4 Om høringen
Samferdselsdepartementets forslag til gjennomføring av forordningen i norsk rett ble sendt på høring 14. juli 2000. Høringsbrevet ble sendt til følgende instanser:
Statsministerens kontor
Justisdepartementet
Finansdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Utenriksdepartementet
Forsvarsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Luftfartsverket, Hovedadministrasjonen
Luftfartstilsynet
Flyselskapenes Landsforening
Transportbrukernes Fellesorganisasjon
Norsk Flygerforbund
Landsorganisasjonen
YS
Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon
SAS - Norge ASA
Braathens ASA
Widerøes Flyveselskap A/S
Board of Airline Representative in Norway (Barin)
Sivilombudsmannen (til orientering)
Høringsfristen ble satt til 25. august 2000.
Følgende instanser hadde ingen merknader til Samferdselsdepartementets forslag:
Miljøverndepartementet
Finansdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Forsvarsdepartementet
Ingen av høringsinstansene har hatt vesentlige innvendinger mot at forordningen innlemmes i EØS-avtalen.
Luftfartstilsynetunderstreker i sin høringsuttalelse at krav om miljø- og luftdyktighetsbevis må gjelde generelt for alle luftfartøy som skal innføres på norsk register. Dette er etter deres syn nødvendig for at Norges luftfartøyregister skal kunne føre effektiv kontroll med at fartøy som kommer inn under forordningens virkeområde ikke blir registrert. I denne sammenheng ønsker Luftfartstilsynet en overgangsregel som gir alle fartøy som står på norsk register på tidspunktet for lovendringens ikrafttredelse en 3-årsfrist til å skaffe miljø- eller luftdyktighetsbevis.
Luftfartstilsynet går i tillegg inn for at det av loven bør fremgå at det gjelder en 3-årsfrist for sletting av fartøy som står på registeret, men hvor luft- og miljødyktighetsbevis av en eller annen grunn faller bort.
Departementet har vurdert muligheten for en snevrere modell hvor krav om miljø- og luftdyktighetsbevis kun gjelder luftfartøy omfattet av forordningen, slik at man unngår at kravene til miljø- og luftdyktighetsbevis gjelder for alle. Med bakgrunn i Luftfartstilsynets høringsuttalelse finner departementet det nødvendig å opprettholde forslaget om et generelt krav om miljø- og luftdyktighetsbevis.
På bakgrunn av reglenes generelle karakter slutter departementet seg til Luftfartstilsynets vurdering om at den generelle frist for sletting av fartøy fra Norges luftfartøyregister når vilkårene for miljø- og luftdyktighet ikke lenger er oppfylt bør fremgå av loven og ikke kun i forskrifts form.
I departementets høringsnotat var det lagt opp til at det i loven ble gitt fullmakt til departementet til å fastsette frister i forbindelse med luft- og miljødyktighetsbevis i forskrift om Norges luftfartøyregister. De ovennevnte 3-årsfristene har således ikke vært gjenstand for høring.
Departementet har i denne forbindelse vurdert å gjennomføre en mini-høringsprosess eller høringsmøte, men har funnet at en slik prosess vil ha begrenset verdi da man vanskelig kan tenke seg at noen vil ha innsigelser til 3-årsfrist (både ifm. overgangsordning samt generelt ved slettelse) som må ansees for å være lempelig. I tillegg vil dette kunne avhjelpes ytterligere ved at eiere av fartøy som i dag står på norsk register (og som vil komme inn under en overgangsordning på 3 år) blir tilskrevet med orientering om lovendringen. Dette vil til en viss grad reparere at selve fristen ikke har vært gjenstand for høring. I tillegg kommer det forhold at det for majoriteten av fartøyene vil være en formalitet å skaffe slikt bevis, da de allerede er operative.
Både overgangsbestemmelsen som gjelder fartøy som står på norsk register når lovendringen trer i kraft samt den generelle fristbestemmelse for sletting fra registeret ved bortfall av miljø- og luftdyktighetsbevis foreslås satt til tre år.
Den generelle 3-årsfrist for sletting ved bortfall av miljø- og luftdyktighetsbevis er en videreføring av den frist som gjaldt under luftfartsloven av 1960 hvor det var krav om miljø- og luftdyktighetsbevis i forbindelse med registrering.
Luftfartsverketanfører i sin høringsuttalelse at regelverket utløser en viss usikkerhet mht. håndheving av unntakene angitt i forordningens artikkel 4 og ber om at dette forhold avklares før regelverket trer i kraft.
Departementet legger opp til at myndigheten til å gjøre unntak iht. artikkel 4 både mht. registrering og bruk vil bli foreslått delegert til Luftfartstilsynet. Det antas imidlertid at omfanget av denne typen beslutninger vil bli meget begrenset.
Justisdepartementetog Sysselmannen på Svalbard ber departementet vurdere hvorvidt lovendringen skal få anvendelse på Svalbard. (Iht. kgl. res. av 15. mars 1996 gjelder luftfartsloven på Svalbard og Jan Mayen fom. 1. april 1996). Innenfor gjeldende tidsrammer har det etter departementets syn ikke vært mulig å foreta en forsvarlig vurdering av dette, og departementet legger følgelig opp til at lovendringen ikke får anvendelse på Svalbard. Departementet vil imidlertid følge dette opp og i etterkant foreta en slik vurdering. I forbindelse med sanksjon og iverksettelse av denne lov vil departementet vurdere å foreslå at Kongen gis myndighet til å fastsette om /når loven skal gjelde for Svalbard.
Justisdepartementet forutsetter at forordningen blir EØS-tilpasset. Departementet vil foreta en slik tilpasning så snart som mulig etter at loven har trådt i kraft.
SAS mener at det er betenkelig i forhold til rammebetingelsene for internasjonal luftfart at EU/EØS-områdets land ensidig innfører særkrav som strider mot ICAOs retningslinjer. I denne sammenheng anføres videre at dette også er med på å svekke ICAOs internasjonale posisjon som regulerende organ. Departementet er enig i at det ideelle ville være at det var ensartede internasjonale regler på området. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å få til dette innenfor rammen av ICAO. EU har ønsket å gjøre noe for å forhindre bruken av de aktuelle luftfartøy og har på denne bakgrunn valgt å regulere dette innenfor fellesskapet, dog med virkning for tredjeland, jf. kap. 5.2.