6 Andre spørsmål i tilknytning til straffebestemmelsen

6.1 Medvirkning

Etter gjeldende rett er medvirkning til seksualforbrytelser generelt straffbar (straffeloven 1902 § 205). I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansens syn på om det er nødvendig å gjøre unntak fra den generelle medvirkningsbestemmelsen. Medvirkningsansvaret vil under enhver omstendighet ikke ramme den som selger sex.

Asker og Bærum politidistrikt, Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening og Politiets Fellesforbund støtter eksplisitt at man ikke kriminaliserer salg av seksuelle tjenester. Hordaland statsadvokatembeter og PION etterlyser en redegjørelse for hvorfor salg av sex ikke skal være straffbart.

Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet og Oslo politidistrikt mener det er nødvendig uttrykkelig å gjøre unntak i loven for den som selger sex, for at handlingen ikke skal være straffbar. Riksadvokaten uttaler:

«Straffes en kjøper av en tjeneste for selve kjøpshandlingen, er det etter riksadvokatens oppfatning langt fra opplagt at selgeren ikke rammes av medvirkningsansvaret. Ut fra formålet med bestemmelsen vil det selvsagt ikke bli reist sak mot den prostituerte, men det ville være en ubetinget fordel om det klart fremgikk av bestemmelsens ordlyd at den prostituertes handling ikke rammes.»

Agder statsadvokatembeter, Gudbrandsdal politidistrikt, Telemark politidistrikt, Politidirektoratet, Caritas Norge, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten og Zonta Area Norge er enig i at det ikke er nødvendig å gjøre unntak fra den alminnelige medvirkningsbestemmelse for at salg av seksuelle tjenester ikke skal være straffbart. Agder statsadvokatembeter og Politidirektoratet mener likevel det er nødvendig at det går klart frem av forarbeidene at forbudet ikke rammer den som selger sex.

Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å gjøre unntak fra den alminnelige medvirkningsbestemmelsen. Det er tilstrekkelig at det i proposisjonen her går klart frem at medvirkningsansvaret ikke rammer den som selger sex.

6.2 Forsøk

Forsøk er omhandlet i straffeloven 1902 kapittel 4. Et straffbart forsøk foreligger «naar en Forbrydelse ei er Fuldbyrdet, men der er foretaget Handling, hvorved dens Udførelse tilsigtedes paabegynt» (straffeloven § 49 første ledd).

I høringsnotatet ble det uttalt at forsøk på kjøp av sex vil være straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49, og at det vil foreligge et straffbart forsøk dersom avtale er inngått eller vederlaget er ytet, men den seksuelle handlingen eller omgangen ikke er påbegynt.

Trøndelag statsadvokatembeter, Sør-Trøndelag politidistrikt, Politidirektoratet, Juridisk rådgivning for kvinner og Kvinnefronten støtter forslaget om at forsøk på kjøp skal være straffbart.

PION, Pro Sentret og Senter for kvinne- og kjønnsforskning støtter ikke at forslaget om at forsøk skal være straffbart, og viser til at forhandlingssituasjonen brukes av den prostituerte for å vurdere kunden. Pro Sentret uttaler:

«Et forbud mot det å kjøpe sex kan gjøre partene mer avhengig av at transaksjonen organiseres av en tredjepart, for eksempel en hallik. Kriminalisering av forsøk vil gjøre det samme. I møtet mellom mennesker som selger sex og mulige kjøpere er forhandlinger viktige. Jo mer tid selgeren har til å se an den mulige kjøperen, jo større mulighet til å ta et trygt valg og til å forhandle fram ikke-krenkende tjenester og sikker sex (for eksempel kondom). Selgeren, spesielt på gata, er helt avhengig av den vurderingen som ligger i denne forhandlingen og at det opprettes tydelige avtaler som inkluderer alle områder det kan bli konflikt rundt senere, slik som pris, kondombruk og tjeneste. Hvis mulige kunder blir engstelige for å bli sett i en slik forhandlingsposisjon av frykt for å tas for forsøk, kan det presse tiden på denne forhandlingen ned og det kan gjøre kunden engstelig for å inngå klare avtaler.»

Politiembetsmennenes landsforening peker på at det kan være vanskelig å dra grensen mellom forsøk og fullbyrdet forbrytelse.

Departementet opprettholder høringsnotatets forslag. Forsøkstidspunktet er først overtrådt når avtalen er inngått – det vil si at den prostiterte etter forslaget fortsatt har juridisk rom til å kunne forhandle.

6.3 Forholdet til andre straffebestemmelser (konkurrens)

Dersom noen i samme handling overtrer flere straffebestemmelser, taler man gjerne om konkurrens (straffeloven 1902 § 62). I Sverige er sex-kjøpsbestemmelsen subsidiær i forhold til andre seksuallovbrudd, det vil si at dersom man ved kjøp av sex samtidig oppfyller gjerningsinnholdet i andre bestemmelser, skal bestemmelsen om sex-kjøp ikke brukes sammen med disse.

I høringsnotatet gikk departementet ikke inn for å gjøre unntak fra den alminnelige regelen om at flere straffebestemmelser kan anvendes på samme handling når de dekker forskjellige aspekter ved den.

De fleste som uttaler seg om forslaget om ikke å gjøre unntak fra den alminnelige læren om konkurrens, støtter det. Det gjelder Barne- og likestillingsdepartementet, riksadvokaten, Trøndelag statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Sør-Trøndelag politidistrikt, Advokatforeningen, Juridisk rådgivning for kvinner, Krisesentersekretariatet, Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening og Zonta Area Norge.

Borgarting lagmannsrett peker på at det ikke er utenkelig at offentlige tjenestemenn aksepterer tilbud om seksuelle tjenester fra personer som for eksempel har søkt om en offentlig tillatelse eller ytelse. Seksuelle tjenester kan være en utilbørlig fordel etter straffeloven §§ 276 a, 276 b og 276 c (korrupsjon og påvirkningshandel), og i slike tilfeller kan både den som yter den seksuelle tjenesten og mottakeren etter omstendighetene straffes for korrupsjon. Lagmannsretten antar at straffeloven § 202 a ikke bør anvendes i konkurrens med korrupsjonsbestemmelsen i et slikt tilfelle.

Det nasjonale statsadvokatembetet har ingen merknader til at bestemmelsen kan anvendes i konkurrens med andre og strengere straffebud, men er usikker på hva det vil bety i praksis, siden strafferammen for den nye bestemmelsen er såpass lav.

Departementet viderefører høringsnotatets forslag om ikke å gjøre unntak fra den alminnelige læren om konkurrens. Dersom handlingen samtidig oppfyller gjerningsinnholdet i andre bestemmelser, bør bestemmelsen om kjøp av seksuell omgang eller handling etter vanlig lære kunne anvendes samtidig med disse når bestemmelsene tar sikte på forskjellige sider ved den straffbare handlingen. Det vil etter departementets syn også gjelde for straffeloven §§ 202 a, 276 a, 276 b og 276 c.

6.4 Straffeprosessuelle tvangsmidler

Med den foreslåtte strafferammen (bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler) vil politiet ha adgang til å benytte tvangsmidler som pågripelse og fengsling etter straffeprosessloven § 171, jf. § 184, ransaking etter straffeprosessloven §§ 192 og 195, skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted etter straffeprosessloven § 202 a og avlytting av samtale etter straffeprosessloven § 216 l (samtale som politiet selv deltar i eller med samtykke fra en av samtalepartene). I høringsnotatet reiste departementet spørsmål om politiet i saker om kjøp av seksuelle tjenester burde gis adgang til kontroll av kommunikasjonsanlegg etter straffeprosessloven § 216 b. Departementet fremmet imidlertid ikke forslag om adgang til slik kontroll, men under høringen er det flere instanser som har benyttet anledningen til å redegjøre for sine synspunkter på spørsmålet.

Oslo politidistrikt, Troms politidistrikt, Politidirektoratet, Krisesentersekretariatet og Politiets Fellesforbund er positive til at det innføres kommunikasjonskontroll. Juridisk rådgivning for kvinner mener det er fornuftig at det ikke fremmes forslag om adgang til slik kontroll nå, men stiller seg ikke avvisende til at muligheten for slike tiltak blir grundig vurdert på et senere tidspunkt. Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Senter for kvinne- og kjønnsforskning, Senter for menneskerettigheter, «Anna 23», Kirkens Bymisjon Oslo, Liberi, Pro Sentret og MiRA-Senteret er motstandere av kommunikasjonskontroll ved kjøp av sex.

Datatilsynet uttaler:

«Etter Datatilsynets oppfatning vil forslaget, slik det nå foreligger, kunne bety en overvåkning av lovlydige borgeres lovlige virksomhet som neppe ville vært akseptert på andre samfunnsområder. Det er for storbyer for eksempel anslått at forholdstallet mellom selgere og kjøpere er 1:50. Politiets mulighet for å følge selgerne vil være ganske annerledes praktisk gjennomførbar enn å følge kjøperne for eksempel ved kommunikasjonskontroll og fotoopptak.»

Politiembetsmennens landsforening uttaler:

«Dersom det er riktig at prostitusjonsmiljøene går «under jorden» kan et slikt virkemiddel bidra til å finne skjulte miljøer. Forutsetningen er da at politiet på forhånd kjenner til hvem som er kjøper, og at man da retter etterforskningen mot denne, eller i alle fall bruker av et bestemt elektronisk hjelpemiddel man kjenner identiteten til.»

Trøndelag statsadvokatembeter er enig i at kommunikasjonskontroll i hovedsak bør rettes mot alvorlige straffbare forhold, og at det å avlytte den enkelte sexkjøper ikke vil bidra nevneverdig til å avdekke menneskehandel. Det pekes på at avlytting av den telefon den prostituerte benytter, vil kunne avdekke menneskehandel, men at avlyttingen da bør skje på dette grunnlag.

Departementet viser til redegjørelsen i høringsnotatet og til høringsinstansenes synspunkter, og fremmer ikke forslag om adgang til å bruke kommunikasjonskontroll ved etterforsking av saker om brudd på bestemmelsen om kjøp av seksuell omgang eller handling.