7 Hvilke fornærmede bør gis særlig styrkede rettigheter?
7.1 Styrkede rettigheter til alle fornærmede eller utvalgte fornærmede?
7.1.1 Utvalgets forslag
Utvalgets generelle synspunkter om fornærmedes og etterlattes legitime interesser i straffesaken gjelder for alle fornærmede og etterlatte. Enkelte av utvalgets forslag til styrkede rettigheter gjelder en vid krets av fornærmede og etterlatte. Dette gjelder for eksempel rett til å være til stede i alle rettsmøter og utvidet rett til informasjon.
Hovedvekten av utvalgets forslag gjelder imidlertid en begrenset krets av fornærmede.
Utvalget peker innledningsvis på prosessøkonomiske hensyn, men argumenterer også for at behovet for prosessuelle rettigheter er større i visse saker enn andre. Fra utredningen kapittel 8.7.1 side 130 gjengis:
«Utvalget har blitt stående ved å foreslå at det særlig er fornærmede i saker om alvorlige integritetskrenkelser, det vil først og fremst si alvorlige voldsforbrytelser og seksuallovbrudd, som gis utvidede rettigheter. Utfallet av straffesaken har særlig stor betydning for ofrene for slike handlinger, og straffesaken medfører ofte en særlig tung belastning for dem siden det dreier seg om krenkelser som kan medføre store fysiske, psykiske og sosiale skadevirkninger. Ofrene er ofte traumatisert og opplever det spesielt belastende å forklare seg for politiet og i retten og å gå gjennom etterforsking og hovedforhandling i saken. I disse sakene er det ofte av særlig stor betydning for ofrene å få fastslått at de har vært utsatt for urett, og de har ikke sjelden blitt påført fysisk eller psykisk helseskade og ønsker å kreve erstatning. Utvalget mener det er riktig å gi de fornærmede i disse sakene en sterkere prosessuell stilling og rett til bistandsadvokat.
Utvalget vil likevel understreke at den avgrensning som foretas ikke er uttrykk for en holdning om at lovbrudd som faller utenfor avgrensningen innebærer at fornærmede ikke kan berøres sterkt av lovbruddet. Eksempelvis kan også fornærmede som opplever innbrudd i eget hjem eller som blir utsatt for legemskrenkelser, rammes hardt og oppleve reaksjoner som beskrevet.»
Utvalget foreslår at avgrensningen av hvilke fornærmede som bør gis særlig styrkede rettigheter bør være sammenfallende med hvem som får oppnevnt bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a. På denne måten oppnår man en lovteknisk klar avgrensning av rettighetsgruppen. Enkelte av rettighetene som foreslås, er også av en slik art at det vil være en klar fordel at fornærmede gis bistand av en profesjonell aktør.
Også for de etterlatte foreslår utvalget at enkelte rettigheter skal være forbeholdt dem som har bistandsadvokat.
7.1.2 Høringsinstansenes syn
Et klart flertall av høringsinstansene som uttaler seg om utvalgets forslag om å skille mellom ulike grupper fornærmede, støtter utvalgets løsning. Dette gjelder Agder lagmannsrett , Trondheim tingrett , riksadvokaten , Agder statsadvokatembeter , Nordland statsadvokatembeter , Asker og Bærum politidistrikt , Hordaland politidistrikt , Oslo politidistrikt , Rogaland politidistrikt , Politidirektoratet , Barneombudet , JURK , Kvinnefronten og Politiets Fellesforbund .
Politiets Fellesforbund uttaler:
«Vi støtter utvalgets forslag om å gi prosessuelle rettigheter i saker om alvorlig integritetskrenkelser, det vil si alvorlige voldsforbrytelser og seksuallovbrudd. Vi mener det er riktig ut i fra disse sakenes alvorlige karakter for den enkelte. PF er av den oppfatning at man etter å ha høstet erfaring med en styrking av de prosessuelle rettighetene i disse typer saker, bør vurdere å utvide rettighetene til å gjelde flere typer saker.
Vi tror også at en mer bevisst holdning til informasjon og dialog med fornærmede i de mest alvorlige sakene vil ha som effekt at man blir mer oppmerksom på dette i andre typer saker.»
Enkelte instanser har stilt seg skeptisk til utvalgets forslag. Trøndelag statsadvokatembeter uttaler:
«Innvendingene mot denne modellen kan være at på grunn av at dette gjelder en begrenset gruppe vil andre fornærmede som i realiteten er sterkt integritetskrenket og som det ikke rutinemessig oppnevnes bistandsadvokat til, holdes utenfor disse eksklusive rettigheter.
Dessuten kan en innvende at regelverket blir ganske komplisert [når] de utvidete rettigheter ikke gjelder generelt.
På denne bakgrunn er det ønskelig at det forutsettes en evaluering av regelverket etter at det har virket en stund. Det bør forskes på forskjeller mellom fornærmede med og uten utvidede rettigheter, for å finne ut om de utvidede rettigheter bør få større anvendelsesområde, ved for eksempel generell partsstatus.»
Borgarting lagmannsrett og Norsk Kvinnesaksforening uttrykker den samme bekymringen for et komplisert regelverk.
7.1.3 Departementets vurdering
Departementet mener det er behov for en generell styrking av bistand og tilbud om oppfølging til alle som er utsatt for straffbare handlinger. Det er derfor viktig med tiltak som kommer alle som ønsker det til gode, som for eksempel rådgivningskontorer for kriminalitetsofre, vitnestøtte osv. I statsbudsjettet for 2008 er det foreslått å videreutvikle ordningen med rådgivingskontor for kriminalitetsofre og sette i gang et pilotprosjekt for etablering av en gratis støttetelefon for kriminalitetsofre. En viktig oppgave for støttetelefonen vil være å tilby veiledning og støtte til personer som har blitt utsatt for en kriminell handling. Det legges opp til at støttetelefonen skal være i drift fra 2008.
Når det gjelder styrkede prosessuelle rettigheter, er likevel departementet enig med utvalget i at fornærmede i visse sakstyper ofte vil stå i en særstilling. Departementet slutter seg til de momenter som er fremhevet av utvalget, men finner grunn til å understreke at det ikke nødvendigvis er sakens alvor som er avgjørende for om det er særlig behov for prosessuelle rettigheter i saken, men heller hva slags type straffesak det er tale om – om for eksempel straffesaken gjelder en handling som direkte har krenket fornærmedes fysiske, seksuelle eller psykiske integritet, om fornærmedes forklaring vil være særlig sentral, om det er et ujevnt styrkeforhold mellom partene osv. Dette er momenter som er fremhevet av utvalget i drøftelsen av den nærmere avgrensningen av sakstypene, se nedenfor i 7.2.
Departementet er enig i at det er hensiktsmessig at gruppen av fornærmede med særlige rettigheter avgrenses etter hvem som har krav på bistandsadvokat. Dette kan gjøre det lettere for fornærmede å utøve rettighetene. Det kan også være en fordel for politi, påtalemyndighet, domstoler, forsvarere og andre å ha en profesjonell aktør å forholde seg til. I tillegg vil en slik sammenkobling ha lovtekniske fordeler.
Også for etterlatte vil det være forskjeller mellom ulike sakstyper. I vurderingen av om det skal oppnevnes bistandsadvokat etter forslaget til straffeprosessloven § 107 a annet ledd annet punktum skal det blant annet legges vekt på sakens art og alvor, relasjonen til avdøde og om det er særlig behov for bistand fra bistandsadvokat. Dette er etter departementets mening en vurdering som også er egnet til å avgrense hvilke etterlatte som bør ha særlig styrkede prosessuelle rettigheter. Også for etterlatte foreslås det derfor en kobling mellom hvem som får oppnevnt bistandsadvokat og hvem som får særlig styrkede rettigheter.
Departementet har forståelse for at det kan oppfattes som kompliserende at det innføres ulike regelsett for forskjellige typer saker. Kriteriene for når de ulike regelsettene kommer til anvendelse bør være tydelige og enkle å anvende. Gjennom å knytte avgrensningen av fornærmede med særlige rettigheter til hvem som har fått oppnevnt bistandsadvokat, oppnår man etter departementets mening et forutsigbart og enkelt system. Det er også i dag slik at bare noen fornærmede i visse sakstyper får oppnevnt bistandsadvokat. Forslagene her bygger dermed videre på lovens gjeldende system.
7.2 Avgrensningen av sakstyper – hvilke fornærmede skal ha krav på bistandsadvokat?
7.2.1 Gjeldende rett
Etter gjeldende § 107 a i straffeprosessloven har fornærmede krav på bistandsadvokat i saker om
overtredelse av straffeloven §§ 192-197 (voldtekt, andre former for seksuell omgang uten reelt samtykke, seksuell omgang med mindreårige, incest med mer.)
§ 199 (incestlignende forhold)
§ 200 tredje ledd (seksuell handling med barn under 16 år der det foreligger skjerpende omstendigheter)
§ 222 annet ledd (tvangsekteskap)
saker der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat
overtredelse av besøksforbud og kontaktforbud, jf. straffeloven § 342 første ledd bokstav b jf. § 33 og § 342 første ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 222 a.
I tillegg har den som forbudet skal beskytte, rett til advokat når sak om besøksforbud i eget hjem (straffeprosessloven § 222 a annet ledd annet punktum) eller kontaktforbud i eget hjem (straffeloven § 33 tredje ledd) bringes inn for retten. Oppnevning av bistandsadvokat i saker om besøksforbud er nærmere omtalt i 7.5 nedenfor.
7.2.2 Utvalgets forslag
Etter utvalgets lovtekniske modell er det bestemmelsen om hvem som har rett til bistandsadvokat som avgjør hvilke fornærmede som får de særlig styrkede prosessuelle rettighetene som foreslås. Fra utvalgets drøftelse av generelle momenter i vurderingen av om bistandsadvokaten bør utvides til flere sakstyper gjengis (utredningen kapittel 11.3.1.2 side 190):
«Et viktig vurderingstema bør [...] være om etterforsking og hovedforhandling i de enkelte sakstyper antas å være spesielt belastende for ofrene. I slike saker har de et særlig behov for informasjon om sine rettigheter og plikter i saken og om sakens fremdrift. Også bistand under etterforskingen og hovedforhandling kan være nødvendig. En nær relasjon mellom offer og gjerningsperson kan medføre at etterforsking og rettssak blir spesielt belastende for offeret. Det samme gjelder dersom det er en ulik styrkeposisjon mellom offer og gjerningsperson, for eksempel der offeret er et barn, står i avhengighetsforhold til gjerningspersonen eller har spesiell grunn til å frykte gjerningspersonen. Saken kan også oppleves spesielt belastende hvis offerets forklaring er et viktig bevismiddel i saken. Det samme gjelder hvis det er et sentralt moment i saken om offeret har motsatt seg handlingen, som for eksempel i voldtektssaker.
I vurderingen av hvilke sakstyper som bør gi rett til bistandsadvokat bør det dessuten legges vekt på om sakens utfall har særlig stor betydning for offeret, herunder om ofrene lett kan oppfatte det som at de ikke har blitt trodd hvis saken henlegges eller tiltalte frifinnes. Her er det et moment om det dreier seg om en sakstype der det erfaringsmessig stilles spørsmål ved fornærmedes troverdighet. Dette skjer gjerne i saker der fornærmede har en nær relasjon til gjerningspersonen. Hvis utfallet av saken har stor betydning for de fornærmede, har de en særlig interesse i å kunne bidra til at saken blir best mulig opplyst, og til det trengs ofte juridisk bistand.
Siden utvalget avgrenser en del rettigheter etter hvilke fornærmede som har fått oppnevnt bistandsadvokat, er det også et viktig hensyn at reglene om hvem som har rett til bistandsadvokat ikke i for stor grad åpner for skjønn.»
Utvalget foreslår å videreføre retten til bistandsadvokat for fornærmede som i dag har slik rett, samt å utvide retten å gjelde også
straffeloven § 200 annet ledd (seksuell handling med barn under 16 år uten at det foreligger skjerpende omstendigheter)
straffeloven § 219 (vold i nære relasjoner)
straffeloven § 224 (menneskehandel og utnytting til tigging)
saker om kjønnslemlestelse, jf. lov 15. desember 1995 nr. 74
alle saker der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred.
7.2.3 Høringsinstansenes syn
De høringsinstansene som uttaler seg om hvilke fornærmede som bør ha rett til bistandsadvokat, støtter utvalgets utvidelse av ordningen. Dette gjelder Arbeids- og inkluderingsdepartementet , Barne- og likestillingsdepartementet , Agder lagmannsrett , riksadvokaten , Nordland statsadvokatembeter , Asker og Bærum politidistrikt , Politidirektoratet , Barneombudet , Advokatforeningen , Likestillings- og diskrimineringsombudet , Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening , Norsk Krisesenterforbund , Norges Kvinne- og Familieforbund , Norsk Kvinnesaksforening , Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i Oslo og Støttesenter mot Incest – Oslo .
Flere instanser peker imidlertid på andre saker som bør med og på at det bør være mulig å oppnevne bistandsadvokat etter en skjønnsmessig vurdering.
Barneombudet og Redd Barna mener at overtredelse av straffeloven § 204 a (overgrepsbilder av barn) bør gi rett til advokat. Barneombudet peker på at det i en sak mot distributør eller videreformidler ikke nødvendigvis er slik at fornærmede har rett til bistandsadvokat etter andre bestemmelser som nevnes i straffeprosessloven § 107 a.
Barne- og likestillingsdepartementet,Norsk Krisesenterforbund og Redd Barna peker på at dersom det innføres et eget straffebud om barn som er vitne til vold, bør dette straffebudet med i oppregningen i § 107 a.
Riksadvokaten , Hordaland statsadvokatembeter og Møre og Romsdal , Sogn og Fjordane statsadvokatembeter ber departementet om å vurdere å gi en mer skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat enn det utvalget foreslår. Riksadvokaten skriver om dette:
«Riksadvokaten har i utgangspunktet ikkje merknader til avgrensinga av den personkrinsen som etter utkastet § 93a fell inn under ordninga. Ein er like fullt i tvil om regelen bør vera uttømmande og stengje for at andre enn dei som er opplista kan få oppnemd støtteadvokat. Eit par av statsadvokatane har peika på situasjonar og konkrete sakstyper der det individuelle behovet for støtteadvokat kan vera like stort som ved alvorlege valds- og seksualovergrep. Ein tilrår difor at departementet vurderar å åpne adgang til støtteadvokat i andre høve enn dei som er lista opp. Det kan gjerast ved å føye til nye lovbrotskategorier, slik statsadvokaten i Nordland går inn for når det gjeld ran. Eit anna og etter riksadvokatens syn betre alternativ er å åpne for ein skjønnsmessig adgang til å oppnemne støtteadvokat, der særskilte omsyn tilseier det. Regelen må praktiserast strengt og det bør gå fram av førearbeida at det skal mykje til å oppnemne støtteadvokat på dette grunnlaget. Men er vilkåret fyrst til stades, kan ein ikkje sjå innvendingar mot at vedkomande også får dei særskilte rettane som følgjer med.»
Likestillings- og diskrimineringsombudet mener det bør vurderes om også fornærmede i saker om såkalt hatkriminalitet bør gis særlig styrkede rettigheter. Ombudet peker på at særlig personer med minoritetsbakgrunn, med svake norskkunnskaper og/eller manglende kjennskap til det norske rettssystemet, vil ha behov for bistandsadvokat for å være i stand til å ta de nødvendige rettslige skritt på de forkjellige stadier i saken.
Nordland statsadvokatembeter mener det bør være en rett til bistandsadvokat i ranssaker.
Landsforeningen for voldsofre mener alle som har vært utsatt for en voldelig handling, bør ha rett til bistandsadvokat.
Støttesenter mot Incest – Oslo mener at retten til bistandsadvokat bør gjelde i alle saker om seksuelle overgrep.
Norges Kvinne- og Familieforbund mener det kan være behov for bistandsadvokat etter straffeprosessloven for å bistå fornærmede eller etterlatte i straffesaker som behandles av myndighetene i andre land.
7.2.4 Departementets vurdering
Ved vurderingen av hvem som bør ha krav på bistandsadvokat, må det tas utgangspunkt i hva som er bistandsadvokatens oppdrag – å bistå den fornærmede med å gjennomføre plikter og rettigheter i forbindelse med en straffesak. Bistandsadvokaten gir juridisk bistand og bør og skal ikke komme i stedet for annen veiledning, støtte og hjelp som andre profesjoner må utføre. Bistandsadvokat oppnevnes dessuten i henhold til straffeprosesslovens regler. I saker som ikke følger straffeprosesslovens regler, må derfor offentlig dekket juridisk bistand følge andre regelsett (typisk fri rettshjelp eller særlige rettshjelpstilbud).
I vurderingen av hvilke sakstyper som bør gi adgang til bistandsadvokat, bør også fornærmedes muligheter til å bidra til å opplyse saken best mulig stå sentralt.
Departementet slutter seg til utvalgets avgrensning av sakstyper.
Som flere høringsinstanser har pekt på, kan gode grunner tale for å supplere utvalgets forslag med en skjønnsmessig adgang til i særlige tilfeller å oppnevne bistandsadvokat. Departementet foreslår derfor i endringsforslaget til § 107 a tredje ledd en bestemmelse om at retten kan oppnevne bistandsadvokat i andre saker dersom sakens art og alvor eller hensynet til de involverte eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for det. Forslaget er ment som en sikkerhetsventil og bør praktiseres strengt. Det er særlig to hensyn som tilsier dette. For det første må det holdes fast ved at oppnevning av bistandsadvokat må være knyttet til gjennomføringen av straffesaken. Behovet for advokat må begrunnes i behovet for advokatbistand i forbindelse med utøvelsen av prosessuelle rettigheter og plikter i saken. Videre må praktiseringen av en skjønnsmessig regel være streng av hensyn til forutberegneligheten i systemet. Behovet for forutberegnelighet gjør seg gjeldende av hensyn til det offentliges utgifter til dekning av bistandsadvokatens salær og av hensyn til aktørene i saken.
Hva angår innspillet fra Barneombudet og Redd Barna om oppnevning av bistandsadvokat for barnet i saker om overtredelse av straffeloven § 204 a, antar departementet at det i saker som nevnt (saker mot distributører og lignende) gjennomgående vil være lite behov for advokat. Det vil sjelden være slik at barnet behøver å vitne – materialet taler gjerne for seg. Det vil ofte også være slik at barnet ikke er identifisert. Dette utelukker likevel ikke at det i enkelte tilfeller kan være behov for bistandsadvokat. Departementet viser til at den skjønnsmessige regelen i tredje ledd i endringsforslaget til straffeprosessloven § 107 a under særlige omstendigheter kan dekke disse tilfellene.
7.3 Enkelte særlige sakstyper
7.3.1 Tilfeller der fornærmede ikke er i stand til å begjære oppnevnt advokat
Etter gjeldende rett kan det i særlige tilfeller oppnevnes bistandsadvokat der den fornærmede ikke er i stand til å begjære slik oppnevnt. Straffeprosessloven § 107 a annet ledd tredje punktum lyder:
«I andre tilfeller hvor den fornærmede er død eller av andre grunner ikke er i stand til å begjære advokat oppnevnt, kan retten i særlige tilfelle oppnevne advokat til å vareta hensynet til fornærmede og fornærmedes nærmeste.»
Utvalget drøfter forståelsen av bestemmelsen og mener den gir fornærmede som dekkes av denne setningen en dårligere stilling enn de bør ha. Etter utvalgets mening bør fornærmede som er i denne situasjonen, i stedet få sin rett til bistandsadvokat vurdert etter hovedregelen i § 107 a. Utvalget går derfor inn for å oppheve bestemmelsen.
Forslaget innebærer blant annet at dersom fornærmede faller inn under de sakskategoriene som er nevnt i § 107 a første ledd, men ikke selv er i stand til å sette fram begjæring om det, må politiet ta kontakt med rette person(er)/myndighet som har vergemålet slik at denne kan ta stilling til om det skal begjæres oppnevnt bistandsadvokat.
Ingen høringsinstanser synes å ha kommentert dette spørsmålet direkte.
Departementet er enig i utvalgets vurdering og forslag. Den særlige bestemmelsen om tilfeller der fornærmede er ute av stand til å begjære advokat oppnevnt foreslås derfor opphevet. Den betydningen bestemmelsen kunne ha hatt for sakstyper som ikke er omfattet av oppregningen i første ledd, kan dessuten ivaretas gjennom den skjønnsmessige bestemmelsen som departementet foreslår, jf. 7.2.4 foran.
7.3.2 Saker hvor et barn er omkommet som følge av en straffbar handling og barnets nærmeste er siktet i saken
Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel for å oppnevne bistandsadvokat for barn som er omkommet.
Utvalget har drøftet spørsmålet i kapittel 11.3.11 side 199, der det heter:
«Utvalgets medlem Austegard foreslår at det oppnevnes bistandsadvokat for barnet i saker der et barn er omkommet som følge av en straffbar handling og en eller flere av de nærmeste er siktet i saken. I slike saker har det i praksis vist seg at avdøde har behov for en representant som kan ivareta vedkommendes interesser. I slike tilfelle vil det være en klar interessekonflikt hvor det ikke kan påregnes at de nærmeste ivaretar avdødes interesser.»
Utvalgets øvrige medlemmer slutter seg ikke til forslaget og begrunner det i hovedsak slik:
«Viktigst for flertallet er imidlertid at eventuelle reformbehov på dette området bør ivaretas på andre måter enn ved at det oppnevnes bistandsadvokat for avdøde. Formålet med en advokatordning er å yte hjelp og støtte til en person som har behov for bistand og støtte i møte med rettsvesenet. Hvor et barn er død som følge av en straffbar handling, er situasjonen annerledes, og det finnes heller ingen «klient» som kan ta stilling til eventuelle klager etc. Utvalgets mandat er å foreslå tiltak for å bedre de fornærmedes og etterlattes straffeprosessuelle stilling. I sakene som nevnt ovenfor er det ingen som kan gis straffeprosessuelle rettigheter. Når fornærmede er død, og det ikke er etterlatte som har behov for bistand, svikter mye av begrunnelsen for å oppnevne advokat.»
Spørsmålet synes ikke kommentert i høringen .
Departementet slutter seg til utvalgets flertall.
7.3.3 Saker i utlandet
Etter gjeldende rett er det bare anledning til å oppnevne bistandsadvokat for saker som behandles av norske domstoler. Hvorvidt norske borgere som er fornærmet i straffesaker som behandles for domstoler i utlandet, har rett til bistand fra advokat, beror i utgangspunktet på regelverket i det landet hvor saken behandles. Unntaksvis kan det innvilges helt eller delvis fritt rettsråd i saker for utenlandsk domstol dersom de økonomiske vilkår er oppfylt og særlige grunner taler for det, jf. rettshjelploven § 12 annet ledd. Dette kan omfatte bistand til fornærmede i alvorlige straffesaker i utlandet, men normalt er det lagt til grunn at det ikke vil være behov for bistand fra norsk advokat i slike tilfeller, se rundskriv G-12/05.
Utvalget ble i mandatet bedt om å vurdere om den norske bistandsadvokatordningen bør omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd i utlandet. Justiskomiteen har ved flere anledninger bedt regjeringen om å vurdere spørsmålet. Etter utvalgets mening er det ikke behov for endringer på dette punktet. Fra utredningen kapittel 11.3.13 side 200 flg. gjengis:
«Det er etter utvalgets syn ikke formålstjenlig å oppnevne bistandsadvokat etter straffeprosessloven for å bistå fornærmede eller de etterlatte i utlandet i straffesaker som behandles av utenlandske myndigheter.
Utvalget tar ved denne vurderingen utgangspunkt i at ordningen med bistandsadvokat etter straffeprosessloven kapittel 9 a gir advokaten straffeprosessuelle rettigheter etter norsk straffeprosesslov i saker som behandles av norske myndigheter. Hvilke rettigheter en advokat for fornærmede eller de etterlatte har i forhold til andre lands myndigheter, beror på vedkommende lands regler om de fornærmedes, de etterlattes og deres advokaters straffeprosessuelle stilling. Hertil kommer at en norsk advokat ikke uten videre kan opptre for domstolene i andre land. Hvorvidt en norsk advokat i vedkommende land vil bli tillatt å utøve rettigheter som advokat der, avhenger av vedkommende lands prosess- og advokatlovgivning.
Norsk lov kan uansett ikke gi en norsk advokat straffeprosessuelle rettigheter i utlandet. Etter utvalgets oppfatning bør derfor slik støtte eventuelt gis i form av fri rettshjelp etter rettshjelpsloven. Avgjørelsen om å gi fri rettshjelp i slike saker bør treffes av forvaltningen, og ikke av domstolene. Domstolene har ikke særlige forutsetninger eller grunnlag for å treffe avgjørelser om advokatbistand i saker som ikke hører inn under norske domstoler. Forvaltningsmessig behandling vil gi et bedre grunnlag for en enhetlig behandling av slike saker og for å bygge opp kunnskaper om de forhold som er av betydning for å vurdere behovet i den enkelte sak, jf. nedenfor.
Utvalget bemerker likevel at de vanlige reglene om bistandsadvokat gjelder hvis en straffbar handling som er begått i utlandet etterforskes eller domstolsbehandles i Norge.»
I høringen synes ingen instanser å ha kommentert dette spørsmålet direkte.
Departementet er enig i utvalgets vurderinger.
7.4 Direkte skadelidte som ikke er fornærmede
Etter gjeldende rett regnes ikke alle som blir utsatt for en straffbar handling som «fornærmet» i straffeprosessuell forstand. For en nærmere fremstilling av fornærmedebegrepet, se utredningen kapittel 3.1.2 side 24–27. Den umiddelbart skadelidende ved handlingen regnes tradisjonelt bare som fornærmet dersom vedkommende er «innehaver av en slik interesse som vedkommende straffebud tar sikte på å beskytte» eller «bæreren av det ved handlingen krenkede rettsgode», se Robberstad: Mellom tvekamp og inkvisisjon, (1999) side 203-204 med videre henvisninger.
Det er ikke alle straffebestemmelser som har en fornærmet. Dette er tilfellet dersom straffebestemmelsen hovedsakelig er ansett for å verne offentlige interesser. Overtredelser av vegtrafikkloven er et slikt eksempel. Personer som blir skadet i trafikksaker som pådømmes etter vegtrafikkloven, har ikke status som fornærmet og dermed heller ikke automatisk de prosessuelle rettighetene som de fornærmede har. De kan imidlertid fremme erstatningskrav i forbindelse med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 3 første ledd og blir i så fall likestilt med fornærmede i de fleste av lovens bestemmelser som bruker uttrykket fornærmede, jf. straffeprosessloven § 3 siste ledd. Dette gjelder imidlertid ikke i forhold til reglene om bistandsadvokat.
Dersom en trafikkulykke fører til at noen under 18 år dør, kan den som hadde foreldreansvaret eller var verge få oppnevnt bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a annet ledd første punktum. De direkte skadelidte selv, derimot, har ikke krav på bistandsadvokat dersom de overlever, selv om de er blitt hardt skadet. De omfattes ikke av henvisningen til tilfeller der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred siden de ikke er fornærmede.
Utvalget har foreslått å utvide retten til bistandsadvokat til å gjelde andre etterlatte i saker der noen er død som følge av en straffbar handling når særlige forhold tilsier at det er behov for det, se nedenfor i 8.3. Utvalget har ikke omtalt spørsmålet om bistandsadvokat for direkte skadelidende. Heller ingen høringsinstanser synes å ha kommentert dette.
Departementet antar at det viktigste i mange trafikksaker vil være at den skadelidte får dekket sitt økonomiske tap og får medisinsk og annen hjelp til rehabilitering. Mange trafikksaker vil skyldes tilfeldigheter eller uaktsomhet. Følelsen av å ha blitt krenket av gjerningspersonen kan være mindre tydelig enn i en del andre typer straffesaker som fører til alvorlig skade. I enkelte saker, der det for eksempel er utvist grov uaktsomhet og skadene er alvorlige, vil situasjonen likevel kunne ha flere likhetstrekk med andre straffesaker om integritetskrenkelser.
Som det fremgår av 7.2.4 foran, foreslår departementet at det innføres en skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat også i andre tilfeller enn der det er krav på bistandsadvokat. Departementet mener at denne skjønnsmessige adgangen til å oppnevne bistandsadvokat også bør kunne omfatte enkelte alvorlige og grove saker der det ikke er noen fornærmet i tradisjonell forstand, for eksempel trafikksaker eller arbeidsulykker.
7.5 Saker om besøksforbud
Straffeprosessloven § 222 a hjemler en adgang til å ilegge noen besøksforbud. Besøksforbud er et forebyggende tiltak, i motsetning til kontaktforbud som er et rettighetstap og en strafferettslig reaksjon. Besøksforbud ilegges i første omgang av påtalemyndigheten. En beslutning om å ilegge besøksforbud skal bringes inn for retten senest innen fem dager etter at beslutningen er forkynt. Avslår påtalemyndigheten et krav om besøksforbud, kan den forbudet skal beskytte, bringe saken inn for retten, jf. straffeprosessloven § 222 a sjette ledd tredje punktum.
Etter gjeldende rett har den beskyttelsesforbudet skal verne, rett til bistandsadvokat i saker om ileggelse av besøksforbud i eget hjem etter straffeprosessloven § 222 a annet ledd annet punktum, jf. § 107 a tredje ledd. Advokat skal oppnevnes når saken bringes inn for retten. Den forbudet retter seg mot, har en ubetinget rett til forsvarer på det offentliges bekostning i slike saker, jf. straffeprosessloven § 100 b. Gjelder forbudet ikke opphold i eget hjem, har verken den forbudet skal beskytte eller den forbudet retter seg mot, krav på advokatbistand.
Utvalget tar til orde for at det bør innføres rett til bistandsadvokat og forsvarer i alle saker om besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 219 (vold i nære relasjoner). Utvalget bemerker at en avgjørelse om besøksforbud i slike saker kan være svært viktig for dem avgjørelsen gjelder, også i de tilfelle der besøksforbud ikke gjelder hjemmet til den forbudet retter seg mot. Det vises til at både den forbudet skal beskytte og den forbudet rammer kan ha behov for advokatbistand, blant annet for å få saken best mulig opplyst, se utredningen kapittel 11.3.8 side 196 flg.
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om spørsmålet.
Departementet går som utvalget inn for å utvide retten til bistandsadvokat til å gjelde alle saker om besøksforbud på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 219 om vold i nære relasjoner. I slike saker kan en avgjørelse om besøksforbud være svært viktig for dem den gjelder, selv om forbudet ikke gjelder hjemmet til den forbudet retter seg mot. I flere av disse tilfellene bor ikke lenger personene sammen slik at det ikke vil bli tale om besøksforbud i eget hjem. I mange av sakene der kravet om mulig overtredelse av straffeloven § 219 er oppfylt, vil det samtidig pågå en etterforsking slik at advokat kan være oppnevnt på dette grunnlaget. Departementet foreslår som nevnt foran i 7.2.4 rett til advokat i saker om overtredelse av straffeloven § 219. I slike tilfeller vil bistandsadvokatens oppdrag også omfatte å ivareta fornærmedes interesser i en sak om besøksforbud.
Den særlige regelen om oppnevning av bistandsadvokat i besøksforbudssaker på grunnlag av mulig overtredelse av straffeloven § 219 vil kunne være aktuell der etterforskingen ikke er påbegynt eller straffesaken er avgjort. Den forbudet skal beskytte har ofte behov for den støtte og beskyttelse som en bistandsadvokat kan gi, både for å kunne møte i retten og for å få hjelp til å få saken best mulig opplyst. Videre kan vedkommende ha behov for advokatbistand når det skal vurderes å bruke rettsmidler mot rettens kjennelse.
Departementet støtter videre utvalgets forslag om å gi den forbudet retter seg mot, rett til forsvarer i slike saker. Dersom begge parter er representert ved advokat, kan det gi mulighet for å dempe konflikten i retten og til å komme frem til praktiske ordninger som kan dempe motsetningene og behovet for videre besøksforbud.
Et særlig spørsmål er hvilke oppgaver bistandsadvokaten skal ha i saker om besøksforbud. I Ot.prp. nr. 109 (2001–2002) – som foreslo rett til bistandsadvokat i saker om besøksforbud i eget hjem – uttales følgende i merknadene til § 107 a annet ledd (kapittel 8.2 side 64):
«Bistandsadvokatens oppgaver reguleres av § 107 c så langt den passer. Men ettersom advokat først skal oppnevnes idet saken bringes inn for retten, vil vedkommendes rolle på etterforskningsstadiet være mindre enn ellers. Bistandsadvokaten skal varsles om, og har rett til å være til stede ved, avhør av den forbudet skal beskytte etter at saken er brakt inn for retten. Videre har bistandsadvokaten rett til å være til stede under rettens behandling av saken.
Bistandsadvokaten skal også til en viss grad yte hjelp og støtte som ikke er av juridisk natur, jf. § 107 c første ledd annet punktum. Det kan dreie seg om samtaler med klienten og dennes nærmeste, informasjon om prosessen og rettsapparatet, og bistand av mer praktisk art.»
Departementet foreslår nå enkelte endringer i straffeprosessloven § 107 c, og disse vil gjelde for bistandsadvokater i saker om besøksforbud så langt de passer. Forarbeidene til gjeldende § 107 a tredje ledd er tause hva gjelder bistandsadvokatens rolle under rettsmøtet. Departementet legger til grunn at reglene om bistandsadvokatens oppgaver under hovedforhandlingen bør gjelde tilsvarende. Bistandsadvokaten bør etter departementets syn få anledning til å uttale seg om kravet om besøksforbud, enten det er påtalemyndighetens beslutning om eller påtalemyndighetens avslag på krav om besøksforbud som bringes inn for retten.
Kontaktforbud , jf. straffeloven § 33, er en strafferettslig reaksjon som ilegges i forbindelse med en straffesak. Da er det de vanlige straffeprosessuelle reglene som bestemmer hvilke oppgaver og rettigheter advokaten har.
7.6 Særlig om mindreårige fornærmede
Med mindreårige fornærmede menes fornærmede under 18 år. Etter gjeldende rett er det ingen generell bestemmelse i straffeprosessloven som regulerer mindreårige fornærmedes rettsstilling. Utgangspunktet er at en mindreårig fornærmet har de samme rettighetene som voksne fornærmede, men rettighetene utøves normalt av den som har foreldreansvaret. Forholdet mellom barn og foreldre reguleres av barneloven 8. april 1981 nr. 7. Etter § 30 er utgangspunktet at foreldrene har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold. Avgjørelsene skal treffes ut fra barnets interesser og behov, og barnets synspunkter skal tillegges økende vekt med alderen, jf. §§ 31-33. For en nærmere redegjørelse for pårørende som stedfortredere for barn i straffesaker vises det til utredningen kapittel 3.2.2 side 44.
Når det gjelder påtalebegjæring, er hovedregelen i straffeloven § 78 at påtale i saker med mindreårige fornærmede begjæres av den eller dem som har foreldreansvaret. Et unntak gjelder dersom fornærmede er over 16 år – da kan det ikke mot vedkommendes uttalte vilje begjæres påtale i saker om legemsfornærmelse og ærekrenkelse, jf. straffeloven § 78 første ledd tredje punktum. Også i andre saker kan den fornærmede selv begjære påtale etter fylte 16 år, men bortsett fra i de nevnte sakene tilkommer retten også foreldrene. Straffeprosessloven § 409 tredje ledd om private straffesaker, som gjelder tilsvarende der fornærmede fremmer krav etter straffeprosessloven § 428, sier at dersom fornærmede er umyndig (eller i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44 eller er død) gjelder reglene i straffeloven § 78. Det kan etter dette spørres om det gjelder en generell 16-årsgrense for når fornærmede selv kan utøve straffeprosessuelle rettigheter.
I juridisk teori tar Inge Lorange Backer: Barneloven. Kommentarutgave (1982) side 153 til orde for at fornærmede over 16 år i hvert fall bør kunne utøve innsynsretten selv, som en parallell til tvistemålsloven § 37 annet ledd.
Robberstad gir i Bistandsadvokaten: Ofrenes stilling i straffesaker, 2. utgave (2003) side 45-46 uttrykk for at barn over 16 år, kanskje 15 år, bør kunne velge advokat selv. Hun tar dessuten som utgangspunkt at advokaten alltid bør behandle barnet som klient og at vanlig taushetsplikt også i prinsippet gjelder overfor foreldrene.
Utvalget har foreslått en egen bestemmelse som regulerer mindreårige fornærmedes stilling. Etter utvalgets forslag skal også vergen ha de rettigheter som tilkommer en mindreårig fornærmet. Bestemmelsen er utformet etter de tilsvarende reglene om mindreårige siktede i straffeprosessloven §§ 83 og 84.
Departementet er enig i at mindreårige fornærmede i flere henseender er en særlig sårbar gruppe, og at de ofte vil være avhengige av hjelp fra andre til å utøve sine rettigheter. Departementet mener likevel at det vil være å gå for langt å lovfeste at vergen skal ha egne prosessuelle rettigheter ved siden av den fornærmede helt til fornærmede fyller 18 år. En slik lovregel ville kunne synes å stride mot en utviklingstendens i retning av å gi barn økt innflytelse i saker som angår dem selv.
Videre synes situasjonen for mindreårige siktede, som utvalgets forslag bygger på, ikke helt parallell. Når en mindreårig risikerer å bli dømt til straff, er det en nødvendig rettssikkerhetsgaranti at den mindreårige ikke har partsrettigheter alene. Straffeprosessen er ikke rettet mot den fornærmede på samme måte. På denne bakgrunn går ikke departementet inn for å gi vergen prosesuelle rettigheter ved siden av mindreårige fornærmede.
Et annet spørsmål er hvem som bør utøve de rettigheter som tilkommer mindreårige fornærmede. Det kan anføres vektige grunner for at fornærmede over 16 år bør kunne utøve sine prosessuelle rettigheter uten hjelp fra vergen, i hvert fall i saker om integritetskrenkelser. For eksempel er det ikke gitt at foreldre bør gis innsyn i straffesaksdokumenter i saker om seksuallovbrudd etter at fornærmede har fylt 16 år. Det kan være lege- og helseoppsysninger som fornærmede har et berettiget krav på at foreldrene ikke får innsyn i, jf. den helserettslige myndighetsalder på 16 år. Departementet utelukker likevel ikke at det kan være tilfeller der det er i fornærmedes interesse at de prosessuelle rettighetene utøves av vergen. Spørsmålet om hvem som bør utøve fornærmedes rettigheter etter fylte 16 år, vil vurderes som ledd i arbeidet med oppfølgningen av Vergemålsutvalgets utredning NOU 2004: 16 Vergemål.