2. Departementet kan endre oppstilte vilkår og sette nye vilkår for konsesjon eller løyve når det finnes påkrevet av hensyn til sikkerheten eller erstatningsvernet. Dersom de nye vilkårene medfører urimelig endring i de økonomiske forutsetninger for den som har fått konsesjon eller løyve , og de går ut over det som følger av hans plikt til å holde anlegg og utstyr i forskriftsmessig og forsvarlig stand og til å sikre mot skade, kan domstolen tilkjenne ham erstatning av statskassen i den utstrekning som finnes rimelig.

1. Driften av et atomanlegg står under løpende tilsyn av Statens strålevern. Strålevernet skal påse at konsesjonsvilkårene blir fulgt, og at kravene i § 11 nr. 2 til enhver tid er oppfylt, og at driften av anlegget (derunder anbringelse av radioaktivt avfall) ligger innenfor driftsforskriftene og for øvrig er forsvarlig.

3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 gjelder tilsvarende for tilsynsmyndigheten etter § 13 nr. 3 for virksomhet som er underlagt dens tilsyn.

1. Reglene i dette kapittel gjelder foratomskade som oppstår på et geografisk områdeeller ombord i et skip eller et fly der Pariskonvensjonen fåranvendelse etter konvensjonen artikkel 2 bokstav a.

2. Hvis en atomulykke skjer her i riket og innehaverenav et atomanlegg her er ansvarlig for ulykken etter kapitlets reglerellers, kan det også kreves erstatning for atomskade somoppstår i en stat som ikke er konvensjonstat, og som liggerutenfor det området der Pariskonvensjonen fåranvendelse etter konvensjonens artikkel 2 bokstav a, eller om bordi et skip eller fly registrert i en slik stat.

3. Kongen kan bestemme

• a) at reglene i dette kapittel helt eller delvis skal gjelde atomskade oppstått her i riket eller i en annen konvensjonstat eller på det åpne hav, selv om ulykken er skjedd i en stat som ikke er konvensjonstat. Slik bestemmelse kan gjøres betinget av gjensidighet mellom Norge og vedkommende konvensjonstat der atomskaden er oppstått eller der skadelidte hører hjemme,

• b) at en stat som ikke er konvensjonstat, helt ellerdelvis skal likestilles med konvensjonstat etter r­eglenei kapitlet her.

4. Kongen kan videre bestemme at det ikke skal ytes erstatning etter reglene i kapitlet her eller etter andre erstatningsregler for atomskade som er oppstått i en stat som ikke er konvensjonstat , uten for så vidt det etter denne stats lovgivning eller etter overenskomst foreligger gjensidighet. Slik bestemmelse kan Kongen treffe generelt eller med virkning i forhold til nærmere bestemte stater.

5. Uten hinder av bestemmelsene i paragrafen her kan regresskrav gjøres gjeldende mot vedkommende innehaver i samsvar med reglene i § 28.

1. Innehaveren er ansvarlig selv om han er uten skyld i skaden.

2. Innehaver av atomanlegg her i riket er ikke ansvarlig etter reglene i dette kapittel, dersom atomulykken direkte skyldes krigshandling eller liknende handling under væpnet konflikt, invasjon, borgerkrig eller opprør . Om ansvar for innehaver av atomanlegg i utlandet i tilfelle som nevnt gjelder anleggstatens lovgivning.

3. Erstatning for ikke-økonomisk skade skal bare gis for så vidt anleggets innehaver er ansvarlig for skaden etter reglene i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3.

1. Erstatning for atomskade etter reglenei dette kapittel omfatter følgende tapsposter:

• a) skade på personeller en persons død,

• b) tap av eller skade på fast eiendomeller løs­øre,

• c) ytterligere økonomisk tap som følgeav tap, skade eller død som nevnt i bokstav a eller b, nården som kan kreve erstatning etter bokstav a eller b kan kreve detteetter alminnelige erstatningsrettslige regler,

• d) kostnader ved rimelige tiltak til utbedringav forringet miljø, med mindre miljøforringelsen erubetydelig, forutsatt at slike tiltak er eller blir iverksatt av,eller etter vedtak av eller samtykke av en forurensningsmyndighetetter forurensningsloven eller av Statens strålevern,

• e) tap av inntekt fra en direkte økonomiskinteresse i en bruk av eller en fordel av miljøet, medmindre miljøforringelsen er ubetydelig,

• f) kostnader ved rimelige forebyggende tiltak og tapeller skade som følger av slike tiltak.

2. Reglene i kapitlet her gjelder ikke skade på atomanlegget selv, andre atomanlegg på samme anleggsområde, derunder anlegg under bygging , eller skade på ting som på ulykketiden var på anleggsområdet og ble brukt eller var der for å bli brukt i forbindelse med noen av de nevnte anlegg, jf. likevel § 27 nr. 3.

3. Med den begrensning som følger av § 30 nr. 3, omfatter ansvaret for innehaveren av atomanlegg her i riket også skade som under transport voldes det transportmiddel der den skadevoldende atomsubstans befant seg da ulykken skjedde. Er innehaveren av anlegg i en annen konvensjonstat ansvarlig for ulykken, avgjøres spørsmålet om hans ansvar for skade på transportmiddelet etter anleggstatens lovgivning.

3. Erstatningskrav for atomskade som innehaveren ikke er ansvarlig for etter § 20 nr. 2 eller § 21 nr. 2 eller 3 eller tilsvarende bestemmelser i annen lovgivning eller konvensjon som nevnt foran i nr. 1 eller 2, kan bare gjøres gjeldende mot enkeltperson som selv forsettlig har voldt skaden. For skade på transportmiddel i tilfelle som nevnt i § 21 nr. 3 annet punktum skal likevel dessuten innehaveren – uansett bestemmelse om ansvarsfritakelse i anleggstatens lovgivning – være ansvarlig i samsvar med alminnelige erstatningsregler, når ikke annet er avtalt.

5. Om dekning av statsmidler gjelder bestemmelsene i §§ 39 til 43 .

2. Er atomulykken skjedd eller skaden oppstått i en stat som ikke er konvensjonstat , kan regress hos den innehaveren som bortsett fra § 18 ville vært ansvarlig for skaden, bare kreves av noen som har sitt hovedforretningssted her eller i en annen konvensjonstat, eller av folk i dennes tjeneste. Ved transport som omhandlet i § 22 nr. 1 til mottaker i en stat som ikke er konvensjonstat , skal avsenderens ansvar likevel ikke i noe tilfelle gjelde atomulykke som inntreffer etter at atomsubstansen er blitt losset i bestemmelseslandets område fra det transportmiddel som har ført substansen til dette land. Ved transport som omhandlet i § 22 nr. 2 fra avsender i en stat som ikke er konvensjonstat skal mottakerens ansvar ikke gjelde atomulykke som inntreffer før atomsubstansen er blitt lastet på det transportmiddel som skal føre substansen fra avsenderstatens område.

1. Innehaverens samlede ansvar for atomskader som følge av en og samme atomulykke er i alminnelighet begrenset til 700 millioner euro . Kongen kan i særlige tilfelle under hensyn til anleggets størrelse og art, omfanget av transport og forholdene ellers fastsette et annet begrensningsbeløp, likevel ikke under 80 millioner euro .

3. Dersom det ved en atomulykke under transport voldes atomskade på det transportmiddel der den skadevoldende atomsubstans befant seg da ulykken skjedde, skal ansvaret for slik skade ikke føre til at ansvaret for annen atomskade begrenses til et lavere beløp enn 80 millioner euro .

5. Når erstatning kan kreves forskade som oppstår i en stat som nevnt i Pariskonvensjonenartikkel 2 bokstav a (ii) eller (iv), jf. § 18 nr. 1, kanKongen fastsette et lavere erstatningsbeløp enn nevnt iparagrafen her, i den utstrekning denne staten ikke på gjensidiggrunnlag stiller tilsvarende ytelser til rådighet.

1. Selv om et erstatnings- eller regresskrav mot en innehaver eller dennes garantist ikke er foreldet tidligere etter alminnelige foreldelsesregler, faller det iallfall bort dersom det ikke er anerkjent eller gjort gjeldende ved rettslig skritt

• a) innen 30 år ettervedkommende atomulykke dersom det gjelder skade på personeller en persons død, eller

• b) innen 10 år etter vedkommende atomulykke forannen atomskade enn nevnt i bokstav a.

2. Foreldelsesloven § 9 nr. 2 gjelderikke.

3. Er det etter konvensjon domsmyndighet for erstatningskravet i flere konvensjonstater (jf. § 44 ), bevares kravet også såfremt

• a) det foretas rettslig skritt til inntale av kravet i en slik fremmed konvensjonstat innen de der gjeldende frister og før domsmyndigheten måtte være lagt utelukkende til et annet land ved beslutningav Det europeiske atomenergitribunal , eller på annen konvensjonsbestemt måte, eller

• b) det settes fram rettidig begjæring til rette myndighet i en konvensjonstat om å innlede skritt for å få truffet avgjørelse om domsmyndighet i samsvar med Pariskonven­sjonen .

Blir domsmyndigheten lagt til Norge ved avgjørelse som nevnt under bokstav a eller b foran, faller virkningen av den rettidige påtale eller begjæring bort, dersom ikke kravet deretter blir gjort gjeldende her i riket innen den frist som måtte bli fastsatt av nevnte internasjonale domstol eller på annen konvensjonsbestemt måte, eller – om noen slik frist ikke blir fastsatt – innen seks måneder etter avgjørelsen.

4. Paragrafen her gjelder ikke statens regressrett mot innehavere i medhold av § 39 nr. 2 bokstav b eller § 43 .

1. Innen grensen av ansvarsbeløpet etter § 30 nr. 1, jf. nr. 3, 4 og 5 , innestår staten for at det ansvar for atomulykker blir oppfylt som innehavere av atomanlegg her i riket har etter dette kapittel eller tilsvarende regler i annen konvensjonstat. Dette gjelder likevel ikke mulig ansvar for atomulykke som nevnt i § 20 nr. 2.

1. I den utstrekning erstatningskrav mot innehaver av atomanlegg til fredelige formål som ligger iNorge eller annen stat tilsluttet Tilleggskonvensjonen, ikke kan fyldestgjøres på grunn av ansvarsbegrensningen etter § 30, jfr. § 31, men for øvrig kan gjøres – og i tide er gjort – gjeldende mot innehaveren eller dennes garantist i samsvar med reglene i kapitlet her, skal kravene dekkes av statsmidler, innen de grenser § 41 setter, såfremt kravenegjelder atomskade oppstått

• a) innenfor territoriet tilNorge eller en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen,

• b) i eller over havområder utenfor territorialfarvannettil Norge eller en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen,men ikke medregnet andre staters territorialfarvann, og bare dersomskaden har rammet

  • (i) en statsborger i Norgeeller en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen, eller

  • (ii) om bord i eller på et skip som førerflagget til en av disse statene, eller

  • (iii) om bord i eller på et luftfartøyregistrert i en av disse statene, eller

  • (iv) i eller på en kunstig øy,installasjon eller byggverk under en slik stats jurisdiksjon,

• c) innenfor eller over den eksklusive økonomiske soneeller kontinentalsokkelen til Norge eller en annen stat som er tilsluttetTilleggskonvensjonen, i forbindelse med utnytting eller utforskningav naturressurser som er der.

Ansvaret for den norske stat etter paragrafen her gjelderbare dersom norske domstoler har domsmyndighet for krav mot innehavereneller dennes garantist etter § 44, og denne domsmyndighetenbygger på Pariskonvensjonen artikkel 13.

1. De sammenlagte erstatningssummer som kan kreves utbetalt for atomskader som følge av en og samme atomulykke, dels fra den eller de ansvarlige innehavere etter kapitlets regler, dels av statsmidler etter § 40, skal ikke overstige 1,5milliarder euro, eller det høyere beløp som måttefølge av tilleggskonvensjonen artikkel 12 bis . I tillegg kommer renter og sakskostnader.

1. Erstatningsansvar som er bortfalt på grunn av 10 års eller 30 års fristene i § 34 eller tilsvarende regler i annen konvensjonstat, skal dekkes av staten når kravet gjelder personskade oppstått her i riket ved atomulykke som en innehaver av atomanlegg her var ansvarlig for, såfremt det er unnskyldelig at kravet ikke i tide ble gjort gjeldende mot innehaveren eller dennesgarantist . For å bevares må kravet gjøres gjeldende ved rettslig skritt mot vedkommende departement før innehaverens ansvar ville ha vært foreldet etter alminnelige norske foreldelsesregler, og senest innen 50 år etter atomulykken. Dersom andre krav etter samme ulykke ikke har fått full dekning på grunn av begrensningsreglene i § 32 eller i tilfelle § 41 eller etter tilsvarende regler i annen konvensjonstat, nedsettes erstatningen av statsmidler etter paragrafen her i samme forhold.

1. Søksmål om en innehavers eller dennes garantists ansvar for atomskade etter kapitlet her hører under norsk domstol:

• a) når atomulykken er skjedd helt eller delvis innenfor norsk territorium ,

• b)når atomulykken er skjedd helt ellerdelvis i norsk økonomisk sone, uten også å haskjedd innenfor territoriet til en konvensjonstat ,

• c) når vedkommende atomanlegg ligger her i riket og ulykken er skjedd utenfor noen konvensjonstats territorium, eksklusive ø­konomiske soneeller annet område som er notifisert til OECDs generalsekretæretter Pariskonvensjonens artikkel 13 bokstav b ,

• d) når vedkommendeatomanlegg ligger her i riketog ulykkesstedet ikke kan fastslås med sikkerhet, og

• e)i tilfeller som nevnt i § 22nr. 5, jf. § 23, hvis en atomulykke skjer helt eller delvispå norsk territorium eller i internasjonalt farvann utenfornorsk territorium.

2. Søksmål om krav mot en innehaver eller dennes garantist etter § 27 nr. 3 annet punktum, § 31 nr. 2, § 39 nr. 2 eller § 43 kan dessuten reises i Norge når det er verneting her etter alminnelige prosess­regler.

3. Når Kongen treffer bestemmelse etter § 18nr. 3, kan Kongen også fastsette særlige reglerom norsk domsmyndighet.

4. Søksmål om ansvaret kan likevel ikke reises eller fortsettes ved norsk domstol etter paragrafen her, dersom

• a) Det europeiske atomenergitribunalbeslutter at et annet lands domsmyndighet gjelder , eller

• b) Kongen for å etterkomme bestemmelser om domsmyndighet i overenskomst med fremmed stat beslutter at saken ikke skal høre under norsk domsmyndighet.

5. Vedkommende departement kan av eget tiltak eller etter begjæring av en interessert forelegge for den nevnte internasjonale domstol spørsmålet om i hvilken stat søksmål skal reises. For å etterkomme bestemmelser om domsmyndighet m.m. i overenskomst med fremmed stat eller for å få gjort gjeldende krav mot innehaver her i riket eller dennes garantist i samsvar med reglene i kapitlet her, kan Kongen beslutte at søksmål om ansvar for atom­ulykke skal høre under norsk domsmyndighet også i tilfelle hvor dette ikke følger av eller i medhold av reglene i nr. 1 til 3 foran.

1. Søksmål som etter § 44 hører under norsk domsmyndighet, kan bare reises i den rettskrets her i riket der atomulykken skjedde, når ikke annet er sagt nedenfor i paragrafen her.

2. Er atomulykken skjedd utenfor riket, kan søksmål bare reises i den rettskrets der vedkommende atomanlegg her i riket ligger, eller – når saken gjelder ansvar for innehaver av atomanlegg i utlandet – i samsvar med domstollovens § 39.

3. Kan søksmål om ansvar for samme atomulykke etter reglene foran reises i mer enn en rettskrets, fastsetter vedkommende departement hvor vernetinget skal være. Søksmål som nevnt i § 44 nr. 2 kan likevel reises i enhver rettskrets der det er verneting for saken etter alminnelige prosessregler. Etter søknad kan departementet også fastsette vernetinget dersom det ikke kan bringes på det rene i hvilken rettskrets søksmål skal reises etter reglene foran. Domstollovens kap. 2 får anvendelse.

4. Søksmål mot staten etter §§ 39 til42 skal reises i samme rettskrets der det etter reglene foran i paragrafen her er verneting for søksmål mot innehaveren i anledning samme atomulykke.

1. En stat kan fremme krav om erstatningfor atomskade på vegne av egne statsborgere eller personersom er bosatt eller har opphold på sitt territorium, ogsom har samtykket i dette.

2. En person som har fått overdratt tilseg et krav om erstatning for atomskade eller som har fullmakt fraden skadelidte til å fremme kravet, kan fremme dette.