5 Generelle hensyn og prinsipper

5.1 Norske domstolers funksjon og oppgaver

Domstolenes hovedoppgave er å løse rettslige tvister. Parter kan være privatpersoner, organisasjoner, foretak eller kommunale og statlige myndigheter. Ved at domstolene løser tvister med endelig virkning, og fordi samfunnet gir mulighet til å få løsningene tvangsgjennomført, skapes ro og stabilitet. Fordi dommer er offentlige og følger kjente regler, oppnår man en forutberegnelighet som er nødvendig både innenfor næringslivet og i kontakt mellom enkeltmennesker. Domstolenes konfliktløsning er også ment å ha en adferdsstyrende effekt for andre enn partene i den konkrete saken.

Domstolene har videre nærmest monopol på endelige beslutninger om samfunnsmessig tvang, enten direkte eller gjennom overprøving av tvangsbeslutninger fra andre myndigheter som politi, helsevesen m.m. Det er domstolene som avgjør om en rettighet eller plikt skal tvinges gjennom ved bruk av samfunnets fysiske maktapparat. Det er dessuten bare domstolene som kan bestemme at borgere eller foretak skal undergis straff i Grunnlovens forstand.

Domstolene har dernest en rettsutviklende funksjon som et supplement til Stortingets lovgivningsvirksomhet. Den viktige rettsutvikling skjer i Høyesterett, og lavere domstoler er bundet av den rettsanvendelse som kommer til uttrykk i Høyesteretts avgjørelser.

Også i forhold til den utøvende statsmakt har domstolene en overprøvingsfunksjon. Som hovedregel kan et forvaltningsvedtak bringes inn for domstolene, som bl.a. vurderer vedtaket opp mot lovhjemmel og generelle krav til saksbehandling. Domstolene behandler årlig et betydelig antall slike saker.

5.2 Demokratihensynet

Domstolene og domstoladministrasjonen må være i harmoni med vår demokratiske statsform. Dette har sammenheng med betydningen av domstolenes funksjoner, både forfatningsmessig og samfunnsmessig. Disse funksjonene er viktige sider av offentlig myndighetsutøvelse, sikkert forankret i Grunnloven, konstitusjonell sedvanerett og lov. Når domstolene er tillagt slik myndighet, er det nødvendig å vurdere forholdet til de andre organer og institusjoner som er gitt myndighet til å styre. Særlig viktig er forholdet til den lovgivende makt, Stortinget, fordi det i vårt demokrati er Stortinget som på vegne av folket har den øverste myndighet.

Spørsmålet om hvor sterk styring med domstolene Stortinget kan og bør ha som vår øverste demokratiske myndighet, avhenger av hvilke sider av domstolenes virksomhet som styringen gjelder.

For styring av domstolenes dømmende virksomhet fastslår Grunnloven at det er Stortinget som gir de generelle regler som domstolene skal følge. Det gjelder for det første materielle regler: Det er borgerne selv som gjennom Stortinget skal pålegge seg plikter og gi grunnlag for anvendelse av straff. Borgerne må også selv kunne fastsette de materielle regler som skal legges til grunn for domstolenes løsning av tvister. Stortingets myndighet på dette punkt må utøves i lovs form. Folkesuverenitetsprinsippet gjelder imidlertid ikke så langt at Stortinget har myndighet til å instruere domstolene om hvordan en konkret rettssak skal avgjøres.

Stortinget kan videre gi prosessuelle regler, dvs. generelle regler for domstolenes saksbehandling, samt generelle regler for domstolenes oppbygning (instansrekkefølge mv.) og struktur (geografisk spredning, størrelse mv.). Alt dette skjer etter forslag fra regjeringen.

I tillegg til de lover Stortinget selv vedtar, må domstolene anvende de generelle regler som den utøvende makt fastsetter med hjemmel i formell lov.

Domstolene utfører også ikke-dømmende virksomhet, først og fremst den forvaltningsmyndighet domstolene har fått seg tillagt. Eksempler på dette er innkreving av dokumentavgift og deler av tinglysingen. Begrunnelsen for å legge dette til domstolene er rent praktiske hensyn, for eksempel at domstolene er spesielt godt egnet til å avgjøre disse sakene. Forutsetningen vil alltid være at den enkelte dommer og domstol i denne relasjon er underlagt en sentral, overordnet forvaltningsmyndighet.

Spørsmålet er hvilken adgang Stortinget har til å styre den ikke-dømmende virksomhet i domstolene. Selv om Stortinget har myndighet til å fastlegge hvilke funksjoner som skal legges til domstolene, må det antas at Grunnloven setter visse grenser. Stortinget må være avskåret fra å legge store deler av den dømmende virksomhet til organer utenfor domstolene, og til å legge så mange ikke-dømmende funksjoner til domstolene at de dømmende funksjoner blir sterkt skadelidende. De vedtak som Stortinget hittil har fattet, har ikke nærmet seg disse grensene.

Spørsmålet om Stortingets styring med den ikke-dømmende virksomhet omfatter styring av domstolenes administrasjon i vid forstand. Med dette menes alt fra å fastlegge rammebetingelsene for domstolenes samlede virksomhet og ned til detaljspørsmål knyttet til den enkelte domstol.

Videre kommer muligheten for en demokratisk, etterfølgende kontroll med en domstoladministrasjon. Dette vil kunne være en formell, parlamentarisk kontroll fra Stortinget med bistand fra Riksrevisjonen. Det vil også kunne være en uformell kontroll som muliggjøres ved høy grad av offentlighet og innsyn for pressen og mulighet for offentlig debatt omkring domstolenes dømmende virksomhet og domstolenes administrasjon. En slik kontroll vil være bygget på åpenhet om domstolenes arbeid, åpenhet knyttet til utvelgelse av nye dommere, åpenhet omkring fastleggelsen av domstolenes rammebetingelser og den øvrige administrasjon av domstolene og åpenhet knyttet til disiplinærordninger og ansvarsordninger som retter seg mot dommerne og domstolene.

Avslutningsvis kommer spørsmålet om betydningen av å beholde et parlamentarisk ansvar for domstolene og deres administrasjon. Dette er et spørsmål som har vært fokusert både i Norge og i forbindelse med reformprosesser i andre land, for eksempel i Danmark. Problemstillingen har særlig vært hvilken betydning det har å beholde et parlamentarisk ansvar selv om det formelt bare er knyttet et minimum av myndighet og beføyelser hos den som er ansvarlig. Med parlamentarisk ansvar menes det ansvar som en statsråd og en regjering har overfor Stortinget. Ansvaret håndteres av Stortinget ved at det uttrykker mistillit til vedkommende statsråd eller til regjeringen.

I motsetning til det konstitusjonelle ansvar - straffeansvar som besluttes av Riksrett - forutsetter ikke et parlamentarisk ansvar at statsråden eller regjeringen subjektivt eller objektivt hadde mulighet til å forhindre det kritikkverdige forholdet. Parlamentarisk ansvar kan likevel vanskelig tenkes gjort gjeldende for kritikkverdige forhold innenfor en statlig virksomhet som overhodet ikke sorterer under vedkommende statsråd. Dette kan være en hovedgrunn til å beholde visse beføyelser og tilhørende ansvar for justisministeren overfor domstolene og deres administrasjon. Fjerner man ethvert parlamentarisk ansvar, fjerner man den tradisjonelle styrings- og ansvarslinjen mellom Stortinget og et statlig myndighetsorgan og dets virksomhet. Denne styringsformen har bestått helt fra parlamentarismen ble innført i 1884. Man begir seg inn i ukjent terreng dersom man for den administrative styring av det viktige statlige myndighetsområdet som dømmende virksomhet er, skulle gå over til utelukkende å basere seg på en ikke-parlamentarisk kontroll- og styringsform. Vi har ingen statlige myndighetsorganer som ikke enten er underlagt faglig instruksjonsmyndighet fra regjering eller fra en statsråd, eller sorterer under et departements overordnede administrative styring.

5.3 Uavhengighetshensynet

5.3.1 Innledning. Nærmere om uavhengighetsbegrepet

Uavhengighetsprinsippet sto sentralt under arbeidet med Grunnloven i 1814. Den sjette grunnsetning av 16. april 1814 lød: «Den dømmende Magt bør være særskilt fra den lovgivende og udøvende.» Selv om den endelige Grunnlov ikke eksplisitt fastslår domstolenes uavhengighet i forhold til de andre statsmakter, er domstolenes uavhengighet likevel en uomtvistet del av vår forfatning og kommer i dag indirekte til uttrykk i § 88 om at Høyesterett «dømmer i sidste Instans» og i § 90 om at «Høiesterets Domme kunne i intet Tilfælde paaankes». Et annet eksempel finner man i § 22 om Kongens utnevnelse av embetsmenn, som i 1992 fikk en tilføyelse om at embetsmenn også kan utnevnes for en begrenset periode (utnevnelse på åremål). Bestemmelsen inneholder et uttrykkelig unntak for dommere, for å sikre deres uavhengighet av utnevnelsesmyndigheten. Også Grunnlovens kapittelinndeling må nevnes, ettersom også den skiller mellom utøvende makt, lovgivende makt og dømmende makt.

Uavhengighet forstås i denne sammenheng som frihet fra eller vern mot påvirkning, først og fremst fra de andre statsmaktene. Dette står også sentralt i Europarådets rekommendasjon nr. R (94) 12 om Independence, efficiency and role of judges av 13. oktober 1994, som bygger både på Den europeiske menneskerettskonvensjonen og FNs Basic Principles on the Independence of the Judiciary fra 1985. Etter rekommendasjonens første prinsipp er domstolenes uavhengighet særlig knyttet til opprettholdelsen av maktfordelingen mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Det anses å være av grunnleggende betydning at den lovgivende og den utøvende makt sørger for at domstolenes og dommernes uavhengighet trygges.

Den uavhengighet som følger av Grunnloven, gjelder domstolenes dømmende virksomhet. Når man vurderer om domstolenes administrasjon skal gis større eller mindre grad av uavhengighet, er begrunnelsen i tilfelle bl.a. å bidra til at den dømmende uavhengigheten blir bedre sikret.

Det har vært vanlig å definere dømmende virksomhet som å fatte endelige avgjørelser av rettsspørsmål - om hvordan rettsstillingen er mellom partene - ved anvendelse av rettsregler på det faktum som domstolen finner bevist. Formålet med dømmendeavgjørelser er altså å avgjøre den nåværende rettsstillingen mellom partene, mens forvaltningsavgjørelser bestemmer hvordan rettsstillingen skal være heretter. Grensen mellom dømmende og ikke dømmende virksomhet er imidlertid ikke klar i praksis. Det er eksempelvis ikke slik at dømmende avgjørelser konsekvent er lagt til domstolene og ikke-dømmende oppgaver er lagt til andre organer enn domstolene.

5.3.2 Uavhengighet i et konstitusjonelt demokrati

Domstolkontrollen med lovgiver

Begrepet «konstitusjonelt demokrati» uttrykker at den demokratiske styreformen må tåle visse begrensninger som er fastlagt i konstitusjonen. Ved vedtagelsen av Grunnloven påla samfunnet seg visse restriksjoner i hva dets lovgivende organ kan beslutte. I mange konstitusjonelle demokratier spiller domstolene en forfatningsrettslig viktig rolle ved at de er tillagt myndighet til å prøve lovers grunnlovsmessighet.

I enkelte land er det opprettet egne forfatningsdomstoler for bl.a. å prøve en lovs forhold til Grunnloven, og dette spørsmålet kan bringes inn til separat avgjørelse. I andre land, som Norge, er oppgaven lagt til de ordinære domstoler som normalt prøver grunnlovsmessigheten i forbindelse med en ordinær tvist for domstolene. Når slike saker blir avgjort av Høyesterett, vil avgjørelsen få generell virkning fordi de øvrige domstoler i senere saker vil legge Høyesteretts forståelse til grunn.

Domstolkontrollen med den utøvende makt

Det er også vanlig å betegne domstolkontrollen med den utøvende makt som en del av det konstitusjonelle demokrati. Også den utøvende makt kan i gitte situasjoner ønske å la det store fellesskapets interesser gå foran enkeltborgernes personlige og økonomiske rettigheter. Kontrollen med at den utøvende makts beslutninger er i samsvar med Grunnlovens regler og prinsipper og supplerende regler av grunnlovs karakter, er det vanlig å legge til uavhengige organer utenfor den utøvende makt, i praksis domstolene eller domstollignende organer.

Det interessante spørsmål er hvilke begrensninger i folkesuvereniteten som må gjelde fordiStortinget og regjeringen er underlagt slik domstolkontroll som beskrevet foran. Eller motsatt formulert: I hvilken utstrekning skal domstolene være uavhengige av den lovgivende og den utøvende makt?

Innflytelse på avgjørelsen av den enkelte sak

Folkesuverenitetsprinsippet omfatter ikke myndighet til å instruere en domstol om resultatet i en konkret sak. Domstolene er gitt slik uavhengighet i sin dømmende funksjon ved Grunnlovens bestemmelse om at Høyesterett dømmer i siste instans. Dette er kanskje det viktigste utslaget av den maktfordeling eller funksjonsfordeling som Grunnloven bygger på.

Dette innebærer først og fremst at Stortinget ikke kan gi instruks om utfallet av en konkret sak. Man har et grenseområde, ettersom en generell regel gitt i lovs form kan gjelde et så snevert område at den i praksis bare gjelder én konflikt. Men under enhver omstendighet kan en slik lov ikke få virkning for en rettsak som er under behandling på grunn av forbudet mot å gi lover tilbakevirkende kraft.

For å holde klare grenser, er det også bred enighet om at stortingsrepresentanter ikke skal gå ut som enkeltpersoner og gi uttrykk for sin vurdering av en konkret sak som er under behandling i domstolene. Det kan lett oppfattes som et forsøk på påvirkning fra lovgivers side.

Utpeking av dommere kan innebære en indirekte påvirkning av resultatet i rettssaker. I våre domstoler er utpekning av dommere til den enkelte sak noe som domstolene i utgangspunktet selv skal ta seg av. Europarådets rekommendasjon om dommeres uavhengighet nevner uttrykkelig at parter eller andre med interesse i saken ikke skal influere på utpeking av dommer i saken. Hos oss gjelder dette likevel ikke fullt ut for lekdommere, for eksempel i stillingsvernsaker etter arbeidsmiljøloven § 61 C, der partene kan komme med forslag til valg av meddommere.

Generelle regler for den dømmende virksomhet

Etter Grunnloven er det Stortinget som gir de lover som domstolene skal følge i sin dømmende virksomhet. Her går folkesuverenitetsprinsippet foran hensynet til domstolenes dømmende uavhengighet. I lovs form står Stortinget for eksempel fritt til å gi bindende regler om straffens størrelse for de forskjellige typer lovbrudd. Gjennom uttalelser i forarbeidene til ny lovgivning vil Stortinget også i betydelig grad kunne påvirke domstolenes praksis.

Forholdet til den utøvende makt og administrasjonen av domstolene

Domstolene i et konstitusjonelt demokrati må som nevnt ha mulighet til å overprøve om den utøvende makts myndighetsutøvelse er i samsvar med vår konstitusjon, herunder prinsippet om at forvaltningen ikke kan gripe inn i borgernes rettssfære uten hjemmel i lov. I Norge har vi imidlertid gått lenger enn dette. Domstolene har, dels i henhold til lov og dels etter ulovfestet praksis, rett og plikt til å vurdere forvaltningsvedtak også opp mot krav og kriterier som ikke kan anses å ha grunnlovs karakter. Med det omfang som moderne statsforvaltning har i dag, treffes det hver dag mange forvaltningsvedtak som er viktige for enkeltmennesker, både økonomisk og personlig. Disse forvaltningsvedtakene kan bringes inn for domstolene.

Også denne domstolkontrollen er av betydning for spørsmålet om domstolenes uavhengighet. Når den utøvende makt hittil har hatt ansvaret for administrasjonen av domstolene, har det blitt reist spørsmål ved om forbindelsen mellom forvaltning og domstoler har vart så lenge og er så tett at det kan gi grunnlag for indirekte påvirkning av domstolenes dømmende virksomhet eller for mistanke om slik påvirkning. Etter Justisdepartementets vurdering representerer ikke dette et reelt problem i dagens samfunn.

Uavhengighet i forhold til den alminnelige rettsbevissthet eller folkemeningen

Det kan reises spørsmål om man etter folkesuverenitetsprinsippet kan kreve at dommeren legger til grunn det man måtte kunne konstatere er den rådende oppfatning i samfunnet - den alminnelige rettsbevissthet - i den dømmende funksjon, for eksempel hva som er et rimelig straffenivå eller aktsom opptreden i trafikken.

Vår demokratiform forutsetter at folkets verdivalg og synspunkter skal kanaliseres gjennom Stortinget dersom de skal bli bindende normer for statlig myndighetsutøvelse. Når vi ikke har noe system med bindende folkeavstemninger utover de alminnelige valg, kan man enda mindre legge til grunn formodninger om den alminnelige folkemening som bindende normer, verken for den utøvende makt eller for domstolene. I tillegg kommer problemene med å konstatere hva som er den alminnelige oppfatning på et bestemt område, dersom det overhodet er mulig å operere med et felles syn på hva som er rettferdig og etisk riktig rettspraksis eller rettsutvikling i dagens samfunn. Utgangspunktet må derfor være at den enkelte dommer må bygge på loven, tidligere rettspraksis og sitt alminnelige skjønn.

5.3.3 Uavhengighetshensynet i forhold til den enkelte part

Det gjelder et generelt krav om at dommeren i en sak må være uavhengig og upartisk i forhold til sakens parter, uavhengig av hvem som er part: Statlig organ, kommunalt organ, selskap, organisasjon, forening eller enkeltperson. Når domstolene har som oppgave å være den viktigste institusjon - og på en del områder den eneste institusjon - som kan gi endelig og bindende løsning på rettstvister, trenger det ingen begrunnelse at partene i rettssaker ønsker og har krav på upartisk og nøytral behandling av saken. Det er avgjørende for tilliten til dommeren at denne ikke står i noe avhengighetsforhold til partene, har interesser i sakens utfall eller har sympatier eller antipatier som kan påvirke - eller synes å påvirke - vurderingen av saken.

Disse hensynene til uavhengighet, upartiskhet og tillit i forhold til den enkelte part står sentralt ved Justisdepartementets vurdering av dommeres sidegjøremål og spørsmålet om det skal innføres nye begrensninger i dommeres adgang til å påta seg sidegjøremål, jf. kapittel 10.

Statlig organ kan være part i en sak for domstolene, bl.a. i straffesaker og saker som gjelder rent privatrettslige spørsmål. I kapittel 7 om den sentrale domstoladministrasjon går Justisdepartementet inn for at det opprettes en egen domstoladministrasjon utenfor Justisdepartementet, ledet av et styre. En del av begrunnelsen for dette er å bidra til økt tillit til domstolene i saker hvor staten er part.

5.3.4 Nærmere om domstolenes dømmende uavhengighet i praksis

Det er en grunnleggende sondring mellom domstolenes uavhengighet i den dømmende funksjon og administrasjonen av domstolene. Det er ikke noe mål i seg selv at domstolene skal være administrativt uavhengige. Men spørsmålet som er blitt stilt er om det er fare for at sterk administrativ styring fra den utøvende makt kan gi «overslag» i form av at den dømmende uavhengighet begrenses. Etter Justisdepartementets oppfatning er faren for dette begrenset. Det foreligger ikke noen sannsynliggjøring av at dette har representert et konkret problem i nyere tid.

Ved en vurdering av den dømmende uavhengighet er det hensiktsmessig å sondre mellom domstolenes uavhengighet i forhold til de to andre statsmaktene (den institusjonelle uavhengighet) og den enkelte dommers personlige uavhengighet i sin dømmende gjerning.

I den første type uavhengighet, den institusjonelle uavhengighet, ligger at domstolene som institusjon skal være slik organisert at de kan utøve sin dømmende funksjon uten kontroll eller annen irregulær påvirkning fra de andre statsmaktene, og at de heller ikke skal risikere at deres avgjørelser omgjøres.

Den andre form for dømmende uavhengighet, den personlige uavhengighet, innebærer at partene må kunne stole på at dommeren som skal avsi dommen, vil gjøre dette uten bindinger til noen av partene eller andre som gjør at dommen bygger på annet enn sakens fakta og de rettsregler som rettsordenen anerkjenner.

Det er en nær sammenheng mellom disse to typer uavhengighet. Herunder har den institusjonelle uavhengighet langt på vei som sitt endelige formål å beskytte den enkelte dommers personlige uavhengighet. En selvstendig begrunnelse for et krav om institusjonell uavhengighet er at uten dette vil det kunne være vanskelig for domstolene å fylle sin dømmende funksjon i saker som gjelder overprøving av forvaltningsvedtak og prøving av lovers grunnlovsmessighet.

Et uavhengighetsvern innebærer først og fremst et vern for domstolene og den enkelte dommer mot en del former for påvirkning. Det skal i denne sammenheng presiseres at det ikke er påvist at bevisst påvirkning av domstolenes dømmende virksomhet faktisk har forekommet fra den utøvende makt i nyere tid, med forbehold for årene 1940-45.

5.3.5 Holdningene til domstolenes uavhengighet

I sentrale deler av norsk statsforvaltning er det en gammel og rotfestet tradisjon og kultur for å respektere domstolenes særstilling. Det er viktig at man i forvaltningen har et bevisst forhold til faren for at slike tradisjoner og slik kultur kan svekkes.

Viljen til respekt for domstolenes uavhengighet kan påvirkes av organisasjonsvalget for bl.a. den sentrale domstoladministrasjon og organiseringen av dommerutnevnelser. Først og fremst vil viljen til respekt kunne påvirkes av graden av innsyn og åpenhet. Også de gjennomgående holdninger i samfunnslivet vil ha stor betydning, og disse vil igjen avhenge av kunnskap om domstolenes funksjoner og betydning i en rettsstat og av det alminnelige engasjementet i samfunnsmessige spørsmål og politiske prosesser.

5.4 Hensynet til rettssikkerhet i prosessen for domstolene

Begrepet rettssikkerhet har etter hvert fått et innhold som ikke er særlig presist avgrenset. Det oppfattes lett som et allment honnørord. Rettssikkerhet er likevel et viktig allment hensyn, og elementer av dette ligger allerede innbakt i de hensyn som er gjennomgått ovenfor. Andre elementer som utgjør meget viktige hensyn ved utformingen av rettsvesenet, er følgende:

• Behandlingen av rettssaker i domstolene må skje innenfor rimelige tidsrammer. Nedkorting av saksbehandlingstiden har fått stor oppmerksomhet i norske domstoler i de senere år, og vi ligger nå blant de fremste domstoler i Europa i denne sammenheng. Opprettholdelse av korte behandlingstider er fortsatt et viktig hensyn.

• Omkostningene ved å få sin sak behandlet ved domstolene er av avgjørende betydning for om folk flest har mulighet for å vinne frem med sin sak. Behandlingsgebyret til staten utgjør en svært liten del av totalomkostningene for partene. Den vesentlige del av omkostningene skriver seg fra advokatsalærer.

• Det er naturlig å regne kvalitet som et rettssikkerhetskrav. Avgjørelsene må bære preg av faglig høy kvalitet, og nivået bør ikke variere sterkt mellom distrikter eller fra sak til sak. Domstolene bør også overfor brukerne fremstå som en offentlig institusjon med en god service-holdning.

• Forutberegnelighet er et viktig element i rettssikkerhetsbegrepet. Like saker skal behandles likt, og avgjørelsene må være tilgjengelige for borgerne. I begrepet tilgjengelig ligger både krav om fysisk tilgjengelighet og om at avgjørelsene er utformet slik at de forstås av folk flest.

5.5 Hensynet til at domstolene må ha folks tillit

Samfunnsinstitusjonene er i stor utstrekning avhengige av autoritet for å kunne utføre sin funksjon. Den mer statusbaserte respekt for øvrigheten og myndighetspersoner som gjorde seg gjeldende før i tiden, er atskillig mindre fremtredende i dag. En kritisk sans hos folk flest er blitt mer utbredt, og massemedienes kritiske lys på enhver offentlig myndighet har også bidratt til utviklingen. Dermed er samfunnsinstitusjoner i større grad henvist til å søke autoritet og legitimitet for sin virksomhet gjennom respekt for virksomheten, - ved aksept for at virksomheten faglig holder mål.

Ikke minst for domstolene har disse betraktninger gyldighet, selv om domstolene nok er blant de siste institusjoner som er blitt møtt med økende kritisk sans og redusert statusbasert respekt.

Ut fra en organisatorisk synsvinkel antas det å ville styrke folks tillit til domstolene dersom det etableres en ny organisering av domstoladministrasjonen, en ny utnevnelsesprosess, en gjennomgang av ordningene med midlertidige dommere, en innføring av en disiplinærordning for dommere og en regulering av dommernes sidegjøremål.

Tilliten avhenger imidlertid ikke bare eller først og fremst av disse elementene. Det som kanskje har størst betydning, er den måten den enkelte dommer leder saksforberedelse og hovedforhandling på, hvorledes avhør av parter og vitner gjennomføres eller ledes, hvordan dommeren kombinerer upartiskhet og engasjement for saken og hvordan dommen eller kjennelsen utformes. Av betydning er også dommerens forhold til pressen og måten dommeren representerer domstolen i ulike andre sammenhenger.

5.6 Spesielt om samenes stilling

Grunnloven § 110 a slår fast at det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Dette er en plikt som også har betydning for organiseringen av domstolene i landet. Det må være en reell likestilling mellom personer fra de to folk, nordmenn og samer, når det gjelder å få sine rettsspørsmål behandlet av landets domstoler.

I St. meld. nr. 23 (2000-2001) Førsteinstansdomstolene i fremtiden er det foreslått opprettet en domstol i indre Finnmark. Domstolen skal favne de fem Finnmarkskommunene som inngår i forvaltningsområdet for samiske språk: Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby. Forslaget er begrunnet i at det er særskilte behov og hensyn, bl.a. til samisk språk og kultur, som gjør seg gjeldende.

Det er alltid et mål ved rettsforhandlingene at partenes forklaringer og partenes egne vurderinger blir klart forstått og innsiktsfullt bedømt. Når vårt land har et urfolk med et språk som ligger langt fra flertallsspråket, og med en kultur som er forskjellig fra flertallskulturen, stiller det særlige krav til rettsvesenet. Samenes tillit til domstolene er derfor en dimensjon som også må ivaretas.

Departementet antar at kjennskapen til samiske sedvaner og rettsoppfatninger vil øke ved opprettelse av en domstol i indre Finnmark. Departementet vil heller ikke utelukke at tilliten til rettssystemet blant det samiske folk vil bedres ved dette tiltaket. Hensynet til en bred dommerrekruttering gjør det videre sterkt ønskelig å rekruttere dommere med særlig kompetanse om samisk språk og kultur. Rekruttering av dommere og domstolfunksjonærer med god kjennskap til samisk språk og kultur vil bidra til å ivareta hensynet til rettferd og representasjon overfor ulike deler av befolkningen, hensynet til kunnskapstilførsel om ulike deler av folks liv og hensynet til verdimangfold i avgjørelsene.

Departementet vil for øvrig understreke at domstolen i indre Finnmark skal være en ordinær norsk domstol som skal betjene alle innebyggere i de berørte kommuner likt etter gjeldende regelverk.