4 Endringer i permisjonsreglene for folkevalgte

4.1 Innledning

Kommunenes Sentralforbund har i brev til Stortingets kommunalkomite den 04.10.96 utformet et forslag til lovendring vedrørende lokale folkevalgtes rett til permisjon. Forslaget innebærer at folkevalgte som har verv på hel eller deltid får krav på permisjon fra arbeid. I Innst O nr 8 1996-97 har Kommunalkomiteen fulgt opp denne henvendelsen. Det heter på s 12 første spalte at «komiteen ber departementet mest mulig omgående å fremme forslag til endringer av kommuneloven § 40 nr 1 andre ledd.» Komiteen understreker at lokale folkevalgte bør ha rett til hel eller delvis permisjon dersom tillitsvervet krever det.

4.2 Gjeldende rett

Kommuneloven og arbeidsmiljøloven inneholder regler om arbeidstakers rett til permisjon fra arbeidet for å utøve verv. Kommuneloven § 40 nr 1 annet ledd bestemmer at:

«Arbeidstakere har krav på fri fra arbeid i det omfang dette er nødvendig på grunn av møteplikt i kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer.»

Bestemmelsen er i utgangspunktet absolutt og gir arbeidstaker som har møteplikt i de nevnte organene rett til fri for å kunne delta i møter.

Med virkning fra 01.02.1995 fikk arbeidsmiljøloven § 33 C en lignende bestemmelse som lyder:

«En arbeidstaker har rett til permisjon fra arbeid i det omfang det er nødvendig for å oppfylle lovbestemt møteplikt i offentlige organer.»

Retten til permisjon etter arbeidsmiljøloven gjelder alle arbeidstakere som har lovbestemt møteplikt i offentlige organer. Foruten å omfatte de tilfeller som er nevnt i kommuneloven omfatter arbeidsmiljøloven møteplikt også ved statlige organer. Videre gjelder retten til permisjon ikke bare folkevalgte organer men også for lovbestemt møteplikt ved andre offentlige organer som styrer, råd, nemnder og utvalg opprettet i eller i medhold av lov. Arbeidstaker har en ubetinget rett til permisjon etter bestemmelsen.

Forarbeidene til kommuneloven § 40 tyder ikke på at en generell regel om permisjon ble vurdert da regelen ble utformet. Spørsmålet ble imidlertid tatt opp i forarbeidene til ny § 33 C i arbeidsmiljøloven, da det ble fremmet forslag om å gi alle arbeidstakere rett til permisjon ved lovbestemt møteplikt i offentlige organer. I Ot prp nr 50 (1993-94) s 101, drøfter departementet om det bør gjelde en betinget eller ubetinget rett til permisjon ved lovbestemt møteplikt. Departementet uttalte at dersom permisjonsretten skal være betinget av at permisjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten, kan dette åpne for en uheldig restriktiv holdning fra arbeidsgivers side. Departementet konkluderte derfor med at det burde gjelde en ubetinget rett til permisjon ved lovbestemt møteplikt i offentlige organer. Departementet uttaler videre:

«På denne bakgrunn ønsker departementet heller ikke å gå inn for rett til permisjon utover den lovbestemte møteplikt, for å skjøtte vervet som sådan. I og med at retten til permisjon gjøres ubetinget, kan det oppstå mange vanskelige og uheldige problemer mellom arbeidsgiver og arbeidstaker med henhold til omfanget av det arbeid som kreves for å utføre vervet.»

Lovreglene om permisjon er dermed i dag begrenset til rett til fri for å delta i møter. Rettigheter utover dette er nedfelt i avtaleverket mellom arbeidslivets parter. For folkevalgte i kommunal- og fylkeskommunal sektor er det i dag ulike regler i avtaleverket avhengig av om de er statlig, kommunalt eller privat ansatt. Den største gruppen som ikke har rett til permisjon kommer fra privat sektor. De har ingen ubetinget rett til permisjon fra arbeid. I Hovedavtalen mellom LO-NHO 1998/2001 § 10-5 tredje ledd heter det:

«Når det gjelder øvrige offentlige verv, skal arbeidstakerne gis tjenestefrihet når det kan skje uten at viktige bedriftsmessige hensyn blir skadelidende. Dette gjelder ikke når disse verv kan skjøttes utenfor arbeidstiden.»

Etter det departementet kjenner til har det utviklet seg en praksis at arbeidstakere i det private som omfattes av avtalen i de fleste tilfeller blir innvilget permisjon for å gå ut i hel- eller deltidsstilling som folkevalgt.

Kommunalt ansatte har visse avtalefestede rettigheter, dersom de får hel- eller deltids stillinger som folkevalgt representant. Det heter i Hovedtariffavtalen for perioden 1998-2001 mellom KS og arbeidstakerorganisasjonene LO, YS og AF i kap 1 § 14, at:

«Arbeidstaker som er pålagt å utføre kommunale eller andre offentlige verv, gis permisjon og kan etter søknad få beholde sin lønn. Arbeidstakeren plikter på forhånd å gjøre henvendelse til nærmeste overordnede om permisjonen.»

Det heter videre i et forslag til personalreglement utarbeidet mellom de samme parter i punkt 6.7.3.1 fjerde punktum at

«Arbeidstaker som velges til stortingsrepresentant, ordfører eller annet offentlig tillitsverv på heltid, innvilges permisjon uten lønn for valgperioden.»

Deltidspolitikere er sikret bare ti dagers permisjon i året, jf punkt 6.7.3.1 første punktum. Det resterende må de søke om å få innvilget, eller bli kjøpt fri for. Reglementets punkt 6.7.3 gjelder bare dersom kommunen vedtar den.

Statsansatte har ingen avtalefestet rett til permisjon. Hovedavtalen for statsansatte for perioden fra 01.01.1997 til 31.12.1999 § 34 gjelder. Den lyder:

«Arbeidstakere som ikke går inn under reglene i nr 1, skal ikke uten tvingende grunn nektes tjenestefri med lønn i inntil 12 arbeidsdager pr år for å utføre offentlige verv...»

Statens personalhåndbok pkt 3.17.10 fremgår imidlertid følgende:

«Når det er behov for permisjon ut over det kommunelovens § 40 gir rett til, er det opp til den enkelte administrasjon å avgjøre dette, ut fra om det av hensyn til tjenesten lar seg gjøre å gi slik permisjon. Ved vurderingen legges det vekt på om det er mulig å skaffe vikar eller ordne tjenesten på forsvarlig måte.»

I Statens personalhåndbok heter det:

«Regjeringen henstiller til de enkelte administrasjoner om å være så velvillig som mulig når det gjelder søknader om permisjon uten lønn for å ivareta verv som ordfører».

Formuleringen i Hovedavtalen knytter seg bare til kommunale og fylkeskommunale verv. Ut fra det departementet vet, har de fleste statsansatte som har søkt om permisjon i slike tilfeller, fått den innvilget.

En mulighet kommunen har til å få en kommende deltidspolitiker fri fra stillingen på, er å benytte såkalte frikjøpsordninger. Frikjøpsordninger er en avtale som kommunene på vegne av den folkevalgte må inngå med den folkevalgtes arbeidsgiver. Dette er en metode som i den enkelte kommune blir brukt ved deltidsverv, eller ved heltidsverv dersom vedkommende ikke har rett til permisjon. Etter det departementet kjenner til, finnes det mange ulike varianter som benyttes rundt om i kommunene: Arbeidsgiver kan gi permisjon uten lønn, mens den folkevalgte får lønn for arbeidet i kommunen av kommunen selv. En annen vanlig metode er at arbeidsgiver beregner det årlige fravær for den aktuelle arbeidstakeren, og deretter får refusjon fra kommuner/fylkeskommuner for den perioden politikeren er fraværende. Frikjøpsordning kan også innebære at den folkevalgte får vanlig lønn fra arbeidsgiver, mens kommunen betaler eventuell vikar.

4.3 Departementets vurderinger og forslag i høringsnotatet

4.3.1 Innledning

En lovbestemmelse om rett til permisjon for heltidspolitikere ble vurdert ved forberedelsen av Ot prp nr 58 (1996-97) om visse justeringer i kommuneloven. I den sammenheng ble alle de politiske partier på Stortinget, LO, NHO, KS og Stortingets kontor kontaktet av departementet ved brev den 17.10.1994. De ble spurt om sine erfaringer med arbeidstakeres behov for permisjon fra sine stillinger, for å ivareta offentlige verv for kommuner og fylkeskommuner. Hovedinntrykket som departementet fikk var da at permisjonssituasjonen for folkevalgte i praksis var forbundet med få problemer, de fleste fikk innvilget permisjon. Forslag om lovregulering ble derfor ikke fremmet.

En følge av å ha ulike regler i avtaleverket for ulike yrkesgrupper kan være at politikerne i stor grad rekrutteres fra det offentlige fordi disse arbeidstakerne har best rettigheter. Det er selvsagt ikke gitt at flere privatansatte vil ta lokalpolitiske verv selv om permisjonsreglene endres, men en ny lovregel kan innebære en tilrettelegging for dette. En god spredning når det gjelder lokalpolitikeres bakgrunn kan også bidra til å vitalisere folkestyret og øke det politiske engasjement hos befolkningen.

Det er ingen statistikk på hvor mange hel- og deltidspolitikere det finnes i kommuner og fylkeskommuner. Det er derfor heller ingen tall på om det er en tendens til større bruk av hel- og deltidspolitikere de siste 15 år. Etter det departementet kjenner til har det vært en tendens de siste 10 til 15 år til at antallet hel- og deltidsstillinger blant kommunepolitikere har økt. De siste fire år har det trolig ikke vært noen merkbar økning i antallet hel- og deltidspolitikere. Trolig vil en økt bruk av parlamentarisme føre til flere hel- og deltidspolitikere.

4.3.2 Ulike hensyn

Det er flere parter det må tas hensyn til ved utformingen av nye regler om permisjon for lokale folkevalgte. Blant de folkevalgteer det flere som slutter i sin politiske karriere når de er i en slik alder at de ikke lenger er like attraktive på arbeidsmarkedet. Permisjonsregler ville være til stor hjelp for denne gruppen. Permisjonsregler kan også gjøre det enklere for yngre personer å veksle mellom en politisk og en yrkesmessig karriere. Resultatet ved å innføre omfattende permisjonsrettigheter kan imidlertid også være at folkevalgte blir mindre attraktive på arbeidsmarkedet, fordi arbeidsgiver er redd for at den folkevalgte ved en senere anledning skal gå ut i permisjon.

Hensynet til bedriften/arbeidsgiver tilsier at slike regler ikke bør blir for absolutte. Mange vil mene at det bør være en mulighet for enkelte bedrifter, slik som det er i dag, til å ta bedriftsøkonomiske hensyn i enkeltsaker. Det kan også være urimelig for bedriftene dersom permisjonen i prinsippet blir ubegrenset i tid. De må enten ha en annen person i vikariat over lang tid, eller se seg nødt til å ansette den som er i vikariatet i fast stilling etter noen år. Når en arbeidsgiver ansetter har det trolig mindre betydning om permisjonsregelen åpner for unntak. Dette fordi en eventuell bestemmelse om at det kan tas bedriftsøkonomiske hensyn, vil etter det vi i dag erfarer få forholdsvis liten betydning.

Bedriften vil ofte ha behov for en vikar under permisjonen. Permisjonsreglene kan også skape ulike problemer for vikaren. Den folkevalgte kan i enkelte tilfeller komme tilbake på kort varsel. Det kan av den grunn bli lite attraktivt for en vikar å sitte i denne typen vikariater. Dette kan medføre at arbeidsgiver stadig må lære opp nye vikarer, eller se seg nødt til å ansette en person fast. Det kan hevdes at slik er situasjonen i dag også, fordi det finnes politikere som har avtalefestet slike ordninger. Men ved en lovendring som fastsetter en slik rettighet for den folkevalgte, vil trolig permisjonsomfanget øke, med tilsvarende ulemper for både arbeidsgiver og vikaren. Det har blant annet negative arbeidsmessige konsekvenser å gå i usikkerhet med hensynet til hvor lenge man får være i jobben.

4.3.3 Departementets avveininger og lovforslag

Departementet kom under tvil til at det bør fremmes et lovforslag om rett til permisjon for lokale folkevalgte. Hvordan reglen skal utformes reiser flere problemstillinger, som ble drøftet i høringsnotatet. Den første problemstillingen er om rett til permisjon bør åpne for unntak i visse tilfeller. Hensynet til de enkelte bedrifter og bedriftsøkonomiske hensyn kan komme inn med større styrke ved heltidspermisjon enn ved retten til fri for å delta i møter etter kommuneloven § 40/arbeidsmiljøloven § 33 C.

Det kunne f eks vært en unntaksbestemmelse der det ble åpnet for unntak når tungtveiende bedriftsmessige hensyn ble skadelidende. Forslag om en lignende unntaksbestemmelse forelå i kommunelovutvalgets forslag til ny kommunelov i NOU 1990:13, når det gjaldt retten til fri fra å delta på møter. Der het det i § 36 nr 1 annet ledd annet punktum (som ellers tilsvarer nåværende § 40 nr 1 annet ledd):

«Dette gjelder likevel ikke hvis fraværet vil føre til vesentlig skade eller urimelig ulempe for arbeidsgiver.»

Loven fikk likevel ingen unntaksbestemmelse, men i forarbeidene (Ot prp nr 42 (1991-92) s 288) er det uttalt at:

«Retten til fri fra arbeid gjelder i prinsippet fullt ut, men hensynet til arbeidet antas likevel å måtte godtas som gyldig forfallsgrunn, når det foreligger helt særskilte omstendigheter.»

Ved utformingen av en unntaksbestemmelse kunne følgende momenter tenkes tillagt vekt: Om det er hel- eller deltids vikariater, om bedriften er stor eller liten, nøkkelstillinger i bedriften eller bransjer der kravene til arbeidstakerne endres raskt o l.

Det er på den annen side også fordeler ved en absolutt regel. Regelen blir enkel å praktisere, og forutberegneligheten for folkevalgte blir større når de vet de får innvilget permisjon. Hensynet til de folkevalgte og ønsket om å skape best mulige forhold for lokaldemokratiet tilsier etter departementets mening at de bedriftsøkonomiske hensynene må vike, og at alle folkevalgte i heltidsverv bør få ubetinget rett til permisjon for å skjøtte sitt lokalpolitiske verv. Departementet kom derfor i høringsnotatet til at den nye lovbestemmelsen ikke bør åpne for unntak.

Det bør også av hensyn til bedriften vurderes om en slik permisjonsregel skal gjøres tidsbegrenset. Plikten til å stille som folkevalgt gjelder bare i en fireårsperiode. Det er da nærliggende å gi den folkevalgte rett til permisjon i samme utstrekning som plikten til å være folkevalgt. Det kunne også tenkes en regel med tidsbegrensning på åtte eller tolv år. Arbeidsgiver er trolig ikke særlig hjulpet med en slik tidsbegrensning, fordi permisjonen allerede er lang. For samfunnet er det derimot ønskelig at folkevalgte sitter i lokalpolitiske verv i mer enn en periode. En tidsbegrenset regel oppmuntrer ikke til at representanten fortsetter. Hensynet til vikaren kommer sterkere inn i bildet dersom vikariatet blir langt. Etter en samlet avveining kom departementet til at lovbestemmelsen bør gi rett til permisjon i fire år.

Dersom en folkevalgt får innvilget permisjon, forutsetter det at den folkevalgte skal komme tilbake til jobben, men skal vedkommende ha de samme arbeidsoppgavene? Det følger av alminnelige arbeidsrettslige prinsipper at arbeidstaker har rett til å gå tilbake til samme arbeidsforhold. Dette innebærer at arbeidstaker som et alminnelig utgangspunkt vil ha krav på å få tilbake de samme type arbeidsoppgaver som de vedkommende hadde før permisjonen. Det er imidlertid arbeidsavtalen som angir rammene for hvilke arbeidsoppgaver vedkommende kan settes til både ved tilbakekomst og ved omplassering i andre tilfeller. Departementet kom til at grensen her bør trekkes etter de samme rammer som for andre arbeidstakere, og at kommuneloven ikke bør ha særskilte regler om dette.

Et annet spørsmål er om politikeren bør ha rett til å komme tilbake på kort varsel, dersom vedkommende trer ut av sitt politiske verv. Eksempler på situasjoner der folkevalgte slutter som heltidspolitiker kan være at kommunerådet må gå av, at hel- eller deltidsstillingen ikke blir opprettholdt eller ved flytting ut av kommunen, jf kommuneloven § 15. For bedriften er det uheldig dersom den folkevalgte skal komme tilbake på kort varsel, bl a fordi vikarstillingene blir mindre attraktive. For vikaren er det lite gunstig å slutte på kort varsel. Sammenlignet med andre permisjonssituasjoner, er det heller ikke vanlig at den som søker om permisjon har krav på å komme tilbake før permisjonstiden er ute. Departementet kom til at folkevalgte ikke bør ha lovbestemt rett til å komme tilbake på kort varsel. Det betyr at den folkevalgte som blir innvilget permisjon i fire år, ikke har rett til å komme tilbake før fireårsperioden er omme. Dette bygger på et alminnelig arbeidsrettslig prinsipp. Det vil likevel være mulig for den enkelte folkevalgte å inngå avtale med arbeidsgiver som gir den folkevalgte bedre rettigheter i forhold til sin arbeidsgiver.

Dersom en hel- eller deltidspolitiker fratrer sin politiske stilling midt i valgperioden, kan det bli aktuelt for kommunen at en annen folkevalgt trer inn i stillingen for den resterende del av valgperioden. Departementet har kommet til at den folkevalgte som trer inn i stillingen bare bør ha krav på lovfestet permisjon ut perioden, jf plikten til å være folkevalgt. Blir vedkommende gjenvalgt ved det kommende valg må eventuell permisjon fra tidligere stilling avtales med arbeidsgiver.

Den som går inn i en deltids stilling i politikken kan også ha behov for å få permisjon. De har ikke mulighet å si opp jobben og gå inn i en heltidsstilling som politiker. Departementet la i høringsnotatet til grunn at ikke ethvert deltidsengasjement som folkevalgt burde utløse rett til permisjon. Det ble dermed foreslått at retten til permisjon først skulle inntre når vervet som folkevalgt utgjorde minst 60 % av arbeidstiden. For folkevalgte som har politisk verv i mindre enn 60 % stilling (i praksis mindre enn 3 dager pr uke), ble det lagt til grunn at f eks frikjøpsordninger kunne benyttes. Dette forslaget bygget på en avveining mellom hensynet til arbeidsgiver og den enkelte folkevalgte i deltidsverv.

Departementet foreslo etter dette at kommuneloven § 40 nr 1 annet ledd skal lyde:

«Arbeidstaker har krav på fri fra arbeid i det omfang dette er nødvendig på grunn av møteplikt i kommunale eller fylkeskommunale folkevalgte organer.

Arbeidstaker har også rett til permisjon fra sitt arbeid i fire år eller for resten av valgperioden for å utføre heltids kommunalt eller fylkeskommunalt verv. Retten til permisjon gjelder også folkevalgte som har et deltids verv som tilsvarer minst 60 % av arbeidstiden.»

4.4 Høringsinstansene

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet er positive eller har ingen merknad til departementets forslag til regler om permisjon for folkevalgte i hel- og deltids stillinger. Totalt er det bare fem høringsinstanser som går imot forslaget om permisjonsregler.

Det er 45 kommuner som ikke har hatt særskilte merknader til lovforslaget, mens 71 kommuner støtter dette. Karlsøy kommune, Lier kommune, Farsund kommune, Sund kommune og Rælingen kommune ønsker ikke regler om permisjon for folkevalgte. De påpeker at dette vil føre til at folkevalgte blir mindre attraktive på arbeidsmarkedet. Ti kommuner savner regler som ivaretar folkevalgtes rettigheter dersom de må slutte før permisjonstiden utgår. De mener det ikke er tilstrekkelig at dette overlates til den enkelte å avtale med arbeidsgiver. Seks kommuner ønsker permisjon ubegrenset i tid eller for et lengre tidsrom enn den foreslåtte «fireårs reglen». Det blir blant annet pekt på at hensynet til folkevalgte må veie tyngre enn hensynet til bedriftene. Åtte kommuner peker på problemet at det er vanskelig å komme tilbake til «samme stilling» når permisjonstiden er ute. Fem kommuner (Rindal, Vefsn, Midtre Gauldal, Salangen og Skedsmo) mener at «60 prosentregelen» ved deltidsverv bør fjernes. De peker blant annet på at 60 prosentregelen vil føre til at permisjonsreglene da bare får praktisk betydning for ordføreren i små kommuner. Dette fordi folkevalgte i halvtidsstillinger, som er mye brukt for varaordfører, ikke vil få rett til permisjon.

De 11 fylkeskommunene som uttalte seg var alle enige i at det er behov for de foreslåtte reglene. Aust-Agder fylkeskommuneønsker at den foreslåtte 60 % grensen blir endret slik at den tar større hensyn til arbeidsgiver. Telemark fylkeskommune tar opp spørsmålet knyttet til de som kommer tilbake før permisjonstidens utløp, og at de som har vært ute i permisjon skal få komme tilbake til den samme stillingen.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus ber departementet å overveie nøye hvordan virkningen av slike permisjonsregler kan bli for mindre og mellomstore bedrifter. Fylkesmannen i Finnmark er skeptisk til forslaget om utvidet permisjonsrett. Han påpeker at de foreslåtte permisjonsreglene kan føre til et press på kommunene til at det skal bli flere heltidspolitikere. Dette kan igjen føre til flere møter på dagtid, noe som i praksis utelukker store grupper av befolkningen fra politisk deltaking. Fylkesmannen i Østfoldmener at deltidsreglene bør sløyfes av hensyn til bedriftene. Det samme påpekes av fylkesmannen i Telemark,som ber departementet å vurdere om ikke permisjonsreglene bør begrenses til heltidspolitikere. Fylkesmannen i Rogalandpeker på at det i departementets høringsutkast kommer dårlig frem at folkevalgte får en ny plikt til å stille som folkevalgt når det er gått fire år siden sist vedkommende var folkevalgt. Permisjonsreglene bør etter fylkesmannens mening også gjelde for denne situasjonen. De øvrige 8 fylkesmenn som har uttalt seg har ikke særskilte merknader til dette forslaget.

Landsorganisasjonenmener det er «positivt at det foreslås lovfestet rett til permisjon for å ivareta hel- og deltidspolitikeres verv på kommunalt/fylkeskommunalt plan. Det gir lik rett for alle arbeidstakere, noe Landsorganisasjonen mener er viktig for å ivareta og videreutvikle lokaldemokratiet». Kommuneforbundetstøtter forslaget fra departementet. De forstår reglene slik at de er en minstestandard, slik at Hovedavtalens regler i kapittel 1 § 14 fortsatt er gjeldende for arbeidstakere innen det kommunale avtaleområdet.

Norsk Lærerlag mener reglene kan føre til bredere rekruttering til gjerningen som folkevalgt. Videre mener de at departementet har gått for langt i å imøtekomme hensynet til bedriftene. Lærerlaget ønsker ikke begrensninger i permisjonstiden, eller størrelsen på deltidsvervet. Subsidiært mener de at permisjonstiden ikke begrenses til bare en valgperiode.

Næringslivets Hovedorganisasjonuttaler at den er «opptatt av at våre folkevalgte i størst mulig grad skal være representative i forhold til befolkningen». De mener kommunenes krav om hel- og heltidspolitikere ikke må gå på bekostning av de arbeidstakerne som ønsker å drive aktiv politikk, samtidig som de er i arbeid. «NHO stiller seg i utgangspunktet positive til forslaget i høringsnotatet, men vi vil samtidig understreke at forutsetningene er at det etableres klarere regler for hvilket arbeid vedkommende har krav på etter endt permisjon.» NHO foreslår at det i § 40 nr 1 tas inn en bestemmelse med følgende ordlyd:

«Etter endt permisjon har arbeidstaker rett til fortsatt tilsetting i virksomheten med arbeidsoppgaver av hovedsakelig samme art.»

Kommunenes Sentralforbund mener at reglen bør utformes slik at alle deltidspolitikere har rett til permisjon. De foreslår følgende formulering av § 40 nr 1:

«Arbeidstaker har også rett til permisjon fra sitt arbeid i en valgperiode eller hvis vervet er tiltrådt i løpet av perioden - til utløpet av perioden - for å utføre hel- eller deltids kommunale verv.»

Ingen av departementene har hatt merknader til forslaget om endrede permisjonsregler.

4.5 Departementets merknader og endelige forslag

Departementets forslag til permisjonsregler for folkevalgte ble godt mottatt i høringsrunden. Flere høringsinstanser pekte på at regler som gav hel- eller deltidspolitikere krav på permisjon fra arbeid var meget viktig for rekrutteringen til denne type verv. Ut fra det som fremgår i høringsuttalelsene, er det etter departementets oppfatning få forhold som tilsier at forslaget i høringsnotatet om bedre permisjonsregler for lokale folkevalgte, ikke bør følges opp.

Departementet fremmet som nevnt i pkt 4.3.3 forslag om en regel med begrenset rett til permisjon for deltidspolitikere. Noen høringsinstanser har misforstått og synes å ha lagt til grunn at restarbeidstiden skal utgjøre minst 40 prosent. Dette kan skyldes at departementet dessverre har gitt en noe misvisende - eller tvetydig - omtale i høringsnotatet. Lovteksten klargjør imidlertid at retten til permisjon først oppstår når vervet beslaglegger minst 60 prosent av vedkommendes arbeidstid. Dermed vil folkevalgte som har et verv i 60 - 100 prosent av arbeidstiden, ha rett til permisjon etter forslaget i høringsnotatet. (Dette vil tilsvare 3,4 eller 5 dager i forhold til arbeidstiden i kommunene).

Flere kommuner har påpekt at en 60 prosent grense er en for høy terskel. En slik regel vil føre til at folkevalgte i halvtidsstillinger, f eks 50 prosent stilling som varaordfører, ikke vil få krav på permisjon. Dette eksemplet viser at det kan være en fordel med en lavere terskelverdi. Det er likevel vanskelig å finne en bestemt prosentsats som treffer i forhold til alle aktuelle og framtidige behov. Intensjonen med den foreslåtte prosentsatsen var at alle med tunge politiske verv skulle ha rett til permisjon. Sett fra arbeidsgivers syn er det trolig mer gunstig at folkevalgte har anledning til å ta ut permisjoner av mindre omfang, f eks 50 prosent eller 40 prosent verv (dvs 2,5 til 3 dager på jobb hos arbeidsgiver), enn å måtte velge mer omfattende permisjon slik som foreslått i høringsutkastet. Det betyr at fra arbeidsgivers side er det trolig de mest omfattende permisjonene som er foreslått i høringsutkastet som er minst gunstig. Departementet er kommet til at det er vanskelig og lite hensiktsmessig å fastsette en bestemt prosentsats som utløser rett til permisjon. Vi er enige med Kommunenes Sentralforbund i at det er mest hensiktsmessig at det lovfestes at alle deltids politikere har krav på permisjon.

Departementet mener fortsatt det bør være en begrensning på lengden av permisjonen på 4 år. Det er forholdsvis få høringsinstanser som har vært negative til de foreslåtte regler. Det er heller ikke kommet frem nye argumenter som ikke allerede er vurdert fra departementets side. Det har hele tiden vært departementets mening at rett til permisjon også gjelder for en person som har hatt en pause på fire år fra sin folkevalgte karriere, slik som fylkesmannen i Rogaland påpeker. Fritak fra plikten til å stille til valg gjelder bare den som i de siste fire år har vært folkevalgt, jf kommuneloven § 14 nr 1c.

NHO peker på at det må bli klarere regler for hvilket arbeid vedkommende skal ha krav på etter endt permisjon. Departementet er ikke enig i at ordlyden til bestemmelsen bør få et tillegg som regulerer hvilke rettigheter den som kommer tilbake fra permisjon skal ha. Problemstillingen er generell i den grad at den også kan oppstå ved andre typer av permisjoner. Av den grunn er det ikke naturlig å lage særregel om dette i kommuneloven. Departementet vil likevel fremheve at fire år er en lang permisjonsperiode og at det derfor ofte vil oppstå store forandringer og omorganiseringer i bedriften som kan tilsi at arbeidsoppgaver eller stillinger endres eller opphører. Dette er forhold permisjonsreglene ikke skal lage hindringer for. Det er stillingsbeskrivelsen i arbeidsavtalen som vil danne utgangspunkt for arbeidstakers rettigheter ved tilbakekomst til arbeidsplassen.

For de hel- eller deltidspolitikerne som slutter i vervet før fireårsperioden er over, er departementet av den oppfatning at dette er forhold partene seg imellom må komme til enighet om. Flere kommuner ønsker regler som gir den folkevalgte rett til å gå tilbake i sitt ordinære arbeid i disse situasjonene. Her må det etter departementets mening tas vesentlig hensyn ikke bare til arbeidsgiver, men også til den som sittet i vikariatet. Det vil bli mindre attraktivt med 4 års vikariater, dersom vedkommende måtte slutte for eksempel etter tre måneders oppsigelse. Etter det departementet kjenner til er det ikke så vanlig at folkevalgte hel- og deltidspolitikere ikke sitter perioden ut. Det mest aktuelle er nok hensynet til utflytting fra kommunen, men da vil det i noen grad også være naturlig å bytte arbeidsplass. Departementet kan ikke se tilstrekkelig grunnlag til å lovfeste en rett til å gå tilbake til arbeidet før valgperioden er ute.