7 Andre endringer

7.1 Presisering av ankegrunner i straffeprosessloven §§ 332, 333 og 334

I høringsbrevet foreslo departementet enkelte endringer i §§ 332, 333 og 334. Forslagene var basert på forslag fra daværende førstelagmann i Gulating, nå høyesterettsdommer Magnus Matningsdal. Ankegrunnen «straffespørsmålet» i §§ 332 og 333 ble foreslått endret til «avgjørelsen om straff eller rettsfølger som nevnt i § 2 første ledd nr. 1». Dette harmonerer med den aktuelle ankegrunn i § 314 nr. 2. Ved en slik endring vil det bli presisert at meddommere også skal delta i ren sikringssak hvor overtredelsen har en strafferamme på over seks års fengsel. I tillegg ble det foreslått presisert at ankegrunnen «lovanvendelsen» i § 334 gjelder «lovanvendelsen under skyldspørsmålet». Om dette uttalte departementet i høringsbrevet:

«I rene sikringssaker er det ikke lagrette. Full harmonisering med behandlingen i lagrette tilsier at rene sikringssaker ikke omfattes av § 332 første ledd første punktum.

I teorien er det imidlertid antatt at det skal være meddommere i disse tilfellene. ...

Departementet er enig i de synspunkter som fremkommer i teorien om dette. På denne bakgrunn synes det fornuftig å innta en presisering i § 332 første ledd første punktum, slik Matningsdal har foreslått. Departementet mener også at de øvrige forslagene inneholder nødvendige presiseringer, og slutter seg til de synspunkter som er anført av Matningsdal.»

Ingen høringsinstanser går imot forslagene. Borgarting lagmannsrett gir likevel uttrykk for at § 332 første ledd kan klargjøres ytterligere for sikringssaker.

Sorenskriveren i Halden, Hordaland statsdvokatembeter, Trondheim byfogdembete, Senja sorenskriverembete, Oslo politidistrikt, Troms og Finmark statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Bergen politidistrikt, Bodø politidistrikt, Politiet i Asker og Bærumog Den Norske Advokatforening støtter forslagene i høringsbrevet.

Departementet mener at forslaget i høringsbrevet bør følges opp. Den presisering som Borgarting lagmannsrett har tatt til orde for, er likevel overflødig. Det fremgår tilstrekkelig klart at dersom anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, herunder spørsmålet om siktede har begått handlingen og om han var tilregnelig, skal det delta meddommere. Det samme gjelder i ankesaker som kun gjelder spørsmålet om de øvrige vilkår for sikring er oppfylt og om sikring i tilfelle skal idømmes, forutsatt at saken gjelder forbrytelse som kan føre til fengsel i mer enn 6 år.

Departementet viser for øvrig til forslaget til endring av straffeprosessloven §§ 332 første ledd, 333 og 334 og merknader til forslaget i punkt 9.4 nedenfor.

7.2 Presisering av hjemmelen for tvangsmessig innhenting av DNA-materiale til DNA-registeret

Ved lov 22. desember 1995 nr. 79 ble det i ny § 160 a i straffeprosessloven gitt hjemmel for å opprette et sentralt register over DNA-profiler. Bestemmelsen lyder i dag slik:

«Kongen kan beslutte at det skal opprettes et sentralt register over DNA-profiler. Registeret kan inneholde DNA-profiler til personer som er dømt for overtredelse av straffeloven kapittel 14, 19, 22 eller 25, eller for forsøk på slik forbrytelse. Det kan foretas registrering av DNA-profiler til personer som ikke kan dømmes til straff på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 og 46. Det gjelder også når tilstanden har medført at vedkommende ikke har utvist skyld. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om registrering i DNA-registeret.

Når vilkårene i første ledd er oppfylt, kan det også etter at saken er rettskraftig avgjort innhentes blod, sæd, spytt, hår eller annet biologisk materiale fra personer som kan registreres i registeret. Kongen kan gi regler om innhenting av biologisk materiale fra personer som nevnt i første ledd tredje punktum etter at saken er avsluttet.

Opplysningene i registeret skal bare kunne brukes i strafferettspleien. Kongen kan likevel bestemme at opplysningene også skal kunne brukes i forskningsøyemed, og gi nærmere regler om slik bruk.

Kongen kan beslutte at registeret også skal inneholde opplysninger om DNA-profiler fra personer med ukjent identitet (sporregister). Kongen kan gi nærmere regler om hvilke opplysninger som kan tas inn i registeret.

Kongen kan gi regler om gjennomføringen av denne paragrafen, herunder om føring og bruk av registeret, om sletting av opplysninger i registeret og om innsynsrett og klagerett for den som er registrert.»

Riksadvokaten ga i brev til departementet 2. juni 2000 uttrykk for at straffeprosessloven § 160 a gir hjemmel for at statsadvokatens beslutning om registrering i DNA-registeret kan gjennomføres med tvang. Han tok imidlertid til orde for at saksbehandlingsreglene og tvangsgrunnlaget bør klargjøres i påtaleinstruksen og uttrykte en viss bekymring for at registreringen ellers kan stoppe helt opp.

Departementet er enig i at § 160 a gir tilstrekkelig hjemmel for å ta prøve til DNA-analyse med tvang. Dette er riktignok ikke sagt uttrykkelig i loven, jf. «kan det ... innhentes blod, sæd, spytt, hår eller annet biologisk materiale fra personer som kan registreres i registeret». Men det går frem av forarbeidene (NOU 1993: 31, Ot. prp. nr. 55 (1994-95) og Innst. O. nr. 5 (1994-95)) at bestemmelsen ikke bare er ment å gi den tilstrekkelige hjemmel til å lagre opplysninger i et register, men også «hjemmel for å ta blodprøve», jf. prp. s. 11 første spalte. I annen spalte på samme side drøftes hvorvidt det bør være adgang til tvangsmessig innhenting av materiale også fra personer som er dømt før registeret ble opprettet. Sett i sammenheng er det ikke særlig tvilsomt at § 160 a annet ledd gir den tilstrekkelige hjemmel for prøvetaking ved tvang. Spørsmål om på hvilket nivå innen påtalemyndigheten en beslutning skal tas, klagerett, nærmere kriterier for hvem som skal registreres osv. må reguleres i forskrift. I påtaleinstruksens kap 11 a er det gitt nærmere regler om DNA-registeret. Men heller ikke her er det ikke sagt noe om selve innhentingen av DNA-materiale.

Etter departementets syn bør spørsmålet om tvangsmessig innhenting av DNA-materiale reguleres uttrykkelig. Det er uheldig om usikkerhet om dette spørsmålet i praksis fører til at det ikke blir foretatt DNA-registreringer. Siden det er tale om en presisering av loven, er det i prinsippet mulig å regulere spørsmålet i påtaleinstruksen kap. 11 a. Men etter departementets mening dreier det seg om et spørsmål som etter sin art passer best i loven. Departementet foreslår etter dette at det sies uttrykkelig i § 160 a at prøver til DNA-analyse kan gjennomføres med tvang.

Departementet vil ikke foreslå at spørsmålet om bruk av tvang skal avgjøres av retten. Rettslig prøving har lite for seg i disse tilfellene, siden vilkårene for registrering er detaljert utpenslet i lov og forskrift. Departementet legger særlig vekt på at det må foreligge en endelig domfellelse. Dermed må domstolene allerede ha vurdert saken. Departementet foreslår etter dette en tilføyelse i § 160 a annet ledd om at det kan brukes tvang der domfelte ikke frivillig medvirker. Det kan tas blodprøve og andre prøver som ikke medfører fare eller betydelig smerte. Forslaget innebærer ingen realitetsendring, og har ikke vært på høring.

Departementet viser for øvrig til forslaget til endring av straffeprosessloven § 160 a annet ledd og merknader til forslaget i punkt 9.4 nedenfor.