5 Prinsipielle utgangspunkter

5.1 Utvalgets utgangspunkter

Utvalget er kommet til at det er behov for å se fornærmedes straffeprosessuelle stilling i et nytt perspektiv. Det nye perspektivet består i at man må anerkjenne at fornærmede har legitime interesser i straffesaken og gi fornærmede mulighet til å ivareta disse interessene gjennom endringer i regelverket.

Fra sammendraget i utredningen kapittel 2.1 side 16-17 gjengis:

«Gjeldende rett bygger på at en straffesak hovedsakelig er et anliggende mellom staten som anklager og tiltalte som anklaget. Den sterke vekten på statens interesse og rolle i straffesakene har historisk sett hatt gode grunner for seg. Innføring av et tilnærmet monopol for staten til å straffe førte i sin tid til den nødvendige avskaffelse av privat rettshånd­hevelse. Dette er etter utvalgets oppfatning fortsatt essensielt. Men det tradisjonelle utgangspunkt hvoretter straffesaken bare oppfattes som et «oppgjør» mellom tiltalte og samfunnet, må etter utvalgets syn nå nyanseres. Samfunnsforhold, den rettslige tenkningen og befolkningens forventninger er i høy grad forandret.

Tiden er etter utvalgets oppfatning definitivt inne for å justere kursen innenfor straffeprosessen slik at fornærmedes legitime interesser i saken reflekteres bedre i lovgivningen. Dette forutsetter at rettssamfunnet i noen grad redefinerer fornærmedes interesser.

Erkjennes det at fornærmede har legitime interesser i straffesaken, må det også legges til rette for og godtas at fornærmede ivaretar disse interessene. I et moderne samfunn er den enkeltes rett til innsyn i saker som angår en, til å kunne imøtegå opplysninger fra annet hold og til å gi uttrykk for sitt syn, ansett som grunnleggende forutsetninger for en god og betryggende saksbehandling. Dette gjelder i mange av livets forhold, men særlig i forholdet mellom den enkelte og myndighetene. Forvaltnings­loven, lov om pasientrettigheter, saksbehandlingsreglene i barnevernlovgivningen, psykisk helsevernloven og andre lover er konkrete uttrykk for en slik tankegang. Men først og fremst er slike rettigheter grunnleggende i prosesslovgivningen.

[...]

Styrkes ikke fornærmedes rettigheter, kan rettsvesenet komme i utakt med folks rettsoppfatning. Det fører over tid til svekkelse av den tillit rettsvesenet er avhengig av.

Skal tilliten opprettholdes, må fornærmede ha slike grunnleggende rettigheter som rett til å bli informert om utviklingen i saken, innsyn i saks­dokumentene, varsel om og rett til å være tilstede i domstolen når saken mot lovbryteren skal behandles og rett til å få gi uttrykk for sitt syn og å kunne imøtegå opplysninger (kontradiksjon) både under etterforsking og iretteføring.»

En nærmere vurdering av fornærmedes legitime interesser er inntatt i utredningen kapittel 8.4 side 127-128. Utvalget peker på at fornærmede gjennomgående har en reell og legitim interesse i sakens utfall. Sakens utfall kan være av følelsesmessig og symbolsk betydning, men kan også ha praktiske konsekvenser for eksempel i form av beskyttelse mot nye straffbare handlinger, betydning for krav om erstatning og oppreisning fra skadevolder eller om voldsoffererstatning eller dekning fra forsikringsselskap. Videre kan utfallet av saken ha betydning for spørsmål om barnefordeling, barnevern osv. Utvalget understreker at fornærmedes legitime interesser i straffesaken og deres ønsker om styrkede rettigheter ikke er forbundet med hevn, se utredningen kapittel 8.2.2 side 126. Hevn er ikke motivet for ønsket om styrkede rettigheter. Styrkede rettigheter gir heller ikke økte muligheter for hevn.

Også etterlatte har etter utvalgets syn legitime interesser i straffesaken, særlig i at saken blir oppklart, men også for eksempel i å ivareta avdødes minne, se utredningen kapittel 8.6 side 128-129. De har også behov for rettigheter for å ivareta disse interessene.

Utvalget peker på at fornærmedes og etterlattes interesser må veies mot andre hensyn – både overordnede kriminalpolitiske hensyn og prosessuelle, prosessøkonomiske, etterforskingsmessige og påtalemessige hensyn, se utredningen kapittel 8.3 og 8.4 på side 126 flg.

5.2 Høringsinstansenes syn

I høringen har de fleste instansene støttet utvalgets prinsipielle utgangspunkter.

Bare Forsvarergruppen av 1977 har prinsipielle innvendinger mot utvalgets utgangspunkter og begrunnelse for å styrke fornærmedes og etterlattes rettigheter. Foreningen kritiserer utvalget for at vurderingen av hva som er fornærmedes legitime interesser ikke er sett i sammenheng med hva som er straffens formål eller begrunnelse. Fra høringsuttalelsen gjengis:

«Det er en slående mangel ved utvalgets utredning, at man ikke foretar noen forankring av påstanden om at fornærmede har legitime interesser knyttet til avgjørelsen av straffekravet, i en drøftelse av straffens begrunnelse. Så lenge straffen ikke kan sies begrunnet i å til­godese fornærmede, er det vanskelig å akseptere det rene postulat om at fornærmede på tross av dette har legitime interesser i straffekravets utfall. Særlig må man kunne kreve en mer prinsipiell drøftelse av disse grunn­leggende spørsmål når utredningen fremmer forslag som – hvis de gjennomføres – vil medføre grunnleggende endringer i vår prosessordning.

I avsnitt 8.2.1 kan det synes som om utvalget indirekte legger til grunn at man skal ilegge straff for at dette skal virke som en form for «oppreisning for fornærmede», og at det er «viktig for fornærmede å bli trodd og at det blir anerkjent og markert at det har skjedd urett mot vedkommende.» En slik utvidelse av begrunnelsen for straff vil ha vidtrekkende konsekvenser, og bør åpenbart undergis en bredere rettsfilosofisk drøftelse før man går inn på den. Dersom samfunnet skal påføre enkeltborgere pine for å tilgodese andre enkeltindivider, er det et langt mer etisk problematisk forhold enn om det skjer for å tilgodese samfunnet som sådant.

Utvalget søker i pkt. 8.2.2 å understreke at «Fornærmedes legitime interesse i at [...] den skyldige straffes, må ikke forveksles med et ønske om hevn.» [...] Det er imidlertid vanskelig å følge denne påstanden, og det begrensede forsøk på argumentasjon som fremkommer til støtte for den i innstillingen. Dersom man skal straffe – dvs. påføre pine – i fornærmedes interesse, er det vanskelig å se dette som noe annet enn nettopp hevn eller gjengjeldelse. Også på dette punkt er innstillingen mer preget av postulater enn grundige drøftelser og begrunnede standpunkter.»

Forsvarergruppen av 1977 mener videre at utvalgets utgangspunkter kan føres til svekkelse av viktige rettssikkerhetsgarantier for siktede og uttaler:

«Videre er det grunn til å peke på at selve straffeprosessens formål er å prøve om påtalemyndigheten har oppfylt sin bevisbyrde. I tilknytning til det er både det strenge beviskravet – in dubio pro reo – og andre fordeler for tiltalte – favor defensionis – etablert som rettssikkerhetsgarantier som skal sikre mot uriktige domsfellelser. I utvalgets innstilling drøftes det ikke med noen grundighet hvordan forslagene vil kunne påvirke dette formålet. Blant annet stilles ikke spørsmålet om hvordan forslagene kan bidra til at flere uskyldige blir dømt. Dette vil typisk kunne være aktuelt i situasjoner hvor den som påstår å være fornærmet ikke har vært utsatt for noe straffbart, og eventuelt har fremmet en falsk anklage. Straffeprosessuelle endringer må vurderes ut fra om de er egnet til å bedre domstolenes mulighet for å avklare om det er slik, eller ikke.

Eksempelvis må man i lys av både Bjugn-saken og de mange gjenopptatte incest- og sedelighetssakene de senere år, ha blitt oppmerksom på at ikke alle som påstår å være fornærmet nødvendigvis snakker sant. Slike «falske fornærmede» har ingen beskyttelsesverdig – eller legitim interesse som rettsreglene bør beskytte. Utvalget synes på sin side å basere forslagene på at alle de betegner som «fornærmet» også reelt har vært utsatt for en straffbar handling. Forslagene gir naturlig nok også alle «fornærmede» de samme rettigheter.

Ved heller ikke å problematisere dette sentrale aspekt, svekker etter Forsvarergruppens syn utvalget ytterligere fundamentet for sine forslag. Selv om straffeprosessen har som formål å prøve om bevisene mot tiltalte er holdbare, gir utvalget inntrykk av at det bevis som ligger i fornærmedes forklaring a priori skal anses som holdbart. En slik forutsetning kan vi selvfølgelig ikke basere våre rettsregler på. Dette er den mest sentrale årsak til at Forsvarergruppen ikke kan gi sin støtte til de av forslagene som gir fornærmede en sterkere stilling i forhold til behandlingen av straffekravet under hovedforhandlingen.»

Også Borgarting lagmannsrett viser til at det i mange saker nettopp vil være temaet for straffesaken hvorvidt fornærmede har vært utsatt for en straffbar handling, og at man ved vurderingen av nye og styrkede rettigheter for dem som rettslig sett går inn under begrepet fornærmede, ikke kan bygge på en forutsetning om at den som pretenderer å være fornærmet alltid har vært utsatt for en straffbar handling.

5.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets grunnleggende utgangspunkter om fornærmedes og etterlattes legitime interesser i straffesaken. Det er ikke tvilsomt at fornærmede og etterlatte rent faktisk berøres av straffesaken på ulike måter, og at måten straffesaken behandles på og dens utfall kan ha følelsesmessig, symbolsk, praktisk og rettslig betydning for dem.

På flere andre rettsområder er det at man berøres av en avgjørelse eller myndighetsprosess ansett som tilstrekkelig grunnlag for å gi rettigheter til underretning, innsyn og kontradiksjon. For eksempel er det forvaltningsrettslige partsbegrepet og klageadgangen knyttet til en vurdering av hvem som rent faktisk berøres av avgjørelsen. Også gjeldende straffeprosesslov bygger for øvrig på at fornærmede berøres av straffesaken på en slik måte at de har en legitim interesse i blant annet innsyn i sakens dokumenter og å bli informert om avgjørelser i straffesaken.

Mange fornærmede og etterlatte opplever prosessen rundt straffesaken som en stor belastning fordi de opplever at de blir sett på som uvedkommende i saken – uten tilstrekkelig informasjon eller mulighet til å ivareta sine interesser. Dette taler etter departementets syn for å gi fornærmede styrkede rettigheter, så langt de ikke kommer i strid med andre grunnleggende rettsprinsipper.

At fornærmede gis styrkede prosessuelle rettigheter, endrer ikke hva som er straffens formål. Å styrke fornærmedes stilling svekker verken straffens preventive virkning eller rettferdighetsbetraktninger. Heller ikke begrunnelsen for å gi rettigheter – at fornærmede berøres av sakens behandling og dens utfall, og at styrkede rettigheter vil kunne føre til at møtet med strafferettsapparatet blir mindre belastende – kan sies å påvirke hva som er straffens formål. Departementet har merket seg innvendingene fra Forsvarergruppen av 1977. Departementet presiserer at straff ikke skal idømmes for å gi oppreisning til fornærmede eller for at fornærmede skal føle seg trodd. Det foreslås ingen endringer i vilkårene for å straffe.

Mer hensiktsmessig enn å knytte diskusjonen om styrkede rettigheter for fornærmede og etterlatte opp til hva som er straffens formål, er det etter departementets syn å se hen til hva som er straffesakens formål, som er å avgjøre om vilkårene for straff er oppfylt i det enkelte tilfellet. Som utvalget peker på, er styrkede rettigheter for fornærmede stort sett i samsvar med alminnelige prinsipper for en god prosessordning – det vil si at prosessen skal være betryggende, tillitsvekkende og hensynsfull overfor parter, vitner og andre impliserte, men samtidig hurtig og billig.

Departementet er videre enig med utvalget i at det ikke er noen nødvendig motsetning mellom å styrke fornærmedes rettigheter og ivareta siktedes rettssikkerhet.

Til uttalelsene fra Borgarting lagmannsrett og Forsvarergruppen av 1977 om såkalt «falske fornærmede», vil departementet bemerke at «fornærmede» er en rent prosessuell betegnelse på den som er vernet av den eller de straffebestemmelser som saken gjelder. De fornærmede får etter gjeldende rett rettigheter på grunnlag av denne prosessuelle posisjonen – for eksempel innvilges det bistandsadvokat for fornærmede i visse sakstyper uten at det dermed har oppstått problemer med «falske fornærmede». Heller ikke ellers i prosessen er det slik at prosessuelle rettigheter begrenses til dem man på forhånd mener også har materiell rett. Departementet foreslår å videreføre dette prinsippet.