4 Lovregulering av kornforvaltningen

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Organisasjon

Lov 22. juni 1928 nr. 27 om landets kornforsyning har som formål å regulere omsetningen og forsyningen av korn, mel og kraftfôr i Norge. Loven forvaltes av Landbruksdepartementet, men omfattende fullmakter er gitt Statens Kornforretning - både direkte i loven og gjennom delegasjon fra departementet. Kapittel II i kornforsyningsloven inneholder således en rekke organisatoriske bestemmelser for Statens Kornforretning, herunder bestemmelser om Kornforretningens styre, administrerende direktør samt krav til regnskapsførsel for virksomheten.

4.1.2 Inn- og utførselsregulering

Kornforsyningsloven § 5 gir Kongen fullmakt til å gi nærmere regler om regulering av inn- og utførsel av korn, mel og kraftfôr.

Kornforsyningsloven § 5 første ledd, jf. femte ledd, hjemler Kornforretningens adgang til å kreve tillatelse for import av korn, mel og kraftfôr. Med hjemmel i bestemmelsen har Landbruksdepartementet gitt forskrift av 9. juni 1995 nr. 556 om innførselstillatelse for visse produkter som kan anvendes til kraftfôr i husdyrproduksjon. Dette er automatisk lisensieringsordning som, i tråd med Norges forpliktelser etter WTO-avtalen, ikke gir adgang til å legge kvantumsmessige eller andre begrensninger på importen. Importørenes plikt til å innhente innførselstillatelse er bare nødvendig der tolltariffen er inndelt på en måte som gjør at samme vare ilegges ulik tollsats ut fra varens sluttbruk. Ordningen praktiseres slik at importørene må avgi en anvendelseserklæring som bekrefter at varen benyttes i samsvar med tolldeklarasjonen. På basis av denne utsteder Statens Kornforretning importtillatelse.

Av forsyningsmessige hensyn gir § 5 også adgang til å kreve tillatelse eller ilegge eksportavgift ved utførsel av korn, mel og kraftfôr. I tillegg gir bestemmelsen hjemmel til å kreve offentlige tilskudd tilbakebetalt dersom slike produkter føres ut av landet.

4.1.3 Virkemidler og forvaltning innenfor markedsordningen for korn

En del av Kornforretningens virkemidler innenfor markedsordningen for korn reguleres i kornforsyningsloven kapittel III. Viktigst av disse er den statlige kjøpeplikten. Plikten innebærer at Statens Kornforretning etter § 17 første ledd skal kjøpe alt norskprodusert korn som blir tilbudt dersom kornet tilfredsstiller visse minstekrav til kvalitet. Kjøpeplikten oppfylles ved at Statens Kornforretning har avtaler med alle landets kornmottak om mottak av korn. Avtalen sikrer kornprodusenten tilfredsstillende leveringsmuligheter, og stiller krav om at mottaksanlegget må ha inngått avtale med godkjent kornhandler. Mottaksanlegget sender en representativ kornprøve og vektopplysninger til Kornforretningen, som så utbetaler oppgjør til kornprodusenten. Kornforretningen eier således ikke lenger selv mottaksanlegg for korn slik § 17 tredje ledd kan gi inntrykk av. Prisen som Statens Kornforretning betaler produsenten, fastsettes i jordbruksavtalen (jf. annet ledd, første setning).

Videre har Statens Kornforretning avtaler med godkjente kornkjøpere. Avtalene gir kornkjøperne plikt til å overta alt korn som er avregnet på de mottaksanlegg som kornkjøperen har avtale med. Kjøperen overtar kornet på mottaksanlegget til den prisen som Kornforretningen betaler produsenten, og deretter fratrukket et prisnedskrivingstilskudd som bevilges over jordbruksavtalen. I jordbruksavtalen bestemmes også rammene for de ulike frakttilskuddsordningene, herunder det såkalte innfrakttilskuddet som følger av § 17 tredje ledd, siste setning.

Innenfor gitte rammer kan det etter kornforsyningsloven § 4 ilegges et prisutjevningsbeløp for å regulere innenlandsk omsetning av kraftfôr og andre fôrvarer som kan nyttes i husdyrproduksjon. I medhold av bestemmelsen har Landbruksdepartementet i forskrift av 14. juli 1998 nr. 715 om prissystemet for korn, mel og kraftfôr gitt nærmere regler om hvilke fôrprodukter det skal svares prisutjevningsbeløp for, og hvordan beløpet skal beregnes. Prisutjevningsbeløp som innkreves på kraftfôrråvarer produsert i Norge til verdensmarkedets priser har som formål å sikre like konkurransevilkår mellom korn og ulike råvarer til kraftfôrproduksjon. Alle produsenter av kraftfôr til husdyr må betale et prisutjevningsbeløp for ikke-tollbelagte råvarer. Prisutjevningsbeløpet tilsvarer i dag gjeldende GSP-tollsats (Tollpreferansesystemet for utviklingsland) for tilsvarende vare.

Kornforsyningsloven § 19 omhandler regler om klageadgang og begrensninger i domstolenes prøvelsesrett. I tillegg hjemler annet ledd en fast ankenemnd. Kornankenemnda oppnevnes av Landbruksdepartementet for tre år ad gangen, og har sin instruks fastsatt i «Arbeidsordning m.v. for Kornankenemnda». Nemnda fatter begrunnede vedtak på klager som oppstår i tvist med Statens Kornforretning om kvalitetsbestemmelse og prisfradrag for innkjøp av norsk korn og oljefrø. Avgjørelser som fattes kan kun prøves ved domstolene for så vidt gjelder feil i saksbehandlingen eller rettsanvendelsen.

4.1.4 Forsyningsberedskap av korn, mel og kraftfôr

Hensynet til å sikre landets forsyning av korn, mel og kraftfôr er nedfelt i kornforsyningsloven § 18. Etter denne bestemmelsen skal Statens Kornforretning sørge for beredskapslagring av disse varene. Etter § 15 har Statens Kornforretning videre plikt til å holde såkorn til salgs i den utstrekning det anses påkrevet. Innenfor rammen av §§ 15 og 18, vedtok Stortinget i 1995 retningslinjer for innenlands lagrings- og forsyningsberedskap av korn og kornvarer.

Kornforsyningsloven § 18 danner grunnlaget for krigsberedskapen på korn, mel- og kraftfôrsektoren, og er med andre ord en del av det sivile beredskapssystemet for totalforsvaret. Det er lagt til grunn at i en slik situasjon kan man fravike de bindende budsjettrammer, jf. også bevilgningsreglementet § 10.

Statens Kornforretning er ikke lenger grossist av såkorn. På basis av § 15 har Kornforretningen inngått avtaler med såkornforretninger om overlagring av såkorn i markedet utover det som anses kommersielt begrunnet fra en vekstsesong til en annen. Avtalen gir såvareforretningene anledning til å trekke på beredskapsbeholdningene når Kornforretningen definerer året som et vanskelig såkornår.

4.2 Departementets vurdering

4.2.1 Innledning

Virkemidlene etter kornforsyningsloven administreres i dag av Statens Kornforretning som forvaltningsbedrift underlagt Landbruksdepartementet. I 1995 ble de forretningsmessige oppgavene overført til aksjeselskapet Statkorn Holding. Etter dette er Kornforretningens virkemidler på kornsektoren hovedsakelig knyttet til den administrative gjennomføringen av markedsordningen for korn. Som nevnt i St.prp. nr. 1. Tillegg nr. 6 kap. 8.1.2, er det Landbruksdepartementets oppfatning at disse oppgavene er å betrakte som rene forvaltningsoppgaver, og dermed innholdsmessig av en slik art at de ikke krever uavhengig plassering av beslutningsmyndighet i forhold til departementet.

En følge av å samordne de tre institusjonene Statens Kornforretning, Omsetningsrådets sekretariat og Fraktkontoret for slakt, er at Kornforretningen går over fra å være en forvaltningsbedrift til å bli en del av et ordinært forvaltningsorgan direkte underlagt Landbruksdepartementets instruksjonsmyndighet. En slik omorganisering må derfor få lovgivningsmessige konsekvenser - både når det gjelder organisatorisk oppbygging (kornforsyningsloven kap. II), og når det gjelder regulering av de oppgavene der Kornforretningen er gitt en selvstendig stilling etter loven (kap. III).

Departementet understreket i St.prp. nr. 1.Tillegg nr. 6 at samordningsreformen var av organisatorisk karakter, og en la til grunn at den ikke skulle medføre endringer i de landbrukspolitiske virkemidlene. Det er imidlertid tidligere gjennomført til dels omfattende endringer i markedsordningen for korn (jf. St.prp. nr. 67 (1997-98) kap. 9.5) - uten at lovgivningen har blitt endret tilsvarende. Uavhengig av samordningen mener departementet derfor at det i denne sammenheng kan være grunn til å se på hensiktsmessigheten av de bestemmelser i kornforsyningsloven som regulerer ulike deler av kornomsetningen. Disse virkemidlene skal som nevnt håndteres av det nye forvaltningsorganet.

Landbruksdepartementet har kommet til at kornforsyningsloven kan oppheves i sin helhet uten vesentlige endringer av de virkemidlene som hittil har vært regulert i loven. Dette forutsetter imidlertid at den erstattes av en kortfattet fullmaktslov der nødvendig hjemler knyttet til kornforvaltningen videreføres. I det videre følger en gjennomgang av kornforsyningslovens virkemidler, og departementets forslag til eventuell videreføring av de enkelte bestemmelsenes materielle innhold. Departementet har vurdert denne lovtekniske løsning som mest hensiktsmessig, i det en endringslov ville representere en fullstendig endring av gjeldende lov.

4.2.2 Organisasjon

Kornforsyningsloven kap. II inneholder bestemmelser om Statens Kornforretnings organisasjon. Som nevnt innledningsvis, innebærer samordningen at Kornforretningen opphører som forvaltningsbedrift med en selvstendig stilling etter loven. I stedet blir det opprettet et ordinært forvaltningsorgan direkte underlagt Landbruksdepartementet. Et slikt forvaltningsorgan vil få sine styringssignaler i samsvar med vanlige regler for statlig styring. Som følge av dette mener departementet at hele kap. II i kornforsyningsloven kan oppheves.

4.2.3 Inn- og utførselsregulering - overvåkningslisensiering m.v.

Kornforsyningsloven § 5 hjemler adgangen til å regulere inn- og utførselen av korn- og kraftfôrprodukter. Et viktig virkemiddel her er adgangen til å iverksette automatisk lisensiering (overvåkningslisensiering) av slike produkter. I det videre følger en gjennomgang av bestemmelsene om inn- og utførselstillatelser, og departementets forslag til videreføring av disse reglene.

Innførselstillatelse

Som beskrevet i kap. 4.1.2 ovenfor, kreves det i medhold av kornforsyningsloven § 5 første ledd, jf. femte ledd, tillatelse til import av visse råvarer som kan anvendes til kraftfôr. Importovervåkning av denne typen har vært nødvendig fordi en del produkter i medhold av WTO-avtalen er belagt med en høyere tollsats til bruk i dyrefôr enn benyttet til mat eller visse tekniske anvendelser.

Slik tolltariffen er inndelt i dag, følger importørens forpliktelse med hensyn til varens sluttbruk imidlertid også av tollregelverket. Ved fortolling har således importøren allerede forpliktet seg dersom varen deklareres på de tollvarenumrene som er forbeholdt en spesiell bruk av varen (i dette tilfellet at varen ikke skal benyttes til kraftfôr i husdyrproduksjon). Etter dagens praksis har kravet om anvendelseserklæringer med påfølgende utstedelse av importtillatelser dermed liten selvstendig betydning. Det kan imidlertid ikke sees bort fra at behovet for en slik lisensieringsordning kan oppstå i fremtiden. Heller ikke kan det sees bort fra at det kan oppstå behov for å kreve importtillatelser ut fra andre begrunnelser og formål.

Mange land benytter seg i dag av WTO-avtalens adgang til å ha automatisk lisensiering på import og eksport av landbruksvarer. Foruten lisensiering på kornsektoren, har Norge overvåkningslisensiering av deler av u-landsimporten av landbruksvarer. Denne ordningen forvaltes av Toll- og avgiftsdirektoratet på bakgrunn av stortingsvedtak i forbindelse med den årlige behandlingen av St.prp. nr. 1 om skatte-, avgifts- og tollvedtak.

Til tross for de begrensninger som ligger i WTO-avtalen med hensyn til hva som kan settes av betingelser i forbindelse med lisensiering av eksport/import, synes det klart at andre land i økende grad finner dette hensiktsmessig. Begrunnelsen er nettopp de fordelene som ligger i å ha god og kontinuerlig oppdatert oversikt over markedene.

Dersom det er tale om nedsettelse av tariffmessig toll på landbruksvarer, kan vilkår om lisens stilles med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser § 5. Dette antas imidlertid ikke å være tilstrekkelig for å dekke alle behov som ville kunne oppstå. I en del tilfeller kan det f.eks. være behov for å overvåke import av korn og kraftfôrprodukter som ikke omfattes av vilkårene for nedsatt tollsats. En mulighet er derfor å videreføre bestemmelsens innhold, så langt det er hjemmelsmessig mulig, i forskrift som kan gis i medhold av lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering. Dette vil departementet komme tilbake til under kap. 4.2.4 nedenfor.

Utførselstillatelse

Kravet om utførselstillatelse i henhold til kornforsyningsloven § 5 første ledd var forutsatt å skulle ivareta adgangen til å overvåke utførselen av de varer som omfattes av loven (jf. Ot.prp. nr. 16 (1994-95) s. 3). Ikke minst kan slik overvåkning være nødvendig for å kontrollere at det ikke blir utført kornprodukter uten at eventuelle offentlige tilskudd til produksjonen av kornet er tilbakebetalt (jf. kornforsyningsloven § 5 annet ledd).

Departementet viser til at mye av den samme begrunnelse som er gitt ovenfor vedrørende behovet for å kunne foreta automatisk lisensiering (hjemmel for å kreve importtillatelse uten å sette kvantitative eller andre begrensninger) også gjør seg gjeldende ved eksport. Som for innførselstillatelse, vil departementet derfor peke på muligheten til å videreføre bestemmelsens innhold i forskrift gitt i medhold av lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering.

4.2.4 Lov om innførsle- og utførsleregulering

I 1997 vedtok Stortinget lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering som en videreføring av «mellombelslovene» om innførsels- og utførselsforbud fra 1946 (jf. Ot.prp. nr. 68 (1995-96)). I tråd med de internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg, (særlig gjennom WTO-avtalen og EØS-avtalen) innebar lovvedtaket en speilvending av prinsippet i tidligere lover. Etter disse var import og eksport i utgangspunktet forbudt uten særlig tillatelse, mens utførsel og innførsel etter det nye systemet er tillatt så fremt det ikke er lagt ned forbud eller stilt krav om lisens i medhold av lovens § 1.

De videre bestemmelsene i loven hjemler adgangen til å kontrollere importen/eksporten, og til å straffe overtredelser av loven eller forskrifter gitt i medhold av denne. Hovedansvaret for å gjennomføre norsk import- og eksportkontroll er lagt til Utenriksdepartementet. Kongens myndighet etter loven er imidlertid også delegert til Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet, som begge har gitt forskrifter til loven innenfor sine fagområder.

Som vist ovenfor under pkt. 4.2.4, mener Landbruksdepartementet at bestemmelsene i inn- og utførselsreguleringsloven for en stor grad vil kunne hjemle de virkemidler vedrørende eksport- og importlisensiering som i dag er regulert i kornforsyningsloven §§ 5 og 6. Med hjemmel i inn- og utførselsreguleringsloven § 2 første ledd vil det f.eks. kunne gis forskriftsbestemmelser som regulerer kontrollen med inn- og utførselen (tilsvarende kornforsyningsloven § 5 fjerde ledd), herunder regulere importørens/eksportørens og andre virksomheters opplysningsplikt vedrørende varens sammensetning (tilsvarende § 5 åttende ledd).

Hva gjelder adgangen etter kornforsyningsloven § 6 til å straffe overtredelse av reglene i § 5, vises det til at inn- og utførselsreguleringsloven § 4 i hovedsak hjemler de samme sanksjonsmuligheter. Hovedforskjellen ligger i at forsettelig lovovertredelse straffes strengere etter inn og utførselsreguleringsloven (seks måneders maksimumsstraff i forhold til tre). Departementet ser imidlertid ikke dette som en vesentlig innskjerpelse i forhold til gjeldende rett, og mener at § 4 i tilstrekkelig grad vil kunne ivareta behovet for f.eks. å kunne sanksjonere brudd på forskriftsbestemmelser. En finner det derfor ikke nødvendig å videreføre den hjemmel man har i dag har til å nekte fornyet lisens ved regelbrudd (jf. kornforsyningsloven § 5 syvende ledd).

Ut fra ovennevnte tar departementet sikte på å fremme forslag til kongelig resolusjon der Kongens myndighet etter lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering delegeres til Landbruksdepartementet for så vidt gjelder import og eksport av landbruksvarer.

4.2.5 Tilbaketrekking av tilskudd ved eksport av korn

Kornforsyningsloven § 5 annet ledd innebærer at tilskudd utbetalt til korn omsatt i riket kan kreves tilbake ved utførsel. Det er så langt ikke gitt forskrifter i medhold av denne bestemmelsen, og det foretas heller ikke tilbaketrekking av tilskudd pr. i dag. Statens Kornforretning har imidlertid med gyldighet fra 1. januar 1998 gitt et rundskriv hvor det opplyses at tilskudd til prisnedskriving, matkorntilskudd og frakttilskudd kan trekkes tilbake, og at tilbakebetalingskravet vil bli beregnet i forbindelse med at det gis utførselstillatelse.

Det bemerkes for ordens skyld at det under gjeldende markedsordning for korn ikke utbetales tilskudd som kommer inn under WTO-avtalens eksportstøtteregler. Dette lå forutsetningsvis til grunn for innføringen av tilbaketrekkingshjemmelen ved lovendringen i 1994 (jf. Ot.prp. nr. 16 (1994-95) s. 3). En eventuell tilbaketrekking av tilskudd vil således etter dagens system være begrunnet ut fra rene landbrukspolitiske eller beredskapsmessige hensyn.

Med bakgrunn i denne praksis mener departementet at hjemmelen i kornforsyningsloven § 5 annet ledd kan erstattes ved at det tas inn tilsvarende bestemmelser om tilbaketrekking i de forskriftene som regulerer utbetalingen av tilskuddet. I tråd med den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslære kan det her stilles krav om at tilskuddet skal tilbakebetales ved en eventuell utførsel av varen.

4.2.6 Hjemmel for eksportavgift

Kornforsyningsloven § 5 tredje ledd innebærer at det kan ilegges eksportavgift på korn, mel og kraftfôr dersom korn f.eks. blir et knapphetsgode på verdensmarkedet. For at bestemmelsen skal komme til anvendelse, må det her antas en ekstraordinær situasjon der verdensmarkedsprisene blir slik at det er økonomisk lønnsomt å eksportere korn i slikt omfang at det ikke er mulig å holde stabile priser, eller å sikre forsyningen på det norske markedet.

Primært var bestemmelsen om utførselsavgift forutsatt å skulle ivareta kornforsyningen, samt behovet for å iverksette tiltak dersom viktige landbrukspolitiske hensyn skulle tilsi det. Bestemmelsen dekker derfor forhold som ikke nødvendigvis kvalifiserer til å være en del av forsyningsberedskapen, og skal således kunne virke avgiftsutløsende under andre forhold, og på et tidligere tidspunkt enn det som følger av den ordinære krigsberedskapslovgivningen. I perioden 1996-97 ble det i EU ilagt avgift på eksport av enkelte kornslag. Dette viser at ordningen kan få praktisk betydning også i Norge.

Departementet foreslår at kornforsyningsloven § 5 tredje ledd videreføres i departementets forslag til ny lov som omfatter enkelte virkemidler innenfor kornsektoren. Det vises til kap. 8 nedenfor.

4.2.7 Markedsordningen for korn

Kap. 4.1.3 ovenfor er en gjennomgang av de lovhjemlede virkemidlene innenfor markedsordningen for korn. I det videre følger departementets forslag til videreføring av disse bestemmelsene.

Statlig kjøpeplikt

Bestemmelsen om kjøpeplikt i kornforsyningsloven § 17 gir kornprodusenten en lovfestet rett til å få levert og avsatt alt norskavlet korn under forutsetning av at kornet tilfredsstiller angitte kvalitetskrav.

I St.prp. nr. 75 (1998-99) om jordbruksoppgjøret 1999 kap. 7.4.3 er det lagt til grunn at utformingen av markedsordningen for korn blir vurdert og tatt stilling til i forbindelse med den kommende stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. I tråd med konklusjonene til en partssammensatte arbeidsgruppe som utredet alternativer til dagens markedsordning, vil en avvikling av kjøpeplikten på korn bli vurdert i denne meldingen. Før denne vurderingen foreligger, mener departementet at det materielle innholdet knyttet til statlig kjøpeplikt i kornforsyningsloven § 17 inntil videre bør videreføres.

Bestemmelsens ordlyd gjenspeiler imidlertid ikke de faktiske forhold med hensyn til hvordan staten (ved Statens Kornforretning) gjennomfører kjøpeplikten. Det vises i det forbindelse til beskrivelsen under kap. 4.1.3. Departementet foreslår derfor å videreføre bestemmelsen i en noe annen form innenfor departementets utkast til ny lov om kornforvaltning.

Fylkesmannen i Aust-Agderog Prior Norgefremhever at det er viktig at den statlige kjøpeplikten ikke svekkes rettslig før eventuelle prinsipielle endringer er vedtatt politisk. Norges Bondelagog Fylkesmannen i Buskerudmener bl.a. at ordlyden i någjeldene § 17 er mer presis når det gjelder kjøpeplikten og fastsetting av priser. Norges Bondelag hevder således at denne bestemmelsens annet og tredje ledd bedre sikrer at dagens prisordninger blir videreført.

Norske Felleskjøppåpeker at det er avgjørende at produsentene har en sikkerhet for at de får avsetning for kornet:

«Slik forslaget fra Departementet er formulert innebærer teksten etter vår oppfatning at Statens ansvar for kjøpeplikten svekkes sett i forhold til dagens lovtekst og praksis. Det fremgår av forslaget at Staten skal sørge for at alt korn kan omsettes til de priser som er fastsatt i jordbruksoppgjøret eller av Stortinget. Vi mener Statens ansvar for at kornet faktisk omsettes til de priser som er fastsatt i jordbruksoppgjøret eller av Stortinget skal presiseres i lovteksten.»

Departementet understreker at man i lovutkastet § 2 ikke har ment å gjøre noen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Departementet viser i så måte til vurderingene ovenfor, og fastholder at den foreslåtte ordlyden gir tilstrekkelig hjemmel til å videreføre dagens system frem til Stortinget har tatt stilling til en eventuell avvikling av kjøpeplikten på norsk korn.

Regulering av kraftfôromsetningen

Med hjemmel i kornforsyningsloven § 4 kan det på bakgrunn av samfunnsmessige hensyn gis bestemmelser om omsetning og bruk av kraftfôr. Behov som er særlig nevnt i loven er avpasning av husdyrproduksjonen og regulering av kraftfôr-forbruket. Det er i utgangspunktet ikke satt begrensninger med hensyn til hvilke virkemidler en kan bruke i den sammenheng. Det åpnes således både for å yte tilskudd og for å ilegge avgifter.

Utbetaling av tilskudd som følge av bevilgning i forbindelse med jordbruksoppgjøret vil kunne videreføres og reguleres med hjemmel i jordloven § 18. Paragrafen gir departementet fullmakt til å gi forskrifter om fordeling og utbetaling av tilskudd etter jordbruksavtalen. Når det gjelder innkreving av prisutjevningsbeløpet på kraftfôr, vil imidlertid ikke dette være tilstrekkelig hjemmel.

Adgangen til å ilegge prisutjevningsbeløp på kraftfôr ansees for å være en sentral del av markedsordningen for korn. Virkemidlet gir anledning til å påvirke konkurranseforholdet mellom kraftfôrråvarer, prisnivået på ferdig kraftfôr og lønnsomheten mellom grovfôrbasert og kraftfôrbasert husdyrproduksjon.

Departementet ser ut fra ovennevnte et behov for å videreføre adgangen til å innkreve prisutjevningsbeløp på kraftfôr, og foreslår dette hjemlet i forslaget til ny lov om kornforvaltning.

Frakttilskudd

Kornforsyningsloven § 17 tredje ledd, siste setning hjemler det såkalte innfrakttilskuddet, dvs. tilskudd til frakt av korn fra produsent til mottaksanlegg.

Departementet viser til at Stortinget i dag bevilger midler til ulike typer frakttilskudd som et ledd i gjennomføringen av jordbruksavtalen. Fordelingen av disse midlene er regulert i forskrift av 14. juli 1998 nr. 716 om frakttilskuddsordninger for korn og kraftfôr under markedsordningen for korn - gitt med hjemmel i jordloven § 18. Departementet mener at også innfrakttilskuddet kan hjemles i denne bestemmelsen. En ser derfor ikke noe særskilt behov for å videreføre § 17 tredje ledd siste setning, og bestemmelsen foreslås opphevet.

Kornankenemnda

Hva gjelder omtale av Kornankenemndas virksomhet, vises til kap. 4.1.3 ovenfor.

Departementet anser Kornankenemnda som et egnet organ for behandling av klagesaker i forbindelse med forvaltningen av den statlige kjøpeplikten, og viser til at ordningen nyter stor tillit blant landets kornprodusenter. På den bakgrunn tas det sikte på å videreføre nemndas virksomhet, og at dette gjøres innenfor rammene av forvaltningsloven § 28 tredje ledd som gir Kongen myndighet til å fastsette klageregler som utfyller eller avviker fra forvaltningslovens bestemmelser.

Ut fra ovennevnte foreslår departementet at kornforsyningsloven § 19 oppheves.

4.2.8 Forsyningsberedskap

Såkornberedskap

Statens Kornforretning er i dag ikke lenger grossist av såkorn. Kornforsyningsloven § 15 gjenspeiler således ikke den ordningen som praktiseres på dette området. Som nevnt ovenfor, har Statens Kornforretning i stedet inngått avtaler med godkjente såvareforretninger om at de skal holde et visst lager av såkorn, noe som gjøres mulig gjennom Stortingets årlige bevilgning til beredskapslagringen. Dette krever ikke lovhjemmel, og departementet foreslår at kornforsyningsloven § 15 oppheves. I St.prp. nr. 1 for år 2000 har Regjeringen dessuten foreslått å avvikle middelbruken på 6 mill. kr til såkornberedskap i fredstid, bl.a. begrunnet ut fra dagens trusselbilde.

Korn- og kraftfôrberedskap

Det er departementets syn at tiltak etter kornforsyningsloven § 18 med tilhørende utarbeidet, men ikke kunngjorte, forskrift knyttet til krig og ekstraordinære kriseforhold, kan hjemles i forsyningsloven av 14. desember 1956 nr. 7. Dette kan gjøres ved at Landbruksdepartementet delegeres myndighet etter denne loven til å gjennomføre beredskapsordningen.

Når det gjelder beredskapslagring av korn i fredstid, vil det etter departementets vurdering være naturlig at Stortinget også i fremtiden setter økonomiske rammer for beredskapslagringen gjennom budsjettvedtak og retningslinjer for lagringen. Innenfor disse rammene vil beredskapshensynet også her kunne ivaretas gjennom instrukser og tildelingsbrev til det organ som gis forvaltningsansvaret for ordningen. Heller ikke til dette kreves det lovhjemmel, og departementet foreslår derfor å oppheve kornforsyningsloven § 18.

I forbindelse med ovennevnte tar departementet sikte på å fremme forslag til kongelig resolusjon der Kongens myndighet til å iverksette ulike beredskapstiltak innenfor korn- og kraftfôrsektoren etter lov 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og beredskapstiltak, delegeres til Landbruksdepartementet.

Høringsinstansenes syn

Fylkesmannen i Buskerudog Norske Felleskjøpmener at departementets lovforslag ikke synes å sikre behovet for såkorn og beredskapslagre for korn og kraftfôr. Fylkesmannen synes ikke å ha gitt noen begrunnelse for sitt syn, men Norske Felleskjøpfremhever følgende:

«Beredskapshensyn hevdes å kunne ivaretas gjennom budsjettvedtak og retningslinjer for lagring som ikke krever lovhjemmel. En lovformulering pålegger imidlertid staten et klart ansvar inn til loven er endret. Et budsjettvedtak kan endres gjennom politiske kompromisser og vil være sterkere utsatt for press hvis det ikke ligger lovpålagte krav som skal oppfylles til grunn. Endringene innebærer derfor en svekkelse av beredskapen fordi ansvaret for beredskapen blir mer uklart. Felleskjøpene i Norge mener forsyningsberedskap er en så viktig statlig oppgave at den fortsatt bør være lovfestet.»

Nærings- og handelsdepartementetbemerker følgende:

«Hva angår det beredskapsmessige er det etter vårt syn hensiktsmessig at de hjemlene som gis i forsyningsloven også benyttes innenfor Landbruksdepartementets område. Det forutsettes at Landbruksdepartementet har vurdert dem som dekkende for de aktuelle krisescenariene det her er tale om. Av en kongelig resolusjon om fullmakt til å iverksette beredskapstiltak overfor korn- og kraftforsektoren, bør det framgå at denne sektoren er viktig del av landets totale matvareberedskap.»

Departementet er enig at forsyningsberedskapen er en viktig statlig oppgave. At departementet ønsker å flytte beredskapstiltakene under korn-, mel- og kraftfôrsektoren til forsyningsloven, understreker vurderingen om å se landets samlede matforsyningsberedskap i sammenheng.

Departementet er imidlertid ikke enig at en opphevelse av kornforsyningsloven §§ 15 og 18 representerer noen svekkelse av betydning, når det gjelder landets korn- og kraftfôrberedskap. Det vises i så måte til at begge de omtalte bestemmelsene gir myndighetene vide fullmakter til å skjønnsmessig avgjøre hva som « ansees påkrevet» (§ 15) eller hva « beredskapshensynet tilsier» (§ 18). F.eks. vil eventuelle reduserte bevilgninger som følge av budsjettvedtak, også i dag i praksis bety at myndighetene ikke anser at ytterligere midler er «påkrevet» eller finner at beredskapshensynet er tilstrekkelig ivaretatt gjennom de midler som erbevilget. Departementet vil for øvrig vise til bevilgningsreglementets bestemmelse hva angår nødfullmakt til Regjeringen i tilfelle der beredskapshensynet tilsier umiddelbare, økte bevilgninger.