4 Internasjonale forpliktelser
4.1 Generelt
Fornærmedeutvalget har gitt en grundig redegjørelse for internasjonale forpliktelser på området, se utredningen kapittel 5 side 79 flg .
Etter at Fornærmedeutvalget leverte sin utredning, har Europarådets ministerkomité vedtatt en anbefaling til medlemsstatene om ofrenes stilling i straffesaker – Recommendation Rec (2006) 8 of the Committee of Ministers to member states on assistance to crime victims, se 4.2 nedenfor.
Europarådet har også vedtatt en ny konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Denne konvensjonen inneholder også forpliktelser på det prosessuelle området, se nærmere 4.3 nedenfor.
4.2 Anbefaling Rec (2006) 8 om bistand til kriminalitetsofre
Recommendation Rec (2006) 8 of the Committee of Ministers to member states on assistance to crime victims erstatter den tidligere Recommendation No. R (87) 21 on the assistance to victims and the prevention of victimisation, som er omtalt i utvalgets utredning.
Den nye anbefalingen dekker et bredt spekter av offertiltak, fra helsetjenester til støttetiltak under straffesak, informasjon, adgang til å fremme erstatningskrav mot lovbryter gjennom sivilt søksmål og sammen med straffesaken, voldsoffererstatning, forsikringsordninger, beskyttelsestiltak, opplæring av personer som kommer i kontakt med ofre, megling, nasjonalt og internasjonalt samarbeid, bevisstgjøring og forskning.
Av særlig betydning i denne sammenheng er anbefalinger om informasjon om straffesakens gang mv., begrunnelser for avgjørelser i straffesaken, muligheter for å bidra med relevant informasjon i saken og adgang til å fremme erstatningskrav fra lovbryteren i forbindelse med straffesaken.
Dette er særlig behandlet i anbefalingens punkt 4.1–4.5, 6 og 7 som gjengis nedenfor:
«4. Role of the public services
4.1. States should identify and support measures to encourage respect and recognition of victims and understanding of the negative effects of crime amongst all personnel and organisations coming into contact with victims.
Criminal justice agencies
4.2. The police and other criminal justice agencies should identify the needs of victims to ensure that appropriate information, protection and support is made available.
4.3. In particular, states should facilitate the referral of victims by the police to assistance services so that the appropriate services may be offered.
4.4. Victims should be provided with explanations of decisions made with regard to their case and have the opportunity to provide relevant information to the criminal justice personnel responsible for making these decisions.
4.5. Legal advice should be made available where appropriate.
[...]
6. Information
Provision of information
6.1. States should ensure that victims have access to information of relevance to their case and necessary for the protection of their interests and the exercise of their rights.
6.2. This information should be provided as soon as the victim comes into contact with law enforcement or criminal justice agencies or with social or health care services. It should be communicated orally as well as in writing, and as far as possible in a language understood by the victim.
Content of the information
6.3. All victims should be informed of the services or organisations which can provide support and the type and, where relevant, the costs of the support.
6.4. When an offence has been reported to law enforcement or criminal justice agencies, the information provided to the victim should also include as a minimum:
the procedures which will follow and the victims role in these procedures;
how and in what circumstances the victim can obtain protection;
how and in what circumstances the victim can obtain compensation from the offender;
the availability and, where relevant, the cost of:
legal advice,
legal aid, or
any other sort of advice;
how to apply for state compensation, if eligible;
if the victim is resident in another state, any existing arrangements which will help to protect his or her interests.
Information on legal proceedings
6.5. States should ensure in an appropriate way that victims are kept informed and understand:
the outcome of their complaint;
relevant stages in the progress of criminal proceedings;
the verdict of the competent court and, where relevant, the sentence.
Victims should be given the opportunity to indicate that they do not wish to receive such information.
7. Right to effective access to other remedies
7.1. Victims may need to seek civil remedies to protect their rights following a crime. States should therefore take the necessary steps to ensure that victims have effective access to all civil remedies, and within a reasonable time, through:
the right of access to competent courts; and
legal aid in appropriate cases.
7.2. States should institute procedures for victims to claim compensation from the offender in the context of criminal proceedings. Advice and support should also be provided to victims in making these claims and in enforcing any payments awarded.»
Anbefalingen er tilgjengelig på Europarådets internettsider på følgende adresse: https://wcd.coe.int/ViewDoc.jsp?id=1011109&BackColorInternet=9999CC&BackColorIntranet=FFBB55&BackColorLogged=FFAC75
4.3 Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk
Europarådets ministerkomité vedtok 12. juli 2007 Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk. Norge undertegnet konvensjonen da den ble åpnet for undertegning på den europeiske justisministerkonferansen 25. oktober 2007.
Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn, å beskytte rettighetene til barn som er ofre for seksuell utnytting og seksuelt misbruk og å fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.
Konvensjonen stiller krav til etterforsking, strafforfølgning og prosessuelle regler i saker som gjelder seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.
I artikkel 30 nr. 1 slås det fast som generelt prinsipp at hver part ved lovgivning eller på annen måte skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at etterforsking og strafforfølgning gjennomføres på den måte som er best for barnet og med respekt for barnets rettigheter. I artikkel 30 nr. 2 heter det at hver part skal anta en beskyttende tilnærming til offeret og påse at etterforsking og strafforfølgning ikke forverrer barnets traumer, og at straffesaken følges med bistand der dette er på sin plass. Etter artikkel 30 nr. 3 skal hver part videre påse at etterforsking og strafforfølgning i saker om seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn prioriteres og gjennomføres uten unødig forsinkelse.
Artikkel 31 gjelder generelle beskyttelsestiltak som gjelder på alle stadier av etterforsking og strafforfølgning. Bestemmelsen lyder slik i uoffisiell norsk oversettelse:
«Artikkel 31 – Generelle beskyttelsestiltak
1. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å beskytte ofrenes rettigheter og interesser, herunder deres særlige behov når de opptrer som vitne, på alle stadier av etterforskningen og strafforfølgningen, særlig ved
a. å informere dem om deres rettigheter og hvilke hjelpetiltak som står til rådighet for dem og, med mindre de ikke ønsker slik informasjon, om oppfølgingen av anmeldelsen, siktelsen, den generelle fremdriften i etterforskningen eller rettsforfølgningen, deres rolle og utfallet i saken,
b. å sikre at ofrene og deres familier om nødvendig blir informert, i det minste i tilfeller der de kan være i fare, når den som er straffeforfulgt eller straffedømt blir midlertidig eller endelig løslatt,
c. å gi dem mulighet for, på en måte som er forenlig med de prosessuelle regler i intern rett, å bli hørt, å legge fram bevis og å velge hvordan deres synspunkter, behov og interesser skal legges fram og vurderes, direkte eller gjennom et mellomledd,
d. å gi dem den bistand de trenger, slik at deres rettigheter og interesser kommer fram og blir tatt i betraktning,
e. å skjerme deres privatliv, deres identitet og deres utseende, og ved å treffe tiltak i samsvar med sin interne rett for å hindre spredning til offentligheten av opplysninger som kan føre til at deres identitet blir kjent,
f. å sørge for at de, deres familier og personer som vitner for dem, er i sikkerhet og ikke utsettes for trusler, hevnaksjoner og nye overgrep,
g. å sikre at det ikke er direkte kontakt mellom ofre og overgripere hos politiet og i rettslokalene, med mindre kompetente myndigheter bestemmer noe annet fordi det er til barnets beste, eller når en slik kontakt er nødvendig av hensyn til etterforskningen eller rettsforfølgningen.
2. Hver part skal sørge for at ofrene alt fra sin første kontakt med kompetente myndigheter har tilgang til informasjon om relevante rettslige og administrative skritt.
3. Hver part skal sørge for at ofrene har tilgang til rettshjelp, som er gratis om forholdene tilsier det, når det er mulig for dem å ha status som part i en straffesak.
4. Hver part skal sørge for at retten har mulighet for å oppnevne en egen representant for offeret når han eller hun i henhold til intern rett kan ha status som part i straffesaken, og de som har foreldreansvaret ikke kan representere barnet i saken på grunn av en interessekonflikt mellom dem og offeret.
5. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte, og på de vilkår som er fastsatt i intern rett, gi grupper, stiftelser, sammenslutninger eller statlige eller ikke-statlige organisasjoner mulighet for å gi ofrene hjelp og/eller støtte, dersom de samtykker, under en straffesak om handlinger fastsatt som straffbare etter denne konvensjon.
6. Hver part skal sørge for at informasjon som gis til ofrene i samsvar med bestemmelsene i denne artikkel, blir presentert på en måte som er tilpasset deres alder og modenhet, og på et språk som de kan forstå.»
Artikkel 35 gjelder avhør av barnet og lyder slik i uoffisiell norsk oversettelse:
«Artikkel 35 – Avhør av barnet
1. Hver part skal treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at:
a. barnet avhøres uten unødig forsinkelse etter at forholdene er rapportert til kompetente myndigheter,
b. barnet om nødvendig avhøres i lokaler som er utformet eller tilrettelagt for formålet,
c. barnet avhøres av fagfolk som er opplært til å gjøre dette,
d. det alltid er de samme personer som avhører barnet, om det er mulig og hensiktsmessig,
e. antallet avhør begrenses til et minimum, og finner sted bare i den grad det er nødvendig av hensyn til strafforfølgningen,
f. barnet kan følges av sin rettslige representant, eller eventuelt en voksen etter eget valg, med mindre det foreligger en grunngitt avgjørelse om det motsatte med hensyn til denne person.
2. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at alle avhør av offeret, eller eventuelt vitneavhør av barn, kan tas opp på video, og at slike videoavhør kan godtas som bevis under rettsforhandlingene, i samsvar med bestemmelsene i intern rett.
3. Når offerets alder er ikke er fastslått og det er grunn til å tro at det er et barn, får tiltakene i nr. 1 og 2 anvendelse inntil hans eller hennes alder er bekreftet.»
Artikkel 36 gjelder domstolsbehandling i straffesaker om seksuell utnytting eller seksuelt misbruk av barn og lyder slik i uoffisiell norsk oversettelse:
«Artikkel 36 – Domstolsbehandling i straffesaker
1. Hver part skal, med behørig respekt for reglene om juristers uavhengighet, ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre at alle involverte i saken, særlig dommer, aktor og advokater, kan få opplæring om barns rettigheter og seksuell utnytting og seksuelt misbruk av barn.
2. Hver part skal ved lovgivning eller på annen måte treffe de tiltak som er nødvendige for å sikre, i samsvar med bestemmelsene i intern rett, at:
a. dommeren kan beslutte at rettsmøtet skal gjennomføres uten at publikum er til stede,
b. offeret kan forklare seg i rettssalen uten selv å være til stede, særlig ved hjelp av hensiktsmessig kommunikasjonsteknologi.»
4.4 Vurdering
Norsk Senter for menneskerettighete r har i sin høringsuttalelse uttrykt anerkjennelse til utvalgets behandling av Norges menneskerettslige forpliktelser i relasjon til både fornærmedes straffeprosessuelle stilling og siktedes straffeprosessuelle rettigheter.
Departementet slutter seg til utvalgets utredning av Norges internasjonale forpliktelser på området.
Forslagene i proposisjonen bidrar etter departementets oppfatning til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser overfor dem som er utsatt for lovbrudd, herunder den nye anbefalingen fra Europarådets ministerkomité og Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk.
Departementet mener samtidig at forslagene ligger innenfor rammen av de folkerettslige forpliktelsene som Norge har i forhold til siktede.