3 Sykdommer i akvatisk miljø

3.1 Generelt om sykdommer i akvatisk miljø

Sykdom opptrer naturlig både for landdyr og dyr i akvatisk miljø, enten de lever fritt i naturen eller i fangenskap. Smittestoff som i naturen er av underordnet betydning kan i kultur/oppdrett (stort antall individer av samme art i et avgrenset volum) skape alvorlige sykdomstilstander, som igjen kan forårsake problemer for næringen, miljøet utenfor og for viltlevende arter/bestander. Dette er velkjente problemer fra blant annet intensive driftsformer innen husdyrbruk.

Infeksjonssykdommer har påført næringen store tap. For flere av dem har utviklingstrekket vært at de har spredt seg til store deler av oppdrettsnæringen ut fra en begrenset lokal forekomst i startfasen. Eksempler på dette er furunkulose og ILA. Enkelte sykdommer medfører også alvorlige konsekvenser for viltlevende bestander. Parasitten Gyrodactylus salaris kan, når den kommer inn i et vassdrag, nærmest utrydde all laks fra vassdraget, med de alvorlige økologiske og sosioøkonomiske konsekvenser dette kan få. Likeledes kan lakselus gi alvorlige helseskader på utvandrende viltlevende smolt av laks og sjøørret. Unormalt høye bestander av lakselus kan forekomme i oppdrettsanlegg og fritt i sjøen i perioder med høyere sjøtemperatur enn normalt.

Spredning av sykdom skyldes i de innledende faser for en stor del omsetning og flytting av levende fisk over store avstander uten nødvendige smitteforebyggende tiltak. Ved rømming av syk fisk kan smittestoffer spres over lange avstander. Som på land der smitte kan spres gjennom luften, kan smitte også spres i vann ved at smittestoffet forflyttes i de frie vannmassene ved hjelp av vannstrømmer eller andre vektorer. Smittepresset vil da avta med økende avstand fra smittekilden. Intensiv forskning og praktisk erfaring over tid har gjort det mulig å bekjempe en rekke alvorlige smittsomme sykdommer. En basis i et godt lov- og regelverk er en forutsetning for en effektiv sykdomsbekjempelse.

Det er vanskelig å tallfeste nøyaktig tap som følge av sykdom. Landbruksdepartementet har i beregninger anslått at sykdommer i 1990 påførte næringen et tap på ca. 1 milliard kroner, hovedsakelig som følge av furunkulose og ILA. Beregninger NFF har foretatt tyder på at de direkte tapene på grunn av kaldtvannsvibriose i 1987 beløp seg til omlag 200 mill. kr., mens tapene på grunn av lakselus i 1994 beløp seg til ca. 450 mill. kr. Produksjonen var forøvrig i 1987 og 1990, ¹/₄ respektive ¹/₂ av dagens produksjon. For mange oppdrettere har ILA betydd konkurs, med tap på flere millioner kroner pr. konsesjon. Smittsomme sykdommer er den enkeltfaktor som gjennom årene har påført norsk oppdrettsnæring de største tapene. Tapene skyldes i hovedsak direkte tap på grunn av dødelighet og redusert slakteverdi, men også i form av tapt markedsadgang og merutgifter til sykdomstiltak. ILA er så langt bare påvist i Norge og har gitt opphav til beskyttelsestiltak i de viktigste eksportmarkedene.

En bedret sykdomssituasjon fører imidlertid ikke bare til at flere fisk overlever frem til slaktebenken, men gir også grunnlaget for en vesentlig forbedret tilvekst og fôrutnyttelse. Det er selvfølgelig flere faktorer som har bidratt til produksjonsøkningen fra 178.000 tonn i 1993 til ca. 290.000 tonn i 1996, men økningen kan i stor grad tilskrives den forbedrede helsesituasjonen i næringen. I tillegg til økt produksjon og lavere kostnader, vil sykdomstapene blir mer forutsigbare. Det blir enklere å planlegge produksjonen. Sikrere prognoser og lavere tapsrisiko vil gjøre oppdrettsnæringen mer interessant for nye investeringer.

3.2 Oversikt over sykdomsutviklingen

Oppdrettsnæringen er en ung næring og all erfaring fra domestisering og intensiv drift av andre husdyr tilsa at også denne næringen ville møte problemer i form av smittsomme sykdommer. Sykdommer som vibriose, kaldtvannsvibriose, ILA, furunkulose, IPN og lakselus har vist at denne antagelsen har slått til. Nedenfor er gitt en kort omtale av de mest sentrale smittsomme fiskesykdommer som er aktuelle både for oppdrettede og viltlevende bestander av akvatiske dyr i Norge:

Infeksiøs lakseanemi (ILA)

ILA skyldes et virus som er karakterisert som et orthomyxovirus. Smitte kan overføres via smittebærende fisk eller dødt organisk materiale. Det er ingen ting som tyder på at infeksjonen kan smitte via desinfisert rogn. ILA er heller ikke påvist i ferskvann. Viruset har kort levetid i sjø, og dette utnyttes strategisk i bekjempelsen av sykdommen. Dette er sannsynligvis også årsaken til at man ikke har kunnet påvise negative effekter forårsaket av ILA på viltlevende bestander.

ILA ble først påvist i Hordaland i 1984/85. Spredningen var moderat og lokal de første årene, men fra 1987-88 fikk vi en markant stigning i antall nye tilfeller, med spredning til andre deler av landet. Det året sykdommen herjet som verst (1990) ble 80 nye oppdrettsanlegg rammet. Sykdommens infeksiøse karakter ble tidlig slått fast (1986), og det offentlige satte inn tiltak mot sykdommen fra 1988. Etterhvert som de iverksatte tiltak har gitt effekt, er tapene nå betydelig redusert. Det har i gjennomsnitt vært 3 - 5 utbrudd pr. år de siste 3 år.

Pålegging av restriksjoner, isolering, utslakting og brakklegging av lokaliteter hvor sykdommen er påvist har vist seg som effektive virkemidler i bekjempelsen av sykdommen. Sykdomsforebyggende tiltak på det enkelte anlegg og på grupper av anlegg innenfor et område kan redusere risikoen for sykdomsutbrudd og tap betydelig. ILA har hittil bare opptrådt hos laks som har vært i kontakt med sjøvann. Forbud mot eksponering av settefisk for udesinfisert sjøvann og strenge krav til desinfeksjon av avløpsvann fra slakterier og tilvirkningsanlegg har i vesentlig grad redusert faren for å spre smitten. Spredningsmønsteret for sykdommen gjør at den ikke anses å utgjøre noen direkte trussel for viltlevende bestander. Det er vist i forsøk at viruset kan overleve i regnbueørret og sjøørret. Videre har smitteforsøk også vist at en rekke marine arter ikke overfører smitte.

Frykten for sykdommen har ført til at flere handelspartnere, blant annet EU, har innført restriksjoner på innførsel av norsk laks. Det blir stadig påpekt at Norge har en forpliktelse til å påse at ILA ikke spres til andre land. Ettersom helsemessige tiltak nå har vist at det er mulig å få kontroll over sykdommen, har det offentlige veterinærvesen iverksatt ytterligere intensivert innsats mot ILA hvor målet er å utrydde sykdommen som problem for oppdrettsnæringen i løpet av en periode på 4 - 8 år. I en generell bekjempelsesstrategi, hvor målet er utryddelse av en sykdom, er bruk av vaksine som oftest et uaktuelt virkemiddel, idet vaksinerte individer vil kunne maskere forekomsten av smittestoff og dermed umuliggjøre en effektiv utryddelse. Internasjonale krav gjør det også umulig å vaksinere mot ILA, om man ønsker full markedsadgang for norsk fisk i utlandet. Dokumentasjonen Norge har gjort på bakgrunn av offentlige tiltak har ført til at EU har godkjent området Jærens rev til svenskegrensen som ILA-fri sone.

Gyrodactylus salaris

G. salaris er en ferskvannsparasitt som har vist seg å være nesten 100 % dødelig for atlantisk laks. Parasitten ble innført med import av levende smolt. Parasitten skaper sjelden problemer i oppdrettssammenheng under vanlige driftsforhold, men når parasitten kommer ut i vassdrag med atlantisk laks forårsaker den en nesten total utryddelse av lakseyngel og smolt i vassdraget. Spredning til nye vassdrag har i mange tilfeller skjedd ved at fisk svømmer fra et vassdrag gjennom brakkvannsområder og opp i andre nærliggende vassdrag. Både laks og ørret kan i så måte fungere som bærer av parasitten. Flytting av fisk utgjør også en av de største risikoene for spredning av parasitten. Udesinfiserte gjenstander og utstyr som flyttes ulovlig fra infiserte vassdrag til nye vassdrag bidrar også til risiko for smittespredning. Eneste måte å bekjempe parasitten på i vassdrag har hittil vært å avlive alle vertsdyr ved hjelp av rotenonbehandling av infiserte deler av vassdraget.

Furunkulose

Sykdommen furunkulose forårsakes av bakterien Aeromonas salmonicida subsp. salmonicida. Sykdommen ble påvist i et vassdrag på 60-tallet, for så å bli borte igjen. Etter at smitten ble reintrodusert i Norge med en import av smolt fra Skottland i 1985, spredte sykdommen seg gradvis langs kysten til den i 1991 fantes endemisk fra Vest-Agder i sør til Troms i nord. Smitte kan overføres ved direkte kontakt eller via vannmassene. Ved gode desinfeksjonsrutiner representerer overføring via rogn liten smittefare. Dødeligheten av sykdommen varierer fra 10 til 90 prosent for uvaksinert fisk. Furunkulose har i enkelte vassdrag, spesielt med sesongmessig lav vannføring og høy vanntemperatur, forårsaket høy dødelighet på viltlevende bestander. Furunkulose var hovedårsaken til det store antibiotikaforbruket i næringen på slutten av 80-årene og begynnelsen av 90-årene.

Offentlige bekjempelsestiltak mot furunkulose har i hovedsak fulgt samme prinsipper som bekjempelsen av ILA, men furunkulosebakteriens store evne til overlevelse og passiv spredning via frie vannmasser og via rømt, smittet fisk førte til at det var umulig å utrydde sykdommen. Forebyggende helsetiltak som generasjonsatskillelse, bruk av bedre lokaliteter og ikke minst effektive vaksiner har resultert i at furunkulose ikke lenger utgjør et alvorlig problem for næringen.

Infeksiøs pankreasnekrose (IPN)

Sykdommen IPN forårsakes av et akvatisk birnavirus som er vidt utbredt i naturen og som kan påvises i tilnærmet alle norske matfiskanlegg. Sykdommen kan være dødelig for laks. IPN forekommer både på settefisk og sjøsatt smolt. Viruset er påvist hos en lang rekke fiskearter, og har forårsaket dødelighet også i oppdrett av kveite og piggvar. IPN har vært et problem i næringen i lengre tid, men problemstillingen har blitt enda tydeligere etterhvert som vi har fått bedre kontroll med andre smittsomme sykdommer. Undersøkelser viser at IPN er den sykdommen som i dag forårsaker størst tap av smolt etter utsett.

På mange måter skiller IPN seg fra andre smittsomme sykdommer ved at smitteveier og årsaksforhold rundt sykdomsutbrudd er mere uklare. Viruset er ofte til stede i et anlegg uten å forårsake sykdom hos fisken. Epidemiologiske undersøkelser viser at faktorer som antall smoltleverandører, transportforhold og størrelse på fisken kan ha betydning for utvikling av sykdommen etter utsett.

Kaldtvannsvibriose

Sykdommen kaldtvannsvibriose forårsakes av Vibrio salmonicida, en bakterie som trives best ved lave temperaturer. Sykdommen angriper alle stadier i matfiskanlegg, og har forekommet i settefiskanlegg etter inntak av udesinfisert sjøvann.

Fra de første utbruddene i 1977, økte omfanget av kaldtvannsvibriose utover på 80-tallet, og ble en av de mest tapsbringende sykdommer i norsk oppdrettsnæring til da. Vinteren og våren 1987 fikk næringen sitt hardeste angrep av kaldtvannsvibriose. Det er anslått at mer enn 300, eller omlag halvparten av landets produserende matfiskanlegg i varierende grad ble rammet - fra Finmark i nord til Rogaland i sør. I mange anlegg var dødeligheten på mellom 50 og 90 prosent. Bruk av antibiotika mot kaldtvannsvibriose hadde vekslende eller liten effekt, men i 1988 kunne en begynne å høste resultatene av den første massive vaksinasjonen av settefisk som var gjennomført foregående år.

Kaldtvannsvibriose anses ikke lenger for å være et problem i Sør-Norge grunnet effektiv vaksine samt bedre hygiene og lokaliseringsvalg. Sykdommen forårsaker fortsatt enkelte problemer i de nordligste fylkene. Det antas at utilfredsstillende vaksinering er årsak til enkelte av disse problemene.

Lakselus

Både for oppdrettsnæring og for viltlevende bestander representerer lakselus et stadig økende problem. Parasitten gjør langt større skade enn tidligere antatt. Luseangrep stresser fisken og skader huden, noe som igjen reduserer fiskens immunforsvar. Dette gjør fisken lettere mottakelig for andre infeksjoner, samtidig som tilvekst og slaktekvalitet reduseres. I tillegg er det vist at parasitten kan være smittebærer for furunkulose og andre infeksjonssykdommer. Store konsentrasjoner av lakselus i oppdrettstette områder kan også ha negativ effekt på utvandrende smolt av laks og spesielt sjøørret.

Behandlingen av fisk mot lakselus har hovedsakelig foregått ved bruk av kjemiske midler (organofosfater) som angriper parasittens sentralnervesystem. Effekten av organofosfatene har i enkelte tilfeller vært lite tilfredsstillende, samtidig som lakselus kan utvikle resistens mot midlene. I tillegg kan uhell eller uforsiktig omgang med stoffene påføre røkterne helseskader. Det satses derfor på å utvikle alternative avlusningsmidler til bruk i oppdrettsnæringen. Blant stoffer som er under utprøving er H_2O2, pyretrum og kitinhemmere.

Bruk av leppefisk som rensefisk for laks og ørret tok til i 1987. Fra 1989 har metoden vært nyttet i stor skala i mange matfiskanlegg fra Skagerrak til Nord-Trøndelag. Metoden har både helse- og forurensningsmessige fordeler, og mange har erfart at fisken oppnår bedre tilvekst enn ved bruk av kjemiske behandlingsmidler. Denne biologiske avlusningsmetoden bidrar også til å holde nøtene rene, hvilket reduserer behovet for notskift og bruk av notimpregneringsmidler. Et usikkerhetsmoment er imidlertid muligheten for overføring av sykdommer fra leppefisken.

En viktig strategi for bekjempelse av lakselus har vært synkroniserte, regionale avlusninger, eksempelvis om våren. Formålet har vært å fjerne mest mulig av den kjønnsmodne lusa før temperaturen stiger og lusens reproduksjonsevne stiger.

Viral nervøs nekrose (VNN)

VNN er en sykdom som forårsakes av et nodavirus som angriper nervevev hos en rekke marine arter. I Norge har sykdommen forårsaket tap i piggvaroppdrett og nesten total dødelighet i yngeloppdrett av kveite. Sykdommen skaper også problemer på ulike andre marine arter i oppdrett i mer tempererte strøk. Viruset er også påvist hos laks med CMS (hjertesprekk).

Krepsepest

Krepsepest er en soppinfeksjon som er 100 % dødelig for edelkreps. Andre ferskvannskrepsearter kan være bærer av smitten. Norge har som eneste land i Europa kun edelkreps i vassdragene. Krepsepest ble introdusert til Europa ved utsetting av importert nordamerikansk kreps som var bærer av smitten. Krepsepest er svært utbredt i resten av Europa og andre deler av verden. Dette på grunn av tilstedeværelse av krepsearter som kan fungere som bærere av smittestoffet. Edelkrepsen er derfor nesten utryddet i de fleste land. Smittestoffet har blitt overført til norske vassdrag fra Sverige, der man har satt ut andre krepsearter. I Sverige har man på grunn av dette nesten ikke edelkreps tilbake. Norske bekjempelsesprogram har så langt vært vellykkede, og det har de seneste årene ikke blitt påvist krepsepest i vassdrag i Norge.