5 Behandlingen av borgerlige rettskrav i ankeinstansen

5.1 Gjeldende rett og forslaget i høringsbrevet

Påtalemyndigheten kan fremme borgerlige krav, som springer ut av den samme handling som straffesaken gjelder, sammen med straffesaken dersom den berettigede begjærer det, jf. strprl. § 427. Den fornærmede kan alternativt selv fremme kravet etter § 428. Dette gjelder ikke bare for krav om erstatning eller oppreisning fra en direkte skadelidt, men også for andre borgerlige rettskrav som den fornærmede eller andre skadelidte kan fremme i straffesaken etter straffeprosessloven § 3. Eksempler på slike krav er et forsikringsselskaps regresskrav mot siktede, skadelidtes direktekrav mot et forsikringsselskap, erstatningskrav mot siktedes foreldre etter skadeserstatningsloven § 1-2, og krav om tap av arverett. Det vil gjerne være de samme bevis som skal føres i straffesaken som i den sivile saken. Prosessøkonomiske hensyn tilsier da at de borgerlige krav kan behandles sammen med straffesaken. Ordningen er også fordelaktig for fornærmede, som da ikke trenger å reise egen sivil sak.

Et borgerlig rettskrav endrer ikke karakter av å være et sivilt krav selv om det behandles sammen med straffesaken. Det vil dermed gjelde andre beviskrav enn for straff. Dersom en av partene ønsker å anke denne delen av en dom, skal anken normalt gå etter tvistemålslovens regler. (Dette innebærer bl. a. at ankefristen er lenger, en måned mot to uker etter straffeprosessloven).

I første instans kan retten bare nekte å behandle borgerlige krav dersom kravet er åpenbart ugrunnet, eller det vil være uforholdsmessig ulempe forbundet med å behandle kravet sammen med straffesaken, jf. straffeprosessloven § 427.

Spørsmålet om felles behandling av straffekrav og borgerlige krav er også aktuelt i ankeinstansen. Om felles behandling innebærer noen prosessøkonomisk fordel, beror på hvilke deler av straffesaken som skal behandles. Dersom anken gjelder bevisvurderingen og ankeinstansen derfor skal forta en helt ny behandling av saken, vil de samme hensyn gjøre seg gjeldende som for førsteinstansen. Dersom ankeinstansens behandling er begrenset til å vurdere lovtolkning, saksbehandlingsfeil eller straffutmåling, vil derimot en felles behandling kunne medføre at behandlingen av straffesaken blir mer vidløftig. Adgangen til å kreve at ankeinstansen behandler et borgerlig rettskrav sammen med straffesaken, reguleres av straffeprosessloven § 434, som lyder slik:

«Skal det ved anke eller gjenopptakelse i straffesaken foretas prøving av bevisene under skyldspørsmålet, kan partene kreve ny behandling også av de borgerlige krav. Begjæring om dette, med opplysning om de bevis som vil bli ført, må settes fram så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen.

Ellers prøves borgerlige krav så langt avgjørelsen umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken. Ved anke over straffutmålingen, prøver ankedomstolen krav om forbrytelse av arverett etter arveloven § 73 dersom kravet har vært pådømt av den underordnete rett.»

I høringsbrevet foreslo departementet at borgerlige rettskrav i lagmannsretten også skal kunne kreves behandlet ved begrenset anke. Forslaget bygget på et forslag fra daværende førstelagmann i Gulating, nå høyesterettsdommer Magnus Matningsdal. Begrunnelsen for forslaget var at begrensningen ikke hadde like gode grunner for seg etter at to-instansreformen ble iverksatt, og at det vil være prosessøkonomisk uheldig om lagmannsretten skal måtte behandle de borgerlige krav i en egen sak. Departementet viste for sin del til at det f. eks. kan være behov for å prøve oppreisningsnivået i en sak der det ellers bare er anket over straffutmålingen, og at den någjeldende begrensning kan føre til at noen erklærer fullstendig anke bare for å få prøvet også de borgerlige krav.

5.2 Høringsinstansenes syn

Alle høringsinstansene som uttaler seg, støtter en utvidelse av adgangen til å behandle borgerlige rettskrav sammen med straffesaken i ankeinstansen. Disse er Agder lagmannsrett (Bugge Nordén), Borgarting lagmannsrett, sorenskriveren i Halden, sorenskriveren i Namdal, Senja sorenskriverembete, sorenskriveren i Inderøy, Nedre Romerike herredsrett, riksadvokaten, Bergen politidistrikt, Bodø politidistrikt, Politiet i Asker og Bærum, Oslo politidistrikt, Politiembetsmennenes Landsforening, Den Norske Advokatforening, arbeidsgruppe II i prosjekt hurtigere straffesaksavvikling, fylkesmannen i Nord-Trøndelag, Hordaland statsadvokatembeterog Troms og Finmark statsadvokatembeter.

Flere av disse høringsinstansene gir likevel uttrykk for at adgangen bør begrenses.

Agder lagmannsrett (Bugge Nordén) mener forslaget i høringsbrevet går for langt. Lagmannsretten skal ved begrenset anke der lovanvendelsesfeil eller saksbehandlingsfeil er ankegrunn, ikke prøve selve bevisbedømmelsen. En realitetsbehandling av borgerlige rettskrav i disse sakene vil være et kompliserende fremmedelement. Adgangen til kumulasjon bør forbeholdes anker over straffutmålingen. Også ved anker over straffutmålingen bør man prøve å unngå at det må foretas en ny bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, ellers vil reaksjonsanker i realiteten kunne utvides til en fullstendig anke. Det vil f.eks. kunne skje der en domfelt mener at han ikke har foretatt handlingen, men ikke har fått fremmet sin fullstendige anke. Et alternativ er å begrense lagmannsrettens kompetanse til selve erstatningsutmålingen, men dette vil igjen kunne bli for snevert.

Borgarting lagmannsrett støtter forslaget, men uttaler at ankeforhandlingen vil kunne bli vesentlig mer tidkrevende enn i dag dersom retten skal få full kompetanse til å behandle borgerlige rettskrav i begrensede ankesaker. Instansen gir uttrykk for at det er vanskelig å vurdere om en utvidelse vil resultere i at en del sivile ankesaker ikke blir fremmet. En fordel med forslaget vil likevel være at fornærmede i større grad vil bli innstevnet som vitne, noe som vil kunne opplyse straffesaken.

Også riksadvokaten og Politiembetsmennenes Landsforening gir uttrykk for at en utvidelse ikke bør gjelde ved anker over lovanvendelsen eller saksbehandlingen.

Oslo statsadvokatembeter uttaler at forslaget er formulert slik at alle krav etter straffeprosessloven § 3 kan kreves fremmet av partene og fornærmede uavhengig av ankegrunn. Denne instansen tar til orde for å begrense adgangen til å fremme krav mot tiltalte fra den direkte skadelidte, og slik at kravet bare skal kunne fremmes i ankesaker om straffutmåling. Det kan da være opp til ankedomstolen å avgjøre om kravet skal henvises til ankeforhandling sammen med straffespørsmålet.

Troms og Finnmark statsadvokatembeter gir derimot uttrykk for at det kan være behov for en vid adgang til å behandle borgerlige rettskrav i ankeinstansen og uttaler følgende:

«Hensynet til både tiltalte og fornærmede tilsier at borgerlige rettskrav bør kunne behandles av ankedomstolen uansett ankegrunn. Slik strpl. § 434 forstås utgjør for eksempel følgende faktum et problem: Det foreligger en tiltalebeslutning for overtredelse av strl. § 212 annet ledd annet straffalternativ, et forhold som vanligvis gir fornærmede rett til oppreisning. Dersom herreds/byretten domfeller for overtredelse av første straffalternativ, som i alminnelighet ikke gir rett til oppreisning, vil påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen eller straffutmålingen ikke gi adgang til ny prøving av kravet, selv om anken fører frem».

Agder lagmannsrett gir uttrykk for at det også i Høyesterett kan være behov for å utvide adgangen til å behandle borgerlige rettskrav og uttaler:

«Selv om bevisførselen i Høyesterett ikke er umiddelbar, kan det tenkes tilfelle hvor det vil være hensiktsmessig å tillate behandling av borgerlige krav i tilknytning til en straffutmålingsanke, f. eks. når det oppstår spørsmål om å fastlegge et normalnivå for oppreisning. Jeg mener at en bestemmelse om dette derfor kan gjøres generell, men slik at det for ny behandling i Høyesterett kreves samtykke etter reglene i § 323.»

Denne høringsinstansen foreslår også at man presiserer i lovteksten at dersom ikke siktede samtykker, er det heller ikke ved bevisanker adgang til å fremme borgerlige rettskrav direkte i lagmannsretten. I juridisk teori har det vært en viss uenighet om dette.

5.3 Departementets vurdering nå

Departementet holder fast ved at adgangen til å behandle borgerlige rettskrav sammen med anke i straffesaker bør utvides. Departementet er likevel enig med de høringsinstansene som fremhever at det normalt ikke bør være adgang til å behandle borgerlige rettskrav der det bare er lovanvendelsen under skyldspørsmålet eller saksbehandlingen som skal prøves i anken over straffedommen. Selv om en fellesbehandling samlet sett vil være prosessøkonomisk mer gunstig enn to ankesaker, vil en ubegrenset kumulasjonsadgang kunne vanskeliggjøre og forsinke straffesaksavviklingen.

Det vil også være uheldig om en sterkt avgrenset straffutmålingsanke skal utvikle seg til en omfattende erstatningssak. De regler som gjelder for saksbehandlingen i første instans, jf. straffeprosessloven §§ 427 til 433, vil imidlertid også gjelde i ankeinstansen. Lagmannsretten kan dermed avslå å behandle det borgerlige rettskrav dersom dette medfører uforholdsmessig ulemper for avviklingen av straffesaken, jf. § 427 annet ledd.

Der det er anket over feil lovanvendelse under skyldspørsmålet eller saksbehandlingsfeil, vil ny behandling av borgerlige rettskrav gjerne nødvendiggjøre mer omfattende forhandlinger. Høringsuttalelsen fra Troms og Finmark statsadvokatembeter viser likevel at det kan tenkes tilfeller der felles behandling kan være hensiktsmessig. Departementet mener derfor at felles behandling ikke bør være avskåret i slike saker. Men det bør heller ikke gjelde noen ubegrenset rett til å få med det borgerlige kravet. Dette kan løses ved at ankedomstolen får kompetanse til å tillate at det borgerlige krav behandles sammen med straffesaken.

Departementet er videre enig med Agder lagmannsrett i at det ikke bør være ubegrenset adgang til å fremsette nye krav ved lagmannsrettsbehandlingen. Det er ingen grunn til at adgangen skal være videre enn om anken hadde blitt behandlet etter tvistemålsloven. Dette kan lovteknisk løses ved at en henvisning til tvistemålsloven §§ 366 og 367 tas inn i straffeprosessloven § 434.

Særregelen om at krav om fradømmelse av arverett kan behandles i ankesaken ved anke «over straffutmålingen», får mindre betydning når det åpnes for overprøving av borgerlige rettskrav også ved «straffutmålingsanker». Det vil ikke være særlig praktisk at lagmannsretten skal nekte å gi samtykke til at et slik krav skal behandles, med mindre felles behandling ville være til uforholdsmesig ulempe for avviklingen av straffesaken. En slik adgang har retten antagelig allerede i dag, siden § 427 også gjelder ved ankebehandlingen. Særregelen om tap av arverett kan derfor oppheves. Departementet kan heller ikke se at det er noe nevneverdig behov for særregelen for borgerlige rettskrav der utfallet beror direkte på utfallet i straffesaken når det uavhengig av ankegrunn åpnes for felles behandling ved begrenset anke. Også denne særregelen foreslås derfor sløyfet.

Straffeprosessloven § 434 gjelder også ved gjenopptakelse. Ved gjenopptakelse av straffesaker gjelder det ingen tidsfrist, mens det for gjenopptakelse av sivile saker gjelder visse absolutte frister. At en sak ikke lenger kan gjenopptas, gir den vinnende part en rettighet av materiell karakter. Det må derfor antas at vilkårene for gjenopptakelse av det borgerlige rettskravet følger av tvistemålsloven, selv om dom i sin tid ble avsagt etter straffeprosessloven. Dette bør presiseres i lovteksten.

Det bør videre fremgå av lovteksten at partene har anledning til å fortsette behandling etter tvistemålslovens regler der det borgerlige kravet ikke blir avgjort i straffesaken, jf. bl. a. Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 2000 s. 416. Departementet foreslår at retten skal sørge for at melding om at kravet ikke avgjøres i straffesaken, blir forkynt for den som har krevd ny behandling av spørsmålet. Om parten ikke innen en måned krever fortsatt behandling av kravet, skal retten heve denne delen av saken. Fristens lengde samsvarer med den alminnelige anke- og kjæremålsfristen i sivilprosessen, og vil være tilstrekkelig lang. Sammen med melding om retten til fortsatt behandling, bør retten gi den veiledning som synes nødvendig, jf. merknader til forslaget i pkt. 9.4 nedenfor.

Departementet viser for øvrig til forslaget til endring av straffeprosessloven § 434 og merknader til forslaget i punkt 9.4 nedenfor.