6 Tiltak som kan bidra til å bedre skyldnerens rettsstilling

6.1 Strafferettslige virkemidler for å motvirke hardhendte innkrevingsmetoder

I stortingsdebatten som foranlediget Banklovkommisjonens utredning om oppkjøp av fordringer, ble behovet for å motvirke hardhendte pengeinnkrevingsmetoder fremhevet. Departementet legger som nevnt under punkt 4.1.3, til grunn at de innkrevingsmetoder der vold, tvang og trusler benyttes, først og fremst bør motvirkes ved kriminalpolitiske virkemidler. I dette kapitlet skal dette spørsmålet drøftes noe nærmere.

Flere av høringsinstansene har påpekt at for harde innkrevingsmetoder i utgangspunktet er en sak for politi og påtalemyndighet. Dette fremheves av blant annet Finansdepartementet.

Det kan se ut som bruken av hardhendte innkrevingsmetoder har økt de siste årene. Særlig bekymringsfullt er at det har utviklet seg en egen «bransje» av selvstendige pengeinnkrevere som har spesialisert seg i å benytte vold og frykt som fremgangsmåte for å få skyldneren til å betale, såkalte torpedoer. Ofte har det blitt utført grov vold i forbindelse med slike innkrevingsoppdrag, jf. f. eks. dommen i Rt. 1999 s. 1018. Det finnes også eksempler på at personer er blitt drept under utførelse av torpedooppdrag.

Den typen pengeinnkrevere det her er tale om, benyttes nok først og fremst der det ikke finnes noe juridisk grunnlag for kravet, f.eks. fordi det dreier seg om spillegjeld eller krav som er oppstått ved salg av narkotika. Såkalte torpedoer benyttes imidlertid også ved innkreving av mer legitime krav eller krav som har et preg av legitimitet over seg. Det finnes eksempler på at kriminelle grupper kjøper opp misligholdte pengekrav som deretter kreves inn ved bruk av vold og trusler. Departementet vil fremheve at det ikke er grunn til å anta at denne typen kriminell virksomhet utøves av de ordinære inkassobyråene eller av personer som er tilknyttet disse.

Bruk av vold eller trusler ved pengeinnkreving vil kunne straffes som tvang etter straffeloven § 222. Denne bestemmelsen har en strafferamme på tre års fengsel, men seks år der det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Hovedvilkåret er at skyldneren tvinges til å betale ved « rettsstridig adferd eller ved at true med sådan». I praksis vil det ofte dreie seg om vold mot skyldneren eller hans nærstående eller trusler om vold. Også trusler om annen form for ulovlig adferd vil kunne rammes, f.eks. trusler om å skade skyldnerens eiendom. Det er ikke noe krav at den rettsstridige adferd som det trues med, i seg selv er straffbar, det er tilstrekkelig at det trues med handlinger som er sivilrettslig rettsstridig, jf. Johs. Andenæs, Formuesforbrytelser, 6. utgave, Oslo 1996, s. 76.

Etter straffeloven § 222 annet ledd er det straffbart å tvinge noen til å betale ved å true med anklage eller anmeldelse av et straffbart forhold eller fremsettelse av ærekrenkende beskyldning. Dersom det ved pengeinnkrevingen er anvendt vold mot skyldnerens eller andre vil også reglene om legemskrenkelser i straffeloven kunne anvendes, f.eks. bestemmelsene om legemsbeskadigelse eller drap. Dersom frihetsberøvelse benyttes som et ledd i pengeinnkreving, vil det være straffbart etter straffeloven § 223. Skadeverk straffes etter bestemmelsene i straffeloven §§ 291 og 292.

Anvendes det tvang ved pengeinnkreving og pengeinnkreveren er kjent med at det ikke foreligger noe juridisk berettiget krav mot den innkrevingen rettes mot, vil straffeloven § 266 (utpresning) kunne anvendes fordi vedkommende da har til hensikt å oppnå en uberettiget vinning for seg selv eller den han handler for. Grove tilfeller vil kunne rammes av reglene om ran eller grovt ran i straffeloven §§ 267-268. En ikke uvanlig situasjon er at det ved torpedoppdrag kreves et «innkrevingsgebyr» utover det skyldneren er rettslig forpliktet til å betale. I så fall vil bestemmelsene om utpresning eller ran kunne komme til anvendelse for denne del, jf. Rt. 1995 s. 881.

Selv om det foreligger et rettmessig krav mot skyldneren, vil det likevel kunne sies å foreligge uberettiget vinning dersom skyldneren er insolvent, fordi betalingen vil skje på bekostning av skyldnerens øvrige kreditorer, jf. Andenæs op.cit. s. 27. Da vil også straffeloven § 284 (kreditorbegunstigelse), jf. § 288, være anvendelig. Men når innkrevingen skjer ved bruk av vold eller trusler, kan forholdet i stedet bedømmes som utpresning eller ran, som er mer alvorlige forbrytelser. Antakelig vil det også kunne anses å foreligge en uberettiget vinning der gjerningspersonen tvinges til å betale med en gjenstand som tilhører utleggsfrie midler.

I tilfeller der det benyttes plagsomme innkrevingsmetoder, men ikke i en slik grad at straffelovens regler om tvang, utpresning eller ran er aktuelle kan forholdet rammes av straffeloven § 390 a, som har en strafferamme på bøter eller fengsel inntil seks måneder. Etter denne bestemmelsen straffes den som « ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred». Aktuelle forhold som kan rammes av bestemmelsen er at pengeinnkreveren tar kontakt med skyldneren på nattestid eller at skyldneren blir kontaktet urimelig ofte.

Det kan foreligge tilfeller der innkrevingen nok er utilbørlig aggressiv, men ikke så aggressiv at de ovennevnte regler i straffeloven kan anvendes. Fremgangsmåten vil likevel være i strid med regelen om god inkassoskikk i inkassoloven § 8. Grove eller gjentatte brudd på inkassoloven § 8 er straffbare etter inkassoloven § 26 bokstav b. Inkassoloven § 8 gjelder også for pengeinnkrevere som ikke har inkassobevilling i.h.t. inkassoloven § 5. At vedkommende ikke har bevilling til å drive inkasso, er dessuten i seg selv straffbart, jf. inkassoloven § 26 bokstav a. I og med at rammen for å kreve inkassobevilling utvides, vil også flere kunne rammes av denne straffebestemmelsen. Strafferammen etter inkassoloven § 26 bokstav a er bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Justisdepartementet antar at den eksisterende strafferettslovgivning som rammer ulike former for ulovlig pengeinnkreving, er så omfattende at den er tilstrekkelig til å møte de utfordringene som torpedokriminaliteten reiser. Departementet foreslår derfor ikke lovendringer på dette området nå.

6.2 Egen klagenemnd for inkassosaker

Kredittilsynet har i dag ansvaret for tilsynet med inkassobransjen. Det er imidlertid på det rene at Kredittilsynets kontroll i stor utstrekning har vært fokusert på forholdet mellom inkassator og kreditor/oppdragsgiver, jf. NOU 1999: 31 s. 47 til 48. Kredittilsynet har i liten utstrekning kontroll med om det utøves god inkassoskikk etter inkassoloven § 8 og om vederlagsberegningen overfor skyldneren er korrekt. I praksis har tilsynet lagt til grunn at skyldnere som mener seg utsatt for lovbrudd fra inkassators side, ikke har rett til å klage til tilsynet.

Flere høringsinstanser etterlyser bedre kontroll med at inkassolovens regler følges. Dette gjelder blant annet Forbrukerrådetog Gjeldsoffer-Alliansen.

Departementet legger til grunn at det vil være en stor fordel med en styrking av tilsynet med inkassobransjen, og mener forholdene kan ligge til rette for å opprette en klagenemnd. De nærmere retningslinjene for en slik klagenemnd må imidlertid klarlegges. Det vil derfor være nødvendig å utrede saken nærmere og sende forslaget på alminnelig høring.

Det kan tenkes ulike måter å organisere en klagenemnd eller en tilsynsordning på. Forbrukerrådet antyder i sin høringsuttalelse at tilsynet med inkassoloven bør legges til Forbrukerombudet. Under slike forutsetninger kan Kredittilsynet eventuelt ha ansvar for kontroll av forholdet mellom oppdragsgiver og inkassator, og Forbrukerombudet kan foreta tilsynet med inkassoforetakenes fremgangsmåte overfor skyldneren. Et alternativ er å opprette en egen nemnd som kan behandle klager mot inkassoforetakene, eventuelt etter mønster av de nemnder som med relativt stor suksess er opprettet for bank- og forsikringsforhold. En slik nemnd kan også medføre at man får utviklet en fast og detaljert presedenspraksis vedrørende normen for god inkassoskikk. Kredittilsynet støtter i sin høringsuttalelse tanken om å opprette en slik nemnd. Det samme gjør Gjeldsoffer-Alliansen. Banklovkommisjonen signaliserer at det kan være behov for et særlig klageorgan for inkassosaker (utredningen s. 48).

Det bør også vurderes om opprettelsen av en egen klagenemnd, bør kombineres med en styrking av sanksjonsmidlene ved brudd på reglene om god inkassoskikk. I dag resulterer brudd på inkassoloven § 8 i bortfall av retten til inkassosalær, jf. inkassoloven § 17 fjerde ledd. Det kan f. eks. være aktuelt å supplere dette med et helt eller delvis bortfall av betalingsplikten ved grove brudd på § 8. En slik avkortningsrett må nødvendigvis også medføre en plikt for inkassoforetaket til å dekke det tap som oppstår for en kreditor som ikke kan klandres. En ulempe ved et slikt forslag kan imidlertid være at det kan bli vanskeligere å få kurante gjeldssaker hurtig gjennom domstolsapparatet fordi skyldneren ubegrunnet pretenderer å ha blitt utsatt for hardhendte inkassometoder.

Departementet tar sikte på å sende på høring spørsmålene om å opprette en klagenemnd for inkassosaker og om sanksjoner mot brudd på god inkassoskikk.

6.3 Reduksjon av inkassosalær etter inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3

Beregningen av inkassosalær er et viktig element i skyldnerens stilling overfor kreditor og inkassator. Det kommer ofte kritikk mot at inkassobransjen bevilger seg for høye salærer og at et utstående krav som i utgangspunktet er relativt beskjedent, fort vokser til det dobbelte etter beregning av renter og inkassosalær. Beregning av inkassosalær er etter inkassoforskriften §§ 2-2 og 2-3 knyttet til rettsgebyret. Rettsgebyret har økt betydelig de siste årene, og konsekvensen er at inkassobyråene på lovlig vis har fått en formidabel inntektsøkning. Det må trolig antas at maksimalsatsen for beregning av inkassosalær langt overstiger de kostnader som inkassobyrået har med inndrivingen.

Departementet vil derfor utarbeide og sende på høring forslag om reduksjon av inkassosalæret der salæret for eksempel reduseres til det halve. Det kan også vurderes om inkassosalæret bør kobles til en annen norm enn rettsgebyret. På denne måten vil alle skyldnere som har betalingsproblemer kunne få en direkte lettelse i forhold til inkassobransjen. I forlengelsen av dette bør det understrekes overfor inkassobransjen at inndriving ikke gir noen ubetinget rett til å nytte maksimalsatsene for beregning av inkassosalær, og at kostnadene ikke i noe tilfelle må overstige det som er «nødvendig». Dette følger av inkassoloven, men har i praksis ikke blitt tilstrekkelig etterlevd, slik at det nå er vanlig praksis å kreve maksimalsatser ved alle inkassooppdrag.

6.4 Krav om opplysning til skyldneren om dennes adgang til å søke om gjeldsordning ved overdragelse av fordringer

Flere høringsinstanser viser til at regler om forkjøpsrett og fortjenestebegrensing ved oppkjøp av fordringer vil kunne fungere som et gjeldssaneringsinstitutt på siden av gjeldende lovgivning, men at dette kan skape uklarheter. Dette påpekes av Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Juss-Bussog Norske Inkassobyråers Forening.

Departementet viser til at gjeldsordningsloven vil kunne gjøre seg gjeldende i alle forhold der skyldneren er kommet i en umulig eller vanskelig økonomisk situasjon. Gjeldsordningsinstituttet er et viktig virkemiddel for å forhindre at skyldneren blir værende i en stilling der en ikke har noen mulighet til å komme fri fra sine gjeldsproblemer. Det kan være et behov for å spre mer informasjon til skyldnere om denne ordningen. I forbindelse med behandling av spørsmålet om oppkjøp og inndriving av fordringer kan det være grunn til å foreslå en regel som pålegger den opprinnelige kreditor å opplyse skyldneren om muligheten for å søke om gjeldsordning når kravet overdras. Regelen kan tenkes gitt generelt i forbindelse med gjeldsordningsloven, eller den kan eventuelt begrenses til overdragelse av lånefordringer og plasseres i finansavtaleloven.

Selve overdragelsen av et fordring vil ikke i seg selv utløse noen rett til å få gjeldsordning. Det er heller ikke meningen at en regel som pålegger kreditor en opplysningsplikt om muligheten for å søke om gjeldsordning, skal endre på vilkårene for å få dette. Meningen er at dette skal bidra til å øke den alminnelige kunnskapen om muligheten for å få gjeldsordning.

Dersom det foreslås at slike opplysninger skal sendes ut i forbindelse med alle overdragelser av fordringer, vil mange som ikke har krav på gjeldsordning, motta informasjon om dette. Det vil kunne virke forvirrende. Det er i så fall avgjørende at informasjonen utformes på en slik måte at den gir praktiske opplysninger om muligheten for å søke om gjeldsordning og ikke slik at skyldneren tror at vilkårene er oppfylt eller at gjeldsordning er innvilget. Det vises i denne sammenheng til at en søknad om gjeldsordning fremsettes for namsmannen og at det er namsretten som undersøker om vilkårene er oppfylt.

Departementet vil på denne bakgrunn sende på høring spørsmålet om kreditor skal ha plikt til å opplyse skyldneren om mulighet for gjeldsordning i forbindelse med overdragelse av fordringer.