5 Kommentarer til de enkelte paragrafer

Til § 1

Det anbefales inntatt en formålsbestemmelse i lovutkastet. Begrunnelsen er at lovutkastet er en fullmaktslov som i stor utstrekning åpner for delegasjon av myndighet til Kongen, hvilket krever en formålsangivelse til veiledning ved tolkning av de enkelte bestemmelser.

Bestemmelsen fremholder at Kystvaktens oppgave er å utøve oppsyn med kysten og havområdene utenfor. Kystvaktens virksomhet foreslås, som i dag, i hovedsak avgrenset mot statlig oppsyn på fastlandet.

Til § 2

I lovutkastet anvendes «fartøy» og «innretning» som objekter for Kystvaktens håndhevelse. Fartøy betegner videre de materielle ressurser som (kan) tilføres til Kystvakten.

I første ledd defineres hva som menes med «fartøy» i loven. Ved definisjonen av fartøy er det tatt utgangspunkt i den definisjon som er gitt i lov om lostjenesten m.v. av 16 juni 1989 nr 59 § 3 første ledd punkt 7, som sier at et fartøy er «(e)nhver flytende innretning som kan brukes som transportmiddel, fremkomstmiddel, oppholdssted, produksjonssted eller lagersted herunder undervannsfartøyer av enhver art». Da en av Kystvaktens hovedoppgaver er oppsyn med fiske og fangst, er dette tilføyd i definisjonen. I tillegg er luftputefartøyer tilføyet. Fordi Kystvakten foreslås tillagt myndighet til å håndheve bestemmelser både i forhold til fartøy på sjøen og luftfartøyer (f eks ved kontroll av luftrom), omfatter begrepet både flytende og flyvende innretninger. Denne definisjonen foreslås også med bakgrunn i at Kystvakten har fly og helikoptere til sin disposisjon i tillegg til fartøyer på sjøen. «Fartøy» omfatter også det utstyr og den redskap som anvendes eller som fartøyet besitter.

I andre ledddefineres «fast innretning» som enhver innretning som ikke er fartøy og som er plassert eller på annen måte befinner seg over, under eller på havoverflaten, samt utstyr som hører til en slik innretning. Definisjonen «fast innretning» er således den negative avgrensning av begrepet «innretning» i relasjon til fartøyer.

Til § 3

Første ledd bestemmer at loven kommer til anvendelse i indre farvann og på sjøterritoriet, herunder i Svalbards indre farvann og sjøterritorium, i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17 juni 1966 nr 19 om Norges fiskerigrense og om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. innenfor fiskerigrensen og lov om Norges økonomiske sone av 17 desember 1976 nr 91, på kontinentalsokkelen, og utenfor norsk jurisdiksjonsområde med de begrensninger som følger av folkeretten. Når det gjelder den nærmere definisjon og avgrensing av ovennevnte geografiske områder, vises det til henholdsvis pkt 3.2.2. og pkt 3.2.4. Loven kommer således i utgangspunktet ikke til anvendelse på fastlandet.

Virkeområdet i første ledd har i praksis bare betydning for Kystvaktens utøvelse av oppgaver som er oppregnet i lovutkastet §§ 14, 16 og 17, på grunn av regelen i § 3 andre ledd. § 3 første ledd bokstav e vil imidlertid gjelde generelt for Kystvaktens oppgaver etter lovutkastet. Bestemmelsen dekker andre forhold utenfor norsk jurisdiksjonsområde når dette er i samsvar med folkeretten. Bl a vil norske myndigheter ha jurisdiksjon over norske borgere også på det åpne hav. I tillegg vil norske myndigheter kunne håndheve fiskeribestemmelser på det åpne hav når dette er i samsvar med folkeretten, f eks med grunnlag i FN avtalen av 4 desember 1995 vedrørende bevaring og forvaltning av vandrende og langtmigrerende fiskebestander, jfr St prp nr 43 (1995-96), eller med grunnlag i avtalen av 30 juni 1995 mellom Norge og Canada om bevaring og håndhevelse på fiskeriområdet, jfr Ot prp nr 3 (1995-96). I henhold til HRK artikkel 105 og 107 (piratvirksomhet) artikkel 109 nr 4 (ulisensiert kringkasting) og artikkel 110 (visitasjonsretten), har en stats krigsskip eller annet klart identifiserbart statsskip adgang til å utøve jurisdiksjon på det åpne hav. Etter lovutkastet § 17 første ledd åpnes det adgang for at Kystvakten kan utøve slik jurisdiksjon som bistand til politiet.

Andre ledd gjør unntak fra lovens generelle virkeområde som angitt i første ledd bokstavene a til e når Kystvakten kontrollerer overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av lover og bestemmelser som er oppregnet i lovens §§ 9, 10, 11, 12, 15 eller 18. Når Kystvakten utøver slik kontroll følger virkeområdet istedet av disse lover. Dette skyldes at virkeområdet varierer i de enkelte lover, bl a som følge av folkeretten. Forslag innebærer således ingen utvidelse eller innskrenkning av de eksisterende virkeområderegler i de ulike lovene. Selv om virkeområdet i den enkelte særlov skal følges, foreslås imidlertid dens virkeområde avgrenset mot fastlandet, men med den modifikasjon at Kystvakten skal kunne utøve denne kontroll på land når dette fremstår som åpenbart nødvendig. Det tenkes særlig på de tilfeller hvor Kystvakten har påbegynt et oppdrag som ikke kan overlates til vedkommende myndighet på land, f eks på grunn av tidsmomentet, eller fordi det av andre grunner er tvingende nødvendig ut fra en helhetsvurdering å fullføre aksjonen.

Formålet med tredje ledd er å gi Kongen en myndighet til å gi utfyllende bestemmelser til reglene i første ledd. Kongens myndighet foreslås ikke å omfatte vedkommende lovgivning som fremkommer i annet ledds henvisning til lovens §§ 9 til 12 og 15 eller regelverk som omtalt i § 18.

Til § 4

I samsvar med det dualistiske prinsipp, er det tradisjonelle utgangspunktet at folkeretten står tilbake for norske regler i tilfelle motstrid. Dette utgangspunkt er vesentlig modifisert. § 4 innebærer en henvisning til folkerettens regler på området. Traktatrett såvel som internasjonal sedvanerett går i tilfelle motstrid foran lovens øvrige bestemmelser.

Til § 5

Første ledd slår fast at Kystvakten er en integrert del av Forsvaret. Oppgaver som er tillagt Kystvakten i fredstid, vil nødvendigvis under beredskap og i krig få en lavere prioritet enn krigstidsoppgavene. I tillegg må Kystvakten i fredstid nødvendigvis øves for sin krigsoppgave og sin oppgave med å hevde norsk suverenitet og norske suverene rettigheter. Dette er søkt uttrykt gjennom å innta at Kystvakten under fredsforhold «fortrinnsvis» skal utføre oppgaver som fremgår av loven, og at den i fredstid også skal øves sine krigsoppgaver.

Andre ledd fastslår at Kystvaktens fartøyer skal være uniformert. Med uniformert menes en eller annen form for identifikasjon som skiller fartøyene fra ordinære orlogsfartøy i fredstid, samt gjør dem identifiserbare som oppsynsskip. Bakgrunnen er at på den ene side i enkelte sammenhenger stiller HRK krav om at oppsynsskip skal være identifiserbare/merket (HRK art 107, 110, 111 og 224), og på den annen side at Kystvaktens oppgaver i fredstid er av en slik karakter at fartøyene utad bør fremstå som noe annet enn alminnelige orlogsfartøyer.

Tredje ledd åpner adgang for Kongen til å bestemme at deler av Forsvarets øvrige ressurser skal kunne anvendes når dette er nødvendig for å utføre bestemte kystvakt-oppgaver. Dette er i henhold til gjeldende praksis. Med «bestemte kystvaktoppgaver» er det ikke meningen å begrense Kongens adgang dithen at fullmakt må gis for hvert enkelt oppdrag. Kongen må generelt kunne bestemme på forhånd at Kystvakten for særskilte oppgaver skal kunne anvende Forsvarets øvrige ressurser.

Fjerde ledd bestemmer at Kongen etter beslutning av Stortinget ved plenarvedtak kan innlemme sivile fartøyer i Kystvaktens organisasjon. Bakgrunnen er Grunnloven § 25 første ledd andre punktum, som bestemmer at forsvarsmakten ikke kan økes eller minskes av Kongen uten etter Stortingets samtykke. Denne bestemmelse innebærer at tilførsel av fartøyer fra andre statsetater eller private eiere først kan skje etter plenarvedtak. Ønsket om å kunne tilføre Kystvakten ytterligere sivile fartøyer er særlig aktuelt i forbindelse med den indre kystvakt, som bygger på en forutsetning om best mulig utnytting av statens samlede ressurser, under Kystvaktens ledelse, i oppsynet av kystfarvannene.

Femte leddbygger på en forståelse av Grunnloven § 25 første ledd andre punktum og langvarig praksis om at organisasjonsendringer og endring av forsvarsmaktens størrelse krever samtykke fra Stortinget gjennom plenarvedtak.

Til § 6

Bestemmelsen viderefører dagens ordning med et samarbeids- og kontaktorgan for Kystvakten, men nå benevnt som Kystvaktrådet. Det understrekes at rådet kun skal ha en rådgivende funksjon

Til § 7

Første ledd fastsetter at menige og befal kan beordres til å utføre de oppgaver som Kystvakten skal kunne utføre i henhold til loven. Med beordring forstås en skriftlig ordre om å tiltre en stilling, utføre en bestemt tjeneste, et oppdrag eller gjennomgå utdanning. Med «ansettelsesvilkårene» forstås de vilkår som til enhver tid er fastsatt for befalets tjenestegjøring. I hovedsak vil disse vilkårene fremkomme av det til enhver tid gjeldende reglement for forvaltning av befal. Disse vilkår begrenser i dag befalets plikt til å motta beordring til Kystvakten eller andre deler av Forsvaret.

I andre ledd første punktumer det innført en tilsvarende bestemmelse for innlemmelse av andre personer i Kystvaktens organisasjon enn de som fremgår av første ledd. Det vises forøvrig til § 5 fjerde ledd, hvor Stortingets medvirkning ved utvidelse av Kystvaktens organisasjon er nærmere begrunnet. Andre punktum åpner mulighet for at Kongen kan gi særskilte bestemmelser om hvem som skal anses som arbeidsgiver for personell som for et bestemt tidsrom avgis til Kystvakten. Dette kan være nødvendig for å unngå tvil med hensyn til hvem som skal være ansvarlig arbeidsgiver i forhold til tjenestemannsloven, yrkesskadeforsikringsloven og andre regler som beskriver rettigheter og plikter for den ansatte i forhold til arbeidsgiver.

Til § 8

Det etablerte mønster for Kystvaktens ivaretakelse av sine mangeartede gjøremål innebærer et planmessig og relativt regulært seilings- og operasjonsmønster for fartøyer og fly. Et kystvaktfartøy på patrulje vil således tilnærmet konstant dekke oppgaver som tilstedeværelse, hevdelse av norsk suverenitet og norske suverene rettigheter, krisehåndtering og avvisning av krenkelser. Prinsipielt vil fartøyet til enhver tid ha innsatsberedskap for et sett av oppgaver.

Kystvaktens medvirkning til hevdelse av norsk suverenitet og norske suverene rettigheter er en direkte følge av at Kystvakten er en integrert del av det militære forsvar, og er i samsvar med dagens praksis.

Med «suverenitet» menes det begrep som i folkerettslig forstand er knyttet til statenes grunnrettigheter( retten til selvstendighet, likeverd og aktelse) i sjøterritoriet og indre farvann, herunder særlig retten til utøvelse av offentlig myndighet. Med «suverene rettigheter» forstås de rettigheter og den jurisdiksjon som i henhold til HRK er tillagt kyststaten i den eksklusive økonomiske sone og på kontinentalsokkelen.

Bestemmelsen er ikke nødvendig, da det ikke er påkrevet med hjemmel i lov for å utføre slik suverenitetshevdelse. Bestemmelsen er likevel tatt med av rettsinformasjonshensyn, for å gi en helhetlig fremstilling av Kystvaktens oppgaver. Det presiseres at bestemmelsen ikke er ment å være uttømmende når det gjelder Kystvaktens oppgaver som en del av det militære forsvar. Bestemmelsen vil ikke være til hinder for utførelse av andre militære oppgaver som ikke gjelder hevdelse av norsk suverenitet eller norske suverene rettigheter.

Til § 9

Bestemmelsen fastsetter at Kystvakten kan føre kontroll med overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av nærmere bestemte lover innenfor fiske, fangst og annen ressurskontroll.

Av de oppregnede lover er Kystvakten i dag tillagt myndighet til å kontrollere overholdelsen av bestemmelser ved utøvelse av fiske, selfangst og hvalfangst i medhold av lov 3 juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v. §§ 46 til 51, jfr § 2. Likeledes er Kystvakten i dag ved saltvannsfiskeloven § 46 gitt tilsvarende myndighet innenfor de fleste av de øvrige oppregnede lover. Det foreslås i tillegg at Kystvakten skal kunne kontrollere overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av særskilte lover om konsesjonsplikt ved fangst av hval og sel og om fangstregulering av isbjørn.

Til § 10

Bestemmelsen fastsetter at Kystvakten kan føre kontroll med overholdelsen av bestemmelser i medhold av tolloven. Overskriften til bestemmelsen lyder «Tolloppsyn», som er ment å understreke at Kystvaktens kontrollfunksjon ikke bør omfatte myndighet til å forestå tollbehandling.

Til § 11

Det fastsettes at Kystvakten skal kunne kontrollere overholdelsen av bestemmelser som regulerer miljøoppsyn m.v. Kystvakten tillegges her en myndighet som den i dag ikke innehar. Myndigheten omfatter de viktigste lover som er gitt som virkemiddel innenfor miljø- og naturforvaltningen.

Til § 12

Under denne bestemmelse er det oppregnet ulike kontrolloppgaver som ikke faller inn under fiskeri-, fangst-, ressurs-, miljø- eller tolloppsyn.

Bokstav aom beskyttelse av undersjøiske telegrafkabler utenfor territorialfarvannet, bokstav c om vitenskapelig utforskning og undersøkelser etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og bokstav fom petroleumsvirksomhet faller inn under oppgaver som Kystvakten ved dens etablering var forutsatt å utføre. Det er for disse områdene bare tale om en videreføring av pålagte oppgaver.

Når det gjelder bokstav bom kontroll med skips sjødyktighet, er dette en ny oppgave som det foreslås at Kystvakten kan utføre. I bokstavene eog ier det foreslått at Kystvakten, som en del av formålet med å ivareta sikkerheten til sjøs, trygge ferdselen eller forhindre ulykker, skal kunne kontrollere overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov av 8 juni 1984 nr 51 om havner og farvann og lov av 27 april 1995 nr 16 om trygg bruk av fritidsfartøy.

Det foreslås i bokstav gat Kystvakten kan anvendes til å kontrollere overholdelsen av bestemmelser gitt i medhold av utlendingsloven. Formålet med bestemmelsen er å skape rettslig grunnlag for å anvende Kystvakten til å utføre grensekontroll, dvs kontroll med grensepassering. Kystvakten skal forutsetningsvis ikke anvendes i tilknytning til overholdelsen av bestemmelser i utlendingsloven forøvrig.

I bokstav her det foreslått at Kystvakten skal kunne kontrollere overholdelsen av bestemmelser gitt i eller fastsatt i medhold av losloven. Kystvakten er idag ikke tillagt myndighet på dette området. Reglene om losplikt, farledsbevis og fastsatte farleder er sentrale som midler til vern om miljø og ressurser, og hensikten med bestemmelsen er således å skape grunnlag for å kunne anvende Kystvakten til å kontrollere at fartøyer overholder disse bestemmelsene.

Til § 13

Det presiseres at Kongen kan bestemme at Kystvaktens myndighetsutøvelse ikke skal omfatte enkelte bestemmelser gitt i de oppregnede særlover i lovutkastet §§ 9 til 12. Bakgrunnen er at de enkelte særlover vil inneholde bestemmelser som det ikke er naturlig eller ønskelig at Kystvaktens ressurser anvendes til. Dette kan være tilfelle både av hensyn til oppgavens art, men også av hensyn til en fornuftig ressursbruk. Det vises bla til tolloven hvor Kystvakten i dag forutsetningsvis ikke skal kunne forestå tollbehandling, men bare utføre de i §§ 10 til 14 anførte oppgaver. Likeledes utlendingsloven, hvor etter Kystvakten kun skal utføre grensekontroll. Bestemmelsen gir også hjemmel til å unnta hele lover fra Kystvaktens myndighet, dersom dette skulle vise seg nødvendig eller ønskelig.

Til § 14

Bestemmelsen viderefører Kystvaktens innsats og bistand i forbindelse med søk, redningsaksjoner og hjelp til personer i nød. Det understrekes at deltakelse i søk og redningsaksjoner er en pliktig oppgave for Kystvakten.

Søk og redning ledes i dag av to hovedredningssentraler og de lokale underordnede redningssentraler. Både ved hovedredningssentralene og de lokale redningssentraler er det vedkommende politimester som er leder. Kystvaktens deltakelse i redning og søk vil således måtte ytes som bistand til politiet, og faller således inn under den foreslåtte bestemmelse i § 17. En egen bestemmelse om Kystvaktens deltakelse redningsaksjoner m v er derfor strengt tatt ikke nødvendig, men er tatt med av rettsinformasjonshensyn slik at man får en helhetlig fremstilling av Kystvaktens oppgaver. Bestemmelsen innebærer således ingen endring av Kystvaktens ansvar i denne sammenheng.

Til § 15

Kontroll innenfor folkerettens rammer med vitenskapelig forskningsvirksomhet, mv var en av oppgavene som ble tillagt Kystvakten ved dens opprettelse, noe som foreslås videreført. Her vises for øvrig til § 9 (h) hva angår håndhevelse av bestemmelser om forskning gitt i medhold av § 7 lov 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone. Når det derimot gjelder ressursrelatert forskning, vises til lovforslagets § 12 (c) og (f).

Til § 16

Rapportering om og uskadeliggjøring av drivende gjenstander er i dag en av Kystvaktens oppgaver, hvilket foreslås videreført. Kystvakten «skal så langt det er mulig» rapportere om drivende gjenstander som representerer en umiddelbar fare for betydelig skade på personer, fartøyer, faste innretninger eller det ytre miljø. Plikten til å rapportere innebærer ingen plikt eller et ansvar for å holde oversikt over mulige drivende gjenstander. Plikten oppstår først når Kystvakten observerer slike gjenstander. Det forutsettes at det som hovedregel skal være eier av gjenstanden eller det primære myndighetsorgan som skal beslutte uskadeliggjøring, mens Kystvakten kun skal utføre den fysiske uskadeliggjøring på deres vegne. I de tilfeller slik beslutning ikke kan innhentes før uskadeliggjøring av hensyn til den umiddelbare fare for betydelig skade på personer, fartøyer, faste innretninger eller det ytre miljø, bør Kystvakten selv kunne fatte slik beslutning.

Til § 17

Første ledd fastsetter at Kystvakten kan bistå politiet. Formålet med bestemmelsen er å fastsette et lovmessig grunnlag for Kystvaktens bistand til politiet i forbindelse med oppgaver som ikke faller inn under §§ 9 til 16 og § 18. Hovedsiktemålet er bistand til typiske politioppgaver. Dette er eksemplifisert ved å henvise til forebyggelse og bekjempelse innenfor folkerettens grenser av forbrytelser og ulovlige aksjoner mot personer, fartøyer eller faste innretninger. Geografisk er bistanden avgrenset til lovens stedlige virkeområde, dvs i hovedsak på sjøen. Med «bistand» forstås at Kystvakten støtter politiet med materiell- og/eller personellmessige ressurser. Den politimester som mottar bistanden, forutsettes å ha den overordnede ledelse av operasjonen og ansvaret for å påse at midler som tas i bruk, ikke overskrider de rettslige og eventuelt andre grenser som er satt for politiets virksomhet. I henhold til § 21, første ledd er Kystvaktens tjenestemenn tillagt en begrenset politimyndighet. Denne lovbestemte begrensede politimyndighet kommer ikke til anvendelse når Kystvakten yter bistand til politiet etter denne bestemmelse. I den grad Kystvaktens tjenestemenn skal inneha politimyndighet ved bistand til politiet, må denne meddeles i henhold til politilovens § 20.

I annet ledd er det uttalt at Kystvakten også kan yte bistand, hjelp og beskyttelse til andre statsetater når disse har behov for fartøy for å kunne få utført sin virksomhet. Med «beskyttelse» forstås at Kystvakten vil kunne anvende maktmidler for at den statsetat som mottar bistand skal kunne gjennomføre sin virksomhet. I likhet med bistand til politiet vil Kystvaktens tjenestemenn ikke inneha den lovbestemte politimyndighet som følger av § 21 ved slik bistand. Begrenset politimyndighet må i den grad det er nødvendig meddeles med grunnlag i politilovens § 20. Departementet forutsetter at slik politimyndighet blir meddelt i den grad det antas på forhånd at et bistandsoppdrag til en annen statsetat vil kunne medføre behov for å anvende maktmidler.

Fjerde ledd presiserer at bestemmelsene om at Kystvakten kan yte bistand til politiet og andre statsetater, ikke endrer den plikt Kystvakten eventuelt har i særlov til å yte bistand. Som eksempel vises til militære myndigheters bistandsplikt etter tollovens § 20.

Til § 18

Med «anløpskontroll» menes den kontroll som blir utført for å kontrollere overholdelse av bestemmelser som gjelder for fartøyers adgang til og ferdsel i norsk sjøterritorium og indre farvann under fredsforhold. Det gjelder både kontroll av sivile og militære fartøyer. Kontrollen forutsettes å kunne gjennomføres både med hensyn på rikets sikkerhet og andre samfunnshensyn.

Til § 19

Bestemmelsene i paragrafen fastsetter forholdet mellom Kystvakten og dagens kontrollmyndigheter. Kystvaktens myndighet skal være komplementær og subsidiær i forhold til dagens kontrollmyndigheter.

Forholdet til tollmyndighetene er av spesiell betydning, fordi tollvesenet etter loven har særlig utstrakte beføyelser. Således vil en videre oppfølgning av en tollkontroll i form av oppbringelse, beslag m.v. ikke forutsette skjellig grunn til mistanke, mens dette vil være tilfelle for en ren politimessig oppfølgning. En sammenblanding av Kystvaktens roller som henholdsvis politi- og tollmyndighet i den enkelte sak, vil på denne bakgrunn være uheldig. Det presiseres derfor at Kystvaktens håndheving av tolloppsyn og nødvendig rapportering av overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av tolloven, bør skje etter retningslinjer gitt av tollvesenet. Det forutsettes at det skjer en løpende rapportering fra Kystvakten til tollvesenet om de enkelte kontrollaksjoner som er under gjennomførelse og som er avsluttet. I noen utstrekning vil Kystvakten kunne aksjonere på eget initiativ, der situasjonen tilsier dette og det ikke er tid eller anledning til på forhånd å kontakte tollvesenet. Det må imidlertid forutsettes at Kystvakten i slike situasjoner så raskt som mulig søker kontakt med tollvesenet for å innhente forholdsordre.

Tredje leddgir en særlig regel om forholdet til direktiver gitt av Sysselmannen på Svalbard. Bestemmelsen kommer i tillegg til reglene i første og andre ledd. Formålet med regelen er at håndheving i Svalbards indre farvann og sjøterritorium «i alle tilfeller» skal skje i samsvar med slike direktiver, noe som er en skjerpelse i forhold til hva som ville følge utelukkende av første og andre ledd. Det følger av sammenhengen med § 22 at regelen gjelder hvorvidt kontroll skal kunne skje i nevnte farvann, ikke bare hvordan kontrollen skal gjennomføres.

Til § 20

Paragrafen fastsetter en særbestemmelse om unntak fra taushetsplikt. Bestemmelsen har til formål å hindre at tjenestemenn ved dagens oppsynsmyndigheter i særlov forhindres fra å meddele opplysninger til Kystvakten. Bestemmelsen gir vedkommende tjenestemann en opplysningsrett, men ingen opplysningsplikt. Likeledes fastsetter bestemmelsen en opplysningsrett for Kystvaktens tjenestemenn overfor kontrollmyndigheter, politi og påtalemyndighet. Regelen vil bare gjelde opplysninger «som har naturlig sammenheng med Kystvaktens oppgaver» slik disse fremgår av loven. Det foreslås at Kongen kan gi nærmere regler, herunder hvilke typer opplysninger og myndigheter som skal kunne utveksle opplysninger med Kystvakten.

Til § 21

Første ledd gir Kystvaktens tjenestemenn en lovbestemt begrenset politimyndighet. Begrensingen ligger i lovens stedlige virkeområde og at den er saklig avgrenset til kontrollen med overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller de lovene som det er vist til i §§ 9 til 12.

Når det gjelder den stedlige begrensing vises det til kommentaren til § 3. Politimyndigheten er saklig avgrenset i to henseender. For det første skal politimyndigheten kunne anvendes i tilknytning til kontroll med overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Kystvaktens tjenestemenn vil således ha politimyndighet ved kontroll med vitenskapelig undersøkelsesvirksomhet m.v., jfr § 15 og ved kontroll med overholdelsen av de til enhver tid gjeldende regler om fartøyers anløp av og ferdsel i sjøterritoriet, jfr § 18. For det annet skal politimyndigheten kunne anvendes ved kontroll med overholdelsen av bestemmelser gitt i eller i medhold av de lover som det er vist til i §§ 9 til 12. Kystvakten kan i henhold til § 17 yte bistand til politiet og andre statsetater. Kystvaktens lovbestemte begrensede politimyndighet omfatter ikke slik bistand. I de tilfeller Kystvakten vil være avhengig av en politimyndighet for å løse et slikt bistandsoppdrag, vil denne myndighet måtte meddeles fra politiet i henhold til politilovens § 20.

Med politimyndighet forstås i utgangspunktet de beføyelser som det ordinære politi er tillagt gjennom politiloven med tilhørende instrukser.

Andre ledd fastsetter at Kystvaktens tjenestemenn kan foreta etterforskning ved mistanke om overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av de lovene som det er vist til i §§ 9 til 12. Etterforskningskompetansen er således avgrenset innenfor det samme stedlige og saklige virkeområdet som politimyndigheten, jfr første ledd. Dette innebærer at Kystvaktens tjenestemenn kan etterforske ved mistanke om straffbare forhold som har sitt utspring i de bestemmelser som de er satt til å kontrollere overholdelsen av. Videre skal Kystvaktens tjenestemenn kunne etterforske andre straffbare handlinger innenfor sitt jurisdiksjonsområde. Med jurisdiksjonsområde menes lovens stedlige virkeområde, jfr § 3. Kystvaktens tjenestemenn vil således kunne iverksette etterforskningsskritt ved mistanke om andre straffbare handlinger på sjøen. Det forutsettes imidlertid at Kystvaktens tjenestemenn kun anvender sin etterforskningskompetanse utover det saklige området til politimyndigheten i de tilfeller det ikke er tid eller anledning til å innhente vedkommende påtalemyndighets forholdsordre. Utover disse to områder kan Kystvaktens tjenestemenn kun iverksette etterforskningsskritt etter begjæring av vedkommende påtalemyndighet. I likhet med det ordinære politi hører ansvaret for at etterforskningen skjer i samsvar med lov og instruks under påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten har således det overordnede ansvaret for etterforskningen og vil kunne gi direktiver for den aktuelle etterforskning, jfr kommentaren til § 34 som fastsetter funksjonsfordelingen mellom Kystvakten og påtalemyndigheten.

Både den begrensede politimyndighet og etterforskningskompetansen er tillagt Kystvaktens tjenestemenn. Med Kystvaktens tjenestemenn forstås i denne loven befal og andre som fast eller midlertidig er tilsatt med hjemmel i tjenestemannsloven (eller yrkesbefalsloven), samt personell som er utnevnt som embedsmenn. Politimyndighet gis således ikke til vernepliktige mannskaper.

Tredje ledd fastsetter at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om Kystvaktens politimyndighet. Begrunnelsen er behovet for å fastsette utfyllende bestemmelser om Kystvaktens utøvelse av politimyndighet. Likeledes er det et behov for å fastsette nærmere bestemmelser om samarbeidet mellom de ulike politidistrikt og Kystvakten. Det vises for øvrig til beskrivelsen av Kystvaktens politimyndighet under pkt 3.3.

Til § 22

For fiskerioppsynets vedkommende er bestemmelsen i innhold identisk med dagens bestemmelse i saltvannsfiskeloven § 46 andre ledd om at utøvelse av politimyndighet skal skje i samsvar med de direktiver som måtte bli gitt av sysselmannen på Svalbard. Slike direktiver er gitt. Det sentrale punkt i de direktiver som er gitt angående fiske, er et generelt samtykke til inspeksjon av norske fiskefartøyer, mens det kreves samtykke for den enkelte anledning for å inspisere fremmede fiskefartøyer. Bakgrunnen for forskjellsbehandlingen er hensynet til Svalbardtraktatens bestemmelser. Regelen om sysselmannens direktivrett bør imidlertid gjøres generell, jfr også kommentaren til § 19 tredje ledd.

Til § 23

Det vises til merknadene til § 14. Deltakelse i redningsaksjoner i samsvar med gjeldende organisasjonsplan for redningstjenesten er i dag en av Kystvaktens hovedoppgaver.

På samme måte som det er behov for opprettholdelse av ro og orden på fiske- og fangstfelter, kan det være behov for å treffe tiltak som sikrer ro og orden i rednings-områder. Med redningsområder menes her de områder som til enhver tid berøres av en redningsaksjon. Det kan tenkes behov for å vise bort uvedkommende som forstyrrer redningsoperasjonen. Et eksempel kan være fartøyer med skuelystne som går et forlist fartøy for nærme og dermed skaper fare for overlevende i sjøen.

Kystvaktens adgang til å treffe de nødvendige kontroll- og tvangstiltak under slike omstendigheter fremgår av første ledd. Av andre ledd fremgår at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om de tiltak som kan være aktuelle.

Til § 24

Det foreslås i første ledd at Kystvakten kan treffe nødvendige tiltak for å opprettholde ro og orden på fiske- og fangstfelter, herunder sikre og skjerme områdene mot uvedkommende. At Kystvakten kan treffe de tiltak som trengs for å opprettholde ro og orden på fiskefelter, fremgår i dag av saltvannsfiskeloven § 46 fjerde ledd. Kystvakten bør fortsatt ha en slik kompetanse. På bakgrunn av Kystvaktens håndheving av bestemmelser som ledd i fangstoppsyn, jfr merknadene til § 9, bør det samme gjelde på felter hvor fangst av sel eller hval finner sted.

Kystvakten bør ha adgang til å skjerme lovlig aktivitet som utøves. Det er derfor særlig nevnt i bestemmelsen at Kystvakten kan sikre og skjerme fiske- og fangstfelt mot uvedkommende. Uvedkommende vil her bl a kunne være fartøyer som gir til kjenne å ville iverksette ulovlige aksjoner i forbindelse med sel- eller hvalfangst. Det er således meningen at Kystvaktens kompetanse etter denne bestemmelse kan benyttes preventivt. Kystvakten vil videre inneha primærkompetanse etter bestemmelsen. Under forebyggelse og bekjempelse av ulovlige aksjoner vil Kystvakten også kunne bistå politiet i samsvar med bestemmelsen i § 17 første ledd.

Andre ledd gir Kongen adgang til å utferdige nærmere bestemmelser om de tiltak som Kystvakten kan treffe for å opprettholde ro og orden på fiske- og fangstfelter.

Til § 25

Kontroll med overholdelsen av bestemmelser som regulerer fiske, fangst og ressursutnyttelse vil i stor grad kunne ivaretas ved tilrettevisninger og advarsler. Det har imidlertid vist seg at det også er et behov for en effektiv håndhevelsesordning med bruk av tvang og straffereaksjoner. Straffeforfølgning av norske fartøyer ivaretas i hovedsak ved at det skjer en skriftlig anmeldelse. Straffeforfølgningen ivaretas når fartøyet kommer til havn på ordinær måte. Ved overtredelser av utenlandsk fartøy har det vært nødvendig å bringe det mistenkte fartøy inn til norsk havn for at forfølgningen kan overlates til politi- og påtalemyndighet med eventuell etterfølgende domstolsbehandling. Kystvaktens oppgave har således vært å bringe fartøyet inn til havn, slik at fartøy og redskap kan gjøres til gjenstand for inndragning eller brukes som bevismidler, samt overlate personer ombord til strafferettslig forfølgning. Unntaksvis blir norske fartøyer også oppbragt.

Grunnlaget for oppbringelse er i dag i saltvannsfiskelovens § 48 første ledd. Etter departementets oppfatning er hensynene bak oppbringelsesinstituttet fullt ut gjeldende i dag og hjemmel for oppbringelse bør derfor videreføres.

Kompetanse til oppbringelse har i dag både Kystvakten og påtalemyndigheten i medhold av saltvannsfiskeloven § 48 første ledd. Kystvakten har frem til i dag besluttet oppbringelse på selvstendig grunnlag, gjerne etter konferanse mellom kystvaktfartøyet og skvadronledelse/sjøoperasjonssentral. Med dagens kommunikasjonsmuligheter kan det stilles spørsmål om Kystvakten bør innhente beslutning fra påtalemyndigheten til å foreta oppbringelse, særlig siden oppbringelse har karakter av et straffeprosessuelt tvangsmiddel som har store konsekvenser for det oppbragte fartøys inntekter og utgifter. Imidlertid har dagens praksis fungert uten nevneverdige problemer. Dagens ordning innebærer også at man får en lik håndtering av sakene. Departementet foreslår derfor at dagens ordning videreføres. Når det gjelder forholdet mellom påtalemyndighet og Kystvakten vises det til kommentaren til § 34 og de generelle merknader under pkt 3.3.3.

Vilkårene for å kunne anvende oppbringelsesinstituttet er at det enten foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbar handling som nevnt i § 36 eller overtredelser av bestemmelser som nevnt i § 9. Selv om instituttet kan anvendes når det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbar handling som nevnt i § 36, som er en generell bestemmelse om straffeansvar etter loven, skal den kun anvendes i de tilfeller det føres kontroll med overholdelsen av bestemmelser vedrørende fiskerioppsyn, fangstoppsyn, ressurskontroll m.v., jfr lovens § 9.

Oppbringelse har som nevnt karakter av et straffeprosessuelt tvangsmiddel. Kjennetegnet ved straffeprosessuelle tvangsmidler er at disse anvendes som ledd i en straffeforfølgning. Inngrep som ikke skjer som ledd i en straffeforfølgning vil falle utenfor begrepet. I motivene til saltvannsfiskelovens 48 uttales følgende om spørsmålet (Ot prp nr 85 (1981-82, s 46):

«Etter første ledd gis Kystvakten kompetanse til å beordre fartøy (med mannskap) til nærmeste norske havn. Et pålegg som her nevnt har ingen direkte parallell i straffeprosesslovgivningen, selv om det har visse likhetstrekk med pågripelse.»

Formålet med en oppbringelse vil være forskjelligartet. Det vil dels anvendes for å sikre at fartøy, redskap og fangst kan gjøres til gjenstand for inndragning eller hefte, dels for at fartøy, redskap og fangst kan brukes som bevismidler og dels for å overlate personer ombord til strafferettslig forfølgning. Hovedformålet vil imidlertid i de fleste tilfeller være at et mistenkt fartøy oppbringes til havn i den hensikt å overlate fartøyet til politiet for straffeforfølgning. Dette avspeiles også i at hovedvilkåret for oppbringelse er at det foreligger skjellig grunn for mistanke om straffbar handling eller overtredelse av bestemmelser som nevnt i lovens § 9. Dette tilsier at en oppbringelse vil være anvendelse av et straffeprosessuelt tvangsmiddel i de fleste tilfeller.

Når oppbringelse anvendes som et straffeprosessuelt tvangsmiddel, reiser det seg et spørsmål om hvem oppbringelsen er rettet mot. Dette har betydning i forhold til anvendelsen av de ulike bestemmelser i straffeprosessloven(Stprl). Det vises særlig til Stprl § 82 om at mistenkte får stilling som siktet. En oppbringelse kan være rettet mot flere. Både fartøyets eier, oppdragsgiver, fartøyfører eller andre av mannskapet. Spørsmålet kan ikke avgjøres generelt, men må finne sin løsning ut i fra en konkret vurdering.

Til § 26

Saltvannsfiskeloven § 48 andre ledd første punktum lyder i dag: «Ved mistanke som nevnt i første ledd kan politiet eller Kystvakten foreta ransaking av person». Dette foreslås videreført i første ledd. I forarbeidene til saltvannsfiskeloven fremgår det til bestemmelsen bl a følgende, jfr Ot prp nr 85 (1981-82) s 47: «Også når det gjelder ransaking, vil Kystvakten kunne gjøre dette etter de vanlige regler i straffeprosessloven. Man antar imidlertid at i praksis vil straffeprosessuell ransaking få mindre betydning ved siden av adgangen til å undersøke fartøyet etter reglene i § 47», altså etter reglene om inspeksjonsrett. I ettertid er det reist tvil om i hvilken utstrekning ransaking av fartøy kan foretas i medhold av inspeksjonsretten, når bakgrunnen for ransakingen er skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold og ikke rutinemessig forvaltningsmessig kontroll.

Når det gjelder ransaking etter de straffeprosessuelle regler, krever dette som klar hovedregel at den aktuelle overtredelsen kan medføre frihetsstraff, jfr straffeprosess-loven § 192. Dette vil ikke være tilfelle i forhold til utenlandsk fiskefartøy i område utenfor territorialgrensen. Som følge av at grunnvilkåret om frihetsstraff i henhold til straffeprosessloven § 195 heller ikke er oppfylt vedrørende ransaking av person, er det i saltvannsfiskeloven § 48 andre ledd tatt inn en uttrykkelig bestemmelse som gir Kystvakten denne adgang. På grunn av den usikkerhet som er knyttet til om ransaking av fartøy kan skje i medhold av inspeksjonsretten, foreslås det at Kystvakten under de samme vilkår kan foreta ransaking av fartøy eller fast innretning.

Andre ledd er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 48 andre ledd andre punktum.

Til § 27

I førsteledd sies det uttrykkelig at Kystvakten kan anvende makt under tjenesteutførelsen. Med makt menes tvangsmessige fysiske inngrep mot person, fartøy eller fast innretning.

Bakgrunnen for bestemmelsen er spørsmålet om Kystvaktens anvendelse av tvangstiltak i dag innenfor fiskeri- og fangstoppsynet er begrenset til de tiltak som er positivt listet i saltvannsfiskelovens bestemmelser. Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag for en slik oppfatning. Kystvakten har gjennom sin politimyndighet både en rett og en plikt til å hindre et pågående straffbart forhold. Det vil videre være meget uheldig for norsk utøvelse av jurisdiksjon om Kystvakten kun skal kunne anvende faktiske tiltak som er opplistet på forhånd for å forhindre pågående straffbare forhold. Man vil da innskrenke Kystvaktens mulighet til å reagere adekvat på lovovertredelser innenfor norsk økonomisk sone.

Fordi det er reist spørsmål ved Kystvaktens adgang til å iverksette faktiske tiltak i medhold av politimyndigheten, som ikke er positivt oppregnet i lovgrunnlaget, har departementet funnet det hensiktsmessig å foreslå en ny generell bestemmelse om Kystvaktens bruk av makt i forbindelse med tjenesteutførelsen. Bestemmelsen understreker viktigheten av at Kystvakten kan når det er nødvendig og forsvarlig anvende maktmidler for å hevde norske suverene rettigheter, selv om det konkrete maktmiddel ikke er uttrykkelig oppregnet i loven. Dette er i overensstemmelse med HRK art 73 nr 1 som gir anvisning på bruk av nødvendige kontroll- og tvangstiltak uten at oppregningen av de enkelte tiltak er ment å være uttømmende.

Det fastslås at det aktuelle tvangsmiddel eller inngrep må fremstå som nødvendig, og at det må være forholdsmessighet mellom middelet og situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. Ved vurderingen vil det være nødvendig å avveie valg av middel i forhold til måloppnåelse. Utgangspunktet i den enkelte situasjon vil nødvendigvis være valg av det minst inngripende middel, men det vil kunne være behov for å anvende midler som går utover den umiddelbare måloppnåelse ved hevdelse av suverenitet eller norske suverene rettigheter. Forståelsen av begrepet «situasjonens alvor» må derfor bygge på en helhetsvurdering hvor en også tar hensyn til troverdigheten av norske myndigheters hevdelse av suverenitet og suverene rettigheter i sjøområder undergitt norsk jurisdiksjon. Ved utformingen har en lagt vekt på den tilsvarende regel for politiets maktbruk i lov 4 august 1995 nr 53 om politiet § 6, annet ledd.

I andre ledd er det fastsatt bestemmelser som skal sikre notoritet når det gjelder beslutning om oppbringelse, pågripelse, ransaking og beslag. En slik beslutning skal være skriftlig og inneholde betegnelse av den mistenkte, en kort beskrivelse av det straffbare forhold og grunnen til inngrepet. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal da snarest mulig nedtegnes.

I tredje ledd er det fastsatt bestemmelse om flaggstatsnotifikasjon ved anvendelse av tvangsmidler mot utenlandske skip. Det vises i denne forbindelse til kravene blant annet i HRK artiklene 73 nr 4, 231, 253 nr 4, men også artikkel 27 nr 3 m.m. Det tilkommer Kystvakten å igangsette prosedyrer med henblikk på notifikasjon ad diplomatisk vei ved anvendelse av tvangsmidler mot utenlandsk fartøy. Slike notifikasjonsprosedyrer nødvendiggjør snarlig varsling av Utenriksdepartementet, og forutsettes å inngå i Kystvaktens instruksfastsatte rutiner.

Til § 28

Bestemmelsen fastsetter at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om Kystvaktens bruk av kontroll- og tvangstiltak.

Til § 29

Første ledd første punktum tilsvarer bestemmelsen i saltvannsfiskeloven § 47 andre ledd, dog slik at inspeksjonsretten også er gjort gjeldende overfor faste innretninger. Dette er for ordens skyld medtatt for å dekke de tilfeller hvor fiske eller fangst skulle bli utført fra innretninger som ikke kan defineres som fartøy, selv om forholdet neppe er særlig praktisk.

I første ledd andre punktum er det uttrykkelig fastsatt at Kystvakten under sin kontrollvirksomhet skal gis uhindret adgang til fartøyer og faste innretninger. Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannsfiskelovens regler vedrørende Kystvaktens kompetanse, men antas likevel å følge av lovens § 47 andre ledd, jfr foregående avsnitt.

I andre ledd bestemmes at Kystvakten kan pålegge ansvarshavende på fartøy å trekke trål eller annet redskap. Dette følger i dag av saltvannsfiskeloven § 47 tredje ledd andre punktum.

I tillegg foreslås en ny bestemmelse i annet ledd om at Kystvakten under sin kontrollvirksomhet selv kan gjennomføre aktive tiltak for å stanse fiske eller fangst, som trekking eller kutting av redskap og lignende inngrep. Begrunnelsen er at pålegg om å trekke redskap i noen tilfeller ikke følges. I enkelte tilfeller forsøker fartøyet å kutte trål eller lignende for å hindre Kystvakten i å konstatere om vedkommende fisker i overensstemmelse med regelverket. I andre tilfeller vil Kystvakten kunne komme over ulovlig satt redskap der fartøyet som redskapen tilhører ikke er fysisk tilstede (dette er først og fremst aktuelt for redskapsgruppen garn og line). I atter andre tilfeller vil kutting av redskapen være det eneste middel som kan anvendes for å stoppe et pågående ulovlig fiske. Det kan stilles spørsmål om Kystvakten allerede gjennom den lovbestemte begrensede politimyndighet i henhold til § 21 vil ha en adgang til å trekke eller kutte redskap og forankring til slike. Departementet er imidlertid av den oppfatning at slike inngrep i størst mulig grad bør nedfelles i lovs form. Dette innebærer imidlertid ikke en uttømmende regulering av de tiltak som vil kunne bli iverksatt mot et pågående ulovlig fiske. Det vises i den forbindelse til Høyesteretts kjennelse av 7 mai 1996 vedrørende Kystvaktens forsøk på å stanse fisket til tråleren «Hagangur II» ved å kutte trålen når denne drev fiske etter norsk arktisk torsk nord-øst for Bjørnøya, innenfor fiskevernsonen ved Svalbard. Det uttales i kjennelsen om trålkutting at uansett hva som skulle følge av legalitetsprinsippet, må det være ønskelig at lovgiveren tar spørsmålet om lovregulering opp til vurdering.

Tredje ledd er identisk med saltvannsfiskelovens § 47 tredje ledd, likevel slik at regelen etter forslaget også omfatter faste innretninger.

Fjerde ledd samsvarer i det vesentlige med saltvannsfiskeloven § 47 fjerde ledd første punktum. Forslaget omfatter imidlertid også faste innretninger. Det foreslås videre at ordlyden utvides som følge av den tekniske utvikling som har skjedd siden saltvannsfiskelovens vedtakelse. Mange fiskefartøyer har i dag innført datateknologi om bord. Ferdsskriver vil også ofte være montert. Det foreslås derfor at anvarshavende også plikter å bekrefte kopi av datautskrifter samt tillate kontroll av ferdsskriver om bord.

Femte ledder en videreføring av regelen i saltvannsfiskeloven § 47 femte ledd.

Til § 30

Fiske på bestander som vandrer eller forflytter seg mellom økonomiske soner og det åpne hav er nærmere regulert gjennom avtalen av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i havrettskonvensjonen om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander. Flaggstatens hovedansvar for å sikre et forskriftsmessig fiske bekreftes, men det gis også en nærmere adgang for andre enn flaggstaten til å iverksette håndhevelses- og kontrolltiltak av internasjonale reguleringsbestemmelser. Håndhevelsesreglene i avtalen er detaljerte og lite egnet for å inkorporeres i loven. Det foreslås derfor at Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om kontroll og håndhevelse i henhold til avtalen. Bestemmelsen gjelder bare for fiske på det åpne hav innenfor folkerettens grenser. Dette vil for eksempel kunne ha betydning i forhold til kontrolltiltak som Norge iverksetter overfor fartøyer under norsk flagg, se §§ 11 (a) og 12 (b).

Til § 31

Paragrafen omhandler Kystvaktens adgang til innenfor territorialgrensen eller tilstøtende sone i samsvar med HRK art 33 å visitere fartøyer for å utføre kontroll med gjeldende bestemmelser om fartøyers anløp av og ferdsel i territorialfarvannet. Gjeldende bestemmelser om dette finnes i kgl res 19 januar 1951 nr 1 (forskrifter for fremmede krigsskips og militære luftfartøyers adgang til norsk territorium under fredsforhold) og kgl res 23 desember 1994 nr 1130 (forskrift om fremmede ikke-militære fartøyers anløp av og ferdsel i norsk territorialfarvann under fredsforhold; den såkalte anløpsforskriften), jfr kommentaren til § 18.

Bestemmelsen her vil bare gjelde kontroll av bestemmelsene i den såkalte anløpsforskriften. Dette følger av fjerde ledd, som fastsetter at reglene ikke gjelder for fremmede militære fartøyer eller for andre fartøyer som utelukkende brukes til statsformål av offentligrettslig art og som en fremmed stat eier, nytter eller har befraktet i sin helhet. Bakgrunnen for dette er fremmede militære fartøyer og statsskips folkerettslige immunitet (eksterritorialrett). Definisjonen av hvilke fartøyer visitasjon m.v. således ikke kan gjennomføres overfor, bygger på en tilsvarende definisjon i tvangsfullbyrdelsesloven § 1-6.

Kystvakten, som del av det militære forsvar, har allerede i dag den myndighet som § 28 regulerer. En finner det likevel formålstjenlig i en lov om Kystvakten å innta reglene, slik at Kystvaktens oppgaver i størst mulig grad fremgår samlet.

Begrepet visitasjon har likhetspunkter med inspeksjon som er regulert i lovens § 29. Det er imidlertid lang tradisjon for å benytte visitasjon om den rett militære myndigheter har etter ovenfor nevnte forskrift til å foreta kontroll om bord i fremmede ikke-militære fartøyer. Begrepsbruken foreslås videreført i lov om Kystvakten.

Til § 32

Paragrafen gir Kystvakten adgang til å kreve at vitenskapelige undersøkelser eller annen forskningsvirksomhet suspenderes eller stanses dersom fastsatte vilkår for å utføre slik virksomhet ikke følges.

Det vises til soneloven § 7, som bl a bestemmer at Kongen innen folkerettens grenser kan fastsette bestemmelser om vitenskapelige undersøkelser og utforskning av sonen. Tilsvarende gir lov 21 juni 1963 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster §§ 2 andre ledd og 3 Kongen adgang til å sette bestemte vilkår for vitenskapelig undersøkelsesvirksomhet bl a på kontinentalsokkelen. Årsaken til at undersøkelser etter og utnyttelse av petroleumsforekomster ikke er nevnt, er at dette er dekket gjennom henvisningen til petroleumsloven i lovutkastet § 12 bokstav f.

Når det gjelder havforskning, følger det av HRK art 253 at sanksjonsmidlene ved brudd på vilkårene er suspensjon eller stansing.

Til § 33

Det vises til merknadene til §§ 10, 11 og 12. Kystvakten tillegges i medhold av disse bestemmelser oppgaver innen tolloppsyn, miljøoppsyn osv. Som en naturlig følge av de nye oppgaver, vil Kystvakten måtte tillegges myndighet til å treffe nødvendige kontroll- og tvangstiltak for å håndheve de enkelte bestemmelser.

Det foreslås at Kystvakten ved kontroll med overholdelsen av slike bestemmelser skal ha samme myndighet som vedkommende oppsynsmyndighet har i medhold av de respektive lover til å foreta undersøkelser, gi pålegg, iverksette kontroll- og tvangstiltak o l. Dette vil f eks innebære at Kystvakten ved tolloppsyn i utgangspunktet vil kunne ha de samme beføyelsesmyndigheter som Tollvesenet har.

Kystvaktens kontroll med overholdelsen av bestemmelser som nevnt i §§ 10, 11 og 12 skal så langt som mulig skje etter vedkommende kontrollmyndighets anmodning og er fullt ut subsidiær i forhold til den primære kontrollmyndighet, jfr lovens § 19. Tilsvarende begrensinger må gjelde ved Kystvaktens iverksettelse av tiltak i forbindelse med kontrollvirksomheten. Kystvaktens myndighet til å iverksette de samme tiltak som den primære kontrollmyndighet kan av Kongen reduseres ved unntak fastsatt etter lovens § 13.

Til § 34

I første ledd fastsettes det at Kystvakten er underlagt påtalemyndigheten ved etterforskning og anvendelse av tvangsmidler. Det overordnede ansvaret for at Kystvaktens utøvelse av de påtalemessige funksjoner er i samsvar med lov og instruks ligger således hos påtalemyndigheten. Kystvaktens tjenestemenn vil under utøvelse av etterforskning og ved anvendelse av straffeprosessuelle tvangsmidler være underlagt instruksjonsmyndigheten til vedkommende påtalemyndighet. Denne vil kunne gi generelle faglige direktiver for utøvelse av Kystvaktens påtalefunksjoner og instrukser i konkrete saker, herunder prioriteringsdirektiver vedrørende de påtalemessige oppgaver. Når det gjelder prioriteringer mellom de påtalemessige oppgaver og Kystvaktens øvrige oppgaver, som f eks kontroll og suverenitetshevdelse, vil dette tilligge Kystvakten. Det forutsettes at det må gis nærmere instrukser om den detaljerte innpassing av Kystvakten i det påtalemessige hierarki.

Annet ledd slår fast at Kystvakten snarest mulig overlater en sak hvor det har vært benyttet tvangsmidler til vedkommende politidistrikt for videre forfølgning. I den grad det er et fartøy som er oppbragt bør det bringes inn til havn slik at politimesteren i samsvar med sin ordinære kompetanse kan avgjøre hvordan den videre straffeforfølgning skal foregå. Politilovens § 16, første ledd sier at Kongen fastsetter distriktsinndelingen, herunder hvordan denne inndelingen skal være i forhold til den norske del av kontinentalsokkelen og områder utenfor sjøterritoriet som norsk rett får anvendelse på. I den forbindelse uttales det i Ot prp nr 22 (1994-95):

«Til sjøs forutsettes politidistriktene å ha ansvaret for de tilstøtende områder innenfor territorialgrensen (sjøterritoriet). Regelen som gir Kongen fullmakt til å treffe bestemmelse for kontinentalsokkelen og andre områder utenfor territorialgrensen, er videreført fra den gamle loven, hvor den kom inn som en følge av de nye behov som oppstod da oljevirksomheten på kontinentalsokkelen kom i gang. Utviklingen har siden gått i retning av at det er aktuelt å drive nasjonalt oppsyn med ressurs- og naturforvaltning utenfor territoriet i større utstrekning enn før. Ved fordelingen av ansvaret for slike oppgaver tas det ikke bare hensyn til geografisk nærhet, men også til at vedkommende politikammer har gode faglige forutsetninger for oppgaven, lett kommunikasjon med aktuelle samarbeidspartnere og andre relevante forhold.»

Det som her er sitert har materialisert seg i forskrift av 8 januar 1993 vedrørende bl a politimyndighet på kontinentalsokkelen, i norsk økonomisk sone og havområdene utenfor Svalbards territorialfarvann. Dersom det ikke er fastsatt et særskilt politidistrikt som ansvarlig må «vedkommende politidistrikt» inntil videre forstås som ethvert egnet politidistrikt.

I tredje ledd foreslås det at påtalemyndigheten kan beslutte tilbakehold av fartøy til sikring av mulig formuesstraff. Formålet med bestemmelsen er å supplere bestemmelsen om hefte, jfr § 35, slik at et fartøy kan holdes tilbake til sikring av formuesstraff som ikke ilegges fartøyets eier. Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskelovens § 50 annet ledd om tilbakehold innenfor fiskeri- og fangstoppsynet. En tilsvarende bestemmelse fremkommer også i sjødyktighetslovens § 122 vedrørende forurensning fra skip. Hensynet bak regelen tilsier at den kan anvendes ved enhver oppbringelse av fartøy og ikke bare i tilknytning til fiske, fangst og forurensning fra skip. Den foreslås således utvidet til generelt å kunne anvendes ved oppbringelse av fartøy etter denne lov. I de tilfeller oppbringelsen har sitt utspring i mulig overtredelse av kapittel 11 om forurensning fra skip i sjødyktighetsloven, vil det foreligge to ulike grunnlag for tilbakehold. Det forutsettes at sjødyktighetsloven da skal gå foran denne lov.

I fjerde leddfastsettes at tilbakehold eller oppbringelse snarest skal bringes inn for retten. Retten avgjør om det skal tas hefte i fartøyet etter bestemmelsen i § 35 eller om fartøyet skal frigis. Det gjøres oppmerksom på at tilbakehold etter sjødyktighetslovens § 122 har detaljerte regler om frister for å bringe beslutningen om tilbakehold frem for retten til avgjørelse. Det forutsettes som nevnt ovenfor at sjødyktighetsloven innenfor sitt område da skal anvendes fremfor denne lovs bestemmelse.

Til § 35

Bestemmelsen tilsvarer i hovedsak saltvannsfiskeloven § 51 som igjen bygger på sjødyktighetslovens § 123. Saltvannsfiskelovens § 51 er begrenset til hefte i fartøy som er oppbrakt i forbindelse med overtredelse av fiskeri- og fangstlovgivningen. Siden hensynet til sikring av økonomisk ansvar gjør seg like mye gjeldende innenfor de øvrige områder hvor et fartøy oppbringes, foreslås det at hefte bestemmelsen skal kunne anvendes for å sikre økonomisk ansvar som antas å ville kunne bli ilagt etter § 36 om straffeansvar og lover som Kystvakten i henhold §§ 9 til 12 kan kontrollere overholdelsen av.

I førsteledd fastsettes det at retten kan beslutte hefte i fartøyet for å sikre betaling av forventet bot, inndragning eller saksomkostninger når det er grunn for å frykte at fullbyrdingen av et slikt økonomisk ansvar vil kunne bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort. I forhold til saltvannsfiskelovens § 51 er bestemmelsen utvidet til å omfatte sikring av betaling av inndragning. Dette skyldes den erfaring man har hatt med overtredelser av fiskerilovgivningen hvor det foretas inndragning. Inndragningen har som oftest omfattet delvis verdi av fartøy, delvis verdi av fangst. Forsåvidt gjelder fangst har dette også kunnet omfatte verdier fra tidligere turers fangst. Unntaksvis har det vært foretatt fysisk inndragning av fangst og/eller deler av redskap.

Ved heftelse mister eieren retten til å råde over fartøyet til skade for fordringshaverne. I annetledd er det presisert at et fartøy hvor det er tatt hefte ikke kan forlate det sted hvor det ligger. Det er videre presisert at en beslutning om hefte skal inneholde et påbud om å gå til et nærmere angitt sted, dersom det ikke befinner seg i havn.

En beslutning om hefte er begrunnet i behovet for sikkerhet i fartøyet. Tredje ledd bestemmer i overensstemmelse med dette at hefte kan avverges hvis annen tilfredsstillende sikkerhet kan stilles.

I femte ledd foreslås det at bestemmelsene om arrest i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 14-9 til 14-11 gjelder tilsvarende så langt de passer. Saltvannsfiskeloven § 51 henviser til den tidligere tvangsfullbyrdelseslov §§ 253, 253a andre og tredje ledd og 254. Henvisningene ble ikke endret ved ikrafttredelse av ny lov. Reglene finnes i det vesentligste igjen i §§ 14-9 til 14-12 i den nye tvangsfullbyrdelseslov. Det er ikke meningen å gjøre noen realitetsendring ved henvisningene til den nye tvangsfullbyrdelseslov i forhold til saltvannsfiskelovens regler.

Til § 36

Overtredelse av bestemmelser i de lover som det er henvist til i lovforslagets §§ 9 til 12, vil være straffesanksjonert i de enkelte lover. Overtredelser av lydighetsplikten eller bistandsplikten m v overfor Kystvakten vil som hovedregel kunne straffes etter straffelovens §§ 132, 326, 339 nr eller 334. For å synliggjøre straffesanksjoneringen og av hensyn til de særlige forhold på sjøen foreslår departementet at det også fastsettes en uttrykkelig straffehjemmel i lovforslaget for å straffesanksjonere overtredelser av lydighetsplikten eller bistandsplikten m v overfor Kystvakten.

Straffebestemmelsen bygger på saltvannsfiskeloven § 53 og lov om Norges økonomiske sone § 8, annet, tredje, fjerde og femte ledd. Det er gitt en tilsvarende bestemmelse om lydighetsplikten overfor tollvesenet, jfr tollovens § 64.

Første ledd fastsetter at den som unnlater å følge ordre gitt av Kystvakten, unnlater å yte pliktig bistand eller gi pliktige opplysninger, som legger frem uriktige dokumenter eller opplysninger, som ved beskadeligelse eller oppgivelse av fartøy, innretning eller redskap forspiller bevis, eller på annen måte søker å villede Kystvakten straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Fjerde ledd fastsetter at fengselsstraff ikke får anvendelse når overtredelsen i henhold til folkeretten bare kan straffes med bøter. Bakgrunnen er at i henhold til HRK artikkel 73 nr 3 kan straff for overtredelse av fiskeribestemmelsene i den økonomiske sonen ikke omfatte fengsel overfor utlending. Tilsvarende vil ikke gjelde brudd på andre bestemmelser som kan håndheves i den økonomiske sone. Med fengselsstraff menes formell straff. Varetektsfengsling omfattes ikke av bestemmelsen. Likeledes forbyr HRK artikkel 230 nr 1 og 2 annen straff enn bøtestraff overfor fremmed skip ved brudd på nærmere bestemte forurensingsregler utenfor sjøterritoriet, og for samme overtredelser innenfor sjøterritoriet skal som hovedregel bare bøtestraff anvendes. Det vises for øvrig til kommentaren til artikkel 73 og artikkel 230 i St prp nr 37 (1995-96) om innhenting av samtykke til ratifikasjon av HRK.

Femte ledd fastsetter at overtredelse anses som forseelse. Forsøk er imidlertid ikke straffbart, jfr straffelovens § 49. Det foreslås derfor at forsøk straffes på samme måte som fullbyrdet overtredelse.

I sjette ledd er det inntatt en særlig bestemmelse om hvem som kan gjøres strafferettslig ansvarlig. Fartøyets oppdragsgiver kan ilegges straff, inndragning og saksomkostninger i sak som reises mot fartøyføreren. Formålet med bestemmelsen er å pålegge oppdragsgiver et ansvar for å påse at fartøyets mannskap følger de plikter de har i forhold til Kystvakten. For å oppnå en hurtig behandling av straffeforfølgningen foreslås det at fartøyfører kan vedta forelegg på oppdragsgiverens vegne. Det vil være både i oppdragsgivers og mannskapets interesse at en slik effektiv straffeforfølgning gjennomføres.

Hvis straffeansvar blir gjort gjeldende mot fartøyføreren for en overtredelse begått av et besetningsmedlem på fartøyet, blir i henhold til syvende ledd den underordnede ikke å straffe

Åttende ledd fastsetter at bestemmelsen ikke får anvendelse dersom forholdet rammes av en strengere straffebestemmelse.

Til § 37

Det vil være behov for at Kongen gir nærmere bestemmelser i medhold av loven før loven kan tre i kraft. Det vil bl a gjelde bestemmelser om unntak i medhold av § 13 og de nærmere bestemmelser om samarbeidsforholdet mellom Kystvakten, de primære kontrollorganer, politi og påtalemyndighet. Likeledes vil det være nødvendig å gi nærmere bestemmelser om Kystvaktens politimyndighet og om bruk av kontroll- og tvangstiltak. Det foreslås derfor at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Til § 38

Fordi saltvannsfiskelovens og sonelovens regler om Kystvakten er inkorporert i utkastet til lov om Kystvakten, vil det ikke være behov for å la bestemmelsene bli stående i saltvannsfiskeloven og soneloven. Det foreslås derfor at saltvannsfiskeloven §§ 46-52 samt § 53 andre ledd oppheves. Tilsvarende foreslås sonelovens § 8 andre ledd opphevet.

Saltvannsfiskeloven § 45 andre ledd femte punktum henviser til § 47 tredje ledd, som altså foreslås opphevet. Reglene i § 47 tredje ledd foreslås derfor inntatt i § 45 andre ledd som femte, sjette og syvende punktum.