2 Bakgrunn

2.1 Tidligere behandling

I St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 (1998-99) viste Landbruksdepartementet til at forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidlene i dag er delt mellom en rekke institusjoner, og påpekte behovet for en mer helhetlig organisering av den sentrale forvaltningen av en rekke av markeds- og tilskuddsordningene under jordbruksavtalen. I proposisjonen konkluderte departementet med at Statens Landbruksbank, Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt burde samordnes i to institusjoner underlagt Landbruksdepartementet, der markedsenheten skulle lokaliseres i Oslo, mens tilskuddsenheten kunne lokaliseres utenfor Oslo.

Under stortingsbehandlingen av proposisjonen (jf. Innst. S. nr. 89 (1998-99)) mente et flertall i næringskomiteen at det var riktig å foreta en samordning av det arbeidet som skjer med forvaltning av virkemidler i landbrukspolitikken, og så dette som viktig både fordi dette ville forenkle systemet og gjøre det mer oversiktlig. Samtidig mente flertallet at det også var viktig å se landbruksnæringen i sammenheng med øvrig næringsliv.

I samsvar med næringskomiteens innstilling fattet Stortinget følgende vedtak:

I.

Statens Landbruksbank avvikles som egen virksomhet. De økonomiske virkemidlene knyttet til finansiering av tradisjonelt landbruk, og nye næringer, som i dag ivaretas av ansatte ved Fylkesmennenes landbruksavdelinger og ved Statens Landbruksbanks avdelingskontorer overføres SNDs distriktskontorer.

II.

Stortinget blir bedt om å bli forelagt en egen proposisjon om sammenslåingen av Statens Landbruksbank så snart som mulig. Siktemålet må være at sammenslåingen kan gjennomføres 1. januar år 2000.

III.

Statens Kornforretning, Omsetningsrådet og Fraktkontoret for slakt samordnes til en virksomhet. Den nye virksomheten lokaliseres i sin helhet i Oslo.

De ordninger og virkemidler som omfattes av Stortingets vedtak i forbindelse med Innst. S. nr. 89 (1998-99) er en del av jordbruksavtalen. På bakgrunn av dette, ble samordningen av forvaltningen og overføringen av oppgaver fra Statens Landbruksbank og fylkesmannen til SND, omtalt under jordbruksforhandlingene. Hva gjelder samordningsspørsmålet, er dette berørt i St.prp. nr. 75 (1998-99) kap. 7.1.5.

Forslag til fordeling av Landbruksbankens oppgaver mellom SND og den nye sentrale forvaltningsenheten ble fremmet i St.prp. nr. 75 (1998-99) kap. 7.2.5. Her ble det også foreslått at enkelte oppgaver som hittil har ligget i Landbruksbanken skulle overføres til den nye forvaltningsvirksomheten. Dette gjaldt sekretariatsoppgavene for Statens Naturskadefond, ankenemnda for Naturskadefondet, og Fond for etterutdanning og driftsøkonomiske tiltak i landbruket. I tillegg foreslo departementet overføring av klagebehandlingen på jordlovssaker. I Innst. S. nr. 243 (1998-99) om jordbruksoppgjøret anså næringskomiteen den skisserte oppgavefordelingen for å være i tråd med Stortingets intensjoner, og hadde således ingen merknader til departementets forslag.

2.2 Behovet for lovendringer

I St.prp. nr. 1.Tillegg nr. 6 (1998-99) kap. 8 påpekte Landbruksdepartementet at en samordning av den sentrale landbruksforvaltningen ville kreve flere lovendringer. Det ble vist til at både lov om Statens Landbruksbank og lov om landets kornforsyning har bestemmelser som gjelder den organisatoriske oppbyggingen av henholdsvis Landbruksbanken og Statens Kornforretning. I en samordnet institusjon underlagt Landbruksdepartementet vil en slik oppbygging ikke være hensiktsmessig.

Hva gjaldt kornforsyningsloven, uttrykte departementet at Statens Kornforretnings oppgaver knyttet til markedsordningen for korn måtte ansees for å være rene forvaltningsoppgaver, og dermed ikke av en slik karakter at de krever en uavhengig plassering av beslutningsmyndighet i forhold til departementet. Om nødvendige lovbestemmelser i tilknytning til markedsordningen skulle videreføres i endret kornlov eller samordnes med annen lovgivning, f.eks. omsetningsloven, lot man stå åpent i påvente av en nærmere vurdering av disse spørsmålene.

Ved en samordning av ulike forvaltningsoppgaver innenfor landbrukssektoren, mente departementet at behovet for endringer i omsetningsloven for jordbruksvarer særlig var knyttet til at Omsetningsrådets øverste virksomhetsledelse ville opphøre. Omsetningsrådet har på gitte områder en selvstendig stilling (hovedsakelig knyttet til bruken av omsetningsavgiften), mens forvaltningen av de statlige tilskuddsordningene utføres av rådets sekretariat på vegne av Landbruksdepartementet. Selv om rådets virksomhetsledelse aldri har blitt lovfestet, mente departementet at en klargjøring av ansvarsforholdene burde nedfelles i lovs form. Som følge av forslaget om å gjøre sekretariatsfunksjonen for Omsetningsrådet til en statlig oppgave, var det også naturlig å fastsette dette i omsetningsloven.

Når det gjelder Fraktkontoret for slakt, viser departementet til at dette kontoret administrerer en rekke tilskudds- og avgiftsordninger i forbindelse med slakterienes omsetning av kjøtt og ull. I dag utføres disse oppgavene på vegne av, og etter forskrifter gitt av Landbruksdepartementet. Departementet legger derfor til grunn at innlemmelsen av Fraktkontorets virksomhet i det nye forvaltningsorganet ikke medfører behov for lovendringer.

Denne proposisjonen omhandler lovgivningsmessige følger av Stortingets romertallsvedtak III av 18. februar 1999 om samordning av den sentrale landbruksforvaltningen (gjengitt ovenfor). Som en konsekvens av Stortingets vedtak I av samme dato om avvikling av Statens Landbruksbank som egen virksomhet, fremmer Landbruksdepartementet egen proposisjon om forslag om opphevelse av landbruksbankloven.

Som varslet i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 kap. 8.3, kan det etter gjennomføringen av samordningsprosessen være hensiktsmessig å foreta en mer omfattende lovgjennomgang med sikte på å oppnå en mer rasjonell lovstruktur innenfor reguleringen av de ulike landbrukspolitiske virkemidlene. Departementet vil komme tilbake til dette.