7 Økonomiske og administrative konsekvenser
Norge har en svært begrenset kjernefysisk virksomhet gjennom reaktorene på Kjeller og i Halden. Begge reaktorene har begrenset størrelse (Halden 25 MW og Kjeller 2 MW). I tillegg har Statsbygg et kombinert lager og deponi for lavt og middelsradioaktivt avfall i Aurskog-Høland kommune i Akershus (KLDRA). Det må betraktes som usannsynlig at det oppstår kjernefysiske hendelser ved disse anleggene som vil medføre skade på tredjeperson som overskrider ansvarsgrensene i gjeldende lov. Det samme gjelder for skade som måtte oppstå under transport av kjernefysisk materiale eller ved lagring av slikt materiale. Det er derfor liten sannsynlighet for økonomiske konsekvenser i Norge i form av økte erstatningsutbetalinger.
Innehavernes eventuelle ansvar, med unntak av transporter til eller fra andre enn de norske innehaverne, er sikret ved statlig garanti. De økte ansvarsgrensene medfører dermed ikke økte kostnader knyttet til forsikring av ansvaret. Den statlige garantien må imidlertid justeres i samsvar med den ansvarsgrensen som lovfestes for norske innehavere, noe som innebærer en utvidelse av garantien fra 60 millioner SDR til 700 millioner euro, dvs. ca. 5,8 milliarder kroner. Dette innebærer at den årlige fullmakt Stortinget gjennom statsbudsjettet gir Nærings- og handelsdepartementet til å gi tilsagn til Institutt for energiteknikk og Statsbygg om dekning av ansvar opp til lovens grenser, må endres til 700 millioner euro. Stortinget besluttet ved vedtak nr. 204 12. desember 2006 en slik økning av fullmakten i statsbudsjettet for 2007, i samsvar med Nærings- og handelsdepartementets forslag i St.prp. nr. 1 (2006-2007) s. 34, jf. s. 196, jf. også Budsjett-innst. S. nr.8 (2006-2007). Ettersom Stortinget har samtykket i en utvidelse av fullmakten, vil Nærings- og handelsdepartementet kunne gi tilsagn om dekning i samsvar med den nye ansvarsgrensen fra det tidspunktet endringsprotokollen til Pariskonvensjonen trer i kraft.
Mulig ansvar for skade som oppstår under utenlandstransporter, er forsikret. Her vil innehaveren få økte kostnader i den grad den økte ansvarsgrensen vil medføre en økning i forsikringspremiene.
Institutt for energiteknikk uttaler i sin høringsuttalelse at:
«IFE forsikrer i dag alle utenlandstransporter av atomsubstans for 60 millioner SDR. Utenlandstransportene består av relativt små mengder atomsubstans i både volum og aktivitet, og er etter IFEs oppfatning å anse som lavrisiko, jf. IFEs konsekvensutredning. IFE vil derfor forsikre utenlandstransportene med 80 millioner euro når endret Atomenergilov trår i kraft, jf. kapittel 5.6.1. i høringsnotatet.»
Departementet viser til at det i henhold til atomenergiloven § 30 nr. 1 annet punktum kreves at Kongen treffer et særlig vedtak om lavere ansvarsgrense for at en slik grense skal gjelde. Dette foreslås ikke endret ved gjennomføringen av endringsprotokollene. Så lenge slikt vedtak ikke er truffet, vil den alminnelige ansvarsgrensen etter § 30 nr. 1 første punktum få anvendelse. Institutt for energiteknikk vil dermed, dersom det skulle være behov for det, måtte ta initiativ til å få fastsatt en lavere ansvarsbegrensning for utenlandstransporter på bakgrunn av den lave risiko disse antas å representere.
Som part i tilleggskonvensjonen vil Norge etter omstendighetene måtte bidra med midler som følge av en atomulykke i en annen konvensjonsstat etter det atter subsidiære ansvaret i konvensjonens artikkel 3. Rammen for dette ansvaret øker fra 125 millioner SDR (ca. 1,25 milliarder kroner) til 300 millioner euro (ca. 2,5 milliarder kroner). Norges del av ansvaret innenfor rammen vil imidlertid være liten på grunn av vår begrensede kjernefysiske virksomhet. På grunn av endringene i utregningen av dette felles ansvaret, ved at en større andel av ansvaret enn tidligere skal baseres på statenes samlede termiske effekt og en mindre andel på statenes brutto nasjonalprodukt, må det dessuten antas at Norges eventuelle ansvar vil reduseres noe i forhold til dagens nivå. Ifølge Nuclear Energy Agencys (NEAs) sekretariat ville Norges bidrag ved en atomulykke i februar 2006 i et annet land tilsluttet tilleggskonvensjonen, basert på den reviderte konvensjonen, ha blitt 1,77 millioner euro. Dette gjelder hvis det nye maksimalbeløpet på 300 millioner euro var blitt innkrevd fra konvensjonsstatene.
En forlenget ytre foreldelsesfrist ved skade på person og tap av menneskeliv som følge av konvensjonsendringene vil kunne føre til at eventuelle senskader på person i større grad fanges opp av erstatningsansvaret. Dette gjelder både innehaverens erstatningsansvar, som i Norge i hovedsak er sikret ved statsgaranti, statens ansvar for krav som overstiger innehaverens ansvarsgrense, og tilleggskonvensjonens fellesansvar for tilleggskonvensjonens parter for krav som overstiger også ansvaret for staten der atomanlegget befinner seg. Dermed kan det bli færre senskader som faller under statsansvaret for visse senskader etter atomenergiloven § 42. For den delen av eventuelle senskader som faller utelukkende på innehaveransvaret, gitt at statsgarantien ikke utløses, innebærer dette en redusert risiko for at kostnader for staten blir utløst av § 42. Departementets forslag om å utvide den ytre fristen etter § 42 for statsansvaret for visse senskader fra 30 år til 50 år etter atomulykken, vil imidlertid trekke i motsatt retning.