5 Justeringer og tilpasninger

5.1 Arbeidstakere på kontinentalsokkelen - folketrygdloven § 2-4

5.1.1 Innledning

I ny folketrygdlov er det i § 2-4 tatt inn en bestemmelse som innebærer at utlendinger som arbeider på den norske delen av kontinentalsokkelen, og som er bosatt i utlandet, blir medlemmer i trygden med rett til ytelser ved yrkesskade. Denne persongruppen har tidligere ikke vært regnet som medlemmer (trygdede).

Departementet foreslår å opprettholde gjeldende rettstilstand. Det vil si at den aktuelle gruppen ikke blir medlemmer i trygden, men får som før ytelser ved yrkesskade.

5.1.2 Bakgrunn

Etter § 2-4 i ny folketrygdlov etableres det pliktig medlemskap i folketrygden for alle arbeidstakere som arbeider med leting eller utvinning av olje m v på den norske delen av sokkelen. Dersom vedkommende ikke bor i Norge, er medlemskapet begrenset til ytelser ved yrkesskade.

Etter den tidligere lov om folketrygd gav arbeid på sokkelen i seg selv ikke medlemskap eller krav på ytelser etter folketrygdloven.Bestemmelsen i den nye folketrygdloven innebærer derfor en prinsipiell endring. Etter de tidligere regler var sokkelarbeidere bare medlemmer i folketrygden dersom de var bosatt i Norge, og det var bostedetsom medførte medlemskapet.

Personer som arbeider på sokkelen, og som ikke er bosatt i Norge, har likevel vært ansett å ha rettigheter ved yrkesskade etter en fortolkning av sokkellovgivningen.I praksis er folketrygdens regler om stønad lagt til grunn for disse ytelsene. Ny folketrygdlov § 2-4 innebærer derfor ingen realitetsendringer i forhold til sokkelarbeideres krav på ytelser.

5.1.3 Departementets vurdering og forslag

Ved utformingen av forslaget til ny folketrygdlov § 2-4 ble det lagt vekt på at sokkelarbeidernes rettigheter burde gå fram av folketrygdloven. Det ble ansett som mindre heldig at rettighetenes grunnlag utelukkende var en fortolkning av sokkellovgivningen. Departementet fastholder for så vidt dette synspunktet.

Etter en fornyet vurdering har man likevel kommet til at det ikke er hensiktsmessig å endre rettstilstanden når det gjelder medlemskapi folketrygden. Konsekvensene av en slik endring nasjonalt og internasjonalt er ikke tilstrekkelig utredet. Inntil videre bør derfor bestemmelsene om medlemskap svare til bestemmelsene i den tidligere loven. Loven bør likevel ha en bestemmelse som gir klar informasjon om sokkelarbeidernes forhold til folketrygden. Videre bør rettighetene ved yrkesskade for sokkelarbeidere som ikke er medlemmer av folketrygden, gå fram av loven. Den sistnevnte bestemmelse bør tas inn i loven kapittel 13 om ytelser ved yrkesskade.

På bakgrunn av nevnte forhold foreslås det:

• Bestemmelsen i ny folketrygdlov § 2-4 endres, slik at det begrensede medlemskapet på grunnlag av arbeid på sokkelen utgår. Det tas imidlertid inn en bestemmelse som presiserer at sokkelarbeidere bare er medlemmer dersom de er bosatt i Norge.

• Det tas inn en bestemmelse i lovens kapittel 13 Yrkesskadedekning som sikrer ytelser til sokkelarbeidere som ikke er medlemmer av folketrygden, men som hittil har fått ytelser ved yrkesskade. Bestemmelsen foreslås tatt inn som nytt annet punktum i § 13-6 første ledd.

Det vises til lovforslaget.

5.1.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringene i §§ 2-4 og 13-6 første ledd foreslås å tre i kraft fra 1. mai 1997, dvs. fra samme tid som den nye folketrygdloven. Derved unngås eventuelle mellomliggende endringer av rettstilstanden.

Endringen er i samsvar med tidligere regler, og har derfor ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

5.2 Arbeidsgiveravgift for arbeid utført i utlandet m.m. - folketrygdloven § 23-2

5.2.1 Innledning

Unntaket i den gamle folketrygdloven § 16-3 fjerde ledd om at det ikke skal betales arbeidsgiveravgift for godtgjørelse til utenlandsk statsborger for arbeid utført i utlandet, er ikke kommet med i den nye folketrygdloven. Departementet foreslår at bestemmelsen tas inn igjen slik at gjeldende rett opprettholdes.

5.2.2 Bakgrunn

Etter ny folketrygdlov § 23-2 er plikten til å svare arbeidsgiveravgift som i dag avhengig av at arbeidsgiver er innberetningspliktig for lønnen. Paragrafen inneholder en rekke unntak fra dette. I forhold til tidligere lov er det imidlertid ett unntak som er utelatt:

Etter den gamle folketrygdloven § 16-3 fjerde ledd skulle det ikke betales arbeidsgiveravgift for godtgjørelse til utenlandsk statsborger for arbeid utført i utlandet,med mindre vedkommende arbeidstaker var bosatt i Norge eller ansatt på norsk skip i utenriks fart. Unntakene gjaldt tilfellene der arbeidstakeren var med i folketrygden, enten med fullt medlemskap som bosatt eller med begrenset medlemskap som ansatt på skip i utenriks fart.

Trygdelovutvalgetpekte på at utlendinger nå kan være medlemmer i folketrygden også i andre tilfelle enn nevnt i daværende § 16-3 fjerde ledd. Medlemskapet kan være frivillig etter folketrygdens regler om dette eller følge av trygdeavtale. Fordi alle utenlandske statsborgere med innberetningspliktig godtgjørelse nå i prinsippet kan bli medlem av folketrygden, burde unntaket fra plikten til å svare arbeidsgiveravgift tas bort. Utvalgets forslag ble fulgt opp i Ot prp nr 29 for 1995-96. Plikten til å betale arbeidsgiveravgift gjelder dermed også i forhold til utenlandsk statsborger som ikke kanbli medlem av folketrygden på grunn av vilkårene for frivillig medlemskap.

På den annen side forekommer det en del tilfeller der en arbeidstaker skal være medlem av folketrygden, men der arbeidsgiver ikke er innberetningspliktig for lønnen. Dette kan være tilfelle både når det dreier seg om pliktig medlemskap etter folketrygdloven og etter en trygdeavtale med andre land, inkludert trygdekoordineringsreglene i EØS. Plikten til å svare arbeidsgiveravgift i slike tilfelle går ikke fram av loven.

5.2.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet har fått henvendelser der det framheves at den nye loven vil innebære en utvidelse av plikten til å svare arbeidsgiveravgift. Det pekes på at utenlandske statsborgere ikke alltid vil kunne oppnå medlemskap under arbeidsforhold i utlandet, fordi det ved frivillig medlemskap stilles krav om forutgående tilknytning til riket m v. Det er heller ikke slik at alle ønskerå bli medlem. Det er derfor ikke skjedd en slik endring i de faktiske forholdene at det tilsier bortfall av unntaksbestemmelsen i den tidligere § 16-3 fjerde ledd. Slike synspunkter er gjort gjeldende fra Arbeidsgiverforeningen for skip og offshorefartøyer og fra Næringslivets Hovedorganisasjon.

Departementet har tatt spørsmålet opp til ny vurdering, og finner etter omstendighetene å burde ta til følge de innvendinger som er kommet mot forslaget i Ot prp nr 29. Også den nye loven bør få et unntak fra plikten til å svare arbeidsgiveravgift i de aktuelle tilfellene. Det synes likevel ikke riktig fullt ut å gjenopprette bestemmelsen fra den gamle folketrygdloven, idet rettstilstanden med hensyn til utlendingers mulighet for medlemskap i folketrygden - slik Trygdelovutvalget anførte - faktisk er betydelig endret. Det foreslås derfor at unntaket fra avgiftsplikten når det gjelder utlendingers arbeid i utlandet gjeninnføres, likevel slik at avgift skal betales i tilfelle der vedkommende faktisk er medlem av folketrygden.

Det er i denne forbindelse vurdert om plikten til å svare arbeidsgiveravgift burde knyttes opp mot at arbeidstakeren har mulighetfor å bli medlem av folketrygden. Dette ville imidlertid gjøre det nødvendig å vurdere den enkelte arbeidstaker i forhold til kriteriene for frivillig medlemskap for å avgjøre om arbeidsgiveravgift skulle betales. Man ville få en administrativt svært tungvint ordning.

Departementet har vurdert om bestemmelsene om plikt til å betale arbeidsgiveravgift bør suppleres, slik at det presiseres at det alltid skal betales arbeidsgiveravift når vedkommende arbeidstaker er medlem i folketrygden.Som nevnt forekommer det tilfeller der innberetningsplikt ikke foreligger, men der arbeidstakeren er medlem og opptjener rettigheter på grunnlag av arbeidsforholdet. Det ligger i sakens natur at det da også skal betales de aktuelle avgifter til folketrygden, inkludert arbeidsgiveravgift. Dette kan være slått fast i de bestemmelser som medfører medlemskap, mens det i andre ikke er nevnt. En tilføyelse i ny folketrygdlov § 23-2 om at det uten hensyn til innberetningsplikt skal betales arbeidsgiveravgift når arbeidstakeren er medlem av folketrygden ville rydde eventuelle uklarheter av veien. Det er imidlertid uavklarte spørsmål i forhold til innpassingen i regelverket forøvrig, og departementet finner ikke å ville foreslå endringer nå. Man vil imidlertid arbeide videre med saken i samråd med Finansdepartementet.

Unntaket fra plikten til å svare arbeidsgiveravgift av lønn m v for arbeid utført i utlandet når det gjelder utenlandske arbeidstakere som ikke er medlemmer av folketrygden, foreslås tatt inn som nytt sjuende ledd i folketrygdloven § 23-2. Nåværende sjuende til tiende ledd blir nye åttende til ellevte ledd.

5.2.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringen i § 23-2 foreslås å tre i kraft fra 1. mai 1997, dvs. fra samme tid som den nye folketrygdloven. Derved unngås eventuelle mellomliggende endringer av rettstilstanden.

Endringen er i alt vesentlig i samsvar med tidligere regler, og har derfor ingen nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser. Det bemerkes likevel at plikten til å svare arbeidsgiveravgift for utenlandske arbeidstakere i arbeid i utlandet utvides noe i forhold til tidligere, idet man får med alle tilfelle der arbeidstakeren er medlem av folketrygden. Utvidelsen blir imidlertid ikke like omfattende som etter forslaget i Ot prp nr 29 for 1995-96.

5.3 Klargjøring av bestemmelsen om tap av retten til å nytte egenmelding ved sykdom - folketrygdloven § 8-27 første ledd bokstav a

I dette punktet foreslår departementet en språklig presisering av gjeldende rett.

Ny folketrygdlov § 8-27 gir regler om når en arbeidsgiver kan bestemme at en arbeidstaker skal tape retten til å få sykepenger på grunnlag av egenmelding. Bestemmelsen svarer til § 6 i forskrifter om egenmelding gitt av Sosialdepartementet 11. januar 1978 med hjemmel i folketrygdloven § 3-12 nr 4.

Med egenmelding menes at arbeidstakeren varsler arbeidsgiveren om arbeidsuførhet uten å legge frem legeerklæring. Bestemmelser om egenmeldingsperiodens varighet og beregning av denne finnes i § 8-24 fjerde og femte ledd som svarer til § 2 tredje og fjerde ledd i forskrifter om egenmelding. Egenmelding kan etter disse bestemmelsene nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt fravær innen 14 dager regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med. Varer arbeidsuførheten utover tre kalenderdager, sammenhengende eller ved å legge sammen enkelte dager, kan arbeidsgiveren kreve legeerklæring.

Uttrykket «fravær uten å legge frem legeerklæring» blir i § 8-27 erstattet med ordet «egenmelding». Samtidig sies det i merknaden at «egenmelding» er mer presist da flere fravær innenfor en periode på to uker kan regnes som en egenmelding.

Ved denne endring i ordbruken er det skapt usikkerhet om hvor mange fravær uten legeerklæring arbeidstakere kan ha før de mister retten til egenmelding.

Folketrygdloven § 8-24 fjerde og femte ledd regulerer egenmeldingsperiodens varighet og gir bestemmelser om sammenlegging av enkeltdager når det er gått mindre enn 14 dager mellom de enkelte fravær. Denne bestemmelsen har sin bakgrunn i tilsvarende regler om beregning av arbeidsgiverperioden. Etter § 8-19 tredje ledd skal et nytt sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode, når det er gått mindre enn to uker siden forrige sykefravær.

Etter lang og sikker praksis blir ethvert fravær uten å legge fram legeerklæring regnet som ett egenmeldingsfravær i forhold til bestemmelsene om tap av retten til å nytte egenmelding i § 6 i forskrifter om egenmelding, som nå er regulert i folketrygdloven § 8-27. Det gjelder enten fraværet er på en eller tre dager.

Det er intet ønske om å endre den langvarige praksisen på dette området. For å unngå uklarheter foreslår departementet at ordet egenmelding i § 8-27 første ledd bokstav a forandres til fravær uten legeerklæring.Dette vil klargjøre lovens intensjon om at ethvert fravær uten legeerklæring regnes som ett fravær i forhold til tap av retten til å nytte egenmelding.

Folketrygdloven § 8-27 gir regler om tap av retten til å nytte egenmelding. I første ledd bokstav a endres ordlyden slik at ordet egenmelding endres til fravær uten legeerklæring.

Det vises til lovforslaget.

Endringen foreslås å tre i kraft straks.

Endringen vil ikke få administrative og økonomiske konsekvenser.

5.4 Sykepenger til vernepliktige - folketrygdloven § 8-46

I dette punktet foreslår departementet en språklig presisering når det gjelder sykepenger til vernepliktige.

Folketrygdloven § 8-46 har bestemmelser om sykepenger til medlemmer som har utført militær- eller siviltjeneste. Dersom arbeidsuførheten oppstår under tjenesten, ytes det sykepenger fra og med dagen etter at tjenesten er avsluttet. Det ytes sykepenger selv om vilkårene om opptjeningstid i § 8-2 og tap av pensjonsgivende inntekt og minsteinntekt i § 8-3 ikke er oppfylt.

Sykepenger beregnes etter det inntektsgrunnlaget vedkommende hadde da tjenesten startet. Dersom tjenesten har vart i mer enn 28 dager, skal sykepengegrunnlaget minst svare til en årsinntekt på to ganger grunnbeløpet (Grunnbeløpet utgjør 41 000 kroner pr. 1. februar 1997). Dette følger av § 8-46 andre ledd bokstav b. Denne bestemmelsen har samme ordlyd som Trygdlovutvalgets forslag til § 4-38 andre ledd bokstav b.

Formuleringen av bestemmelsen om minstegrunnlaget i den nye folketrygdloven § 8-46 andre ledd bokstav b innebærer en utilsiktet endring i forhold til folketrygdloven av 17. juni 1966 nr 12 § 3-13 nr 3 første ledd andre punktum som lyder:

«Bestemmelsen om minstegrunnlag gjelder likevel ikke den hvis tjenesteforhold ikke kan få en varighet av minst 28 dager.»

Hensikten med begrensningen var å utelukke personer som var inne til kortvarig tjeneste, dvs. heimevernsøvelse eller repetisjonsøvelse. Formuleringen i den nye lovteksten utelukker imidlertid også personer som må avslutte førstegangstjenesten på grunn av sykdom førdet er gått 28 dager.

Departementet foreslår at lovteksten presiseres, slik at innholdet samsvarer med gjeldende folketrygdlov § 3-13 nr 3 første ledd andre punktum.

Endringen foreslås å tre i kraft straks.

Endringen vil verken få administrative eller økonomiske konsekvenser.

Det vises til lovforslaget § 8-46 andre ledd bokstav b.

5.5 Alderspensjon mellom 67 og 70 år. Opphevelse av garantiregel - folketrygdloven § 19-6 femte ledd

Etter folketrygdloven § 19-6 skal alderspensjon avkortes for arbeidsinntekt når pensjonisten ikke har fylt 70 år.

Alderspensjonister som har rett til avledet pensjon etter en avdød ektefelle, og personer som fram til fylte 67 år har mottatt uførepensjon med yrkesskadefordeler, er sikret minst den samme pensjonsytelsen som etter reglene om avkorting for arbeidsinntekt som gjaldt før fylte 67 år, se folketrygdloven § 19-6 femte ledd.

Regelverket for avkorting av alderspensjon for arbeidsinntekt mellom fylte 67 og 70 år ble vesentlig liberalisert fra 1. januar 1997. Den tidligere begrensningsregelen om at arbeidsinntekt og pensjon sammenlagt ikke kan overstige tidligere arbeidsinntekt ble opphevet. Samtidig ble bestemmelsen om at pensjonen skal reduseres når inntekten overstiger grunnbeløpet endret ved at avkortingsprosenten ble satt ned fra 50 til 40 prosent. Det vises til Ot prp nr 4 (1996-97) og Ot prp nr 8 (1996-97).

Etter de nevnte endringene ser departementet ikke behov for å opprettholde garantibestemmelsen i § 19-6 femte ledd. For en gjenlevende ektefelle er garantiregelen helt uten betydning. En gjennomgang av Rikstrygdeverkets pensjonsbase viser dessuten at garantiregelen har svært liten betydning også for de aktuelle uførepensjonistene.

På denne bakgrunn foreslår departementet at § 19-6 femte ledd oppheves. Det vises til lovforslaget.

Lovendringen foreslås å tre i kraft straks.

Lovendringen medfører administrative forenklinger, og innebærer ubetydelige innsparinger for folketrygden.

5.6 Endring av begrepsbruken i folketrygdloven § 13-17 om menerstatning ved yrkesskade

Ny folketrygdlov § 13-17 hjemler rett til erstatning for varig og betydelig skadefølge av medisinsk art som følge av en yrkesskade. For å unngå sammenblanding med andre erstatningsformer foreslår departementet at ordet «yrkesskadeerstatning» erstattes med ordet «menerstatning».

Etter gjeldende folketrygdlov § 11-8 gis det en yrkesskadeerstatning til den som er påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art. I § 1 i forskrifter om yrkesskadeerstatning fastsatt ved kongelig resolusjon den 5. mai 1972 med hjemmel i folketrygdloven § 11-8 andre ledd, går det fram at yrkesskadeerstatningen skal dekke ulemper av ikke-økonomisk art. Dessuten er det presisert at erstatningen gis uavhengig av faktiske utgifter og inntektstap som skaden fører med seg. Yrkeskadeerstatningen er således en ren menerstatning.

I den nye folketrygdloven er bestemmelsen om yrksskadeerstatning tatt inn i § 13-17.

Det har i praksis vist seg at bestemmelsen om yrkesskadeerstatning i folketrygdloven kan bli oppfattet som hjemmel til å gi erstatning for økonomisk tap. Dette skyldes i stor grad selve begrepet yrkesskadeerstatning, som ikke gir noen indikasjon på at erstatningen er begrenset til ulemper av ikke-økonomisk art.

Ordet «menerstatning» gir en klarere indikasjon på at erstatningen bare dekker ulemper av ikke-økonomisk art. Ordbruken blir da også i samsvar med tilsvarende bestemmelser i skadeserstatningsloven § 3-2 og yrkesskadeforsikringsloven § 12.

Departementet foreslår på denne bakgrunn og i samsvar med Trygdelovutvalgets forslag at ordet «yrkesskadeerstatning» erstattes med ordet «menerstatning».

Endringen foreslås å tre i kraft straks.

Endringen vil verken få administrative eller økonomiske konsekvenser.

Forslaget om å endre ordbruken medfører at det i tillegg til endringer i ny folketrygdlov § 13-17 må gjøres endringer i § 13-2 åttende strekpunkt, § 22-10 fjerde ledd bokstav d, § 22-13 bokstav a, innholdsoversikten til kapittel 13, samordningsloven § 3 og skatteloven § 42 tredje ledd bokstav c ellevte strekpunkt.

Det vises til lovforslaget.

5.7 Oppdatering av lovtekst som følge av at stønadsordningen for enslige forsørgere legges om fra 1. januar 1998

5.7.1 Innledning

I ny folketrygdlov er stønadsordningen for enslige forsørgere regulert i kapittel 15. Omleggingen av stønadsordningen (Ot prp nr 8 for 1996-97) innebærer at en del lovbestemmelser både utenfor kapittel 15 i folketrygdloven og i andre lover må oppdateres fra 1. januar 1998. I de fleste tilfellene gjelder det endringer av henvisninger og opphevelse av overflødige bestemmelser. I tillegg foreslås enkelte justeringer i noen av de bestemmelsene som likevel må omskrives.

5.7.2 Oppdatering av henvisninger ved opphevelse av bestemmelsene om fødselsstønad (nedkomststønad) fra 1. januar 1998

I ny folketrygdlov er bestemmelsen om fødselsstønad til enslig mor plassert i § 15-10. Etter forslag i Ot prp nr 8 (1996-97) ble bestemmelsen opphevet fra 1. januar 1998. Samtidig ble bestemmelsen om fødselsstønad m.m. til gjenlevende ektefelle i § 17-9 endret.

Etter dette må de lovbestemmelsene som har henvisninger til folketrygdloven §§ 15-10 og 17-9, oppdateres fra 1. januar 1998.

Som en følge av at bestemmelsen om fødselsstønad til enslig forsørgere og etterlatte oppheves, blir både folketrygdloven § 22-10 første ledd bokstav e og skatteloven § 42 tredje ledd bokstav c tiende strekpunkt overflødig og foreslås opphevet. I tillegg må fjerde strekpunkt i innholdsfortegnelsen til folketrygdloven kapittel 15 tas ut.

Når folketrygdloven § 22-10 første ledd bokstav e oppheves, blir bokstav f ny bokstav e. Denne bestemmelsen henviser til folketrygdloven § 15-13 som har fått endret overskriften. Det foreslås derfor at teksten i den nye bokstav e tilpasses den nye overskriften.

Når bestemmelsen om fødselsstønad i folketrygdloven § 15-10 oppheves, blir samtidig bestemmelsen om refusjon av underholdsbidrag flyttet fra § 15-8 til § 15-10. Som følge av dette må henvisningene til § 15-8 i ny folketrygdlov § 22-9 og § 5-8 i lov 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m.v. endres til § 15-10.

5.7.3 Oppdatering av bestemmelsen om overgangsstønad før fødselen

Etter ny folketrygdlov § 15-7 andre ledd kan det gis overgangsstønad til enslig mor i opptil to måneder før fødselen. Etter forslag i Ot prp nr 8 (1996-97) ble denne bestemmelsen flyttet til § 15-6. Etter dette må folketrygdloven § 22-13 bokstav b endres slik at henvisningen til § 15-7 andre ledd viser til § 15-6 andre ledd.

5.7.4 Lovene om krigspensjonering og yrkesskadetrygd

Lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner § 18 nr. 1 sjuende ledd, lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 23 nr. 1 sjuende ledd og lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd § 12 nr. 3 femte ledd og § 19 nr. 1 fjerde ledd ble ved ny folketrygdlov gitt følgende ordlyd:

«Bestemmelsene i de foregående leddene gjelder tilsvarende for ventetillegg fra folketrygden og for særtillegg fra folketrygden, herunder også særtillegg til overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7 og overgangsstønad eller pensjon etter folketrygdloven § 16-7.»

I bestemmelsen er særtillegg til overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7 nevnt. Etter omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere gis det ikke særtillegg til denne overgangsstønaden, og henvisningen blir derfor uaktuell fra 1. januar 1998. Fra det tidspunktet skal stønaden utgjøre 1,85 ganger grunnbeløpet.

Den bestemmelsen som er gjengitt ovenfor, er en samordningsbestemmelse som ikke kan endres uten at det får konsekvenser for krigspensjonens størrelse. Etter omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere svarer den delen av overgangsstønaden som overstiger grunnbeløpet til særtillegget eller tilleggspensjonen. For å opprettholde gjeldende ordning foreslås det derfor at det tilføyes et nytt siste punktum i følgende bestemmelser:

• Lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner § 18 nr. 1 tredje og sjette ledd

• Lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner § 23 nr 1 tredje og sjette ledd

• Lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd § 12 nr. 3 fjerde ledd og § 19 nr. 1 tredje ledd.

I tillegg er det i de nevnte bestemmelsene gjort noen språklige justeringer. I samsvar med de endringene som ble gjort ved lov 11. juni 1993 nr. 84 er ordet «attføringspenger» erstattet av ordene «rehabiliteringspenger, attføringspenger og foreløpig uførestønad» der det er behov for det. Dessuten er uttrykket «lov om folketrygd» endret til «folketrygdloven».

Det vises til lovforslaget.

5.7.5 Innkreving av underholdsbidrag

Lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. § 3 første ledd bokstav a har følgende ordlyd:

1. A.

   bidragsmottakeren mottar overgangsstønad etter folketrygdloven § 15-7 og folketrygdens tilgodehavende innkreves av innkrevingssentralen for bidrag, eller

Etter omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere vil henvisningen til § 15-7 være upresis. Paragrafen vil da bare gjelde overgangsstønadens størrelse. Dersom henvisningen skal være dekkende, må en enten henvise til §§ 15-6 til 15-8 eller til kapittel 15. Departementet antar at det er mest hensiktsmessig å vise til kapittel 15. Det vises til lovforslaget.

Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar 1998.

Endringene vil ikke medføre administrative eller økonomiske konsekvenser.

Det vises til lovforslaget.

5.8 Andre oppdateringer

5.8.1 Avtalefestet pensjon

Ved lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) ble § 2 første ledd bokstav d i lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon gitt følgende ordlyd:

«Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt etter uttaket av pensjonen, må ordningen inneholde bestemmelser som medfører at avkorting av pensjonen i tilsvarende utstrekning som etter bestemmelsene i folketrygdloven § 19-6.»

Den nye folketrygdloven § 19-6 har imidlertid to forskjellige bestemmelser om avkortning. Tredje ledd inneholder hovedbestemmelsen om avkorting av pensjon for arbeidsinntekt, mens fjerde ledd bare gjelder for personer som før fylte 67 år mottok avtalefestet pensjon med statstilskott. Fjerde ledd skal også gjelde for avtalefestet pensjon.

For å gjøre § 2 første ledd bokstav d i loven om avtalefestet pensjon klarere foreslår departementet at det henvises til folketrygdloven § 19-6 fjerde ledd. Det vises til lovforslaget.

5.8.2 Sykehusloven

Etter forslag i Ot prp nr 29 (1995-96) er lov 19. juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v. § 12 fjerde ledd andre punktum gitt følgende ordlyd:

«Folketrygden dekker utgiftene til drift av luftambulansetjenesten etter bestemmelsene i folketrygdloven § 5-16 fjerde og femte ledd.»

Henvisningen til folketrygdloven § 5-16 fjerde og femte ledd er ikke korrekt. Det skal henvises til femte og sjette ledd.

Departementet foreslår å endre de aktuelle bestemmelsene som nevnt.

Det vises til lovforslaget.