4 Betydningen av Montreal-konvensjonen ved siden av EU-forordningene

Som redegjort for over i kapittel 2 har man innenfor EU i hovedsak gjennomført Montreal-konvensjonens regler ved forordning (EF) nr. 2027/97 av 9. oktober 1997 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker, som senere er endret ved forordning (EF) nr. 889/2002. Forordningene er innlemmet i EØS-avtalen. Dette innebærer at norsk tilslutning til Montreal-konvensjonen får begrenset betydning for norske luftfartsselskaper, fordi de samme reglene uansett er gjennomført gjennom forordningene. Forordningene gjennomfører imidlertid ikke Montreal-konvensjonen fullt ut i alle henseender. I kapitlet her gis derfor en oversikt over hvilken selvstendige betydning det å tiltre konvensjonen vil ha ved siden av forordningene.

I motsetning til Montreal-konvensjonen, som også omhandler fraktgods, omfatter forordningene (EF) 2027/97 og (EF) 889/2002 bare regler om personskade og reisegods. Montreal-konvensjonen vil derfor få selvstendig betydning for alle fraktførere når det gjelder fraktgods, også for luftfartsselskaper som har lisens fra en stat innenfor EØS-området og som derfor er omfattet av forordningene.

For så vidt gjelder personskade og bagasje vil Montreal-konvensjonen få liten selvstendig betydning, ved siden av forordningene, for luftfartsselskaper som har lisens fra en stat innenfor EØS-området. Andre luftfartsselskaper enn disse faller utenfor forordningenes virkeområde, og her vil Montreal-konvensjonen derfor ha selvstendig betydning.

Videre vil Montreal-konvensjonen ha selvstendig betydning for de som er fraktførere etter Montreal-konvensjonen uten å være luftfartsselskaper. Til den sistnevnte gruppen hører bl.a. stater eller andre offentlige organer som utfører luftbefordring mot vederlag, jf. Montreal-konvensjonen artikkel 2. Videre vil andre som selger lufttransporter i eget navn uten å være luftfartsselskaper være omfattet av Montreal-konvensjonens regler, i egenskap av å være avtalesluttende fraktførere, jf. Montreal-konvensjonen kapittel V. Etter det departementet kjenner til opererer norske reiseselskaper og turoperatører gjennomgående som agenter for luftfartsselskapene, hvilket innebærer at de ikke vil anses som avtalesluttende fraktførere etter Montreal-konvensjonen.