4 Innskuddspensjon uten avkastningsgaranti i oppsparingsperioden
4.1 Innledning og oppsummering
Bare livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan tilby ytelsesbaserte pensjonsordninger etter lov om foretakspensjon. Dette skyldes at slike ordninger innebærer forsikringsvirksomhet. Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har derfor lang tradisjon for å tilby skattestimulerte pensjonsordninger til private foretak. Det skattestimulerte pensjonsmarkedet utgjør også en betydelig del av livsforsikringsselskapenes samlede virksomhet. Etter at innskuddspensjonsloven trådte i kraft 1. januar 2001 har også banker og verdipapirfond anledning til å tilby pensjonsordninger til foretakssektoren på tilsvarende skattevilkår.
For å tilby hele produktspekteret innenfor innskuddspensjonsloven kreves ulike konsesjoner. Konsesjon innenfor en type virksomhet vil videre kunne være uforenlig med annen virksomhet, ved at det for eksempel ikke kan bli gitt konsesjon til samme selskap både som bank og forsikringsselskap. Den nevnte skattestimuleringen av typiske spareprodukter har medført økt næringsinteresse for avgrensning av de ulike aktørenes virkeområde, altså hvilken virksomhet som kan drives med en bestemt konsesjon og hvilken virksomhet som vil være annen næringsvirksomhet. I denne sammenheng er det ved flere anledninger tatt opp spørsmål om hvilke innholdsmessige krav som gjelder for produkter som selges av norske livsforsikringsselskaper. Særlig gjelder dette for livsforsikringsselskaper som tilbyr produkter med investeringsvalg.
Livsforsikringsselskaper har lang tradisjon for å inngå kontrakter hvor de overtar risiko knyttet til forsikredes liv eller helse. I oppsparingsperioden er det ikke knyttet slik risiko til å forvalte pensjonskapital etter innskuddspensjonsloven, men ved pensjonsalder kan pensjonskapitalen konverteres til en pensjonsforsikring med såkalt dødelighetsarv. Det kan også inntas i regelverket for ordningen at midlene skal konverteres til pensjonsforsikring.
Da innskuddspensjonsloven trådte i kraft 1. januar 2001 åpnet Finansdepartementet gjennom en forskriftsendring for at livsforsikringsselskaper kan forvalte pensjonskapital i innskuddsordninger uavhengig av om kapitalen ved pensjonsalder skal konverteres til et produkt med dødelighetsarv, forutsatt at kapitalen blir gitt en garantert avkastning i livsforsikringsselskapet. I Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) ble de nærmere kravene til risikoelement drøftet, og departementet opplyste videre at det ville ta initiativ for å få undersøkt forståelsen og praktiseringen av kravet til risikoelement for slike produkter i enkelte EU-land. I brev av 23. mai 2001 ba Finansdepartementet Kredittilsynet blant annet undersøke praksis i andre land vedrørende virksomhetsbegrensninger i livsforsikringsselskaper.
Kredittilsynets vurderinger ble sendt til Finansdepartementet i brev av 5. september 2001. Problemstillingene har til dels også blitt håndtert parallelt i Banklovkommisjonen, jf. NOU 2001: 24 «Ny livsforsikringslovgivning» kapittel 3, og i tillegg har Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) på eget initiativ fått utarbeidet en rapport som redegjør for situasjonen i tre land som en kan forvente har en relativt liberal fortolkning av kravet til forsikringselement. Vurderingene av hvilke krav som følger av EØS-forpliktelsene og forståelsen av andre lands praksis er noe forskjellig i de vurderinger som er foretatt. Etter departementets vurdering gjenspeiler dette at de spørsmål som reises er komplekse og at EØS-forpliktelsene er svært generelt utformet. Ut fra dette er det vanskelig å komme fram til en presis avgrensning både av hvilken virksomhet norske myndigheter kan og ikke kan tillate at livsforsikringsselskapene deltar i innenfor den avgrensning som følger av livdirektivene. Vurderingen av hvilke virksomhetsbegrensninger som følger av EØS-reglene i relasjon til forvaltning av pensjonskapital i innskuddsordninger vil derfor måtte baseres på et visst skjønn. Skjønnspørsmålene vil særlig være knyttet til om forsikringselementet skal være obligatorisk eller frivillig for medlemmene i ordningen, og på hvilket tidspunkt forsikringselementet skal være til stede.
Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at en blant annet ut fra det materialet som er samlet inn om praksis i andre land bør kunne trekke den konklusjon at EØS-reglene ikke er til hinder for at en tillater at livsforsikringsselskaper forvalter pensjonskapital i innskuddsordninger også uten avkastningsgaranti i de tilfeller der det er fastsatt i ordningens regelverk at pensjonskapitalen ved pensjonsalder skal konverteres til forsikringsprodukt med dødelighetsarv. I slike ordninger vil forsikringselementet være obligatorisk for medlemmene og deres pensjonskapital, men først fra et framtidig tidspunkt. Departementet foreslår videre ut fra hensynet til de norske livsforsikringsselskapenes konkurransesituasjon at livsforsikringsselskapene generelt tillates å forvalte pensjonskapital i innskuddsordninger. Departementet har i denne sammenheng blant annet lagt vekt på at kapitalen i disse ordninger kan eller skal konverteres til en pensjonsforsikring med såkalt dødelighetsarv ved pensjonsalder.
4.2 Gjeldende rett
EØS-regelverket
Første livsforsikringsdirektiv (Rådsdirektiv 79/267/EØF), endret ved tredje livsforsikringsdirektiv (Rådsdirektiv 92/96/EØF), gir generelle regler om hvilken virksomhet livsforsikringsselskaper kan drive. Gjennom EØS-avtalen har norske myndigheter plikt til å kreve at livsforsikringsselskaper som søker godkjenning for å drive virksomhet her i landet, avgrenser virksomheten i samsvar med disse reglene. I første livsforsikringsdirektiv artikkel 1 er det fastsatt hvilke virksomheter som er omfattet av direktivet og de hovedtyper av virksomheter som et livsforsikringsselskap kan drive. Artikkel 1 suppleres med et vedlegg som gir inndeling i forsikringsklasser. Dessuten angir artikkel 8 nr. 1 bokstav b som et generelt vilkår for konsesjon at selskapet begrenser sin virksomhet til virksomhet som omfattes av direktivet og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukker all annen næringsvirksomhet.
Første livsforsikringsdirektiv artikkel 1 inneholder blant annet følgende avgrensninger av virksomheten i livsforsikringsselskaper:
«Dette direktiv gjelder adgang til å starte og utøve selvstendig næringsvirksomhet innen direkte forsikring, utført av foretak som er etablert i en medlemsstat eller som ønsker å etablere seg der, i form av virksomhet definert nedenfor:
Disse forsikringstypene når de er basert på kontrakt:
livsforsikring, dvs. den forsikringsklasse som spesielt omfatter forsikring med utbetaling bare ved en oppnådd fastsatt alder, forsikring med utbetaling bare ved dødsfall, forsikring med utbetaling ved en oppnådd fastsatt alder eller tidligere dødsfall, livsforsikring med tilbakebetaling av premier, forsikring som forfaller til utbetaling ved inngåelse av ekteskap og forsikring som forfaller til utbetaling ved fødsel,
livrente,
tilleggsforsikring (...)
(...)
De former for virksomhet som er nevnt nedenfor når de er basert på kontrakt, og er underlagt tilsyn av de forvaltningsmyndigheter som har ansvar for tilsynet med privatforsikring:
(...)
kapitaliseringsvirksomhet med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, mot innbetaling av engangsbeløp eller terminpremier,
forvaltning av kollektive pensjonsmidler, dvs. virksomheter som for det aktuelle foretaket består i å forvalte investeringene og spesielt de aktiva som representerer avsetningene til institusjoner som foretar utbetalinger ved dødsfall, ved en oppnådd fastsatt alder eller ved bortfall eller nedsettelse av arbeidsførhet,
former for virksomhet nevnt i bokstav c) når de er knyttet til en forsikring som enten omfatter bevaring av kapitalen eller utbetaling av en minsterente».
Direktivet bygger på at selskaper som søker om konsesjon for å drive forsikringsvirksomhet, søker om slik tillatelse for gitte forsikringsklasser. I vedlegget til direktivet gis en oversikt over de ulike forsikringsklassene. Blant annet har en følgende forsikringsklasser:
«I. Forsikringen nevnt i artikkel 1 nr. 1 bokstav a), b) og c) med unntak av forsikringene nevnt i (...) og III
[...]
III. Forsikringen nevnt i artikkel 1 nr. 1 bokstav a) og b), som er knyttet til investeringsfond [...]
VI. Oppsparingsvirksomhet, nevnt i artikkel 1 nr. 2 bokstav b)
VII. Forvaltning av kollektive pensjonsmidler, nevnt i artikkel 1 nr. 2 bokstav c) og d)».
Etter første livsforsikringsdirektiv artikkel 8 nr. 1 bokstav b), jf. tredje livsforsikringsdirektiv, er det et vilkår for konsesjon at selskapet skal «begrense sin forretningsvirksomhet til virksomhetene fastsatt i dette direktiv og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet». I NOU 2001: 24 er dette vilkåret omtalt på følgende måte: «Det sentrale i bestemmelsen som antas begrunnet i soliditetshensyn, er at et livselskap er avskåret fra å drive «annen næringsvirksomhet», men direktivet angir ikke nærmere hvordan grensene her skal trekkes». Virksomhetsbegrensningen etter direktivet blir videre omtalt i avsnitt 3.3 i NOU 2001: 24.
Norsk regelverk
Som medlem av EØS har Norge plikt til å gjennomføre første og tredje livsforsikringsdirektiv. Dette innebærer at et norsk livsforsikringsselskap ikke kan drive annen næringsvirksomhet enn virksomhet omfattet av direktivene. Som det framgår av materialet Kredittilsynet har hentet inn, er det ikke uvanlig at land bare implementerer enkelte av forsikringsklassene i første livsforsikringsdirektiv, og således er mer restriktive enn det direktivene tillater. Tilsvarende kan også norske myndigheter trekke snevrere rammer for virksomheten til livsforsikringsselskaper gjennom regelverk og konsesjonstildeling. Myndighetene er uansett forpliktet gjennom EØS-avtalen til å se til at virksomheten i norske livsforsikringsselskaper ikke omfatter virksomhet utover den virksomhet som er tillatt etter livsforsikringsdirektivene.
Livsforsikringsselskaper blir tildelt konsesjon etter lov om forsikringsvirksomhet § 2-1. Konsesjon blir gitt for en eller flere forsikringsklasser, eller for en del av bransjen. I tråd med dette gir forskrift av 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling (klasseforskriften) nærmere regler om klasseinndelingen på livsforsikringsområdet. I denne sammenheng er disse klassene av særlig interesse:
«I. Alminnelig livsforsikring og tilleggsforsikring
Klassen omfatter:
Kollektiv eller individuell kapitalforsikring med unntak for uføredekninger, dvs.
forsikring som kommer til utbetaling ved forsikredes død
forsikring som kommer til utbetaling ved oppnåelse av fastsatt alder
forsikring som kommer til utbetaling ved forsikredes død eller senest ved oppnåelse av fastsatt alder.
Kollektiv eller individuell livrente- og pensjonsforsikring med unntak for uføredekninger.
[...]
III. Livsforsikring med investeringsvalg
Livsforsikring med investeringsvalg er forsikring hvor ytelsene er knyttet til verdien av spesifiserte eiendeler, som forsikringskunden velger sammensetningen av. Klassen omfatter:
Forsikringer nevnt i klasse I bokstav a og b.
Forsikringer nevnt i klasse II.
Forsikringer nevnt i klasse VI.
Klassen omfatter også forsikring nevnt i klasse I bokstav c, når forsikringen tegnes som tilleggsforsikring til forsikringer nevnt i klasse I bokstav a eller b.
[...]
V. Forvaltning av midlene i pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger
Klassen omfatter virksomhet som består i å foreta investeringer for pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger.
VI. Kapitaliseringsprodukter
Klassen omfatter sparekontrakter med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, og som er inngått i samsvar med forskrift av 25. september 1997 nr. 1023 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA), samt inngått i samsvar med forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 § 6-47, eller som er inngått som innskuddspensjonsordning i samsvar med lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold, samt avtale som nevnt i innskuddspensjonsloven § 6-1 (pensjonskapitalbevis).»
Etter lov om forsikringsvirksomhet § 1-2 første ledd kan livsforsikringsselskaper bare overta livsforsikringer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med loven § 7-1 første ledd som nedlegger forbud mot at forsikringsselskaper driver virksomhet som ikke har en naturlig sammenheng med livsforsikringsvirksomhet. Det kan i denne sammenheng også vises til nærmere omtale i kapittel 3.2 i NOU 2001: 24 der det blant annet også er omtalt at § 7-1 gjelder på konsolidert basis.
4.3 Bakgrunn
Det er hittil lagt til grunn at forsikringsselskapers forvaltning av pensjonskapital etter innskuddspensjonsloven vil være å anse som et kapitaliseringsprodukt, jf. klasse VI i klasseforskriften. Det er videre lagt til grunn at forsikringsselskapet skal ha overtatt deler av risikoen ved forvaltningen av midlene, i form av en garantert avkastning. Problemstillinger knyttet til utforming og størrelse på en slik avkastningsgaranti er drøftet i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) kapittel 4. Med dette utgangspunktet er det hittil ikke åpnet for at forsikringsselskaper kan forvalte pensjonskapital i innskuddsordninger uten avkastningsgaranti over lengre tid. I Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) avsnitt 4.3 står det blant annet:
«Departementet legger inntil videre til grunn at kapitalforvaltning over lengre tid uten at midlene er underlagt en avkastningsgaranti, etter gjeldende regler verken kan anses som et kapitaliseringsprodukt, eller virksomhet som er naturlig knyttet til slik forsikringsvirksomhet.»
Departementet varslet også en oppfølging av problemstillingen, og skrev blant annet følgende om denne:
«Forvaltning av kapital knyttet til kollektive og individuelle pensjonsordninger er en type virksomhet livsforsikringsselskapene har tradisjon for, og dette kan etter departementets vurdering tale for at forholdene legges til rett[e], for at livsforsikringsselskapene fortsatt kan delta i slik virksomhet, selv om virksomhetens karakter endres. På hvilken måte en kan og bør legge forholdene til rette, er imidlertid ikke en ukomplisert problemstilling. Ett av de forholdene som må klargjøres i denne sammenheng er på hvilken måte en eventuelt kan legge til rette for at livsforsikringsselskapene kan forvalte pensjonskapital uten at det stilles vilkår om avkastningsgaranti til forvaltningen. Konkret er det to forhold som må ses nærmere på, det ene er om slik forvaltning er forsikringsvirksomhet, det annet er om slik forvaltning er virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet.
[...]
Departementet vil ta initiativ for å undersøke nærmere om forståelsen og praktiseringen av EU-regelverket på dette området i utvalgte EU-land, herunder av om ovennevnte direktivbestemmelse, er slik at klasse V i den norske klasseforskriften eventuelt kan utvides til også å omfatte forvaltning av pensjonskapital i innskuddsordninger etter lov om innskuddspensjon, uten at det er knyttet avkastningsgaranti til pensjonskapitalen.»
Finanskomiteen uttalte på denne bakgrunnen i Innst. O. nr. 85 (2000-2001) avsnitt 4.3.2:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til departementets vurderinger om at forvaltning av kapital knyttet til kollektive og individuelle pensjonsordninger er en type virksomhet livsforsikringsselskapene har tradisjon for, og at dette taler for at forholdene legges til rette for at livsforsikringsselskapene fortsatt kan delta i slik virksomhet, selv om virksomhetens karakter endres. Flertallet slutter seg til departementets vurderinger på dette punktet.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at det bør legges til rette for at livsforsikringsselskapene kan forvalte pensjonskapital uten at det stilles vilkår om avkastningsgaranti til forvaltningen. [...]
Dette flertallet registrerer samtidig at Kredittilsynet i brev datert 14. desember 2000 til Finansdepartementet påpeker at blant annet land som Storbritannia, Irland og Luxembourg åpner for at livsforsikringsselskaper kan forvalte pensjonsordninger uten at det stilles vilkår om avkastningsgaranti til forvaltningen. Disse landenes tolkninger av EU-regelverket synes å være godt tilpasset målet om likeverdige konkurransebetingelser mellom ulike typer finansinstitusjoner, både innenlandske og utenlandske. Dette flertallet registrerer imidlertid at departementet ønsker å foreta ytterligere kartlegginger om regelverket på dette punktet i utvalgte EU-land.
Dette flertallet vil påpeke at Hope-utvalget generelt gikk inn for at norske finansinstitusjoner bør ha likeverdige konkurranseforhold med utenlandske konkurrenter. Dette flertallet mener i lys av dette at det er en sentral målsetting at norske livsforsikringsselskaper ikke har dårligere muligheter til å forvalte pensjonskapital for produkter uten rentegaranti regulert i innskuddspensjonsloven enn konkurrenter som opererer fra ett av de ovenfornevnte EU-land. [...]
Dette flertallet ber om at departementet foretar de nødvendige avklaringer som sikrer målsettingen om at livsforsikringsselskapene kan forvalte innskuddspensjonsprodukter uten rentegaranti på konkurransedyktige vilkår i forhold til konkurrenter som opererer i innskuddspensjonsmarkedet.»
I brev fra Finansdepartementet til Kredittilsynet 23. mai 2001 ble tilsynet bedt om å kartlegge grunnlaget for at livsforsikringsselskaper i Storbritannia, Irland og Luxembourg kan forvalte kapital uten at det er knyttet forsikringsrisiko til liv, helse eller avkasting, og hvilke vilkår som er gjort gjeldende i slike tilfeller. Departementet ba også om at det ble søkt klargjort om slik virksomhet blir regnet som forsikringsvirksomhet eller som virksomhet som hører naturlig sammen med forsikringsvirksomhet. Kredittilsynet ble videre bedt om å ta kontakt med EU-kommisjonen for å undersøke deres syn på formelle framgangsmåter for å utforme slike produkter etter EU-direktivene. Kredittilsynet ble også bedt om å vurdere hvilke muligheter som foreligger innenfor EØS-reglene til å tillate livsforsikringsselskaper å forvalte pensjonskapital tilhørende pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven, uten at selskapet tar over konkret risiko knyttet til liv, helse eller avkastning, samt på hvilken måte en kan legge til rette for å tillate at norske livsforsikringsselskaper forvalter pensjonskapital på slike vilkår. Kredittilsynet har i brev til Finansdepartementet 5. september 2001 gitt en oversikt over tilpasninger i enkelte land, en omtale av svarbrevet fra EU-kommisjonen, samt en vurdering av mulige løsninger, jf. omtale nedenfor.
4.4 Tilpasninger til EU/EØS-retten
Brev fra EU-kommisjonen
I brev av 27. juli 2001 til Kredittilsynet peker EU-kommisjonen på at det ikke finnes en legaldefinisjon av hva forsikring er. Med forbehold om at det er domstolen som er ansvarlig for tolkningen av EU-retten, gir EU-kommisjonen uttrykk for at livsforsikringsdirektivene bare inneholder abstrakte klargjøringer av hvilke produkter livsforsikringsselskaper kan tilby, og at krav om risikoinnhold i et særskilt produkt normalt må avgjøres i nasjonal lovgivning. Kommisjonen viser til at forsikringsselskaper kan drive forsikringsvirksomhet etter første livsforsikringsdirektiv artikkel 1 nr. 1, samt andre former for virksomhet når disse er basert på kontrakt og underlagt tilsyn av de myndigheter som har tilsyn med forsikring. Etter kommisjonens tolkning vil produkter uten demografisk risiko (risiko knyttet til liv eller helse) eller renterisiko utgjøre «administration activity» og slik virksomhet vil ikke kunne inngå i forsikringsselskapets balanse. Dette innebærer at produkter der kapitalen inngår i forsikringsselskapets balanse må ha et element av demografisk risiko og/eller renterisiko. Kommisjonen stadfester at «administration activity» er tillatt innenfor rammene til livsforsikringsdirektivene, selv om slik virksomhet ikke nødvendigvis representerer forsikring. I brevet heter det at nasjonale myndigheter må avgjøre om den aktuelle innskuddspensjonsordningen bare kan administreres utenfor forsikringsselskapenes balanse eller inngå som virksomhet i balansen.
Kredittilsynets kartlegging av praksis i ulike EU-land
Kredittilsynet har i brev datert 5. september 2001 gitt en oversikt over i hvilken grad det i enkelte andre land er åpnet for at livsforsikringsselskaper forvalter pensjonskapital i innskuddsbaserte pensjonsordninger uten garantert avkastning, jf. omtale nedenfor.
I Danmark blir forsikringer som ikke har tilknyttet risiko ved død eller uførhet regnet for å være et kapitaliseringsprodukt tilhørende livsforsikringsklasse VI, jf. vedlegget til første livsforsikringsdirektiv. Slike forsikringer må etter Finanstilsynets vurdering ha en rentegaranti, og i Danmark kan det ikke tegnes livsforsikringer som ikke innebærer noen forsikringsrisiko knyttet til enten død, uførhet eller avkastning.
Det blir opplyst at i Irland blir innskuddsbaserte pensjonsordninger drevet med investeringsvalg innenfor livsforsikringsklasse III i første livsforsikringsdirektiv (livsforsikring med investeringsvalg). Det blir satt et skille mellom perioden før og etter pensjonsalder. Før pensjonsalder følger pensjonskapitalen utviklingen av verdien av underliggende aktiva, uten at det synes å være forsikringsteknisk risiko involvert. Kredittilsynet skriver at det ikke framgår hvordan kapitalen blir disponert ved et eventuelt dødsfall før pensjonsalder. Det at pensjonskapitalen kan overføres til en livrente ved oppnådd pensjonsalder utgjør forsikringsrisikoen i produktet, men Kredittilsynet opplyser at skattereglene krever overføring til livrente ved pensjonsalder, og at det slikt sett er et krav om dødsrisiko i utbetalingsperioden. Kredittilsynet peker også på at klasse VI i første livsforsikringsdirektiv (kapitaliseringsprodukter) ikke er nevnt i framstillingen fra irske myndigheter, og dermed ikke synes å være i bruk.
I Luxembourg kan livsforsikringsselskaper selge produkter uten demografisk risiko eller rentegaranti under livsforsikringsklasse I. Luxembourgske myndigheter viser i denne sammenheng til første livsforsikringsdirektiv artikkel 19 bokstav c. Kredittilsynet vektlegger likevel at forsikringstilsynet omtaler seg som «prudential supervisor», og at de således har et avgrenset ansvarsområde i forhold til hvilke produkter som anvendes til pensjonsformål. Kredittilsynet skriver videre at det framgår at det i det minste skal være knyttet dødelighetsarv eller rentegaranti til bidrag fra medlemmene i slike ordninger.
I Storbritannia blir tjenestepensjonsordninger i privat sektor opprettet gjennom en «trustee». Ett av flere alternativer er at dette mellomleddet inngår forsikringsavtale med et livsforsikringsselskap som administrerer/driver ordningen og forvalter pensjonsmidlene. EUs livsforsikringsdirektiver vil da komme til anvendelse. Kredittilsynet gir uttrykk for at på samme måte som i Irland er det krav om et element av demografisk risiko for at en pensjonskontrakt skal være i samsvar med livsforsikringsklasse III. Etter forsikringslovgivningen synes det å være tilstrekkelig at kontrakten inneholder en opsjon for overføring til livrente. Kredittilsynet skriver at slik overføring følger av regler gitt av skattemyndighetene. Britiske tilsynsmydigheter opplyser at klasse VII, forvaltning av pensjonsinnretningers midler, jf. klasse V i den norske klasseforskriften, normalt bare blir klassifisert som forsikringsvirksomhet dersom virksomheten drives av selskap som også driver virksomhet innen andre forsikringsklasser. Klassifiseringen blir likevel sjelden benyttet, fordi forsikringsselskapene ofte velger å drive virksomheten gjennom datterselskaper som ikke er forsikringsselskaper. Kredittilsynet peker på at klasse VI i første livsforsikringsdirektiv, kapitaliseringsprodukter, ikke er omtalt i framstillingen fra britiske tilsynsmyndigheter.
I Sverige er livsforsikringsklasse VI, kapitaliseringsprodukter, ikke implementert. For pensjonsordninger innenfor inntektsskatteloven er det regler som sikrer en minimal opplevelsesrisiko og som avgrenser kretsen av etterlatte som har rett på ytelser. Forsikringsrisikoen består i at det kan skje at midlene ikke kommer til utbetaling. Pensjonsordninger som ikke faller inn under inntektsskatteloven må innfri et krav om en prosents risikoinnhold, dvs. at ved dødsfall går enten minst en prosent av pensjonskapitalen tapt som dødelighetsarv, eller det blir utløst ytelser med en verdi som er minst en prosent høyere enn pensjonskapitalen.
Kredittilsynet opplyser at i Tysklandmå pensjonsforsikring med investeringsvalg ha dødelighetsrisiko i oppsparingsperioden og opplevelsesrisiko i utbetalingsperioden. I utbetalingsperioden må det i tillegg være rentegaranti. Tyske tilsynsmyndigheter har oppgitt at kapitaliseringsprodukter kan tilbys uten rentegaranti, selv om tysk lovgivning inneholder krav om «aktuarielle metoder». Kredittilsynet skriver videre at selskapene også innenfor skattegunstige ordninger kan tilby produkter uten rentegaranti, men at det her implisitt ligger en rentegaranti i kravet om at hovedstolen er intakt når utbetalingene starter. Kredittilsynet oppgir også at det følger av gjeldende lovgivning for privat alderspensjon at en del av pensjonskapitalen ved pensjonsalder skal brukes til kjøp av en livrente.
4.5 NOU 2001: 24 «Ny livsforsikringslovgivning» mv.
I Banklovkommisjonens sjuende utredning NOU 2001: 24 «Ny livsforsikringslovgivning» kapittel 3 er det drøftet om livsforsikringsselskaper kan inngå avtaler om å forvalte pensjonsordninger omfattet av innskuddspensjonsloven, også uten avkastningsgaranti. Blant annet vurderes om slik virksomhet ligger innenfor første livsforsikringsdirektiv artikkel 1 nr. 1 eller 2. I denne sammenheng ser Banklovkommisjonen nærmere på om produktet kan falle inn under kapitaliseringsvirksomhet eller oppsparingsvirksomhet, eller livsforsikring med utbetaling knyttet til oppnådd alder eller dødsfall.
I tillegg diskuteres spørsmålet om en pensjonsordning med innskuddspensjon har så mange fellestrekk med andre typer av kollektive pensjonsordninger i livselskapene, og så få avvik, at virksomheten knyttet til pensjonsordninger med innskuddspensjon samlet sett ikke utgjør «annen næringsvirksomhet» i forhold til første livsforsikringsdirektiv artikkel 8 nr. 1 bokstav b) eller «forsikringsfremmed virksomhet».
I forhold til om pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven uten avkastningsgaranti kan regnes for å være livsforsikring etter EU-direktivene, peker flertallet i kommisjonen blant annet på at en pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven er etablert ved en kollektivkontrakt mellom bedrift og selskap, og at forsikringskollektivet over tid vil inkludere utbetalinger i form av pensjoner til barn og ektefelle, jf. innskuddspensjonsloven § 7-4, og eventuelt uføre- og etterlattedekninger i samsvar med lov om foretakspensjon, jf. innskuddspensjonsloven § 2-4. Kommisjonens flertall mener at en vurdering basert på helheten i slike pensjonsordninger taler for at de blir omfattet av slik virksomhet livsforsikringsselskapene kan drive etter EU/EØS-reglene. Det blir blant annet pekt på at det i forhold til utbetalingsperioden ikke kan være avgjørende om den enkelte pensjonist velger å sikre pensjonsytelsene ved pensjonsforsikring eller ved forvaltning i spareavtale. Det avgjørende er at både selskap og bedrift må vente at konvertering til pensjonsforsikring vil bli en realitet for medlemmer i pensjonsordningen, jf. innskuddspensjonsloven § 7-3. I utredningens avsnitt 3.7 blir det pekt på at kollektive pensjonsordninger er et tradisjonelt forretningsområde for livselskapene. Videre heter det om ordninger etter innskuddspensjonsloven:
«Slike pensjonsordninger vil stille selskapene overfor de samme typer av aktiviteter som andre typer av pensjonsordninger. De former for kapitalforvaltning som pensjonsordninger etter lov om innskuddspensjon medfører, innebærer ikke andre risiki for selskapet enn andre ordninger, og pensjonsordningene vil også få ulike innslag av døds- og overlevelsesrisiki som selskapenes øvrige virksomhet kan medføre. Administrasjon av kollektivordninger er også en viktig del av selskapenes virksomhet.
Disse forhold innebærer at det av hensyn til selskapene og deres soliditet ikke foreligger noe behov for å legge seg på en særlig restriktiv ordfortolkning av bestemmelsene i EU's livdirektiv. En slik tolkning vil i tilfelle også få særlig uheldige virkninger for konkurransen på markedet for kollektive pensjonsordninger fordi den vil reelt stenge livselskapene ute fra deler av markedet og innebære at kollektive pensjonsordninger etter lov om innskuddspensjon i praksis vil bli forbeholdt verdipapirfond og, direkte eller indirekte, banker. Dette vil samfunnsøkonomisk ikke være noen god løsning.»
Parallelt med at de omtalte problemstillinger ble diskutert i Banklovkommisjonen og vurdert av Kredittilsynet, har FNH fått utført en egen undersøkelse. I brev til Finansdepartementet av 6. juli 2001 skriver organisasjonen at problemstillingene har store konsekvenser for konkurransesituasjonen i markedet for pensjonsordninger idet innskuddspensjonsprodukter uten avkastningsgaranti i innbetalingsfasen synes å være det mest interessante produktet i markedssammenheng. FNH har videre oversendt en rapport som de har fått utarbeidet av aktuarkonsulentselskapet Tillinghast-Towers Perrin. Rapporten kartlegger reguleringen i Storbritannia, Irland og Luxembourg i forhold til om det er mulig for forsikringsselskaper å forvalte kapital uten at det er knyttet forsikringsrisiko til liv, helse eller avkastning i oppsparingsperioden.
FNH gir uttrykk for at resultatene bør ha følger for tolkingen av EU/EØS-reglene om forsikringsvirksomhet og utdyper dette på følgende måte:
«Utredningen konkluderer med at disse landene har tolket EU-regelverket slik at det er åpning til å tilby innskuddspensjonsprodukter uten rentegaranti i innbetalingsfasen dersom medlemmene i pensjonsordningen ved pensjonsalder får en mulighet til å velge å få alderspensjonen utbetalt som pensjonsforsikring. Det enkelte medlem trenger imidlertid ikke benytte seg av denne valgmuligheten, og kan i stedet velge alderspensjonsutbetalinger som annuitet uten forsikringselement.»
Det framgår av Tillinghast-Towers Perrin rapporten at myndighetene i Storbritannia krever et element av forsikringsrisiko for at innskuddspensjonsordninger skal bli definert under livsforsikringsklasse I eller III, ved at selskapet må tilby konvertering til livrente ved pensjonsalder. Rapporten peker på at myndighetene her har valgt en pragmatisk tilnærming. Skattereglene innebærer likevel at en stor del av pensjonskapitalen, gjerne 75 prosent, må konverteres til en livrente.
Det opplyses at en har et lignende regime i Irland ved at forsikringsselskaper som har opprettet innskuddspensjonsordninger tilbyr konvertering til livrente ved pensjonsalder. Som i Storbritannia har det vært nødvendig å konvertere deler av pensjonskapitalen til en livrente ved pensjonsalder, men det heter videre i rapporten at ny skattelovgivning har medført endringer slik at det nå under visse vilkår ikke lenger er påkrevet å konvertere til livrente.
Rapporten viser også til at noen forsikringsselskaper i Luxembourg tilbyr rene sparekontrakter, men at et forsikringselement blir sikret ved at et av investeringsalternativene har garantert rente.
FNH har i brev av 13. november 2001 på nytt understreket betydningen av at norske livsforsikringsselskaper skal kunne tilby innskuddspensjonsprodukter uten avkastningsgaranti på konkurransedyktige vilkår i forhold til konkurrenter i det norske markedet som opererer fra Irland, Luxembourg eller Storbritannia. FNH gir uttrykk for at en tolkning av EU-regelverket som innebærer en anledning for de norske livsforsikringsselskapene til å tilby innskuddspensjonsprodukter uten avkastningsgaranti i innbetalingsfasen dersom medlemmene i pensjonsordningen ved pensjonsalder kan velge å få alderspensjonen utbetalt som pensjonsforsikring, vil være en hensiktsmessig løsning. FNH slutter seg for øvrig til Banklovkommisjonens vurderinger om at kollektive pensjonsordninger med innskuddspensjon og investeringsvalg kan anses som livsforsikringsvirksomhet i forhold til EU/EØS-regelverket.
4.6 Kredittilsynets vurdering
Kredittilsynet har i brev av 5. september 2001 gitt uttrykk for at produkter uten element av demografisk risiko må klassifiseres som kapitaliseringsprodukter og dermed ha en reell rentegaranti for å oppfylle de kriteriene som er gitt i EU-direktivene. Etter Kredittilsynets oppfatning må produkter som blir ført over et forsikringsselskaps balanse, ha element av demografisk risiko og/eller renterisiko. Kredittilsynet viser til EU-kommisjonens synspunkter, og påpeker videre at medlemsland som Storbritannia og Irland etter tilsynets oppfatning ikke aksepterer produkter uten forsikringsteknisk risiko i utbetalingsperioden innenfor selskapets balanse. Kredittilsynet viser også til at det i Luxembourg er gitt regler som krever en viss forsikringsrisiko.
Det vil etter Kredittilsynets oppfatning være mulig å tenke seg en viss justering av de norske reglene om forsikringsinnhold for produkter etter innskuddspensjonsloven, innenfor de rammer som livsforsikringsdirektivene gir. Kredittilsynet legger til grunn at det bør kunne legges opp til en praktisering som ligner den som gjør seg gjeldende i flere andre europeiske land. Kredittilsynet påpeker at dette kan gjøres ved at en aksepterer kapitalforvaltning i perioden før pensjonsalder, men at det må skje en overføring til livrente ved nådd pensjonsalder. Forsikringsproduktene vil falle inn under klasse I og III i den norske klasseforskriften.
I forhold til om utenlandske selskaper, for eksempel britiske eller irske selskaper, kan tilby norske kunder pensjonsprodukter uten konkret forsikringsrisiko knyttet til liv, helse eller avkastning i oppsparingsperioden, går Kredittilsynet ut fra at dette følger av prinsippet om fri bevegelse av varer og tjenester innen EU/EØS. Etter Kredittilsynets vurdering er det snarere skattelovgivningen i kundens hjemland som representerer en avgrensning av dette prinsippet, siden det er krav om at et utenlandsk selskap må være representert med fast forretningssted for å kunne tilby skattefavoriserte pensjonsordninger på lik linje med innenlandske selskaper. Denne klausulen skaper en høyere terskel for virksomhet over landegrensene.
Produktregler bør etter Kredittilsynets vurdering utformes innenfor skattereglene, slik at en unngår ulike konkurranseforhold for norske og utenlandske selskaper.
4.7 Departementets vurdering
Innledning
Departementet viser til at lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsloven) omfatter pensjonsordninger som bygger på avtale mellom en bedrift og en institusjon som nevnt i lovens § 2-2. Ordningen innebærer at bedriften årlig innbetaler innskudd for sine ansatte som forvaltes av institusjonen. Summen av årlige innskudd, sammen med tilført avkastning ved forvaltning av midlene, utgjør alderspensjonskapital for arbeidstakerne. Når en arbeidstaker når pensjonsalderen, utstedes et pensjonskapitalbevis som benyttes til å sikre arbeidstakeren pensjonsytelser i minst 10 år. Pensjonskapitalen skal ved pensjonsalder konverteres til pensjonsforsikring eller overføres til spareavtale med årlig utbetaling av pensjonsytelser. Dersom det ikke er fastsatt i regelverket at pensjonskapitalen skal konverteres til pensjonsforsikring, vil den enkelte arbeidstaker her ha valgrett. En må regne med at arbeidstakere som omfattes av en og samme ordning, vil kunne velge ulike løsninger. Reglene om dette er inntatt i lovens §§ 7-2 og 7-3.
Institusjonens viktigste oppgaver vil være å administrere pensjonsordningen, motta innskudd og forestå forvaltning av midler innbetalt av bedriften, samt utstede pensjonskapitalbevis og i tilfelle inngå avtale om konvertering av pensjonskapitalen etter arbeidstakernes valg ved nådd pensjonsalder. For den enkelte arbeidstaker vil det i den yrkesaktive perioden ikke være knyttet risiko knyttet til liv og helse til opptjent pensjonskapital til enhver tid. Dette er bakgrunnen for at pensjonsordning med innskuddspensjon kan opprettes så vel i bank og forvaltningsselskap for verdipapirfond som i livsforsikringsselskap og pensjonskasse.
Pensjonsordninger med innskuddspensjon kan utformes på noe ulike måter. Innskuddspensjonsloven sier imidlertid ikke noe om hvilke krav til produktutforming som i tilfelle vil gjelde for de ulike typer av institusjoner. Dette må fastlegges ut fra ellers gjeldende regler om hvilke former for virksomhet de ulike institusjoner kan drive. Konvertering av pensjonskapitalbevis til pensjonsforsikring ved nådd pensjonsalder vil i alle tilfelle måtte skje i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse.
Om det må stilles særlige krav til produktutforming ved etablering av pensjonsordninger med innskuddspensjon i livsforsikringsselskaper, beror i første omgang på hvilke rammer for livsforsikringsselskapers virksomhet som følger av bestemmelsene i artiklene 1 og 8 i EUs første livsforsikringsdirektiv. Det følger av EØS-avtalen at norske livsforsikringsselskaper må overholde disse rammene. Første livsforsikringsdirektiv artikkel 8 nr. 1 bokstav b) pålegger som nevnt medlemsstatene å kreve at livsforsikringsselskaper skal «begrense sin forretningsvirksomhet til virksomhetene fastsatt i dette direktiv og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet».
Et annet spørsmål er om en ved norsk lovgivning innenfor de rammer EU-direktivet trekker opp, bør fastsette snevrere grenser for hvilken virksomhet de norske selskapene kan drive. Dette er et rent internt norsk anliggende. Kredittilsynets kartlegging av praksis i ulike EU-land, jf. avsnitt 4.4, viser således at det i en del land må skilles klart mellom de rammer som følger av gjennomføringen av EU-direktivet og den praktiske innvirkning på omfanget av livsforsikringsselskapenes virksomhet som følger av nasjonalt fastsatte skatteregler for pensjonsprodukter.
EU-direktivets bestemmelser
En viktig del av livsforsikringsselskapers virksomhet ved pensjonsordninger med innskuddspensjon vil som nevnt være forvaltning av pensjonsordningens midler til enhver tid (pensjonskapitalen). Innskuddspensjonsloven §§ 3-l til 3-3 åpner her for tre ordninger: alminnelig forvaltning i selskapets regi, forvaltning med kollektivt investeringsvalg for bedriften og forvaltning med individuelt investeringsvalg for de enkelte arbeidstakere. Når kapitalen forvaltes med investeringsvalg, har selskapet ikke risiko for hvilken avkastning som oppnås, med mindre selskapet ved særskilt avtale har gitt avkastningsgaranti.
Er det fra selskapets side knyttet avkastningsgaranti til pensjonskapital under forvaltningen, slik som ved alminnelig forvaltning og ved investeringsvalg med særskilt garanti, vil en i alle tilfelle stå overfor et kapitaliseringsprodukt som nevnt i første livsforsikringsdirektiv artikkel 1 nr. 2 bokstav b. Det er imidlertid tvil om livsforsikringsselskaper også kan forestå forvaltningen av innskuddspensjonskapital med investeringsvalg i lengre perioder uten at det blir stilt krav om avkastningsgaranti fra selskapets side, jf. Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) og Banklovkommisjonens utredning NOU 2001: 24 «Ny livsforsikringslovgivning» avsnitt 3.5. En side av spørsmålet er om pensjonsordning med innskuddspensjon i så fall kan omfattes av klasse III i vedlegg til første livsforsikringsdirektiv vedrørende livsforsikring «som er knyttet til investeringsfond», dvs. særskilt investeringsportefølje med investeringsvalg.
Når det gjelder tolkningen av EU-direktivets bestemmelser, har EU-kommisjonen uttalt til Kredittilsynet at EU-direktivene bare gir abstrakte beskrivelser av de produkter livsforsikringsselskaper kan tilby. Dette gjelder også for de krav som stilles til de enkelte forsikringsklasser, og det er derfor vanskelig å utlede nøyaktige beskrivelser av hvilke virksomheter en i nasjonal lovgivning kan akseptere under ulike forsikringsklasser. I en slik situasjon vil opplysninger om hvilken forståelse av direktivets bestemmelser EU-landene har lagt til grunn, kunne gi nyttige bidrag til tolkningen.
Den kartleggingen av praksis i ulike EU-land som blant annet Kredittilsynet nå har utført, jf. avsnitt 4.4, vil i så måte ikke kunne gi et helt fullstendig bilde. Det framgår imidlertid at en del EU-land tillater at livsforsikringsselskaper innenfor de forsikringsklasser vedlegget til første livsforsikringsdirektiv omhandler, forvalter pensjonskapital på vilkår som har meget til felles med vilkårene i innskuddspensjonsloven, og at dette også gjelder for forvaltning med investeringsvalg. Denne praksis synes likevel å bygge på at også visse tilleggsvilkår må være oppfylt i tilfelle av forvaltning med investeringsvalg. I Sverige er det ansett tilstrekkelig at det knyttes dødsrisiko til 1 prosent eller mer av pensjonskapitalen, dvs. at retten til denne del av pensjonskapitalen bortfaller ved død før pensjonsalderen. Flere andre land krever at kapitalen skal eller kan konverteres til pensjonsforsikring ved nådd pensjonsalder dersom det ikke er knyttet avkastningsgaranti til hele eller deler av kapitalen.
Det foreligger etter departementets syn ikke særlige hensyn som taler for at en fra norsk side nå legger seg på en mer restriktiv tolkning av bestemmelsene i første livsforsikringsdirektiv. Formålet med et forbud mot virksomhet som ikke har naturlig sammenheng med et livsforsikringsselskaps øvrige virksomhet, må antas først og fremst å være å stenge for virksomhet som kan øke forsikringstakernes risiko eller true selskapets finansielle stilling. Kapitalforvaltning knyttet til pensjonsordninger med innskuddspensjon vil imidlertid ikke innebære slike risiki i tilfelle hvor pensjonskapitalen forvaltes med investeringsvalg uten avkastningsgaranti, jf. innskuddspensjonsloven §§ 3-2a og 3-3. Soliditets og tilsynsmessige forhold tilsier derfor ikke at livsforsikringsselskapene forbys å forestå slik forvaltning.
Ut fra de opplysninger som til nå foreligger om praksis i flere EU-land, legger departementet til grunn at de EØS-forpliktelser første livsforsikringsdirektiv medfører, ikke vil være til hinder for at norske myndigheter åpner for at norske livsforsikringsselskapers virksomhet kan omfatte pensjonsordninger med innskuddspensjon og forvaltning av den kapital som knytter seg til ordningene eller til pensjonskapitalbevis utstedt etter reglene i innskuddspensjonsloven. Dette gjelder uten hensyn til hvilken av de tre former for kapitalforvaltning innskuddspensjonsloven §§ 3-1 flg. omhandler, som de ulike pensjonsordninger velger å bruke. Departementet viser særskilt til at lov om innskuddspensjon § 7-3 gir arbeidstakerne valgrett med hensyn til konvertering av pensjonskapitalen til pensjonsforsikring, og at det i regelverket for slik pensjonsordning også kan særskilt fastsettes at slik konvertering skal finne sted. Disse bestemmelser innebærer at norske pensjonsordninger med innskuddspensjon vil oppfylle de vilkår som er stilt i flere andre EU-land.
Utforming av norske regler
Departementet viser til oversikten over gjeldende norske regler om livsforsikringsselskapers virksomhet (foran avsnitt 4.2). Som der nevnt inneholder lov om forsikringsvirksomhet § 7-1 forbud mot at livsforsikringsselskaper driver virksomhet som ikke har naturlig sammenheng med livsforsikring. Virksomhetsområdet for livsforsikringsselskaper er nærmere fastlagt gjennom forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling. Det framgår videre (foran avsnitt 4.3) at pensjonsordninger med innskuddspensjon hittil har vært antatt å være et kapitaliseringsprodukt, og at forskriftens bestemmelse om kapitaliseringsprodukter har vært forstått slik at det stilles krav om avkastningsgaranti fra selskapets side. På denne bakgrunn er det hittil ikke åpnet for at livsforsikringsselskaper over lengre tid forvalter pensjonskapital i pensjonsordninger med innskuddspensjon uten at selskapet gir avkastningsgaranti, jf. drøftelsen i Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) kapittel 4.
Det framgår av Ot.prp. nr. 42 (2000-2001) at det da proposisjonen ble framlagt forelå betydelig usikkerhet med hensyn til hva som ville være den riktige tolkingen av de relevante bestemmelser i EUs første livsforsikringsdirektiv, og at dette ble vektlagt av departementet. Etter departementets syn var det derfor behov for å klarlegge EU-landenes forståelse og praktisering av EU-regelverket på dette området før en i tilfelle endret de norske bestemmelsene. Dette har en søkt å gjøre så langt som praktisk mulig på det nåværende tidspunkt ved den kartlegging av praksis i EU-landene som blant annet Kredittilsynet har utført. På denne bakgrunn legger departementet nå til grunn at den tolkning av EUs regelverk på dette området som det er redegjort for ovenfor, kan tas som utgangspunkt ved vurderingen av hvordan det norske lov- og forskriftsverket bør utformes.
Etter departementets vurdering vil, som nevnt ovenfor, hensynet til å motvirke uønsket risikoeksponering i livsforsikringsselskapene og soliditets- og tilsynsmessige hensyn, ikke tilsi at en begrenser norske livsforsikringsselskapers adgang til å tilby pensjonsordninger basert på innskuddspensjon med investeringsvalg i forhold til de rammer for slik virksomhet EU-regelverket på området må antas å inneholde. Generelt vil departementet følge utviklingen i tiden framover både i forhold til regelutviklingen og praksis i andre land, og i forhold til eventuell rettspraksis i forhold til første livsforsikringsdirektiv. Departementet viser videre til finanskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 85 (2000-2001) gjengitt foran i avsnitt 4.3 hvor det fra komiteflertallets side anmodes om at
«departementet foretar de nødvendige avklaringer som sikrer målsettingen om at livsforsikringsselskapene kan forvalte innskuddspensjonsprodukter uten rentegaranti på konkurransedyktige vilkår i forhold til konkurrenter som opererer i innskuddspensjonsmarkedet.»
Departementet antar på denne bakgrunn at det ikke vil være aktuelt å videreføre særlige norske regler som begrenser livsforsikringsselskapenes adgang til å overta pensjonsordninger med innskuddspensjon i forhold til de rammer som bestemmelsene i første livsforsikringsdirektiv må antas å fastlegge. Det vises til at slike særlige regler ville kunne motvirke effektiv konkurranse mellom de ulike typer av institusjoner som må antas å ville engasjere seg i det norske innskuddspensjonsmarkedet. Departementet ser at det er fordeler i at en nå, på samme måte som i flere andre EU-land, søker å legge forholdene til rette for et fullt integrert marked for langsiktig pensjonssparing i form av innskuddspensjon. Dette må antas å være så vel i livsforsikringsselskapenes som bedriftenes og arbeidstakernes interesse.
Departementet vil vurdere i hvilken utstrekning det vil være behov for endringer i gjeldende regelverk for å bringe regelverket i samsvar med de vurderinger det ovenfor er gitt uttrykk for. Teknisk sett vil endringene i tilfelle kunne gjennomføres ved endring av forskrift 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling klasse III Livsforsikring med investeringsvalg og klasse VI Kapitaliseringsprodukter.
Det har vært reist spørsmål om livsforsikringsselskaper kan tilby pensjonsordninger basert på innskuddspensjon med investeringsvalg innenfor klasseforskriften klasse V Forvaltning av midlene i pensjonskasser og andre pensjonsinnretninger. Slik forvaltning skjer også uten risiko knyttet til person og uten avkastningsrisiko for selskapet, men avviker ellers etter sin art vesentlig fra de pensjonsprodukter selskapene tilbyr bedriftene og arbeidstakerne. Kredittilsynets kartlegging av praksis i EU-landene viser at det ikke vil være i samsvar med EU-regelverket på området å utvide denne forsikringsklasse til å omfatte pensjonsordninger med innskuddspensjon. Departementet legger denne oppfatning til grunn.