5 Departementets alminnelige merknader

5.1 Generelt

For så vidt gjelder implementeringen av Rådsforordning (EF) nr. 925/1999 har departementet valgt å gjøre dette ved en egen paragraf innledningsvis i lovens kapittel III. Dette er for å tydeliggjøre at rådsforordningen gjelder som norsk lov i forbindelse med registrering av fartøyer i Norges luftfartøyregister.

Departementet har vært i tvil mht. metode for implementering av rådsforordningen i norsk rett. I gjeldende luftfartslov er EØS-regler som hovedregel implementert som forskrifter i norsk rett med hjemmel i § 16-1. Dette er en teknikk som er benyttet også for forordninger som må sies å representere store avvik fra luftfartslovens hovedregler og systematikk. Bakgrunnen for at denne metode er valgt er i hovedsak ut fra tidshensyn og i tillegg at enkelte av forordningene ut fra sitt materielle innhold og omfang (mange vedlegg) ikke egner seg for å inntas i luftfartsloven. Ved implementeringen av Rådsforordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker, ble denne gjort til norsk lov, jf. Ot.prp. nr. 70 Om lov om endringer i lov 11 juni 1993 nr 101 om luftfart (EØS-tilpasning), jf. bl.a. § 10-17a EØS-regler. Begrunnelsen for dette var i hovedsak at forordningen innførte viktige prinsipper for passasjerene som ikke tidligere var regulert i norsk rett.

Foreliggende rådsforordning vil medføre endringer i forbindelse med registrering av luftfartøy innenfor EØS-området og det antas følgelig at majoriteten av registreringsforretningene vil omfattes av forordningen. På denne bakgrunn finner departementet det lite ønskelig å benytte § 16-1 og implementere denne som forskrift. En har derfor valgt å foreslå å synliggjøre forordningen med en direkte henvisning i luftfartsloven.

Forslaget innebærer generelt at alle vilkår knyttet til utstedelsen av luft- og miljødyktighetsbevis er bestemmende for om registrering kan skje. Den faglige vurderingen av luft- og miljødyktighet må foretas i forkant og uavhengig av den administrative behandlingen knyttet til selve registreringsforretningen.

Når det gjelder myndighetens adgang til å fravike reglene om luft- og miljødyktighet, fremgår vilkårene for dette av artikkel 4 i forordningen. Med bakgrunn i at forordningen må inntas etter sin ordlyd og følgelig ikke kan deles opp, har departementet valgt en metodikk som går ut på at man i lovens § 3-2a, annet ledd angir at unntak kan fattes i samsvar med artikkel 4 i forordningen.

Det anses videre behov for å endre § 3-4 om registreringssøknad. Bestemmelsens første ledd gir generelt anvisning på at «Søknaden skal inneholde alle opplysninger som trengs for registreringen, og være ledsaget av bevis for at søkeren er eier av fartøyet og at vilkårene etter §§ 3-2 og 3-3 er oppfylt». Her foreslås det gitt en henvisning til den nye § 3-2a.

Luftfartslovens § 3-6 om melding om endringer anses dekkende med dagens ordlyd, som i tillegg til de forhold som nevnes uttrykkelig, viser til enhver «endring i andre registrerte forhold».

5.2 Nærmere om Rådsforordning 925/1999

Eldre flytyper som er ombygd for å oppnå et bedre nivå mht. støysertifisering, har et vesentlig høyere støynivå enn moderne flytyper med samme masse som opprinnelig er sertifiserte for å oppfylle standardende i del II kapittel 3 bind 1 av vedlegg 16 til konvensjonene om internasjonal sivil luftfart, 3. utgave (juli 1993).

Rådsforordningen innebærer et forbud mot å innføre omsertifiserte subsoniske jetfly i medlemsstatenes registre fra den dato forordningen trer i kraft. Dette gjelder også fartøy fra tredjeland.

Artikkel 1 angir formålet med forordningen, nemlig å unngå en forverring av samlet støynivå mht. sivil luftfart.

Artikkel 2 inneholder definisjoner.

Artikkel 3 gir anvisning på at omsertifiserte subsoniske fly ikke skal kunne registreres i medlemsstatene fom. tidspunktet for ikrafttredelse av forordningen.

Iht. nr. 2 gjelder dette imidlertid ikke for sivile subsoniske fly som allerede var registrert i en medlemsstat før 1. april 1999 og som siden har vært registrert i Fellesskapet.

I nr. 3 omhandles forholdet til sivile subsoniske fly som er registrert i tredjelands register. Disse skal nektes adgang til Fellesskapets lufthavner og territorium fra tidspunktet for forordningens ikrafttredelse, med mindre det kan bevises at flyet var oppført i den berørte tredjestats register før 1. april 1999 og i tillegg før denne dato ble brukt på Fellesskapets territorium mellom 1. april 1995 og 1. april 1999.

Nr. 4 angir at uansett kan ikke omsertifiserte subsoniske fly som er registrert i en medlemsstat brukes på lufthavner innenfor Fellesskapets territorium med mindre de har vært brukt på territoriet før iverksettelsesdatoen for denne forordning.

Artikkel 4 gir anvisning på unntakene.

Iht. nr. 1 kan medlemsstatene innrømme midlertidig unntak fra art. 3 for fly med en så usedvanlig bruk at det ville være urimelig å nekte et unntak, for eksempel i en nødsituasjon. Man kan på en oversiktlig måte begrense slike unntak til visse lufthavner og eller visse tider på dagen.

Nr. 2 gir anvisning på at unntak kan gjøres for fartøy som utelukkende brukes utenfor Fellesskapets territorium.

I nr. 3 åpnes opp for at unntak kan innrømmes for fartøy som leases til en operatør og som av den grunn er midlertidig slettet i registeret til medlemsstaten der de var registrert før 1. april 1999. Det forutsettes imidlertid at den juridiske og økonomiske eiendomsretten til flyet forblir i medlemsstaten.

Medlemsstatene skal iht. nr. 4 underrette Kommisjonen en gang i året om unntak som gis.

Artikkel 7omhandler ikrafttredelse. Forordningen trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende, dvs. 5. april 1999. Forordningen får anvendelse 12 måneder etter, dvs. 5. april 2000.

Norge har ingen overgangsordning og Rådsforordning 925/1999 vil bli gjeldende rett så snart lovendringen trer i kraft.

Rådsforordningen følger som vedlegg til denne proposisjonen.