5 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1:

I første ledd første punktum er lovens nye anvendelsesområde kortfattet angitt. Annet punktum svarer til § 1 første ledd annet punktum i dagens lov.

Annet ledd fastsetter hvem som er ansvarlig etter reglene i loven. I forhold til reglene i kap II må annet ledd anses som en presisering av hvem som i dag er ansvarlig etter jernbaneansvarsloven. For øvrig innebærer annet ledd at også krav som bygger på reglene om objektivt ansvar overfor andre enn de reisende i kap III, bare skal kunne rettes mot den som driver trafikkvirksomheten, se jernbaneloven 11 juni 1993 nr 100 § 3 første ledd bokstav c, jf punkt 3.3 foran.

Til § 2:

Bestemmelsen svarer innholdsmessig til §§ 1 annet ledd og 11 i dagens lov.

Til §§ 4 første ledd og 5:

Henvisningene er endret som følge av at § 7 i dagens lov foreslås flyttet til § 13. Ellers svarer bestemmelsene til § 4 første ledd og § 6 i dagens lov.

Til § 8:

Bestemmelsen svarer innholdsmessig til § 2 i dagens lov.

Til § 9:

Første ledd første punktum pålegger jernbanen et objektivt erstatningsansvar for annen personskade enn nevnt i § 3 som kjøringen volder. Det kan ikke anses sikkert avklart etter gjeldende rett om en slik regel helt eller for en del allerede må anses å gjelde på ulovfestet grunnlag i forhold til jernbanedrift i vanlige gater. Også i den utstrekning lovforslaget ikke måtte være mer enn rettsavklarende, må det antas å få praktisk og økonomisk betydning for de involverte partene.

Det objektive ansvaret skal bare gjelde skade «som kjøringen volder». I § 3 brukes uttrykket «som driften av jernbanen volder». Hensikten med den avvikende språkbruken er å få klart frem at det objektive ansvaret ikke gjelder der f eks kjøreledningen faller ned og skader en person, eller der en syklist kommer til skade fordi sykkelhjulet kommer ned i skinnegangen slik at vedkommende faller av sykkelen og skader seg. Det objektive ansvaret skal først og fremst omfatte skader som skyldes sammenstøt (herunder ved avsporing) og forhold nær beslektet med dette, f eks skade på grunn av handlinger for å unngå sammenstøt. En kan imidlertid ikke oppstille et ubetinget krav om at jernbanen må ha vært i bevegelse på skadetidspunktet for at ansvar etter bestemmelsen skal oppstå. F eks må man bygge på at en trikk er under «kjøring» så lenge den er i trafikk, selv om den iblant står i ro i trafikken. Videre vil dette objektive ansvaret omfatte skader voldt ved gnister fra jernbanen, samt skader voldt ved slikt som at togdeler eller last løsner fra kjørende tog, eller ved at ting kastes ut fra en passasjervogn i bevegelse. Departementets forutsetning er at det ikke skal være noen høy terskel for å si at en skade er voldt av «kjøringen», slik at jernbanen får den tilknytning til skadeforvoldelsen som utløser det objektive ansvaret.

Annet punktum gjør unntak fra første punktum. Når skadelidte på skadetidspunktet var 15 år eller eldre, skal det objektive erstatningsansvaret bare gjelde der vedkommende befant seg utenfor jernbanens kjørevei eller på et sted åpent for allmenn ferdsel da skaden inntraff. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 3.1 foran.

Som kjørevei regnes etter jernbaneloven § 3 første ledd bokstav a «sporanlegg med tilhørende grunn og innretninger, signal- og sikringsanlegg, strømforsyningsanlegg og kommunikasjonsanlegg». Befinner en skadelidt som er passert 15 år seg på kjøreveien, vil ansvaret bare gjelde hvis stedet var åpent for allmenn ferdsel. Allmennheten vil primært ha lov til å oppholde seg på eller ved et jernbanespor der sporet går i vanlige gater, forbi en stasjon eller krysser en planovergang, sml jernbaneloven § 9 annet ledd bokstav b. Det avgjørende etter lovforslaget her er hvorvidt allmennheten generelt sett har lov til å være på stedet. Den som blir påkjørt på en planovergang skal således kunne påberope seg regelen selv om det etter jernbaneloven § 9 annet ledd bokstav c ikke er lov til å oppholde seg på en planovergang «når tog kan ventes».

Annet ledd bokstav a regulerer jernbanens ansvar ved sammenstøt mellom et tog eller en trikk og en motorvogn, eller mellom tog eller trikker. Det bestemmes at første ledd ikke kan påberopes av skadelidte som befant seg i en motorvogn eller på et tog eller en trikk. Disse må holde seg til henholdsvis forsikringsselskapet til den motorvognen de satt i etter reglene i bilansvarsloven eller til det jernbanetrafikkselskapet de reiste med etter reglene i kap II. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 3.4 foran.

Departementet mener skader som rammer de ansatte ved jernbanen bør unntas fra loven i den grad skaden omfattes av yrkesskadeforsikringsloven. I bokstav b er det derfor inntatt en presisering om at yrkesskadeforsikringsloven skal være den primære loven der ansatte ved jernbanen skades i forbindelse med arbeidet. Unntaket gjelder både for personer som arbeider ombord i jernbanevogner, på stasjoner og langs skinnegangen, og enten personen er ansatt hos en som driver trafikkvirksomhet, kjørevei eller trafikkstyring, se jernbaneloven 11 juni 1993 nr 100 § 3.

Det er ikke meningen at bestemmelsene i § 9 skal gi grunnlag for noen motsetningsslutning. Hvorvidt jernbanen har et objektivt ansvar i tilfeller som faller utenfor området for bestemmelsen, må bero på alminnelige ulovfestede erstatningsregler.

Til § 10:

Bestemmelsen omhandler jernbanens objektive ansvar for tingskader som kjøringen volder. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 3.2 foran. Første ledd fastsetter et objektivt ansvar for tingskade som kjøringen volder utenfor jernbanens kjørevei eller på et sted åpent for allmenn ferdsel. Annet ledd bokstav a fastsetter at dette likevel ikke gjelder for skade på motorvogner, jernbanevogner eller gods i slike vogner. Slik skade er heller ikke omfattet av det objektive ansvaret etter bilansvarsloven, jf § 8. Til forskjell fra hva som etter § 4 første ledd i dagens lov gjelder ved tingskade som rammer de reisende, er ansvaret etter bestemmelsen her ikke betinget av det ved den skadevoldende hendingen også oppstår personskade. Annet ledd bokstav b fastsetter at det objektive ansvaret etter første ledd ikke gjelder ved skade på dyr som går løse på jernbanens kjørevei. Volder kjøringen skade på dyr utenfor kjøreveien gjelder første ledd.

Alternativet «gods i slike vogner» omfatter både gods i egen jernbanevogn og gods i andres jernbanevogn eller motorvogn. Når det gjelder det første alternativet, vil et objektivt ansvar etter forholdene imidlertid kunne foreligge i medhold av § 4 første ledd. Ved avgjørelsen av spørsmålet om når godset kan sies å befinne seg i vognen, er det naturlig å anvende avgrensningen i § 4 annet ledd. Dette innebærer at også gods som bringes inn eller ut av en jernbanevogn eller motorvogn omfattes av unntaket fra det objektive ansvaret.

Det er ikke meningen at § 10 skal gi grunnlag for noen motsetningsslutning. Hvorvidt jernbanen har et objektivt ansvar i tilfeller som faller utenfor området for bestemmelsen, må bero på alminnelige ulovfestede erstatningsregler.

Til § 11:

I bestemmelsen blir det for sikkerhets skyld sagt at reglene i § 9 og § 10 ikke skal begrense den skadelidtes rett til erstatning på noe annet rettsgrunnlag. Særlig i relasjon til gjeldende ulovfestede regler om ansvar på objektivt grunnlag kunne det ellers oppstå tvil om hvorvidt §§ 9 og 10 skulle oppfattes som uttømmende.

Til § 12:

Første ledd første punktum svarer innholdsmessig til § 5 i dagens lov. Departementet har imidlertid funnet det hensiktsmessig at bestemmelsen henviser direkte til skadeserstatningsloven § 5-1. Annet punktum fastsetter samme begrensning i adgangen til å sette ned erstatningen som bilansvarsloven § 7 første ledd, og innebærer således en modifikasjon i forhold til det som følger av første punktum. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 3.5 foran.

Annet ledd fastsetter at jernbanens ansvar kan settes ned forholdsmessig dersom det godtgjøres at en uavvendelig naturhending, sabotasjehandling, krigshandling eller liknende handling under væpnet konflikt eller opprør i betydelig grad har bidratt til skaden eller dennes omfang under forhold som er utenfor jernbanens kontroll. Bestemmelsen svarer til § 3 annet ledd i dagens lov. Etter departementets vurdering bør jernbanens ansvar i tilfeller som dette være det samme uansett om skaden har rammet en reisende eller en tredjeperson. Det er ikke meningen at jernbanen skal være avskåret fra å påberope den alminnelige regelen i skadeserstatningsloven § 5-2.

Til § 13:

Bestemmelsen presiserer nærmere hvilken krets av personer jernbanen skal svare for i erstatningsrettslige sammenhenger. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til § 7 i dagens lov, og omfatter en større personkrets enn det som ellers følger av regelen om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven § 2-1. Bestemmelsen har kun betydning for skader som jernbanen ikke svarer direkte for på objektivt grunnlag. Når bestemmelsen foreslås flyttet til det nye kap IV, innebærer dette at den også vil komme til anvendelse der andre enn reisende er skadelidt. Flyttingen fører således til at området for bestemmelsen blir utvidet. Ingen av høringsinstansene hadde merknader til forslaget under høringen.

Departementet mener det er naturlig at jernbanen har det samme vide arbeidsgiveransvar i forhold til tredjepersoner som overfor de reisende. Når jernbanen undertiden bruker materiell og personell som tilhører andre jernbaneselskaper, bør dette verken komme de reisende eller andre til skade. Særlig gjelder dette der materiell eller personell måtte bli leid inn fra utlandet. Også tredjepersoner som har lidt skade bør i et slikt tilfelle kunne holde seg til det norske selskapet som driver trafikkvirksomheten. Uten en særlig regel på dette punkt, vil det være usikkert i hvilken grad trafikkselskapet hefter for innleid personell.

Til § 14:

Bestemmelsen svarer til § 9 i dagens lov. Flyttingen av bestemmelsen til kap IV innebærer imidlertid at den også får anvendelse når tredjepersoner er skadelidt.