4 Egenkapitalmetoden

4.1 Gjeldende rett og EØS-rett

Etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler (kostmetoden) skal investeringer i selskapsandeler vurderes til anskaffelseskost, og nedskrives ved et eventuelt verdifall som ikke forventes å være forbigående, jf. regnskapsloven § 5-3. Utbytte og andre utdelinger fra datterselskap resultatføres.

Både egenkapitalmetoden og bruttometoden er unntak fra de generelle vurderingsreglene.

Vurdering etter egenkapitalmetoden innebærer etter regnskapsloven § 5-17 tredje ledd at:

1. Investeringen skal vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres.

2. På kjøpstidspunktet skal investeringen vurderes til anskaffelseskost.

3. Resultatandelen fratrukket utdelinger fra selskapet skal tillegges investeringen i balansen. Ved beregning av resultatandelen skal det tas hensyn til mer- eller mindreverdier på kjøpstidspunktet og interngevinster.

4. I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller være lik en positiv differanse mellom investeringens balanseførte verdi og dens anskaffelseskost.

Regnskapsføring etter bruttometoden innebærer at deltakeren regnskapsfører sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld, jf. regnskapsloven § 5-18 annet ledd. Metoden tilsvarer egenkapitalmetoden, men innebærer en mer omfattende spesifisering.

Etter overgangsregelen fastsatt i regnskapsloven § 9-3 nytt sjette ledd ved lovendring 10. mars 2000 nr. 15, kan investering i datterselskap som konsolideres og tilknyttet selskap for regnskapsår påbegynt i 1999 vurderes etter egenkapitalmetoden eller generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet. Investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan for regnskapsår påbegynt i 1999 vurderes etter bruttometoden, egenkapitalmetoden eller generelle vurderingsregler i selskapsregnskapet. Deltakelse i felles kontrollert virksomhet kan for regnskapsår påbegynt i 1999 vurderes etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet.

Etter regnskapsloven § 5-17 annet ledd skal investering i datterselskap som konsolideres vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Investering i andre datterselskap kan vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.

Etter § 5-17 første ledd skal investering i tilknyttet selskap 1 vurderes etter egenkapitalmetoden. Dersom det ikke utarbeides konsernregnskap, kan investeringen likevel vurderes etter generelle vurderingsregler.

Etter § 5-18 første ledd skal deltakelse i felles kontrollert virksomhet 2 regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden.

EØS-regler som svarer til Rdir. 78/660/EØF (fjerde selskapsrettsdirektiv) artikkel 59 tillater både kostmetoden og egenkapitalmetoden. Medlemsstatene kan fastsette at bare en av metodene skal være tillatt. Artikkel 59 gjelder for selskapsregnskapet. Tilsvarende bestemmelse for konsernregnskapet er fastsatt i Rdir. 83/349/EØF (syvende selskapsrettsdirektiv) artikkel 33. Etter artikkel 33 stilles det imidlertid krav om at egenkapitalmetoden anvendes i konsernregnskapet. EØS-reglene er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) pkt. 7.12.2 på s. 135.

4.2 Bakgrunnen for lovforslaget

Innføring av plikt til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet ble i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) begrunnet i at metoden gir en bedre periodisering av avkastningen på investeringer i tilknyttet selskap og datterselskap enn de generelle vurderingsreglene (kostmetoden). Plikt til å anvende egenkapitalmetoden eller bruttometoden på deltakelse i felles kontrollert virksomhet ble begrunnet på tilsvarende måte. I proposisjonen ble det lagt til grunn at anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet ikke ville gi vesentlige merkostnader i forhold til kostmetoden for foretak som utarbeider konsernregnskap. Det vises til omtale i Ot.prp. nr. 42 (1997-98) pkt. 7.12.5 på s. 140.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) presenterte høsten 1999 beregninger som antydet til dels vesentlige merkostnader ved å anvende egenkapitalmetoden. I tillegg har bl.a. Norsk RegnskapsStiftelse og Den norske Revisorforening gitt uttrykk for at plikt til å anvende egenkapitalmetoden kan gi selskapsrettslige og skattemessige konsekvenser som neppe har vært tilstrekkelig vurdert. Usikkerheten om selskapsrettslige og skattemessige konsekvenser har særlig vært knyttet til bestemmelsen i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 om avsetning til fond for vurderingsforskjeller.

På denne bakgrunn foreslo departementet i Ot.prp. nr. 19 (1999-2000) å utsette ikrafttredelsen av plikten til å anvende egenkapitalmetoden. Forslaget omfattet datterselskap som konsolideres. Departementet varslet i proposisjonen at det ville innhente ulike instansers vurdering av de problemstillinger som medførte at den daværende regjeringen gikk inn for å utsette ikrafttredelsen av plikten til å anvende egenkapitalmetoden. Det skulle søkes avklart om det er grunnlag for endringer eller justeringer i de vedtatte reglene i god tid før avleggelsen av årsregnskapet for 2000. Det vises for øvrig til omtalen i Ot.prp. nr. 19 (1999-2000).

Forslaget om utsatt ikrafttredelse av egenkapitalmetoden ble fulgt opp i Innst.O. nr. 47 (1999-2000), men slik at forslaget i innstillingen også omfattet tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet. Regnskapsloven ble ved lov 10. mars 2000 nr. 15 endret i samsvar med innstillingen.

Departementet sendte ved brev 10. april 2000 ut et notat til berørte instanser med foreløpige vurderinger og spørsmål som ble bedt besvart. Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser med frist for merknader 12. mai 2000:

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)*

• Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)*

• Norsk RegnskapsStiftelse*

• Den norske Revisorforening*

• Skattedirektoratet*

• Statistisk Sentralbyrå*

• Nærings- og handelsdepartement*

• Justisdepartement*

• Norske Finansanalytikeres Forening*

• Norges Rederiforbund

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon

• Oslo Børs

• Aksjesparerforeningen i Norge

• Norsk Investorforum

• Bedriftsøkonomisk Institutt

• Norges Handelshøyskole

Instanser som er merket med stjerne har avgitt høringsuttalelse. Justisdepartementet har oversendt en uttalelse fra Økokrim. Kredittilsynet har vurdert saken etter høringen, og redegjort for sine vurderinger i brev 15. og 24. august 2000 til Finansdepartementet.

4.3 Høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet opp til en relativt bred vurdering av innhold og anvendelse av egenkapitalmetoden for å avklare om det er grunnlag for endringer eller justeringer i de vedtatte reglene.

Departementet ba høringsinstansene vurdere om egenkapitalmetoden er godt egnet som vurderingsregel i selskapsregnskapet.

Departementet tok i høringsnotatet opp ulike forhold som kunne være relevante for å vurdere merkostnader ved å anvende egenkapitalmetoden. Høringsinstansene ble bedt om å vurdere forutsetningene som ble lagt til grunn for beregningene presentert av NHO om kostnader ved å anvende egenkapitalmetoden. Instansene ble bedt om å vurdere nærmere i hvilken grad beregninger som gjøres ved utarbeiding av konsernregnskapet kan brukes ved anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Departementet viste i høringsnotatet til at kostnadsberegningene til NHO forutsetter til dels kompliserte beregninger knyttet til behandlingen av goodwill og annen merverdi, eliminering av interngevinster, korreksjon for minoritetsandeler verdsatt til virkelig verdi (endring av eierandel etter tidspunktet for konsolidering) samt korreksjon for gjensidig eie og krysseie. Departementet presenterte en alternativ modell for hvordan regnskapsdata for datterselskap bearbeidet til konsernregnskapet på en relativt enkel måte kan danne grunnlag for anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Departementet ba høringsinstansene vurdere om denne modellen kunne praktiseres i samsvar med norske og internasjonale regnskapsstandarder. En ba videre høringsinstansene vurdere om denne modellen ville eliminere de fleste av de kompliserende forutsetningene som NHOs kostnadsberegninger bygget på, og opplyse om hvilke merkostnader som eventuelt likevel ville påløpe.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at aktuelle selskapsrettslige konsekvenserved å anvende egenkapitalmetoden, knytter seg til bestemmelsen om avsetning til fond for vurderingsforskjeller i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4. Formålet med fondet er å bidra til at eierselskapets utbyttegrunnlag ikke blir påvirket av om egenkapitalmetoden og ikke kostmetoden anvendes på investeringen (se nærmere om dette i kap. 7, særmerknadene til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4). Enkelte instanser har anført at det er uklart hvordan fond for vurderingsforskjeller skal behandles i forhold til ulike egenkapitaltransaksjoner. Den norske Revisorforening nevnte i brev 27. oktober 1999 til departementet problemstillinger ved kapitalforhøyelse, kapitalnedsettelse, fondsemisjon og fusjon i datterselskap, fusjon mellom morselskap og datterselskap som selv er morselskap i underkonsern, konsernintern overføring av aksjer og oppkjøpsfusjon der morselskap er overdragende selskap. Høringsinstansene ble bedt om å vurdere gjeldende bestemmelse om fond for vurderingsforskjeller i forhold til disse problemstillingene og eventuelt angi hvordan løsningen er uklar. Bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller ble endret ved lov 18. juni 1999 nr. 41 (Ot.prp. nr. 43, Innst.O. nr. 67 (1998-99)). Etter lovendringen relaterer fondet seg til beholdninger mens det tidligere var relatert til inntektsstrømmer. Høringsinstansene ble bedt om å vurdere om problemstillingene vil løses ved å gå tilbake til en bestemmelse der fond for vurderingsforskjeller knyttes til inntektsstrømmer.

I Ot.prp. nr. 43 (1998-99) ble det varslet at problemstillinger knyttet til negativt fond for vurderingsforskjeller ville bli vurdert i forbindelse med evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår som Stortinget har vedtatt. Departementet la i høringsnotatet opp til å framskynde denne gjennomgangen. Høringsinstansene ble bedt om å vurdere om fond for vurderingsforskjeller bør kunne være negativt, herunder om det er hensiktsmessig å kreve at ingen enkeltinvestering kan gi negativt bidrag til fond for vurderingsforskjeller.

Egenkapitalmetoden innebærer bl.a. at interngevinster skal elimineres. Interngevinst omfatter f.eks. gevinst ved salg fra mor til datterselskap. Den norske Revisorforening påpekte i brev 25. januar 1999 til departementet at eliminering av interngevinster kan medføre et betydelig negativt egenkapitalelement for enkelte regnskapspliktige som går over til å anvende egenkapitalmetoden. Departementet ba høringsinstansene vurdere om det kan være hensiktsmessig med en overgangsbestemmelse for å hindre slike overgangsvirkninger av å innføre egenkapitalmetoden.

Departementet antok i høringsnotatet at usikre skattemessige konsekvenser av å anvende egenkapitalmetoden har sammenheng med vilkår om lovlig utdeling av utbytte for at en skattyter skal få fradrag for godtgjørelse etter skatteloven § 10-12 annet ledd. Flere bestemmelser i aksjelovgivningen som har betydning for hva som lovlig kan utdeles som utbytte bygger på regnskapsstørrelser eller henviser til bestemmelser i regnskapsloven, jf. særlig aksjeloven § 8-1 om hva som kan utdeles som utbytte og aksjeloven § 3-3 om fond for vurderingsforskjeller. Departementet nevnte også at bestemmelsen om beregnet kapitalavkastning i skatteloven § 12-13 kan anses å ha betydning i denne sammenheng. Høringsinstansene ble bedt om å vurdere betydningen av å anvende egenkapitalmetoden i forhold til disse skattebestemmelsene og eventuelle andre skattemessige konsekvenser av å anvende egenkapitalmetoden.

Departementet ba ut fra dette høringsinstansene om å vurdere argumenter for og mot følgende løsninger:

1. plikt til å anvende egenkapitalmetoden både i selskaps- og konsernregnskapet i samsvar med gjeldende regler før utsettelsen av plikten til å anvende egenkapitalmetoden

2. adgang til å velge mellom egenkapitalmetoden og alminnelige vurderingsregler (kostmetoden) i selskapsregnskapet og plikt til å anvende egenkapitalmetoden i konsernregnskapet i samsvar med gjeldende midlertidige regler i regnskapsloven § 9-3 sjette ledd

3. adgang til å velge mellom egenkapitalmetoden og kostmetoden både i selskaps- og konsernregnskapet, med eller uten krav om lik prinsippanvendelse i selskaps- og konsernregnskapet

4. adgang til å velge mellom egenkapitalmetoden og kostmetoden i konsernregnskapet og plikt til å anvende kostmetoden i selskapsregnskapet

5. plikt til å anvende egenkapitalmetoden i konsernregnskapet og plikt til å anvende kostmetoden i selskapsregnskapet.

Det ble opplyst at i forhold til alternativene i pkt. 3 og 4 er det nødvendig å ta i betraktning at etter EØS-reglene som svarer til syvende selskapsrettsdirektiv artikkel 33, skal medlemsstatene kreve at investering i tilknyttede selskaper vurderes etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Disse alternativene fordrer derfor at direktivet endres.

Høringsinstansene ble bedt om å vurdere frivillig anvendelse av egenkapitalmetoden eller kostmetoden for finansinstitusjoner. Instansene ble bedt om å vurdere livsforsikringsselskaper særskilt.

4.4 Høringsinstansenes merknader

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) i felles høringsuttalelse, Den norske Revisorforening, Økokrim og Norske Finansanalytikeres Forening anser at egenkapitalmetoden gir bedre informasjon om inntjeningen fra investeringer i datterselskap og tilknyttet selskap enn kostmetoden. Norsk RegnskapsStiftelse og Den norske Revisorforening viser til at egenkapitalmetoden diskuteres internasjonalt og at metodens relevans for tilknyttede selskaper av enkelte trekkes i tvil. Flere høringsinstanser anser at investorer vil få tilstrekkelig informasjon om inntjeningen i konsernregnskapet, og at bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet derfor ikke er så viktig for å gi slik informasjon. Disse påpeker at kostmetoden vil gi mer relevant informasjon om utbytteevne og kontantstrømmer, og at slik informasjon kan være interessant for investorer, eiere og kreditorer. De samme høringsinstansene peker på at selskapsregnskapet også har selskapsrettslige og skattemessige formål, og mener at de selskapsrettslige formål er klart viktigere enn informasjonsformålet.

NHO og FNH uttaler om dette:

«Forarbeidene til regnskapsloven drøfter etter vårt skjønn i liten grad skillet mellom selskapsregnskap og konsernregnskap, og hvorvidt disse regnskapene kan tenkes å dekke forskjellige formål. Som regnskapsbrukere nevner forarbeidene investorer og kreditorer som tilfører kapital til foretakene, samt andre grupper som har interesse av å vite hvordan foretaket drives, for eksempel de ansatte og lokalsamfunnet. Det erkjennes også at regnskapsbrukerne kan ha forskjellig informasjonsbehov, og det er hensynet til investorene som i første rekke blir vektlagt.

Investorene har tradisjonelt vært opptatt av informasjon om inntjening, og kanskje med unntak for internettbransjen (hvor positiv inntjening fortsatt hører til unntakene), er informasjon om inntjeningen fortsatt ett av de viktigste beslutningsgrunnlagene.

Profesjonelle investorer forholder seg imidlertid i første rekke til konsernregnskapet for å vurdere foretakets inntjening. For investorene er selskapsregnskapet mer interessant for vurdering av utbyttemuligheter - og for dette formål må regnskapet «renskes» for egenkapitalmetode-effekter.

Investorene har etter vårt skjønn ikke behov for den samme informasjonen to steder.

Selskapsregnskapet har også andre formål som er vel så viktige som å dekke regnskapsbrukernes informasjonsbehov. Selskapsregnskapet har både et selskapsrettslig og et skattemessig formål. Selskapslovgivningen inneholder en rekke regler som har til hensikt å beskytte kreditorene. Dette er for eksempel bestemmelser om minstekrav til egenkapital, begrensninger i hva selskapet kan dele ut til sine eiere, begrensninger i kjøp av egne aksjer og begrensninger i hva som kan ytes som lån til aksjonærer. De fleste av bestemmelsene som er gitt for å beskytte kreditorer bygger på selskapsregnskapet som beregningsgrunnlag for hvorvidt disposisjonen er lovlig. Betydningen av selskapsregnskapet i så måte underbygges av forslaget til utdelingsregler i NOU 1992:29, Lov om aksjeselskaper, som forutsatte at reglene om årsoppgjør ikke ble endret på vesentlige punkter. Når det gjelder selskapsregnskapet (i mor i konsern) er etter vår oppfatning de selskapsrettslige formål klart viktigere enn informasjonsformålet.

I tillegg til å regulere denne fordelingen mellom kreditorer og eiere, bidrar selskapsregnskapet også til å dekke kreditorenes informasjonsbehov, i større grad enn for investorene. For å få dekning for sine krav er det også morselskapet som juridisk enhet, og ikke konsernet, de kan ta dekning i. For å vurdere debitors betalingsevne, ønsker kreditorene bl.a. informasjon om kontantstrømmene. I så henseende gir kostmetoden bedre informasjon enn egenkapitalmetoden, da mottatt utbytte som hovedregel inntektsføres etter kostmetoden, mens det er nødvendig med beregninger for å komme frem til dette etter egenkapitalmetoden. Kreditor må for å vurdere sin sikkerhet også vurdere eiendelenes markedsverdi. Til dette formål gir verken egenkapitalmetoden eller kostmetoden tilstrekkelig informasjon. Verdi beregnet etter egenkapitalmetoden vil i noen tilfelle ligge nærmere markedsverdi på investeringen enn etter kostmetoden, men i en rekke andre situasjoner vil det motsatte være tilfelle. (Dette vil gjelde hvor datterselskapet går med underskudd, samtidig som det finnes vesentlige merverdier i selskapet. Etter egenkapitalmetoden reduseres investeringens balanseførte verdi med de negative resultatene, mens man etter kostmetoden ikke ville ha nedskrevet p.g.a. merverdiene.)»

Systemet med fond for vurderingsforskjeller skal sikre at utbyttegrunnlaget ikke blir større ved å anvende egenkapitalmetoden enn ved å anvende kostmetoden. Økokrim anser at det er en fordel ved egenkapitalmetoden at den vil kunne redusere utbyttegrunnlaget i forhold til kostmetoden i tilfeller der datterselskap går med underskudd som skal kostnadsføres etter egenkapitalmetoden. Etter kostmetoden må investeringen nedskrives for å få tilsvarende reduksjon av utbyttegrunnlaget. NHO, FNH og Den norske Revisorforening mener nedskrivning etter kostmetoden er tilstrekkelig.

NHO, FNHog Den norske Revisorforeninghar foretatt en gjennomgang av forhold som kan være relevante for å vurdere merkostnader ved å anvende egenkapitalmetoden. Disse legger til grunn at den forenklede modellen presentert av departementet i høringsnotatet i flere henseender ikke ville være i samsvar med norske og internasjonale regnskapsstandarder. NHO og FNH har videre utdypet fordyrende forhold ved å tilpasse regnskapssystemene til egenkapitalmetoden og særskilte problemer ved å anvende konserndata for morselskap som konsoliderer etter operasjonell og ikke juridisk struktur. NHO og FNH oppsummerer sitt syn slik:

«Som det fremgår ovenfor er det vår vurdering at bruk av departementets pro-rata metode ikke vil eliminere de forutsetningene våre tidligere fremlagte beregninger bygger på. Vi har ikke foretatt nye kostnadsberegninger, men gjennomgangen ovenfor av hvilke prosesser som må gjennomføres, og hvilke elementer som er kompliserende faktorer, viser at departementets forutsetning i praksis ikke vil medføre riktighet.»

Den norske Revisorforeninghar utredet enkelte uklare selskapsrettslige forhold i et notat som er sirkulert til medlemmene av revisorforeningen og vedlagt foreningens høringsuttalelse. Notatet omhandler tolkningen av bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller i forhold til ulike egenkapitaltransaksjoner. Revisorforeningen opplyser at notatet angir løsninger basert på en fortolkning av formålet bak reglene og ordlyden i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4, og uttaler:

«I noen tilfeller er det vanskelig å fastholde ordlyden i regnskapsloven med formålet, og da er det angitt alternativ behandlingsmåte basert på formålet og aksjeloven § 3-3. En konklusjon basert på notatet er at en endring av loven slik at fondets størrelse igjen skal fastsettes basert på inntektsstrømmer løser noen problemer, men skaper andre problemer. Det anbefales derfor å beholde lovregler basert på beholdninger.»

Den norske Revisorforening drøfter om fond for vurderingsforskjeller bør kunne være negativt. Foreningen viser til at departementet i høringsnotatet uttalte at formålet med fond for vurderingsforskjeller er å «bidra til at eierselskapets utbyttegrunnlag ikke blir påvirket av om egenkapitalmetoden eller kostmetoden anvendes på investeringen». Foreningen opplyser at angivelsen av anskaffelseskost i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 ut fra dette normalt forstås som verdien i henhold til generelle vurderingsregler inkludert eventuell nedskrivning etter kostmetoden. Foreningen viser til at kostmetoden innehar en betinget nedskrivingsplikt. Basert på dette legger foreningen til grunn at når egenkapitalmetoden fører til at verdien settes lavere enn etter kostmetoden, skyldes det at egenkapitalmetoden rent teknisk fører til nedjusteringer som ikke nødvendigvis samsvarer med reduksjon i virkelig verdi. Foreningen anser videre at det vil være uforholdsmessig krevende dersom beregningen av fond for vurderingsforskjeller fordrer en full vurdering etter kostmetoden i tillegg til vurdering etter egenkapitalmetoden. Revisorforeningen anser at det er forbundet med enkelte praktiske vanskeligheter å innføre en regel om at netto negativt fond kan oppføres, og mener derfor at netto negativt fond ikke bør tillates. Foreningen kan imidlertid ikke se noe i veien for å vurdere investeringene samlet, og at negativt fond på én investering derved kan «motregnes» mot positivt fond på en annen investering. Dette vil etter foreningens syn være en praktisk løsning som også gir et fornuftig utbyttegrunnlag. NHO og FNH slutter seg til revisorforeningens vurderinger. Økokrim anser at det vil komplisere ordningen med fond for vurderingsforskjeller ytterligere om negative poster kan motregnes.

NHO, FNH, Den norske Revisorforening og Norsk RegnskapsStiftelse mener at det fremdeles vil være behov for å utrede egenkapitalmetoden. Disse mener at den endelige og grundige vurdering av om egenkapitalmetoden skal gjøres valgfri, bør foretas i forbindelse med evalueringen av regnskapsloven som Stortinget har besluttet at skal gjennomføres etter tre regnskapsår, dvs. fra 2002. Norsk RegnskapsStiftelse har gitt uttrykk for at de kan bidra til at det blir gjennomført et slikt arbeide. Disse instansene legger i denne sammenheng vekt på at det av hensyn til de regnskapspliktige er behov for en rask avklaring. Kredittilsynet slutter seg til dette i sin uttalelse. Kredittilsynet anfører at en da vil ha mer erfaring med bruk av egenkapitalmetoden og at en vil ha kommet videre i forhold til den internasjonale utviklingen og revisjonen av de EØS-relevante regnskapsdirektivene. Enkelte høringsinstanser opplyser at hensiktsmessigheten av å anvende egenkapitalmetoden på tilknyttede selskaper vurderes internasjonalt i den såkalte G4+1 gruppen (standardsettere fra USA, England, Canada, Australia og New Zealand). Videre arbeider EU med modernisering av regnskapsdirektivene i forbindelse med EU-kommisjonens arbeid med en strategi for finansiell rapportering. Det er mulig at egenkapitalmetoden og fond for vurderingsforskjeller vil bli vurdert av EU i den sammenhengen. Kredittilsynet nevner også muligheten for nærmere å gå gjennom og etterprøve kostnadsberegningene presentert av NHO.

Norske Finansanalytikeres Forening går inn for at egenkapitalmetoden skal være frivillig i selskapsregnskapet. Skattedirektoratet opplyser at det for skatteetaten vil være uinteressant hvorvidt selskaper tar i bruk egenkapitalmetoden eller kostmetoden ut fra et kontrollperspektiv. Nærings- og handelsdepartementet legger vekt på at en kost-nytte vurdering må være utgangspunktet for om det bør være plikt til å anvende egenkapitalmetoden. Departementet anfører foreløpige synspunkter i retning av at metoden bør være valgfri i selskapsregnskapet. Statistisk sentralbyrå (SSB) legger vekt på at statistikkhensyn tilsier at bare en metode er tillatt. På grunn av kostnadene for de regnskapspliktige uttrykker SSB likevel forståelse for at plikt til å benytte egenkapitalmetoden ikke kan pålegges ut fra statistikkhensyn alene.

Økokrim anser at det er negative selskapsrettslige konsekvenser av en valgadgang. Økokrim mener derfor at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk i selskapsregnskapet for mellomstore og store foretak.

Økokrim mener det er grunn til å vurdere særskilt de tilfellene hvor mellomstore og store foretak har gjort investeringer i tilknyttede selskaper eller felles kontrollert virksomhet uten at det foreligger konsernregnskapsplikt. Plikten til å vurdere slike investeringer etter egenkapitalmetoden (bruttometoden) i konsernregnskapet vil ikke være aktuell for disse foretakene. NHOog FNH mener også at obligatorisk bruk av egenkapitalmetoden kan vurderes i slike tilfeller.

Det er fastsatt enkelte særregler for regnskapene til finansinstitusjoner i forskrifter i medhold av regnskapsloven. Egenkapitalmetoden er valgfri for regnskapsåret 1999 også for finansinstitusjoner. FNH og NHO anser at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk for livsforsikringsselskaper, men at andre finansinstitusjoner bør behandles på samme måte som andre regnskapspliktige. Løsningen for livsforsikringsselskapene begrunnes i den helt spesielle rollen som regnskapene har i livsforsikring, idet en del av overskuddet tildeles kundene. Kredittilsynet deler oppfatningen når det gjelder livsforsikringsselskapene, men mener at også andre finansinstitusjoner bør ha plikt til å anvende egenkapitalmetoden. Tilsynet viser til at regnskapene bør være sammenlignbare og mener at dette har særlig vekt for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper. Kredittilsynet legger vekt på at disse regnskapene bl.a. blir benyttet som grunnlag for kvartalsvise resultatanalyser og balanseutvikling. Valgfrihet vil vanskeliggjøre disse analysene. FNH utdyper i brev 20. september 2000 til Finansdepartementet sitt syn om at egenkapitalmetoden bør være valgfri også for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper. Etter FNHs vurdering har Kredittilsynets begrunnelse for å foreslå valgfrihet for andre næringer enn finansnæringen også relevans for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper. FNH anfører bl.a. at kostnadene ved å implementere og bruke egenkapitalmetoden vil være betydelige også for konserner i finansnæringen.

I brev 24. august 2000 påpeker Kredittilsynet at etter egenkapitalmetoden elimineres gevinster som oppstår ved transaksjoner mellom foretak i samme konsern (interngevinster). Etter gjeldende god regnskapsskikk elimineres ikke interngevinster ved bruk av kostmetoden. Kredittilsynet viser til at eliminering av interngevinster ved bruk av kostmetoden vurderes av Norsk RegnskapsStiftelse. Etter Kredittilsynets mening bør hensiktsmessigheten ved valgfrihet vurderes basert på dette. Hvis det legges opp til valgfrihet, bør en særlig regulering av praktiseringen av metodene, alternativt særlig regulering av utbyttegrunnlaget, vurderes.

4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg i det vesentlige til de argumenter som er anført for å utsette den endelige vurderingen av om det bør være plikt til å anvende egenkapitalmetoden til evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår. Denne evalueringen kan påbegynnes etter innleveringen av årsregnskapene for 2001. Fristen for innlevering av årsregnskapene for 2001 er 1. august 2002. Departementet anser ut fra dette at den gjeldende overgangsregelen som gjør egenkapitalmetoden valgfri for regnskapsåret 1999, bør utvides til å omfatte regnskapsårene 2000 til og med 2003. I høringen av egenkapitalmetoden som er gjennomført nå, har departementet mottatt grundige innspill som bør kunne danne et godt utgangspunkt for en endelig vurdering av egenkapitalmetoden ved den kommende evalueringen av regnskapsloven. Det vises til forslag til endringer i regnskapsloven § 9-3 sjette ledd.

Departementet viser til at FNH, NHO og Kredittilsynet mener at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk for livsforsikringsselskaper. Departementet er enig med disse i at den særskilte funksjon livsforsikringsselskapenes regnskaper har ved at det danner grunnlag for overskuddsdeling mellom eiere og kunder, tilsier at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk for disse selskapene. Departementet vil derfor fastsette en forskriftsendring om at egenkapitalmetoden skal være obligatorisk for livsforsikringsselskaper.

Departementet anser på samme måte som Kredittilsynet at tilsynshensyn taler for at egenkapitalmetoden bør være obligatorisk også for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper. På den annen side legger departementet vekt på at finansinstitusjonene i den foreslåtte overgangsperioden fram til evalueringen av regnskapsloven bør ha samme fleksibilitet som andre regnskapspliktige på dette punktet. I 1999 hadde disse institusjonene samme valgadgang som andre foretak. Departementet har etter en konkret avveining kommet til at det fortsatt bør være valgfrihet for banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper, til tross for at dette kan innebære en viss svekkelse av myndighetenes analysegrunnlag. Departementet legger vekt på at dette foreløpig vil gjelde innen en overgangsperiode. Kredittilsynet opplyser at flere banker, finansieringsforetak og skadeforsikringsselskaper anvendte egenkapitalmetoden for 1999. Det vil være naturlig å se på utviklingen av bruken av egenkapitalmetoden blant disse institusjonene ved evalueringen av regnskapsloven fra 2002.

Etter regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 skal en positiv differanse mellom investering i datterselskap og tilknyttet selskap vurdert etter egenkapitalmetoden og dens anskaffelseskost avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Fondet kan ikke være negativt. Tilsvarende gjelder for deltakelse i felles kontrollert virksomhet etter regnskapsloven § 5-18 annet ledd. I Ot.prp. nr. 43 (1998 - 99) er det i særmerknaden til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 (s. 30) presisert at beregningen skal gjøres separat for hver investering. Det er videre angitt i proposisjonen pkt. 4.5 at det kan vurderes å åpne for negativt fond for vurderingsforskjeller i forbindelse med evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår. I høringsnotatet varslet departementet at denne vurderingen nå er framskyndet. Det legges i proposisjonen her opp til å vurdere egenkapitalmetoden fra 2002. En vil derfor ikke foreta en endelig vurdering av negativt fond for vurderingsforskjeller nå. Departementet ser likevel ikke vesentlige betenkeligheter ved å åpne for at den enkelte investering kan gi negativt bidrag til fond for vurderingsforskjeller, så lenge det samlede fondet ikke kan være negativt. Departementet går inn for en slik justering nå. Det foreslås å presisere dette i lovteksten ved å benevne investeringene i datterselskaper og tilknyttede selskaper i flertall. Se forslag til endringer i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4.

Uklarheter knyttet til reglene om avsetning til fond for vurderingsforskjeller har vært anført som et særskilt problem i forhold til selskapsrettslige regler om fri og bundet egenkapital. Disse reglene kan videre ha skattemessig betydning, særlig for systemet med godtgjørelse i utbyttebeskatningen. Departementet har vurdert om det er særskilt behov for avklaring av problemstillinger knyttet til plikt til avsetning til fond for vurderingsforskjeller. Den norske Revisorforening har gjennomgått en rekke ulike egenkapitaltransaksjoner mv. der det kan være uklart hva som skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Resultatet av gjennomgangen er sendt ut til foreningens medlemmer og fulgte som vedlegg til foreningens høringsuttalelse. Revisorforeningen har med dette antakelig gjennomført den til nå grundigste gjennomgangen av reglene om fond for vurderingsforskjeller. Departementet viser til at revisorforeningen konkluderer med at en endring av loven slik at fondets størrelse igjen skal fastsettes basert på inntektsstrømmer, løser noen problemer men samtidig skaper andre problemer. Foreningen anbefaler derfor å beholde lovregler basert på beholdninger. Departementet anser på samme måte som revisorforeningen at en antakelig ikke vil skape noen vesentlig klarere situasjon ved å endre reglene om fond for vurderingsforskjeller på dette punktet. Til dette kommer begrunnelsen i Ot.prp. nr. 43 (1998 - 99) for å endre bestemmelsen fra å være basert på inntektsstrømmer til å være basert på beholdninger. Departementet la vekt på at dette vil gi en bedre beskrivelse av fondets virkemåte (proposisjonen pkt. 4.5 s. 17). Departementet anser ut fra dette at det vil være mest hensiktsmessig å vurdere en justering i loven på dette punktet i forbindelse med en mer endelig vurdering av egenkapitalmetoden fra 2002.

De problemer som har vært tatt opp i forhold til fond for vurderingsforskjeller, henger først og fremst sammen med ulike egenkapitaltransaksjoner (kapitalnedsettelse, kapitalforhøyelse, fusjon, fisjon mv.) eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern. Det kan også være uklart hvordan kjøp og salg av aksjer i datterselskap og tilknyttet selskap på ulike tidspunkter og til ulik pris skal påvirke avsetningene til fond for vurderingsforskjeller (suksessive oppkjøp mv.). Departementet har vurdert om det bør fastsettes en generelt utformet særregel som angir at det for slike transaksjonstyper i samsvar med god regnskapsskikk kan avsettes til fond for vurderingsforskjeller slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til om investeringen var vurdert etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Departementet antar at en på den måten vil unngå enkelte problemer som skyldes at behandlingen av enkelte transaksjoner etter ordlyden i gjeldende bestemmelse ikke vil samsvare med formålet med fond for vurderingsforskjeller. En slik bestemmelse vil for de transaksjoner som dekkes, angi avsetningene til fond for vurderingsforskjeller ut fra formålet med fondet. Størrelsen på avsetningene vil ikke være klart angitt i loven. Dette kan anses som en ulempe i forhold til at bestemmelsen har direkte betydning for den selskapsrettslige reguleringen av bundet egenkapital. Det er videre en fare for at uklarhet vil bestå også med en slik regel. Departementet legger vekt på at det bør være mulig å praktisere bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller innen tilsiktede rammer også i de tilfeller som er omtalt her. En bestemmelse som nevnt vil legge til rette for det. Det er etter departementets vurdering av betydning å legge til rette for praktikable løsninger, slik at flere foretak vil velge å ta egenkapitalmetoden i bruk. Departementet går derfor inn for en særregel som nevnt. Det vil være lite hensiktsmessig å fastsette detaljerte regler for alle de særtilfeller der det kan være uklart hva som skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Det er heller ikke hensiktsmessig at departementet skal ta stilling til alle slike detaljspørsmål. En bestemmelse som nevnt anses å være en praktisk tilnærming til å oppnå praktikable løsninger. Ved vurderingen av de enkelte særtilfellene, vil god regnskapsskikk i enkelte tilfeller gi anvisning, jf. særlig de foreløpige regnskapsstandardene om konsernregnskap (1999) og investering i tilknyttet selskap og felles kontrollert virksomhet (1999). Den norske Revisorforenings gjennomgang vil også kunne være retningsgivende for de tilfeller som er dekket der. Departementet går etter en samlet vurdering inn for et tillegg til den gjeldende bestemmelsen om fond for vurderingsforskjeller i regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 om at differanse mellom investeringens balanseførte verdi og dens anskaffelseskost som oppstår som følge av omsetning av andeler i selskapet, egenkapitaltransaksjoner eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern skal avsettes til fond for vurderingsforskjeller, slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til om investeringen var vurdert etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Det vises til forslag til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 nytt tredje punktum.

Etter gjeldende rett skal investeringer i tilknyttede selskaper og deltakelse i felles kontrollert virksomhet vurderes etter egenkapitalmetoden (bruttometoden) i konsernregnskapet. For foretak med slike investeringer men som ikke utarbeider konsernregnskap, er det nå valgfritt å anvende egenkapitalmetoden. Departementet viser til at Økokrim, NHO og FNH mener at en bør vurdere obligatorisk bruk av egenkapitalmetoden for store og mellomstore foretak som ikke har datterselskaper og dermed heller ikke utarbeider konsernregnskap, og som samtidig har investeringer i tilknyttede selskaper eller deltar i felles kontrollert virksomhet. Departementet anser at hensynene til informasjon og sammenlignbarhet tilsier en særskilt plikt for disse foretakene til å anvende egenkapitalmetoden (bruttometoden) i selskapsregnskapet. Departementet anser likevel at også denne vurderingen mest hensiktsmessig kan gjøres ved evalueringen av regnskapsloven etter tre regnskapsår og foreslår ikke særregler om dette i proposisjonen her.

Departementet viser til at Kredittilsynet har tatt opp at interngevinster etter gjeldende god regnskapsskikk ikke elimineres ved bruk av kostmetoden (i motsetning til ved bruk av egenkapitalmetoden). Dette innebærer at gevinster som oppstår ved transaksjoner mellom foretak i samme konsern kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Finansdepartementet anser som et klart utgangspunkt at det er uheldig at interngevinster kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Slike gevinster bør i denne sammenheng anses som ikke realiserte, slik betraktningsmåten er ved bruk av egenkapitalmetoden. Departementet har merket seg at Norsk RegnskapsStiftelse vurderer denne problemstillingen. Departementet vil overvåke utviklingen av god regnskapsskikk på området fram mot evalueringen av regnskapsloven fra 2002. Departementet vil ut fra dette vurdere om det er behov for særskilt regulering i regnskaps- eller aksjelovgivningen.

Eliminering av interngevinst, som etter gjeldende god regnskapsskikk skal foretas ved anvendelse av egenkapitalmetoden men ikke etter generelle vurderingsregler, kan medføre at balanseført verdi av investeringen reduseres i forhold til vurdering etter generelle vurderingsregler (anskaffelseskost). Etter regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 skal differansen mellom disse størrelsene avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Anvendelse av bestemmelsen kan derfor føre til at interngevinst gir grunnlag for utbytte også ved bruk av egenkapitalmetoden. Departementet anser at det er behov for en presisering i loven for å hindre at interngevinst eliminert etter egenkapitalmetoden på denne måten kan danne grunnlag for utdeling av utbytte. Det vises til forslag til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 nytt annet punktum.

Ved endringen av regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 ved lov 18. juni 1999 nr. 41 (Ot.prp. nr. 43 (1998-99)), er det ved en inkurie ikke lenger samsvar mellom bestemmelsene i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3 om fond for vurderingsforskjeller og regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4. Departementet foreslår tekniske endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-3 for å rette på dette.