2 Bakgrunn - historikk

I forbindelse med tilpassingen av pensjonsordningen i Statens Pensjonskasse til det nye systemet i folketrygden fra 1967, ble det i 1966 ført forhandlinger med arbeidstakernes organisasjoner. I statens tilbud var det blant annet foreslått:

«Folkepensjonens tilleggspensjon skal i alminnelighet i sin helhet gå til fradrag i tjenestepensjonen. Reglene forutsettes imidlertid utformet slik at den del av tilleggspensjonen som måtte være opptjent ved inntekter som ikke er pensjonsgivende i staten, heller ikke trekkes fra i tjenestepensjonen.»

Gjennom årene har det vært ulik forståelse av disse forutsetningene og betydningen av tilbudet. Det har vært lovendringer og rettssaker.

I 1972 ble det gitt bestemmelser som skulle sikre at opptjening i folketrygden som ikke samtidig ga opptjening i tjenestepensjonsordningen, skulle være samordningsfri, såkalt «fiktivfordel».

Sosialdepartementets oppfatning i de følgende årene var at den samordningsfrie delen bare skulle gjelde tilleggspensjon som var opptjent av medlemmet av tjenestepensjonsordningen, mens det skulle gjøres fullt fradrag for tilleggspensjon som var tjent opp av ektefellen til medlemmet.

Tjenestemannsorganisasjonene og pensjonistorganisasjonene mente at dette stred mot tilbudet fra 1966, og krevde en omlegging av praksis slik at også avledet tilleggspensjon fra avdød ektefelle skulle være samordningsfri.

Bakgrunnen for problemstillingen er folketrygdens bestemmelser om beregning av tilleggspensjon til gjenlevende ektefelle. Denne kan utgjøre enten full egen tilleggspensjon eller 55 prosent av summen av begge ektefellers tilleggspensjon (kombinert tilleggspensjon) dersom dette er gunstigere. Sistnevnte bestemmelse innebærer dessuten at gjenlevende som selv ikke har opptjent tilleggspensjon er sikret 55 prosent av den avdøde ektefelles opptjening i en egen alders- eller uførepensjon.

I 1989 foreslo regjeringen endringer i samordningsloven som tok sikte på å løse problemet. Regjeringen la fram to alternativer i Ot. prp. nr. 38 for 1988-89:

Alternativ 1, som er kalt «parallellitetsprinsippet», innebærer at samordningen begrenses til den tilleggspensjon i folketrygden som er opptjent av medlemmet av tjenestepensjonsordningen. Eventuell merytelse fra avdød ektefelle (kombinert tilleggspensjon) holdes utenfor samordningen.

Alternativ 2, som er kalt «fridelsprinsippet», medfører at for gjenlevende ektefelle med egen tjenestepensjon, skal 55 prosent av den avdødes ektefelles tilleggspensjon i folketrygden holdes utenfor samordningen. Dette skal gjelde uavhengig av om pensjonisten bare mottar egen tilleggspensjon eller kombinert tilleggspensjon fra folketrygden.

Før Stortinget hadde behandlet proposisjonen, avsa Eidsivating lagmannsrett den 17. mars 1989 dom i den såkalte Bjøraanesset-saken. Retten kom til at den gjenlevendes egenopptjente tilleggspensjon i folketrygden, ikke kunne samordnes med tjenesteenkepensjon. Avdøde medlem hadde ikke tjent opp noe tilleggspensjon i folketrygden siden han var yrkesaktiv før 1967. Dommen ble ikke anket til Høyesterett. Resultatet av dommen var i samsvar med det lovforslag regjeringen hadde lagt fram.

Stortingsflertallet (alle unntatt Fremskrittspartiet) gikk inn for dette såkalte «parallellitetsprinsippet» som ble tatt inn i samordningsloven § 23 nr. 2 ved lov 16. juni 1989 nr. 89. Det innebærer at medlemmets egenopptjente tilleggspensjon i folketrygden skal samordnes som tidligere, mens merytelse fra avdød ektefelle holdes utenfor samordningen.

Våren 1990 ble det satt fram et privat lovforslag av stortingsrepresentantene John Alvheim og Inger-Marie Ytterhorn (Dok. nr. 8:24 for 1989-90). Forslaget innebar at samordningsfradraget for tilleggspensjonen skulle beregnes slik at «pensjonisten ikke taper på at pensjonisten selv eller ektefellen, har tjent opp pensjonspoeng i folketrygden.» Bakgrunnen for forslaget var at man mente lovendringen i 1989 førte til at medlemmets opptjening av tilleggspensjon i folketrygden kunne bli tapsbringende i en rekke tilfeller.

Forslaget ble sendt til regjeringen for en nærmere vurdering (Innst.S.nr. 60 for 1989-90). En ekspertgruppe som ble satt ned høsten 1990, mente at samordningsloven § 23 nr. 2 etter endringene i 1989 ga rimelige og tilsiktede samordningsresultater. De løsningene som var mulige, ville enten bli for kostbare eller skape nye urimeligheter. Den 31. januar 1992 la departementet fram problemstillingen i St. meld. nr. 29 for 1991-92. Departementet kom til samme konklusjon som arbeidsgruppen.

Stortingets forbruker- og administrasjonskomite foreslo imidlertid en ny og gunstigere regel når pensjonen fra tjenestepensjonsordningen var en enke- eller enkemannspensjon, se Innst. O. nr. 51 for 1991-92. Etter komiteens forslag skulle

«den tilleggspensjon fra folketrygden som enken eller enkemannen har opptjent i sin helhet betraktes som en fridel og holdes utenfor samordningen .»

Forslaget ble vedtatt av Odelstinget, men ikke av Lagtinget. Etter ny behandling i Odelstinget ble forslaget endret slik at den nye og gunstige samordningsregelen skulle gjelde bare når pensjonen fra tjenestepensjonsordningen var en ikke-ervervsprøvd enkepensjon, det vil si enkepensjon etter medlem tilsatt før 1. oktober 1976. I de tilfellene tjenestepensjonen var en alders- eller uførepensjon, ble det foreslått at Kongen skulle gi forskrift om lemping av samordningen for gjenlevende ektefelle som mottok tilleggspensjon fra folketrygden basert både på egen og avdød ektefelles opptjening. Forslagene ble vedtatt ved lov 5. juni 1992 nr. 53 og tatt inn i samordningsloven § 23 nr. 2 som nye fjerde og femte ledd.

En slik forskrift er ikke gitt. Det har vist seg svært vanskelig å få til en praktikabel særordning og lovhjemmelen er heller ikke dekkende. En arbeidsgruppe som ble satt ned i 1992 frarådet en slik forskriftsregulering, som både ville bli komplisert og skape nye skjevheter. Det samme gjorde Samordningsutvalget i 1995.

I høringsrunden for Samordningsutvalgets innstilling våren 1996 fikk en slik «lempingsregel» heller ingen tilslutning. Stort sett er det bred oppslutning til samordningsreglene fra 1989, såvel fra arbeidsgiverorganisasjonene som arbeidstakerorganisasjonene og fra pensjonskassene som administerer ordningene. Norsk Pensjonistforbund derimot er av en annen oppfatning.

Statens Pensjonskasse fikk ved den såkalte Lassung-dommen i 1994 (Rt 1994 side 215), medhold i at samordningslovensloven § 23 nr 2 praktiseres korrekt av pensjonskassene i offentlig sektor. Statens Pensjonskasse hadde forut fått medhold i Trygderetten og Eidsivating lagmannsrett.

Ved behandlingen av Dokument nr. 8:66 (1995-96), jf Innst. S. nr. 66 (1996-97), vedtok Stortinget at «forslag fra stortingsrepresentant John Alvheim om å sørge for riktig praktisering av samordningsloven slik at ingen kan tape på å ha opptjent pensjonspoeng i folketrygden - oversendes Regjeringen for vurdering og oppfølging i forbindelse med arbeidet med Samordningsutvalgets innstilling og lovforslag.»

Som nevnt innledningsvis er det ønskelig å se forslaget fra Samordningsutvalget om en eventuell avvikling av samordningsloven og en overføring av samordningsbestemmelsene til regelverket for de enkelte pensjonsordningene i en større sammenheng.

Samordningsutvalgets forslag om overgang til såkalte «nettoytelser» for etterlattepensjoner, er under vurdering i Arbeids- og administrasjonsdepartementet, og det tas sikte på å legge fram lovforslag om dette samtidig med andre endringer i loven om Statens Pensjonskasse våren 1999.