4 Nærmere om innholdet i endrings­-protokollene 12. februar 2004

4.1 Endringsprotokollen til Pariskonven­sjonen

Med endringsprotokollen gjøres følgende endringer i Pariskonvensjonen:

Artikkel 1 (Definisjoner)

Definisjonene av «atomulykke» og «atomanlegg» i artikkel 1 bokstav a endres. I tillegg føyes det til fire nye punkter i bestemmelsen, ved at «atomskade», «tiltak til utbedring», «forebyggende tiltak» og «rimelige tiltak» gis egne definisjoner, jf. endringsprotokollen del I A og B. Formålet med endringene er å sikre at flest mulig skader omfattes av konvensjonen, samtidig som det sikres samsvar med bestemmelsene i Wienkonvensjonen. Endringene beskrives nærmere i punkt 6.2 nedenfor.

Artikkel 2 (Geografisk anvendelsesområde)

Konvensjonens geografiske virkeområde utvides betydelig, jf. endringsprotokollen del I C. Etter dagens artikkel 2 gjelder konvensjonen bare i tilfeller hvor en atomulykke inntreffer på konvensjonsstatenes territorium og skaden også inntrer der. Virkeområdet ble utvidet ved to vedtak fra NEAs styringskomité i 1968 (NE/M(68)1) og 1971 (NE/M(71)1), hvor det ble anbefalt at konvensjonsstatene også skulle la konvensjonen gjelde for skade som inntreffer på åpent hav, samt for skade som inntrer på en konvensjonsstats territorium som følge av en hendelse som fant sted i en stat som ikke er part i konvensjonen.

Etter endringen vil konvensjonen gjelde for atomskade som inntrer på territoriet eller havområdet til en konvensjonsstat, eller om bord på et skip eller et luftfartøy som er registrert i en slik stat. I tillegg vil konvensjonen gjelde for atomskade som inntrer på territoriet eller havområdet til en stat som ikke er part i konvensjonen, eller om bord på et skip eller et luftfartøy som er registrert i en slik stat, dersom denne staten hører til en av følgende tre kategorier:

1. staten er part i Wienkonvensjonen og i Fellesprotokollen, forutsatt at den part i Pariskonvensjonen som har ansvarlig innehavers anlegg beliggende på sitt territorium, også er part i Fellesprotokollen,

2. staten har ikke noe atomanlegg beliggende på sitt territorium eller havområde når atomulykken inntrer,

3. staten har – når atomulykken innter – gjeldende lovgivning om erstatningsansvar ved atomskade som gir tilsvarende gjensidige ytelser og er basert på de samme prinsipper som Pariskonvensjonen.

Generelt gjelder likevel det unntaket at konvensjonen ikke anvendes for skade som har rammet ombord på skip eller fly som befinner seg i territoriet til en ikke-konvensjonsstat hvis territorium ikke er trukket inn under Pariskonvensjonens virkeområde. Dette unntaket vil f.eks. omfatte et skip registrert i en part i Pariskonvensjonen som befinner seg i et slikt territorium når skaden skjer.

Artikkel 3 (Skade som konvensjonen gjelder for)

Artikkel 3 fastslår at innehaveren av et atomanlegg har objektivt ansvar for atomskade. Bestemmelsen endres av hensyn til den nye definisjonen av «atomskade» i artikkel 1. Slik atomskade faller som utgangspunkt under konvensjonens regler. Unntaket for skade på atomanlegget selv og annen eiendom på samme område beholdes uendret, jf. endringsprotokollen del I D.

Artikkel 4 (Transport av kjernefysisk materiale)

Gjeldende konvensjonstekst oppstiller regler for risikoovergang ved transport av kjernefysisk materiale mellom to anlegg mv. Utgangspunktet er at en innehaver som sender materialet fra seg, er ansvarlig for skade som måtte inntre helt til materialet er tatt over av en annen innehaver. Imidlertid kan annen risikoovergang bestemmes ved avtale, og i gjeldende konvensjonstekst er det ikke oppstilt noen begrensninger for hvilke innehavere som kan være part i en slik avtale. I praksis har man sett tilfeller hvor innehavere i land som har lave ansvarsgrenser ved transport, påtar seg ansvaret selv om de ikke har noen interesse i transporten som sådan. For å motvirke dette tas det inn et nytt punkt i artikkel 4 som fastslår at overdragelse av ansvaret ved avtale bare kan skje dersom innehaveren som påtar seg ansvaret, har en direkte økonomisk interesse i det kjernefysiske materialet som er under transport, jf. endringsprotokollen del I E.

Artikkel 5 (Flere ansvarlige innehavere)

Det foretas visse endringer som følge av at den engelske og franske versjonen av konvensjonen ikke har stemt helt overens, jf. endringsprotokollen del I F. Endringene har ikke innholdsmessig betydning.

Artikkel 6 (Kretsen av ansvarlige)

I gjeldende konvensjonstekst inneholder artikkel 6 bokstav e det eneste unntaket fra konvensjonens geografiske virkeområde, ved at det på nærmere bestemte vilkår oppstår et erstatningsansvar for skade som inntreffer på territoriet til en stat som ikke er part i konvensjonen. Med utvidelsen av konvensjonens geografiske virkeområde, jf. artikkel 2, er denne bestemmelsen vurdert som unødvendig. Den oppheves derfor og erstattes med en bestemmelse om at innehaveren kan fritas for ansvar helt eller delvis dersom det bevises at en skade helt eller delvis skyldes grov uaktsomhet hos skadelidte eller en handling eller unnlatelse i skadehensikt fra skadelidte. Et vilkår for ansvarsfritak er at det må være adgang til det etter nasjonal lovgivning, jf. endringsprotokollen del I G. Bestemmelsen er utformet etter mønster av Wienkonvensjonen artikkel IV.2.

Artikkel 7 (Ansvarsgrenser)

Som beskrevet i punkt 2.2.2 ovenfor økes konvensjonens ansvarsgrenser betydelig, jf. endringsprotokollen del I H. Utgangspunktet vil heretter være at en konvensjonsstat i sin lovgivning skal bestemme at innehaverens erstatningsansvar for atomskade som skyldes en enkelt atomulykke, ikke skal være mindre enn 700 millioner euro. Konvensjonen setter ingen øvre grense, og noen konvensjonsstater vil trolig oppstille et ubegrenset ansvar.

For lavrisikoanlegg og transport vil det gjelde en begrensning i dette utgangspunktet. Under hensyn til et atomanleggs art og de sannsynlige konsekvenser av en kjernefysisk hendelse med utspring i dette anlegget, kan konvensjonsstaten fastsette en lavere ansvarsgrense for dette anlegget, men ikke lavere enn 70 millioner euro. Under hensyn til de kjernefysiske materialenes art og de sannsynlige konsekvenser av en atomulykke med utspring i disse, kan konvensjonsstaten fastsette en lavere ansvarsgrense for transport av materialene, men ikke lavere enn 80 millioner euro.

Artikkel 8 (Foreldelse)

Konvensjonens foreldelsesfrister forlenges, jf. endringsprotokollen del I I. I dag er det slik at retten til erstatning faller bort dersom sak ikke er anlagt innen ti år etter atomulykken, men nasjonal lovgivning kan fastsette en lengre frist dersom det tas forholdsregler for å dekke innehaverens ansvar etter utløpet av fristen. Denne generelle tiårsregelen deles nå opp. Hvis en atomulykke medfører personskade eller tap av menneskeliv, vil foreldelsesfristen heretter være 30 år. For annen atomskade beholdes tiårsfristen. Nasjonal lovgivning vil fortsatt kunne fastsette lengre frister på samme vilkår som nå.

Den relative foreldelsesfristen som nasjonal lovgivning i dag kan fastsette på minst to år regnet fra det tidspunkt da skadelidte fikk eller burde fått kjennskap til skaden, forlenges til minst tre år.

Bestemmelsen i artikkel 8 bokstav b om en særskilt foreldelsesfrist på 20 år for tilfeller der en atomulykke forårsakes av en atomsubstans som på tiden for ulykken var ulovlig fjernet, tapt eller oppgitt og ikke kommet til rette, blir fjernet.

Artikkel 9 (Ansvarsfritak)

Artikkel 9 bestemmer i dag at innehaveren ikke skal være ansvarlig for skade som direkte skyldes blant annet «en alvorlig naturkatastrofe av usedvanlig karakter». Ut fra den oppfatning at atomanlegg må konstrueres slik at de kan motstå slike naturhendelser, fjernes denne ansvarsfritaksgrunnen, jf. endringsprotokollen del I J.

Artikkel 10 (Forsikring eller finansiell sikkerhets­stillelse)

Det tas inn et nytt ledd i artikkel 10 som regulerer forsikring og annen finansiell sikkerhetsstillelse i de tilfeller hvor nasjonal lovgivning fastsetter et ubegrenset ansvar for innehaveren etter artikkel 7, jf. endringsprotokollen del I K. I slike tilfeller skal nasjonal lovgivning også fastsette en grense for innehaverens finansielle sikkerhet, som ikke må være lavere enn ansvarsgrensene i artikkel 7.

Artikkel 12 (Overføring mellom ulike valutaområder)

På grunn av endringene i artikkel 7 gjøres det en endring i henvisningen til denne i artikkel 12, jf. endringsprotokollen del I L. Endringen har ingen innholdsmessig betydning.

Artikkel 13 (Jurisdiksjon)

Konvensjonens jurisdiksjonsbestemmelser endres for å oppnå samsvar med Wienkonvensjonen. En konvensjonsstat vil ha eksklusiv jurisdiksjon når en atomulykke inntrer på dennes territorium eller i dens eksklusive økonomiske sone. Faller en hendelse utenfor denne jurisdiksjonsbestemmelsen, skal den konvensjonsstaten som har den ansvarlige innehavers atomanlegg beliggende på sitt territorium, ha eksklusiv jurisdiksjon, jf. endringsprotokollen del I M.

Artikkel 14 (Lovvalg)

Bestemmelsen inneholder en definisjon av «nasjonal rett» og «nasjonal lovgivning» for de tilfeller hvor disse begrepene er benyttet i konvensjonen. Definisjonen endres slik at den ikke omfatter de nasjonale regler om lovvalg som gjelder for krav som er oppstått som følge av en atomulykke, jf. endringsprotokollen del I N. Endringen skal ikke påvirke nasjonale domstolers kompetanse til å vurdere interlegale spørsmål som ikke er omfattet av konvensjonens lovvalgsregler.

Artikkel 15 (Derogasjon)

Artikkel 15 åpner for at en stat kan treffe de tiltak den anser nødvendig for å øke størrelsen av den erstatning som er fastsatt i konvensjonen. I någjeldende konvensjonstekst heter det videre at dersom erstatningen skriver seg fra offentlige midler og overstiger konvensjonens ansvarsgrenser, kan ethvert slikt tiltak settes i verk selv om det skulle avvike fra konvensjonens bestemmelser. En endring foretas her ved at henvisningen til offentlige midler tas ut, slik at det eneste vilkåret for å kunne derogere fra konvensjonens bestemmelser nå vil være at erstatningen overstiger ansvarsgrensen i artikkel 7 på 700 millioner euro, jf. endringsprotokollen del I O.

Ny artikkel 16bis (Forholdet til alminnelig folkerett)

Det tas inn en ny artikkel 16bis som fastslår at konvensjonen ikke skal påvirke en konvensjonsstats rettigheter og forpliktelser etter de alminnelige bestemmelser i folkeretten, jf. endringsprotokollen del I P. En tilsvarende bestemmelse har hittil stått i et vedlegg til konvensjonen, med en noe annen ordlyd.

Artikkel 17 (Tvisteløsning)

Tvisteløsningsprosedyren modereres noe i forhold til gjeldende konvensjonstekst, jf. endringsprotokollen del I Q. Dersom det heretter oppstår en tvist mellom to eller flere konvensjonsstater om tolkingen eller anvendelsen av konvensjonen, har de en seksmånedersfrist til å løse tvisten gjennom forhandlinger eller andre vennskapelige midler. Dersom dette ikke lykkes innen fristen, skal alle konvensjonsstatene møtes for å bistå partene i tvisten i å finne en minnelig løsning. Dersom en minnelig løsning ikke er oppnådd innen tre måneder etter et slikt møte, kan enhver av partene i tvisten bringe saken inn for Det europeiske atomenergitribunal (European Nuclear Energy Tribunal). Denne domstolen ble opprettet ved konvensjon 20. desember 1957, men har foreløpig ikke hatt saker til behandling.

Som følge av utvidelsen av konvensjonens geografiske virkeområde tas det også inn en bestemmelse om at tvister om fastsettelse av grenser til havs faller utenfor konvensjonens virkeområde og dermed utenfor tribunalets kompetanse.

Artikkel 21 (Ikke-signaturstaters tilslutning til konvensjonen)

Her gis en særlig bestemmelse som åpner for en lavere ansvarssum enn etter artikkel 7 i en innfasingsperiode for en ikke-signaturstat som slutter seg til konvensjonen, jf. endringsprotokollen del I U.

Artikkel 22 (Konsultasjon mellom konvensjons­statene)

I Wienkonvensjonen er det nå tatt inn en formell prosedyre for å endre beløpene knyttet til ansvarsgrenser og finansiell sikkerhetsstillelse. Denne prosedyren ble ansett som for tidkrevende til å bli anvendt i Pariskonvensjonen, sett hen til det begrensede antall parter i denne konvensjonen. I stedet føyes det til en bestemmelse i artikkel 22 om at statene ved utløpet av hver femårsperiode etter konvensjonens ikrafttredelse skal rådføre seg med hverandre om alle problemer av felles interesse som oppstår ved anvendelse av konvensjonen, særlig for å vurdere om beløpsøkninger for ansvar og finansiell sikkerhet er ønskelig, jf. endringsprotokollen del I V.

Øvrige endringer

Artikkel 11 og 16 beholdes uendret. I artikkel 18, 19, 20, 23 og 24 foretas det formelle endringer ved at godtakelse, godkjennelse og tiltredelse tas inn som akseptprosedyrer ved siden av ratifikasjon.

I hele konvensjonen endres betegnelser i spesielle trekkrettigheter (SDR) til euro.

4.2 Endringsprotokollen til tilleggskonvensjonen

De fleste endringene som foretas i tilleggskonvensjonen, skyldes behovet for fortsatt samsvar med Pariskonvensjonen. Med endringsprotokollen gjøres følgende endringer:

Artikkel 2 (Geografisk virkeområde)

Konvensjonens geografiske virkeområde utvides, men ikke på samme måte som Pariskonvensjonen, jf. endringsprotokollen del I B. Konvensjonen vil gjelde for atomskade som inntrer på en konvensjonsstats territorium, samt om bord i et skip eller luftfartøy som er hjemmehørende i en konvensjonsstat og befinner seg i eller over havområder utenfor territorialfarvannet, og dessuten for atomskade lidt av statsborgere i konvensjonsstatene i eller over slike havområder. Generelt unntas likevel skader lidt i eller over territorialfarvannet til stater som ikke er part i konvensjonen. Dessuten omfattes på visse vilkår skader lidt på en konvensjonsstats kontinentalsokkel eller i dens eksklusive økonomiske sone. I motsetning til hva som gjelder for Pariskonvensjonen, vil ikke tilleggskonvensjonen kunne medføre erstatningsutbetaling til personer som lider skade i en stat som ikke er part i konvensjonen. En forutsetning for at tilleggskonvensjonen gjelder, er videre at en domstol i en konvensjonsstat har jurisdiksjon etter Pariskonvensjonen.

Artikkel 3 (Tilleggserstatning)

Konvensjonen beholder sitt tredelte erstatningssystem, som beskrevet i punkt 3.10 ovenfor, men erstatningsgrensene innenfor hvert nivå økes betydelig, jf. endringsprotokollen del I C. Formålet med økningene er å forbedre erstatningsdekningen for personer som lider skade som følge av en atomulykke, særlig sett i lys av Pariskonvensjonens økning av innehaveransvaret og utvidelsen av definisjonen av atomskade.

Det vil fortsatt være innehaveren som har det primære erstatningsansvaret, begrenset oppad til 700 millioner euro i samsvar med Pariskonvensjonens bestemmelser (første nivå). For skader som overstiger dette beløpet, vil den konvensjonsstaten som har den ansvarlige innehaverens atomanlegg beliggende på sitt territorium, ha et supplerende erstatningsansvar for det overskytende opp til 1 200 millioner euro (andre nivå). Dersom heller ikke dette er tilstrekkelig til å dekke lidt skade, har konvensjonsstatene et felles solidaransvar for overskytende beløp opp til 1 500 millioner euro, etter en nærmere fastsatt fordelingsnøkkel i artikkel 12 (tredje nivå).

Artikkel 4 og 11 (Ansvar for flere enn én innehaver)

Artikkel 4 har regler om de situasjoner hvor flere konvensjonsstater må bidra med offentlige midler etter artikkel 3 som følge av at flere enn én innehaver anses som ansvarlig for en atomulykke. Artikkel 4 oppheves, da den anses unødvendig ved siden av Pariskonvensjonen artikkel 5 bokstav d, jf. endringsprotokollen del I D.

Det regnes som usannsynlig at det vil kunne oppstå et tilfelle hvor flere innehavere med anlegg beliggende på ulike konvensjonsstaters område anses ansvarlige for samme atomulykke, og at dette vil medføre at flere konvensjonsstater må bidra med offentlige midler på andre nivå av erstatningssystemet. For likevel å ta høyde for denne muligheten, foretas det en endring i artikkel 11 som gir anvisning på fordeling av slike midler mellom innehaverstatene, og det foretas dessuten andre justeringer i artikkel 11 som en konsekvens av andre konvensjonsendringer, jf. endringsprotokollen del I K.

Artikkel 5 (Regressrett)

Bestemmelsen endres for å få klarere frem når en konvensjonsstat vil ha regressrett, og for å avgrense regressadgangen mot innehaveren av atomanlegget, jf. endringsprotokollen del I E. Bakgrunnen for det siste er at en regressadgang antas å vanskeliggjøre mulighetene til å dekke innehaverens ansvar med forsikring.

Utgangspunktet vil etter endringene være at dersom en ansvarlig innehaver har regressrett mot en tredjeperson etter Pariskonvensjonen artikkel 6, vil innehaverstaten ha en tilsvarende regressrett.

Artikkel 9 (Å stille offentlige midler til rådighet)

Någjeldende artikkel 9 sier at ingen stat behøver å dele ut midler etter andre og tredje nivå så lenge den ansvarlige innehaverens finansielle sikkerhet på første nivå ikke er fullt uttømt. Det har vist seg at dette kan skape ulemper for stater som har satt en høy ansvarsbegrensning for sine innehavere, da denne begrensningen vil måtte nås før det blir aktuelt å trekke inn de øvrige konvensjonsstatenes solidariske ansvar på tredje nivå. Dersom en stat derimot har fastsatt en lavere ansvarsbegrensning for sine innehavere, vil utbetaling fra tredje nivå bli aktuell på et tidligere tidspunkt. For å unngå denne skjevheten endres artikkel 9 slik at utbetaling på tredje nivå blir aktuell så fort de samlede erstatningskravene kommer opp i en slik størrelse som nevnt for tredje nivå i artikkel 3, uavhengig av om det fortsatt gjenstår midler av innehaverens finansielle sikkerhet på første nivå, jf. endringsprotokollen del I I.

Artikkel 12 (Fordelingsnøkkel for tredje nivå)

Fordelingsnøkkelen for statenes felles ansvar på tredje nivå endres, jf. endringsprotokollen del I L. Heretter vil 35 % av ansvaret fordeles på grunnlag av forholdet mellom statenes brutto nasjonalprodukt i året forut for året da den kjernefysiske hendelsen inntraff, mens 65 % vil fordeles på grunnlag av forholdet mellom termisk effekt for de reaktorer som er plassert på hver konvensjonsstats territorium. I dag er forholdet som nevnt i punkt 3.10 50-50.

Ny artikkel 12bis (Økning av tredje nivå)

Det føyes til en ny artikkel 12bis som fastslår at dersom nye stater slutter seg til tilleggskonvensjonen, skal ansvarsgrensene i tredje nivå økes etter en nærmere angitt utregning av den tiltredende statens brutto nasjonalprodukt og samlede termiske effekt, jf. endringsprotokollen del I M.

Artikkel 14 (Tilgjengelighet for midler på tredje nivå)

Det foretas endringer i artikkel 14 som klargjør at dersom alle konvensjonsstater har sluttet seg til en annen internasjonal avtale om tilleggskompensasjon for atomskade, kan konvensjonsstatene anvende midler fra tredje nivå til å oppfylle sine forpliktelser etter denne andre avtalen. Den avtalen det særlig siktes til her, er IAEAs konvensjon av 1997 om tilleggskompensasjon for atomskade.

Øvrige endringer

I artikkel 6, 7 og 17 foretas det tekniske endringer for å tilpasse bestemmelsene til endringer i Pariskonvensjonen. Artikkel 8 (ii) slettes, da den anses som overflødig, mens beløpet nevnt i artikkel 8 endres som følge av endringene i artikkel 3. Endringene i artikkel 10 er rene konsekvensjusteringer på grunn av andre endringer i konvensjonene. Det foretas mindre tekniske endringer i artikkel 13 som følge av at artikkel 2 ikke lenger vil vise til den fortegnelsen som etter artikkel 13 skal utarbeides over atomanlegg som benyttes til fredelige formål. Endringene i artikkel 15 er ment å forenkle teksten. I artikkel 18, 20, 21 og 25 foretas det mindre tekniske endringer når det gjelder ratifikasjon, godkjennelse og godtakelse.