3 Behov for forskriftsendringer

De tidligere direktivene om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som nå er erstattet med det nye felles direktivet, er gjennomført i norsk rett i stor grad gjennom forskriftshjemmelen i helsepersonelloven § 52 og forskrift av 21. desember 2000 nr. 1377 om autorisasjon m.m. av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen). Forskriften gir nærmere regler om hvilke krav som må være oppfylt for at en EØS-borger som har gjennomgått utdanning og/eller utøvd yrket som henholdsvis lege (herunder også som legespesialist), tannlege (herunder også som tannlegespesialist), sykepleier, jordmor eller provisorfarmasøyt i et annet EØS-land, skal ha rett til norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Videre regulerer forskriften hvilke krav som stilles for å ha rett til norsk autorisasjon for helsepersonell fra en av de 23 andre helsepersonellgruppene dersom vedkommende har utdanning og/eller praksis fra et annet EØS-land.

I tillegg til de lovendringene som vi foreslår i denne proposisjonen, vil gjennomføringen av direktivet, når det gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner til helsepersonell, derfor kreve en revisjon av denne forskriften.

Det er et vilkår for stønad til helsetjenester etter folketrygdloven §§ 5-4 til 5-12 at vedkommende yrkesutøver har rett til å kalle seg «lege», «fysioterapeut» osv. I forskrifter gitt med hjemmel i disse bestemmelsene er det stilt krav om at yrkesutøveren må ha norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning for å kunne praktisere med rett til trygderefusjon. Etter direktivet skal helsepersonell som er etablert i et EØS-land kunne tilby tjenester og utøve sitt yrke på midlertidig basis i et annet EØS-land uten å ha autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning i vertsstaten. Departementet legger til grunn at vertsstaten, i tråd med EF- domstolens praksis, vil være bundet av prinsippene i fellesskapsretten ved gjennomføringen av retten til midlertidig tjenesteyting. EØS-avtalen artikkel 36 innebærer et generelt forbud mot å opprettholde restriksjoner i nasjonale ordninger som kan utgjøre et hinder for fri tjenesteyting. Begrensninger i adgangen til å yte midlertidige helsetjenester med trygdefinansiering for tjenesteytere fra andre EØS-land, kan tenkes å utgjøre en slik restriksjon. Det er derfor behov for å endre de aktuelle forskriftene, slik at det gjøres unntak fra kravet om norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning for rett til stønad fra folketrygden ved midlertidig tjenesteyting i Norge.

Gjennomføringen av direktivet vil også kreve enkelte andre forskriftsendringer.