9 Opprettinger og presiseringer i lovtekst

9.1 Skatteloven § 2–38

Skatteloven § 2–38 har regler om fritaksmetoden. Fritaksmetoden innebærer at utbytte og gevinst på aksjer mv. er skattefritt når aksjonæren er et selskap. Tilsvarende er det ikke fradrag for tap på slike investeringer. For aksjeinvesteringer i aksjer mv. innenfor EØS gjelder fritaksmetoden uavhengig av eierandel aksjonæren har i selskapet. Utenfor EØS er det oppstilt to vilkår for at fritaksmetoden skal komme til anvendelse. For det første må selskapet ikke være hjemmehørende i et lavskatteland. For det andre gjelder fritaksmetoden ikke for inntekt og tap på porteføljeinvesteringer. Med porteføljeinvesteringer menes her at skattyter over et nærmere definert tidsrom har eid mindre enn 10 prosent av kapitalen og hatt mindre enn 10 prosent av stemmene som kan avgis på generalforsamlingen i selskapet.

I Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) kapittel 14 foreslo departementet regler om avgrensning av fritaksmetodens anvendelsesområde for investeringer i EØS. For investeringer i lavskatteland innenfor EØS ble det foreslått å lovfeste et krav om at om at det utenlandske selskapet måtte være reelt etablert i EØS-staten og drive reell økonomisk aktivitet der for at fritaksmetoden skal komme til anvendelse. Forslaget ble vedtatt uten endringer.

I kapittel 14.4.2 i proposisjonen omtales også et forslag om avskjæring av tapsfradrag når fritaksmetoden ikke kommer til anvendelse på inntekt fra investeringer i EØS fordi kravet til reell etablering/aktivitet ikke er oppfylt. Det uttales:

«I de tilfeller fritaksmetoden ikke ville komme til anvendelse på inntekt fra investeringer i EØS grunnet at kravet til reell etablering/aktivitet ikke er oppfylt, foreslår departementet at det ikke gis fradrag for tap på slike investeringer. Et system som hadde gitt fradrag for tap i slike situasjoner ville åpne for tilpasninger. For eksempel kunne selskapets fysiske eller økonomiske substans helt eller delvis fjernes før man realiserte aksjer med tap.»

Dette forslaget ble imidlertid ikke reflektert i forslaget til endring av lovteksten i skatteloven § 2–38 tredje ledd bokstav a. Departementet foreslår derfor å endre skatteloven § 2–38 tredje ledd a slik at forslaget reflekteres i lovteksten. Det vises til forslag til endring av skatteloven § 2–38 tredje ledd bokstav a.

I sammenheng med endringen beskrevet ovenfor ble det også foreslått, og vedtatt, en endring i reglene om fritaksmetodens anvendelse på kildeskatt på utbytte på aksjer som reelt eies av selskaper mv. hjemmehørende i andre EØS-stater, jf. skatte­loven § 2–38 femte ledd. Det ble også her oppstilt et krav om at selskapet som mottar utbytte må være reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet innenfor EØS for at fritaksmetoden skal komme til anvendelse, slik at det ikke skal ilegges kildeskatt etter skatteloven § 10–13. Ordlyden i § 2–38 femte ledd avviker imidlertid noe fra ordlyden i tredje ledd bokstav a. Etter ordlyden i tredje ledd bokstav a er det blant annet et vilkår at selskapet driver « reell økonomisk aktivitet », mens vilkåret i femte ledd er at selskapet driver « reell økonomisk virksomhet ». Det har ikke vært tilsiktet noen forskjell i kravet til økonomisk aktivitet i tredje ledd a og femte ledd. Departementet foreslår derfor at ordlyden i femte ledd tilpasses ordlyden i tredje ledd slik at «økonomisk virksomhet» endres til «økonomisk aktivitet».

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 2–38 femte ledd.

9.2 Skatteloven § 10–64

Skatteloven § 10–64 bokstav b har regler om begrensning av NOKUS-reglenes virkeområde innen EØS. Denne reglen ble foreslått av departementet i Ot.prp. nr. 1 (2007-2008) kapittel 14 sammen med forslag om regler om avgrensning av fritaksmetodens anvendelsesområde for investeringer i EØS.

Ordlyden i § 10–64 bokstav b avviker imidlertid noe fra ordlyden i § 2–38 tredje ledd bokstav a. Etter ordlyden i tredje ledd bokstav a er det blant annet et vilkår at selskapet driver « reell økonomisk aktivitet », mens vilkåret i § 10–64 bokstav b er at selskapet driver « reell økonomisk virksomhet ». Det har ikke vært tilsiktet noen forskjell i kravet til økonomisk aktivitet i § 2–38 tredje ledd a og § 10–64 bokstav b. Departementet foreslår derfor at ordlyden i § 10–64 bokstav b tilpasses ordlyden i § 2–38 tredje ledd, slik at «økonomisk virksomhet» endres til «økonomisk aktivitet». Forslaget tilsvarer endringen foreslått i § 2–38 femte ledd, omtalt foran under avsnitt 9.2.

Det vises til forslag til endring av skatteloven § 10–64 bokstav b.

9.3 Skatteloven § 5–15 første ledd bokstav g

Etter skatteloven § 5–15 første ledd bokstav g skal ettergivelse av utdanningslån i medhold av lov om utdanningsstøtte til elever og studenter § 8 tredje ledd tredje og fjerde punktum ikke regnes som inntekt. Loven det vises til er nå opphevet og avløst av lov om utdanningsstøtte av 3. juni 2005 nr. 37. Etter den nye loven er bestemmelsen om ettergivelse regulert i § 10 tredje ledd. Det foreslås derfor at skatteloven § 5–15 første ledd bokstav g første punktum endres slik at den viser til lov om utdanningsstøtte § 10 tredje ledd.

Utdanningsstøtteloven av 1985 ga rett til ettergivelse «for låntakere som er bosatt i og utøver et yrke i Finnmark eller i visse deler av Troms, og for leger som utøver legeyrket i utvalgte kommuner...», jf. § 8. I lov om utdanningsstøtte § 10 tredje ledd, er dette endret til at lån kan ettergis «...når låntaker er bosatt og utøver et yrke i Finnmark eller andre bestemte deler av landet». Skatteloven § 5–15 første ledd bokstav g første punktum er ikke endret i tråd med dette, og det foreslås nødvendige tilpasninger i ordlyden, slik at det blir samsvar mellom lovene.

Etter annet punktum i skatteloven § 5–15 første ledd bokstav g kan utdanningslån ettergis i medhold av utdanningsstøtteloven av 1985 § 8 tredje ledd fjerde punktum. Bestemmelsen gjelder for låntaker som er bosatt og utøver et yrke i nærmere angitte kommuner i Indre Namdal. Alternativet er ikke lenger aktuelt, og skatteloven § 5–15 første ledd bokstav g annet punktum foreslås derfor opphevet.

Det vises til forslag til endringer av skatteloven § 5–15 første ledd bokstav g. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2008.

9.4 Skatteloven § 6–30 annet ledd første punktum

Etter skatteloven § 6–30 annet ledd første punktum omfatter minstefradraget fradrag for forsikringspremie mv etter § 6–47 e til g. Dette gjelder fradragsberettiget premie til syke- og ulykkesforsikring, premie til frivillig trygd og tvungne innskudd i vikarkasse.

Tidligere var fradragsretten for premie til syke- og ulykkesforsikring, premie til frivillig trygd og tvungne innskudd i vikarkasse regulert i bokstavene e til g i skatteloven § 6–47 første ledd. Ved lov 15. desember 2006 nr. 81 ble skatteloven § 6–47 første ledd endret, slik at bokstavene c og d ble opphevet. De tidligere bokstavene e, f og g ble isteden c, d og e. Endringen skjedde med virkning fra og med inntektsåret 2007.

Ved lov 25. juni 2004 nr. 42 var det for øvrig blitt føyd et nytt annet ledd til skatteloven § 6–47 med virkning fra og med inntektsåret 2004. Reglene om fradragsrett for premie til syke- og ulykkesforsikring, premie til frivillig trygd og tvungne innskudd i vikarkasse står derfor nå i § 6–47 første ledd.

På denne bakgrunn foreslås at skatteloven § 6–30 annet ledd første punktum endres, slik at det viser til bokstavene c til e i skatteloven § 6–47 første ledd istedenfor til bokstavene e til g i skatteloven § 6–47. Endringen har ikke materielle virkninger. Det vises til utkast til endring i skatteloven § 6–30 annet ledd første punktum. Det foreslås at endringen trer i kraft straks, med virkning fra og med inntektsåret 2007.

9.5 Skatteloven § 14–45 tredje ledd

Skatteloven § 14–45 omhandler bl.a. hvilke gevinster og tap som skal føres på gevinst- og tapskonto. Bestemmelsen nevner likevel ikke at også ikke-inntektsført gevinst, samt tap ved realisasjon av ikke-avskrivbare driftsmidler, jf. skatteloven § 14–52, skal føres på gevinst- og tapskontoen. Den manglende henvisningen gjør at skatteloven § 14–45 ikke er utfyllende med hensyn til hvilke poster som skal føres på gevinst- og tapskonto.

Skatteloven § 14–45 tredje ledd inneholder en henvisning til skatteloven § 14–60, og bestemmer at gevinst og tap på driftsmidler som nevnt i § 14–60 skal føres på gevinst- og tapskontoen. Reglene i § 14–60 gjelder bare for driftsmidler som omfattes av saldoreglene, jf. § 14–60 fjerde ledd. Det følger derfor allerede av skatteloven § 14–44 tredje ledd, jf. § 14–45 annet ledd, at ikke-inntektsført gevinst samt tap ved realisasjon av slike driftsmidler skal føres på gevinst- og tapskonto. Henvisningen i skatteloven § 14–45 tredje ledd til skatteloven § 14–60 er derfor overflødig.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at henvisningen i skatteloven § 14–45 tredje ledd til skatteloven § 14–60 erstattes med en henvisning til skatteloven § 14–52. Det vises til utkast til oppretting av skatteloven § 14–45 tredje ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2008.

9.6 Endring i lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv.

Fra 1. januar 2004 er det innført en generell kompensasjonsordning for merverdiavgift i kommunesektoren. Den generelle kompensasjonsordningen er hjemlet i lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. (kompensasjonsloven).

Formålet med den generelle kompensasjonsordningen er å motvirke at merverdiavgiften blir styrende for kommuners valg mellom å produsere avgiftspliktige tjenester med egne ansatte fremfor å kjøpe dem med avgift fra andre. Som det følger av formålet er kompensasjonsordningen dermed ingen støtteordning for kommunesektoren. Ordningen er finansiert av kommunesektoren selv gjennom trekk i kommunenes frie inntekter. Ordningen er således provenynøytral for staten.

For å motvirke nye konkurransevridninger som den generelle kompensasjonsordningen kan gi opphav til er også enkelte private og ideelle virksomheter omfattet. Hvem disse er fremgår av kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Det følger av denne bestemmelsen at private og ideelle virksomheter som produserer slike helse-, sosiale- og undervisningstjenester som kommunen er pålagt ved lov å utføre, omfattes av ordningen.

På helsesektoren omfatter kompensasjonsordningen bl.a. primærhelsetjenesten etter kommunehelsetjenesteloven § 1–3. Fastlegeordningen er en del av allmennlegetjenestene. Det følger imidlertid av forarbeidene til kompensasjonsloven at leger som arbeider som selvstendig næringsdrivene og som har fastlegeavtale med kommunen likevel ikke omfattes av kompensasjonsordningen, jf. Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) Skatte- og avgiftsopp­legget 2004 – lovendringer kapittel 20.8.2.2. Fast­legene er mange, og man anså at det ville medføre at kompensasjonsordningen ble svært omfattende dersom disse ble omfattet. I tillegg var det problemer med å anslå omfanget av konkurransevridningsproblemet som denne gruppen kunne gi opphav til. Det samme gjelder for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale som arbeider som selvstendig næringsdrivende.

Som det følger av foranstående er kompensasjonsordningen dessuten ingen støtteordning, men finansiert av de kompensasjonsberettigde selv. Dersom fastleger og fysioterapeuter hadde vært omfattet av ordningen, ville det være nødvendig å sikre at dette også ble gjennomført innen en provenynøytral ramme.

For klarhets skyld anser departementet det hensiktsmessig at det også fremkommer av selve lovteksten at privatpraktiserende allmennleger og fysioterapeuter ikke er omfattet av kompensasjonsordningen. Det foreslås derfor at det tas inn en utrykkelig bestemmelse i kompensasjonsloven om at privatpraktiserende allmennleger og fysioterapeuter ikke omfattes av kompensasjonsordningen. Dette er kun en presisering av gjeldende rett. Det vises til forslag til nytt annet ledd i kompensasjonsloven § 2. Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd. Det foreslås at endringen trer i kraft straks.

9.7 Skattebetalingsloven 1952 § 21 og § 27 nr. 4 og skattebetalingsloven 2005 §§ 4–7 og 7–1

Ved lov 15. desember 2006 nr. 71 ble skattebetalingsloven 1952 § 21 og § 27 nr. 4 vedtatt endret slik at fristen for å betale tilleggsforskudd ble flyttet fra 30. april til 31. mai for skattytere som ikke får forhåndsutfylt selvangivelse etter ligningsloven § 4–7 nr. 2. Samtidig ble det i skattebetalingsloven 2005 vedtatt en ny § 4–7, som gir uttrykk for samme regel. Endringene i skattebetalingsloven 1952 ble i forbindelse med oppretting av lovtekst vedtatt på nytt ved lov 29. juni 2007 nr. 47.

Ligningsloven § 4–7 ble i forbindelse med innføringen av forhåndsutfylt selvangivelse for næringsdrivende endret ved lov 14. desember 2007 nr. 103 om endringer i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven). Denne endringen medførte at den nye lovteksten til skattebetalingsloven 1952 § 21 og skattebetalingsloven 2005 § 4–7 inneholder misvisende henvisninger til ligningsloven § 4–7 nr. 2. Departementet foreslår endringer slik at dette blir rettet opp.

Samtidig foreslås opphevelse av del II i begge de nevnte endringslovene (15. desember 2006 og 29. juni 2007) til skattebetalingsloven 1952. Disse delene er overflødige på grunn av andre lovendringer, og er heller ikke satt i kraft. Opphevelsen innebærer derfor bare en ren opprydding i regelverket.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks. Endringene i skattebetalingsloven 2005 vil imidlertid først få virkning når loven trer i kraft for skattekravene 1. januar 2009.

Departementet viser til forslag til endringer i skattebetalingsloven 1952, skattebetalingsloven 2005, lov 15. desember 2006 nr. 71 og lov 29. juni 2007 nr. 47.

9.8 Ligningsloven § 6–1

Ligningsloven § 6–1 bestemmer at:

«1. Den som har – eller kan pålegges – oppgaveplikt etter dette kapittel, skal innrette sin regnskapsføring slik at oppgavene kan gis og kontrolleres. Den som ikke er regnskapspliktig, har tilsvarende plikt til å gjøre notater.

2. Departementet kan gi forskrifter om hvordan regnskapsføringen eller notatene etter nr. 1 skal innrettes.»

Ved lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven) ble det bl.a. besluttet å bruke begrepene «bokføring» og «bokføringspliktige», se Ot.prp. nr. 46 (2003-2004) side 21 flg. Som følge av dette bør ligningsloven § 6–1 endres slik at betegnelsen «regnskapsføring» endres til «bokføring».

Etter § 6–1 nr. 2 kan departementet også gi forskrifter om hvordan ikke regnskapspliktige skal innrette sine pliktige notater etter § 6–1 nr. 1 annet punktum.

Etter regnskapsloven 13. mai 1977 nr. 35 § 2 var landbruksnæringen unntatt fra regnskapsplikt etter denne loven. Ved innføring av lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) ble dette endret slik at regnskapsplikten og dens avgrensninger også ble gjeldende for landbruksnæringen på linje med annen virksomhet, se Ot.prp. nr. 42 (1997-1998) punkt 3.2. Plikten til å gjøre notater bortfalt således ved innføringen av regnskapsloven av 1998. Som følge av overgangsregler kunne de som var regnskapspliktige/noteringspliktige da loven trådte i kraft, velge å benytte tidligere regler i en overgangsperiode. Denne valgadgangen opphørte fra 1. januar 2006, eller første dag i et avvikende regnskapsår som starter i kalenderåret 2006.

Ligningsloven § 6–1 nr. 1 annet punktum foreslås derfor opphevet, og ordlyden i § 6–1 nr. 2 foreslås tilpasset gjeldende bokføringsplikt.

Det vises til forslag til lovendringer i lignings­loven § 6–1.

9.9 Ligningsloven § 10–1

Det følger av ligningsloven § 10–1 at skattyter som leverer selvangivelse eller næringsoppgave etter innleveringsfristen skal svare forsinkelsesavgift. Avgiften fastsettes på grunnlag av den samlede formue og inntekt ved ligningen. Forsinkelsesavgift av inntekten vil variere etter forsinkelsens lengde, mens den for formuens vedkommende er den samme uansett hvor lang forsinkelsen er.

Avgiften av inntekten utgjør maksimalt 2 prosent av nettoinntekten. Dette følger av § 10–1 nr. 1 bokstav d som bestemmer at avgiften skal være:

«d. 2 prosent av nettoinntekten når forsinkelsen er over tre måneder fra de leveringsfrister som følger av § 4–7 og svalbardskatteloven § 4–4. For skattyter som leverer forhåndsutfylt selvangivelse gjelder tilsvarende når forsinkelsen er over fire måneder regnet fra leveringsfristen i § 4–7 nr. 2».

For kortere forsinkelse enn dette, men over en måned, er avgiftssatsen 1 prosent.

Før 2008 var det lønnstakere mv., herunder også pensjonister og aksjonærer, som leverte forhåndsutfylt selvangivelse, og som derfor gikk under firemåneders-regelen i § 10–1 bokstav d annet punktum. Begrunnelsen for denne mer lempelige regelen har vært todelt. Dels har lønnstakere mv. normalt tidligere selvangivelsesfrist enn næringsdrivende. Dels har forhåndsutfyllingen for de førstnevnte medført et vesentlig kortere tidsrom enn tidligere mellom skattyters mottakelse av selvangivelsesblanketten og innleveringsfristen for den.

Fra i år er leveringssystemet for selvangivelser lagt betydelig om. Lønnstakere mv. behøver ikke lengre handle aktivt ved å levere den forhåndsutfylte selvangivelse, dersom de ikke har grunnlag for å gjøre endringer i den. De har da leveringsfritak (fritak fra aktiv levering), og behandles som om de har levert selvangivelse med det forhåndsutfylte innhold. Dermed bortfaller begrepet forsinkelse og regimet for forsinkelsesavgift for disse skattytergruppene. Dette gjelder også i tilfeller hvor slike skattytere feilaktig velger å unnlate aktiv levering, til tross for at de hadde grunnlag for endringer i forhåndsutfylte poster. Da vil skattemyndighetene reagere mot disse materielle manglene, med tilleggsskatt som det vanlige virkemiddel, men ikke med forsinkelsesavgift.

Også personlig næringsdrivende (enkeltpersonforetak) kan nå levere forhåndsutfylt selvangivelse, men denne gruppen har ikke leveringsfritak. Fordi en rekke næringsposter (regnskapsresultater mv.) generelt ikke kan inngå i en forhåndsutfylling før utsendingen av selvangivelsene, vil næringsdrivende for øvrig sjelden være i den situasjon at de ikke har noen endringer å gjøre i de forhåndsutfylte selvangivelsene.

Rettstilstanden for forsinkelsesavgift er dermed nå at skattytere med mulighet for leveringsfritak (lønnstakere mv.) faller helt utenfor dette avgiftsregimet, og at personlig næringsdrivende med forhåndsutfylt selvangivelse kommer inn under den lempeligere firemåneders-regel for høyeste avgiftssats.

Det første er tilsiktet, og krever ingen umiddelbar endring i ordlyden i § 10–1, idet løsningen følger direkte av den nåværende ordlyd. Departementet vil imidlertid senere vurdere om avgiftsregimets faktiske avgrensning mot skattytere med mulighet for leveringsfritak bør gis et tydeligere uttrykk i paragrafen.

At forsinkelsen for en næringsdrivende må være over fire måneder for å kvalifisere til den høyeste avgiftssatsen på 2 prosent, er imidlertid ikke tilsiktet. Den senere leveringsfrist for de fleste næringsdrivende, nemlig 31. mai, mot 30. april for lønnstakere mv. med endringsgrunnlag, gjør at behovet for en så lempelig løsning ikke er like stort som det hittil har vært for lønnstakerne mv. Man må også kunne være noe strengere i reaksjonsvalget når det er en senere frist som oversettes lenge. Vilkåret om over fire måneders forsinkelse vil dessuten gjøre den høyeste avgiftssatsen upraktisk og lite effektiv overfor de næringsdrivende. Det henger sammen med at myndighetene må ta standpunkt til satsens størrelse i god tid før avslutningen av årets ligning i oktober. Senest i starten av september må det da være klart hvilken avgiftssats som skal anvendes på de aktuelle forsinkelser. Dette tilsier at over tre måneders forsinkelse fra leveringsfristen 31. mai (levering 1. september eller senere) må være nok til at den høyeste satsen anvendes.

Etter dette ser ikke departementet lengre noen grunn til å beholde den lempeligere firemånederes-regelen i ligningsloven § 10–1 bokstav d annet punktum. Departementet foreslår på denne bakgrunn at dette punktumet oppheves. Det vises til forslag til lovendring om dette.

9.10 Folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 2 – trygdeavgiftssats på arbeidsgodtgjørelse fra deltakerlignet selskap i landbruket

Folketrygdloven § 23–3 annet ledd omhandler hvilken trygdeavgiftssats som skal benyttes på ulike former for inntekt. Det følger av folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 3 at det skal fastsettes trygdeavgift med høy sats for personinntekt fastsatt etter skatteloven § 12–2 dersom ingen av alternativene i folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 1 eller 2 omfatter inntekten, jf. folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 3. For personinntekt fastsatt etter skatte­loven § 12–10 vunnet ved jord- og skogbruk, skal trygdeavgift beregnes med mellomsats, jf. folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 2 bokstav d.

Etter selskapsloven § 2–26 kan en deltaker i deltakerlignet selskap som tar del i forvaltningen av selskapet eller på annen måte yter en arbeidsinnsats i selskapet, ha krav på å få utbetalt en særskilt godtgjørelse for dette. Godtgjørelsen behandles som en fradragsberettiget driftskostnad hos selskapet, og normalt som skattepliktig virksomhetsinntekt hos deltakeren. Etter skatteloven § 12–2 første ledd bokstav f regnes slik godtgjørelse som personinntekt. Godtgjørelse fra deltakerlignet selskap er ikke nevnt i folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 1 eller nr. 2, og trygdeavgift skal derfor i utgangspunktet beregnes med høy sats, jf. folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 3.

Det foreligger imidlertid en langvarig ligningspraksis for at også arbeidsgodtgjørelse fra deltakerlignet selskap innen jord- og skogbruk belastes trygdeavgift med mellomsats. Denne praksisen sikrer en likebehandling av virksomhetsinntekter fra jord- og skogbruk ved fastsettelse av trygdeavgift. Det legges til grunn at en slik praksis er i samsvar med Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter mv til folketrygden, der det forutsetningsvis fremgår at avgift på næringsinntekt innen jord- og skogbruk skal være 7,8 prosent (mellomsats), jf. § 2 bokstav d i Stortingsvedtak 28. november 2007 nr. 1380 om fastsetting av avgifter mv til folketrygden for 2008.

Departementet foreslår at ordlyden i folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 2 presiseres slik at det fremgår uttrykkelig av bestemmelsen at også arbeidsgodtgjørelse fra deltakerlignet selskap innen jord- og skogbruksnæringen skal belastes trygdeavgift med mellomsats. Det vises til utkast til endring i folketrygdloven § 23–3 annet ledd nr. 2. Det foreslås at endringen trer i kraft straks, med virkning fra og med inntektsåret 2008.

9.11 Folketrygdloven 24-3 femte ledd

Ved lov 29. juni 2007 nr. 59 ble lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd tilpasset den nye organiseringen av skatteetaten. I denne forbindelse ble henvisningen til «ligningskontorene» i § 24–3 femte ledd uteglemt. Fra 1. januar 2008 ble ligningskontorene en del av skattekontoret. Departementet foreslår derfor at henvisningen til «ligningskontorene» endres til « skattekontoret ».

Departementet viser til forslag til endring av folketrygdloven § 24–3 femte ledd.

9.12 Merverdiavgiftsloven § 28 fjerde ledd første punktum

Lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift § 28 fjerde ledd første punktum ble ved lov 15. desember 2006 nr. 73 vedtatt endret som følge av reorganiseringen av skattetaten. Endringen innebar at «fylkesskattesjefen» ble endret til « skattekontoret ». Endringen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Ved lov 29. juni 2007 nr. 49 ble imidlertid § 28 fjerde ledd første punktum endret igjen med virkning straks. For ikke å reversere denne siste lovendringen, er endringen av § 28 fjerde ledd i lov 15. desember 2006 nr. 73 ikke satt i kraft. Departementet foreslår at «fylkesskattesjefen» i § 28 fjerde ledd første punktum endres til « skattekontoret ». Det foreslås også at lov 15. desember 2006 nr. 73 del III om endring av § 28 fjerde ledd første punktum oppheves.

Departementet viser til forslag til endring av merverdiavgiftsloven § 28 fjerde ledd første punktum og endring av lov 15. desember 2006 nr. 73.

9.13 Arveavgiftsloven § 27 fjerde ledd og § 32 første ledd

Lov 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver § 32 ble endret ved lov 17. juni 2005 nr. 67 i forbindelse med vedtakelsen av ny skattebetalingslov. Ved lov 9. desember 2005 nr. 115 ble § 27 fjerde ledd endret og § 32 ble endret på nytt. Da arveavgiftsloven ved lov 15. desember 2006 nr. 72 ble tilpasset den nye organiseringen av skatteetaten ble det ved en feil ikke tatt hensyn disse siste lovendringene, og de har derfor ikke kommet med i loven slik den gjelder fra 1. januar 2008. Departementet foreslår derfor at § 27 fjerde ledd og § 32 første ledd endres slik at lovendringene 9. desember 2005 nr. 115 tas inn igjen i loven. I § 27 fjerde ledd innebærer opprettingen at henvisningen til «§ 20 A» endres til « skattebetalingsloven § 10–32 » og at henvisningen til «§ 20 A femte ledd» endres til « skattebetalingsloven § 10–32 femte ledd ». I § 32 første ledd innebærer opprettingen at henvisningen til « § 10–32 » tas inn igjen i bestemmelsen.

Departementet viser til forslag til endring av arveavgiftsloven § 27 fjerde ledd og § 32 første ledd.

9.14 Presisering av ordlyden i overgangsreglene til den nye rederiskatteordningen (overgangsregler til endringer i skatteloven §§ 8–14, 8-15 og 8-17)

Det er ved lov 14. desember 2007 nr. 107 vedtatt endringer i rederiskatteordningen som blant annet innebærer endelig fritak for skatt på overskudd fra skipsfartsvirksomhet, med virkning fra og med inntektsåret 2007, jf. Ot.prp. nr. 1 (2007–2008). Det er vedtatt overgangsregler i forbindelse med endringene, som innebærer at det for opparbeidende skattekreditter i den tidligere rederiskatteordningen skal skje et oppgjør, der to tredjedeler av beregnet gevinst skal tas til inntekt over 10 år, mens et tenkt skattebeløp knyttet til den resterende tredjedelen kan avsettes på selskapets fond for miljøtiltak mv. Gevinst knyttet til avsetningen på fond for miljøtiltak mv. tas til beskatning bare i den grad avsetningen ikke brukes til godkjente miljøtiltak.

Det er regnskapsreglene som er bestemmende for hvorvidt det skal avsettes for utsatt skatt på den delen av gevinsten ved overgang til ny ordning som er knyttet til fond for miljøtiltak mv. I hvilken grad det må avsettes for utsatt skatt kan avhenge blant annet av om selskapet kan sannsynliggjøre at fondet (eller deler av det) skal benyttes til kvalifisert miljøtiltak. Behovet for avsetning for skatt eller andre forpliktelser vil også kunne avhenge av om de miljømessige tiltakene kommer selskapene til gode.

Departementet er kjent med at det er blitt anført at overgangsreglene om fond for miljøtiltak mv. er formulert på en måte som kan innebære at fondet ikke i noe tilfelle kan klassifiseres som egenkapital i årsregnskapet. Det er blant annet vist til at ordningen ikke må fremstå som en betalingsutsettelse for skatt dersom klassifisering som egenkapital skal være mulig, men at gevinsten i utgangspunktet må være skattefri, og at oppgjøret som finner sted ved manglende oppfyllelse av miljøtiltak må kunne anses mer som en bot eller et gebyr. Etter departementets oppfatning er innholdet i miljøfondsordningen i realiteten slik å forstå at gevinsten er skattefri så fremt det blir foretatt kvalifiserende miljøinvesteringer. Dersom det ikke foretas slike kvalifiserende miljøinvesteringer kommer det en reaksjon i form av et beløp som må inntektsføres etter utløpet av 10-årsperioden.

Betegnelsen skattebeløp i overgangsreglenes tredje ledd, slik bestemmelsen nå lyder, knytter seg ikke til en beregnet skatt, men er en hjelpebetegnelse for angivelsen av hvilket beløp som må brukes til kvalifiserte miljøtiltak mv. dersom det skattefritaket skal beholdes. For å fjerne den tvil som er skapt rundt spørsmålet, bør det likevel klargjøres ytterligere i overgangsreglene at ordningen innebærer at en tredjedel av gevinsten skal tas til beskatning bare i den grad avsetningen ikke brukes til godkjente miljøtiltak.

Når det gjelder bestemmelsen i overgangsreglenes femte ledd, skal departementet bemerke at denne bare regulerer spørsmålet om hvorvidt det aktuelle gevinstbeløpet skal anses som en «midlertidig forskjell» i forhold til reglene om korreksjonsinntekt i skatteloven § 10–5. Bestemmelsen vil ikke ha noen betydning for definisjonen av midlertidige forskjeller som grunnlag for utsatt skatt i regnskapet.

På bakgrunn av det ovennevnte foreslår departementet en endring for å sikre at ordlyden i overgangsreglene ikke skal være til hinder for at hele eller deler av fond for miljøtiltak mv. kan klassifiseres som egenkapital.

Betegnelsen fond for miljøtiltak mv. kan være egnet til å forvirre, ettersom det i regnskapsmessig sammenheng ikke foretas noen avsetning på et eget fond. For å unngå misforståelser foreslås det at betegnelsen fjernes fra ordlyden i overgangsreglene.

Det vises til forslag til endring av tredje og femte ledd i overgangsreglene til endringene i skatteloven §§ 8–14, 8–15 og 8–17, vedtatt ved lov 14. desember 2007 nr. 107. Endringene i overgangsreglene foreslås å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2007.

9.15 Lov om Statens pensjonsfond § 3 annet ledd annet punktum nr. 9

Lov om endringer i lov 21. desember 2005 nr. 123 om Statens pensjonsfond ble vedtatt av Stortinget 18. desember 2007 og trådte i kraft 1. januar 2008, jf. Ot.prp. nr. 79 (2006-2007) og Innst. O. nr. 21 (2007-2008).

I forbindelse med lovendringsforslaget ble det foretatt en lovteknisk gjennomgang hvor loven ble gitt en mer hensiktsmessig inndeling ved at inndelingen i strekpunkter i den tidligere lovens § 3 ble erstattet med tallnummerering. Ved en inkurie ble det i den nye lovens § 3 annet ledd annet punktum nr. 9 feilaktig tatt inn «statens eventuelle kjøp av andeler som ledd i Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten». I stedet skulle det stått «statens eventuelle salg av andeler som ledd i Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten», siden nr. 9 inngår blant postene som omhandler inntektssiden av kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten.

Det vises til forslag til endring av lov om statens pensjonsfond § 3 annet ledd annet punktum nr. 9.