3 Gjeldende rett

3.1 Plantesjukdomslova

Gjeldende lov om tiltak mot plantesjukdommer og skadedyr på planter (plantesjukdomslova) av 14. mars 1964 erstattet tidligere lov om bekjempelse av skadeinsekter og plantesykdommer av 21. juli 1916. Plantesjukdomslova ble vedtatt for å bringe loven à jour med Norges internasjonale forpliktelser gjennom tiltredelsen til Den internasjonale plantevernkonvensjonen (IPPC) og den regionale Plantevernorganisasjonen for Europa og Middelhavsområdet (EPPO).

Loven tar sikte på bekjempelse av planteskadegjørere som angriper dyrkede planter, skogstrær, og produkter av disse. Med utgangspunkt i dette, hjemler loven ulike tiltak for å hindre at planteskadegjørere etablerer seg og tiltak for å hindre smittespredning. Det er landbruks- og skogbrukshensyn som hovedsakelig ligger til grunn for loven.

Anvendelsesområde for loven angis gjennom definisjonen på skadedyr, plantesjukdommar og planter. Planter defineres som trær og busker, herunder røtter, samt løk, knoller, blomster, frø, frukt, bær, grønnsaker, tømmer, trevirke m.m. Definisjonen for skadedyr og plantesjukdom dekker alle slags dyr som kan gjøre skade på planter, slike som nematoder, midder, insekter m. fl., og alle skadelige avvik fra det normale, forårsaket av sopper, bakterier og virus. Den dekker imidlertid ikke plantepatogener som i henhold til moderne vitenskapelig terminologi verken er sopp, bakterier eller virus. En slik gruppe er viroider.

Med plantesjukdomslova ble det innført hjemmel til å innføre kontrolltiltak og sertifikatplikt på eksport- og importprodukter, og hjemmel til å finansiere kontrolltiltakene ved hjelp av avgifter. Ved siden av importkontroll, har plantesjukdomslova hjemmel for å pålegge tiltak ved mistanke om, eller påvisning av en farlig planteskadegjører. I slike situasjoner fungerer regelverket godt. Loven har imidlertid ikke hjemmel for en statlig overvåkning av plantehelsen i innenlandsk produksjon, noe som er nødvendig for å kunne dokumentere tilstanden, og drive forebyggende arbeid på en mest mulig hensiktsmessig måte.

3.2 Tilgrensende regelverk

Lov av 12.4. 1970 nr 82 om såvarer (såvareloven)omfatter såvarer og settepoteter samt planter og plantedeler til videre dyrking formert ved frø eller på vegetativ måte, jf. § 1. Loven hjemler kontroll med såvarer, og formålet er å «skaffe jordbruket, hagebruket og skogbruket tilgang på sortsekte, sykdomsfri og dyrkingsmessig sett tilfredsstillende utgangsmateriale for dyrking, samt å sikre at formering skjer på grunnlag av kontrollert og godkjent materiale»(Ot.prp. 1969-70 nr. 62 s. 3). Tilsynet og kontrollen etter såvareloven fokuserer på såvarens kvalitet. Bekjempelse av planteskadegjørere på frø og formeringsmateriale kan derfor i prinsippet også hjemles i såvareloven. Plantesjukdomslova tar imidlertid sikte på bekjempelse av plantesjukdommer og skadedyr spesielt, og hjemler bestemmelser om tiltak mot alvorlige planteskadegjørere. Disse planteskadegjørerne reguleres derfor av plantesjukdomslova og ikke av såvareloven. Såvareloven omfatter derfor bare de planteskadegjørerne som kan forringe kvaliteten, men som ikke betraktes som alvorlige i plantesjukdomslovens forstand. For en nærmere redegjørelse for grensen mellom alvorlige planteskadegjørere og planteskadegjørere som forringer kvaliteten vises det til kapittel 5.

Lov av 5.4 1963 nr. 9 om plantevernmiddel m.v.(plantevernmiddelloven) regulerer tilvirkning, omsetning og bruk av plantevernmiddel. Selve bruken av plantevernmiddel tar sikte på bekjempelse av planteskadegjørere. Hensikten med plantevernmiddelloven er imidlertid å kontrollere omsetning og bruk av plantevernmidler fordi slike midler kan medføre både helse- og miljørisiko.

Lov av 17.6. 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer (landbrukskvalitetsloven) omfatter blant annet «varer som er fremstilt ved .. planteproduksjon..», jf § 1. Loven gir i § 2 hjemmel til å føre kontroll med at landbruksvarer «som utføres, innføres eller omsettes her i landet fremtrer som velbehandlet og god handelsvare». Denne kontrollen kan også bidra til å hindre planteskadegjørere på planter, men fokuserer i hovedsak på andre kvalitetsparametre.

Lov av 6.4. 1962 nr. 3 om floghavre (floghavreloven) gir regler som hjemler tiltak og kontroll av floghavre. Loven kan sees på som en parallell til plantesjukdomslova, idet formålet er å bekjempe etablering og spredning av ugraset floghavre. Loven hjemler derfor ulike tiltak med dette formålet for øyet. Floghavre er et ugras, og derfor en indirekte planteskadegjører. Plantesjukdomslovas anvendelsesområde regulerer bare skadedyr og plantesjukdommer, som er direkte planteskadegjørere.

3.3 Forpliktende internasjonale avtaler

Norge har inngått forpliktende internasjonale avtaler innenfor plantehelseområdet. Dette innebærer en folkerettslig forpliktelse til å harmonisere vårt regelverk på bestemte områder.

Avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen)

SPS-avtalen er en av avtalene under WTO, og innebærer gjensidig aksept av at blant annet plantehelsebestemmelser ikke skal brukes som tekniske handelshindringer. Det innebærer at bestemmelser som kan synes handelshindrende, må være basert på vitenskapelig dokumentasjon. Dette er særlig aktuelt dersom man ønsker strenge importrestriksjoner for å unngå at planteskadegjørere etablerer seg i landet. I slike tilfeller er vi forpliktet til å dokumentere at en planteskadegjører ikke finnes i landet eller i et bestemt område, eller at bekjempelsen er under kontroll.

På enkelte områder kan det hevdes at norsk plantehelselovgivning ikke er i samsvar med SPS-overenskomsten, og at vi praktiserer et strengere importvern enn vi har hjemmel for, ettersom dagens lovgivning ikke hjemler den kontrollordning som behøves. Når det viser seg at vi ikke har så god plantehelse som vi ønsker, betyr det at vi ikke kan opprettholde et strengt importvern for å beskytte oss mot visse planteskadegjørere uten å komme i konflikt med SPS-avtalen.

Den internasjonale plantevernkonvensjonen (IPPC)

Konvensjonens mål er å sikre internasjonalt samarbeid for å kontrollere skadegjørere på planter og planteprodukter, og for å hindre internasjonal spredning av slike, og særlig innføring av slike til truede områder.

Konvensjonens artikkel IV-VI pålegger staten visse plikter når det gjelder den nasjonale organiseringen og plantehelsetiltak. Eksporterte planter skal utstyres med et sunnhetsertifikat som utstedes av en offisiell plantesunnhetskontroll. Et slikt sertifikat skal blant annet dokumentere at planten er forsvarlig kontrollert for karanteneskadegjørere (de alvorligste planteskadegjørerne).

Etter konvensjonens artikkel III har partene plikt til å samarbeide med hverandre, og å opprette regionale organisasjoner. Norge har tiltrådt konvensjonen om opprettelse av EPPO. Denne organisasjonen fører blant annet oppdaterte lister over karanteneskadegjørere og hvilke tiltak som anbefales for bekjempelse av disse.

IPPC ble revidert i 1997, og revisjonen ble godkjent av Regjeringen i oktober 1999. Den reviderte versjonen er imidlertid ikke trådt i kraft ennå. Et av formålene med revisjonen i 1997 var å harmonisere konvensjonen i forhold til SPS-avtalen, samt å oppdatere konvensjonen med hensyn til moderne plantehelsepraksis og planteteknologi. Den reviderte konvensjonen åpner blant annet for at det kan innføres plantehelsetiltak mot mindre alvorlige planteskadegjørere, for bedre å kunne sikre kvaliteten på importert plantemateriale som skal brukes til videre dyrking.

Konvensjon om biologisk mangfold

Denne konvensjonen inneholder bestemmelser om bevaring av det biologiske mangfold gjennom vern og bærekraftig bruk. Planteskadegjørere kan representere en trussel mot det biologiske mangfold. Konvensjonen har derfor bestemmelser som blant annet forplikter partene til å vedta tiltak for bekjempelse og utryddelse av farlige organismer som truer det biologiske mangfold. Bestemmelser som hjemler tiltak mot etablering og spredning av planteskedegjørere vil derfor støtte opp under intensjonen til Konvensjon om biologisk mangfold.

EUs rettsregler

EU har vedtatt et omfattende regelverk som omfatter tiltak for å bekjempe planteskadegjørere på planter. Rådsdirektiv 77/93 er hoveddirektivet på området, og er stort sett basert på bestemmelsene i IPPC. Direktivet gir regler om import-/eksportkontroll og sertifikatplikt. I tillegg har direktivet regler om innenlandsk produksjonskontroll og registrering av produsenter, forhandlere, importører og eksportører. Dette gir anledning til å føre en utstrakt kontroll og overvåkning av plantehelsen, som igjen muliggjør opprettelse av bestemte vernesoner. En vernesone er et avgrenset geografisk område innen EU hvor det kan dokumenteres at en bestemt planteskadegjører ikke er etablert.

EU har i løpet av de siste årene innført regler om gjennomføring av det indre marked slik at plantene skal kunne selges fritt (dvs. uten sunnhetssertifikat) innenfor det indre marked. Dette innebærer at det utstedes plantepass ved omsetning av planter innad i EU. Plantepass er et offisielt dokument som erstatter sunnhetssertifikatene internt i EU og internt i det enkelte EU-land.

Verken rådsdirektiv 77/93 eller det øvrige regelverket på plantehelseområdet er en del av EØS-avtalen. Bakgrunnen er at da EØS-avtalen ble fremforhandlet, var EUs regelverk foreldet, og derfor ikke egnet som grunnlag for felles EØS-bestemmelser.