4 Utvidelse av forhørsrettens domskompetanse

4.1 Gjeldende rett og forslaget i høringsbrevet

Etter straffeprosessloven § 248 kan dom avsies i forhørsrett. Dette er en forenklet behandlingsmåte av straffesaker, også kalt summarisk pådømmelse, som forutsetter at særskilte vilkår er oppfylt. Et hovedvilkår er at den siktede har avgitt en uforbeholden tilståelse. Hvis den siktede ikke husker hva som har skjedd, for eksempel fordi han var beruset, er tilståelsen ikke uforbeholden. Dermed kan saken som hovedregel ikke behandles i forhørsretten.

Dom i forhørsrett har størst praktisk betydning der påtalemyndigheten mener at forelegg på bot ikke er en tilstrekkelig streng reaksjon, eller det gjelder forhold som ikke kan straffes med bot og saken av den grunn ikke kan avgjøres ved forelegg. Det kan ikke vedtas forelegg på betinget eller ubetinget fengselsstraff, eller på samfunnstjeneste.

Av praktiske grunner er det i § 248 første ledd tredje punktum fastslått at overtredelser av vegtrafikkloven § 22 første ledd, jf. § 31 (føring av motorvogn i påvirket tilstand), kan pådømmes selv om siktede ikke gir en uforbeholden tilståelse, men innen retten erklærer seg skyldig. Unntaket ble innført ved lov 16. juni 1989 nr. 68, og skulle bidra til en raskere straffesaksavvikling.

I brev 29. oktober 1996 til departementet foreslo sorenskriveren i Heggen og Frøland å utvide unntaket i § 248 tredje ledd til å omfatte overtredelser av vegtrafikkloven § 24 første ledd, jf. § 31 om kjøring uten gyldig førerkort/kompetansebevis. Det ble vist til at en slik adgang er praktisk når en person uten førerkort har kjørt i påvirket tilstand, og ikke husker noe fra kjøringen. Da virker det unaturlig at bare promillekjøringen kan pådømmes i forhørsretten, og ikke kjøringen uten gyldig førerkort.

Til forslaget bemerket departementet i høringsbrevet at det i saker der den siktede har kjørt bil i påvirket tilstand vil være enkelt å konstatere om vedkommende også har kjørt uten gyldig førerkort (§ 24 første ledd første punktum). Derimot kunne det være mer problematisk å konstatere dette når føreren hadde gyldig førerkort, men ikke hadde det med seg (annet punktum).

4.2 Høringsinstansenes syn

Et stort flertall av høringsinstansene som har avgitt realitetsuttalelse, stiller seg positive til forslaget. Disse er Agder lagmannsrett, Oslo byrett, Asker og Bærum herredsrett, Indre Follo herredsrett, Nedre Romerike herredsrett, Trondheim byrett, Romsdal sorenskriverembete, Indre Sogn sorenskriverembete, Heggen og Frøland sorenskriverembete, sorenskriveren i Solør, Senja sorenskriverembete, sorenskriveren i Stjør- og Verdal, sorenskriveren i Namdal, riksadvokaten, Hordaland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Troms og Finmark statsadvokatembeter, Kristiansand politidistrikt, Bergen politidistrikt, Bodø politidistrikt, Oslo politidistrikt, Trondheim politidistrikt, Politiet i Asker og Bærum, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Politiembetsmennens Landsforeningog Den Norske Advokatforening.

For eksempel uttaler Oslo byrett:

«Det er liten mening i at påtalemyndigheten i saker om promillekjøring uten gyldig førerkort skal måtte velge mellom å frafalle siktelsen for kjøring uten gyldig førerkort og å fremme saken for meddomsrett. Det er gjennomgående meget enkelt å konstatere om kjøringen har funnet sted uten gyldig førerkort».

Følgende høringsinstanser går imot forslaget: Nord-Troms herredsrett, Hadeland og Land sorenskriverembete, sorenskriveren i Inderøy og sorenskriveren i Halden. Begrunnelsen er et det ikke er særlig behov for en slik endring.

Av dem som støtter forslaget, går Indre Sogn sorenskriverembete, riksadvokaten og Oslo politidistriktinn for at utvidelsen ikke bør begrenses til de tilfeller der kjøring uten førerkort skjer sammen med promillekjøring, mens sorenskriveren i Solør, sorenskriveren i Stjør- og Verdal og Oslo statsadvokatembeter går inn for en slik begrensning.

For eksempel uttaler riksadvokaten:

«Etter riksadvokatens syn bør endringen likevel ikke reserveres for tilfeller av idealkonkurrens. Det finnes en del personer som jevnlig kjører uten førerkort, og som etter hvert er bøtelagt så mange ganger at fengsel må anvendes. Ofte vil disse sakene omfatte flere tilfeller av slik kjøring. Pådømmelse bør kunne skje på grunnlag av en skylderkjennelse, hvis siktede i retten ikke kan huske tilfellene fra hverandre. Grunnvilkåret om at pådømmelsen må være ubetenkelig gjelder også her, og vil bl.a. påvirkes av hvem som har observert siktede kjøre og hvor sikker observasjonen er.»

4.3 Departementets vurdering nå

Høringen har styrket departementet i synet på at unntaket fra kravet om uforbeholden tilståelse bør utvides så det også gjelder for kjøring uten førerkort. Det vil da være tilstrekkelig at siktede sier seg straffeskyldig og samtykker i pådømmelse, og at retten ikke finner slik pådømmelse betenkelig. Særlig er det behov for et slikt unntak når den siktede både har kjørt med promille og uten førerkort, slik departementet foreslo i høringsbrevet. Men departementet har kommet til at unntaket bør gjøres mer omfattende.

Departementet foreslår at det gjøres unntak fra kravet om uforbeholden tilståelse ved kjøring uten førerkort i alminnelighet, slik riksadvokaten tar til orde for i sin høringsuttalelse.

Dom i forhørsrett uten uforbeholden tilståelse bør, som departementet ga uttrykk for i Ot.prp. nr. 79 (1988-89), være forbeholdt saker hvor siktedes skyld er på det rene. Unntaket for promillekjøring er begrunnet med at de foreliggende bevis ofte er klare, selv om siktede ikke klarer å erindre kjøringen eller alkoholinntaket.

Kjøring uten førerkort kan ha skjedd ved samme anledning som promillekjøring. Men det kan også være at siktede har kjørt i edru tilstand, men har kjørt så ofte uten førerkort at han ikke klarer å holde de enkelte overtredelser fra hverandre, og følgelig heller ikke kan gi noen uforbeholden tilståelse i retten.

Uansett vil det sjelden være tvil om at den siktede har kjørt uten førerkort. Det vil som regel foreligge rapporter fra polititjenestemenn om at vedkommende har kjørt, samt utskrift fra førerkortregisteret. Subsumsjonen vil vanligvis også være uproblematisk.

For kjøring uten førerkort er det isolert sett sjelden aktuelt å reagere med annet en bot. Forelegg på bot kan siktede allerede i dag velge å vedta, uten noen uforbeholden tilståelse. Dersom siktede også er siktet for andre forhold, vil imidlertid en samlet behandling være mest hensiktsmessig, såvel for siktede som for rettsvesenet. Hvis forholdene samlet bør avgjøres med annen straff enn bot, kan forelegg ikke utferdiges. Har siktede gitt en uforbeholden tilståelse for de øvrige forholdene, vil resten av saken ligge til rette for forhørsrettsbehandling. Da er det upraktisk om ikke kjøringen uten gyldig førerkort kan pådømmes samtidig fordi siktede ikke kan gi en uforbeholden tilståelse for dette forholdet.

Selv om det ikke er noe stort merarbeid å utstede særkilt forelegg, må det påses at den samlede reaksjon ikke blir strengere selv om noen av forholdene avgjøres ved forelegg og noen ved dom i forhørsrett. Ilagt forelegg for forhold som ble begått før en dom blir avsagt, skal det tas hensyn til ved utmålingen av straffen for de andre forholdene, jf. straffeloven § 64 første ledd. Ved en generell kompetanseutvidelse vil det bli mindre komplisert å etterleve disse straffutmålingsprinsipper.

Departementet har vurdert om vegtrafikkloven § 24 første ledd annet punktum bør tas med i kompetanseutvidelsen. Denne bestemmelsen gjelder tilfeller hvor føreren innehar gyldig førerkort, men ikke har det med seg. For slike overtredelser reageres det imidlertid vanligvis ikke med straff, men med et gebyr, som for tiden er stort kr 500, jf. vegtrafikkloven § 31 siste ledd, jf. § 31 a, jf. forskrift 17. september 1993 nr. 855. Men unntaksvis kan det være aktuelt å forfølge forholdet strafferettslig.

Ved brudd på § 24 første ledd annet punktum er bevissituasjonen en annen enn etter første punktum. Retten kan ikke avgjøre om siktede hadde førerkortet med seg ved å studere analyseresultat eller utskrift fra førerkortregisteret. At siktede ikke var i stand til å fremvise førerkortet på forespørsel, er heller ikke ensbetydende med at han ikke hadde det med seg (med mindre det i tillegg ble foretatt ransaking av bil og person). Det er likevel ubetenkelig å la kompetanseutvidelsen omfatte disse mer bagatellmessige overtredelser. Det gjelder særlig fordi retten under alle omstendigheter må finne at pådømmelse er ubetenkelig i det konkrete tilfellet. Departementet foreslår etter dette at også overtredelse av § 24 første ledd annet punktum omfattes av unntaket fra kravet om uforbeholden tilståelse.

Departementet viser for øvrig til forslaget til endring av straffeprosessloven § 248 og i lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer av straffeloven mv., og til merknader til forslaget i punkt 9.4 og 9.6 nedenfor.