8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1

Det foreslås endringer i § 1 bokstav e, h, j, k, l, m og n. Bokstav e foreslås endret for å tilpasse definisjonen av atomanlegg til den endrede definisjonen i Pariskonvensjonen artikkel 1 bokstav a (ii), jf. endringsprotokollen del I A.

Til forslaget i høringsbrevet om å benytte uttrykket «anlegg for deponering av atommateriale» i bokstav e, uttaler Institutt for energiteknikk at:

«Her benyttes begrepet atommateriale uten at dette er definert. I Pariskonvensjonen benyttes alle begrepene «nuclear fuel», radioactive product« og »waste« for å beskrive begrepet atommateriale. Det bør presiseres i loven hva atommateriale er.»

Departementet er enig i at begrepet «atommateriale» ikke presist vil angi hva som omfattes, og har derfor i stedet benyttet begrepet «atomsubstans», jf. at begrepet «nuclear substance» er brukt i den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 1 bokstav a (ii), jf. endringsprotokollen del I bokstav A.

Bokstav h , som definerer «atomskade», foreslås endret slik at den blir innholdsmessig parallell til den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 1 bokstav a (vii) avslutningsvis, jf. endringsprotokollen del I B. For at noe skal anses som «atomskade», er det et vilkår at det er tale om tapsposter som faller under § 21 nr. 1, jf. den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 1 bokstav a (vii). Dette må uttrykkes i definisjonen av «atomskade», for å gi en ensartet forståelse av flere av konvensjonsbestemmelsene og lovbestemmelsene. Departementet viser til at enkelte av begrepene i definisjonen igjen er definert i § 1 bokstav a, b, c og e, som også bygger på Pariskonvensjonen artikkel 1. Departementet vil peke på at konvensjonens begrep «radioactive products or waste» gjennom lovens § 1 bokstav b svarer til det norske begrep «radioaktivt produkt», som innbefatter radioaktivt avfall. Det innebærer altså ikke en realitetsforskjell at bokstav h ikke samsvarer med ordlyden i konvensjonen artikkel 1 bokstav a (vii) avslutningsvis, siden ensartetheten oppnås gjennom definisjonen av «radioaktivt produkt» i lovens § 1 bokstav b. Heller ikke innebærer det et realitetsavvik i forhold til konvensjonen når forslaget til bokstav h viser til § 21 nr. 1 generelt, mens konvensjonen artikkel 1 bokstav a (vii) avslutningsvis for sin del unnlater å koble den avsluttende nærmere presiseringen av definisjonen til en av konvensjonens seks tapsposter. Dette gjelder tapsposten under artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 6 om «the costs of preventive measures, and further loss or damage caused by such measures». Når slike tapsposter, jf. § 21 nr. 1 bokstav f, kan dekkes som en konsekvens av en atomulykke, vil det i en norsk sammenheng være naturlig å si ikke bare at disse skyldes hendelsen eller hendelsene som er definert som en atomulykke, jf. utformingen av konvensjonen artikkel 1 bokstav a (i) og lovens § 1 bokstav i, men også i og for seg den ioniserende strålingen som det er tale om i lovforslaget § 1 bokstav h. Dette tekniske avviket i utformingen av den norske definisjonen av «atomskade» medfører altså ikke at det vil kunne kreves erstatning under tapsposten i § 21 nr. 1 bokstav f i noen mindre utstrekning enn det konvensjonen åpner for.

Departementet foreslo i høringsnotatet å bruke uttrykket «annen strålekilde i et atomanlegg» i bokstav h (ii). Institutt for energiteknikk har til dette bemerket at:

«Strålekilde er i forskrift av 2003-11-21 nr. 1362: Forskrift om strålevern og bruk av stråling (Strålevernforskriften) definert som: «Radioaktive stoffer, varer eller utstyr inneholdende slike stoffer, samt anlegg, apparater eller utstyr som kan avgi stråling.» IFE anbefaler at det refereres til denne definisjonen i Atomenergi­loven.»

Definisjonen av «strålekilde» finnes i strålevernforskriften § 4 bokstav d. Departementet er av den oppfatning at atomenergiloven § 1 bokstav h ikke bør referere til denne definisjonen. Bestemmelsen bygger på Pariskonvensjonens definisjoner, og må forstås i samsvar med konvensjonen uavhengig av hvordan begrepet «strålekilde» skal forstås i strålevernforskriften. Prinsipielt bør dessuten ikke en lov vise til en definisjon inntatt i en forskrift. I någjeldende § 1 bokstav h benyttes begrepet «annen kilde», uten at det presiseres at det er tale om en stråle kilde. At det er tale om en strålekilde er imidlertid klart ut fra sammenhengen, jf. at någjeldende artikkel 1 bokstav a (i) i Pariskonvensjonen benytter uttrykket «any source of radiation». Den foreslåtte presiseringen av at det er tale om en strålekilde, vil derfor ikke innebære noen realitetsendring.

Bokstav j, k og l foreslås endret for å inkludere de nyeste endringsprotokollene til Pariskonvensjonen, tilleggskonvensjonen og Wienkonvensjonen. Bokstav m, som definerer «konvensjonsstat», er endret i samsvar med at Norge er tilsluttet Pariskonvensjonen, men ikke Wienkonvensjonen. Någjeldende bokstav n kan oppheves som følge av at lovens henvisninger til SDR foreslås endret til euro. Det er i stedet inntatt en angivelse av fellesprotokollen til Paris- og Wienkonvensjonen.

Til §§ 8, 12, 13, 14 og 16

Departementet foreslår å rette opp to språklige inkurier i § 8 nr. 2. I §§ 12 flg. foreslås rent språklige endringer. I flere henvisninger endres «punkt» eller «punktene» til «nr.» for å oppnå samsvar med loven for øvrig og lovverket mer generelt.

Til § 18

Bestemmelsen om erstatningsreglenes stedlige virkeområde er omskrevet som følge av endringene i Pariskonvensjonen. Loven § 18 beskriver reglenes stedlige virkeområde, gitt at norsk rett får anvendelse.

Når det gjelder spørsmålet om norsk rett får anvendelse, som ikke reguleres i § 18, viser departementet til at lovens og Pariskonvensjonens alminnelige system bygger på at rettsreglene i det landet som har domsmyndighet, vil bli anvendt. Det fremgår av konvensjonens reviderte artikkel 14 bokstav b, jf. endringsprotokollen del I N, at de alminnelige nasjonale lovvalgsregler som gjelder erstatningskrav, ikke får anvendelse ved anvendelsen av nasjonal rett.

Etter endringene i Pariskonvensjonen artikkel 2 vil reglenes stedlige virkeområde nå være knyttet til fire kategorier. For det første Pariskonvensjonens konvensjonsstater (artikkel 2 bokstav a (i)), for det andre ikke-konvensjonsstater som er part i både Wienkonvensjonen og fellesprotokollen til Wienkonvensjonen og Pariskonvensjonen (artikkel 2 bokstav a (ii)), for det tredje stater uten atomanlegg på sitt territorium (artikkel 2 bokstav a (iii)) og for det fjerde stater som har lovgivning som tilbyr tilsvarende gjensidige ytelser og for øvrig er basert på de samme erstatningsrettslige prinsipper, herunder et objektivt og eksklusivt ansvar for innehaveren (artikkel 2 bokstav a (iv)). Det kreves likevel ikke gjensidighet med hensyn til erstatningsbeløpenes størrelse, da § 30 nr. 5 gir en særbestemmelse om dette.

I nr. 1 vises det til disse reglene i Pariskonvensjonen, i stedet for at de skrives inn i lovteksten. Konvensjonsreglene viser til andre konvensjoner og partsforholdene i dem og til andre lands lovgivning mv., og dermed kan det ikke i noe fall leses direkte ut av reglene hvilke geografiske områder de til enhver tid vil dekke. I tillegg er reglene i konvensjonen omfattende og til dels også kompliserte. På denne bakgrunn finner departementet det mest hensiktsmessig i bruke henvisninger. I en gitt praktisk situasjon vil det skape minst komplikasjoner at rettsanvenderne på dette punktet må forholde seg direkte til konvensjonsteksten. Dette er uansett ikke regler som den alminnelige skadelidte eller andre vil kunne forholde seg til uten profesjonell bistand.

Departementets forslag innebærer at det i loven blir henvist til blant annet Pariskonvensjonen artikkel 2 bokstav a (ii), og dermed oppfylles også fellesprotokollen artikkel II.

Av gjeldende § 18 nr. 1 andre punktum følger det motsetningsvis av ordlyden at hvis en atom­ulykke oppstår her i riket og innehaveren av et atomanlegg her er ansvarlig for ulykken etter kapitlets regler ellers, så kan den skadelidte kreve erstatning for atomskade som oppstår i en stat som ikke er konvensjonsstat. Denne regelen videreføres ved § 18 nr. 2 , men med enkelte tilpasninger for at regelen skal falle inn i avgrensningene som følger av den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 2 bokstav a, jf. § 18 nr. 1.

Nåværende § 18 nr. 2 videreføres som § 18 nr. 3 bokstav a , mens nåværende § 19 videreføres som § 18 nr. 3 bokstav b .

Kongen kan etter gjeldende § 18 nr. 3 på nærmere vilkår gjøre unntak fra regelen om statlig virkeområde. Denne bestemmelsen er videreført som § 18. nr. 4 .

Nåværende § 19 angår i realiteten kapitlets geografiske virkeområde. Med hjemmel i denne fastsetter forskrift 14. desember 2001 nr. 1498 om erstatning ved atomulykker § 1 at en stat som har ratifisert Wienkonvensjonen og fellesprotokollen, likestilles med en konvensjonsstat i forhold til lovens kapittel III og forskriften. Dette oppfyller fellesprotokollen artikkel IV. Også Hong Kong, som ikke omfattes av fellesprotokollen, er likestilt med konvensjonsstater, jf. forskriftens § 2.

Nåværende § 18 nr. 4 blir ny nr. 5 .

Til § 19

Nåværende § 19 er innarbeidet i § 18, jf. merknadene til § 18. Departementet foreslår en omstrukturering av kapitlet, og en del av dette er at nåværende § 20 flyttes til § 19. Bestemmelsen fastslår at ansvaret for en atomulykke ligger på innehaveren, som har eksklusivt ansvar, jf. også § 27. Departementet ser det som naturlig at denne bestemmelsen kommer tidligst mulig i kapitlet. Bestemmelsen er beholdt uendret, med unntak for endringer i henvisningene til andre bestemmelser i kapitlet. Henvisningene er endret som følge av omstruktureringen av kapitlet og tilføyelsen av en ny regel i forslagets § 24.

Til § 20

Nåværende § 24 oppstiller regelen om innehaverens objektive ansvar, og departementet ser det som naturlig at denne bestemmelsen finnes i sammenheng med bestemmelsen om innehaverens eksklusive ansvar. Bestemmelsen er derfor flyttet frem som ny § 20.

Nr. 2 tilsvarer nåværende § 24 nr. 2 og er tilpasset endringene i Pariskonvensjonens bestemmelse om ansvarsfritak i artikkel 9, jf. endringsprotokollen del I J. Naturkatastrofer skal ikke lenger være ansvarsfritaksgrunn, slik at innehaveren bare går fri for ansvar dersom ulykken direkte skyldes krigshandling eller liknende handling under væpnet konflikt, invasjon, borgerkrig eller opprør. Det ble forutsatt under forhandlingene av endringsprotokollene at terroristhandlinger ikke skal medføre ansvarsfritak, da det anses for å være innehaverens ansvar å sikre anlegget mot skader som følge av slike handlinger.

Til § 21

Nåværende § 25 oppstiller en begrensning i hvilke tapsposter som omfattes av atomansvaret. For øvrig inneholder gjeldende lov ingen angivelse av hvilke tapsposter som omfattes. Bestemmelsen er flyttet frem som ny § 21, og den angir nærmere hvilke tapsposter som omfattes av atomansvaret, i samsvar med endringene i Pariskonvensjonen om dette, se endringsprotokollen til Pariskonvensjonen del I B.

Det følger av nr. 1 bokstav a at skade på person eller en persons død omfattes av atomansvaret. Dette gjennomfører artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 1 i Pariskonvensjonen, jf. endringsprotokollen del I B. En slik regel gjelder også i dag, selv om det ikke fremgår uttrykkelig av loven. Bokstav a omfatter personskadeerstatning, herunder menerstatning, og erstatning for en persons død etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3.

Bokstav b slår fast at tap av eller skade på fast eiendom eller løsøre skal omfattes av atomansvaret. Dette gjennomfører artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 2 i Pariskonvensjonen, jf. endringsprotokollen del I B. Også dette følger klart av alminnelige erstatningsrettslige regler, og medfører derfor ingen realitetsendring.

Av bokstav c fremgår det at ytterligere økonomisk tap som følge av skade som nevnt ovenfor omfattes av erstatningsansvaret for atomskader. Dette gjennomfører artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 3 i Pariskonvensjonen, jf. endringsprotokollen del I B. Langt på vei kan bokstav c anses overflødig ut fra norske alminnelige erstatningsrettslige prinsipper. Regelens bakgrunn er da også ønsket om en harmonisering av konvensjonsstatenes lovgivning, likevel slik at det ikke strider mot Pariskonvensjonen at regelen eventuelt tillempes noe avvikende fra land til land, jf. konvensjonen artikkel 11. Ved avgrensningen av det erstatningsrettslige vernet må etter norsk rett alminnelige erstatningsrettslige prinsipper anvendes, herunder reglene om avgrensning mot for fjerne, avledede eller upåregnelige skadefølger eller tap i en årsaksrekke. Konvensjonen artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 3 er å forstå slik at tredjepersonskader faller utenfor. I et utkast til forklarende merknader til den reviderte Pariskonvensjonen 16. mars 2005 fra Nuclear Energy Agency punkt 58 er det lagt til grunn at det økonomiske tapet etter artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 3 bare gjelder økonomisk tap som rammer den samme person som har krav på erstatning for tap som faller under artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 1 eller 2, altså lovforslagets bokstav a eller b. Et eksempel på en tapspost som faller under bokstav c vil være en fabrikkeiers inntektstap på grunn av produksjonsstopp i fabrikken som direkte skyldes at fabrikkbygningen er skadet i en atomulykke.

Bokstav d inkluderer i atomansvaret kostnader ved rimelige tiltak til utbedring av forringet miljø, med mindre forringelsen er ubetydelig. Bokstav d slår altså inn der forringelsen er signifikant. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 4 i Pariskonvensjonen, jf. endringsprotokollen del I B. «Tiltak til utbedring» er definert i endringsprotokollen til Pariskonvensjonen artikkel 1 bokstav a (viii) som rimelige tiltak som er godkjent av de ansvarlige myndigheter i staten der tiltaket iverksettes, og som har til hensikt å utbedre eller fornye skadde eller ødelagte elementer i miljøet eller å sette ut tilsvarende elementer i miljøet der dette er rimelig. Et vilkår for å kunne kreve erstatning er at slike tiltak faktisk blir satt i verk. Et ytterligere vilkår er at skaden ikke er ubetydelig. Dette må vurderes konkret, men departementet legger til grunn at det vil være en lav terskel for å anvende erstatningsreglene.

Det er opp til nasjonal lovgivning å bestemme hvem som skal være berettiget til å iverksette tiltak som nevnt. Regelen i lovforslaget gir regler om erstatningsdekning, gitt at det nasjonale rettssystemet om tiltak mot forurensninger gjør at erstatningsvernede kostnader oppstår på noens hånd. Det foreslås at bestemmelsen omfatter tiltak som iverksettes av, etter vedtak av eller med samtykke av en forurensningsmyndighet etter forurensningsloven eller av Statens strålevern.

Bokstav e inkluderer i atomansvaret tap av inntekt fra en direkte økonomisk interesse i adgangen til å benytte eller nyte godt av miljøet. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 5 i Pariskonvensjonen, jf. endringsprotokollen del I B. Det kan for eksempel være tale om turistnæring som blir skadelidende, eksempelvis et hotell som ligger ved en innsjø som blir forurenset som følge av en atomulykke. Et vilkår er at forringelsen av miljøet ikke er ubetydelig. Som for bokstav d vil dette måtte vurderes konkret. I Pariskonvensjonen tales det her om en «significant impairment», jf. artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 5, men departementet antar at dette kan uttrykkes slik at erstatning ikke kan kreves når miljøforringelsen er ubetydelig. Dette er på linje med formuleringen av lovforslaget § 21 nr. 1 bokstav d.

Institutt for energiteknikk bemerker til § 21 nr. 1 bokstav d og e at:

«I denne paragraf benyttes begrepene rimelige tiltak og ubetydelig miljøforringelse. Myndighetenes iverksettelse av rimelige tiltak bør i den grad det er mulig basere seg på objektive faglige kriterier, som norsk lovverk og retningslinjer. I de tilfeller hvor det ikke finnes norske retningslinjer bør internasjonalt anbefalte retningslinjer legges til grunn for myndighetenes vurderinger, der slike finnes.»

Departementet viser til at «rimelige tiltak» er definert i den endrede Pariskonvensjonen artikkel 1 bokstav a (x), jf. endringsprotokollen del I B, som tiltak som under nasjonal lovgivning anses egnede og forholdsmessige alle omstendigheter tatt i betraktning.

Bokstav f inkluderer i atomansvaret kostnader ved rimelige, forebyggende tiltak. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 1 bokstav a (vii) nr. 6 i Pariskonvensjonen, jf. endringsprotokollen del I B. Forebyggende tiltak er definert i Pariskonvensjonen artikkel 1 bokstav a (ix) som rimelige tiltak som iverksettes etter at det er inntruffet en kjernefysisk hendelse eller en hendelse som medfører alvorlig eller overhengende fare for atomskade, i den hensikt å forhindre atomskade som nevnt i bokstav a til e eller å redusere slik skade til et minimum, forutsatt at de ansvarlige myndigheter har gitt den godkjenning som måtte være påkrevd etter loven i staten der tiltakene iverksettes.

Nr. 2 er nåværende § 25 nr. 1, som for øvrig foreslås beholdt uendret, jf. Pariskonvensjonens artikkel 3 bokstav a.

Nr. 3 er nåværende § 25 nr. 2 med enkelte språklige endringer.

Til § 22

Nåværende § 21 er flyttet til § 22 som følge av de øvrige omstruktureringer i kapitlet.

Til § 23

Nåværende § 22 er flyttet til § 23 som følge av de øvrige omstruktureringer i kapitlet. Bestemmelsen er beholdt uendret, med unntak for endringer i bestemmelsens henvisninger. Disse er endret som følge av omstruktureringene i kapitlet.

Til § 24

Bestemmelsen er ny og skyldes endringen i Pariskonvensjonen artikkel 4, jf. endringsprotokollen del I E med henvisning til artikkel 4 ny bokstav c. Endringen har bakgrunn i det faktiske forhold at en del transporter av atomsubstanser arrangeres slik at erstatningsansvaret for eventuelle atomskader faller på innehavere av atomanlegg i land der lovgivningen stiller opp lavere ansvarsgrenser for atomskade voldt under transport, enn det andre lands lovgivning foreskriver. Dette skjer selv om innehaverne som påtar seg ansvaret, ikke har noen egen interesse knyttet til atomsubstansen som er under transport. Praksisen er motivert av at for­sikringskostnadene knyttet til transporter blir lavere når ansvaret under transporten vil falle på en innehaver som bare kan pådra seg et relativt sett lavt erstatningsansvar. Konvensjonspartene ønsker av flere grunner å stanse denne praksisen, og artikkel 4 bokstav c foreskriver derfor at overføring av ansvaret fra en innehaver av et atomanlegg til en annen bare kan skje hvis den overtakende innehaveren har en direkte økonomisk interesse i atomsubstansen som blir transportert. Denne begrensingen skal slå inn både når spørsmålet om ansvarsovertakelse oppstår ved at atomsubstansen overtas rent fysisk, og når den forutsettes av de aktuelle innehaverne av atomanlegg å skulle skje på et annet tidspunkt, i henhold til kontrakt mellom dem.

Den nye bestemmelsen om dette i § 24 knytter seg til overføring av ansvar etter §§ 22 og 23 (nåværende §§ 21 og 22).

Til § 25

Nåværende § 23 om fraktførers overtakelse av ansvar er blitt til § 25. Henvisningen til § 21 er endret til § 22 som følge av omstruktureringen av kapitlet.

Til § 27

Henvisningene i § 27 nr. 3 og nr. 5 endres som følge av omstruktureringene i atomenergivirksomhetsloven kapittel III for øvrig.

Til § 28

Nr. 2 er endret ved at bestemmelsens henvisninger endres som følge av omstruktureringene i kapitlet. Det foreslås også noen språklige endringer. Departementet har vært i tvil om hvorvidt § 28 nr. 2 første punktum må eller bør oppheves eller revideres som følge av endringen av § 18 og bortfallet av den gjeldende bestemmelsen i Pariskonvensjonen artikkel 6 bokstav e. Denne – som synes å ligge bak bestemmelsen i § 28 nr. 2 første punktum – bortfaller til fordel for en bestemmelse som regulerer et helt annet forhold. Departementet har blitt stående ved ikke å foreslå endringer i § 28 nr. 2 første punktum, men vil eventuelt vurdere spørsmålet nærmere dersom reviderte lov­regler i Sverige, og eventuelt Danmark, skulle tilsi dette.

Nr. 4 oppheves som konsekvens av at det ikke lenger er aktuelt for Norge å slutte seg til Wienkonvensjonen.

Til § 30

Det er gjort endringer i nr. 1 og nr. 3 , som følge av at Pariskonvensjonens ansvarsgrenser økes, jf. punkt 6.6.1 foran. Hovedregelen vil være at ansvaret begrenses til 700 millioner euro, men slik at Kongen i særlige tilfelle kan fastsette et annet begrensningsbeløp, likevel ikke under 80 millioner euro. Dette åpner for å fastsette lavere ansvarsgrenser for lavrisikoanlegg og for transport.

Nr. 5 er nytt. I høringsnotatet ble det foreslått at bestemmelsen skulle gjelde tilfeller hvor en ikke-konvensjonsstat tilbyr gjensidige ytelser, slik at staten omfattes av Pariskonvensjonen artikkel 2 bokstav a (iv), jf. § 18 nr. 1, men uten at gjensidigheten omfatter erstatningsbeløpets størrelse. I et slikt tilfelle åpner Pariskonvensjonen artikkel 7 bokstav g for at konvensjonsstaten kan fastsette et lavere erstatningsbeløp ved utbetaling til en slik stat, slik at det blir gjensidighet også på dette punktet. Det kan ikke fastsettes et lavere erstatningsbeløp enn hva som tilbys fra den andre staten i motsatt situasjon. I tråd med at departementet i punkt 5.2.3 ovenfor går inn for at Norge tar et forbehold til konvensjonen, er nr. 5 endret til også å omfatte tilfeller omfattet av Pariskonvensjonen artikkel 2 bokstav a (ii), dvs. tilfeller der erstatning kan kreves for skade som oppstår i en stat som er part i Wienkonvensjonen 21. mai 1963 og fellesprotokollen til Pariskonvensjonen og Wienkonvensjonen 21. september 1988. For begge de nevnte tilfellene gis Kongen mulighet til i det enkelte tilfelle å fastsette et lavere erstatningsbeløp i samsvar med gjensidighetsprinsippet.

Til § 32

Henvisningene i § 32 nr. 4 endres i sammenheng med omstruktureringen av andre bestemmelser i kapitlet.

Til § 34

Nr. 1 gjennomfører endringene i Pariskonvensjonen artikkel 8, jf. endringsprotokollen del I I, slik at lovens ytre foreldelsesfrist i utgangspunktet vil være 10 år, men 30 år for personskade eller tap av menneskeliv, jf. punkt 6.8 ovenfor. Fristens utgangspunkt er tidspunktet for den skadevoldende atomulykken.

Konvensjonen artikkel 8 fastsetter videre at et erstatningskrav kan foreldes tre år etter at skadelidte fikk eller burde fått kunnskap om skaden og om den ansvarlige innehaver men ikke senere enn henholdsvis 10 eller 30 år etter ulykkestidspunktet, jf. endringsprotokollen del I I. Denne treårsfristen er i samsvar med den alminnelige regelen i foreldelsesloven § 9 nr. 1, og noen lovendring for å gjennomføre treårsfristen er dermed ikke nødvendig.

I nr. 1 er det videre gjort en tilføyelse slik at det går uttrykkelig frem at bestemmelsen gjelder ansvaret både for en innehaver og for dennes garantist. Konvensjonen artikkel 8 bokstav a taler om «the right of compensation under this Convention», og dette må forstås slik at det gjelder ansvaret ikke bare for innehaveren, men også for dennes garantist.

Atomenergilovens nåværende § 34 nr. 2, med en særlig foreldelsesfrist for erstatningskrav for atomskade voldt ved atomulykke forårsaket av atomsubstans som er ulovlig fjernet, tapt eller oppgitt, og ikke kommet til rette på ulykkestiden, er ikke videreført. Dette følger av bortfallet av regelen, som inntil endringsprotokollen får virkning, står i Pariskonvensjonen artikkel 8 bokstav b. I §   34 nr. 2 er i stedet inntatt en uttrykkelig bestemmelse om at foreldelsesloven § 9 nr. 2 ikke gjelder innenfor virkeområdet for atomenergilovens kapittel III, jf. punkt 6.8 foran.

I § 34 nr. 3 er henvisningen til § 45 endret til § 44. I § 34 nr. 3 bokstav a gjøres en endring uten realitetsbetydning, ved at det henvises direkte til beslutning fattet av Det europeiske atomenergitribunal, jf. også forslaget til ordlyd i lovens nye § 44 nr. 4 bokstav a. I § 34 nr. 3 bokstav b er henvisningen til Wienkonvensjonen foreslått tatt ut, jf. punkt 6.9 foran. I § 34 nr. 4 endres henvisningen til § 44 til § 43.

Til § 39

I § 39 nr. 1 krever ny § 30 nr. 5 en henvisning i sammenheng med henvisningen til § 30 nr. 1, 3 og 4. Henvisningen til § 24 nr. 2 må endres til § 20 nr. 2 i sammenheng med omstruktureringen av lovbestemmelsene.

Til § 40

Nr. 1 er endret. Endringene gjelder først og fremst det geografiske virkeområdet for ytelser etter tilleggskonvensjonen, som er noe annerledes enn virkeområdet for ytelser etter Pariskonvensjonen. Erstatning kan kreves for skader dersom den ansvarlige innehaverens atomanlegg befinner seg i en stat som er tilsluttet tilleggskonvensjonen. Videre må skaden være oppstått her i riket eller i en annen stat tilknyttet tilleggskonvensjonen, eller i eller over nærmere avgrensede havområder. For skader som oppstår i eller over havområder utenfor en konvensjonsstats territorialfarvann, er det også et nærmere krav om tilhørighet til en konvensjonsstat for at skader skal omfattes av tilleggsytelser etter tilleggskonvensjonen. Det kan ikke kreves erstatning for skade som oppstår på territoriet eller i territorialfarvannet til en stat som ikke er part i tilleggskonvensjonen.

Det er også foretatt mindre endringer i nr. 2 og 3 som forutsettes ikke å innebære realitetsendringer, blant annet henvisningsendringer.

Til § 41

Som følge av at tilleggskonvensjonens ansvarsgrenser økes, er nr. 1 endret, jf. om dette også punkt 6.6.1 foran. Den totale ansvarsgrensen for ytelser etter tilleggskonvensjonen settes til 1,5 milliarder euro. Den nærmere fordelingen av ansvaret mellom innehaveren, innehaverstaten og konvensjonsstatene for øvrig fremgår av punkt 2.2.2 ovenfor. Innehaverens ansvar følger av de øvrige regler i kapitlet. Ut over dette ligger ansvaret på den n­orske stat og andre stater tilsluttet tilleggskonvensjonen, og ansvarsfordelingen dem imellom er unødvendig å regulere i norsk lov. Ansvarsgrensen er fastsatt i euro. Tilleggskonvensjonen artikkel 3 bokstav h, jf. endringsprotokollen del I C, bestemmer at omregning til nasjonal valuta først skal gjøres av den kompetente domstol etter valutakursene på tidspunktet for den skadevoldende atom­ulykken. I tilfelle ansvarsbeløpet for det samlede statsansvaret i fremtiden går opp ut fra tilleggskonvensjonen artikkel 12 bis, er lovteksten gitt en tilføyelse som viser til artikkelen.

Til § 42

Nr. 1 første punktum er tilpasset den endrede foreldelsesfristen i § 34. I forhold til innehaverens garantist blir det gjort samme tilføyelse som i § 34 nr. 1. I andre punktum endres den ytre 30-årsfristen for å rette krav mot staten til en 50-årsfrist, se punkt 6.8 foran.

Til § 43

Nåværende § 43 bortfaller som konsekvens av at det ikke lenger er aktuelt for Norge å slutte seg til Wienkonvensjonen. Nåværende § 44 blir ny § 43.

Til § 44

Nåværende § 45 endrer paragrafnummer til § 44. § 44 nr. 1 er tilpasset bestemmelsen i den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 13 bokstav a til f, jf. endringsprotokollen del I M.

Bestemmelsen i § 44 nr. 1 bokstav a viderefører gjeldende hovedregel når det fastslås at norsk domsmyndighet gjelder når atomulykken er skjedd helt eller delvis innenfor norsk territorium, jf. den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 13 bokstav a og bokstav f (i), jf. endringsprotokollen del I M. Unntak kan følge av konvensjonen artikkel 13 bokstav f (ii) etter beslutning fra Det europeiske atomenergitribunal, jf. lovforslaget § 44 nr. 4 bokstav a.

Bestemmelsen i § 44 nr. 1 bokstav b er ny og reflekterer den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 13 bokstav b, med den reservasjon som følger av artikkel 13 bokstav f (i). Norsk domsmyndighet vil gjelde når atomulykken er skjedd helt eller delvis i norsk økonomisk sone, men ikke dersom den også er skjedd innenfor territoriet til en konvensjonsstat. Unntak kan også følge av § 44 nr. 4 bokstav a, jf. konvensjonens artikkel 13 bokstav f (ii), jf. endringsprotokollen del I M. I forbindelse med ratifikasjon av endringsprotokollen til Pariskonvensjonen må Norge melde inn sin økonomiske sone til OECDs generalsekretær etter Pariskonvensjonens artikkel 13 bokstav b.

Bokstav c og d gir på nærmere vilkår domskompetanse når vedkommende atomanlegg ligger her i riket. Disse bestemmelsene viderefører gjeldende bokstav b, men med slik tilføyelse som den reviderte Pariskonvensjon artikkel 13 bokstav c gjør nødvendig.

I bokstav e videreføres en særbestemmelse som i gjeldende lov fremgår av § 45 nr.1 bokstav a.

Gjeldende § 45 nr. 2 er videreført som § 44 nr. 2 og endres ikke, bortsett fra ved at språkformen er gjort kjønnsnøytral og henvisningen til § 44 blir til § 43.

Departementet antar at Kongens adgang etter § 18 nr. 3 til å utvide det stedlige virkeområde for reglene i lovens kapittel III, bør suppleres med en adgang for Kongen til i disse tilfeller også å fastsette særlige regler om norsk domsmyndighet. Dette er inntatt i § 44 nr. 3 . Slik forskrift kan eventuelt være aktuelt å vurdere i forbindelse med fellesprotokollen artikkel III, som etter forholdene i dag kan kreve at en særlig bestemmelse om domsmyndighet fattes av Kongen i forbindelse med en atomulykke, jf. nedenfor om eksisterende bestemmelser om dette som foreslås videreført i § 44 nr. 4 og 5.

§ 44 nr. 4 viderefører gjeldende § 45 nr. 3 med redaksjonelle justeringer. Nr. 4 bokstav a gjør et viktig unntak fra reglene om domsmyndighet foran i nr. 1 til 3. Etter denne vil en avgjørelse fra Det europeiske atomenergitribunal kunne lede til at norsk domsmyndighet ikke gjelder, selv om noe annet skulle følge av nr. 1 til 3, jf. den reviderte Pariskonvensjon artikkel 13 bokstav d og bokstav f (ii), jf. endringsprotokollen del I M. § 44 nr. 4 bokstav b fastsetter at Kongen kan beslutte at en (eller flere) saker ikke skal høre under norsk domsmyndighet, selv om den ville gjort det etter paragrafen for øvrig. Vilkåret for å treffe en slik beslutning er at det blir gjort for å etterkomme bestemmelser om domsmyndighet i overenskomst med fremmed stat. Departementet nevner at fellesprotokollen artikkel III etter forholdene kan gjøre dette nødvendig.

Bestemmelsen i gjeldende § 45 nr. 4 videreføres i § 44 nr. 5 , med de henvisningsendringer som følger av omredigeringen av § 45, ny § 44, og av at Kongen får kompetanse til å gi særlige regler om norsk domsmyndighet ved ny § 44 nr. 3. § 44 nr. 5 andre punktum regulerer den motsatte situasjon av den som er regulert i nr. 4 bokstav b. Etter nr. 5 andre punktum kan Kongen beslutte at søksmål om ansvar for atomulykke skal høre under norsk domsmyndighet der reglene ellers ikke gir grunnlag for det, blant annet hvis dette trengs av hensyn til en overenskomst med fremmed stat.

Til § 45

Nåværende § 46 blir ny § 45, og ellers er henvisningene til andre paragrafer endret som følge av omstruktureringene ved lovforslaget ellers.

Til § 46

Bestemmelsen er ny og gjennomfører den reviderte Pariskonvensjonen artikkel 13 bokstav g, jf. endringsprotokollen del I M.

Etter nr. 1 vil en stat kunne fremme krav om erstatning for atomskade på vegne av egne statsborgere eller personer som er bosatt eller har opphold på sitt territorium, og som har samtykket i dette. Av nr. 2 følger det at enhver annen person som har fått seg overdratt et krav om erstatning for personskade eller som har fullmakt fra den skadelidte til å fremme kravet, kan fremme dette.

Særregelen i § 46 vil som en spesialregel gå foran den generelle og delvis motstridende regelen i skadeserstatningsloven § 3-10 og de alminnelige regler i tvisteloven (tvistemålsloven) om hvem som kan reise søksmål. Etter § 46 nr. 2 vil begrensningene i overdragelsesadgangen knyttet til personskadeerstatning ikke gjelde. For øvrig vurderer departementet det slik at en positiv lovbestemmelse i tråd med konvensjonens artikkel 13 bokstav g kan være klargjørende.

Ikrafttredelsen

Del I (endringene i atomenergiloven kapittel III) foreslås satt i kraft når Kongen bestemmer. For at Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter endringsprotokollene til Pariskonvensjonen og tilleggskonvensjonen, må lovendringene som gjennomfører endringsprotokollene tre i kraft fra den datoen da endringsprotokollene får virkning for Norge. Endringsprotokollen til Pariskonvensjonen vil tre i kraft når to tredjedeler av konvensjons­statene har ratifisert den, jf. Pariskonvensjonen artikkel 20 og endringsprotokollen til Pariskonvensjonen del II bokstav e. Endringsprotokollen til tilleggskonvensjonen vil først tre i kraft når alle konvensjonsstatene har ratifisert endringene, jf. tilleggskonvensjonen artikkel 21 og endringsprotokollen til tilleggskonvensjonen del II bokstav e.

Ettersom ingen av konvensjonsstatene har ratifisert endringsprotokollene ennå, er det på nåværende tidspunkt ikke mulig å si sikkert når noen av protokollene vil tre i kraft. Siden EU-statene utgjør mer enn to tredeler av partene til Pariskonvensjonen, og sammen med Norge alle konvensjonsstatene til tilleggskonvensjonen, er det imidlertid sannsynlig at ikrafttredelse kan skje til samme tid for begge endringsprotokollene dersom Norge ratifiserer protokollene senest samtidig med EU-statene, jf. punkt 5.1.1 ovenfor der Rådets beslutning om samtidig ratifikasjon for EU-statene ble omtalt. Selv om det etter dette er sannsynlig at samtlige av de foreslåtte lovendringer vil kunne settes i kraft til samme tid, foreslås det likevel at Kongen skal kunne beslutte å sette de enkelte bestemmelser i kraft til ulik tid.

Det foreslås videre at Kongen skal kunne gi nærmere overgangsregler. Endringsprotokollene inneholder ikke særlige bestemmelser om fra hvilket tidspunkt de skal gis anvendelse, og vil dermed måtte antas å få anvendelse for atomskader som skyldes atomulykker inntruffet etter protokollenes ikrafttredelse. I samsvar med dette bør de foreslåtte endringene i atomenergiloven kapittel III gis virkning for atomulykker som inntreffer etter endringslovens ikrafttredelse.

Del II om Stortingets samtykke til at Norge ratifiserer endringsprotokollene til Pariskonvensjonen og tilleggskonvensjonen foreslås satt i kraft straks.