6 Økonomiske og administrative konsekvenser av tiltredelse til 2003-tilleggsfondprotokollen

Tilleggsfondet vil medføre at det stilles vesentlig større beløp til disposisjon for opprensningsaksjoner og kompensasjon for økonomisk skade ved oljesøl fra oljetankere i tilfelle der tapene er så omfattende at 1992-fondskonvensjonen ikke gir full erstatning. Med tilleggsfondet er man sikret at det gis full erstatning til alle skadelidte, både det offentlige og private, selv etter de helt ekstraordinære oljesølskatastrofene. En slik sikkerhet har man i dag ikke uten tilleggsfondet.

For importører av avgiftspliktig olje vil forslaget medføre økte kostnader i form av avgifter til tilleggsfondet, dersom det inntreffer slike oljesølsulykker at tilleggsfondet kommer inn. Det er ikke mulig å gi noe eksakt tall på hvilke beløp som vil påløpe i slik avgift. Dette avhenger for det første av hvilke stater som tiltrer tilleggsfondet, og som derved er med på å dele kostnadene. Norge er imidlertid blant de mindre oljeimportørene, og vil derfor ikke bære hovedbyrden av finansieringen. I 2001 var norske oljeimportørers andel til 1992-fondet 2,44 % av samlet innbetalt beløp. Dersom man legger til grunn at alle EU-landene (inkludert de nye medlemsstatene) og Norge ratifiserer 2003-tilleggsfondprotokollen, vil Norges andel bli ca. 4,73 % av tilleggsfondet. Man kan imidlertid regne med at også større land utenfor Europa, som Canada, Australia og Japan, også vil ratifisere protokollen etter hvert. I så fall reduseres Norges andel vesentlig i forhold til tallet over. Man vil da nærme seg en andel på 2 til 3 prosent

Hva norske oljeimportørers andel av avgiften vil utgjøre i kostnader er imidlertid også helt avhengig av hvilke ulykker som skjer. Det vil bare være helt unntaksvis, og langt fra hvert år, at det vil inntreffe oljesølskatastrofer i en slik størrelsesorden at tilleggsfondet vil komme inn. Mens 1992-fondet kan sammenlignes med en alminnelig forsikring for påregnelige tilfelle som «alle» bør ha, kan tilleggsfondet mer sammenlignes med en form for «toppforsikring» for de som ønsker trygghet også for de helt ekstraordinære tilfellene. Det kan gå tiår uten noen slik ulykke. På den annen side vil slike ulykker også kunne inntreffe hyppigere enn man forventer i dag. Siden 1969 har det imidlertid, i de statene som er medlemmer av de internasjonale konvensjonene, bare vært ulykkene med Erika i 1999 og Prestige i 2002 hvor samlet tap etter en oljesølsulykke har oversteget 203 millioner SDR (1992-fondskonvensjonens nye ansvarsbeløp etter 1. november 2003). I forbindelse med ulykken med Erika var det pr. 10. oktober 2003 «bare» kommet inn krav til fondet på til sammen 173 millioner SDR, men etter det departementet har fått opplyst har bl.a. franske Total her hatt betydelige utgifter (muligens opp mot 200 mill. SDR) som ikke er meldt inn i fondet. Etter ulykken med Prestige var det pr. 1.oktober 2003 innkommet krav til fondet på samlet ca. 435 millioner SDR. (USA er ikke med i de internasjonale oljesølskonvensjonene, men likevel bør også her nevnes ulykken med «Exon Valdez» i 1989 hvor det samlede tapet var enormt, på over 1 milliard USD.)

Om det skulle inntreffe en ulykke der det samlede tapene er på 750 millioner SDR, vil 203 millioner SDR hvile på 1992-fondet og 547 millioner SDR på tilleggsfondet. Med en norsk andel på 3 % i tilleggsfondet ville i et slikt tilfelle ca 164 mill. kr. i avgifter til tilleggsfondet falle på norske avgiftspliktige, i tillegg til avgiften under 1992-fondet. Det er imidlertid lite sannsynlig at man vil få en ulykke der tapene er så høye som maksimalgrensen på 750 millioner SDR. Ved en ulykke på for eksempel 400 millioner SDR, hvilket altså ville innebære tap i en størrelsesorden tilsvarende de innkomne kravene etter ulykken med Prestige, ville 197 millioner falle på 2003-tilleggsfondet. 3 % av dette ville utgjøre ca. 5,9 millioner SDR, eller ca 60 millioner kr.

Innrapporteringen av avgiftspliktig olje til tilleggsfondet vil ikke medføre noen økt administrativ byrde av betydning verken for myndighetene eller for oljeimportørene. Myndighetene foretar allerede i dag slik innrapportering til 1992-fondet. Det vil være den samme oljen til de samme importørene som skal innrapporteres til tilleggsfondet, og det følger av 2003-tilleggsfondprotokollen artikkel 13 at innrapporteringen til 1992-fondet samtidig skal anses som innrapportering til tilleggsfondet. Det blir altså ingen dobbeltrapportering.