11 Sivile krav
11.1 Behovet for endringer
Sivile krav (borgerlige rettskrav) er krav, typisk erstatnings- eller oppreisningskrav, som kan fremmes og behandles sammen med straffesaken. De nærmere reglene om behandlingen av sivile krav er etter gjeldende rett i hovedsak inntatt i straffeprosessloven kapittel 29. For en oversikt over gjeldende regler om behandlingen av sivile krav, se utredningen kapittel 3.5 side 63-68.
Utvalget mener det er behov for endringer i regelverket om sivile krav som fremmes i straffesaken. Fra utredningen kapittel 12.2 side 204 gjengis:
«Erstatningskrav fra fornærmede blir etter utvalgets oppfatning ikke alltid tilfredsstillende behandlet i straffesaken. Dette skyldes dels regelverket, dels at kravet ikke er godt nok forberedt av påtalemyndigheten eller bistandsadvokaten.
Ikke sjelden kommer det frem under hovedforhandlingen at fornærmede ser ut til å være påført utgifter eller inntektstap som det ikke er krevd erstatning for. Dels er det ikke fremmet erstatningskrav overhodet, dels dekker ikke kravet hele tapet. I en del tilfeller blir det ikke tatt med nye tapsposter som er oppstått etter at fornærmede meldte kravet til politiet første gang. De krav som fremsettes er ikke sjelden dårlig begrunnet og dokumentert. Det er derfor ikke uvanlig at aktor må frafalle krav under hovedforhandlingen fordi det er for dårlig opplyst. For eksempel blir tap som følge av voldshandlinger ofte ikke erstattet, eller ikke erstattet fullt ut.
Etter utvalgets syn er det behov for regler som bedre enn i dag sikrer at fornærmedes erstatningskrav blir fremmet og pådømt under straffesaken. Det bør også etableres bedre rutiner for behandlingen av kravene slik at både fornærmede og tiltalte får ivaretatt sine interesser på en betryggende måte. Av hensyn til politiets og påtalemyndighetens arbeidsbyrde, bør en etter utvalgets syn være varsom med å gå for langt i å pålegge disse etater en selvstendig plikt til aktiv forberedelse av erstatningskravet. Reglene må først og fremst ha som siktemål at fornærmede får tilstrekkelig informasjon og oppfordring til selv å dokumentere og begrunne kravet på en best mulig måte. Dessuten er det sentralt at tiltalte får varsel i tide om kravet og grunnlaget for det, slik at hensynet til kontradiksjon ivaretas. Det er også behov for regler som klargjør bistandsadvokatens ansvar for å fremme kravet.»
Utvalget mener reglene om sivile krav er kompliserte og fragmenterte og at hele regelverket ideelt sett burde vært gjennomgått, men at en slik totalrevisjon faller utenfor mandatet. Utvalget beholder derfor stort sett strukturen i det gjeldende regelverket, men foreslår en rekke regelendringer for å bedre behandlingen av de sivile kravene.
I høringen har Agder lagmannsrett sluttet seg til utvalgets synspunkter om at regelverket om sivile krav er komplisert og fragmentert og modent for en alminnelig revisjon.
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regler som sikrer bedre forberedelse og behandling av det sivile kravet i straffesaken. Departementet følger derfor opp utvalgets forslag til endringer om blant annet ansvarsfordelingen mellom påtalemyndighet og bistandsadvokat, forberedelse av det sivile kravet, rettens plikt til å pådømme sivile krav og regler om ny prøving av sivile krav ved anke, se 11.2-11.10 nedenfor.
Departementet har videre merket seg utvalgets synspunkter om at hele regelverket om sivile krav ideelt sett burde vært gjennomgått. Høringen gir imidlertid ikke nå grunnlag for en strukturell omlegging av reglene. Departementet vil på noe sikt vurdere om det er grunn til å revidere kapittelet om sivile krav.
11.2 Ansvarsfordelingen mellom påtalemyndighet og bistandsadvokat
Etter gjeldende rett kan fornærmede velge å fremme kravet selv etter straffeprosessloven § 428 eller be påtalemyndigheten om å fremme kravet på deres vegne etter straffeprosessloven § 427.
Utvalget foreslår at sivile krav i saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat, alltid skal fremmes etter straffeprosessloven § 428. I saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat, skal fornærmede altså ikke kunne be påtalemyndigheten om å fremme kravet etter straffeprosessloven § 427. Utvalget mener at en slik ordning vil bidra til en klarere ansvarsfordeling mellom bistandsadvokaten og påtalemyndigheten, som kan føre til bedre forberedelse og behandling av kravet. En annen virkning av forslaget er at fornærmede i slike saker alltid vil få formell partsstatus knyttet til det sivile kravet, jf. straffeprosessloven § 428 annet ledd jf. § 404.
I høringen har utvalgets forslag fått støtte av et flertall av instansene som har uttalt seg om dette spørsmålet. Dette gjelder Agder lagmannsrett , Borgarting lagmannsrett , Nordland statsadvokatembeter , Møre og Romsdal , Sogn og Fjordane statsadvokatembeter , Det nasjonale statsadvokatembetet , Politidirektoratet , Advokatforeningen, Barneombudet , Forsvarergruppen av 1977 , Kvinnefronten, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress , Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening , Politihøgskolen og Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo .
Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo mener det er en svakhet ved forslaget at straffeprosessloven § 439 gir adgang til å idømme fornærmede sakskostnader hvor fornærmede selv fremmer borgerlige rettskrav.
Advokatfirmaet Salomon JohansenAS går imot forslaget begrunnet med at det vil svekke fornærmedes valgmuligheter og kunne pådra ansvar for sakskostnader. Støttesenter mot Incest – Oslo mener at fornærmede i stedet skal ha en lovfestet rett til voldsoffererstatning.
Trøndelag statsadvokatembeter viser til at det hersker usikkerhet om hvordan partsutøvelsen skal skje når fornærmede fremmer krav selv, og at det kunne vært formålstjenlig at straffeprosessloven § 428 hadde beskrevet dette nærmere, slik at det ikke blir ulik behandling alt etter hvilken holdning dommeren som administrer saken har.
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regler som sikrer en grundig forberedelse og behandling av det sivile kravet. Dette er viktig for fornærmede, men kan også ha gevinster for Kontoret for voldsoffererstatning ved senere behandling av søknader om voldsoffererstatning. Også for siktede er det sentralt med regler som sikrer forutberegnelighet og kontradiksjon. Departementet viser til utvalgets syn om at behandlingen av sivile krav i dag kan virke tilfeldig, og at en av årsakene til dette kan være det uklare ansvarsforholdet mellom påtalemyndigheten og advokaten. I tillegg kommer at adgangen til å fremme krav etter straffeprosessloven § 428 synes lite kjent blant både advokater og dommere, og at det er usikkerhet knyttet til hvordan regelverket i slike saker skal praktiseres.
I saker der fornærmede har bistandsadvokat, er departementet enig med utvalget i at det er liten grunn til at ikke advokaten skal ha ansvaret for å fremme kravet. Dette er en naturlig del av oppdraget som bistandsadvokat. Departementet viderefører derfor utvalgets utkast, se forslag til ny § 427 annet ledd første punktum og § 428 første ledd annet punktum i straffeprosessloven.
Det er riktig, som enkelte høringsinstanser har pekt på, at straffeprosessloven § 439 gir tvistemålslovens (tvisteloven fra 1. januar 2008) regler om sakskostnader tilsvarende anvendelse når fornærmede under offentlig forfølgning selv fremmer sivile krav. Ordningen er etter det departementet kjenner til, lite brukt i praksis. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at adgangen til å fremme krav etter straffeprosessloven § 428 i dag er lite brukt, slik at spørsmålet sjelden kommer opp. I saker der fornærmede har bistandsadvokat og siktede har forsvarer, vil kostnadene ved saken dessuten være dekket av det offentlige slik at spørsmålet om sakskostnader ikke naturlig vil bli tatt opp av en av partene.
Etter gjeldende rett har fornærmede en mulighet til å unngå et mulig sakskostnadsansvar ved å be påtalemyndigheten om å fremme kravet. Gjennom forslaget om at kravet i saker med bistandsadvokat skal fremmes etter straffeprosessloven § 428, vil fornærmede ikke lenger ha en slik valgmulighet. Fornærmede vil dermed på grunnlag av endringen kunne pådras et mulig kostnadsansvar. Dette kan isolert sett synes å være en endring i fornærmedes disfavør. Departementet har vurdert om straffeprosessloven § 439 bør oppheves. Det kan synes urimelig at fornærmede som selv fremmer krav, skal løpe høyere risiko enn fornærmede som ber påtalemyndigheten om å fremme kravet. På den annen side kan påtalemyndigheten i saker etter straffeprosessloven § 427 sile bort overdrevne eller åpenbart ugrunnede krav, mens denne muligheten ikke er til stede dersom fornærmede fremmer kravet etter straffeprosessloven § 428. Det kan derfor være behov for en regel om sakskostnader for å forebygge urealistiske eller ugrunnede krav.
Regelen har også den betydning at fornærmede kan tilkjennes sakskostnadene hvis vedkommende vinner frem med sitt krav, selv om sakskostnadene i de fleste tilfellene vil være dekket av det offentlige ved at fornærmede har hatt bistandsadvokat eller fri rettshjelp.
Departementet har på denne bakgrunn blitt stående ved å beholde regelen i straffeprosessloven § 439 uendret. Fornærmede uten bistandsadvokat vil fortsatt kunne be påtalemyndigheten om å fremme kravet etter straffeprosessloven § 427 uten ansvar for sakskostnader.
Departementet peker samtidig på at kostnadene ved behandlingen av sivile krav i saker der fornærmede har bistandsadvokat og tiltalte har forsvarer, vil være dekket av det offentlige gjennom bistandsadvokat- og forsvareroppdraget. Fornærmede eller tiltalte vil derfor normalt ikke ha hatt egne kostnader ved fremme av kravet som kan kreves erstattet etter straffeprosessloven § 439.
Etter rettshjelploven § 23 skal sakskostnader etter tvistemålsloven kapittel 13 – når en part som har hatt fri rettshjelp, vinner saken – tilkjennes det offentlige i den utstrekning det er nødvendig for å dekke utgiftene til fri rettshjelp.
Departementet har vurdert om det burde foreslås en lignende ordning for tilfeller der en part som har hatt bistandsadvokat eller forsvarer, vinner saken. Tilfellene er imidlertid ikke helt parallelle. I saker der det sivile kravet behandles sammen med straffesaken og det er oppnevnt bistandsadvokat og forsvarer, vil behandlingen av det sivile kravet inngå som en naturlig del av advokatenes oppdrag. Det er ikke slik at advokatenes arbeid som dekkes av det offentlige, bare er knyttet til det sivile kravet. Det er altså ikke slik at man ved fremme av sivile krav har pådratt det offentlige utgifter som ellers ikke ville påløpt. Det kan også være vanskelig å skille mellom hvilket arbeid som gjelder straffesaken og hva som bare gjelder det sivile kravet. Det er ikke meningen at fornærmede eller siktede skal kunne pålegges å erstatte det offentliges kostnader knyttet til straffesaken. Departementet har derfor kommet til at det ikke bør foreslås en regel tilsvarende rettshjelploven § 23 første ledd for tilfeller der det har vært oppnevnt bistandsadvokat eller forsvarer. Dette innebærer at regelen i straffeprosessloven § 439 om sakskostnadsansvar der fornærmede fremmer kravet etter straffeprosessloven § 428, ikke får praktisk betydning for saker der fornærmede har bistandsadvokat.
Den preventive betydningen som et sakskostnadsansvar kunne ha hatt for fremme av grunnløse eller overdrevne krav, oppveies ved at det i slike saker er en bistandsadvokat som må forutsettes å gi profesjonell veiledning til sin klient om hvilke krav som bør fremmes.
11.3 Påtalemyndighetens plikt til å fremme fornærmedes krav
Etter gjeldende rett har påtalemyndigheten i plikt til å fremme visse sivile krav for den umiddelbart skadelidende ved den straffbare handlingen, jf. straffeprosessloven § 427. Den umiddelbart skadelidende vil si den som har vært direkte utsatt for den straffbare handlingen – den som er blitt slått, voldtatt, utsatt for trafikkulykke osv. Motsatsen er personer som har lidt mer indirekte skade, for eksempel arbeidsgivere som lider tap fordi arbeidstakeren har vært utsatt for en straffbar handling.
Krav mot siktede fra den direkte skadelidte kan bare nektes tatt med i straffesaken dersom de er åpenbart ugrunnet eller det vil være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken å fremme dem sammen med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 427 annet ledd, se også utredningen kapittel 12.4 på side 205-206. Det samme gjelder krav mot siktedes foreldre etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 1-2 nr. 2 og en ektefelles krav om at ekteskapet er ugyldig eller om skilsmisse uten forutgående separasjon i en straffesak om tvangsekteskap, se straffeprosessloven § 427 tredje ledd.
I vurderingen av om fremme av kravet vil være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken skal påtalemyndigheten etter gjeldende rett vurdere både eget arbeid med kravet og rettens behandling av det.
Påtalemyndighetens avgjørelse om å nekte å fremme et sivilt krav kan etter praksis påklages til overordnet påtalemyndighet etter straffeprosessloven § 59 a.
Utvalget foreslår å endre straffeprosessloven § 427 annet ledd, slik at påtalemyndigheten ikke kan nekte å ta med krav av hensyn til retten . Utvalget viser til at forslaget om at sivile krav i saker med bistandsadvokat alltid skal fremmes etter straffeprosessloven § 428 vil medføre at de fleste kravene som fremmes etter straffeprosessloven § 427 stort sett vil være enkle og av lite omfang. Dersom kravet vil være til ulempe for behandlingen av straffesaken, kan retten uansett utsette behandlingen av det til straffesaken er pådømt, jf. straffeprosessloven § 431. Påtalemyndigheten kan også velge å fremme bare deler av kravet dersom enkelte sider av kravet ikke er avklart. Også retten har adgang til å gi dom for bare deler av kravet, jf. straffeprosessloven § 432. På denne bakgrunn mener utvalget at det ikke er behov for en regel om at påtalemyndigheten kan nekte å fremme krav på vegne av den direkte skadelidte av hensyn til rettens behandling av kravet. Etter utvalgets mening er det også prinsipielt uheldig at påtalemyndigheten skal foreta en skjønnsmessig silingsvurdering på rettens vegne. Påtalemyndigheten bør imidlertid fortsatt ha mulighet til å nekte kravet fremmet av hensyn til eget arbeid. Utvalget foreslår også å lovfeste at fornærmede kan påklage avgjørelsen om å nekte kravet fremmet til overordnet påtalemyndighet.
I høringen har Politidirektoratet og Kvinnefronten støttet utvalgets synspunkter og forslaget.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og viderefører forslaget til endring i formuleringen i straffeprosessloven § 427 annet ledd annet punktum. Departementet viser til utvalgets opplysning om at påtalemyndigheten i praksis legger til grunn at fornærmede har rett til å klage på påtalemyndighetens nektelse av å fremme fornærmedes krav. Departementet anser det uansett hensiktsmessig å lovfeste fornærmedes klagerett, se forslag til straffeprosessloven § 59 a første ledd første punktum nytt nr. 6 og nytt siste punktum i straffeprosessloven § 427 annet ledd.
11.4 Anmeldelses- og etterforskingsstadiet
11.4.1 Informasjon om muligheten for å fremme krav
Etter gjeldende rett skal fornærmede ved første gangs avhør spørres om de har krav som de ønsker at påtalemyndigheten skal ta med i saken, jf. straffeprosessloven § 236 annet punktum jf. § 3. Dersom fornærmede krever erstatning eller oppreisning, bør beløpet nærmere angis og begrunnes. Påtaleinstruksen § 8-7 bestemmer at fornærmede ved avhør skal gjøres kjent med adgangen til å få fremmet krav i forbindelse med straffesaken og spørres om han eller hun ønsker at påtalemyndigheten i tilfelle skal fremme kravet. Bekreftelse på anmeldt forhold sendes rutinemessig ut som elektronisk standardbrev som inneholder ytterligere informasjon om hvordan man skal gå frem for at påtalemyndigheten skal fremme krav.
Utvalget mener det er behov for regler som bedre legger til rette for opplysning av erstatningskravets grunnlag og omfang, se utredningen kapittel 12.6.1 side 209-210 om utvalgets anbefaling om utarbeidelse av nytt standardbrev til fornærmede. Utvalget foreslår også å oppheve straffeprosessloven § 426 om at fornærmede første gang de møter for retten skal spørres om de har krav etter straffeprosessloven § 3 dersom dette tidligere ikke er brakt på det rene og at de skal gjøres oppmerksom på adgangen til å få kravet avgjort i forbindelse med straffesaken. Bestemmelsen oppfattes som overflødig på bakgrunn av utvalgets andre endringsforslag om informasjon om og forberedelse av sivile krav. Utvalget viser også til at fornærmede normalt ikke vil møte for retten før under hovedforhandlingen og at det på dette tidspunktet vil være vanskelig å forberede eventuelle krav som først fremmes på dette tidspunktet på en ordentlig måte.
I høringen har følgende instanser støttet utvalgets forslag om utarbeidelse av nytt standardbrev til fornærmede: Justissekretariatene , JURK , Kontoret for voldsoffererstatning , Kvinnefronten, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo .
Ingen instanser synes å ha uttalt seg om forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 426.
Departementet er enig i at det er viktig at fornærmede gis tidlig og god informasjon om muligheten for å fremme sivile krav og den nærmere fremgangsmåten for dette. Departementet vil følge opp utvalgets forslag om dette – som ikke krever lovendring – på egnet måte. Departementet er videre enig med utvalget i at straffeprosessloven § 426 blir overflødig og upraktisk som følge av øvrige forslag om forberedelse og behandling av sivile krav og derfor bør oppheves.
11.4.2 Oppnevning av sakkyndig
Etter gjeldende rett kan påtalemyndigheten begjære oppnevning av sakkyndige «til bruk for etterforskingen», jf. straffeprosessloven § 237 første ledd. Dette gjøres særlig når opplysninger i saken tyder på at fornærmede er påført psykiske eller fysiske helseskader som kan bli langvarige og dette kan ha betydning for valg av straffebestemmelse eller straffutmålingen.
Utvalget foreslår at retten etter krav fra fornærmede skal kunne oppnevne en sakkyndig for å utrede hvilke helseskader fornærmede er påført dersom det er nødvendig for å avgjøre vedkommendes erstatningskrav. Utvalget påpeker at sakkyndig vanligvis bare bør oppnevnes hvis det er grunn til å anta at fornærmede er påført varig helseskade som kan gi grunnlag for erstatning for fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter eller menerstatning.
I høringen har Trøndelag statsadvokatembeter, Advokatforeningen, Barneombudet, Kontoret for voldsoffererstatning, Kvinnefronten og Støttesenter mot Incest – Oslo støttet utvalgets forslag.
Advokatforeningen bemerker i denne sammenheng at
«oppnevning av sakkyndig for vurdering av skadevirkninger hos fornærmede er viktig for ivaretakelsen av fornærmedes interesser i forhold til å fremme erstatningskrav. Både av prosessøkonomiske hensyn og av hensyn til å unngå unødvendige ekstra belastninger for fornærmede og for tiltalte, er det viktig at regelverket muliggjør at erstatningskrav pådømmes sammen med eller i tilknytning til straffesaken. Det er derfor behov for nye regler som gir mulighet til å kreve oppnevnt sakkyndig på et tidligere tidspunkt slik at skadeomfanget blir avdekket så tidlig som mulig.»
Advokatforeningen har imidlertid enkelte innvendinger mot utvalgets utkast:
«Bestemmelsen synes å overlate til dommerens skjønn hvorvidt det i den enkelte sak skal oppnevnes sakkyndig på fornærmedes begjæring. Bestemmelsen bør være utformet på en slik måte at den sikrer en forutsigbar ivaretakelse av fornærmedes rettigheter. I følge forslaget ’kan’ retten oppnevne en sakkyndig. Her bør fornærmedes rettigheter ivaretas på en klarere måte som er mindre avhengig av den enkelte dommers skjønn, for eksempel ved at ’kan’ endres til ’bør’. Videre foreslås det at sakkyndig kan oppnevnes dersom det ’er nødvendig’ for å utrede erstatningskrav. Et slikt nødvendighetskrav synes noe strengt og kan være vanskelig å praktisere. [...] Advokatforeningen er av den oppfatning at lovteksten bør endres, slik at ’nødvendig’ endres til ’antas å ha betydning’.»
Trøndelag statsadvokatembeter uttrykker bekymring for at en større bruk av denne typen kompetanse kan gjøre det vanskelig å få tak i nok sakkyndige, og at dette vil føre til at behandlingen av sakene tar lang tid.
Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter går imot forslaget om oppnevnelse av sakkyndige for å utrede fornærmedes helseskader:
«Oppnevnelse av sakkyndig for utredninger av fornærmedes helseskader er i denne regionen benyttet ved enkelte anledninger. Det må understrekes at dette alltid forsinker saken sterkt. En regel som den foreslåtte vil trolig føre til et høyt antall begjæringer fra fornærmede. Erfaringen kan fort bli at mange fornærmede heller ville ha foretrukket å få straffesaken lagt bak seg enn å få med en utredning fra en sakkyndig i saken.»
Dommerforeningen har ingen innvendinger mot forslaget, men peker på at det vil innebære en del merarbeid for domstolene, og at det kan medføre forsinkelser i straffesaksavviklingen fordi det ofte er vanskelig å få sakkyndige til å påta seg utredningsarbeid innen rimelig tid.
Departementet viser til at forslaget om at fornærmede skal kunne begjære oppnevnt sakkyndig må ses i sammenheng med de foreslåtte reglene om forberedelse av sivile krav, se 11.5 nedenfor og forslag til straffeprosessloven § 264 b. Etter forslaget skal kravets størrelse søkes fastslått kort tid etter at tiltale er tatt ut. Hvis påtalemyndigheten skal fremme kravet for fornærmede etter straffeprosessloven § 427, foreslås det at påtalemyndigheten i tiltalebeslutningen så langt som mulig skal angi kravets størrelse og at fornærmede må be om endringer i angivelsen av kravet innen en fastsatt frist. Hvis fornærmede skal fremme kravet selv etter straffeprosessloven § 428, foreslås det at fornærmede innen en fastsatt frist skal fremsette krav for retten med angivelse av blant annet kravets størrelse.
Dersom det er grunn til å tro at fornærmede er påført helseskader som kan gi grunnlag for erstatning for fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter eller menerstatning, kan det være behov for å få fornærmedes tilstand vurdert av en sakkyndig for å kunne anslå kravets størrelse. Fordi kravet i størst mulig grad skal angis kort tid etter tiltale er tatt ut, kan det være behov for en slik vurdering på etterforskingsstadiet. På dette stadiet av saksbehandlingen er det i utgangspunktet ingen forskjell mellom fornærmede som planlegger å fremme kravet selv etter straffeprosessloven § 428 og fornærmede som vil be påtalemyndigheten om å fremme kravet etter straffeprosessloven § 427. Fornærmedes adgang til å fremme kravet etter straffeprosessloven § 428 og vedkommendes partsrettigheter oppstår først når det er bestemt at hovedforhandling blir holdt. Fornærmede bør etter departementets mening selv kunne begjære oppnevnt sakkyndig for å vurdere spørsmål av betydning for sivile krav. Fornærmede, eventuelt sammen med bistandsadvokaten, vil normalt stå nærmere enn påtalemyndigheten til å vurdere behovet for sakkyndig utredning av egen helsetilstand av betydning for sivile krav. Det vil også være arbeidsbesparende for påtalemyndigheten at fornærmede kan fremsette begjæring direkte for retten.
Departementet understreker at det i en del tilfeller vil være en vel så praktisk løsning å innhente utskrifter fra legejournaler og lignende, og at fornærmedes behandler kan avhøres som vitne under etterforsking og hovedforhandling. Det kan være en belastning for fornærmede å måtte forklare seg og bli undersøkt av en ny person, som en rettsoppnevnt sakkyndig vil være.
Utvalget gikk inn for å kreve at sakkyndig kunne oppnevnes hvis det var «nødvendig» for å avgjøre fornærmedes krav etter § 3. Departementet har merket seg Advokatforeningens innvending om at fornærmede kan ha vanskeligheter med å dokumentere at det er nødvendig å oppnevne sakkyndig. Departementet mener likevel at det er behov for å markere en viss terskel for oppnevning av sakkyndig. Oppnevning av sakkyndig er ressurskrevende og kan, som enkelte høringsinstanser har pekt på, medføre forlengelse av saksbehandlingstiden. Departementet viderefører derfor utvalgets forslag om et nødvendighetskrav. Slik departementet ser det, bør sakkyndig vanligvis bare oppnevnes dersom det er grunn til å anta at fornærmede er påført helseskade som kan gi grunnlag for erstatning for fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter eller menerstatning, se forslag til straffeprosessloven § 237 nytt annet ledd. Et rent oppreisningskrav bør vanligvis ikke gi grunnlag for oppnevnelse av sakkyndig.
Departementet er enig med Advokatforeningen i at sakkyndig i tilfeller hvor lovens krav er oppfylt også bør oppnevnes. Det er likevel ikke nødvendig å si dette i loven.
11.5 Forberedelse til hovedforhandling – tidspunkt for å fremsette krav
11.5.1 Gjeldende rett
Etter dagens regler skal påtalemyndigheten i tiltalebeslutningen opplyse om den gjør gjeldende erstatningskrav på vegne av fornærmede, jf. straffeprosessloven § 252 tredje ledd. Det er ikke nødvendig at påtalemyndigheten på forhånd angir den påstand som vil bli nedlagt. Som utvalget viser til, tar påtalemyndigheten ofte bare forbehold om å kreve erstatning og oppreisning.
Fornærmede som fremmer sivile krav selv, skal senest samtidig med innkalling til hovedforhandling gi melding til tiltalte eller forsvareren om den påstand som blir nedlagt, om grunnlaget for kravet og om de bevis som vil bli ført, jf. straffeprosessloven § 428 tredje ledd og § 427 fjerde ledd.
11.5.2 Utvalgets forslag
Utvalget mener det er uheldig at det ikke er noen klarere krav til når påtalemyndigheten må informere fornærmede og siktede om hva slags krav påtalemyndigheten fremmer eller med hvilke beløp. Manglende opplysninger om påtalemyndighetens standpunkt til kravet gjør at fornærmede ikke har tilstrekkelig oppfordring til å bidra til forberedelsen og eventuelt ytterligere opplysning av kravet, samt at tiltalte ikke får et godt grunnlag for å forberede sitt forsvar.
Når påtalemyndigheten fremmer kravet, foreslår derfor utvalget at påtalemyndigheten i tiltalebeslutningen så langt mulig skal opplyse om kravets størrelse, jf. forslag til nytt annet punktum i straffeprosessloven § 252 tredje ledd. Det foreslås også lovfestet at påtalemyndigheten i bevisoppgaven må angi hvilke bevis som utelukkende gjelder krav etter § 3.
Utvalget foreslår at påtalemyndigheten, både når det er oppnevnt bistandsadvokat og når påtalemyndigheten fremmer kravet, samtidig med underretningen om tiltalen etter § 264 a, gir fornærmede en kort frist, normalt to uker, for å be om endringer i påtalemyndighetens krav eller fremsette endelig erstatningskrav med bevisoppgave til retten. Retten sender kopi av fornærmedes krav til forsvareren med en kort frist, normalt to uker, for bemerkninger til erstatningskravet. Det foreslås at forsvareren pålegges å uttale seg om eventuelle erstatningskrav, men eventuelle innsigelser avskjæres ikke om forsvareren ikke svarer innen utløpet av fristen.
Utvalgets mindretall , Austegard og Stigum, mener at fornærmede også burde gis en lovfestet rett til å uttale seg om bevisoppgaven og be om endringer i den innen en fastsatt frist. Utvalgets flertall, de øvrige medlemmer, ønsker ikke å lovfeste en slik rett, og begrunner standpunktet med at en slik fristregel vil føre til unødvendig merarbeid for påtalemyndigheten og ikke være til særlig nytte for fornærmede.
11.5.3 Høringsinstansenes syn
Agder lagmannsrett , Politidirektoratet,Advokatforeningen , Barneombudet,Forsvarergruppen av 1977 og Kvinnefronten støtter forslaget om å fastsette en frist for endelig erstatningskrav samtidig som fornærmede blir orientert om tiltalebeslutningen. Forsvarergruppen av 1977 foreslår også en regel om at tiltalte dersom han eller hun ikke mottar varsel om fremme av sivile krav senere enn to uker før hovedforhandling, kan kreve utsettelse eller motsette seg at kravet medtas i straffesaken. Forsvarergruppen av 1977 mener også påtalemyndigheten må redegjøre for hva som vil bli anført om den faktiske og rettslige begrunnelsen for kravet etter § 427. Etter foreningens syn kommer stadig mer omfattende og rettslig kompliserte sivile krav til behandling som del av straffesaken.
Også Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo etterspør en absolutt frist for når kravet kan fremmes og kreves medtatt i straffesaken.
Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter peker på at utvalgets forslag om at påtalemyndigheten pålegges å spesifisere kravet vil bidra til at kvaliteten på politiet og påtalemyndighetens arbeid vil bli forbedret, men at dette vil være ressurskrevende.
Asker og Bærum politidistrikt er enig i at de foreslåtte endringene kan sikre en bedre forberedelse og behandlingen av fornærmedes borgerlige rettskrav, men antar at regelen ikke innebærer at senere dokumenterte krav kategorisk avvises.
11.5.4 Departementets syn
Departementet er enig med utvalget i at det er viktig at grunnlaget for og størrelsen på sivile krav blir søkt klarlagt i rimelig tid før hovedforhandlingen. Dette gjelder både av hensyn til siktede og av hensyn til fornærmede, og uansett om kravet fremmes av påtalemyndigheten eller av fornærmede selv. Departementet viderefører derfor utvalgets utkast, se forslag til i § 252 tredje ledd nytt annet punktum og § 428 nytt tredje ledd, med henvisning til § 264 b og § 265 annet ledd. Departementet finner imidlertid ikke grunn til å lovfeste at påtalemyndigheten i bevisoppgaven bør ta inn hvilke bevis som knytter seg til det sivile kravet. En regel om dette vil imidlertid bli vurdert tatt inn i påtaleinstruksen.
Det kan ikke utelukkes at det oppstår endringer i grunnlaget for og størrelsen på de sivile krav. Dette kan skyldes skadevirkninger som oppstår på et senere tidspunkt, bedre dokumentasjon av kravet, eller andre forhold. Det bør derfor være anledning til også etter de fristene som er satt, å endre kravet eller å sette frem nye krav. Etter departementets syn er det naturlig å se hen til sivilprosessuelle regler om fremsetting av nye krav og utvidelse av påstanden når sivile krav behandles i forbindelse med straffesaken. Tvisteloven § 9-10, jf. § 9-16 fastsetter at det som hovedregel ikke er anledning til å utvide påstanden til et krav, sette frem nye krav eller påstandsgrunnlag eller sette frem nye bevis i løpet av de siste to uker før hovedforhandlingen. Retten kan likevel på visse vilkår tillate slike endringer. Departementet finner ikke grunn til å ta inn en utrykkelig henvisning til disse reglene. Hensynet til fornærmede tilsier imidlertid at fristene for å fremsette sivile krav i straffeprosessloven ikke bør være preklusive. Tiltalte vil uansett kunne be om at retten utsetter behandlingen av et krav som er fremsatt sent. Særreglene i straffeprosessloven §§ 431 og 432 første ledd om at retten kan utsette behandlingen av et sivilt krav eller avsi dom for bare deler av kravet, medfører at retten ikke må behandle krav som den mener at den ikke har tilstrekkelig grunnlag for å behandle. I rettens vurdering etter § 431 må det også legges vekt på om begge sider har hatt anledning til å imøtegå kravets størrelse og grunnlag.
11.6 Rettens plikt til å pådømme kravet
Etter gjeldende rett har retten en plikt til å pådømme krav som fremmes av påtalemyndigheten. Dersom kravet fremmes av fornærmede etter straffeprosessloven § 428, har retten en adgang til å nekte kravet forfulgt under hovedforhandlingen dersom det vil være til vesentlig ulempe, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum. Dette gjelder likevel ikke i ærekrenkelsessaker, jf. straffeprosessloven § 428 første ledd tredje punktum. Retten har i alle tilfeller anledning til å utsette behandlingen av kravet til straffesaken er pådømt, jf. § 431, eller nøye seg med å gi dom for den del av kravet som den finner godtgjort, jf. § 432. For en nærmere redegjørelse for gjeldende rett, se utredningen kapittel 12.5 på side 207-209.
Utvalget mener det kan reises prinsipielle innvendinger mot at retten etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne nekte å pådømme et krav på ethvert tidspunkt av saken, se utredningen kapittel 12.5.2 på side 208. Utvalget peker på at denne regelen kan føre til at fornærmede, av frykt for at kravet nektes forfulgt, avstår fra å gjøre gjeldende deler av kravet eller avstår fra anførsler eller utøvelsen av prosessuelle rettigheter. Et samlet utvalg mener at denne regelen ikke bør videreføres. Utvalgets flertall , alle unntatt Austegard og Bohinen, foreslår at retten gis adgang til å nekte kravet forfulgt dersom det er åpenbart mest hensiktsmessig å behandle det i sivilprosessens former. Utvalgets mindretall , Austegard og Bohinen, frykter at en slik skjønnsmessig adgang til å kunne nekte kravet pådømt vil kunne føre til ulik praksis og svekke foruberegneligheten for fornærmede.
I høringen har Politidirektoratet støttet flertallets forslag til en regel om at retten kan nekte å forfølge kravet dersom det er åpenbart mest hensiktsmessig å behandle det i sivilprosessens former. Advokatforeningen mener det må understrekes at anledningen til å nekte å forfølge kravet må være en snever unntaksregel, som retten bare kan benytte dersom det åpenbart er best for behandlingen av erstatningskravet.
Departementet er enig i at den gjeldende regelen i straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum kan føre til en lite forutberegnelig og vanskelig situasjon for fornærmede. Det kan være grunn til å anta at rettens adgang til å nekte kravet fremmet etter straffeprosessloven § 428 kan være en av årsakene til at mange fornærmede i dag velger å be påtalemyndigheten om å fremme kravet. Departementet mener regelverket må legge til rette for at sivile krav i størst mulig grad kan behandles sammen med straffesaken og sikres en forsvarlig og betryggende behandling. Departementet foreslår derfor, som utvalget, at den gjeldende regelen i straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum bør oppheves. Samtidig er departementet enig med utvalgets flertall i at det ikke helt bør utelukkes at det kan oppstå situasjoner der kravet ikke bør behandles sammen med straffesaken. Departementet slutter seg derfor til flertallsforslaget om å gi retten en adgang til å henvise kravet til behandling i sivilprosessens former hvis dette åpenbart er mest hensiktsmessig. Den klare hovedregelen skal imidlertid være at kravet behandles sammen med straffesaken. I motsetning til utvalgets forslag mener departementet at rettens adgang til å henvise kravet til behandling i sivilprosessens former ikke bør være begrenset til forberedelsen av hovedforhandlingen. Retten bør ha slik adgang også under den senere behandlingen av saken, men terskelen for å nekte kravet forfulgt må være høyere jo lenger i saksbehandlingen man har kommet.
Straffeprosessloven § 428 første ledd tredje punktum har vært en særregel for saker om mortifikasjon av ærekrenkelser som innebærer at retten i slike saker har hatt en plikt til å pådømme sivile krav fremmet etter straffeprosessloven § 428. Første ledd tredje punktum gjør unntak fra regelen i første ledd annet punktum om at retten på ethvert trinn av saken kan nekte at kravet forfølges under hovedforhandlingen dersom det vil være til vesentlig ulempe. Når straffeprosessloven § 428 første ledd annet punktum nå foreslås opphevet, bør også unntaksregelen i tredje punktum oppheves. I utgangspunktet vil retten etter departementets forslag ha en plikt til å pådømme alle krav som fremmes etter straffeprosessloven § 428, men retten foreslås gitt en adgang til å henvise kravet til behandling i sivilprosessuelle former der dette er åpenbart mest hensiktsmessig. Denne regelen foreslås også å gjelde for sivile krav som fremmes i forbindelse med sak om mortifikasjon av ærekrenkelse.
11.7 Underretning om dommen
Etter gjeldende rett skal fornærmede og andre skadelidte informeres om at en dom er rettskraftig når det er pådømt erstatnings- og oppreisningskrav i saken, jf. påtaleinstruksen § 30-10. Fornærmede som har fremmet erstatningskrav selv, skal i prinsippet ha dommen forkynt etter samme regler som parter. Dagens regler inneholder ingen bestemmelser om underretning til fornærmede om rettens avgjørelse av erstatningskravet når dette fremmes av påtalemyndigheten, før det foreligger rettskraftig dom.
Utvalget foreslår at det lovfestes at retten skal meddele fornærmede (eventuelt bistandsadvokaten) dommen i alle saker der den har avgjort krav etter § 3, jf. utkast til § 43 fjerde ledd.
Forsvarergruppen av 1977 mener at dommen i stedet bør forkynnes for fornærmede som har fått avgjort sivile krav, eventuelt bistandsadvokaten, for å klargjøre beregningen av ankefristen i slike tilfeller.
Departementet opprettholder utvalgets forslag, se forslag til nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 43, og omtalen i kapittel 9.12. Forslaget må ses i sammenheng med forslagene om ankebehandling av sivile krav. Det foreslås et system der ankefristen for fornærmede skal løpe fra henvisningsavgjørelsen i anke i straffesaken er forkynt. Man ønsker ikke at ankefristen for fornærmede skal begynne å løpe før etter at det er avklart om det vil bli ankesak i straffesaken. Dette er bakgrunnen for at forslaget til straffeprosessloven § 43 bruker uttrykket «meddeler» i stedet for «forkynner».
11.8 Sivile krav ved anke i straffesaken
11.8.1 Frister og fremgangsmåte for å begjære ny prøving av sivile krav
Etter gjeldende rett er det ingen klar frist for å begjære ny behandling av sivile krav ved anke i straffesaken, men begjæringen må settes frem så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen, jf. straffeprosessloven § 434 tredje ledd. Det er heller ingen særskilte krav til hva en begjæring om ny prøving skal inneholde. I Rt. 1997 s. 1643 aksepterte Høyesterett at en «fullstendig ankeerklæring» i straffesaken etter forholdene i saken måtte anses å omfatte også en begjæring om overprøving av erstatnings- og oppreisningsavgjørelsene.
Utvalget foreslår nye regler om frister for å begjære ny prøving for både siktede og fornærmede. For siktede skal det etter utvalgets forslag gjelde samme frist for å begjære ny behandling av sivile krav som for anke i straffesaken, det vil si at begjæring om ny behandling av kravet må settes frem i siktedes anke eller motanke. Fristen er ment å være preklusiv. Begjæringen skal angi om den gjelder hele avgjørelsen, det resultat som kreves, de feil som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil, og de bevis som vil bli ført.
Hvis påtalemyndighetens eller domfeltes anke i straffesaken henvises til behandling, foreslår utvalget at henvisningsavgjørelsen forkynnes for den som har fått krav etter § 3 pådømt i den påankede avgjørelse, og at den fornærmede samtidig gis en frist for å begjære ny behandling av sivile krav, eventuelt imøtegå siktedes begjæring om ny behandling. En begjæring om ny behandling fra fornærmede må også angi om den gjelder hele avgjørelsen, det resultat som kreves, de feil som gjøres gjeldende, den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil, og de bevis som vil bli ført.
Utvalget foreslår ingen endringer i reglene når påtalemyndigheten fremmer krav etter § 427 i ankeomgangen, og viser til at slike krav gjennomgående vil være av enklere karakter. Det er etter utvalgets syn tilstrekkelig at slike krav fremsettes så tidlig at siktede har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.
Under høringen har Agder lagmannsrett , Borgarting lagmannsrett,Advokatforeningen og Kvinnefronten støttet forslagene om frister og fremgangsmåte for behandling av sivile krav ved anke i straffesaken. Agder lagmannsrett foreslår at en tilsvarende frist for fremsetting av krav også bør gjelde når kravet fremsettes av fornærmede ved påtalemyndigheten. Lagmannsretten viser til at slike krav også kan være store og kompliserte, særlig i saker om økonomisk kriminalitet, miljøkriminalitet og i saker om større skadeverk.
Departementet er enig med utvalget i at det er behov for regler som sikrer økt forutberegnelighet for fornærmede og siktede og bedre forberedelse av kravet også i ankeomgangen. Departementet slutter seg derfor til utvalgets utkast, se forslag til straffeprosessloven § 310 første ledd nytt annet punktum, § 311 første ledd annet punktum, § 314 nytt tredje ledd første punktum, § 325 nytt annet ledd og § 434 nytt tredje til syvende ledd. Forslaget medfører at reglene om frister og fremgangsmåte både for fornærmede og siktede fremgår både av straffeprosessloven kapittel 23 om anke og av kapittel 29 om sivile krav. Denne dobbeltbehandlingen er valgt av pedagogiske hensyn, for å sikre at de nye reglene om sivile krav ved anke i straffesaken blir fanget opp. Krav om frister og særskilte krav til hva en begjæring om ny behandling av slike krav skal inneholde, vil etter departementets syn sikre en mer betryggende behandling av kravet. Retten gis et særskilt ansvar ved å overvåke at begjæringer om ny prøving tilfredsstiller de formelle krav, og kan sette frister for å be om at begjæringer rettes slik at kravene tilfredsstilles, se forslag til nytt tredje ledd annet punktum i straffeprosessloven § 314 som gir regler om adgangen til å ta for sent innkomne anker til behandling og adgangen til å rette anker, tilsvarende anvendelse så langt de passer.
Etter departementets syn er det grunn til å skille mellom siktede og fornærmede med hensyn til spørsmålet om fristen for å fremsette begjæring om ny prøving av sivile krav, skal være preklusiv eller ikke. Departementet foreslår at fristen for å begjære ny behandling av det sivile kravet for den siktede skal være preklusiv. Det vises til at den siktede på tidspunktet hvor det må tas stilling til om han skal begjære ny behandling, vil vite hva resultatet ble i tingretten eller lagmannsretten. For den fornærmede kan det stille seg annerledes. Det kan fremdeles tenkes at det etter tidspunktet hvor det bes om at fornærmede oppgir om han ønsker ny behandling av sivile krav, kan bli påvist endringer i det sivile kravet, så som nye skadevirkninger eller bedre dokumentasjon på en skade. Hensynet til den fornærmedes muligheter til å be om å få behandlet krav som er påvist eller oppstått senere, taler med styrke mot å gjøre fristen preklusiv, og dette gjelder uavhengig av om kravet fremsettes av den fornærmede selv eller via påtalemyndigheten. Departementet foreslår derfor å videreføre den generelle regelen om at fornærmede og påtalemyndigheten må sette frem et krav så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.
Som Agder lagmannsrett har pekt på, kan også krav fremsatt av påtalemyndigheten være omfattende og kompliserte. Departementet finner imidlertid ikke grunn til å innføre absolutte frister for påtalemyndigheten til å fremsette krav, men videreføringen av bestemmelsen om at et krav må settes frem senest slik at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen, vil gjelde for påtalemyndigheten. Selv om fristreglene for fornærmede ikke er preklusiv, og det heller ikke er fastsatt noen preklusiv frist for påtalemyndigheten, vil de foreslåtte reglene likevel samlet sett bidra til at det blir søkt avklart på et tidligere tidspunkt om den fornærmede ønsker ny behandling av det sivile kravet.
11.8.2 Adgangen til å fremsette nye krav for ankeinstansen
Foretar lagmannsretten en fullstendig ny behandling av en straffesak, kan fornærmede etter gjeldende rett fremme borgerlige rettskrav som ikke ble fremmet for tingretten, se utredningen kapittel 12.9.3 på side 213. I slike saker er det altså en ubegrenset adgang til å fremsette nye krav. Adgangen er dermed videre enn om saken hadde blitt behandlet etter tvistemålsloven.
Utvalget peker på at det kan være betenkelig at sivile krav behandles i første instans i lagmannsretten, og at en ubegrenset adgang til å fremme nye krav for ankeinstansen bryter med vanlige prosessuelle prinsipper. Utvalget har vurdert om rettstilstanden bør endres, men kom til at det ikke vil gå inn for å fjerne en regel som klart er til fordel for fornærmede, og som i noen situasjoner kan ha gode grunner for seg. Utvalget foreslår i stedet at adgangen til å fremme nye krav for lagmannsretten reguleres nærmere i loven. Dersom det fremmes nye krav på dette tidspunktet, bør det også være regulert hvilke opplysninger begjæringen bør inneholde for å sikre at siktede gis informasjon om kravets grunnlag og størrelse.
Agder lagmannsrett fremmet under høringen forslag om at det i slike tilfeller burde gjelde en preklusiv frist for å fremsette nye krav, med mindre siktede samtykker. Fristen burde etter lagmannsrettens syn ikke være lenger enn en måned fra henvisningsbeslutningen.
Departementet er enig med utvalgets vurderinger, se forslag til § 434 femte ledd. Hensynet til siktede kan tale for at det innføres en frist slik Agder lagmannsrett har foreslått. Den ubegrensede adgangen til å fremme nye krav ved ankebehandlingen – det vil si også krav som fornærmede kunne ha fremmet under hovedforhandlingen, men som han av en eller annen grunn ikke fremmet da – innebærer at slike krav er satt i en særstilling sammenlignet med hva som gjelder dersom kravet hadde vært fremmet etter tvistemålslovens regler.
Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 18 (2000-2001) om endringer i straffeprosessloven og domstolloven mv. (forkynnelse av dommer og enkelte justeringer i to-instansreglene mv.) å oppheve adgangen til å fremme nye krav ved ankebehandlingen, men forslaget fikk ikke støtte av justiskomiteen, jf. Innst. O. nr. 55 (2000–2001) Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeprosessloven og domstolloven mv (forkynnelse av dommer og enkelte justeringer i to-instansreglene mv) kapittel 4 side 3. Justiskomiteen viste til den adgang retten har til å nekte å fremme erstatningskravet etter § 428.
Ettersom departementet nå foreslår å oppheve rettens adgang til å nekte å fremme erstatningskravet, kan hensynet til siktedes forsvar tale for at det innføres en preklusiv frist for fornærmede til å fremme krav som ikke har sammenheng med fremsatte krav i første instans. Departementet foreslår imidlertid ikke å innføre en preklusiv frist for å fremme slike krav. Det kan være særlige grunner som gjør at kravet ikke blir fremsatt i første instans, som for eksempel at fornærmede er sterkt traumatisert eller at en skade først har manifestert seg på et senere tidspunkt, og dette hensynet taler mot en slik frist.
Spørsmålet om ansvarsgrunnlag – det vil si om tiltalte har begått handlingen, eller forvoldt skaden, og om det er utvist subjektiv skyld – vil også normalt ha blitt behandlet i vurderingen av skyldspørsmålet i den avgjørelsen som påankes, slik at sammenlikningen med saker som behandles etter tvistemålsloven ikke er helt dekkende. Departementet foreslår imidlertid å videreføre dagens regel om at en begjæring må settes frem så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen, og dette vil også gjelde slike nye krav. For likevel å sikre en bedre forberedelse av slike krav, foreslår departementet at begjæringen om behandling av krav som tidligere ikke har vært satt frem, også må inneholde tilstrekkelige opplysninger til at siktede kan forberede sitt forsvar, se den foreslåtte henvisningen i §§ 325 og 434 til § 264 b som omhandler forberedelse av tingrettens behandlingen av sivile krav.
11.8.3 Fortsatt behandling etter tvistelovens regler
Etter gjeldende rett vil ikke anken over det sivile kravet bli behandlet dersom anken i straffesaken trekkes, avvises eller ikke henvises til ankeforhandling.
Straffeprosessloven § 434 fjerde ledd regulerer situasjonen dersom sivile krav ikke avgjøres i straffesaken. Retten skal da sørge for at melding om dette blir forkynt for den som har krevd ny behandling av spørsmålet, og parten skal samtidig orienteres om adgangen til fortsatt behandling etter tvistemålslovens regler. Dersom parten ønsker fortsatt behandling av det sivile kravet må han gi beskjed om det innen en måned.
Utvalget foreslår at det uttrykkelig fremgår at straffeprosessloven § 434 fjerde ledd også gjelder når anken i straffesaken avvises eller nektes fremmet.
Under høringen ga Agder lagmannsrett uttrykk for at det ikke er uklart at straffeprosessloven § 434 fjerde ledd om ny frist for å kreve fortsatt behandling av kravet etter tvistemålsloven også gjelder når ankesaken nektes fremmet, jf. Rt. 2002 s. 1660.
Departementet er enig med utvalget i at pedagogiske hensyn tilsier at det bør fremgå klart av loven at bestemmelsen gjelder i slike tilfeller, se forslaget til endringer i § 434 siste ledd.
11.9 Sivil anke
Den som har fått prøvd et sivilt krav i forbindelse med en straffesak, kan etter gjeldende rett anke særskilt over det sivile kravet etter sivilprosessens regler, jf. straffeprosessloven § 435. Etter dagens regler er det noe tvilsomt om det hører inn under bistandsadvokatordningen å fremme en ankesak etter tvistemålslovens regler, se utredningen kapittel 12.10 på side 215.
Utvalget foreslår at det gjøres klart i loven at å fremme særskilt anke etter sivilprosessens regler inngår i bistandsadvokatens oppgaver. Det legges til grunn at dette omfattes av oppdraget som bistandsadvokat og godtgjøres etter straffeprosesslovens regler. Utvalget forutsetter videre at fornærmede og skadevolder i slike tilfeller gis fritak for rettsgebyr.
Forsvarergruppen av 1977 har ingen innvendinger mot forslaget, men ber om at det også inngår i forsvarerens oppgaver å behandle anker over slike krav som behandles etter tvistemålslovens regler, slik at fornærmede og siktede likestilles. Det foreslås at det tilføyes i straffeprosessloven § 100 at oppnevning som forsvarer også omfatter ankebehandling over borgerlige rettskrav etter § 435.
Departementet er enig med utvalget i at det bør fremgå av loven at det hører under bistandsadvokatens oppgaver å fremme slike ankesaker etter tvistemålsloven, se forslag til ny § 107 e. Når fornærmede først har fått oppnevnt bistandsadvokat, er denne oppgaven en naturlig følge av oppdraget. Departementet er også enig med Forsvarergruppen i at ankebehandling i slike tilfeller bør inngå i forsvarerens oppgaver, se utkast til nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 100. I saker hvor det ikke er oppnevnt bistandsadvokat vil det være de alminnelige reglene i rettshjelploven som avgjør om fri rettshjelp skal gis.
Departementet foreslår at det uttrykkelig fremgår at fornærmede og siktede i saker med bistandsadvokat bør fritas for rettsgebyr, se utkast til nytt annet ledd i rettsgebyrloven § 10, uavhengig av økonomiske vilkår. I andre saker vil partene kunne søke om fritak for rettsgebyr, se rettshjelploven § 25 første og annet ledd, som fastsetter at det kan gis fritak i visse nærmere angitte tilfeller.
11.10 Sivile krav i tilståelsessaker
Etter gjeldende rett kan sivile krav pådømmes i tilståelsessaker bare dersom retten finner kravet «utvilsomt», jf. straffeprosessloven § 432 annet ledd.
Utvalget foreslår at det i tilståelsessaker gjøres unntak fra dette kravet i saker der fornærmede har bistandsadvokat. For å sikre siktedes rettigheter i slike tilfeller, foreslås det at vedkommende må gis rett til forsvarer hvis fornærmede fremmer krav etter § 428. Barneombudet, Kontoret for voldsoffererstatning , Kvinnefronten og Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo støtter utvalgets forslag.
Dommerforeningen støtter ikke forslaget, og uttaler:
«En betingelse for å behandle en sak som enedommersak, noe som skjer helt uten annen bevisførsel enn siktedes forklaring og sakens dokumenter, er at saken egner seg for en slik forenklet behandling. Dette er også begrunnelsen for dagens regel om at et erstatningskrav må være utvilsomt for at det kan pådømmes som en del av en tilståelsessak. Forslaget synes å innebære at retten i klart større grad enn i dag må gå inn i bevisvurderinger. Det er ikke lett å overskue hvilke konsekvenser dette kan få.»
Departementet viser til drøftelsene foran i 9.9 om fornærmedes stilling i saker som avgjøres ved tilståelsessaker, der det foreslås at fornærmede med bistandsadvokat gis en særstilling.
Etter departementets syn vil imidlertid forslaget føre til at disse tilståelsessakene, hvor både fornærmedes bistandsadvokat og siktedes forsvarer møter, vil likne mer på alminnelige hovedforhandlinger. Det er praktiske hensyn som begrunner regelen om at en tilståelsessak ikke blir vanskeliggjort ved prosedyre om erstatningskrav. Etter departementets syn kan en slik utvidelse av disse sakene ikke forsvares, selv om det bare vil gjelde et lite antall saker. Det vises også til innvendingen fra Dommerforeningen om at forslaget vil føre til at retten i større grad enn i dag vil måtte gå inn i bevisvurderinger. Dette bryter med den forenklede behandlingen som tilståelsessakene representerer. Fornærmedes rettigheter i alvorlige saker må anses tilstrekkelig ivaretatt ved underretningsplikten og klageretten som de er gitt ved endringene i straffeprosessloven § 59 a, jf. 9.9 foran. Departementet viser også til at formålet med at retten bare kan pådømme erstatningskrav i den utstrekning kravet er «utvilsomt», er at dette vil bidra til at siktede vil være mer stemt for å samtykke i at saken behandles som tilståelsesdom. Å senke terskelen for bedømmelse av slike krav, kan føre til at flere vil nekte samtykke, og det vil være uheldig for saksavviklingen.