4 Nærmere om 2003-tilleggsfondprotokollen

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Artikkel 1 inneholder definisjoner. Definisjonene er i hovedsak de samme som i 1992-fondskonvensjonen.

Artikkel 2

Artikkel 2 oppretter «Det internasjonale tilleggsfond for erstatning av oljesølsskade 2003», med korttittel «tilleggsfondet».

Artikkel 3

Artikkel 3 angir protokollens virkeområde. Protokollen dekker «forurensningsskade», som er definert på samme måte som i 1992-fondskonvensjonen, jf. artikkel 1. Protokollens geografiske virkeområde er også det samme som i 1992-fondskonvesjonen, skade forårsaket i en kontraherende stats territorium samt en sone på 200 nautiske mil fra grunnlinjen, men begrenset til de statene som blir medlemmer av tilleggsfondet. Et tilfelle av oljesøl som er omfattet av 1992-fondskonvensjonen faller derfor også automatisk inn under 2003-tilleggsprotokollen, forutsatt at skaden forårsakes innenfor territoriet eller 200-mils sonen til en stat som også er tilsluttet tilleggsfondet. På samme måte som under 1992-ansvarskonvensjonen og 1992-fondskonvensjonen, er det uten betydning for anvendelsen av reglene hvilken nasjonale tilknytning den oljetankeren som oljeutslippet skriver seg fra har, eller hvor skipets eier hører hjemme. Det er bare hvor skaden forårsakes som er avgjørende.

Tilleggserstatning

Under avsnittet «Tilleggserstatning» reguleres vilkårene for å få erstatning fra tilleggsfondet og andre spørsmål vedrørende ansvar og erstatning. Reglene om erstatning i 2003-tilleggsfondprotokollen er basert på reglene i 1992-fondskonvensjonen, slik at alle skader og tap som dekkes av 1992-fondet også faller inn under tilleggsfondet, forutsatt at den aktuelle staten i hvis områder skaden forårsakes er tilsluttet tilleggsfondet.

Artiklene 4 og 5

Artiklene 4 og 5 regulerer utbetalingen av og omfanget av erstatningen, og forholdet mellom 1992-fondet og tilleggsfondet i den forbindelse, og de to artiklene må sees i sammenheng. Etter artikkel 4 nr. 1 kommer tilleggsfondet inn i tilfelle der de skadelidte ikke får full erstatning for skaden etter 1992-fondskonvensjonen fordi det samlede tapet etter ulykken overskrider ansvarsgrensen der, samt i tilfelle hvor det er en risiko for dette.

Det følger av artikkel 5 at tilleggsfondet kan foreta utbetalinger når forsamlingen i 1992-fondet, foreløpig eller endelig, har besluttet å dekke bare en proporsjonal andel av kravene. I tilfelle der det er usikkert om 1992-fondets ansvarsgrenser vil være tilstrekkelig, kan 1992-fondet ikke utbetale hele erstatningsbeløpet med en gang, men må proratere utbetalingene inntil videre, for eventuelt å utbetale resten når det endelige omfanget av det samlede tapet er klarlagt. Artikkel 5 innebærer at tilleggsfondet i slike tilfelle kan komme inn og dekke det overskytende inntil videre, i henhold til prosedyrene i artikkel 5 og artikkel 9. Dette er en vesentlig forbedring av systemet, fordi det innebærer at de skadelidte vil kunne motta full erstatning straks vedkommendes tap er endelig klarlagt og anerkjent av 1992-fondet, også i tilfelle hvor det er usikkert om det samlede tapet vil kunne dekkes innenfor 1992-fondets ansvarsgrenser eller ikke.

Artikkel 4 nr. 2 etablerer ansvarsgrensen i tilleggsfondet slik at summen av det som er tilgjengelig under 1992-konvensjonene og fra tilleggsfondet er på maksimalt 750 millioner SDR (ca. 7,5 milliarder kr).

Også under tilleggsfondet vil utbetalingene bli proratert dersom det er en risiko for at det samlede tapet vil overstige ansvarsgrensen på 750 millioner SDR, jf. artikkel 4 nr. 3. Med en så høy ansvarsgrense er det imidlertid lite trolig at man vil få tap av en slik størrelsesorden at dette er aktuelt.

Etter artikkel 5 er det forsamlingen i tilleggsfondet som beslutter hvilke beløp som skal utbetales fra tilleggsfondet. Dette er det samme systemet som i 1992-fondet.

Artikkel 6

Artikkel 6 nr. 1 omhandler foreldelse. Foreldelse av retten til erstatning fra tilleggsfondet knyttes direkte til foreldelsen av retten til erstatning fra 1992-fondet. Hensikten med regelen er at det ikke skal være nødvendig for skadelidte å foreta fristavbrytende skritt overfor begge fondene. Det er tilstrekkelig at skadelidte foretar skritt som avbryter foreldelsesfristen overfor 1992-fondet i anledning en skade. Dette får etter artikkel 6 nr.1 automatisk tilsvarende fristavbrytende virkning i forhold til tilleggsfondet. Tilsvarende er det etter artikkel 6 nr. 2 nok at skadelidte fremsetter sitt krav overfor 1992-fondet. Kravet anses da samtidig fremsatt overfor tilleggsfondet.

Dette innebærer at for de skadelidte som fremsetter krav, vil de to fondene fremstå som en enhet. Skadelidte kan fremsette sitt totale krav overfor 1992-fondet, og trenger ikke selv å vurdere forholdet til tilleggsfondet.

Artikkel 7

Artikkel 7 tilsvarer reglene om jurisdiksjon og fondets partrettigheter i 1992-fondskonvensjonen artikkel 7. Det etableres særlige jurisdiksjonsregler i artikkel 7 nr. 2 og 3 som regulerer hvor søksmål kan reises mot tilleggsfondet når søksmål er reist mot 1992-fondet.

Artikkel 8

Artikkel 8 nr. 1 tilsvarerer reglene om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i 1992-fondskonvensjonen artikkel 8. Artikkel 8 nr. 2 inneholder en presisering av at det er anledning til å gi andre regler som innebærer at dommer blir anerkjent og fullbyrdet i minst like stor grad som det som følger av nr. 1. Regelen sier bare det som uansett gjelder, da bestemmelsene i nr. 1 er å anse som minimumskrav.

Artikkel 9

Artikkel 9 regulerer tilleggsfondets rett til inntreden i kravshaverens rettigheter til erstatning i forhold til skipets eier eller forsikringsgiver, samt i forhold til 1992-fondet i tilfelle der dette er aktuelt.

Avgifter

Artiklene 10 - 15 regulerer finansieringen av fondet. Finansieringen skjer på den samme måten som i 1992-fondet, ved en årlig avgift som pålegges mottakere av oljelaster i de kontraherende statene til 2003-tilleggsprotokollen. De nærmere reglene om avgiftsplikten er også de samme som i 1992-fondskonvensjonen. I en stat som er tilsluttet 2003-tilleggsfondprotokollen vil det derfor være de samme oljelastene til de samme oljeimportørene som legges til grunn ved avgiftsberegningen både i forhold til tilleggsfondet og i forhold til 1992-fondet. I et år hvor det skjer oljesølsulykker som aktiverer tilleggsfondet, vil det altså skulle betales avgift for den samme oljen to ganger, til henholdsvis 1992-fondet og til tilleggsfondet.

Artikkel 10

Artikkel 10 etablerer oljeimportørenes plikt til å betale avgift til tilleggsfondet. Plikten påhviler den som i et kalenderår sammenlagt har mottatt mer enn 150 000 tonn avgiftspliktig olje som er transportert sjøveien. Definisjonen av avgiftspliktig olje er den samme som i 1992-fondskonvensjonen, jf. 2003-tilleggsfondprotokollen artikkel 1 nr. 7 som viser til 1992-fondsprotokollen artikkel 1.

Artikkel 11

Artikkel 11 omhandler saksbehandlingen i tilleggsfondets forsamling i forbindelse med fastsettelsen av størrelsen på den årlige avgiften.

Artikkel 12

Artikkel 12 nr. 1 viser til at 1992-fondskonvensjonens artikkel 13 gjelder tilsvarende. 1992-fondskonvensjonen artikkel 13 omhandler rente mv. i tilfelle av forsinket innbetaling av avgiften. Artikkel 12 nr. 2 viser til at 1992-fondskonvensjonen artikkel 14, som gir en kontraherende stat anledning til selv å påta seg den avgiftplikten som ellers påhviler oljeimportørene, gjelder på samme måte i forhold til tilleggsfondet. Dette har ikke vært aktuelt for Norge under 1992-fondskonvensjonen, og vil heller ikke være aktuelt i forbindelse med 2003-tilleggsfondprotokollen.

Artikkel 13

I artikkel 13 nr. 1 pålegges statene en plikt til å rapportere mengde mottatt avgiftspliktig olje, samt hvem som er mottagere av oljen, til direktøren for tilleggsfondet. Systemet for rapportering er slik at rapportering til direktøren for 1992-fondet anses å oppfylle rapporteringsplikten også under 2003-tilleggsfondprotokollen. Det er den samme importerte oljen og de samme importørene som skal rapporteres til de to fondene, og dette er derfor en praktisk ordning. Den nærmere reguleringen av rapporteringsplikten er for øvrig også lik den tilsvarende rapporteringsplikten under artikkel 15 i 1992-fondskonvensjonen.

Etter artikkel 13 nr. 2 kan medlemsstaten bli pliktig til å dekke fondets tap dersom rapporteringsplikten misligholdes, og dette medfører tap for fondet. Det vil her ikke være tale om ansvar for oljesølsulykker som inntreffer, kun for den avgiften som eventuelt er misligholdt. Problemstillingen er lite relevant for Norge, som ikke har hatt noen problemer med å overholde rapporteringsplikten til 1992-fondet.

Artikkel 14

I artikkel 14 etablerer 2003-tilleggsfondprotokollen et nytt system med minimumsbidrag. Uansett hvor lite olje en medlemsstat mottar, bestemmer artikkel 14 nr. 1 at enhver kontraherende stat skal anses å motta et minimumskvanta på minst 1 million tonn avgiftspliktig olje. Om det ikke finnes, eller det ikke er rapportert til fondet at det finnes, mottakere av en slik mengde avgiftspliktig olje, vil staten selv måtte betale avgiften til tilleggsfondet. For Norges del er dette ikke en aktuell bestemmelse, da norske oljeimportører uansett innrapporterer mer enn 1 million tonn avgiftspliktig olje til fondet hvert år. Hensikten med denne minimumsregelen er å disiplinere medlemsstatene slik at medlemskapet tas alvorlig, herunder med hensyn til rapportering av olje. Tanken er også at man her får tilgang til en ekstraordinær tilleggsdekning som ikke bør være «gratis», selv for stater som bare importerer meget begrensede mengder olje. Grensen på 1 million tonn innebærer at bestemmelsen er av betydning for et meget lite antall stater.

Artikkel 15

Artikkel 15 gir tilleggsfondet anledning til å nekte å utbetale erstatning for forurensningsskade som inntreffer i en stat som ikke har oppfylt sine forpliktelser etter artikkel 13 til å innrapportere mottatt mengde avgiftspliktig olje. I slike tilfelle gis den aktuelle staten en frist på ett år for å oppfylle sine forpliktelser til innrapportering. Om denne fristen ikke etterkommes, skal erstatning ikke utbetales. På samme måte som i forhold til artikkel 13, er hensikten med artikkel 14 å disiplinere medlemsstatene.

Organisasjon og administrasjon

Artikkel 16 og 17

Artiklene 16 og 17 omhandler organisasjon og administrasjon av tilleggsfondet. Reglene er utarbeidet med tanke på at 1992-fondet og tilleggsfondet i størst mulig grad skal kunne ha felles administrasjon, for å sikre et effektivt system totalt sett. Disse organisatoriske bestemmelsene omhandles ikke videre her.

Overgangsbestemmelser

Artikkel 18

Artikkel 18 gir overgangsbestemmelser i form av særskilte regler om avgiftsplikten i en viss periode etter at protokollen er trådt i kraft. Reglene innfører såkalt «capping», som innebærer at en stat som har mottatt en samlet mengde avgiftspliktig olje som overstiger en viss prosentvis andel av den totale mengden importert olje i protokollens medlemsstater, får redusert sin avgiftsplikt i en overgangsperiode. Dette innebærer at det overskytende må dekkes av de øvrige medlemmene. Bakgrunnen for en slik regel om «capping» er at Japan krevet dette under forhandlingene. I høringsbrevet 18. mars 2003 forut for forhandlingene i IMO uttalte Nærings- og handelsdepartementet følgende om «capping»:

«Ved revisjonsforhandlingene i 1992 aksepterte man et japansk forslag om capping. Dette innebar at man satte en maksimalgrense på en enkeltstats medlemsbidrag. Det overskytende ble fordelt på de andre medlemmene. Det var den gang avgjørende å få Japan tidlig med i det nye systemet fordi de er den største bidragsyteren. Man aksepterte derfor den gang at Japans andel ble begrenset til 27,5 % av bidragene i en overgangsfase, selv om Japans kontribusjon skulle være høyere i forhold til omfanget av oljeimport til Japan. Det er ventet at Japan vil fremme et tilsvarende forslag under behandlingen av Supplementary Fund.»

På samme måte som i 1992, og på den samme bakgrunn, ble det også i forhandlingene om 2003-tilleggsfondprotokollen nødvendig å tilby Japan en regel om «capping», for å få Japan med i systemet. Artikkel 18 bestemmer at det skal gjelde en maksimalgrense for en enkelt medlemsstatens bidrag til tilleggsfondet på 20 % av den totale mengde avgifter. Denne «cappingen» skal i henhold til artikkel 18 nr. 4 gjelde i en begrenset tidsperiode, enten inntil den totale mengde avgiftspliktig olje mottatt av alle kontraherende stater i et kalenderår har nådd 1 milliard tonn, eller i 10 år fra protokollens ikrafttredelse, avhengig av hva som først inntreffer. Det er sannsynlig at regelen om capping vil gjelde i 10-år fra ikrafttredelsen.

Avsluttende bestemmelser

Artikkel 19

Artikkel 19 regulerer undertegning, ratifikasjon, godtakelse, godkjennelse, og tiltredelse. Konvensjonen er åpen for undertegning fra 31. juli 2003 til 30. juli 2004. Stater kan velge om de vil slutte seg til protokollen ved undertegning i medhold av nr. 2 bokstav (a), ved undertegning med forbehold for ratifikasjon el.l. som etterfølges av ratifikasjon i medhold av nr. 2 bokstav (b), eller om de vil tiltre protokollen direkte uten forutgående undertegning i medhold av nr. 2 bokstav (c).

Bare kontraherende stater til 1992-fondskonvensjonen kan bli kontraherende stat til protokollen.

Artikkel 20

Artikkel 20 pålegger statene en plikt til å rapportere om avgiftpliktig olje i medhold av artikkel 15 allerede fra undertegningen eller tiltredelsen mv., selv om protokollen ikke er trådt i kraft. Det skal også ved undertegningen eller tiltredelsen el.l. rapporteres om kvanta avgiftspliktig olje mottatt i det foregående kalenderår.

Artikkel 21

Etter artikkel 21 trer protokollen i kraft tre måneder etter den dato da åtte stater har tiltrådt konvensjonen, forutsatt at de åtte aktuelle statene har mottatt til sammen minst 450 millioner tonn avgiftspliktig olje til 1992-fondet i det foregående kalenderår. For en stat som tiltrer protokollen, trer den i kraft for den staten tre måneder etter deponeringen av vedkommende dokument.

Artikkel 22

Artikkel 22 regulerer tidspunktet for første sesjon i forsamlingen i tilleggsfondet, og omhandles ikke nærmere her.

Artikkel 23

Artikkel 23 regulerer revidering og endring av protokollen, og omhandles ikke nærmere her.

Artikkel 24

Artikkel 24 omhandler adgangen til å endre begrensningsbeløpet etter en spesiell prosedyre som ikke krever diplomatkonferanse. Bestemmelsen er standard i IMO-konvensjoner som omhandler erstatningsansvar, og innebærer at slik endring under visse forutsetninger kan vedtas i IMOs juridiske komité med to tredelers majoritet.

Artikkel 25

Artikkel 25 omhandler forholdet mellom 1992fondskonvensjonen og 2003-tilleggsfondprotokollen for det tilfellet at begrensningsbeløpene i 1992fondskonvensjonen heves. I så fall kan også begrensningsbeløpet i 2003-tilleggsfondprotokollen økes tilsvarende etter prosedyren omhandlet i artikkel 24.

Artikkel 26

Artikkel 26 omhandler oppsigelse av protokollen. Protokollen kan sies opp når som helst av en kontraherende stat. Oppsigelse skjer ved deponering av et dokument hos generalsekretæren, og trer i kraft 12 måneder etter deponeringen.

Artikkel 27

Artikkel 27 omhandler ekstraordinære sesjoner i fondets forsamling i visse tilfelle.

Artikkel 28

Artikkel 28 omhandler opphør av protokollen dersom kontraherende stater blir mindre enn syv, eller total mengde avgiftspliktig olje faller under 350 millioner tonn.

Artikkel 29

Artikkel 29 omhandler prosedyrene ved likvidasjon av fondet.

Artikkel 30

Artikkel 30 omhandler generalsekretærens oppgaver som depositar for protokollen.

Artikkel 31

Artikkel 31 omhandler språk.