel 4 om at den næringsdrivende skriftlig skal opplyse forbrukeren om angrefristen og om hvordan man skal komme i kontakt med den oppsigelsen av avtalen skal rettes til.

• Direktiv 87/102/EØF (forbrukerkredittdirektivet) artikkel 3 om opplysningsplikt om årlige omkostninger oppgitt i prosent ved markedsføring av kreditt, artikkel 4 om krav til skriftlig kredittavtale og at denne skal inneholde opplysninger om årlige omkostninger.

• Direktiv 89/552/EØF (TV-direktivet) artiklene 10-20 som blant annet inneholder krav til fjernsynsreklame, sponsorvirksomhet og teleshopping.

• Direktiv 1990/314/EØF (pakkereisedirektivet) artikkel 3 som blant annet sier at reisearrangørens eller formidlerens beskrivelse av reisen, herunder om pris og andre forhold som skal gjelde for avtalen, ikke skal inneholde villedende informasjon, artikkel 4 nr. 1 om krav til prekontraktuell informasjon bl.a. om visumplikt, betalingsplan for reisen og kontaktinformasjon om operatørens representant på destinasjonsstedet, artikkel 4 nr. 2 om prinsipper som skal gjelde ved utforming av den skriftlige avtalen, artikkel 4 nr. 7 om kompensasjonsordninger dersom reiseoperatøren ikke kan oppfylle avtalen som forutsatt og artikkel 7 om operatørens plikt til å stille reisegaranti som sikkerhet ved konkurs og insolvens.

3.1.2 Avgrensninger - særlig om lovvalg og forholdet til forbudsdirektivet

I artikkel 2 nr. 2 til 7 følger det at forordningen ikke berører følgende områder:

Nr. 2 . Internasjonal privatrett på fellesskapsnivå, herunder reglene om domsmyndighet og lovvalg, jf. nærmere behandling nedenfor.

Nr. 3 . Regler om rettslig samarbeid i straffesaker og sivile saker.

Nr. 4 . Andre forpliktelser om gjensidig bistand med hensyn til beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser, som fremgår av andre rettsakter, herunder bilaterale eller multilaterale avtaler om straffesaker.

Nr. 5 . Reglene som følger av direktiv 98/27/EF (forbudsdirektivet). Se nærmere behandling nedenfor.

Nr. 6 . Fellesskapsreglene om det indre marked, nærmere bestemt om fri bevegelse av varer og tjenester.

Nr. 7 . Fellesskapsreglene om tjenester knyttet til fjernsynskringkasting. Det følger imidlertid av forordningens vedlegg pkt. 4) at artiklene 10-21 i direktiv 89/552/EØF om samordning av visse bestemmelser om utførelse av fjernsynsvirksomhet (TV-direktivet), skal omfattes av forordningen. Avgrensningen som fremgår av dette punktet må derfor forstås slik at de øvrige bestemmelsene er unntatt fra denne.

Forordningens hovedformål er at nasjonale håndhevingsmyndigheter skal kunne gripe inn ved grenseoverskridende brudd på fellesskapsreglene om forbrukerbeskyttelse som er listet opp i vedlegget til forordningen. Begrepet «grenseoverskridende» innebærer at lovbruddet rammer forbrukere som er bosatt i et annet EØS-land enn der selgeren eller tjenesteyteren er etablert. Dette reiser spørsmålet om det er regelverket i forbrukernes eller den næringsdrivendes hjemland som skal legges til grunn når den enkelte vedkommende myndighet skal ta stilling til om det foreligger et brudd på fellesskapsretten og eventuelt utøve sin myndighet etter forordningen. I forordningen er dette spørsmålet ikke regulert. Spørsmålet er diskutert i Europakommisjonens ekspertgruppe. Kommisjonen har gitt uttrykk for at hvorvidt en handling eller unnlatelse er en overtredelse, må avgjøres etter nasjonal rett i landet hvor overtredelsen finner sted. Hvis land A har benyttet seg av muligheten til å innføre strengere regler enn minimumskravene i et direktiv, men ikke land B, kan samme handling være en overtredelse i land A, men ikke i land B. Dersom overtrederen opererer fra land B mot land A, kan vedkommende myndigheter i land A kreve bistand etter forordningen for å få slutt på overtredelsen. Det vil imidlertid være opp til nasjonal rett i land B hvilke håndhevingstiltak som kan iverksettes.

Forbudsdirektivet (direktiv 98/27/EF) ble vedtatt for å gi myndigheter innenfor Fellesskapet bedre muligheter til å kunne forby grenseoverskridende brudd på regelverk som beskytter forbrukerne som gruppe. Direktivet legger opp til at domstoler og /eller administrative myndigheter i det land hvor lovbruddet har sin opprinnelse (der den næringsdrivende er etablert) skal kunne nedlegge forbudsvedtak i saker som er brakt inn av såkalte «godkjente institusjoner» i det/de land hvor lovbruddet har hatt virkning (der forbrukerne bor). Dette er gjerne forbrukerorganisasjoner. Direktivet ble gjennomført i markedsføringsloven kapittel II a (gjeldende kapittel II b) om handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser. Endringene i markedsføringsloven trådte i kraft 1. januar 2002. Forbrukerombudet og Markedsrådet er gitt myndighet til å nedlegge forbudsvedtak mot norske næringsdrivende som har begått lovbrudd mot forbrukernes kollektive interesser i et annet EØS-land, jf. markedsføringsloven §§ 12 første ledd og § 14 første ledd.

Forordningen om forbrukervernsamarbeid og forbudsdirektivet er langt på vei initiert ut i fra samme mål – å bekjempe grenseoverskridende lovbrudd mot forbrukernes kollektive interesser. Forbudsdirektivet hadde gjennomføringsfrist 1. januar 2001, men dette verktøyet er kun benyttet i svært få tilfeller. En av årsakene til dette synes å være at de godkjente organisasjonene ut fra ressursmessige årsaker velger å ikke forfølge slike saker over landegrensene. Europakommisjonen har i tillegg kommet frem til at det ved siden av forbudsdirektivets system, uansett graden av anvendelsen av dette, er behov for å etablere et effektivt samarbeid mellom offentlige myndigheter. Målet er å oppnå et velfungerende indre marked samt å skape tilstrekkelig tillit til markedet blant de forskjellige aktørene. Gjennom forordningen om forbrukervernsamarbeid gis medlemslandene anledning til å kunne utveksle fortrolig informasjon, og de forpliktes til å prioritere samarbeidet om å bekjempe brudd på forbrukerregelverket på felleskapsnivå. Det forventes på denne bakgrunn at forordningen vil anvendes i langt større grad enn forbudsdirektivet, og at samarbeidet mellom håndhevingsmyndighetene vil bli mer effektivt.

Blant annet for å unngå at en og samme sak behandles parallelt etter forbudsdirektivet og forordningen om forbrukervernsamarbeid, er det i forordningen tatt inn en bestemmelse i artikkel 15 nr. 2 som sier at en anmodet myndighet kan avslå en forespørsel om å yte bistand etter forordningen dersom det på gjeldende tidspunkt er anlagt rettssak (for eksempel etter forbudsdirektivet) for den samme overtredelsen.

I forbindelse med gjennomføringen av forbudsdirektivet ble det drøftet om det burde tas inn en lovvalgsbestemmelse i markedsføringsloven. Det ble konkludert med at en slik bestemmelse burde tas inn. Virkeområdet for de aktuelle bestemmelsene ble dermed begrenset til å gjelde forbrukerverndirektivene «slik disse er gjennomført i norsk rett» , jf. gjeldende § 9 e i markedsføringsloven. Hovedbegrunnelsen var at regelverket som beskytter forbrukernes kollektive interesser i all hovedsak er av offentligrettslig karakter, og at norske domstoler eller forvaltningsorganer ikke kan fatte vedtak med hjemmel i utenlandsk offentligrettslig regelverk. Det følger av legalitetsprinsippet at dersom utenlandske offentligrettslige regler skal være grunnlag for plikter for norske rettssubjekter, må det foreligge konkrete norske regler som gir de utenlandske reglene anvendelse i norsk rett. Det er imidlertid ikke mulig å ta inn henvisninger til alle utenlandske bestemmelser som beskytter forbrukernes kollektive interesser, og det vil derfor være de norske bestemmelsene som må være grunnlag for forbudsvedtak. Hensynet til klarhet og foruberegnelighet tilsier at dette klart fremgår av markedsføringsloven (jf. Ot.prp. nr. 91 (2000-2001) s. 16 flg.).

Etter departementets vurdering gjør de samme hensynene seg gjeldende også for forordningen om forbrukervernsamarbeid. Selv om denne gjelder ved håndheving av fellesskapsregler som er nedfelt i forordninger og totalharmoniseringsdirektiver, i tillegg til minimumsdirektiver slik tilfellet er for forbudsdirektivet, er det fortsatt regler som beskytter forbrukernes kollektive interesser som ligger innenfor forordningens virkeområde. Utgangspunktet er også her at dette i all hovedsak er regler av offentligrettslig karakter.

Departementet finner likevel grunn til å nevne at det i forbindelse med drøftelsene i Ot.prp. nr. 91 (2000-2001) ikke ble utelukket at noe av regelverket som er relevant i forhold til forbudsdirektivet har privatrettslig tilsnitt. Dette kunne tilsi at man burde åpne for anvendelse av utenlandsk privatrettslig regelverk i tråd med det som gjelder i andre privatrettslige forhold. Denne problemstillingen er etter departementets syn relevant også i forhold til forordningen.

I tilknytning til forbudsdirektivet kom departementet imidlertid til at det ikke var hensiktsmessig å utrede denne problemstillingen nærmere, fordi man måtte anta at en svært liten del av mulige saker ville ha et privatrettslig tilsnitt. Siden det etter forbudsdirektivet har vært svært få saker (ingen saker hvor norske myndigheter har vært involvert), og at det er vanskelig å anslå omfanget av saker under forordningen om forbrukervernsamarbeid, anser departementet at det på det nåværende tidspunkt ikke er nødvendig å gå nærmere inn i denne problemstilingen. I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at dersom det i fremtiden skulle vise seg at mange saker som behandles etter forordningen har et privatrettslig tilsnitt, vil det måtte vurderes om det er nødvendig med en endring av loven.

Forbrukerombudet har i høringsrunden bemerket følgende:

«De saker det i praksis vil være aktuelt for Forbrukerombudet og øvrige tilsynsmyndigheter å ta opp til behandling etter samarbeidsforordningen, vil, så vidt jeg kan bedømme, utelukkende være saker hvor man anvender offentligrettslig regelverk, og hvor spørsmål om rettigheter for private eventuelt kun er aktuelle som ringvirkninger av saksbehandlingen.

Jeg er derfor enig med departementet i at man beholder presiseringen om at det er de norske gjennomføringsbestemmelsene av EUs forbrukerbeskyttelsesregler som skal anvendes. Jeg er også enig i at det ikke er behov for å ta inn et forbehold i forhold til regler som gir privatrettslige rettigheter.»

Forbrukerrådet uttaler følgende:

«Forordningen slår fast at den ikke berører felleskapsregler om internasjonal privatrett, herunder regler om lovvalg og verneting. Det skal gripes inn mot grenseoverskridende brudd, noe som innebærer at lovbruddet rammer forbruker i et annet land enn der selger/tjenesteyter er etablert. Det reises derfor spørsmål om det er regelverket i forbrukerens eller den næringsdrivendes hjemland som skal legges til grunn når den enkelte kompetente myndighet skal ta stilling til om det foreligger brudd på felleskapsretten. Departementet foreslår at det tas inn en bestemmelse markedsføringsloven § 9e første ledd sammen med tredje ledd gir en presiseiring av at norske myndigheters vedtakskompetanse bare kan hjemles i norske lovbestemmelser. Hovdebegrunnelsen er at regelverket i all hovedsak er av offentligrettslig karakter, og at norske domstoler eller forvaltningsorganer ikke kan fatte vedtak med hjemmel i utenlandsk offentlig regelverk.

Forbrukerrådet deler departementets syn på disse vurderingene, men viser til at departementet sier det ikke kan utelukkes at noe av regelverket som er relevant har privatrettslig tilsnitt. Vi støtter derfor departementets vurdering av det vil være nødvendig å endre loven dersom det i fremtiden skulle vise seg å være mange saker som behandles etter denne forordningens om har et privatrettslig tilsnitt.»

Næringslivets Hovedorganisasjon kommenterer forslaget slik:

«NHO har ingen innsigelser til forslaget om presisering i markedsføringsloven (mfl) § 9e om at håndhevingen skjer i forhold til beskyttelsesreglene slik de er gjennomført i norsk rett. Forslaget er begrunnet i legalitetsprinsippet. Forutsetningsvis dreier det seg om offentligrettslige regler som skal være gjennomført i norsk rett slik at regelverket er harmonisert med regelverket i de øvrige EØS-land.»

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn en bestemmelse i markedsføringsloven § 9 e første ledd som, lest i sammenheng med tredje ledd, presiserer at innenfor forordningens virkeområde vil en legge til grunn fellesskapsreglene i forordningens vedlegg «slik bestemmelsene er gjennomført i norsk rett» . Forslaget innebærer en presisering av at norske myndigheters vedtakskompetanse bare kan hjemles i norske lovbestemmelser.

3.1.3 Oversikt over hvilke regleverk som omfattes av forordningen

Forordningen artikkel 1 fastslår at formålet er å etablere samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter med ansvar for håndheving av regelverk som beskytter forbrukernes interesser.

«Regelverk som beskytter forbrukernes interesser» er definert i artikkel 3 bokstav a). Det er direktivene som er opplistet i vedlegget til forordningen slik de er gjennomført i nasjonal rett og forordningene som er opplistet samme sted. Vedlegget omfatter 16 direktiver/forordninger. I det følgende gis en oversikt over regelverket som er opplistet i vedlegget, hvor dette er gjennomført i norsk rett, og hvilken myndighet som har håndhevningsansvaret for dette.

1) og 9) Direktiv 84/450/EØF om villedende og sammenlignende reklame og direktiv 97/55/EF (endringsdirektiv).

Direktivene er gjennomført i §§ 1, 2 og 3 i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Reglene om sammenlignende reklame er tatt inn i en egen forskrift, hjemlet i markedsføringsloven § 2.

Reglene håndheves av Forbrukerombudet, jf. markedsføringsloven § 13.

2) og 8) Direktiv 85/577/EØF om forbrukervern ved avtaler som inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted (dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler (fjernsalgsdirektivet)

Direktivene er i hovedsak gjennomført i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Fjernsalgsdirektivet artikkel 8 (forbrukerrettigheter ved misbruk av betalingskort) er gjennomført i finansavtaleloven. Dette er imidlertid privatrettslige regler som ikke omfattes av forordningen. Fjernsalgsdirektivet artikkel 9 og 10 om henholdsvis ikke-bestilte ytelser og begrensninger i bruk av visse fjernkommunikasjonsmetoder er gjennomført i markedsføringsloven.

Den offentligrettslige delen av bestemmelsene håndheves av Forbrukerombudet. Bestemmelsene i angrerettloven er spesiallovgivning i forhold til markedsføringsloven for så vidt gjelder regler om opplysningsplikt, markedsføring og avtalens innhold. Markedsføringslovens bestemmelser vil supplere angrerettloven.

Det såkalte lovstridsprinsippet er slått fast i praksis og betyr at brudd på spesiallovgivningen gitt ut i fra forbrukerhensyn, også vil finnes urimelig etter generalklausulen i markedsføringsloven § 1. I forarbeidene til markedsføringsloven § 9 a om urimelige avtalevilkår er det klart uttalt at avtalevilkår som strider mot ufravikelig (preseptorisk) lovgivning vil være urimelig og i strid med bestemmelsen. Også avtalevilkår i strid med fravikelig (deklaratorisk) lovgivning vil etter omstendighetene kunne være strid med § 9 a. Lovstridsprinsippet innebærer at Forbrukerombudet med hjemmel i markedsføringsloven kan gripe inn mot brudd på spesiallovgivning som beskytter forbrukerne. I så fall kan han bruke markedsføringslovens sanksjonssystem for å få slutt på overtredelsene.

3) Direktiv 87/102/EØF om forbrukerkreditt, senest endret ved direktiv 98/7/EF

Direktivet er i hovedsak gjennomført i lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. (kredittkjøpsloven).

Forbrukerombudet er med hjemmel i kredittkjøpsloven § 30 delegert myndighet til å føre tilsyn med at bestemmelsene fastsatt i eller i medhold av kredittkjøpsloven blir overholdt, jf. forskrift 27. juni 1986 nr. 1305 pkt. IV.

Forbrukerombudet vil i tillegg håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter markedsføringsloven §§ 1 og 9 a, jf. lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under pkt. 2) og 8) om angrerettloven ovenfor.

4) Direktiv 89/552/EØF om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet (TV-direktivet) artikkel 10-21

Kun artiklene 10-21 om fjernsynsreklame, sponsorvirksomhet og teleshopping omfattes av forordningen.

Disse reglene er i hovedsak gjennomført i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og i forskrift 28. februar 1997 nr. 153 om kringkasting. Medietilsynet er tilsynsmyndighet for kringkastingsregelverket, jf. kringkastingsforskriften § 1-8 annet ledd. Enkelte bestemmelser som skal beskytte forbrukerne mot visse typer innhold i reklame, håndheves imidlertid av andre fagmyndigheter:

• Forbrukerombudet håndhever bestemmelser om reklame rettet mot barn og reklame for våpen og våpenetterligninger, jf. kringkastingsforskriften § 1-8 første ledd med videre henvisninger.

• Artikkel 13 om fjernsynsreklame for tobakk er gjennomført i norsk rett gjennom reklameforbudet for tobakksvarer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader § 2. Tilsyn med bestemmelsen føres av Sosial- og helsedirektoratet, jf. lovens § 8.

• Artikkel 14 om fjernsynsreklame for legemidler er gjennomført i § 13-4 i forskrift 22. desember 1999 nr. 1559 om legemidler jf. lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. (legemiddelloven) kapittel VII. Tilsynet med bestemmelsen føres av Statens legemiddelverk, som er delegert kompetansen etter lovens § 28.

• Artikkel 15 om fjernsynsreklame for alkohol er gjennomført i norsk rett gjennom reklameforbudet for alkoholholdig drikk i lov 2. juni 1989 nr. 27 om alkohol § 9-2. Det norske totalforbudet mot reklame går lengre enn direktivet artikkel 15, hvor det er tillatt med reklame som oppfyller spesifikke kriterier. Alkoholloven håndheves av Sosial- og helsedirektoratet, jf. lovens § 9-3.

5) Direktiv 90/314/EØF om pakkereiser, herunder pakkeferier og pakketurer (pakkereisedirektivet)

Pakkereisedirektivet er gjennomført i lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser.

Pakkereiseloven inneholder ingen tilsynsbestemmelse. Forbrukerombudet vil imidlertid håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under pkt. 2) og 8) om angrerettloven.

6) Direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler

Direktivet er gjennomført i lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmakt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) §§ 36 og 37 og i markedsføringsloven § 9 a om urimelige avtalevilkår.

Den offentligrettslige reguleringen av urimelige avtalevilkår i forbrukerforhold håndheves av Forbrukerombudet, jf. markedsføringsloven §§ 9 a og 13 annet ledd.

7) Direktiv 94/47/EF om beskyttelse av kjøperen i forbindelse med visse aspekter ved avtaler om deltidsbruksrett til fast eiendom (timeshare-avtaler) (timesharedirektivet)

Direktivet er gjennomført i lov 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven).

Tidspartloven inneholder ingen tilsynsbestemmelse. Forbrukerombudet vil imidlertid håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter markedsføringsloven §§ 1 og 9 a, jf. det såkalte lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under pkt. 2) og 8) om angrerettloven.

10) Direktiv 98/6/EF om prismerking av forbruksvarer

Direktivet er gjennomført i markedsføringsloven § 3 a om prismerking og ved forskrift 6. desember 1999 nr. 1256 om prisopplysninger for varer.

Forbrukerombudet fører tilsyn med dette regelverket, jf. markedsføringsloven § 13.

11) Direktiv 99/44/EF om forbrukerkjøp og garantier

Direktivet er gjennomført i lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) og markedsføringsloven kapittel II a om garantier og lignende.

Det vil antakelig særlig være bestemmelsene i direktivet artikkel 6 om garantier som får relevans ved anvendelsen av forordningen, i og med at samarbeidet er begrenset til overtredelser av kollektive forbrukerinteresser, dvs. tiltak som berører forbrukere som gruppe.

Markedsføringslovens kapittel II a om garantier og lignende håndheves av Forbrukerombudet, jf. lovens § 13.

12) Direktiv 2000/31/EF om visse rettslige aspekter ved informasjonssamfunnstjenester (direktivet om elektronisk handel)

Direktivet er gjennomført i lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven).

Det antas at det særlig vil være reglene om markedsføring og opplysningspliktbestemmelsene i direktivet som får relevans ved anvendelsen av forordningen, siden forordningens anvendelsesområde er begrenset til forbrukernes kollektive interesser.

Ehandelsloven inneholder ingen tilsynsbestemmelse. Forbrukerombudet vil imidlertid kunne håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under pkt. 2) og 8) om angrerettloven.

13) Direktiv 2001/83/EF om innføring av et fellesskapsregelverk for legemidler for mennesker, senest endret ved direktiv 2004/27/EF

Kun artiklene 86-100 om reklame for legemidler er omfattet av forordningen.

Direktivets artikler 86-100 er gjennomført i lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. (legemiddelloven) kapittel VII og kapittel 13 om reklame for legemidler i forskrift 22. desember 1999 nr. 1559 om legemidler.

Lovhjemmelen for å føre tilsyn med legemidler fremgår av legemiddelloven § 28. Kompetansen etter denne bestemmelsen er delegert til Statens legemiddelverk.

14) Direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere

Direktivet er gjennomført i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett mv. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).

Forbrukerombudet håndhever de offentligrettslige reglene i angrerettloven etter lovstridsprinsippet, jf. omtalen av angerettloven ovenfor.

15) Forordning (EF) nr. 261/2004 om erstatning og assistanse til flypassasjerer ved nektet ombordstigning og ved innstilte eller vesentlig forsinkede flygninger

Forordningen er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift 17. februar 2005 nr. 141 om gjennomføring av forordning (EF) nr. 261/2004, gitt med hjemmel i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart § 16-1.

Luftfartstilsynet vil føre tilsyn med det relevante regelverket. På bakgrunn av at Luftfartstilsynet til nå har vært et tradisjonelt sikkerhetstilsyn, kreves det imidlertid ytterligere endringer i luftfartsloven for at tilsynet skal få de nødvendige hjemler til å føre offentlig tilsyn med flypassasjerenes rettigheter. Samferdselsdepartementet har informert Barne- og likestillingsdepartementet om at påkrevde endringer i luftfartsloven i tilknytning til håndheving av forordningen om forbrukervernsamarbeid henger nøye sammen med andre endringer som er nødvendige for å realisere regjeringens ønske om å forbedre klageordningene for flypassasjerer. Samferdselsdepartementet har gjennomført en høring (høringsfrist 31. mai 2006) med forslag til endringer i luftfartsloven hvor også gjennomføringen av forordningen om forbrukervernsamarbeid behandles.

16) Direktiv 2005/29/EF om foretaks urimelige handelspraksis overfor forbrukere på det indre marked

Direktivet om urimelig handelspraksis ble publisert i EU-tidende den 11. juni 2005. Direktivet oppstiller felleseuropeiske regler for hvilke handlinger som skal anses som urimelige overfor forbrukere på området for deres økonomiske interesser. Det følger av direktivet artikkel 16 nr. 2 at det skal tas inn i vedlegget til forordningen om forbrukervernsamarbeid. Direktivet skal gjennomføres i norsk rett innen 12. juni 2007. Bestemmelsene skal tre i kraft senest 12. desember 2007.

Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, og setter derfor grenser for hvilke nasjonale regler som kan innføres innenfor direktivets virkeområde. Direktivet vil i all hovedsak bli foreslått gjennomført i markedsføringsloven. Forbrukerombudet vil føre tilsyn med disse bestemmelsene.

I tillegg til en generell generalklausul om urimelig handelspraksis, og regler som utdyper hva som skal anses som villedende og aggressiv markedsføring mv., inneholder direktivet en svarteliste som oppstiller eksempler på handelspraksis som i ethvert tilfelle skal være forbudt. Ett av disse eksemplene oppstiller et forbud mot salgsfremmende pyramideordninger der verving er det sentrale fremfor salg av produkter. Disse reglene er gjennomført i lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier mv. (lotteriloven) § 16, som håndheves av Lotteritilsynet.

Som gjennomgangen ovenfor viser, er fellesskapsregelverket som omfattes av forordningen gjennomført i norsk rett (med unntak av pkt. 16 som har gjennomføringsfrist i 2007), og det føres aktivt offentlig tilsyn med dette.

3.2 Valg av gjennomføringsmåte i norsk rett

3.2.1 Generelt om gjennomføring av forordninger

I henhold til EØS-avtalen artikkel 7 bokstav a skal forordninger «som sådan» gjøres til en del av norsk rett. Gjennomføringen bør derfor foregå ved inkorporasjon. Dette innebærer at den lovteksten som vedtas, fastsetter at vedkommende forordning - i EØS-tilpasset form - skal gjelde som lov. Selve teksten der EØS-tilpasningene er innarbeidet, vedtas imidlertid ikke formelt som lov.

3.2.2 Forslaget i høringsnotatet og hørings­instansenes syn

I høringsnotatet presenterte departementet to alternative måter å gjennomføre forordningen på: Enten i en egen ny lov eller ved endringer i markedsføringsloven. Etter departementets foreløpige vurdering ville gjennomføring i markedsføringsloven være den beste løsningen, bl.a. av hensyn til brukerne og at Forbrukerombudet vil håndheve mesteparten av regelverkene som omfattes av forordningen.

Forslaget om gjennomføring i markedsføringsloven støttes av Arbeids- og sosialdepartementet, De norske Bokklubbene, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Lotteritilsynet, Norges Automobilforbund, Nærings- og handelsdepartementet, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sosial- og helsedirektoratet.

Finansnæringens Hovedorganisasjon mener derimot at reglene som gjennomfører forordningen bør gjennomføres i en egen lov, fordi dette vil gjøre regelverket best tilgjengelig for brukerne.

3.2.3 Departementets vurderinger

Forordningen vil i stor grad bli anvendt på saker som håndheves av Forbrukerombudet etter regler nedfelt i markedsføringsloven. Departementet antar derfor at det er mest naturlig for brukerne av regelverket å søke etter håndhevingsregelverket i markedsføringsloven.

En annen fordel med gjennomføring i markedsføringsloven er at det allerede er et eget kapittel i loven om handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser, jf. lovens kapittel II b. Kapittelet kom inn ved gjennomføringen av forbudsdirektivet. Det er sammenfallende innhold i forbudsdirektivets og forordningens begrep om forbrukernes kollektive interesser, og det kan derfor være naturlig og ryddig å samle disse bestemmelsene i en lov. Forholdet mellom forbudsdirektivet og forordningens bestemmelser er nærmere behandlet i pkt. 3.1.2 ovenfor.

Forslaget har fått bred støtte i høringsrunden. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om å gjennomføre forordingen i markedsføringsloven.

Departementet foreslår at inkorporasjonen konkret skjer gjennom en ny bestemmelse i markedsføringsloven kapittel II b om handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser. Bestemmelsen fastslår at forordningen, i EØS-tilpasset form, skal gjelde som lov, jf. forslag til ny § 9 h første ledd. Forordningsteksten i norsk oversettelse er inntatt som vedlegg til denne proposisjonen.

Hvilke felleskapsregelverk som forordningen omfatter, går frem av vedlegget til forordningen. Dette vedlegget vil bli endret fortløpende ettersom nye forbrukerbeskyttelsesregelverk blir vedtatt i EU og føres opp på listen over direktiver og forordninger. Dersom regelverkene innlemmes i EØS-avtalen, må dette gjenspeiles også i den norske gjennomføringen av forordningen. Det anses lite hensiktsmessig å endre denne listen ved lovendring, og det foreslås derfor at departementet gis hjemmel i markedsføringsloven til i forskrift å utvide listen med relevant regelverk, jf. forslag til ny § 9 e fjerde ledd.

I og med at Barne- og likestillingsdepartementet er forvaltningsansvarlig for markedsføringsloven, innebærer den foreslåtte gjennomføringsmåten at dette departementet blir tillagt myndighet til å fastsette og endre forskriften. Det foreslås i tillegg at departementet, som hovedansvarlig for gjennomføringen av forordningen, gis hjemmel til oppnevning av vedkommende myndigheter og sentralt kontaktorgan, jf. forslag til § 9 h annet ledd.

Prosessen med innlemmelse av det aktuelle regelverket i forskriften og utpeking av vedkommende myndigheter forutsettes å skje i nært samråd med ansvarlige fagdepartementer også i fremtidige saker.

I tillegg til gjennomføringen av selve forordningen i norsk rett, er det nødvendig å foreta enkelte tilpasninger i eksisterende regelverk. Det dreier seg om endringer som gir de enkelte håndhevingsmyndighetene tilstrekkelig kompetanse som kreves for håndheving av forordningen etter dens artikkel 4 nr. 6, se særlig pkt. 3.4.3 nedenfor.

3.3 Vedkommende myndigheter og sentralt kontaktorgan

3.3.1 Forordningen

Forordningen har som formål å formalisere samarbeidet mellom håndhevingsmyndigheter. De myndigheter som skal inngå i nettverket av håndhevningsorganer omtales som vedkommende myndigheter , jf. artikkel 3 bokstav c) og artikkel 4.

Artikkel 4 nr. 2 gir medlemslandene anledning til å utpeke private organer som har en legitim interesse i å få stanset grenseoverskridende overtredelser. Disse kan iverksette tiltak i overensstemmelse med artikkel 8 nr. 3, se nærmere om artikkel 8 i pkt. 3.6.1. Denne muligheten er gitt for å ivareta interessene til de medlemsland som har et system basert på at markedsovervåkingen og håndheving av forbrukerregelverk er satt ut til private organer eller organisasjoner. Dette gjelder for eksempel i Tyskland.

Det skal også utpekes et kontaktpunkt i hvert land, det sentrale kontaktorgan. Dets funksjon skal være å samordne alle utgående saker fra og innkommende saker til de enkelte vedkommende myndigheter i det aktuelle landet, jf. artikkel 3 bokstav d). Dette gjelder blant annet mottak og videresending av informasjon om tiltak som er iverksatt og anmodninger om bistand fra en annen myndighet, jf. artikkel 9.

Det skal gis beskjed til Europakommisjonen/EFTAs overvåkningsorgan om både utpekte vedkommende myndigheter og det sentrale kontaktorgan, slik at disse oppføres på en liste som oppdateres og publiseres i EU-Tidende og i EØS-tillegget til disse, jf. artikkel 5.

Det følger av forordningen artikkel 4 nr. 1 at de enkelte medlemsland skal utpeke de vedkommende myndigheter og et sentralt kontaktorgan som skal være ansvarlig for gjennomføringen av samarbeidet etter forordningen. Det foreslås at Barne- og likestillingsdepartementet gis hjemmel til slik utpeking, jf. forslaget til ny § 9 h annet ledd i markedsføringsloven.

3.3.2 Hvem skal oppnevnes som vedkommende myndigheter og sentralt kontaktorgan?

Forordningen gir ingen begrensninger på antall vedkommende myndigheter som skal oppnevnes og meldes inn i nettverket etter artikkel 4 nr. 1. Vedkommende myndigheter er etter forordningen artikkel 3 bokstav c) definert som «enhver offentlig myndighet på nasjonalt, regionalt eller lokalt plan med et særlig ansvar for å håndheve regelverket som beskytter forbrukernes interesser.» Det avgjørende er å oppnevne de myndigheter som på best mulig måte kan håndheve regelverket som er oppført i forordningens vedlegg, slik dette er gjennomført i norsk rett.

I høringsnotatet ble det foreslått at følgende myndigheter oppnevnes som vedkommende myndigheter etter forordningen på hver sine fagområder som de håndhever i dag:

• Forbrukerombudet

• Medietilsynet

• Statens legemiddelverk

• Sosial- og helsedirektoratet

Når det gjelder hvilket regelverk som håndheves av de enkelte myndigheter, vises det til gjennomgangen av regelverket i pkt. 3.1.3 ovenfor.

Senere kan det også bli aktuelt å oppnevne Lotteritilsynet som vedkommende myndighet når det gjelder å håndheve forbudet mot visse pyramideliknende omsetningssystemer i direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. Direktivet skal gjennomføres i norsk rett innen 12. desember 2007.

Samferdselsdepartementet har nylig gjennomført en høring om endringer i luftfartsloven knyttet til håndhevingsbestemmelsene i forordningen om forbrukervernsamarbeid, hvor også andre endringer som er nødvendige for å gjennomføre nytt EU-regelverk på luftfartsområdet ble behandlet. I det aktuelle høringsnotatet har Samferdselsdepartementet gått inn for at Luftfartstilsynet vil bli utpekt som vedkommende myndighet etter forordningen for regelverket i vedleggets pkt. 15) om forordning (EF) nr. 261/2004 om erstatning og assistanse til flypassasjerer ved nektet ombordstigning og ved innstilte eller vesentlige forsinkede flygninger.

Ingen høringsinstanser har kommet med innvendinger til at ovennevnte instanser oppnevnes som vedkommende myndigheter. Departementet opprettholder derfor forslaget.

Det skal også utpekes et «sentralt kontaktorgan» som skal være ansvarlig for samordning av saker etter forordningen nasjonalt. I høringsnotatet foreslo departementet at Forbrukerombudet blir tildelt denne funksjonen. Ingen høringsinstanser har kommet med innvendinger til dette.

Etter forslaget her vil Forbrukerombudet bli oppnevnt som vedkommende myndighet for 14 av de 16 regelverkene som foreløpig er oppført i vedlegget til forordningen. Forbrukerombudet vil i fremtiden også håndheve direktivet om urimelig handelspraksis (regelverk nr. 16), jf. omtalen av direktivet under pkt. 3.1.3. Det antas at det vil oppstå mange grenseoverskridende konflikter som faller inn under direktivets anvendelsesområde. Dette tilsier at Forbrukerombudet som vedkommende myndighet vil ha befatning med hovedtyngden av inn- og utgående saker etter forordningen. Det antas derfor at Forbrukerombudet vil være best egnet blant annet til å raskt foreta vurderinger av hvem som skal behandle innkomne saker. I tillegg vil man spare både tid og administrative kostnader ved at «mellomleddsfunksjonen» faller bort i alle saker som skal behandles av Forbrukerombudet som vedkommende myndighet.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at Forbrukerombudet oppnevnes som sentralt kontaktorgan etter forordningen.

Hjemmelen for å oppnevne vedkommende myndigheter og sentralt kontaktorgan følger av forslag til ny § 9 h annet ledd i markedsføringsloven. Departementet tar sikte på å oppnevne ovennevnte instanser administrativt etter at de forslåtte lovendringene er trådt i kraft.

3.4 Hvilke virkemidler skal vedkommende myndigheter ha til sin rådighet?

3.4.1 Forordningen

I følge artikkel 4 nr. 3 skal hver av håndhevingsmyndighetene ha den etterforsknings- og håndhevningskompetanse som er nødvendig for anvendelsen av forordningen. Som et minstekrav skal myndighetene ha kompetanse som oppstilt i artikkelens nr. 6 bokstav a) til g), nærmere bestemt:

1. å ha tilgang til alle relevante dokumenter, i enhver form, knyttet til overtredelsen innenfor Fellesskapet,

2. å avkreve enhver person relevante opplysninger knyttet til overtredelsen innenfor Fellesskapet,

3. å gjennomføre nødvendige kontroller på stedet,

4. å framsette et skriftlig krav om at vedkommende selger eller leverandør stanser overtredelsen innenfor Fellesskapet,

5. å få selgeren eller leverandøren som er ansvarlig for overtredelsen innenfor Fellesskapet, til å forplikte seg til å stanse overtredelsen, og eventuelt å offentliggjøre den inngåtte forpliktelsen,

6. å kreve at enhver overtredelse innenfor Fellesskapet stanses eller forbys, og eventuelt å offentliggjøre de avgjørelser som er truffet i denne forbindelse,

7. å kreve at den tapende part betaler erstatning til statskassen eller til en mottaker som er utpekt i eller i henhold til nasjonal lovgivning, dersom avgjørelsen ikke etterkommes.

Kompetansen skal utøves i overensstemmelse med nasjonal lovgivning. Som et overordnet vilkår for å kunne sette i verk tiltakene, må det foreligge rimelig grunn til mistanke om en overtredelse innenfor Fellesskapet. Dette kravet er nærmere behandlet i pkt. 3.5 nedenfor.

3.4.2 Nærmere om de enkelte virkemidlene i bokstav a), b), c) og e)

I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at det er tvil om tolkningen av bokstav c) og e). Høringsinstansene ble særlig bedt om å komme med synspunkter på tolkingen av disse bestemmelsene og hvordan de bør gjennomføres i norsk rett. I høringsrunden har departementet mottatt merknader til virkemidlene som er nevnt i bokstav a), b), c) og e). Disse behandles nedenfor.

a) å ha tilgang til alle relevante dokumenter, i enhver form, knyttet til overtredelsen innenfor Fellesskapet, og

b) å avkreve enhver person relevante opplysninger knyttet til overtredelsen innenfor Fellesskapet

I høringsnotatet la departementet til grunn at bestemmelsene forstås slik at bokstav a) gjelder retten til utlevering av dokumenter (skriftlig materiale) mens bokstav b) omhandler informasjon i muntlig form.

Næringslivets Hovedorganisasjon har følgende merknader:

«NHO er opptatt av at rettssikkerheten til påstått overtreder ivaretas på en god måte. Forordningens artikkel 4 nr 6 fastsetter hvilke virkemidler håndhevende myndigheter skal ha i forhold til påstått overtreder. Når det gjelder fortolkningen av hvilke virkemidler som står til håndhevende myndigheters rådighet, mener NHO det bør utvises edruelighet.

NHO er enig i at mfl § 15 første ledd og kredittkjøpsloven § 30 allerede i dag hjemler beføyelsene nevnt i forordningens artikkel 4 nr 6 litra a og b. Kringkastingsloven foreslås endret, for at opplysningsplikten skal omfatte flere aktører enn fastsatt i kringkastingsforskriften i dag. NHO mener det bør fremgå av mfl og kringkastingsloven at når det gjelder dokumenter, har håndhevende myndighet rett til å gjøre seg kjent med innholdet og eventuelt ta en kopi. Opplysninger belagt med taushetsplikt vil under enhver omstendighet ikke kunne kreves utlevert, typisk advokatkorrespondanse.»

Til dette vil departementet bemerke at dagens bestemmelser i markedsføringsloven og kredittkjøpsloven ikke regulerer nærmere på hvilken måte opplysningsplikten skal oppfylles. Departementet ser ikke grunn til å endre på dette. Det må avgjøres konkret hva som er hensiktsmessig i den enkelte sak.

Etter straffeloven § 144 er det straffbart for blant annet advokater å bryte taushetsplikten. Det følger av dette at et tilsynsorgan ikke kan kreve informasjon som er omfattet av taushetsplikten, med mindre annet er fastsatt særskilt ved lov. Et eksempel på slik bestemmelse er legemiddelloven § 28 annet ledd siste punktum, som bestemmer at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for tilsynet (til Statens legemiddelverk). Overtrederens korrespondanse med sin advokat er derimot ikke underlagt overtrederens taushetsplikt, og kan etter omstendighetene være relevant dokumentasjon som tilsynsmyndigheten kan kreve. For øvrig gir forvaltningsloven § 14 den som blir pålagt å utlevere opplysninger klageadgang.

c) rett til å gjennomføre nødvendige kontroller på stedet

I høringsnotatet la departementet til grunn at dette forstås slik at myndighetene skal ha rett til å møte opp på stedet for å foreta plassundersøkelse/ransakelse i arbeidet med å avdekke eventuelle brudd på fellesskapsregelverket etter forordningen. Forståelsen av «på stedet» omfatter også den næringsdrivendes kontorlokaler. Det ble reist spørsmål om kravet også kan forstås slik at myndighetene kun gis hjemmel til å kontrollere steder og dokumenter som uansett er offentlig tilgjengelige.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har følgende kommentarer:

«HSH antar at forordningen på dette punkt ikke medfører en utvidet adgang til «på stedet» kontroller enn det som allerede følger av markedsføringslovens § 15 og kredittkjøpsloven § 30 annet ledd (samt forslag til ny § 2-12 annet ledd i kringkastingsloven ). «På stedet» må av hensyn til rettssikkerheten ikke tolkes utvidende, og bør begrenses til bedriftens forretningslokaler.»

Næringslivets Hovedorganisasjon bemerker at:

«Artikkel 4 nr 6 litra c som hjemler «nødvendige kontrollundersøgelser på stedet», er uklar. NHO mener bestemmelsen av rettssikkerhetshensyn bør tolkes innskrenkende, ettersom beføyelsen er svært inngripende. Vilkåret «på stedet» er uklart og må etter NHOs mening begrenses til forretningsstedet. For øvrig vises det til kommentarene i avsnittet ovenfor om kopier av dokumenter og taushetspliktbelagt informasjon.

Håndhevende myndighet må ikke gis rett til å tiltvinge seg adgang for å foreta bevissikring.

NHO deler departementets oppfatning av at i så fall må politiet kobles inn.»

Sosial- og helsedirektoratet uttaler:

«Når det gjelder forordningens artikkel 4 punkt 6 bokstav c, som sier at den kompetente myndighet skal ha «rett til å gjennomføre nødvendige kontrollundersøkelser på stedet», er direktoratet usikker på hvilken tolkning som bør legges til grunn. Direktoratet ser det imidlertid som hensiktsmessig å innta en klar hjemmel for kontrollundersøkelser for å unngå tvil om rekkevidden av direktoratets kontrolladgang. Direktoratet ser at det kunne være hensiktsmessig med en hjemmel som åpent for videre kontrolladgang enn ASD og HOD legger til grunn, altså at steder som ikke er offentlige bør kunne kontrolleres. Direktoratet har imidlertid ikke vurdert hvordan dette i så fall skal løses lovteknisk. Skal ASDs og HODs tolkning legges til grunn, er direktoratet enig i at alkoholloven § 9-3 og tobakkskadeloven § 8 i dag gir tilstrekkelig hjemmel for direktoratet til å foreta kontrollundersøkelser på offentlige steder.»

Etter departementets syn bør bestemmelsen tolkes slik at håndhevingsmyndighetene skal ha adgang til å foreta kontrollundersøkelser på bedriftens private område. Skulle bestemmelsen tolkes slik at den bare omfatter offentlige steder, ville den ha liten praktisk betydning. For øvrig vil departementet vise til forvaltningsloven § 15, som nærmere regulerer fremgangsmåten ved gransking og lignende.

e) å få selgeren eller leverandøren som er ansvarlig for overtredelsen innenfor Fellesskapet, til å forplikte seg til å stanse overtredelsen, og eventuelt å offentliggjøre den inngåtte forpliktelsen

I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at ordlyden i bestemmelsen er fremmedartet for oss, ved at den gir myndighetene en rett til å få skriftlig bekreftelse fra lovovertrederen. Dersom slik bekreftelse ikke gis, er det imidlertid i forordningen ikke knyttet virkninger direkte til dette. Det ble reist spørsmål om hvordan dette skal forstås.

Når tiltakene i artikkel 4 nr. 6 leses i sammenheng, antok departementet at bokstav e) regulerer «forhandlingsstadiet». Bestemmelsen er ment å gi den næringsdrivende en mulighet til å rette opp forholdet, og å gi bekreftelse om at dette blir gjort, før eventuelt forbudsvedtak treffes.

Spørsmålet blir om myndighetenes anvendelse av denne adgangen er å anse som et enkeltvedtak som gir den næringsdrivende en rett til «å gjøre opp for seg» før eventuelt forbudsvedtak treffes. Bestemmelsen bør i så fall gjennomføres direkte i lovverket. Det som taler mot en slik forståelse, er at det i forordningen ikke er satt som vilkår for nedleggelse av forbudsvedtak (bokstav f) at slike forhandlinger er gjennomført i forkant.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon skriver følgende i sin høringsuttalelse:

«I forordningens artikkel 4 punkt 6 anser HSH, i likhet med departementet, at bokstav e) er ment å gi håndhevingsmyndighetene en mulighet til å gi den næringsdrivende anledning til å rette opp forholdet før forbudsvedtak treffes. Forbudsvedtak mot forhold som skader forbrukerens kollektive interesser vil kunne fattes i tilfeller hvor det foreligger berettiget tvil om man har overtrådt lovens bestemmelser. Som alternativ til forbudsvedtak, vil det i de tilfeller håndhevingsmyndighetene vurderer forholdet annerledes enn det bedriften selv gjør, være hensiktsmessig at bedriften gis anledning til å rette. Slik retteadgang bidrar dessuten til lempligere løsninger og smidigere praktisering av regelverket.»

Nærings- og handelsdepartementet uttaler:

«Adgangen til å få en skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende fremstår først og fremst som et alternativt virkemiddel for myndighetene, og det er ikke knyttet direkte virkninger til en manglende bekreftelse. Dette taler mot å anse myndighetenes anvendelse av tiltaket som et enkeltvedtak. Vi mener likevel en klar hjemmel i markedsføringsloven vil være en fordel. Loven er mer tilgjengelig for de næringsdrivende enn forordningen. Vi antar også at det vil være enklere for håndhevingsmyndighetene å bruke tiltaket når adgangen fremgår klart av loven.»

Næringslivets Hovedorganisasjon bemerker følgende:

«Artikkel 4 nr 6 litra e fastsetter at myndighetene kan kreve erkjennelsestilsagn, som eventuelt kan kreves offentliggjort, fra selger eller leverandør «som har forårsaget overtrædelserne». For bruk av dette virkemiddelet forutsetter forordningen etter ordlyden at det er etablert at overtredelse har funnet sted. Om bestemmelsen skal være slik å forstå, mener NHO det må fremgå at rettskraftig avgjørelse må foreligge for at håndhevende myndighet skal kunne kreve slik erkjennelse. Det må i så fall gjøres en tilføyelse om rettskraftig avgjørelse i den foreslåtte ordlyden i de relevante lovene. Artikkel 4 litra e kan ut fra ordlyden vanskelig sees å være ment som en mulighet for selger/leverandør til å rette opp forholdet, slik departementet mener. En slik løsning vil jo forutsette at partene blir enige om å løse saken på denne måten, og myndighetene trenger da ikke tvangshjemmel.»

Til merknadene fra Næringslivets Hovedorganisasjon vil departementet bemerke at det grunnleggende vilkåret for å bruke håndhevingstiltakene står innledningsvis i artikkel 4 nr. 6, nemlig at det er «rimelig grunn til mistanke» om en overtredelse. Departementet finner det ikke naturlig å tolke bokstav e) slik at det må foreligge en rettskraftig avgjørelse (dom) på at det har skjedd en overtredelse før skriftlig bekreftelse kan kreves. Det følger av artikkel 4 nr. 4 bokstav a) at de vedkommende myndigheter kan utøve virkemidlene direkte selv.

Departementet er enig med høringsinstansene som mener at bokstav e) fremstår som et alternativ til sanksjoner. Det knyttes ikke andre rettsvirkninger til manglende etterfølgelse av kravet om skriftlig bekreftelse, enn at tilsynsmyndigheten kan velge å forfølge saken videre med forbudsvedtak mv. Dersom overtrederen gir en skriftlig bekreftelse på at det ulovlige skal opphøre, vil vedkommende være avtalerettslig forpliktet til å gjøre det.

Departementet er kommet til at det både av hensyn til brukerne og for å unngå tvil om forordningen er gjennomført riktig, bør tas inn klare lovhjemler i de aktuelle regelverkene om at tilsynsorganene skal ha rett til å kreve skriftlig bekreftelse som nevnt i bokstav e).

3.4.3 Har instansene som skal oppnevnes som vedkommende myndigheter de nødvendige virkemidlene etter forordningen?

Nedenfor gjennomgår departementet om hvert av håndhevingsorganene som i denne omgang skal oppnevnes som vedkommende myndigheter har kompetanse til å gjennomføre tiltakene som er opplistet i artikkel 4 nr. 6 bokstav a) til g) og hvilke endringer som anses nødvendige for å gjennomføre forordningen.

3.4.3.1 Forbrukerombudet

Bokstav a) og b) om opplysningsplikt

Regelverkene i forordningens vedlegg pkt. 1), 2), 4), 5), 6), 7), 8), 9), 10),11),12) og 14) skal etter forslaget her håndheves av Forbrukerombudet etter markedsføringslovens bestemmelser. Retten til å kreve utlevering av dokumenter følger av markedsføringsloven § 15 første ledd, hvor det fremgår at: «Enhver plikter å gi Markedsrådet eller Forbrukerombudet de opplysninger disse myndigheter krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven, herunder opplysninger som er nødvendige for vurdering av om en framstilling er uriktig eller villedende.» Det følger av leddets annet punktum at opplysningene kan kreves gitt både skriftlig og muntlig.

Regelverk nr. 3 om forbrukerkreditt er gjennomført i kredittkjøpsloven og kan håndheves av Forbrukerombudet. Forbrukerombudets rett til innhenting av relevante dokumenter og opplysninger etter bokstav a) og b) anses ivaretatt gjennom kredittkjøpsloven § 30 annet ledd, som sier at «Tilsynsmyndigheten kan kreve de opplysninger som trengs for å gjennomføre tilsynet.» Forbrukerombudet vil i henhold til lovstridsprinsippet i tillegg ha hjemmel etter markedsføringsloven § 15 første ledd, jf. avsnittet over.

Departementet er kommet til at Forbrukerombudet allerede har til sin rådighet virkemidlene i bokstav a) og b) når det gjelder regelverket han skal håndheve etter forordningen.

Bokstav c) om kontrollundersøkelser

Markedsføringsloven § 15 annet ledd fastslår at Forbrukerombudet kan «foreta slik gransking og besiktigelse, herunder kreve utlevert dokumenter, gjenstander, vareprøver eller annet, som de finner påkrevet for å utføre sitt gjøremål etter loven.» I fotnote til bestemmelsen vises det til straffeloven § 326, som blant annet sier at det er straffbart å hindre eller forsøke å hindre en offentlig tjenestemann i å utføre sine lovpålagte oppgaver eller å forhindre han adgang til steder han har berettiget adgang til.

I markedsføringsloven § 15 annet ledd siste setning står det at: «Om nødvendig kan det kreves hjelp av politiet.» Dette gjelder tilfeller hvor Forbrukerombudet, til tross for berettiget adgang, blir nektet adgang til de aktuelle lokalene. Forbrukerombudet har med andre ord ikke myndighet til på egen hånd å tiltvinge seg adgang til lokaler for å foreta gransking. Gjennom arbeidet i Europakommisjonens ekspertgruppe nedsatt i forbindelse med utarbeidelsen av forordningen, er det avklart med Europakommisjonen at tilgang til lokaler gjennom bistand fra politiet anses som tilstrekkelig for oppfyllelse av forordningen artikkel 4 nr. 6 bokstav c).

Forbrukerombudet bemerker følgende i sin høringsuttalelse:

«Slik Forbrukerombudet forstår hjemmelen i mfl § 15 til å foreta stedlige undersøkelser («gransking og besiktigelse»), er denne ikke begrenset til steder som er offentlig tilgjengelige. Skulle dette vært tilfelle, ville bestemmelsen mistet mye av sin praktiske betydning, da det ville vært enkelt for næringsdrivende å avskjære myndighetenes tilgang til bevismateriale.»

Departementet slutter seg til dette. Bestemmelsen er vid og omfatter bedriftens private område.

Markedsføringsloven § 15 annet ledd gir Forbrukerombudet tilstrekkelig hjemmel til å foreta stedlige kontroller for håndheving av regleverkene i vedleggets pkt. 1), 2), 4), 5), 6), 7), 8), 9), 10), 11), 12) og 14).

Forbrukerombudets rett til gransking for tilsyn av kredittkjøpsloven (regelverk nr. 3), følger av lovens § 30 annet ledd annet punktum, som sier at «Myndigheten kan også foreta slik gransking og besiktigelse som den finner påkrevd for å utføre sine gjøremål etter loven.»

Departementet mener at ovennevnte gir Forbrukerombudet tilstrekkelig kompetanse etter bokstav c).

Bokstav d) om å kreve opphør av overtredelser

Markedsføringsloven § 13 angir Forbrukerombudets tilsynsområde. Det følger bl.a. av første ledd siste punktum at «Ombudet skal av eget tiltak eller på grunnlag av henvendelser fra andre søke å påvirke alle næringsdrivende til å innrette sin virksomhet etter disse bestemmelser [om kontroll med markedsføring].» Tilsvarende står det i annet ledd at Forbrukerombudet skal føre tilsyn med og gjennom forhandlinger med næringsdrivende bidra til at urimelige avtalevilkår ikke nyttes til skade for forbrukerne. Paragraf 13 gir Forbrukerombudet hjemmel til skriftlig å kreve opphør av ulovlige handlinger ved sin håndheving av regelverkene i vedleggets pkt. 1), 2), 4), 5), 6), 7), 8), 9), 10), 11), 12) og 14).

Ved kgl.res. av 27. juni 1986 fikk Forbrukerombudet myndighet til å føre tilsyn med kredittkjøpsloven. Dette anses som tilstrekkelig hjemmel til å oppfylle kravet i bokstav d) på dette punkt for regelverk nr. 3 om kredittkjøp. Av vedtakets punkt IV følger det at Forbrukerombudet skal ha tilsynet med at bestemmelsene i eller i medhold av kredittkjøpsloven blir overholdt. Det vil være naturlig og nødvendig at Forbrukerombudet har myndighet til skriftlig å kreve opphør av handlinger i strid med dette regelverket. Forbrukerombudet vil i henhold til lovstridsprinsippet i tillegg ha hjemmel etter markedsføringsloven § 13, jf. avsnittet over.

Bokstav e) om å kreve opphørstilsagn

Markedsføringsloven gir i dag ikke Forbrukerombudet en direkte hjemmel for å be den næringsdrivende om skriftlig bekreftelse om opphør av en lovstridig handling. Etter dagens system søker Forbrukerombudet å påvirke den næringsdrivende til å innrette sin virksomhet etter regelverket, jf. § 13 første ledd siste punktum og annet ledd. Ofte skjer slik påvirkning ved at det rettes en skriftlig henvendelse til den næringsdrivende hvor det gjøres oppmerksom på at ombudet vurderer tiltaket i strid med regelverket, og på den bakgrunn bes det om at forholdet rettes opp. I samme henvendelse oppfordres den næringsdrivende til innen en gitt frist å kommentere saken og å eventuelt opplyse om hvordan han eller hun vil innrette seg etter regelverket.

I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om å innføre en klar hjemmel for Forbrukerombudet til å be om skriftlig bekreftelse om at det ulovlige forholdet opphører. Den foreslåtte bestemmelsen lød: «Ved overtredelser av bestemmelser som nevnt i § 9 e tredje ledd, og som ombudet etter § 9 h annet ledd er oppnevnt som kompetent myndighet til å håndheve, kan skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende om at det ulovlige forholdet skal opphøre kreves.»

En slik bestemmelse i markedsføringsloven vil gi Forbrukerombudet tilstrekkelig myndighet etter dette punkt til håndheving av regleverkene i vedleggets pkt. 1), 2), 4), 5), 6), 7), 8), 9), 10), 11), 12) og 14).

Forbrukerombudet uttaler i sin høringsuttalelse at:

«I forhold til spørsmålet om å kunne kreve en skriftlig bekreftelse, er Forbrukerombudets praksis i dag at den næringsdrivende i en rekke saker, som et ledd i den ordinære saksbehandlingen, bes om å bekrefte at markedsføring eller avtalevilkår vil bli innrettet etter markedsføringslovens regler. Dersom det ikke gis en slik bekreftelse, vil Forbrukerombudet kunne anse at det ikke er oppnådd frivillig ordning i saken, og varsle om at det vil bli fattet forbudsvedtak.

Jeg ser det derfor ikke som noen absolutt nødvendighet at det fastsettes en egen bestemmelse i markedsføringsloven som gir Forbrukerombudet myndighet til å kreve en skriftlig bekreftelse om at en ulovlig handling vil opphøre. Dette følger, etter mitt syn, allerede av dagens praksis.

Dersom det i enkelte saker skulle være hensiktsmessig å avkreve en mer formell bekreftelse på at den næringsdrivende ikke skal gjenta nærmere angitte brudd på lovgivningen, kan jeg ikke se at det er noe i dagens lovgivning som forhindrer Forbrukerombudet fra å kreve dette.»

Under den generelle behandlingen av bokstav e) i pkt. 3.4.2 ovenfor, er departementet likevel kommet til at bestemmelsen bør gjennomføres uttrykkelig i de aktuelle regelverkene. Departementet foreslår derfor å innføre en klar hjemmel i markedsføringsloven for å gjennomføre bokstav e). Departementet har revurdert forslaget i høringsnotatet og kommet til at retten til å kreve skriftlig bekreftelse bør gjelde alle overtredelser av markedsføringsloven, ikke bare overtredelser etter forordningen. En slik generell bestemmelse passer bedre inn i § 13 femte ledd, som foreslås endret til følgende:

«Forbrukerombudet kan kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at ulovlige forhold skal opphøre. Dersom frivillig ordning ikke oppnås, kan Forbrukerombudet forelegge saken for Markedsrådet til avgjørelse etter § 12.»

Kredittkjøpsloven (regelverk nr. 3) gir ingen hjemmel til å kreve skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende på at lovbruddet skal opphøre. Forbrukerombudets kompetanse til å kreve slik bekreftelse etter kredittkjøpsloven, vil i henhold til lovstridsprinsippet følge av forslaget til nytt første punktum i markedsføringsloven § 13 femte ledd, jf. foregående avsnitt.

Om rett til offentliggjøring av bekreftelsen legger departementet til grunn at lov om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) § 2 første ledd jf. § 3 første ledd (innkommet dokumentet til forvaltningsorgan) gir en generell adgang til offentliggjøring av skriftlige bekreftelser etter forordningens bokstav e).

Bokstav f) og g) om forbud og økonomiske sanksjoner

Etter markedsføringslovens system er det Markedsrådet som er gitt den primære kompetansen til å fatte forbudsvedtak mot handlinger i strid med lovens bestemmelser, jf. § 12. Markedsrådet er et forvaltningsorgan med domstolslignende funksjon som avgjør klager på Forbrukerombudets vedtak og saksbehandling. Markedsrådet er således spesialisert innen markedsrett. Rådets vedtak er bindende hvis ikke avgjørelsen innen en gitt frist bringes inn for de ordinære domstoler.

Forbrukerombudets hjemmel til å fatte forbudsvedtak ved håndheving av regleverkene i vedleggets pkt. 1), 2), 4), 5), 6), 7), 8), 9), 10), 11), 12) og 14) følger av markedsføringsloven § 14 første og annet ledd. Forbrukerombudets kompetanse etter § 14 første og annet ledd er begrenset til der ombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkninger å avvente vedtak fra Markedsrådet, jf. første ledd, eller der markedsføringen eller avtalevilkåret av ombudet anses i det vesentlige identisk med markedsføring eller vilkår som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot, jf. annet ledd.

Når det gjelder Forbrukerombudets håndhevingsansvar etter kringkastingsregelverket (regelverk nr. 4), følger det av kringkastingsforskriften § 1-8 og markedsføringsloven § 13 fjerde ledd at Forbrukerombudet fører tilsyn med regler gitt i medhold av kringkastingsloven § 3-1 fjerde ledd. Forbrukerombudets vedtakskompetanse i slike saker følger av markedsføringsloven § 14, jf. § 12 første ledd og det tidligere omtalte lovstridsprinsippet.

Kredittkjøpsloven (regelverk nr. 3) gir ingen hjemmel til nedlegge forbudsvedtak ved brudd på lovens bestemmelser. Markedsrådets og Forbrukerombudets kompetanse til å fatte forbudsvedtak etter kredittkjøpsloven ved håndheving ut fra forbrukerhensyn, vil i henhold til lovstridsprinsippet følge av markedsføringslovens vedtaksbestemmelser i §§ 12 og 14.

Det følger av forordningen artikkel 4 nr. 4 at den vedkommende myndighet (her Forbrukerombudet) enten skal utøve håndhevingsmyndigheten selv eller alternativt ved å bringe saken inn for en domstol. Departementet mener at Markedsrådet kan anses som en domstol i denne forbindelse, da det er et domstolsliknende forvaltningsorgan på markedsrettens område. Departementet anser derfor at markedsføringslovens sanksjonssystem er i tråd med forordningens krav på dette punkt.

Markedsrådets og Forbrukerombudets vedtakskompetanse foreslås utvidet til å omfatte de nye bestemmelsene som gjennomfører forordningen, jf. forslaget til § 12 første ledd nytt fjerde punktum og § 14 første ledd første punktum i markedsføringsloven. Dette vil etter departementets syn oppfylle kravene forordningen stiller i bokstav f) om at en overtredelse kan kreves stanset eller forbys.

Markedsføringsloven § 16 gir hjemmel til å ilegge tvangsgebyr i vedtak fattet etter §§ 12 og 14. Gebyret skal betales av den som vedtaket retter seg mot dersom vedkommende overtrer vedtaket eller medvirker til at en annen foretar den handlingen som vedtaket retter seg mot. Bestemmelsen foreslås utvidet til å omfatte vedtak fattet ved brudd på bestemmelser som gjennomfører forordningen, jf. forslag til endring i markedsføringsloven § 16 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen anses å gjennomføre forordningen bokstav g) om økonomiske sanksjoner hvis en avgjørelse ikke etterkommes.

Når det gjelder forordningens krav til å kunne offentliggjøre forbudsvedtakene fattet med hjemmel i regelverket som nevnt over, legger departementet til grunn at lov om offentlighet i forvaltningen § 2 første ledd jf. § 3 første ledd gir en generell adgang til dette. Ingen av disse regelverkene gjør unntak fra offentlighetslovens bestemmelser.

3.4.3.2 Medietilsynet

Bokstav a) og b) om opplysningsplikt

Regelverk nr. 4 i forordningens vedlegg om kringkasting er i hovedsak gjennomført i kringkastingsloven og i forskrift til den, og håndheves av Medietilsynet. Myndighetene har hjemmel til å innkreve nødvendige opplysninger og dokumentasjon fra blant annet kringkastere som et ledd i tilsynsarbeidet, jf. kringkastingsforskriften § 1-6. Denne bestemmelsen er ikke tilstrekkelig til å oppfylle forordningens krav etter dens artikkel 4 nr. 6 bokstav a) og b). Pliktsubjekt etter bestemmelsen er begrenset til kringkastere og eiere eller operatører av anlegg for kringkasting. Andre aktører, for eksempel eksterne programprodusenter, annonsører og sponsorer, har ikke plikt til å gi Medietilsynet opplysninger. Kultur- og kirkedepartementet har på denne bakgrunn utarbeidet forslag til ny § 2-11 om opplysningsplikt i kringkastingsloven.

Forslaget lyder slik:

Ǥ 2-11 Opplysningsplikt.

Enhver plikter å gi Medietilsynet de opplysninger som tilsynet krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven eller for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller internasjonal organisasjon. Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om opplysningsplikten, herunder om hvem som er omfattet av opplysningsplikten og hvilke opplysninger som kan kreves.»

Medietilsynet skriver følgende i sin høringsuttalelse:

«I høringsnotatet foreslås endringer i kringkastingsloven ved ny § 2-11 om opplysningsplikt og ny § 2-12 om Medietilsynets myndighet ved grenseoverskridende kringkasting. Medietilsynet støtter de foreslåtte endringer i kringkastingsloven og er enig i at de vil tilfredstille forordningens krav. Vi er også enig i at ny opplysningsplikthjemmel bør tilfredstille de behov for å innhente opplysninger som Medietilsynet for øvrig har for å kunne utføre sine oppgaver etter loven. Det bemerkes likevel at det er behov for å presisere at opplysningsplikten også gjelder adgang til «ethvert relevant dokument», jf forordningen artikkel 4 nr 6 bokstav a).»

Etter departementets syn vil bestemmelsen ovenfor være vid nok til å oppfylle forordningens krav, og det ligger implisitt at «ethvert relevant dokument» er omfattet.

Bokstav c) om kontrollundersøkelser

Kringkastingsloven gir ikke hjemmel til å gjennomføre kontrollundersøkelser på stedet. Kultur- og kirkedepartementet har på denne bakgrunn utarbeidet forslag til ny § 2-12 annet ledd i kringkastingsloven, som fastsetter at Medietilsynet kan «gjennomføre gransking og besiktigelse på stedet hvor kringkasteren utøver sin virksomhet hvis det er nødvendig for at Medietilsynet skal kunne utføre sine gjøremål etter markedsføringsloven § 9 h.»

Departementet anser at bestemmelsen vil gi Medietilsynet tilstrekkelig hjemmel etter forordningen på dette punkt.

Bokstav d) om å kreve opphør av overtredelser

I høringsnotatet antok departementet at Medietilsynet gjennom sitt tilsynsansvar, jf. kringkastingsforskriften § 1-8 annet ledd, har den tilstrekkelige kompetanse som kreves for oppfyllelse av forordningens krav på dette punkt.

Medietilsynet har i høringsrunden uttalt følgende:

«Med hensyn til høringsnotatets pkt. 3.2.2.1 d), «skriftlig krav om at den aktuelle næringsdrivende opphører med den ulovlige handlingen», vil vi bemerke at det neppe fullt ut er som følge av sitt tilsynsansvar, jf kringkastingsforskriften § 1-8, at Medietilsynet har den nødvendige formelle kompetanse som kreves for å tilfredstille forordningens artikkel 4 nr 6 bokstav d). Det riktige er vel at det i så tilfelle følger av at Medietilsynet kan varsle bruk av sanksjonsbestemmelsene i lovens kapittel 10, herunder de nye reglene om tvangsmulkt i § 10-4. Forordningens krav i artikkel 4 nr 6 bokstav d) kan uansett ikke ses å ha særlig selvstendig betydning i forhold til artikkel 4 nr 6 bokstav f), hjemmel til å kreve opphør eller forbud mot enhver overtredelse, som full ut er dekket ved ny § 2-12.»

Etter departementets syn vil Medietilsynets tilsynsansvar samt kringkastingsloven § 10-2 om advarsel til overtrederen gi tilstrekkelig kompetanse for Medietilsynet til å skriftlig fremsette krav overfor overtrederen om at overtredelser opphører.

Bokstav e) om å kreve opphørstilsagn

Kringkastingsloven gir ingen hjemmel for Medietilsynet til å kreve skriftlig bekreftelse fra den næringsdrivende. Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet forslag til ny § 2-12 første ledd første punktum i kringkastingsloven som uttrykkelig gjennomfører forordningens bokstav e). Forslaget lyder:

«Medietilsynet kan kreve skriftlig bekreftelse fra kringkaster under norsk jurisdiksjon på at overtredelse av bestemmelser som nevnt i § 9 e tredje ledd i lov 16. juni 1972 nr. 47 om markedsføring skal opphøre.»

Bokstav f) og g) om forbud og økonomiske sanksjoner

Kringkastingsloven hjemler ikke rett til å forby eller påby opphør av enkeltinnslag i strid med regelverket om reklame og sponsing. Kultur- og kirkedepartementet har utarbeidet forslag til ny § 2-12 første ledd annet punktum som forbyr sending av visse lovlige innslag, avgrenset til saker etter forordningen. Det er intet til hinder for å offentliggjøre forbudsvedtakene. Bestemmelsen lyder slik:

«Medietilsynet kan videre forby kringkasteren å sende innslag hvis det foreligger slik overtredelse [som nevnt i foregående punktum] i disse innslagene.»

Kringkastingsloven ble endret med virkning fra 1. juli 2005. Med dette har Medietilsynet hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å framtvinge etterlevelse av loven og forskrifter og enkeltvedtak fattet i medhold av den. Ved manglende etterlevelse av blant annet reklamereglene i lovens kapittel 3, kan Medietilsynet gi kringkasteren en frist til å innrette seg i samsvar med reglene. Overskrides fristen, løper en tvangsmulkt per dag eller uke den fortsatte regelovertredelsen varer. Reglene om tvangsmulkt fremgår av kringkastingsloven § 10-4.

Departementet legger til grunn at ovennevnte er tilstrekkelig for å gjennomføre bokstav f) og g) i forordningen om opphørs-/forbudsvedtak og økonomiske sanksjoner.

3.4.3.3 Statens legemiddelverk

Bokstav a) og b) om opplysningsplikt

Lovhjemmelen for å føre tilsyn med legemidler fremgår av lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. (legemiddelloven) § 28, og kompetansen etter denne bestemmelsen er delegert til Statens legemiddelverk.

Paragraf 28 annet ledd lyder slik:

«Departementet kan kreve å få utlevert de oppgaver og opplysninger som er nødvendige for å ivareta tilsynet og foreta de nødvendige kontroller av virksomheter, produksjon, og omsetning mv. som berøres av denne lov. Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for tilsynet.»

Departementet anser at dette oppfyller kravene i bokstav a) og b).

Bokstav c) om kontrollundersøkelser

Legemiddelloven § 28 annet ledd gir hjemmel for å «foreta de nødvendige kontroller av virksomheter…som berøres av denne lov.»

Departementet legger til grunn at dette er tilstrekkelig for å gjennomføre bokstav c) om kontrollundersøkelser.

Bokstav d) om å kreve opphør av overtredelser

Legemiddelloven § 28 fjerde ledd gir hjemmel til å gi pålegg om retting. Det følger videre av forskrift 22. desember 1999 nr. 1559 (legemiddelforskriften) § 13-10 at Statens legemiddelverk kan kreve den konkrete reklamen stoppet eller inndratt, og pålegge den som driver reklamen å sende ut en beriktigelse til alle som mottok den ulovlige reklamen.

Departementet anser at dette oppfyller forordingens krav i bokstav d).

Bokstav e) om å kreve opphørstilsagn

Det er ingen uttrykkelig bestemmelse om å få skriftlig bekreftelse fra overtrederen i legemiddelloven. Helse- og omsorgsdepartementet har utarbeidet forslag til en ny bestemmelse i legemiddel­loven § 28 åttende ledd, som vil gi en konkret hjemmel for å kreve skriftlig bekreftelse på opphør av lovbrudd fra den næringsdrivende. Forslaget lyder slik:

«Ved overtredelse av legemiddelloven § 19 og 21 eller forskrifter gitt med hjemmel i disse bestemmelsene, kan departementet kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre.»

Med hensyn til offentliggjøring av tilbakemeldingen, er det ingen uttrykkelige bestemmelser om dette. Det er imidlertid ingen taushetsplikt som hindrer Legemiddelverket i å offentliggjøre den aktuelle tilbakemeldingen.

Bokstav f) og g) om forbud og økonomiske sanksjoner

Legemiddelloven § 28 fjerde ledd gir Legemiddelverket hjemmel til å pålegge retting og dermed kreve at det ulovlige opphører. Etter legemiddelforskriften § 13-10 kan Legemiddelverket kreve den konkrete reklamen stoppet eller inndratt, og pålegge den som driver reklamen å sende ut en beriktigelse til alle som mottok den ulovlige reklamen. Ved gjentatte overtredelser kan Legemiddelverket forby all reklame for vedkommende produkt for kortere eller lengre tid, eventuelt gi et permanent forbud. Legemiddelverkets reaksjoner skal begrunnes og vedtak offentliggjøres. Etter departementets syn oppfyller dette kravene i bokstav f).

Legemiddelloven § 28 femte ledd gir hjemmel til å ilegge adressaten for pålegget tvangsgebyr i form av engangsgebyr eller løpende dagsbøter dersom fristen for oppfyllelse av pålegget oversittes. Departementet anser at dette er tilstrekkelig til å gjennomføre bokstav g) om økonomiske sanksjoner.

3.4.3.4 Sosial- og helsedirektoratet

Alkoholregelverket

Bokstav a) og b) om opplysningsplikt

Etter lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholloven) kapittel 9, har Sosial- og helsedirektoratet en rekke beføyelser knyttet til håndheving reklameforbudet for alkohol. Markedsrådet er klageinstans, jf. § 9-5, og markedsføringslovens saksbehandlinger gjelder for Markedsrådet i slike saker.

Alkoholloven har i dag ikke en klar hjemmel til å kreve tilgang til ethvert relevant dokument vedrørende en overtredelse av TV-direktivets artikkel 15.

På denne bakgrunn har Arbeids- og sosialdepartementet foreslått en ny bestemmelse i alkoholloven § 9-3 annet ledd for å gjennomføre forordningen bokstav a) og b). Forslaget lyder slik:

«Enhver plikter å gi de opplysninger som er nødvendige for gjennomføringen av Sosial- og helsedirektoratets oppgaver etter lovens kapittel 9.»

Bokstav c) om kontrollundersøkelser

Etter alkoholloven § 9-3 har Sosial- og helsedirektoratet ansvar for å føre tilsyn med bestemmelsene om alkoholreklame. I høringsnotatet gikk det frem at etter Arbeids- og sosialdepartementets oppfatning var det ikke behov for ytterligere å implementere bokstav c) i forhold til håndhevingen av TV-direktivets bestemmelser om alkoholreklame.

I høringsrunden uttalte Sosial- og helsedirektoratet at det ser det som hensiktsmessig å innta en klar hjemmel for kontrollundersøkelser for å unngå tvil om direktoratets kontrolladgang, samt at steder som ikke er offentlige bør kunne kontrolleres.

I den generelle behandlingen av bokstav c) i pkt. 3.4.2 ovenfor, er departementet kommet til at bestemmelsen bør fortolkes slik at håndhevingsmyndighetene skal ha hjemmel til å foreta kontrollundersøkelser på bedriftens private område.

Helse- og omsorgsdepartementet har overtatt alkoholregelverket fra Arbeids- og sosialdepartementet med virkning fra 1. januar 2006. I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, foreslår departementet følgende bestemmelse i alkoholloven § 9-3 første ledd annet punktum for å gi en klar hjemmel til kontrollundersøkelser:

«Sosial- og helsedirektoratet kan foreta slik gransking og besiktigelse som det finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven.»

Bokstav d) om å kreve opphør av ovetredelser

Alkoholloven § 9-4 første ledd fastslår at

«Finner Sosial- og helsedirektoratet at reklameforbudet er overtrådt, kan det pålegges retting av forholdet. Samtidig fastsettes en frist for rettingen.»

Departementet anser at dette er tilstrekkelig gjennomføring av bokstav d).

Bokstav e) om å kreve opphørstilsagn

I høringsnotatet gikk det frem at Arbeids- og sosialdepartementet i utgangspunktet mente at det ikke var behov for særskilt implementering av bokstav e), som gir tilsynsmyndigheten rett til å få skriftlig bekreftelse fra overtrederen om å opphøre med det ulovlige. Det ble vist til at direktoratet allerede i kraft av tvangsmulktbestemmelsene i alkoholloven § 9-4 har hjemmel til å kreve slike tilsagn fra en lovovertreder. Fatter Sosial- og helsedirektoratet et vedtak om retting og tvangsmulkt, vil det automatisk følge av tvangsmulktordningen at overtrederen må gi tilsagn til direktoratet om et evt. opphør av overtredelsen. I motsatt fall vil tvangsmulkten løpe videre.

Det ble likevel foreslått til høringsinstansenes overveielse å innføre en bestemmelse i alkoholloven § 9-4 første ledd nytt tredje punktum, for det tilfelle implementering av bestemmelsen anses nødvendig. Forslaget lød slik:

«Sosial- og helsedirektoratet kan kreve skriftlig bekreftelse om at overtredelsen er eller vil bli rettet.»

Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget. I pkt. 3.4.2 ovenfor er departementet kommet til at bokstav e) bør gjennomføres utrykkelig i de aktuelle regelverkene, som et alternativ til sanksjoner.

Departementet foreslår etter dette å tilføye alkoholloven § 9-4 første ledd et nytt tredje punktum for å gi en klar hjemmel for Sosial- og helsedirektoratet til å kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige skal opphøre. Det foreslås følgende ordlyd som avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, men som er mer i tråd med hva som foreslås for de andre vedkommende myndigheter:

«Sosial- og helsedirektoratet kan kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre.»

Når det gjelder forordningens krav om at slikt tilsagn må kunne offentliggjøres, legger departementet til grunn at det ikke er behov for særskilt implementering, da offentlighetslovens bestemmelser vil ivareta dette kravet.

Bokstav f) og g) om forbud og økonomiske sanksjoner

Alkoholloven § 9-4 første ledd jf. § 9-3 gir Sosial- og helsedirektoratet hjemmel til å fatte vedtak om retting av brudd på totalforbudet mot alkoholreklame i lovens §§ 9-1 og 9-2, og til å sette en tidsfrist for retting av overtredelsen. Hjemmel til å ilegge tvangsmulkt følger av § 9-4 annet ledd. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten.

Etter departementets oppfatning tilfredsstiller denne ordningen kravene i forordningen bokstav f) og g).

Tobakksregelverket

Bokstav a) og b) om opplysningsplikt

Etter lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven) har Sosial- og helsedirektoratet en rekke beføyelser knyttet til håndheving av reklameforbudet for tobakk, jf. tobakksskadeloven §§ 2, 7 og 8.

Tobakksskadeloven § 7 første ledd lyder slik:

«Enhver plikter etter pålegg av Sosial- og helsedirektoratet å gi de opplysninger som er nødvendige for å forebygge helseskader som bruk av tobakk medfører eller gjennomføre gjøremål etter loven.»

I merknadene til bestemmelsen fremkommer at bestemmelsen er ment å kunne benyttes for å innhente opplysninger i saker om for eksempel reklame for tobakksvarer.

Departementet legger til grunn at tobakksskadeloven § 7 første ledd gir Sosial- og helsedirektoratet nødvendig kompetanse etter bokstav a) og b).

Bokstav c) om kontrollundersøkelser

Etter tobakksskadeloven § 8 første ledd har Sosial- og helsedirektoratet ansvar for å føre tilsyn med bestemmelsene om tobakksreklame. I høringsnotatet gikk det frem at etter Helse- og omsorgsdepartementets oppfatning var det ikke behov for ytterligere å implementere denne bestemmelsen i forhold til håndhevingen av TV-direktivets bestemmelser om tobakksreklame.

I høringsrunden uttalte Sosial- og helsedirektoratet at det ser det som hensiktsmessig å innta en klar hjemmel for kontrollundersøkelser for å unngå tvil om direktoratets kontrolladgang, samt at steder som ikke er offentlige bør kunne kontrolleres.

I den generelle behandlingen av bokstav c) i pkt. 3.4.2 ovenfor, er departementet kommet til at bestemmelsen bør fortolkes slik at håndhevingsmyndighetene skal ha hjemmel til å foreta kontrollundersøkelser på bedriftens private område.

I samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, foreslår departementet følgende bestemmelse i tobakksskadeloven § 8 første ledd nytt annet punktum for å gi en klar hjemmel til kontrollundersøkelser:

«Sosial- og helsedirektoratet kan foreta slik gransking og besiktigelse som det finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven.»

Bokstav d) om å kreve opphør av overtredelser

Tobakksskadeloven § 8 annet ledd gir Sosial- og helsedirektoratet hjemmel til å kreve retting der direktoratet finner at lovens §§ 2 (reklame) eller 3 (omsetning av produkter uten tilstrekkelig merking) er overtrådt. I følge merknadene til bestemmelsen innebærer et pålegg om retting at den pålegget er rettet mot, plikter å bringe det ulovlige forhold til opphør, jf. Ot.prp. nr. 42 for 2001-2002 om endringer i alkoholloven og tobakksskade­loven.

Etter departementets syn er bestemmelsen tilstrekkelig grunnlag for å gjennomføre forordningens krav i bokstav d).

Bokstav e) om å kreve opphørstilsagn

I høringsnotatet gikk det frem at Helse- og omsorgsdepartementet mente at direktoratet allerede i kraft av tvangsmulktbestemmelsene i tobakksskadeloven § 8 har hjemmel til å kreve slike tilsagn fra en lovovertreder. Det ble vist til at dersom Sosial- og helsedirektoratet fatter et vedtak om retting og tvangsmulkt, vil det automatisk følge av tvangsmulktordningen at overtrederen må gi tilsagn til direktoratet om et evt. opphør av overtredelsen. I motsatt fall vil tvangsmulkten løpe videre.

Helse- og omsorgsdepartementet la derfor i utgangspunktet til grunn at det ikke er behov for særskilt implementering av denne bestemmelsen i forordningen. Det ble likevel foreslått en uttrykkelig bestemmelse i tobakkskadeloven § 8 annet ledd nytt tredje punktum for det tilfelle at implementering av bestemmelsen anses nødvendig. Forslaget lød slik:

«Sosial- og helsedirektoratet kan kreve skriftlig bekreftelse om at overtredelsen er eller vil bli rettet.»

Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget. I pkt. 3.4.2 ovenfor er departementet kommet til at bokstav e) bør gjennomføres utrykkelig i de aktuelle regelverkene, som et alternativ til sanksjoner.

Departementet foreslår etter dette å tilføye tobakksskadeloven § 8 annet ledd et nytt tredje punktum for å gi en klar hjemmel for Sosial- og helsedirektoratet til å kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige skal opphøre. Det foreslås følgende ordlyd som avviker noe fra forslaget i høringsnotatet, men som er mer i tråd med hva som foreslås for de andre vedkommende myndigheter:

«Sosial- og helsedirektoratet kan kreve skriftlig bekreftelse fra overtrederen på at det ulovlige forholdet skal opphøre.»

Når det gjelder forordningens krav om at slikt tilsagn må kunne offentliggjøres, legger departementet til grunn at det ikke er behov for særskilt implementering, da offentlighetslovens bestemmelser vil ivareta dette kravet.

Bokstav f) og g) om forbud og økonomiske sanksjoner

Tobakksskadeloven § 8 annet ledd jf. § 2 gir Sosial- og helsedirektoratet hjemmel til å fatte vedtak om retting av brudd på totalforbudet mot reklame for tobakksvarer, og til å sette en tidsfrist for retting av overtredelsen. Hjemmel til å ilegge tvangsmulkt følger av § 8 tredje ledd. Mulkten løper fra oversittelse av fristen for retting, og fastsettes i form av engangsmulkt eller dagmulkt. Mulkten tilfaller staten.

Etter departementets syn er dette tilstrekkelig for oppfyllelse av forordningens krav i bokstav f) og g).

3.5 Kravet om at det «er rimelig grunn til mistanke» om en overtredelse innenfor Fellesskapet

Det følger av forordningen artikkel 4 nr. 6 innledningsvis at det er et overordnet vilkår for å kunne sette i verk tiltakene i bokstavene a-g, at det er rimelig grunn til mistanke om en overtredelse. I og med at forordningen gjennomføres ved inkorporasjon, vil forordningsteksten gjelde som norsk lov.

Forordningen presiserer ikke nærmere hva som ligger i dette kravet. I høringsnotatet gav departementet uttrykk for at bestemmelsen er en rettssikkerhetsgaranti, som skal sikre at det foreligger et minimum av mistanke om lovovertredelser før myndighetene iverksetter tiltak mot de næringsdrivende. Dette anses å være i tråd med norsk rett, da det følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, herunder særlig forbud mot myndighetsmisbruk, at slike myndighetsinngrep overfor private ikke kan iverksettes uten at det foreligger en berettiget mistanke om overtredelser.

Videre fremholdt departementet i høringsnotatet at det anses kun som et teoretisk problem at håndhevingsmyndighetene iverksetter tiltak som nevnt uten at det foreligger mistanke om lovbrudd. Mistanke oppstår gjerne på bakgrunn av klage eller tips fra forbrukere, media eller andre, eller at myndigheten selv blir oppmerksom på forholdet gjennom sin markedsovervåking.

Næringslivets Hovedorganisasjon skriver følgende i sin høringsuttalelse:

« Det er viktig å merke seg grunnpremissen for å kunne gjøre bruk av disse beføyelsene; det må med «rimelig» kunne «formodes» at en står overfor en overtredelse. Denne grunnpremissen finnes ikke i gjeldende bestemmelser og er heller ikke tatt med i de forslag departementet fremmer. Departementet vier behandlingen av denne grunnpremissen skuffende liten plass i sitt høringsnotat. Det vises til forvaltningsrettslige grunnprinsipper og konkluderes med at det vil være utenkelig at de håndhevende myndighetene griper inn uten at det foreligger mistanke om overtredelse. NHO mener likevel at denne for rettssikkerheten viktige grunnpremissen må inntas i lovteksten(e), som gjort i forordningsteksten. For øvrig mener NHO at departementet legger mistankekravet for lavt; det er ikke enhver mistanke som gir grunnlag for bruk av de opplistede virkemidlene. Det må foreligge «rimelig» grunn til mistanke.

For virkemiddelet i artikkel 4 nr 6 litra c, om kontrollundersøkelser på stedet, mener NHO det er særlig viktig at grunnpremissen i forordningen («med rimelighed må formodes») eksplisitt tas med. Ser en for eksempel på den meget sammenliknbare bestemmelsen i konkurranseloven § 25, kreves det der at «det er rimelig grunn til å anta » at man står overfor en overtredelse før konkurransemyndighetene kan foreta bevissikring. NHO mener at tilsvarende kvalifisering eksplisitt må tas inn i de steder i de aktuelle lover hvor virkemidlene hjemles. Hensynet til brukervennlighet tilsier at grunnpremissen for bruk av virkemidlene står samme sted som hjemmelen for virkemidlene. Det er også viktig å få klart frem at man skal unngå for vidtgående inngripen i bedrifters virksomhet, som er unødig forstyrrende og ressurskrevende.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har følgende kommentarer:

«HSH er enig med departementet i at uttrykket om at «det med rimelighet må antas» å foreligge brudd på fellesskapsregelverket, ikke uttrykker annet enn det som følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Til tross for dette mener HSH at vilkåret bør fremgå av lovtekst, slik det er foreslått, selv om problemstillingen i all hovedsak fremstår som teoretisk. På denne måten økes rettsikkerheten for den enkelte aktør, og motvirker mulighetene for vilkårlighet i håndhevingsorganet..»

Departementet vil vise til at kravet om «rimelig grunn til mistanke» vil gjelde som grunnpremiss i og med at forordningsteksten vil gjelde som norsk lov. I tillegg vil det som nevnt gjelde i kraft av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Departementet ser derfor ikke grunn til å presisere dette i alle de forskjellige regelverkene som er omfattet av forordningen.

3.6 Samarbeid mellom medlemslandenes håndhevingsmyndigheter – nærmere om forordningen kapittel II og III

Forordningen kapittel II og III inneholder reglene for samarbeidet mellom håndhevingsmyndighetene i nettverket. Disse bestemmelsene trer i kraft ett år etter forordningen for øvrig, for å gi medlemslandene tilstrekkelig tid til å forberede den praktiske gjennomføringen. Ved utarbeidelse av nærmere retningslinjer for hvordan samarbeidet skal fungere i praksis, skal Europakommisjonen bistås av en komité, jf. artikkel 19. Komiteen skal bestå av representanter fra medlemslandene og ledes av Europakommisjonen. I henhold til Rådets vedtak 1999/468/EF artikkel 5 har komiteen vedtaksmyndighet, dvs. at medlemslandene kan treffe bindende beslutninger. EØS EFTA-statene inviteres til møtene i komiteen, men har ikke stemmerett. Komiteen ble nedsatt i begynnelsen av 2006, dvs. ett år før selve samarbeidet tar til. Til nå har en diskutert en del praktiske detaljer om hvordan samarbeidet skal fungere. Disse vil nedfelles i en beslutning av Europakommisjonen, som skal forelegges komiteen for avstemming i september 2006. Komiteen vil fungere så lenge forordningen er i kraft.

3.6.1 Utveksling av informasjon og gjensidig bistand, herunder opprettelse av en felles database

Etter artikkel 6 kan en vedkommende myndighet i land A ved forespørsel pålegge en vedkommende myndighet i land B å utlevere opplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 6 bokstav a) og b), for eksempel relevante dokumenter vedrørende en overtredelse. Dette omfatter opplysninger som anses nødvendige for å kunne avgjøre om det foreligger en overtredelse innenfor Fellesskapet eller om det er rimelig grunn til mistanke om at en slik overtredelse vil finne sted. Dette kan være aktuelt hvis den vedkommende myndigheten mottar klage fra en forbruker, men de foreliggende opplysningene ikke er tilstrekkelige til å avgjøre om det foreligger et lovbrudd eller ikke.

Ved en forespørsel om utlevering av opplysninger, skal den aktuelle håndhevingsmyndigheten i land B foreta de undersøkelser som kreves for å innhente slik informasjon. Om nødvendig skal bistand fra andre offentlige myndigheter innhentes. Et slikt behov kan tenkes i tilfeller hvor håndhevingsmyndighetene ikke gis tilgang til lokaler for inspeksjon, og hvor det vil være nødvendig å søke bistand fra politiet, for eksempel med hjemmel i markedsføringsloven § 15 annet ledd. Etter artikkel 6 nr. 3 åpnes det også for at land A kan bistå håndhevingsmyndigheten i land B i disse undersøkelsene. Opplysningene skal sendes tilbake til den anmodende myndighet via kontaktorganene, jf. artikkel 12. Det overlates for øvrig til komiteen som nevnt i artikkel 19 å utarbeide nærmere regler for gjennomføring av bestemmelsen, jf. artikkel 6 nr. 4.

Artikkel 7 omhandler de vedkommende myndigheters opplysningsplikt uten forutgående anmodning. Bestemmelsen sier at vedkommende myndigheter, som ved sin markedsovervåking blir oppmerksom på overtredelser innenfor Fellesskapet eller som får rimelig grunn til mistanke om at slikt lovbrudd vil finne sted, på eget initiativ skal informere vedkommende myndigheter i andre land samt Europakommisjonen om forholdet. I tillegg skal den vedkommende myndigheten utlevere all nødvendig informasjon knyttet til dette. Dersom det foreligger lovbrudd, og den aktuelle vedkommende myndigheten iverksetter tiltak mot overtredelsen, skal den også opplyse om dette.

Dersom det viser seg å foreligge lovbrudd, vil det også kunne være behov for bistand fra vedkommende myndigheter i berørte land for å få iverksatt tiltak. Forespørsel om bistand og samordning av myndighetenes håndheving skal da samordnes gjennom de sentrale kontaktorganene, jf. artikkel 9. Av denne artikkelen følger det at de vedkommende myndigheter i de enkelte land skal samordne sin etterforskning og håndheving der det foreligger et lovbrudd som skader forbrukerne i mer enn to medlemsstater. Håndhevingsmyndighetene i de aktuelle landene gjennomfører parallelle undersøkelser og tiltak mot overtredelsen, mens alt samarbeid mellom disse, for eksempel ved ønske om bistand til innhenting av informasjon etter artikkel 6 eller til å iverksette håndhevingstiltak etter artikkel 8 (se nedenfor), skal foregå via det sentrale kontaktorganet. Nærmere om hvordan oppfølgingen av bestemmelsene skal foregå i praksis, overlates det til komiteen å ta stilling til, jf. artikkel 7 nr. 3 og artikkel 9 nr. 4. Det er for øvrig i forordningen artikkel 12 utarbeidet detaljerte regler for prosedyren som skal følges ved myndighetenes samarbeid via de sentrale kontaktorganene.

Etter artikkel 8 gis de vedkommende myndigheter en plikt til å iverksette nødvendige håndhevingstiltak med det formål å stanse et grenseoverskridende lovbrudd når vedkommende myndigheter i et annet land anmoder om dette. De tiltak som kan iverksettes følger av forordningen artikkel 4 nr. 6. I tillegg kommer andre tiltak som den aktuelle vedkommende myndighet har adgang til å iverksette i henhold til sin nasjonale lovgivning. Valg av tiltak skal treffes med tanke på at det skal stå i forhold til det aktuelle lovbruddet og at det skal sikre opphør av eller forbud mot dette.

Av artikkel 8 nr. 6 følger det at den anmodede myndighet kan konferere med den anmodende myndighet under gjennomføringen av tiltaket. Tanken bak denne bestemmelsen er at tiltaket skal bli iverksatt på en mest mulig effektiv måte. Den anmodende myndighet vil i de fleste tilfeller kjenne saken på en slik måte at den har gode forutsetninger for å vurdere effekten av det aktuelle tiltaket.

Artikkel 8 nr. 3-5 gir den anmodede myndighet mulighet til å oppfylle sin plikt ved å pålegge et privat organ, som er oppnevnt etter artikkel 4 nr. 2, til å vedta og til å iverksette tiltaket, se nærmere om bakgrunnen for ordningen i pkt. 3.3.1. En slik fremgangsmåte forutsetter imidlertid at det er enighet mellom de vedkommende myndigheter i land A og B om at tiltaket vil iverksettes på en tilstrekkelig effektiv måte og at det ikke innebærer overlevering av opplysninger til det private organet som er beskyttet i henhold til artikkel 13. Dersom myndighetene ikke kommer til enighet om hvorvidt vilkårene for å benytte et privat organ er oppfylt eller ikke, går spørsmålet til Europakommisjonen og komiteen etter prosedyren som nevnt i artikkel 19 nr. 2, hvorpå Kommisjonen vil avgi en uttalelse i saken.

De vedkommende myndigheter skal informere Kommisjonen ved anvendelsen av artiklene 7, 8 og 9. All informasjon som blir rapportert i denne forbindelse skal legges inn i en felles database som administreres av Kommisjonen, jf. artikkel 10. Databasen vil kunne konsulteres for pågående saker og status for disse, hvilke tiltak som er truffet i de enkelte saker osv. Databasen vil også være et verktøy for Europakommisjonen som beslutningsgrunnlag ved vurdering av behovet for endring av eksisterende og for utarbeidelse av eventuelt nytt regelverk.

For å sikre en mest mulig fortrolig behandling av opplysningene som utveksles ved anvendelsen av forordningen, vil kun de vedkommende myndigheter ha adgang til databasen. Det fremgår av artikkel 10 at i og med de vedkommende myndigheters ansvar for innberetning av opplysninger til databasen og deres behandling av personopplysninger i denne forbindelse, vil de være å regne som registeransvarlige etter direktiv 95/467EF (personverndirektivet) artikkel 2 bokstav d). Opplysninger som er lagt inn i databasen og som i etterkant viser seg å være uriktige, skal trekkes tilbake av den registeransvarlige, og Kommisjonen skal slette opplysningene fra databasen, jf. artikkel 10 nr. 2. Av samme bestemmelse fremgår det at innberettede opplysninger om lovbrudd skal slettes fem år etter at Kommisjonen får beskjed om at lovbruddet er opphørt. Det overlates for øvrig til komiteen som nevnt artikkel 19 å utarbeide nærmere regler for anvendelsen av databasen, jf. artikkel 10 nr. 3.

3.6.2 Hvilken type opplysninger som skal utveksles og på hvilket språk

Flere av bestemmelsene om gjensidig bistand i forordningen kapittel II forutsetter utveksling av informasjon. Dette gjelder særlig artiklene 6, 7 og 8, men er også aktuelt ved oppfyllelse av artikkel 9 når det gjelder samordning. Forordningen oppstiller enkelte krav til informasjonen, for eksempel i artikkel 6 om at den skal være relevant for å kunne avgjøre om det foreligger brudd på felleskapsregelverket eller om det er rimelig grunn til mistanke om at det vil finne sted. I artikkel 7 er det videre stilt krav om at alle nødvendige opplysninger skal fremlegges i forbindelse med at en vedkommende myndighet informerer om et lovbrudd eller om sin mistanke om dette.

Forordningen går ikke inn på hvilke typer av opplysninger som skal anses som relevante og nødvendige, og dette vil nok også variere fra sak til sak. For vurdering av om en markedsføringskampanje som kun er distribuert i trykte medier er å anse som urimelig, vil myndighetene ofte kunne ta stilling til dette på grunnlag av det materialet som er offentlig tilgjengelig. Vurderinger av andre typer regelverksbrudd vil på den annen side kunne være avhengig av innhenting av informasjon, for eksempel ved vurdering av om kontraktsvilkår er urimelige eller om opplysningspliktbestemmelser er overholdt. For en god og effektiv gjennomføring av samarbeidet vil det imidlertid være både ønskelig og nødvendig at det etableres en felles forståelse mellom håndhevingsmyndighetene med hensyn til hvilke kjerneopplysninger det skal gis opplysninger om. I tillegg vil en slik felles forståelse demme opp for unødvendige avvisninger av forespørsler om gjensidig bistand med hjemmel i artikkel 15.

Næringslivets Hovedorganisasjon skriver i sin høringsuttalelse at:

«NHO er enig i at det vil variere fra sak til sak hvilke opplysninger som er relevante og nødvendige (ref forordningens ordlyd i diverse artikler). Uansett vil det av forutberegnelighetshensyn være ønskelig å søke å konkretisere hvilke opplysninger det siktes til. Konkretiseringsinitiativ fra departementet støttes derfor. I den sammenheng kan det også, av opplysningshensyn, være ønskelig å presisere hvilke opplysninger/hvilken informasjon som ikke kan kreves, for eksempel advokatkorrespondanse.»

Når det gjelder spørsmålet om advokatkorrespondanse, vises til pkt. 3.4.2 ovenfor. For øvrig vil departementet vise til at Kommisjonen i samråd med komiteen vil vedta en beslutning som konkretiserer hva slags type informasjon som skal eller kan utveksles etter forordningen.

I artikkel 12 nr. 4 gis det regler for hvilket språk som skal anvendes ved anmodning om og ved utveksling av opplysninger. Utgangspunktet er at dette avtales mellom de aktuelle vedkommende myndigheter i forkant av at anmodningene sendes. Dersom enighet ikke oppnås, er regelen at anmodningen sendes på det offisielle språket i den anmodende myndighets stat, og opplysningene gis på det eller de offisielle språk i den eller de anmodede myndigheters stat/-er.

3.6.3 Særlig om beskyttelse av personopplysninger og forretningshemmeligheter, herunder forholdet til personopplysningsloven

Forordningen legger opp til en omfattende utveksling av informasjon mellom myndighetene i de berørte landene i forbindelse med saksbehandlingen. Informasjonen som utveksles skal også legges inn i databasen som opprettes i forbindelse med forordningen, jf. artikkel 10. Kun myndighetene i de enkelte landene og Europakommisjonen skal ha tilgang til innholdet i databasen.

For å sikre en fortrolig behandling av opplysningene som utveksles, er det i forordningen tatt inn en egen bestemmelse om konfidensialitet, jf. artikkel 13 nr. 3. Konfidensialitetsplikten er utformet slik at dokumenter bare skal underlegges taushetsplikt dersom offentliggjøring vil skade visse nærmere angitte interesser. Det daværende Barne- og familiedepartementet ba Justisdepartementet om å vurdere denne bestemmelsen opp mot den norske offentlighetsloven.

Det følger av svaret fra Justisdepartementet i brev av 10.11.2004 at:

«De interessene som kan gi grunnlag for konfidensialitet etter utkastet til artikkel 12 er slike som også vil kunne gi grunnlag for plikt eller adgang til å gjøre unntak for offentlighet etter offentlighetsloven. Selv om de samme interessene som kan begrunne unntak etter forordningsutkastet også er dekket av offentlighetsloven, kan det tenkes tilfeller hvor det ikke vil være samsvar mellom forordningen og offentlighetsloven. Hvis forordningen blir innlemmet i EØS-avtalen vil Norge bli folkerettslig forpliktet til å unnta slike opplysninger som omfattes av forordningsutkastet artikkel 12. nr. 3 fra offentlighet, og dokumenter som inneholder slike opplysninger vil dermed kunne unntas etter offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 1. Avhengig av hvordan forordningen eventuelt gjennomføres i norsk rett, vil unntakene i forordningen kunne gi direkte grunnlag for å gjøre unntak fra offentlighet, jf. offentlighetsloven § 2 første ledd.»

Forordningen foreslås gjennomført i markedsføringsloven ved inkorporasjon, jf. pkt. 3.2.3 og forslag til § 9 h. Dette innebærer en ordrett gjengivelse av forordningens innhold i norsk rett. Etter departementets vurdering er ordlyden i forordningen artikkel 13 nr. 3 tilstrekkelig klar hjemmel for å gjøre unntak fra offentlighet etter offentlighetsloven § 2 første ledd.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttaler følgende i høringen:

«Forordningens ordlyd med hensyn til hjemmelsgrunnlag for offentliggjøring av taushetsbelagte opplysninger er etter HSH sin oppfatning tilfredsstillende. Samtidig understreker HSH betydningen av at opplysninger som listet opp i art 13 punkt 3 ikke offentliggjøres eller benyttes i annen sammenheng enn det som er strengt nødvendig. Særlig vil, i denne sammenheng, dette gjelde opplysninger om en bedrifts forretningsforhold. Det er derfor ønskelig at vilkårene for slik offentliggjøring fremstår som så klare og oversiktlige i lovteksten som mulig. For å ivareta hensynet til vernet om personopplysninger m.m., må regelen dessuten fortolkes strengt etter sin ordlyd..»

Næringslivets Hovedorganisasjon skriver følgende i sin høringsuttalelse:

«For NHO er det vesentlig at forretningshemmeligheter (et praktisk eksempel i denne sammenheng er markedsplaner) ikke blottlegges i forbindelse med eller i etterkant av myndighetsutøvelse for å ivareta forbrukernes kollektive interesser. Forordningens artikkel 13 nr 3, som skal ivareta konfidensialitetsbehovet, vil ved inkorporasjon gjelde som norsk lov. Av artikkel 13 fremgår at dersom det er nødvendig å frigi taushetspliktbelagte opplysninger for å sikre opphør av og forbud mot overtredelse, kan opplysninger frigis, med samtykke av formidlende myndighet. NHO vil understreke at det ligger en klar begrensning i ordlyden med hensyn til omfanget av adgangen til frigivelse; frigivelse skal kun skje der det er «nødvendig». Dette må innebære at opplysninger ikke spres i større omfang enn absolutt nødvendig for å oppfylle forordningens formål. I den forbindelse er det viktig også å huske på påbudet i artikkel 13 nr 1 om kun å bruke opplysningene til beskyttelse av forbrukernes kollektive interesser. Dette forstår NHO slik at de innsamlede opplysningene kun kan brukes for den konkrete saken de er samlet inn i anledning av. Det kunne med fordel vært presisert i regelverket, og NHO ber departementet vurdere dette.»

Til den siste merknaden fra Næringslivets hovedorganisasjon vil departementet bemerke at det avgjørende etter artikkel 13 nr. 1 er at opplysningene kun kan brukes til å sikre overholdelse av regelverket som beskytter forbrukernes interesser. Departementet kan ikke se at det ligger i artikkel 13 nr. 1 at opplysningene bare kan brukes i den konkrete saken de er samlet inn til. For øvrig slutter departementet seg til at opplysninger som nevnt i artikkel 13 nr. 3 ikke må frigis i større grad enn nødvendig, noe som klart er nedfelt i forordningen: Hovedregelen er taushetsplikt, unntaket er frigivning.

Gjennomføringen av artikkel 13 nr. 3 reiser også spørsmål knyttet til adgangen til å gjøre unntak fra personopplysningslovens bestemmelser. Etter artikkel 13 nr. 3 er det adgang til å følge hovedregelen om offentlighet for blant annet personopplysninger under forutsetning av at dette anses nødvendig for å sikre opphør av eller forbud mot et lovbrudd, og den som har formidlet opplysningene samtykker i offentliggjøring. Etter norsk rett vil utveksling av informasjon som inneholder personopplysninger bare kunne foretas der det foreligger en klar lovhjemmel til å kunne gjøre unntak fra personopplysningslovens bestemmelser.

Justisdepartementet skriver følgende i sin høringsuttalelse:

«BFD ber berørte høringsinstanser særskilt å vurdere om forordningens ordlyd i artikkel 13 nr. 3 gir tilstrekkelig lovhjemmel for å gjøre unntak fra personopplysningsloven når forordningen blir gjennomført i markedsføringsloven ved inkorporasjon.

Utlevering av personopplysninger vil være behandling av personopplysninger, jf personopplysningsloven § 2 nr. 2. Vilkår for slik behandling er angitt i §§ 8 og 9. Utlevering eller utveksling av opplysninger som er omhandlet i forordningen og som er personopplysninger, krever samtykke fra den registrerte, hjemmel i lov eller at behandlingen er nødvendig for nærmere angitte formål i bokstav a - f, jf. personopplysningsloven § 8. Det er Justisdepartementets vurdering at artikkel 13 etter inkorporasjon i lov gir tilstrekkelig lovhjemmel til å utlevere personopplysninger når vilkårene i artikkel 13 nr. 3 er oppfylt, jf personopplysningsloven § 8.»

Departementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering om at artikkel 13. nr. 3 vil være tilstrekkelig hjemmel til å gjøre unntak fra personopplysningsloven når forordningen er inkorporert i markedsføringsloven. Dermed kan personopplysninger gis til utenlandske håndhevingsmyndigheter når vilkårene i forordningen er oppfylt.

Forordningen artikkel 13 nr. 4 bestemmer at medlemslandene skal fastsette regler som begrenser den registrertes rett til informasjon om behandling av personopplysninger og innsyn i slike opplysninger dersom det er nødvendig av hensyn til etterforskning, kontroll, tilsyn mv. Departementet anser at forordningens krav på dette punkt er ivaretatt i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 23, særlig første ledd bokstav b).

3.6.4 Tilfeller der myndighetene kan nekte å etterkomme forespørsler om bistand

Forordningen åpner for at en vedkommende myndighet som blir bedt om å yte bistand etter artikkel 6, 7 og 8 kan nekte dette. Vilkårene for å gi slike avslag følger av artikkel 15 nr. 2, 3 og 4.

En forespørsel om iverksettelse av håndhevingstiltak etter artikkel 8 (anmodning om håndhevingstiltak) kan avslås i følgende tilfeller:

• der det allerede er innledet rettssak, eller avsagt endelig dom/kjennelse om det samme forholdet overfor de samme lovbrytere, eller

• når den anmodede myndighet etter å ha gjennomført nødvendige undersøkelser finner at det ikke foreligger lovbrudd, eller

• når den anmodende myndighet ikke har gitt tilstrekkelig informasjon i henhold til artikkel 12 nr. 1. På dette grunnlag kan det imidlertid ikke nektes å yte bistand dersom den anmodede myndighet på et tidligere tidspunkt har nektet å gi informasjon til den anmodende myndighet etter artikkel 6 på det grunnlag at det allerede er startet kriminaletterforskning, tatt rettslige skritt eller avsagt rettslig avgjørelse i samme sak og mot samme parter.

En forespørsel om utlevering av opplysninger etter artikkel 6 (utveksling av opplysninger på anmodning) kan nektes etterkommet i følgende tilfeller:

• når den anmodede myndighet har rådført seg med den anmodende myndighet og førstnevnte mener at informasjonen som etterspørres ikke er egnet til å fastslå om det foreligger lovbrudd eller til å avgjøre om det foreligger rimelig mistanke om at lovbrudd vil oppstå, eller

• der anmodende myndighet ikke er enig i at informasjonen skal holdes konfidensiell i henhold til artikkel 13 nr. 3, eller

• når det allerede er startet strafferettslig etterforskning, tatt rettslige skritt eller avsagt rettslig avgjørelse i samme sak og mot samme parter.

Håndhevingsmyndigheten kan velge å ikke gi informasjon etter artikkel 7 (utveksling av opplysninger uten anmodning) når det allerede er startet kriminaletterforskning, tatt rettslige skritt eller avsagt rettslig avgjørelse i samme sak og mot samme parter.

Når det velges å ikke yte bistand i ett av de ovennevnte tilfeller, skal årsaken til avslaget opplyses både til den anmodende myndighet og til Kommisjonen. Den anmodende myndighet kan velge å ta opp forholdet med Kommisjonen, som igjen skal avgi en uttalelse i henhold til prosedyren i artikkel 19 nr. 2, jf. artikkel 15 nr. 5. Det følger av artikkel 15 nr. 6 at det overlates til komiteen med representanter fra EU- og EFTA-statene, jf. artikkel 19, å utarbeide nærmere regler for anvendelsen av artikkelen.

3.7 Forholdet til tredjeland

Artikkel 14 omhandler utveksling av opplysninger med tredjeland, dvs. land utenfor EØS-området. En vedkommende myndighet som mottar opplysninger i en sak fra et tredjeland, kan videregi disse til andre relevante vedkommende myndigheter i den grad en slik utlevering følger av bilateral avtale med tredjelandet, og det ikke kommer i strid med felleskapsrettens personvernbestemmelser. Innhenting av opplysninger fra et tredjeland kan være aktuelt der den aktuelle lovbryteren også opererer i tredjelandet, og myndighetene der har tilgang til opplysninger som kan belyse den aktuelle saken. Opplysninger kan også videregis til et tredjelands myndigheter, dersom nevnte betingelser er tilstede, samt at det foreligger samtykke fra den vedkommende myndighet som opprinnelig brakte opplysningene inn i samarbeidet. Opplysninger som utveksles etter artikkel 14 skal ikke lagres i den felles databasen.

Den grenseoverskridende handelen begrenser seg ikke til EØS-området, og utfordringene når det gjelder samarbeid om håndheving på forbrukerområdet strekker seg derfor ut over denne grensen. På denne bakgrunn vil være behov for å kunne inngå internasjonale avtaler om gjensidig bistand om håndheving, noe det åpnes for i forordningen artikkel 18. Kommisjonen har forespeilet at det kan være aktuelt å innlede samarbeid med for eksempel USA, Canada, Sveits og Australia, men at det på nåværende tidspunkt er for tidlig å slå fast om behovet for dette er til stede. De eventuelle avtalene vil forhandles mellom EU-landene og tredjeland. EØS EFTA-landene vil ikke være parter i disse avtalene, og vil måtte vurdere å inngå parallellavtaler med tredjelandene.

3.8 Øvrige forpliktelser etter forordningen

3.8.1 Rapportering, samordning og samarbeid om håndheving og administrative tiltak

Av artikkel 16 nr. 1 og artikkel 17 nr. 1 fremgår det at medlemslandenes myndigheter regelmessig skal underrette hverandre samt Kommisjonen/EFTAs overvåkningsorgan om sine nasjonale aktiviteter innen håndheving og forvaltning av fellesskapsregelverket som vil være av fellesskapsinteresse. For å få en best mulig anvendelse av forordningens system, samt oppnå bedre kvalitet på håndheving av dette regelverket, legges det opp til at medlemslandene i samarbeid med Kommisjonen kan samordne sine tiltak i forbindelse med håndheving og forvalningssamarbeid. De aktiviteter det skal underrettes, og eventuelt samarbeides om, er for eksempel:

• Innsamling og klassifisering av forbrukerklager. Office of Fair Trading i Storbritannia har spilt inn til Kommisjonen at det kan være nyttig med samarbeid, og at det på sikt bør etableres et system hvor klager fra hele EØS-området blir innsamlet og sammenlignet. De foreslår i første omgang at hvert enkelt land rapporterer inn sine systemer for klagebehandling og at Kommisjonen gjennomfører et arbeidsmøte mellom håndhevingsmyndigheter og representanter for de som rådgir i og behandler enkeltklager fra forbrukerne.

• Opprettelse av sektorspesifikke nettverk bestående av representanter fra håndhevingsmyndighetene. Ved samordning kan det i slike nettverk fokuseres på aktuelle områder hvor det er ønskelig og hensiktsmessig med samarbeid om håndhevingstiltakene. Nettverkene kan også benyttes til utveksling av informasjon og «beste praksis» innenfor bestemte områder. Aktuelle områder for samarbeid kan være spam, modemkidnapping og timeshare, som er områder med stor grenseoverskridende aktivitet. Det kan i disse nettverkene også være aktuelt å samarbeide med nettverk innenfor andre sektorer, for eksempel konkurransemyndighetene.

• Opplæring av saksbehandlere hos håndhevingsmyndighetene. Av fellesskapsinteresse kan her være kurs og seminarer hvor det fokuseres på opplæring innen emner/temaer som vil komme til nytte ved håndheving av forordningen. Mulige temaer kan være bruk av den felles databasen, bevis- og dokumentkravene i forordningen, hvordan foreta en plassundersøkelse, og felles forståelse av fullharmonisert felleskapsregelverk (f.eks. direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis).

• Forbrukeropplysning og –rådgivning, økonomisk støtte til arbeid med utenrettslig tvisteløsning og fremme av forbrukernes klagemuligheter.

I artikkel 16 nr. 2 og 3 legges det også opp til tjenesteutveksling av saksbehandlere mellom de vedkommende myndigheter.

Det overlates til komiteen som nevnt i artikkel 19 å utarbeide nærmere regler for anvendelsen av artiklene.

I prinsippet vil oppfølgingen av artiklene 16 og 17 være aktuell for samtlige av de vedkommende myndighetene som oppnevnes etter norsk rett. I og med at Forbrukerombudet skal håndheve det meste av regelverket og oppnevnes som sentralt kontaktorgan, antas det imidlertid at det vil være mest naturlig at det meste av det som kommer i stand innen samordning og samarbeid mellom landene vil skje innenfor Forbrukerombudets område. Det forutsettes for øvrig at komiteen med representanter fra medlemsstatene og EFTA-landene utarbeider systemer som vil sørge for at de aktuelle myndighetene får mulighet til å delta i og å komme med innspill til felles tiltak som blir igangsatt.

3.8.2 Nasjonale rapporter

Medlemslandene skal annet hvert år fra forordningens ikrafttredelse avgi rapport til Europakommisjonen/EFTAs overvåkningsorgan om sin anvendelse av forordningen, jf. artikkel 21 nr. 2. Rapportene blir gjort offentlig tilgjengelig.

De nasjonale rapportene skal inneholde:

1. nye opplysninger om vedkommende myndigheters organisering, myndighet, ressurser eller ansvarsområder,

2. opplysninger om utviklingstendenser, midler og metoder i forbindelse med overtredelser innenfor Fellesskapet, særlig dersom de avdekker mangler eller hull i forordningen eller i regelverket som beskytter forbrukernes interesser,

3. opplysninger om håndhevingsmetoder som har vist seg å være effektive,

4. sammenfattende statistikk over vedkommende myndigheters virksomhet, for eksempel tiltak etter forordningen, mottatte klager, håndhevingstiltak og rettsavgjørelser,

5. sammendrag av viktige rettsavgjørelser fra nasjonale domstoler som fortolker regelverket som beskytter forbrukernes interesser,

6. andre opplysninger som er relevante for anvendelsen av forordningen.

Det antas at Forbrukerombudet som sentralt kontaktorgan vil ha de beste forutsetningene, med bistand fra de andre vedkommende myndigheter, for å utarbeide de nasjonale rapportene når det gjelder anvendelsen av forordningen i norsk rett.