1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Kulturdepartementet legger med dette frem forslag til endringer i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) og i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. (fondsloven) for å gjennomføre en vederlagsrett for utøvende kunstnere og tilvirkere av lydopptak (fonogramprodusenter) i samsvar med det som kreves i artikkel 8.2 i EF-direktiv om utleie- og utlånsrettigheter og visse nærstående rettigheter (92/100/EØF).

I tillegg til endringer som følge av direktivet, foreslår departementet at det opprettholdes en avgift til Fond for utøvende kunstnere for offentlig fremføring av lydopptak som ikke er vernet i henhold til åndsverkloven og at avgiften utvides til også å omfatte bruk av ikke-vernede lydopptak i kringkasting.

1.2 Fondsordningen og forholdet mellom fondslovens og åndsverklovens regler

Fond for utøvende kunstnere er en kulturpolitisk begrunnet fondsordning. Fondet ble etablert ved egen lov i 1956 for å gi utøvende kunstnere en viss kompensasjon for sekundærfremføringer av deres prestasjoner. Bakgrunnen var at levende fremføringer av musikk mer og mer ble erstattet av lydopptak. Fondets virksomhet reguleres i fondsloven.

Fondsordningen er kollektiv i den forstand at avgiftsmidlene ikke fordeles i forhold til den faktiske bruken av kunstnerens prestasjon 1. Fordelingen skjer etter søknad. Fondets midler brukes til støtte for utøvende kunstnere som bor og virker her i landet, og produksjon av opptak med deres prestasjoner, men etter gjeldende rett kan det også gis støtte til etterlatte etter utøvende kunstnere.

Fondet får sine inntekter hovedsakelig fra avgift for offentlig fremføring av lydopptak med utøvende kunstneres prestasjoner, f.eks. fremføring av musikk på diskotek. I tillegg kommer en mindre del av fondets inntekter fra avgiftsplikt for overføring av lydopptak til ny lydfesting.

Frem til 1989 var det også avgiftsplikt til fondet for all offentlig fremføring av lydopptak i kringkasting. I 1989 ble fondsordningen omstrukturert slik at avgiftsplikten for bruk av lydopptak i kringkasting ble erstattet med en individuell vederlagsrett for utøvere og produsenter gjennom innføring av § 45b i åndsverkloven. Organisasjonen GRAMO ble stiftet for å forhandle med brukerne, kreve inn og fordele vederlaget. Avgiftsplikten etter fondsloven ble opprettholdt for annen offentlig fremføring enn kringkasting.

I dag gjelder derfor et tosporet system; GRAMO innkrever vederlag etter åndsverkloven § 45b for bruk av lydopptak i kringkasting (ca. 43 mill. kr i 1997) og fordeler vederlagsmidler individuelt etter faktisk bruk. Fond for utøvende kunstnere får inntekter fra avgiftspliktig virksomhet etter fondsloven (ca. 18 mill. kr i 1997) og fordeler midlene til formål som innspillingsstøtte, stipend, videreutdanning, reise- og kursvirksomhet og konserter.

Mens fondsloven avgiftsbelegger bruk av alle lydopptak, kan GRAMO kun kreve inn vederlag for lydopptak som er vederlagspliktige etter åndsverkloven, dvs. opptak som er vernet etter reglene om vern av nærstående rettigheter i åndsverkloven og Romakonvensjonen 2.

1.3 Forslag til lovendringer

Departementet foreslår at direktivet artikkel 8.2 gjennomføres ved at åndsverkloven § 45b om vederlag for kringkastingsbruk utvides slik at den omfatter all offentlig fremføring av vernede lydopptak. Dette vil gi individuell vederlagsrett for utøvende kunstnere og produsenter fra EØS-området og land tilsluttet Romakonvensjonen.

Etter departementets oppfatning bør det av kulturpolitiske grunner i tillegg opprettholdes en avgift etter fondsloven for offentlig fremføring av ikke-vernede lydopptak. Dette vil hindre vridning i musikkrepertoaret i disfavør av norsk og europeisk musikk.

Ved innføring av individuelt vederlag for bruk av lydopptak i kringkasting i 1989 bortfalt avgiften for bruk av lydopptak som ikke er vederlagspliktige 3. Fordi USA ikke er tilsluttet Romakonvensjonen, betales det ikke vederlag til GRAMO for fremføring av amerikansk musikk i norske kringkastingssendinger. Dette kan ha medført at kringkastingsselskaper av økonomiske grunner velger å fremføre musikk som ikke er vernet og da heller ikke vederlagspliktig, noe som kulturpolitisk sett er en uheldig utvikling.

Departementet foreslår at avgiftsplikten gjeninnføres for bruk av slike lydopptak i kringkasting. Det vil da ikke lenger være noen økonomisk grunn til å velge bort norsk og europeisk musikk. Dessuten vil avgiften komme de utøvende kunstnere til gode.

Gjeninnføring av avgift for bruk av lydopptak i kringkasting vil medføre økte utgifter for kringkastingsselskapene. Nevnte kulturpolitiske hensyn, som taler for både å opprettholde avgiften for bruk av lydopptak som ikke er vederlagspliktige ved annen offentlig fremføring enn i kringkasting samt å gjeninnføre avgift for bruk av slike opptak i kringkasting, må etter departementets oppfatning tillegges avgjørende vekt.

Bruk av lydopptak til offentlig fremføring vil enten være avgifts- eller vederlagspliktig. Departementet forutsetter at den organisasjonen som skal kreve inn og fordele vederlag og Fond for utøvende kunstnere samarbeider om innkrevingen, slik at brukerne kun skal betale til én av disse. Det vil deretter måtte skje en fordeling mellom organisasjonen og fondet. Departementet foreslår at nærmere regler om dette fastsettes i forskrift med hjemmel i gjeldende bestemmelser i åndsverkloven § 45b og fondsloven § 5.

I tillegg til ovenstående, foreslås at fondsloven § 4 om overføring av lydopptak til ny lydfesting oppheves, og at ervervskravet i fondsloven § 3 utgår, samt at fondsloven § 1 endres slik at etterlatte ikke lenger er støtteberettigede etter fondsloven. Dessuten foreslås visse mindre redaksjonelle endringer.