9 Merknader til de enkelte bestemmelser

9.1 Til endringen i straffeloven

Til § 74 fjerde ledd

Bestemmelsen ble endret ved lov 28. april 2000 nr. 34 som trådte i kraft 1. juli 2000. Ved en inkurie ble ordet «innen» byttet ut med «etter», og dette rettes nå opp.

9.2 Til endringen i domstolloven

Til ny § 159 a

Om bakgrunnen for bestemmelsen, se kapittel 3, og da særlig pkt. 3.4.2.1 ovenfor. Bestemmelsen gjelder forkynnelse av dom i straffesaker og innebærer at domstolene får en mer aktiv rolle i forkynnelsesprosessen.

Første ledd slår fast at det er domstolene som skal forestå forkynnelsen enten ved at dommen avsies i rettsmøte der siktede er til stede (domsforkynnelse), ved at siktede etter pålegg fra retten møter opp ved rettens kontor, hos politiet eller ved et annet offentlig kontor for å få dommen forkynt (fremmøteforkynnelse), eller ved postforkynnelse. Stevnevitneforkynnelse, som hittil har vært det vanligste, skal heretter bare brukes der dommen ikke kan forkynnes på annen måte.

Straffeprosessloven § 43 inneholder nærmere regler om hvordan dommer skal avsies. Det som reguleres i domstolloven § 159 a annet og tredje ledd, er selve forkynnelsen. Det er opp til retten å bestemme hvilken forkynnelsesmåte (og domsavsigelsesmåte) som skal nyttes. Retten bør likevel ta hensyn til hva som vil være mest hensiktsmessig og effektivt totalt sett, ikke bare hva som vil være mest effektivt for domstolens saksavvikling. Forhold som rettssalskapasitet, ventetid og reiseavstand kan ha betydning i denne vurderingen. I saker som det knytter seg stor offentlig interesse til, for eksempel de alvorligste straffesakene, bør domsavsigelsen vanligvis skje i offentlighet. Også saker mot unge lovovertredere bør ofte avsies ved opplesning slik at alvoret i saken blir tydeliggjort ved at siktede får dommen opplest.

Annet ledd gjelder domsforkynnelse. Domsforkynnelse er ingen ny forkynnelsesmåte, men ble tidligere regulert i straffeprosessloven § 43 annet ledd første punktum, jf. domstolloven § 187. Ved de fleste domstoler har det likevel ikke vært vanlig å bruke denne formen for forkynnelse i andre straffesaker enn forhørsrettssaker. Den viktigste endringen blir nå at retten som hovedregel skal sørge for at alle dommer i straffesaker blir forkynt ved domsforkynnelse ellerfremmøteforkynnelse.

Tredje ledd inneholder nye bestemmelser om fremmøteforkynnelse. Dette er en helt ny forkynnelsesmåte, som innebærer at retten kan pålegge siktede å møte opp på et offentlig kontor for å få dommen forkynt for seg. Det vil i utgangspunktet være mest praktisk om slik forkynnelse skjer på rettens kontor, slik at man unngår de forsinkelser og misforståelser som kan oppstå dersom dommen skal sendes eller fakses til politiet for utførelse av forkynnelse. Har siktede lang reisevei, kan det derimot være mest praktisk at forkynnelsen kan skje f.eks. på det lokale lensmannskontor. Bestemmelsen lar det være opp til retten å avgjøre hvilket offentlig (statlig eller kommunalt) kontor som skal brukes til forkynnelsen. Det kan f.eks. tenkes at det i fremtiden blir aktuelt å bruke offentlige servicekontorer til formålet.

Fremmøteforkynnelse kan nyttes selv om siktede allerede ved innkallingen gjør det klart at han ikke kan eller vil møte, f. eks. fordi han oppholder seg i utlandet. Retten vil også ha anledning til å fastsette fremmøtetidspunktet til en tid etter at dommen er avsagt dersom dette er nødvendig for at siktede skal få anledning til å gjøre seg kjent med dommen i rimelig tid før utløpet av ankefristen.

Det er ikke noe krav at den offentlige tjenestemann som skal forestå fremmøteforkynnelsen er dommer, har avlagt stevnevitneforsikring eller tilhører den personkrets som er nevnt i domstolloven § 165 annet ledd. Det vil ofte være en praktisk løsning at kontorpersonalet gjennomfører fremmøteforkynnelser.

Fremmøteforkynnelsen bør foregå tilnærmet på samme måte som stevnevitneforkynnelse. Siktede overleveres et eksemplar av dommen. Dersom siktede ikke er kjent for den som forestår forkynnelsen, bør han avkreves legitimasjon. Det vil normalt ikke være nødvendig å lese opp dommen. Men den som forestår forkynnelsen, bør i det minste henlede siktedes oppmerksomhet på domsslutningen og for øvrig gi den veiledning som synes nødvendig. Ved domfellelse overleveres «Orientering til domfelte» og evt. informasjon fra Statens Innkrevingssentral. Siktede må orienteres uttrykkelig om muligheten for anke, herunder om frist og fremgangsmåte, og bør spørres om han vedtar dommen, tar betenkningstid eller anker. Dersom siktede har hatt offentlig oppnevnt forsvarer, bør han gjøres oppmerksom på at han har anledning til å rådføre seg med sin forsvarer før han tar stilling til spørsmålet om anke.

Ved fremmøteforkynnelse vil det være praktisk å nytte et standardisert skjema, men dette er ikke noe vilkår. Arbeidsgruppe II i prosjekt hurtigere straffesaksavvikling har foreslått at departementet skal utarbeide et enhetlig skjema som kan nyttes ved stevnevitneforkynnelse, i stedet for ulike skjemaer som er utarbeidet ved de lokale politidistrikter. Ved dette sikrer man at forkynnelsen foregår på riktig måte og at det ved anke kommer klart frem hva anken gjelder. Departementet tar sikte på å utarbeide et slikt skjema.

Hvis siktede ikke møter frem til forkynnelse etter annet eller tredje ledd, vil han kunne pågripes og fremstilles etter straffeprosessloven § 88. Men slik pågripelse vil ofte være lite hensiktsmessig, og ankefristen vil likevel løpe fra domsavsigelsen eller forkynnelsestidspunktet dersom siktede har mottatt innkalling i retten, jf. straffeprosessloven § 310. For at ankefristen skal kunne begynne å løpe etter § 310 der siktede ikke møter, er det likevel et vilkår at kopi av dommen med opplysning om utgangspunktet for ankefristen blir sendt siktede og forsvareren.

Der siktede ikke er til stede i det rettsmøte hvor saken tas opp til doms, vil det formentlig være mest praktisk at dommen avsies ved underskriving og deretter forkynnes pr. post. Om dette ikke fører frem, må dommen forkynnes ved stevnevitne.

9.3 Til endringene i lov om fri rettshjelp

Til §§ 28 og 28 a

Ved lov 28. april 2000 nr. 34 ble ulike rettsmiddelfrister harmonisert. I den anledning skulle også § 28 a i rettshjelploven endres. Men ved en inkurie ble § 28 i stedet tilføyd et nytt tredje ledd, mens § 28 a tredje ledd ble stående uendret. Selv om det for øvrig fremgår klart av proposisjonen at det var § 28 a som det var tilsiktet å endre, rettes denne feilen nå opp ved at § 28 tredje ledd oppheves og i stedet inntas som nytt tredje ledd i § 28 a.

9.4 Til endringene i straffeprosessloven

Til § 42

Om bakgrunnen for endringen, se kapittel 3 og da særlig pkt. 3.4.2.1 ovenfor. Endringen er en av flere endringer som skal bidra til at dommer raskere blir forkynt for siktede. Første og tredje ledd innebærer ingen realitetsendring. Annet ledd inneholder en bestemmelse om at retten skal opplyse hvordan dommen vil bli forkynt, jf. domstolloven § 159 a. Dette gjelder bare der siktede er til stede når saken tas opp til doms. For at ankefristen skal kunne begynne å løpe fra domsavsigelse eller tidspunktet som er fastsatt for fremmøteforkynnelse, uavhengig av om siktede møter frem, jf. utkastet til § 310 annet ledd, er det et absolutt vilkår at retten har pålagt siktede å møte og informert om at ankefristen begynner å løpe selv om siktede ikke møter. Møteplikten bør også ytterligere understrekes ved at det uttrykkelig nevnes at siktede kan pågripes om han ikke møter. Manglende informasjon om pågripelsesadgangen forhindrer likevel ikke at ankefristen kan begynne å løpe fra domsavsigelsen eller tidspunktet for fremmøteforkynnelse.

Til § 43 tredje ledd

Om bakgrunnen for endringen, se kapittel 3, og da særlig pkt. 3.4.2.1 ovenfor. Departementet foreslår at siste punktum, som inneholder en bestemmelse om at retten kan overlate til politiet å forkynne dommer, tas ut. Domstolloven § 159 a skal heretter regulere spørsmålet. Domstolenes ansvar for å få dommer forkynt er der tydeliggjort.

Til § 85 første ledd

Om bakgrunnen for endringen, se kapittel 3, og da særlig pkt. 3.4.2.2 ovenfor. Ved endringen slås det fast at siktede plikter å møte til domsforkynnelse og fremmøteforkynnelse som han er innkalt til, selv om det ikke er «nødvendig etter sakens stilling» at han er til stede. Bestemmelsen er for øvrig omredigert. Gjeldende rett fremgår av første ledd bokstav a og b, mens realitetsendringen er plassert i bokstav c.

Til § 88

Om bakgrunnen for endringen, se kapittel 3 og da særlig pkt. 3.4.2.1 og pkt. 3.4.2.2 ovenfor. Paragrafen regulerer adgangen til å pågripe en siktet som ikke møter til rettsmøter eller fremmøteforkynnelser som han er innkalt til. I tredje ledd er det også tatt inn en ny bestemmelse om pågripelse der dette er nødvendig for å få forkynt en dom. Paragrafen er omredigert.

Første ledd svarer til tidligere første og annet ledd. I tillegg fremgår det nå at en siktet som ikke møter til domsforkynnelse eller fremmøteforkynnelse, kan pågripes. I og med at ankefristen under alle omstendigheter vil løpe, jf. § 310, vil det neppe være særlig praktisk å bruke ressurser på slike pågripelser. Om ikke retten finner grunn til å vente med selve domsavsigelsen, vil det eventuelt være en fremstilling for å sikre at siktede skal bli gjort kjent med dommen som er aktuelt. Bestemmelsen understreker likevel møteplikten og kan i tillegg tenkes å være praktisk der siktede ventelig vil vedta dommen og det er ønskelig at soning kan påbegynnes straks. Der dommen har et innhold som kan medføre at siktede ved å anke etter at dommen er rettskraftig, vil kunne få fristoppreisning, vil en pågripelse kunne forhindre en unødig forsinkelse i straffesakskjeden. Dette kan f.eks. være tilfelle der dommen er uventet streng, jf. merknad til § 318 nedenfor. En pågripelse vil føre til at siktede blir kjent med dommen tidligere. I og med at fremmøteforkynnelse ikke bare kan foretas ved rettens kontor, fremgår det at påtalemyndigheten også har kompetanse til å beslutte pågripelse.

Fengsling for å sikre at siktede møter til domsavsigelse, jf. annet punktum, kan ikke skje. Siktedes fremmøte vil i slike tilfeller ikke være nødvendig etter loven eller etter sakens stilling.

Annet ledd svarer til tidligere tredje og fjerde ledd.

Tredje leddgir en vid hjemmel for pågripelse der dette er nødvendig for å få gjennomført forkynnelse i saker hvor siktede ikke er innkalt til domsavsigelse eller fremmøteforkynnelse. Pågripelse kan særlig være praktisk der sak ble fremmet i tiltaltes fravær etter straffeprosessloven § 281, og der det ikke var mulig å fastsette et tidspunkt for domsavsigelse før saken ble tatt opp til doms.

Pågripelse er et omfattende inngrep som det ikke skal være kurant å gjøre bruk av. Det er et vilkår at det har gått minst én måned fra dom ble avsagt. I tillegg må det ha vært gjort mislykkede forsøk på å få dommen forkynt. Dersom disse forsøkene bare har blitt gjort i en begrenset tidsperiode og det f.eks. er en mulighet for at siktede midlertidig er bortreist, bør pågripelse ikke skje.

Dersom pågripelse besluttes, vil det praktiske være at vedkommende etterlyses internt i politiet.

Pågripelsen kan ikke vare lenger enn det som er nødvendig for å få dommen forkynt, for eksempel den tid det tar å få fakset over et eksemplar av dommen og deretter få gjennomført en ordinær stevnevitneforkynnelse. Ved sterk beruselse vil det derimot kunne være nødvendig å beholde siktede til han er i stand til å motta forkynnelse.

Til §160 a annet ledd

Om bakgrunnen for endringen, se pkt. 7.2 foran. Ved endringen i annet ledd blir det presisert at innhenting av DNA-materiale etter at en sak er rettskraftig avgjort kan gjennomføres med tvang, og uten at spørsmålet bringes inn for retten. Endringen innebærer ingen realitetsendring, men bidrar til å gjøre lovteksten mer informativ. Uttrykket «fare eller betydelig smerte» tilsvarer vilkåret for kroppslig undersøkelse i § 157 første ledd. De regler som er gitt i påtaleinstruksen kap. 10 om gjennomføring av kroppslig undersøkelse, vil ha overføringsverdi.

Til § 216 b første ledd

Endringen retter opp en uriktig henvisning. Etter at lov 3. desember 1999 nr. 82 trådte i kraft 15. oktober 2000, åpner bestemmelsen for annen kommunikasjonskontroll enn kommunikasjonsavlytting bl.a. ved skjellig grunn til mistanke om overtredelse av forbudet mot barnepornografi. Forbudet mot barnepornografi ble ved lov 11. august 2000 nr. 74 flyttet fra straffeloven § 211 første ledd bokstav d til § 204 første ledd bokstav d, men ved en inkurie ble henvisningen i § 216 b da ikke endret.

Til § 248

Om bakgrunnen for endringen, se kapittel 4 ovenfor. Ved endringen er bestemmelsen omredigert. Ved første ledd bokstav cutvides forhørsrettens domskompetanse ved at det er gjort unntak fra kravet om uforbeholden tilståelse i saker som gjelder kjøring uten gyldig førerkort/kompetansebevis, eller uten å ha slikt for hånden under kjøringen. Den typiske situasjonen vil være at siktede også er siktet for promillekjøring, og ikke husker noe fra kjøringen, eller at siktelsen omfatter så mange overtredelser av vegtrafikkloven § 24 første ledd, jf. § 31, at siktede ikke klarer å holde dem fra hverandre.

Til § 310 annet ledd

Om bakgrunnen for endringen, se pkt. 3.5.2 ovenfor. Endringen innebærer at ankefristen ved domsforkynnelse og fremmøteforkynnelse, jf. utkastet til domstolloven § 159 a annet og tredje ledd, løper fra henholdsvis domsavsigelsen eller oppsatt fremmøtetidspunkt, selv om siktede ikke møter. Det er selvfølgelig en forutsetning at dommen da er avsagt eller er klar til avsigelse, og ville ha blitt gjort kjent for siktede om han hadde møtt frem. Om forkynnelsesmåtene domsforkynnelse og fremmøteforkynnelse, se ny § 159 a i domstolloven.

At siktede har gyldig forfall hindrer ikke at fristen begynner å løpe, jf. annet punktum. Siktede må bli uttrykkelig fritatt for at fristen ikke skal begynne å løpe. Retten har adgang til å gjøre om sin beslutning, uten at det er nødvendig å fastsette dette uttrykkelig i loven. Det er likevel ikke nødvendig å gi slikt fritak der hindringen er midlertidig og siktede på annen måte vil kunne gjøre seg kjent med dommen i god tid før ankefristen løper ut.

Det er et vilkår for at fristen skal begynne å løpe til tross for at siktede ikke har møtt frem, at kopi av dommen med opplysning om utgangspunktet for ankefristen blir sendt siktede og forsvareren, jf. tredje punktum. Siktede har imidlertid risikoen for at meldingen ikke kommer frem. I § 318 er det gitt en særskilt fristoppreisningsregel der det erklæres anke over rettskraftig dom i saker hvor ankefristen begynte å løpe tross siktedes manglende oppmøte.

Til § 318

Om bakgrunnen for endringen, se pkt. 3.5.2 ovenfor. Bestemmelsen er omredigert. Bokstav a inneholder gjeldende rett, og bokstav b er ny. Ved endringen utvides adgangen til å gi fristoppreisning der en anke fremsettes etter at ankefristen er utløpt. Endringen har sammenheng med at ankefristen etter den foreslåtte endring av § 310 kan begynne å løpe og dommer bli rettskraftige uten at siktede er kjent med innholdet i dommen. At det søkes om fristoppreisning har ikke oppsettende virkning uten at ankedomstolen bestemmer det, jf. § 452. Ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, skal det tas utgangspunkt i at siktede i rettsmøte kort tid før domsavsigelse eller fremmøteforkynnelse uttrykkelig er pålagt å møte. Siktede vet dermed at dom vil falle, og klanderverdig passivitet i forhold til dette tilsier at det ikke foreligger særlige grunner. Den mest aktuelle situasjonen der oppreisning bør gis, selv om siktede kan bebreides for sin passivitet, er der dommen er vesentlig strengere enn aktors påstand eller domfeller for forhold som aktor påsto frifinnelse for. Toukersfristen i annet punktum regnes i disse tilfellene fra siktede faktisk ble kjent med dommens innhold.

Til § 332

Om bakgrunnen for endringen i første ledd, se pkt. 7.1 ovenfor. Ankegrunnen «straffespørsmålet» er harmonisert med ankegrunnen «avgjørelsen om straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 første ledd nr. 1», jf. § 314 nr. 2. Ved dette blir det også presisert at meddommere skal delta i rene sikringssaker der overtredelsen har en strafferamme på over seks års fengsel.

Om bakgrunnen for endringen av annet ledd, se kapittel 6 ovenfor. Tilføyelsen presiserer reglene om meddommeres deltagelse i saker som også omfatter spørsmål som isolert sett ikke skulle behandles med meddommere. Meddommere skal delta ved reaksjonsfastsettelsen for samtlige straffbare forhold, men ikke ved anker over saksbehandlingsfeil og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Tilsvarende regulering gjelder for saker som behandles med lagrette, jf. § 353.

Til § 333 første ledd

Om bakgrunnen for endringen i første ledd,se pkt. 7.1 ovenfor. Ankegrunnen «straffespørsmålet» er harmonisert med ankegrunnen «avgjørelsen om straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 første ledd nr. 1», jf. § 314 nr. 2.

Til § 334 første ledd

Om bakgrunnen for endringen i første ledd, se pkt. 7.1 ovenfor. Det er presisert at ankegrunnen «lovanvendelsen» gjelder «lovanvendelsen under skyldspørsmålet».

Til § 353

Om bakgrunnen for endringen, se kapittel 6 ovenfor. Det er presisert hvilke saksbehandlingsregler som skal gjelde i lagrettesaker der også begrensede anker skal behandles. Bestemmelsen er for øvrig omredigert og forenklet.

I første ledd er det presisert at adgangen til å forene flere forhold i en sak, gjelder uavhengig av om slik forening var foretatt ved behandlingen i første instans. Adgangen til å nekte forening der en sak mer hensiktsmessig kan behandles med fagkyndige meddommere, fremgår nå av straffeprosessloven § 13.

I annet ledd reguleres saksbehandlingen der flere straffbare forhold er forent til felles behandling. I nr. 1 reguleres saksbehandlingen når retten skal foreta en ny bevisvurdering under skyldspørsmålet. I nr. 2 reguleres behandlingen av andre spørsmål. Ved endringen blir det nærmere presisert hvordan retten skal sammensettes der begrensede og fullstendige anker er forent til felles behandling. Bestemmelsen er samtidig omredigert og tilpasset en tidligere endring i straffeprosessloven § 13.

Til § 434

Om bakgrunnen for endringene, se kapittel 5 ovenfor. Endringen i første ledd utvider adgangen til å få behandlet borgerlige rettskrav sammen med straffesaken. Adgangen er gjort generell, men lagmannsretten kan nekte å behandle kravet dersom det vil være «til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken», jf. § 427 annet ledd. Der ankegrunnen er lovanvendelsen under skyldspørsmålet eller saksbehandlingen, vil det bare unntaksvis være aktuelt å tillate behandling av borgerlige krav sammen med straffesaken. For disse tilfellene kreves det derfor samtykke fra lagmannsretten.

Bestemmelsen i annet ledd gjelder gjenopptakelse. Den er skilt ut for at det bedre skal komme frem at det for sivile rettskrav gjelder visse absolutte frister for gjenopptakelse, som ikke gjelder for straffesaken. Endringen presiserer kun gjeldende rett.

Tredje ledd svarer til tidligere første ledd annet punktum. Det er samtidig gjort klart at adgangen til å fremme borgerlige rettskrav direkte i lagmannsretten, ikke skal stille seg annerledes alt etter om kravet behandles i en sivil sak eller sammen med en straffesak. Utvidelse av påstanden vil bli regulert av tvistemålsloven § 366 første ledd, mens adgangen til å fremsette krav som ikke er påkjent i førsteinstans reguleres av tvistemålsloven § 366 annet ledd. Etter § 367 begrenses adgangen til å fremsette nye krav og påstander ytterligere etter at anken er forkynt for motparten.

Fjerde ledd sikrer at den part som har krevd ny behandling av borgerlige rettskrav, får adgang til å fortsette forfølgningen av et borgerlig rettskrav etter tvistemålslovens regler dersom kravet ikke blir avgjort i straffesaken. Endringen er en følge av Høyesteretts dom i Rt. 2000 s. 416. Fristen er satt til én måned fra meddelelsen om at kravet ikke vil bli behandlet i straffesaken, er forkynt for parten. Dersom fristen på annet grunnlag er lenger, f.eks. fordi det er mer enn én måned igjen av tremåneders fristen i tvistemålsloven § 408 annet ledd for å kreve gjenopptakelse, vil ny behandling av kravet fortsatt kunne kreves på dette grunnlag.

Retten bør uoppfordret gi parten informasjon om den videre saksgang, gebyrplikt, rett til fri sakførsel og om saksomkostningsreglene.

9.5 Til endringen i tvangsfullbyrdelsesloven

Til § 13-2 tredje ledd bokstav a

Endringen retter opp en inkurie. Bestemmelsen ble endret ved lov 28. april 2000 nr. 34, som trådte i kraft 1. juli 2000. Ved en inkurie ble da uttrykket «tvangsfullbyrdelse» samtidig endret til «utlevering», som er en lite treffende begrepsbruk i en bestemmelse som gjelder tvangsfullbyrdelse i form av fravikelse av fast eiendom.

9.6 Til endringen i lov om endringer i straffeloven m.v. 17. januar 1997 nr. 11

Til del I nr. 9, § 248

Om bakgrunnen for endringen, se kapittel 4 ovenfor. Ved endringen tilpasses endringen av § 248 ved lovendringen i 1997 til den omstrukturering som er foreslått i straffeprosessloven § 248 ved denne lovs del III. Lov 17. januar 1997 nr. 11 er foreløpig ikke trådt i kraft.

9.7 Ikrafttsetting av endringene

De fleste endringer som foreslås i denne proposisjonen kan settes i kraft straks. Når det gjelder forslaget til nye regler om forkynnelse av dommer, vil det være nødvendig å orientere domstolene og politidistriktene om disse før endringene kan iverksettes. Departementet tar sikte på at dette skal kunne skje i løpet av et par måneder etter at eventuelle endringer er vedtatt, og at ikraftsettingstidspunktet kan fastsettes samtidig med at Kongen sanksjonerer Stortingets lovvedtak.