3 Erstatningsplikt ved forsinkelse, skade eller tap av postsendinger

3.1 Dagens erstatningsregler og -praksis

Dagens regler, som framgår av postloven § 22 og postforskriften § 14, har fastsatt erstatningsplikt for skade, bortkomst eller forsinkelse av registrerte postsendinger, i forsinkelsestilfellene er det fastsatt krav om grov uaktsomhet. For uregistrerte postsendinger er det ikke erstatningsplikt. Om skillet mellom registrert og uregistrert postsending, se punkt 7 merknader til postloven § 22 nedenfor.

3.2 Vurdering av og forslag til utvidelse av erstatningsplikten

I februar 1997 nedsatte Samferdselsdepartementet en arbeidsgruppe for å vurdere utvidelse av erstatningsordningen på postområdet. Arbeidsgruppen, som besto av representanter fra ulike departementer og Posten, leverte sin rapport 1. juli 1997. Videre vurderinger og forslag nedenfor bygger til dels på de tilrådinger arbeidsgruppen kom med samt merknader fra instanser som fikk rapporten på høring.

3.3 Erstatning for uregistrerte postsendinger

Behovet for erstatningsplikt for uregistrerte sendinger synes rent faktisk å være forholdsvis lite. Generelt har brukere av posttjenester først og fremst et behov for at postoperatører er pålitelige når det gjelder postsendingens sikkerhet og framsendingstid. Registrerte postsendinger er posttjenester som tilbys kundene nettopp for å gi dem en ekstra sikkerhet for tjenestens kvalitet. For disse sendingene er det derfor naturlig å ha et klart erstatningsansvar.

Uregistrerte postsendinger har ikke et like klart definert kvalitetsinnhold. For at tjenesten skal foretas enklest og rimeligst mulig, er det ikke gjort noen skriftlig avtale eller registrering av sendingen. Det er derfor svært vanskelig å bevise at en postsending er blitt borte, skadet eller forsinket og at dette er skjedd under forsendelsen. Postens framsending av A- og B-post utgjorde i 1997 et antall på omkring 940 millioner sendinger, med en pris (porto) pr enhet på kr 3,20 og oppover. Med bakgrunn i disse tallene kan ikke erstatningsinstuttet bli særlig praktisk for denne tjenestetypen.

Det kan likevel være grunn til å skille mellom bevisvansker og erstatningsplikten. At et skadetilfelle er vanskelig å bevise, bør ikke generelt utelukke muligheten for erstatning. Ikke desto mindre vil håndtering av bevisføringen medføre uforholdsmessig mye arbeid for postoperatøren ved ansvar for alminnelig uaktsomhet. Belastningen for postoperatøren ved å måtte vurdere den enkelte kundens påstand vil kunne være stor. Dersom man begrenser erstatningsplikten til de tilfeller der det foreligger forsett eller grov uaktsomhet, vil disse uheldige virkningene unngås, fordi kunden da i større grad må påvise klanderverdig opptreden fra postoperatørens side.

Departementet foreslår derfor at erstatningsplikten ikke utvides til å gjelde for uregistrerte sendinger ved alminnelig uaktsomhet. Derimot bør det lovfestes erstatningsplikt ved forsett eller grov uaktsomhet for uregistrerte sendinger. Dessuten bør det lovfestes en generell plikt for postoperatøren til å informere kundene om sine ansvarsbetingelser og leveringsvilkår. Slik informasjon vil gjøre kundene oppmerksom på at man bør velge særskilte framsendingsmåter dersom man ønsker å sikre postsendingen mot skader m m.

3.4 Erstatning i enkelte forsinkelsestilfeller

Etter dagens erstatningsregler kreves det grov uaktsomhet fra postoperatørens side for å få rett til erstatning i forsinkelsestilfellene (postforskriften § 14). Det er spesielt to tilfeller der det er behov for å vurdere en videre adgang til å kunne kreve erstatning.

Det ene typetilfellet gjelder hva man kan kalle hastesendinger. Hensikten med slike sendinger er at sendingen skal komme raskt fram, og det betales et særlig vederlag for dette. Når slike sendinger blir forsinket ut over en viss tid, taler mye for å statuere et objektivt ansvar idet man anser at det er gitt garanti for framsendingstiden.

Det andre typetilfellet hvor erstatning for forsinkelse synes å stå i en særstilling, er sendinger hvor det er avtalt levering på en bestemt dag eller innenfor et nærmere avtalt tidsrom. Også for slike sendinger betales et særlig vederlag. Et eksempel på slike sendinger er partier med reklamemateriell. Det vil gjerne være av avgjørende betydning at slikt materiell kommer ut til mottakerne til avtalt tid. Mye kan tale for å etablere et objektivt ansvar ved forsinkelse/levering til feil tid, med unntak for uforutsette hendelser (force majeure).

Departementet er kommet til at det bør innføres et skjerpet erstatningsansvar for de nevnte forsinkelsestilfellene. Kunder som benytter seg av tjenester som skal ivareta spesielle krav til framsendingstid bør ha en bedre mulighet for erstatning dersom postoperatøren ikke innfrir kravene.

Det kan være hensiktsmessig at erstatningsreglene på postområdet er noenlunde like med reglene på vegfraktområdet. Enkelte operatører vil operere delvis innenfor postloven og delvis innenfor lov 20. desember nr 68 1974 om vegfraktavtaler (vegfraktloven). Erstatningsreglene i vegfraktloven kan sies å innebære en form for kontrollansvar (fraktføreren har ansvaret med mindre skaden/forsinkelsen skyldes «forhold som fraktføreren ikke kunne unngå og heller ikke var i stand til å forebygge følgene av» (§ 28). Det kan være uheldig dersom de to lovene har erstatningsregler som er forskjellige, fordi lovene regulerer forhold som er nært beslektet og fordi at i en del tilfeller kan begge lovene gjøres gjeldende. Departementet foreslår derfor at det lovfestes en erstatningsplikt for disse forsinkelsestilfellene basert på et kontrollansvar mest mulig lik vegfraktloven § 28.