2 Lovforslagets bakgrunn

2.1 Innledning

Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gjennomføre EF-direktiv 92/100/EØF av 19. november 1992 om utleie- og utlånsrettigheter og visse nærstående rettigheter (utleiedirektivet), jf. St.prp. nr. 40 (1993-94).

Med unntak av artiklene 4 og 8.2 ble direktivet gjennomført i norsk rett ved endringer i åndsverkloven ved lov 2. juni 1995 nr. 27, jf. Ot.prp. nr. 15 (1994-95). Artikkel 4 ble gjennomført ved endringer i åndsverkloven ved lov 9. januar 1998 nr. 4, jf. Ot.prp. nr. 80 (1996-97).

I EØS-forhandlingene fikk Norge utsatt frist til 1. januar 1996 med å gjennomføre artikkel 8.2. Gjennomføringen er følgelig forsinket, men fordi Norge langt på vei allerede etter gjeldende rett tilfredsstiller direktivets krav, antas forsinkelsen ikke å ha hatt vesentlige økonomiske konsekvenser for rettighetshaverne.

I Ot.prp. nr. 15 (1994-95) omtalte departementet et forslag om å innføre en enerett for utøvende kunstnere til å gjøre sine fremføringer tilgjengelig for allmennheten ved fremføring av lydopptak og film. En slik enerett, kombinert med avgrensninger av eneretten både med hensyn til bruk av slike opptak i kringkasting og ved annen offentlig fremføring, var foreslått i departementets høringsutkast. Tilsvarende ble foreslått for produsenter av lydopptak og film. På grunn av merknader fra høringsinstansene fremmet ikke departementet i proposisjonen et forslag om enerett. Det ble imidlertid sagt at man ville komme tilbake til dette i forbindelse med endringer i lov 14. desember 1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v., dvs. endringen som foreslås her i forbindelse med gjennomføring av utleiedirektivet artikkel 8.2.

Departementet må i nær fremtid vurdere de utøvende kunstneres rettigheter både i forhold til en ny internasjonal traktat i regi av Verdensorganisasjonen for Intellektuell Eiendomsrett (WIPO) og i forhold til et kommende EU-direktiv på området. Man har derfor også i denne omgang valgt å vente med vurderingen av nevnte enerett for utøvende kunstnere.

2.2 Utleiedirektivet

2.2.1 Generelt

Utleiedirektivet etablerer en enerett til utleie og utlån både for opphavsmenn og nærstående rettighetshavere (utøvende kunstnere, produsenter (tilvirkere) og kringkastingsselskap). Utleie- og utlånsretten gjelder for alle verkstyper.

Videre gir direktivet utøvende kunstnere en grunnleggende enerett til kringkasting og annen overføring til allmennheten av deres levende fremføringer.

For utøvende kunstnere og produsenter etablerer direktivet også en enerett til spredning av opptak av utøvende kunstneres fremføringer, dvs. en enerett til å gjøre eksemplar av opptak tilgjengelig for allmennheten ved salg eller annen spredning av eksemplar.

I tillegg fastsetter direktivet at utøvende kunstnere og fonogramprodusenter skal ha rett til et rimelig vederlag når deres lydopptak blir fremført offentlig, herunder kringkastet. Denne vederlagsretten følger av direktivet artikkel 8.2 og er som nevnt innledningsvis under punkt 2.1 ikke fullt ut gjennomført i norsk rett.

2.2.2 Rett til rimelig vederlag etter utleiedirektivet artikkel 8.2

2.2.2.1 Innledning

Når et lydopptak som er utgitt for kommersielt formål (eller kopi av slikt lydopptak) gjøres tilgjengelig for allmennheten gjennom kringkastingssending eller ved annen offentlig fremføring, skal, etter utleiedirektivet artikkel 8.2, produsenten av lydopptaket og de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis på opptaket, ha rett til vederlag.

Artikkel 8.2 lyder:

«Medlemsstatene skal fastsette at utøvende kunstnere og fonogramprodusenter har rett til vederlag som deles mellom dem, slik at brukeren betaler et rimelig, samlet vederlag dersom et fonogram utgitt i kommersielt øyemed, eller en reproduksjon av et slikt fonogram, benyttes til trådløs kringkasting eller til offentlig fremføring. Dersom det ikke er enighet mellom de utøvende kunstnerne og fonogramprodusentene, kan medlemsstatene fastsette vilkårene for hvordan dette vederlaget skal fordeles mellom dem.»

2.2.2.2 Vederlagsrett

Artikkel 8.2 fastsetter en vederlagsrett som innebærer at rettighetshaveren ikke kan nedlegge forbud mot bruken, men har krav på vederlag.

Bestemmelsen i artikkel 8.2 antas å være en minimumsregel, slik at medlemslandene for eksempel kan etablere enerett istedenfor vederlagsrett fordi en slik regulering vil være mer omfattende enn direktivets krav.

2.2.2.3 Gjenstand for vern

Gjenstand for vern etter artikkel 8.2 er «fonogram utgitt i kommersielt øyemed, eller en reproduksjon av et slikt fonogram».

Bestemmelsen dekker alle lydopptak som er utgitt i en kommersiell sammenheng - uansett opptaksmedium. «Reproduksjon av et slikt fonogram» vil også foreligge der hvor reproduksjonen ikke er foretatt i kommersiell sammenheng.

På den annen side omfattes ikke lydopptak som det enkelte kringkastingsselskap gjør av sine egne sendinger til videre kringkastingsbruk i sin virksomhet. Bestemmelsen dekker heller ikke lydopptak som inngår i et videogram, og fastsetter følgelig ingen vederlagsrett for kringkasting eller offentlig fremføring av videogram.

2.2.2.4 Bruken som utløser vederlagsrett

Bruken som utløser vederlagsrett etter direktivet artikkel 8.2 er «kringkasting eller offentlig fremføring».

Kringkasting i kabel er ikke dekket av bestemmelsen i artikkel 8.2, bare «trådløs kringkasting», som også inkluderer satellittkringkasting.

Vederlagsretten i artikkel 8.2 gjelder både direkte og indirekte bruk av lydopptaket i kringkasting eller ved offentlig fremføring. Dvs. at vederlagsretten ikke bare gjelder den originære kringkastingssending, men også når sendingen blir fremført offentlig eller videresendt trådløst.

2.2.2.5 Gjennomføringen

Når ovennevnte vilkår er oppfylt har utøvende kunstner og fonogramprodusent etter direktivet krav på et «rimelig, samlet vederlag» som skal deles mellom dem. At vederlaget er «samlet» refererer seg til at det kun skal betales én gang.

Det overlates til nasjonal lovgivning å bestemme nærmere vilkår for gjennomføring. Direktivet legger følgelig ikke føringer på hvordan betalingen skal skje. Medlemsstatene kan ifølge direktivet gi regler for fordeling der det ikke oppnås enighet mellom rettighetshaverne.

2.2.3 Gjennomføringen av direktivet i de øvrige EØS-land

I de fleste EØS-land er utleiedirektivet artikkel 8.2 gjennomført ved at de utøvende kunstnerne og fonogramprodusentene er gitt rett til vederlag ved kringkasting og annen offentlig fremføring av fonogrammer.

I enkelte land omfatter vederlagsretten ikke alle former for offentlig fremføring, f.eks. gjelder dette i Frankrike og Belgia. I disse landene utgjør vederlagsretten en innskrenkning av en enerett til offentlig fremføring som fastsetter at det ikke kreves samtykke fra rettighetshaverne for bruken, men skal erlegges vederlag (tvangslisens). De former for offentlig fremføring som ikke omfattes av vederlagsretten fanges dermed opp av eneretten til offentlig fremføring, dvs. at det må innhentes samtykke fra rettighetshaver for slik offentlig fremføring og han kan stille vilkår for å gi samtykke, bl.a. at det skal erlegges vederlag. Selv om eneretten skulle omfatte bruk som det er fastsatt vederlagsrett for i direktivet artikkel 8.2, er en slik enerett ikke i strid med direktivet fordi dette ikke forbyr at det fastsettes mer omfattende rettigheter enn det som følger av artikkel 8.2.

I de fleste EØS-land har de som bruker fonogrammer til kringkasting og annen offentlig fremføring plikt til å betale vederlag til så vel fonogramprodusentene som de utøvende kunstnerne i henhold til den nasjonale lovgivningen.

Dette gjelder imidlertid ikke i England, Tyskland og Italia. I England hadde fonogramprodusentene enerett til kringkasting og annen offentlig fremføring av lydopptak før gjennomføringen av utleiedirektivet, mens de utøvende kunstnerne som ble gjengitt på lydopptaket verken hadde enerett eller vederlagsrett ved slik bruk. Utleiedirektivet artikkel 8.2 ble gjennomført på den måten at utøvende kunstnere i den engelske opphavsrettsloven ble gitt rett til et rimelig vederlag fra eieren av retten til lydopptaket (dvs. fonogramprodusenten) når et kommersielt utgitt lydopptak av hele eller vesentlige deler av en kvalifisert fremføring blir spilt offentlig eller inkludert i en kringkastings- eller kabel-tv-tjeneste. I Tyskland er det motsatt. Der er de utøvende kunstnere gitt rett til vederlag fra brukerne ved kringkasting og annen offentlig fremføring av lydopptak, mens fonogramprodusentene kan kreve en rimelig del av vederlaget som de utøvende kunstnere mottar i henhold til reglene i opphavsrettsloven. I Italia har man en tredje variant. Der er det fastsatt i opphavsrettsloven at vederlagsretten skal utøves av fonogramprodusenten, som skal dele ut vederlag til de medvirkende utøvere.

Når det gjelder fordelingen av vederlaget, går det et skille mellom EØS-land som uttrykkelig har fastsatt i sin opphavsrettslovgivning at vederlaget skal deles likt mellom de utøvende kunstnerne og fonogramprodusentene, og EØS-land som ikke har fastsatt en bestemt fordeling.

Enkelte land som bl.a. Frankrike, Belgia, Nederland, Hellas og Portugal har regler om at vederlaget skal deles likt mellom de utøvende kunstnerne og fonogramprodusentene.

Andre EØS-land har derimot ikke fastsatt en bestemt fordeling av vederlaget; noen land har ikke regler om delingen av vederlaget overhodet, mens andre land igjen har regler om at vederlaget skal deles mellom de utøvende kunstnerne og fonogramprodusentene (eventuelt at den ene av disse gruppene skal ha en (rimelig) del av vederlaget som den andre gruppen mottar for kringkasting og annen offentlig fremføring av fonogrammer) uten at det er angitt hvilken andel av vederlaget de to gruppene skal ha. I England mente således lovgiver at det var mest hensiktsmessig å ikke fastsette en bestemt fordeling av vederlaget fordi en likedeling ikke alltid vil utgjøre en rimelig fordeling mellom de utøvende kunstnerne og produsentene. Andre land som ikke har fastsatt en bestemt fordeling er bl.a. Danmark, Sverige, Finland, Spania, Italia og Tyskland. I Spania skal vederlaget deles i like deler i fravær av avtale mellom de utøvende kunstnerne og fonogramprodusentene.

I mange EØS-land er det uttrykkelig fastsatt eller forutsatt i lovgivningen at oppkrevingen og fordelingen av vederlaget skal skje gjennom forvaltningsselskaper. Dette er situasjonen bl.a. i Frankrike, Belgia, Nederland, Danmark, Hellas og Spania. I praksis er det ofte forvaltningsselskaper som står for oppkrevingen og fordelingen av vederlaget også i de øvrige EØS-land jf. bl.a. i England, Sverige og Finland.

Uenighet om vederlagets størrelse mellom rettighetshaver og bruker kan i enkelte land som England, Nederland og Hellas bringes inn for en særdomstol. I bl. a. Frankrike, Belgia og Danmark avgjøres slike saker av en komité eller nemnd, mens f. eks. Sverige og Tyskland ikke har spesielle regler om hvordan tvist om vederlagets størrelse skal løses.