2 Lovforslagets Bakgrunn

Internasjonal testing av kjønnstilhørighet av kvinnelige idrettsutøvere - på engelsk kalt «gender verification tests» - har vært gjennomført siden tidlig på 1960-tallet. Testene ble igangsatt fordi man den gang, særlig innen friidrett, hadde mistanke om at enkelte utøvere som deltok i kvinneklassen enten var menn som utga seg som kvinner eller var personer hvis kjønnsidentitet det hersket åpenbar tvil om. Noen enkeltstående meddelelser om at uregelmessigheter og juks forekom på den tiden, ga grobunn for at arrangørene ønsket fortsatt testing. Ulike metoder til å bestemme idrettsutøvernes kjønn har vært benyttet, både klinisk undersøkelse, kromosomundersøkelser og DNA-undersøkelser.

I de senere år har det imidlertid fremkommet økende kritikk av testene, både fordi de ikke er 100 prosent sikre, og fordi det oppleves som nedverdigende for kvinnelige utøvere å bevise at de er kvinner. Flertallet av utøvere er ikke mentalt forberedt på hva testen eventuelt kan avsløre, og er heller ikke godt nok orientert om de vidtrekkende konsekvenser det kan få for livet deres dersom de ikke passerer testen.

Den internasjonale olympiske komite krever at alle kvinner som deltar i OL må gjennom kjønnstest i arrangørens regi, mens flere store internasjonale særforbund som det internasjonale friidrettsforbundet og det internasjonale håndballforbundet har avskaffet dem. Kravet om kjønnskontroll opprettholdes i dag også av det internasjonale skiforbundet, basketballforbundet, volleyballforbundet, vektløfterforbundet og judoforbundet.