4 Rikslønnsnemndas sammensetning
4.1 Innledning
Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemnd som opprettes for tre år av gangen med hjemmel i lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister (lønnsnemndloven). Rikslønnsnemnda står til disposisjon for partene i arbeidslivet. En avgjørelse av Rikslønnsnemnda har samme virkning som en tariffavtale. Dersom partene i en tvist ønsker å la konflikten løses ved frivillig lønnsnemnd, kan de benytte Rikslønnsnemnda, og det offentlige vil betale kostnadene. For embetsmenn uten adgang til å gå til arbeidsnedleggelse er det Rikslønnsnemnda som avgjør en eventuell tvist med bindende virkning, jf. tjenestetvistloven § 26 a.
Dersom det vedtas en særlov eller provisorisk anordning om tvungen lønnsnemndbehandling av en tvist, vil videre arbeidskamp forbys, og tvisten som hovedregel henvises til løsning i Rikslønnsnemnda.
Lønnsnemndloven har ikke egne saksbehandlingsregler, men arbeidstvistlovens regler for Arbeidsretten får anvendelse så langt de passer.
Rikslønnsnemnda settes i den enkelte sak med 7 medlemmer. Fem av disse oppnevnes av Kongen for 3 år av gangen. Tre av de faste medlemmene er uavhengige av regjeringen/myndighetene og partene i arbeidslivet. De oppnevnes som regel blant ledende økonomer, jurister e.l. To av medlemmene representerer henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiverinteresser og skal ha særlig innsikt i landsomfattende tarifforhold. Innenfor privat sektor oppnevnes disse medlemmene fra de to største arbeidslivsorganisasjonene, LO og NHO. Når nemnda behandler tvister etter tjenestetvistloven, er det staten v/AAD som representerer arbeidsgiverinteressene, mens tjenestemannsinteressene ivaretas av representanter for de forhandlingsberettigede hovedsammenslutningene. LO Stat som den mest representative og hittil største organisasjonen på arbeidstakersiden har hatt det faste medlemmet i nemnda, mens de øvrige forhandlingsberettigede hovedsammenslutningene har oppnevnt varamedlemmer. Disse nemndmedlemmene har en rådgivende status i nemnda, og ingen selvstendig stemmerett. Partene i den enkelte tvist utpeker hver ett medlem av nemnda. De to partsoppnevnte medlemmene og de tre medlemmene uten partstilknytning har som hovedregel stemmerett, men de partsoppnevnte medlemmene kan overlate sin stemmerett til den faste arbeidstaker- eller arbeidsgiverrepresentanten. Rikslønnsnemndas leder kan med partenes samtykke bestemme at nemnda i den enkelte tvist settes med tre medlemmer. Kommunal- og regionaldepartementet har sekretariatet for Rikslønnsnemnda.
4.2 Utvalgets vurderinger og forslag
Utvalget peker på at det ved enkelte anledninger har vært reist kritikk mot at de faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentantene alltid oppnevnes fra LO og NHO. Enkelte av kritikerne har ment at Rikslønnsnemnda bør ha samme sammensetning som Arbeidsretten, med skiftende representasjon avhengig av hvem som er parter i den konkrete sak, f.eks. slik at YS utpeker arbeidstakerrepresentanten når YS er part. I forbindelse med høringen av Arbeidsrettsrådets innstilling «Den tvungne voldgifts problem i norsk arbeidsliv» (NOU 1973: 6) foreslo bl.a. Sykepleierforbundet at Rikslønnsnemnda bare skulle ha tre faste nøytrale medlemmer, i tillegg til de partsoppnevnte medlemmene i den enkelte tvist. Sykepleierforbundet viste til at nemnda etter lønnsnemndloven § 4, jf. arbeidstvistloven § 19 har anledning til å innhente all nødvendig informasjon. Det burde da ikke være nødvendig med faste sakkyndige representanter.
Utvalget viser videre til Arbeidsrettsrådets innstilling av 8. april 1983 om Rikslønnsnemndas sammensetning. Rådets konklusjon, som fikk tilslutning av den daværende kommunal- og arbeidsministeren, var at det ikke burde gjøres endringer i nemndas sammensetning. Arbeidsrettsrådets syn var at avstemningsreglene i nemnda viser at spørsmålet om fast arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentasjon mer er et spørsmål om hvordan man skal få en funksjonsdyktig nemnd enn et spørsmål om partsrepresentativitet. Rådet mente at Rikslønnsnemnda har behov for sakkyndige faste representanter med bredest mulig innsikt i de rådende tarifforhold. Det ble antatt at representanter fra LO og NHO besitter den nødvendige kompetansen, i tillegg til at de var tallmessig overlegne. Arbeidsrettsrådet la også vekt på hensynet til kontinuitet i nemnda.
På bakgrunn av kritikken er oppnevningspraksis blitt lagt noe om ved at YS, AF og Akademikerne har fått anledning til å foreslå medlemmer og varamedlemmer. Disse fordeles forholdsmessig etter organisasjonenes medlemstall, noe som i praksis fører til at det fortsatt er LO og NHO som møter som faste arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentanter.
KS har i et notat til Utvalget for tarifforhandlingssystemet stilt spørsmål ved nemndas sammensetning, spesielt på bakgrunn av at KS aldri har den faste arbeidsgiverrepresentanten i nemnda når den behandler tvister i kommunal sektor. Også andre medlemmer i utvalget har pekt på nødvendigheten av å diskutere om dagens praksis for sammensetning av Rikslønnsnemnda fortsatt er hensiktsmessig og godt begrunnet.
På denne bakgrunn uttaler utvalget:
LO og NHO er fortsatt de største organisasjonene på henholdsvis arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, men det kan stilles spørsmål ved om dette fortsatt skal være tilstrekkelig for å utpeke representanter fra disse organisasjonene som de mest arbeidslivskyndige ved behandling av alle typer saker. Dersom kontinuitet anses som et vesentlig argument for å ha faste partsrepresentanter, kan det imidlertid fortsatt være naturlig å oppnevne disse representantene fra LO og NHO. Imidlertid kan det faktum at disse medlemmene uansett ikke har stemmerett svekke betydningen av kontinuitetshensynet. (NOU 2001: 14 s. 150-151)
Etter å ha diskutert ulike alternative løsninger for hvilken sammensetning nemnda kan ha, fremmer utvalget følgende forslag:
Utvalget for tarifforhandlingssystemet vil foreslå at Rikslønnsnemnda skal ha en sammensetning i tråd med det siste alternativet som er skissert ovenfor, nemlig med 9 medlemmer inkludert nemndas formann. Etter utvalgets mening vil dette være den sammensetningen som best varetar hensynet både til kontinuitet og til et bredest mulig kunnskapsnivå i nemnda. Som påpekt er LO og NHO fortsatt de største partene i norsk arbeidsliv, og fast deltakelse fra disse kan bidra til at den konkrete tvist blir sett i sammenheng med lønnsoppgjøret for øvrig. Deltakelse av rådgivere fra de partene som er i konflikt, vil sikre best mulig kunnskap om denne konflikten, kunnskap som de sentrale parter ikke nødvendigvis besitter. Dette vil være viktig, kanskje særlig i forhold til kommunal sektor.
Dette forslaget vil kreve en endring i lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister § 2:
«Rikslønnsnemnda skal ha en formann og åtte andre medlemmer.
Formannen og fire medlemmer, med personlige varamenn, blir oppnevnt av Kongen for tre år. Ett av medlemmene skal representere arbeiderinteresser, og ett arbeidsgiverinteresser. Partene i den enkelte tvist utpeker hver to medlemmer av nemnda. Utpeker en part ikke sitt medlem innen den fristen som formannen har satt, blir medlemmet oppnevnt av vedkommende departement.
Ved avgjerd av nemnda stemmer ett medlem fra arbeidersiden og ett fra arbeidsgiversiden. Ett av de to medlemmene som er utpekt av hver av partene i den enkelte tvist stemmer, med mindre han med samtykke av det faste medlem for vedkommende partsinteresser overfører sin stemmerett til denne. Partene skal bestemme ved utpekingen hvilke av medlemmene som skal kunne stemme. Med partenes samtykke kan formannen i Rikslønnsnemnda avgjøre at nemnda i en tvist blir satt med tre medlemmer og med ham selv eller ett av de andre faste medlemmer som ikke representerer partsinteresser, som formann. Partene i tvisten utpeker ett medlem hver» (endringene er satt i kursiv). (NOU 2001: 14 s. 151)
Etter utvalgets mening har Rikslønnsnemnda en hensiktsmessig sammensetning med hensyn til at nemnda skal være funksjonsdyktig og ha nødvendig kompetanse når den skal løse tvister etter tjenestetvistloven. Det foreslås derfor ingen endringer i antallet medlemmer i tvister etter tjenestetvistloven. Utvalgets flertall foreslår imidlertid en presisering i tjenestetvistloven § 26 for å sikre at den faste representanten fra arbeidstakersiden fortsatt skal oppnevnes fra den største hovedsammenslutningen:
I tvister av denne art, skal det blant de fem medlemmene av Rikslønnsnemnda som oppnevnes av Kongen, være en som representerer tjenestemenn i statsstilling og en som representerer statens interesser (endringen er satt i kursiv). (NOU 2001: 14 s. 152)
AFs medlem i utvalget kunne ikke slutte seg til dette forslaget fordi det vil medføre at arbeidstakerne i skoleverket som staten har forhandlingsansvaret for, vil utelukkes fra representasjon i Rikslønnsnemnda.
4.3 Høringsinstansenes syn
Det er ikke mange av høringsinstansene som har merknader til dette forslaget. Et flertall av de arbeidstakerorganisasjonene som uttaler seg, støtter forslaget. Enkelte, bl.a. OFS og Politiets Fellesforbund, kan ikke se at det er saklige argumenter for at andre enn partene i den aktuelle tvist skal være representert. Disse organisasjonene mener at Rikslønnsnemnda bør settes sammen i tråd med forslaget fra Sykepleierforbundet som er referert ovenfor. Norsk Flygerforbund støtter utvalgets forslag, men mener at alle partsrepresentantene bør ha stemmerett. Selgerforbundet ser også gjerne at alle får stemmerett.
Alle arbeidsgiverorganisasjonene som uttaler seg, støtter forslaget. HSH er imidlertid kritisk til at to av arbeidslivets organisasjoner har eksklusiv rett til å oppnevne medlemmer i nemnda.
4.4 Departementets vurderinger og forslag
Kommunal- og regionaldepartementetforeslår å endre lønnsnemndloven i tråd med utvalgets forslag.
Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse for forslaget og legger også vekt på at det ikke er kommet avgjørende innvendinger mot forslaget fra høringsinstansene. Det kan innvendes at en utvidelse av antallet medlemmer fra syv til ni kan føre til at Rikslønnsnemnda blir mindre effektiv. Veid opp mot hensynet til at nemnda får et bedre beslutningsgrunnlag og at kontinuiteten blir sikret, mener departementet at disse hensynene må veie tyngst.
Enkelte av høringsinstansene mener at det ikke er noen saklig begrunnelse for at Rikslønnsnemnda skal ha annen partsrepresentasjon enn partene i den konkrete tvist. LO og NHO er fortsatt de dominerende arbeidslivsorganisasjonene i privat sektor, og begge organisasjonene representerer et bredt spekter av norsk næringsliv. Etter departementets syn er det derfor en fordel for alle parter at Rikslønnsnemnda kan dra nytte av den kunnskap og erfaring disse organisasjonene besitter. Det er i denne sammenheng grunn til å peke på at disse medlemmene ikke har stemmerett.
Departementet kan ikke se at det er hensiktsmessig at de to nye partsrepresentantene i nemnda skal ha stemmerett. De skal først og fremst fungere som rådgivere for Rikslønnsnemnda.
Det må presiseres i loven at nemnda i tvister etter tjenestetvistloven skal ha syv medlemmer, som i dag. Ordlyden i departementets forslag er forøvrig noe endret i forhold til forslaget fra utvalget.