5 Høringsinstansenes syn

7 av høringsinstansene har ingen merknader til forslaget.

Riksadvokaten slutter seg til departementets forslag til ny foreldelsesregel, men har følgende uttalelse om begrunnelsen for forslaget:

«I tillegg til politiets egen etterforskning innrettet bl.a. mot mulige ansvarsforhold, vil det ofte være nødvendig for politiet også å kunne bygge på undersøkelsesmyndighetens konklusjoner m h t faktisk hendelsesforløp m v for å avgjøre om straffansvar skal gjøres gjeldende. Dette bør være begrunnelsen for forslaget. Det er således behov for en særlig foreldelsesfrist ved luftfartsulykker selv om politiet har et selvstendig ansvar for etterforskningen allerede fra det tidspunkt ulykken er kjent for politiet.»

Asker og Bærum politikammer som hadde etterforskningen av ulykken som er bakgrunn for forslaget, støtter departements forslag og begrunnelsen for forslaget.

Bergen og Oslo politikammer er begge enige i forslaget. Trondheim politikammer uttaler bl.a. følgende:

«Såvidt en kan forstå er forslaget begrunnet i at man ved luftfartsulykker har opprettet en etterforsknings- og granskningsprosess, som i seg selv er et såvidt forsinkende ledd at hele prosessen kommer skjevt ut i forhold til de vanlige normer for foreldelse i straffesaksbehandlingen. Slik bør det ikke være. Forslaget er i tillegg et spark i gal retning i forhold til de mål påtalemyndigheten forsøker å tilstrebe, nemlig en raskere straffesaksbehandling på alle områder. Selv om Samferdselsdepartementet ikke går inn for det, kan det ikke være helt uten aktualitet å høyne straffenivået ved overtredelser hvor man kan ane muligheten for slike følgekatastrofer som nettopp «Convair-ulykken» representerer. Dersom man ikke går inn for å høyne straffenivået, må det være mulig å endre reglene for samarbeid mellom påtalemyndighet og HSL, slik at en eventuell utferdigelse av siktelse, på et tidligere tidspunkt kan bidra til å avbryte foreldelsesfristen.»

Stavanger politikammers oppfatning er at en forlengelse av foreldelsesfristen er ønskelig utfra rene etterforskningsmessige hensyn, og ikke for passivt å avvente HSL's faktaundersøkelse.

Justisdepartementet uttaler:

«Samferdselsdepartementet gir i høringsbrevet uttrykk for sitt syn på hvordan en særlig bestemmelse om foreldelsesansvar bør lyde. Vi er enig i valg av hovedløsning, dvs en egen bestemmelse om forlenget foreldelsesfrist. Denne løsningen er også valgt ellers i lovverket, den er lovteknisk enkel, og den medfører ikke andre endringer enn det som er nødvendig (til forskjell fra f eks økte strafferammer). Vi har imidlertid synspunkter på rekkevidden av en slik særregel. Det vil være naturlig å knytte bestemmelsen opp mot § 12-4 om granskning av luftfartshendelser. Det er først og fremst ved granskning etter første punktum at en særregel om foreldelse gjør seg gjeldende, da behovet for straff er særlig sterkt i disse tilfellene. Men vi har ikke vesentlige innvendinger mot at bestemmelsen knyttes til hele § 12-4. En granskning kan også avdekke straffbare forhold som ikke har hatt betydning for ulykken eller hendelsen. Formålet med bestemmelsen gjør seg ikke gjeldende i slike tilfeller. En generell regel, slik som forslaget til lovtekst i høringsbrevet, vil føre til at det langt på vei beror på tilfeldigheter om foreldelsesfristen for overtredelser som ikke fører til noen ulykke eller hendelse er fem eller to år. Samtidig ser vi at det vil kunne medføre svært vanskelige bevisspørsmål å begrense bestemmelsen til overtredelser som var årsak til ulykken eller hendelsen. Bestemmelsen får da også mindre betydning, jf strl § 151.

Et alternativ er å knytte særregelen til overtredelser som kan ha vært en medvirkende årsak til ulykken eller hendelsen. En vil da kunne unngå fem års foreldelsesfrist for bagatellmessige overtredelser av konsesjons- og lisensbestemmelser mv. Begrensningen kan f eks komme til uttrykk ved et unntak for overtredelser som klart ikke kan ha vært en medvirkende årsak til ulykken. En enklere løsning mht bevisspørsmål vil være å knytte foreldelsesfristen til en type overtredelser som generelt kan tenkes å være årsak til ulykker, jf her de bestemmelsene som er nevnt i § 14-30 første ledd. Vi foretrekker at et av disse alternativene legges til grunn, og ber Samferdselsdepartementet vurdere alternativene noe grundigere enn det som fremgår av høringsbrevet. I visse tilfeller vil et lovbrudd være foreldet etter den ordinære 2-årsfristen før undersøkelse tar til, dvs at undersøkelsen tar til over to år etter at foreldelsesfristen for dette lovbruddet har begynt å løpe. I slike tilfeller gjør ikke det hensynet som begrunner forlenget foreldelsesfrist seg gjeldende. Selv om politiet hadde etterforsket saken uten å avvente Havarikommisjonens undersøkelser, ville tiltale ikke kunne reises. Etter vår mening er det ikke rimelig dersom straffbarheten i slike tilfeller «gjenopplives». I proposisjonen bør en ta uttrykkelig stilling til spørsmålet. Det må evt. også tas stilling til hva som skal være skjæringspunktet for når et forhold er foreldet etter 2-årsfristen og ikke omfattes av 5-årsfristen. Vi antar de aktuelle mulighetene er tidspunktet for ulykken/hendelsen eller tidspunktet for iverksettelsen av granskningen."

Flymedisinsk Institutt uttaler følgende:

«For å unngå at Havarikommisjonen for sivil luftfart, HSL, får et utilbørlig tidspress i forbindelse med sin etterforskning, bør foreldelsesfristen for straffeansvaret utvides. Dette med bakgrunn i det faktum at politiet ikke har personell med nødvendig kompetanse og utdannelse til å kartlegge det faktiske hendelsesforløp til en luftfartsulykke eller hendelse, og således er avhengig av å bygge en eventuell anklage på den faktaundersøkelse som HSL foretar. Som det står i høringsutkastet er HSL's oppgaver i tillegg å avdekke hva som har skjedd i forbindelse med en ulykke, også å kartlegge hvorfor ulykken/hendelsen skjedde. Det er viktig at det gis tilstrekkelig tid til denne oppgaven, fordi resultatene som regel fører til flysikkerhetsmessige tilrådinger.»

Norsk Flygerforbund er enig i departementets begrunnelse for forslaget og støtter forslaget under forutsetning av at den foreslåtte forlengelse av foreldelsesfristen medfører at luftfartsulykker og hendelser i første omgang kun etterforskes av HSL.

Flyselskapenes Landsforening peker på at det prinsipielt er uheldig at et strafferettslig uaktsomhetsansvar først foreldes etter 5 år. For de berørte parter vil det føles belastende å ha et slikt ansvar hengende over seg så lang tid etter ulykken. På tross av disse momenter, vil Flyselskapenes Landsforening ikke gå imot departementets forslag.

Norsk Aero Klubb 's (NAK) oppfatning er at det ikke er nødvendig med noen særregel som forlenger foreldelsesfristen, fordi varigheten av undersøkelsesarbeidet i Partnairulykken ikke er representativ idet gjennomsnittstiden er ca 10 måneder. NAK anfører at dagens foreldelsesregler beskytter i en viss utstrekning enkeltpersoner mot unødig lange etterforskninger og at departementets redegjørelse ikke er tilstrekkelig til å begrunne noen særregel.

Den norske Advokatforening anfører at man bør bestrebe seg på å ha færrest mulig unntaksbestemmelser fra straffelovens hovedregel og anser det urimelig at man skal kunne starte en straffesak mer enn 3 år etter at det straffbare forhold er opphørt. Foreningen antyder at hvis foreldelsesfristen ikke forlenges, vil dette kunne tenkes å medføre at Havarikommisjonen får økonomiske midler til å gjennomføre sine undersøkelser noe raskere.

Straffelovskommisjonen finner ikke å kunne tiltre departementets forslag og understreker at unntak fra de generelle bestemmelser i straffeloven bare bør gjøres når sterke grunner taler for forlengede foreldelsesfrister. Straffelovskommisjonen mener at den type problemer som oppstod under straffeforfølgningen etter Partnairulykken, må kunne løses uten at det gjøres unntak fra de alminnelige foreldelsesregler. Straffelovskommisjonen anfører at departementet ikke synes å ha vurdert muligheten for å effektivisere HSL's arbeid og dersom det ikke er mulig å begrense HSL's tidsbruk, bør man vurdere om påtalemyndigheten kan få tilgang til HSL's faktaundersøkelse på et tidligere tidspunkt enn når endelig rapport foreligger. Straffelovskommisjonen påpeker og finner det uheldig at alle overtredelser av luftfartsloven skal få den samme lange foreldelsesfristen når det foretas undersøkelser etter § 12-4. Straffelovskommisjonen anfører at den enkelte vil ha en mer berettiget forventning om å kunne legge bak seg mindre alvorlige brudd enn mer alvorlige brudd.