8 Merknader til de enkelte paragrafer

8.1 Til lov om kornforvaltning (kornforvaltningsloven)

Til § 1:

Lovutkastet er en videreføring av sentrale virkemidler under gjeldende korn- og kraftfôrpolitikk som ikke kan videreføres med andre hjemmelsgrunnlag. Utkastet inneholder således bestemmelser der lovs form er nødvendig, eller hvor departementet av andre grunner finner at en egen lovhjemmel er hensiktsmessig. Det vises i den forbindelse til departementets vurderinger under kap. 4.2.

§ 1 er en videreføring av någjeldende formålsbestemmelse i kornforsyningsloven § 1. Det er Stortinget som fastsetter gjeldende mål og retningslinjer for korn- og kraftfôrpolitikken i Norge. Dette skjer løpende bl.a. gjennom den årlige behandling av jordbruksoppgjøret. Lovens virkemidler må således sees i sammenheng med de andre virkemidlene som følger av Stortingets bevilgningsvedtak i forbindelse med oppgjøret. Et hovedmål er her å sikre grunnlaget for å realisere nærmere fastsatte priser på korn og kraftfôr, samt å opprettholde den nasjonale matvareberedskapen.

Bestemmelsen tar også opp i seg de formål som i dag følger eksplisitt av de enkelte bestemmelser i någjeldende kornforsyningslov, og som er videreført i departementets utkast. Ileggelse av prisutjevningsbeløp på kraftfôr vil f.eks. fremdeles være begrunnet i hensynet til å sikre avsetningsgrunnlaget for norsk korn gjennom å regulere prisforholdet mellom korn og andre råvarer som kan anvendes til kraftfôr. Likeledes forutsettes at det bare vil være aktuelt å oppkreve utførselsavgift når dette er nødvendig for å ivareta hensynet til norske mel- og kraftfôrforbrukere ved eventuelle alvorlige forstyrrelser i det norske kornmarkedet. Det vises for øvrig til merknadene til de enkelte bestemmelsene nedenfor.

Til § 2:

Bestemmelsen gir kornprodusentene et rettskrav på å få omsatt korn til de priser som følger av jordbruksavtalen eller Stortingets vedtak, og er dermed en direkte videreføring av den statlige kjøpeplikten i medhold av kornforsyningsloven § 17. Paragrafen er imidlertid ment å gi et mer dekkende bilde av kjøpeplikten slik denne praktiseres i dag - der gjennomføringen er fastsatt i forskrifter og gjennom avtaler med kornoppkjøpsvirksomheter. Omsetningen til priser fastsatt i jordbruksavtalen er avgrenset til å gjelde det kvantum som omsettes i Norge som kraftfôr til husdyr og til matmel i det enkelte kornår, definert fra 1. juli til 30. juni påfølgende år. Det vises for øvrig til omtalen under kap. 4.1.3.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med departementets utkast til § 6 annet ledd der det kan gis nærmere regler om gjennomføringen av den statlige kjøpeplikten. Bl.a. kan det fastsettes forskrifter om gradering av kornets kvalitet, og om kvalitetstrekk eller -tillegg i forhold til den fastsatte basisprisen. Departementet har imidlertid ikke funnet grunn til å fastsette dette eksplisitt i lovteksten slik det er gjort i kornforsyningsloven § 17.

Til § 3:

Bestemmelsen er en videreføring av den adgang til å ilegge prisutjevningsbeløp på kraftfôr som i dag følger av kornforsyningsloven § 4. Det er således ikke tilsiktet noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Paragrafen har imidlertid fått en noe annen utforming i det adgangen til å ta i bruk positive virkemidler til å fremme bestemmelsens formål (f.eks. tilskudd som følge av bevilgning i forbindelse med jordbruksoppgjøret) nå forutsettes hjemlet i jordloven § 18. I praksis vil begge typer virkemidler samles i forskrift om prissystemet for korn, mel og kraftfôr. Her kan det også presiseres hvilke vareslag som kan ilegges prisutjevningsbeløp etter første ledd, dvs. hvilke varer som kan regnes som kraftfôr eller råvarer som kan anvendes som kraftfôr.

Som beskrevet i Ot.prp. nr. 16 (1994-95), omfatter begrepet «råvarer til kraftfôr» i prinsippet alle produkter som kan anvendes til dyrefôr - også produkter som ikke er kornbaserte, herunder oljefrø, fiskemel og urea (syntetisk protein). Det vises også til kap. 4.1.3 og 4.2.7 ovenfor, samt merknadene til § 4 hva gjelder eventuelle tvilstilfeller knyttet til kraftfôrbegrepet.

Til § 4:

Bestemmelsen hjemler adgangen til å kunne ilegge eksportavgift på korn- og kraftfôrprodukter i gitte situasjoner, og er en direkte videreføring av den fullmakt Kongen i dag har etter kornforsyningsloven § 5 tredje ledd. Som nevnt i forarbeidene til denne bestemmelsen (Ot.prp. nr. 16 (1994-95) s. 3) vil det i enkelte tilfeller kunne forekomme at korn blir et knapphetsgode på verdensmarkedet. På grunn av de forhold som da kan oppstå, vil det kunne være påkrevet å ilegge en eksportavgift som gjør det mulig å sikre stabile priser og stabil forsyning av de varer som omfattes av bestemmelsen. Det vises for øvrig til kap. 4.2.6 ovenfor.

Når det gjelder ordlyden «korn, mel og kraftfôr» vises det til definisjonen av korn i någjeldene kornforsyningslov § 2 første ledd. Som korn skal i hovedsak regnes kornslagene hvete, rug, rughvete, bygg og havre, mens det med «mel» menes det bearbeidede produktet av disse varene. Begrepet omfatter imidlertid også formalingsprodukter av kornslagene eller varer der korn utgjør en vesentlig bestanddel. Hva gjelder begrepet «kraftfôr», vises det til merknadene til § 3 ovenfor. I någjeldene lovs § 2 siste ledd er departementet gitt en egen hjemmel for å avgjøre om en vare eller et vareslag omfattes av lovens virkeområde. Departementet har ikke funnet det nødvendig å videreføre dette, men understreker at det ut fra formålet med bestemmelsen må være en vid adgang for myndighetene til å fatte vedtak om at et gitt spesialprodukt faller inn under begrepene korn, mel og kraftfôr.

Til § 5:

Opplysningsplikten etter denne bestemmelsen er en videreføring av de plikter som i dag påhviler dem som omsetter eller eksporterer korn- og kraftfôrprodukter, jf. kornforsyningsloven § 5 nest siste og siste ledd. Hva som kan ansees som nødvendige opplysninger må vurderes i forhold til behovet for å sikre en forsvarlig og effektiv gjennomføring av de virkemidler som loven hjemler.

Til § 6:

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av de fullmakter som følger av kornforsyningsloven § 5 siste ledd , samt § 17 om statens kjøpeplikt.

Første ledd, annet og tredje punktum er ny i forhold til høringsutkastet. Nåværende kornforsyningslov har ingen tilsvarende bestemmelse om utlegg eller hjemmel for å kreve morarenter ved forsinket betaling av skyldige prisutjevnings- og avgiftsbeløp. Departementet finner det likevel naturlig at man i den nye loven fastsetter at slike beløp skal være et særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7, og at denne typen pengekrav sidestilles med tilsvarende privatrettslige krav hva gjelder forsinkelsesrenter. Et krav om betaling av avgift etter loven her vil være et offentligrettslig krav. Krav om renter ved forsinket betaling av offentligrettslige krav krever særskilt lovhjemmel.

Til § 7:

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende kornforsyningslov § 6. Departementet har imidlertid ikke funnet det nødvendig å videreføre adgangen til å idømme fengselsstraff for overtredelser.

Etter gjeldende lov er ikke brudd på regler om prisutjevningsbeløpet på kraftfôr, straffesanksjonert. En har likevel i forslaget til § 6 ikke funnet grunn til å gjøre overtredelser av bestemmelser om denne type avgift mindre straffbare enn brudd på f.eks. regler om eksportavgift.

8.2 Til omsetningsloven

Til § 3 nytt siste ledd:

Hovedbegrunnelsen for bestemmelsen er å fastslå at sekretariatsfunksjonen til Omsetningsrådet skal være et statlig ansvar. Ordlyden er imidlertid ikke til hinder for å videreføre gjeldende rett der administrasjonen av overproduksjonsavgiften etter § 5a og utjevningsavgiften etter § 6 betraktes som rene statlige forvaltningsoppgaver. Som nevnt ovenfor under kap. 5.1.1 forvaltes disse ordningene i dag av Omsetningsrådets sekretariat på vegne av Landbruksdepartementet. Departementet tar sikte på å delegere administrasjonen av disse ordningen til det nye forvaltningsorganet.

Sekretariatet vil i tillegg til å forberede saker for rådet og arbeidsutvalget, fortsatt utføre en rekke arbeidsoppgaver på vegne av rådet. Som beskrevet ovenfor vil hovedoppgavene her være oppfølgingen av de vedtak som fattes, herunder forestå utbetalingen av markedsreguleringsmidler (jf. § 11 første ledd). I tråd med dette, legges det til grunn at rådets faglige instruksjonsmyndighet over sekretariatet forblir uendret, og at oppgavene utføres i henhold til de fullmakter som Omsetningsrådet gir. Det vises for øvrig til kap. 5.1 ovenfor.

På områder der Omsetningsrådet er tillagt myndighet i henhold til omsetningsloven, vil rådet ha faglig styringsrett overfor den samordnede institusjonen, og institusjonen vil måtte opptre med tilstrekkelige faglige uavhengighet i forhold til departementet. Omsetningsrådethar foreslått en ytterligere presisering av denne uavhengigheten slik at ordlyden i departementets forslag til ny § 3 siste ledd, «for rådet», erstattes med «etter tilvising frå rådet». Departementet fastholder likevel at den opprinnelige formuleringen dekker Omsetningsrådets styringsrett på en tilfredsstillende måte - uten at det er nødvendig å innføre begrepet «tilvisning».

Til § 4 annet ledd:

Utgiftene som staten har i forbindelse med betjeningen av rådet (jf. forslaget til § 3 nytt siste ledd) forutsettes dekket ved refusjon i omsetningsavgiftene. Som i dag, vil departementet utarbeide retningslinjer for hvordan kostnadene skal beregnes og belastes. Endringen er således en presisering av någjeldende bestemmelse, og representerer en budsjettmessig omlegging av dagens ordning. Selve omleggingen vil dermed ikke få økonomiske konsekvenser for de aktørene i landbruksnæringen som berøres av omsetningsavgiftene.

I samsvar med forslaget til § 3 nytt siste ledd følger det at også administrasjonskostnadene knyttet til forvaltningen av overproduksjonsavgiften etter § 5a og utjevningsavgiften etter § 6 skal «greidast ut» av disse avgiftene, dvs. dekkes gjennom innbetalte avgiftsmidler.

Det understrekes avslutningsvis at administrasjonskostnader knyttet til de ordningene som er hjemlet loven skal dekkes ved innbetalte avgifter - uten hensyn til hva som måtte følge av § 11 første og annet ledd.