Kapittel 1 Formål, virkeområde og definisjoner

Til § 1

Loven er avgrenset til å regulere smittsomme sykdommer hos fisk og andre akvatiske dyr, med mindre noe annet er uttalt spesielt i den enkelte paragraf.

Loven skal gi de nødvendige hjemler for å forebygge, begrense og utrydde smittsomme sykdommer både hos frittlevende akvatiske dyr og dyr i akvakulturanlegg.

Ved forebygging legger en vekt på tiltak som bidrar til at smitte- eller sykdomsfare ikke oppstår, hvilket må prioriteres fremfor kurativ behandling. Tiltak som tilrettelegging av miljøforholdene for dyrene, eksempelvis ved etablering av hensiktsmessige lokaliteter for oppdrettsvirksomhet og iverksetting av ulike driftsmessige tiltak, eller vaksinering er typisk forebyggende tiltak. Forebyggende helsearbeid bidrar også til å hindre smitteoverføring mellom oppdrettede og viltlevende bestander.

Ved begrensning av smittefare forsøker en å redusere omfang eller utbredelse av sykdom. Dette kan skje ved nedslakting av fisk, brakklegging av lokaliteter, desinfeksjon av anlegg og utstyr og innføring av soner med særskilte restriksjoner.

Utryddelse er å fjerne smittestoff og sykdom fullstendig, og vil kun være praktisk gjennomførbart i særskilte tilfelle. Begrepet kan knyttes til lokalitet, område, region eller landet som helhet.

Til § 2

Første ledd utvider virkeområdet i forhold til eksisterende lov, til å omfatte alle akvatiske dyr slik at også viltlevende marine arter, herunder sjøpattedyr, omfattes. Begrepet «akvatiske dyr» er definert i § 3 bokstav a som alle vannlevende dyr, inklusive deres kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier. Når det i første ledd også presiseres at produkter og gjenstander som kan medføre smitte også omfattes av loven, er dette fordi en vesentlig del av smittespredning ofte skjer med forflytning av produkter og gjenstander. Utstyr, transportmidler og andre ting som er, eller har vært i kontakt med akvatiske dyr eller vannet de oppholder seg i, kan overføre smittestoff, og er i denne sammenheng å anse som gjenstander. Det legges til grunn at Fiskeridepartementet skal ha forvaltningsansvaret for bestemmelser vedrørende sjøpattedyr.

Enkelte høringsinstanser har kommentert at sykdomsforvaltning av sjøpattedyr burde være lagt under lov om tiltak mot dyresykdommer av 8. juni 1962 (husdyrloven), mens andre igjen har kommentert at dersom fiskesykdomsloven skal regulere sykdomsforhold hos sjøpattedyr, så bør også dette forvaltes av veterinærmyndighetene.

Det er i første ledd uttalt at departementet i forskrift kan bestemme at loven også skal få anvendelse på andre organismer enn akvatiske dyr, når dette ansees som nødvendig for å fremme lovens formål. Det kan for eksempel bli aktuelt å la loven få anvendelse overfor visse arter av planter for å forhindre at disse fører med seg smittestoffer som kan gi sykdom på akvatiske dyr.

Selv om forslaget til ny fiskesykdomslov i utgangspunktet omfatter alle frittlevende akvatiske dyr, vil offentlig inngripen hovedsakelig måtte rette seg mot nærmere avgrensede felt, og da særlig arter av fisk og andre akvatiske dyr i fangenskap. Det er ikke tanken bak en utvidelse av virkeområdet at man skal gjennomregulere tradisjonelt fiske i medhold av denne lov. Enkelte deler av virksomhetsutøvelse i tilknytning til tradisjonelt fiske kan det imidlertid være viktig å få bedre kontroll med.

Andre ledd uttaler at loven gjelder for smittsomme sykdommer, herunder sykdommer som mistenkes å være smittsomme. Departementet kan bestemme at loven også skal gjelde for ikke smittsomme sykdommer. «Smittsom sykdom» er i denne forbindelse enhver lidelse som kan overføres fra individ til individ med et kjent eller ukjent smittestoff, og omfatter også parasittære lidelser. Som en følge av tilpasning til R.dir. 91/67 Art. 3, foreslås det i § 22 å hjemle forbud mot omsetning og flytting av akvatiske dyr som viser synlige tegn på sykdom. Dette forbudet gjelder uavhengig av om sykdommen er smittsom eller ikke.

Andre ledd gir departementet videre hjemmel til å fastsette i forskrift en nærmere fortegnelse over smittsomme sykdommer som omfattes av særskilte tiltak etter denne lov. Slik forskrift er i dag gitt med hjemmel i eksisterende fiskesykdomslov § 1. Paragrafene 23-26 i lovforslaget vil bli begrenset til utelukkende å gjelde for de sykdommer som departementet til enhver tid bestemmer i denne forskrift. Disse bestemmelsene vil knyttes direkte opp til sykdomsfortegnelsen hva virkeområde angår, og departementet kan begrense virkeområdet til bestemte sykdommer i fortegnelsen. Sykdomsfortegnelsen vil være et viktig redskap for presiseringen av ambisjonsnivå og ved den praktiske utøvelse av sykdomsbekjempelsen.

Det vil også være nødvendig med en henvisning til ikke navngitte sykdommer i sykdomsfortegnelsen. Dette kan være sykdommer som normalt ikke forekommer i vårt nærområde («eksotiske» sykdommer), eller nye sykdommer og sykdomsproblemer som ikke er inntatt i sykdomsfortegnelsene, men hvor umiddelbar melding og reaksjon er nødvendig for å gjennomføre en optimal bekjempelse. Den enkelte aktørs forhold til nye eller ikke identifiserte sykdomsproblemer må videre knyttes til aktsomhetskravet i § 4. Sykdommer hvor årsaken ikke er kjent bør i størst mulig grad la seg beskrive patologisk på en entydig måte, men dette må ikke nødvendigvis gjelde i innledende faser av undersøkelsene/registreringen. I de tidlige faser vil det være nødvendig med strakstiltak på foreløpig og lite dokumentert grunnlag for å hindre en eventuell spredning.

Tredje ledd angir lovens stedlige virkeområde. Dagens lov er gitt anvendelse på Norges økonomiske sone, jfr. denne lovens § 1 tredje ledd. I forslaget til ny fiskesykdomslov utvides lovens stedlige virkeområde til også å omfatte øvrige farvann i den utstrekning Norge har jurisdiksjon etter internasjonal rett.

Videre foreslås det at Kongen gis myndighet til å bestemme i hvilken utstrekning loven skal gjøres gjeldende for Svalbard og Jan Mayen. Loven er av en slik art at den ikke automatisk vil gjelde for Svalbard eller Jan Mayen, jfr. lov om Svalbard 17. juli 1925 nr. 11 § 2 annet ledd og lov om Jan Mayen 27. februar 1930 Nr. 2 § 2. Den foreslåtte bestemmelsen vil gi Kongen myndighet til å fastsette at loven, eventuelt deler av den, skal ha anvendelse også i disse områdene.

Til § 3

Legaldefinisjonen akvatiske dyr omfatter «alle vannlevende dyr, herunder sjøpattedyr, samt kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier av vannlevende dyr».

I lovforslaget brukes uttrykket akvatiske «dyr» istedenfor «organismer» slik det fremkommer i gjeldende lov. Det fremgår dermed klarere at uttrykket ikke tar sikte på å omfatte planter. Med «vannlevende dyr» menes også dyr som normalt lever og/eller formerer utenfor lovens geografiske virkeområde. Legaldefinisjonen rekker lenger enn definisjonen i eksisterende lov, idet uttrykket «vannlevende dyr» også omfatter sjøpattedyr. Husdyrloven som omhandler sykdom hos husdyr og vilt, gjelder også pattedyr vanligvis tilknyttet ferskvann, som for eksempel oter og bever, men den omfatter ikke sjøpattedyr. For å sikre hjemmel for tiltak også mot denne dyregruppen, omfatter lovforslaget også sjøpattedyr.

I utgangspunktet regulerer fiskesykdomsloven kun organismer tilhørende dyreriket. Det er ikke forutsatt å regulere plantesykdommer som sådan. I forhold til sykdom hos akvatiske dyr kan imidlertid planter o.l. bli å anse som smitteførende gjenstander. Det vil derfor kunne bli aktuelt å regulere eksempelvis innførsel av planter eller gjenstander som kan være bærere av smitte som kan overføres til levende akvatiske dyr. Departementet kan med hjemmel i § 2 første ledd andre punktum, i forskrift bestemme at loven skal få anvendelse på visse plantearter når dette er nødvendig for å forebygge, begrense eller utrydde sykdom hos akvatiske dyr.

Begrepet akvakulturanlegg omfatter «enhver virksomhet eller generelt ethvert avgrenset område eller anlegg hvor det holdes akvatiske dyr til oppdrett eller kultivering». Dette omfatter ordinære oppdrettsanlegg, bøyestrekk og bunnkultur for skjelloppdrett m.v., og likedan anlegg for klekking og produksjon av akvatiske dyr til kultiveringsformål (kultiveringsanlegg). Begrepet omfatter ikke hagedammer, kommersielle akvarieanlegg, akvarieanlegg i butikker, på hoteller og hos private m.v. Slike anlegg omfattes derimot av legaldefinisjonen «annen innhegning».

Begrepet annen innhegning omfatter hagedammer, kommersielle akvarieanlegg, akvarieanlegg i butikker, på hoteller og hos private m.v., men omfatter ikke låssatt fisk i steng og langtidslagring som ledd i tradisjonelt fiskeri. I de tilfeller hvor lovens bestemmelser spesielt skal gjelde for akvatiske dyr i «annen innhegning» vil dette uttrykkelig fremgå av den enkelte bestemmelse.

Begrepet vassdrag omfatter «innsjø, vann, tjern, elv, elvearm, bekk eller kanal». Denne definisjonen er identisk med tilsvarende definisjon i lakselovens § 5 c). Begrepet dekker også landområder som drenerer til vassdraget.

Kapittel 2 Allmenne plikter

Til § 4

Bestemmelsen er ny. Det påhviler enhver å utvise aktsomhet slik at det ikke oppstår unødig fare for utvikling eller spredning av smittsom sykdom blant akvatiske dyr.

Det gjelder også et aktsomhetskrav til juridiske personer og foretak som konsesjonshavere for akvakulturanlegg. Innenfor en bedrift vil man gjerne stille strengere krav til personer med overordnet ansvar.

Aktsomhetskravet må relateres til det til enhver tid gjeldende ambisjons- og aktsomhetsnivå slik det gjenspeiler seg i regelverk og forvaltningspraksis innenfor lovens formål (jfr. § 1). Særskilt aktsomhet må utvises ved kjente risikofaktorer, som slakting og flytting av organisk materiale og smitteførende gjenstander, samt disposisjoner som medfører økt risiko for sykdomsutvikling også i allerede smittede anlegg (for store utsett, store tettheter og biomasser, osv.).

Til § 5

Bestemmelsen er en videreføring av § 3 i eksisterende lov. Formuleringen i første ledd, første punktum «...skal straks varsles...» understreker nødvendigheten av at melding skjer raskt. Det forutsettes at departementet opplyser hvilke organer som melding skal gis til. Naturlig mottaksorgan for melding vil her være distrikts- eller fylkesveterinær. Andre offentlige tjenestemenn som mottar slik melding må gi melding videre til distrikts- eller fylkesveterinær.

Bestemmelsens første ledd pålegger meldeplikt for ansvarlige personer ved akvakulturanlegg eller havbeite. Likeledes har personer med nær befatning med akvatiske dyr, som eier eller leier fiskerett eller transportører samme meldeplikt. Bestemmelsen omfatter derfor «eier og daglig leder» av anlegg, virksomhet og transportenhet og likedan «innehaver av særskilt fiskerett».

Det er også nødvendig å pålegge meldeplikt for underordnede ved en virksomhet, for de tilfeller at eier, daglig leder eller overordnet ikke selv er oppmerksom på forekomsten av, eller mistanken om den smittsomme sykdommen. En slik meldeplikt vil være subsidiær. En eventuell underordnet arbeidstaker som oppdager sykdom, skal normalt først gi melding til sine overordnede. Hvis slik melding blir gitt eller den overordnede på annen måte er kjent med sykdommen, bortfaller den selvstendige meldeplikten for den underordnede.

Fiskesykdomsloven av 1968 § 3 andre ledd inneholdt en generell meldeplikt om forekomst av fiskesykdom i vassdrag. Denne ble tatt bort i dagens lov. Departementet ser det i dag slik at det bør være en allmen plikt å melde fra om fiskesykdom. En allmen meldeplikt er viktig i tilfeller med alvorlige sykdommer i viltlevende bestander eksempelvis i forbindelse med bekjempelsesprogrammer mot parasitten Gyrodactylus salaris i vassdrag. Det at bestemmelsen er straffesanksjonert antas ikke å medføre problemer, da det alltid vil være en vurdering av forholdsmessighet i slike tilfeller.

Annet ledd pålegger enhver på forespørsel å gi opplysninger som har betydning for forebygging og bekjempelse av smittsom sykdom. Departementet vil gi retningslinjer for formidling av slike opplysninger.

Til § 6

Bestemmelsen er en videreføring av § 10 i eksisterende lov.

Etter første ledd skal offentlig tjenestemann gis adgang til sted eller virksomhet som loven gjelder for.

Det er nødvendig at tilsynsmyndighet gis adgang til anlegg hvor det er brutt ut sykdom eller det foreligger skjellig grunn til å tro at sykdom er brutt ut. Tilsynsmyndigheten må også gis adgang til anlegg i andre tilfeller, for eksempel for å se til at regler for internkontroll gitt med hjemmel i lovforslagets § 10 etterleves. Det vil for øvrig også kunne være nødvendig med adgang til eiendom i forbindelse med tiltak i vassdrag, selv om sykdom ikke er direkte påvist. Med formuleringen «gis adgang» må her også forstås å yte nødvendig bistand slik at tilsynsmyndigheten kan utføre de oppgaver den er pålagt etter loven.

Det er først og fremst fylkes- og distriktsveterinærene, samt fiskeriforvaltningen som fører tilsyn med at fiskehelseregelverket etterleves. Tilsynsmyndigheten skal gis tilgang til registrerte opplysninger over driften, og den skal kunne foreta de undersøkelser som er nødvendige for å kunne utføre sine gjøremål etter loven. Tilsvarende formuleringer finnes i oppdrettslovens § 10 andre ledd og i forurensningsloven § 50.

Første ledd har fått en noe videre formulering enn eksisterende lov, idet den også hjemler adgang for offentlig tjenestemann når det er nødvendig som ledd i oppfyllelsen av kontroll- og dokumentasjonsprogrammer eller internasjonale avtaler, selv om det ikke foreligger mistanke om smittsom sykdom.

Annet ledd fastslår at tilsynsmyndigheten vederlagsfritt skal kunne ta ut prøver m.v. Det forutsettes at den ansvarlige også her må yte nødvendig bistand i forbindelse med gjennomføringen av disse oppgavene. Vedkommende skal på forespørsel også gi andre relevante opplysninger. Etter det regelverk som gjelder innenfor EØS, kan Norge, på bakgrunn av dokumentert helsestatus søke om å benytte strengere helsekrav ved innførsel av akvatiske dyr. Dersom slik helsestatus skal dokumenteres tilfredsstillende, må man ha hjemmel for å gå inn i anlegg og ta de nødvendige prøver. En slik lovhjemmel for prøveuttak er også ønskelig i situasjoner hvor en på generelt grunnlag har behov for å få oversikt over helsetilstanden.

Dersom tilsynsmyndigheten møter hindringer, vil gjennomføringen av oppgaver som nevnt i andre ledd kunne fremtvinges ved tvangsmulkt etter bestemmelsene i § 29, eller ved tvangstiltak etter § 27.

Kapittel 3 Tiltak for å forebygge sykdom. Lokalisering av anlegg m.v.

Til § 7

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til § 7 i eksisterende lov, men er noe bearbeidet.

Av første ledd fremgår det at etablering, utvidelse og flytting av oppdretts- eller kultiveringsvirksomhet ikke kan skje før det er innhentet godkjenning fra departementet etter fiskesykdomsloven. Med uttrykket «etablere» menes også å innbefatte «lokalisering» av anlegg. Det er viktig at veterinærmyndighetene har en reell innflytelse ved lokalisering, utvidelse, flytting og drift av akvakulturanlegg, slik at lokalisering og bruk av lokalitetene blir optimale ut fra smitteforebyggende hensyn.

Plasseringen av akvakulturanlegg i forhold til hverandre er forhold som er viktige for spredning av smittsomme sykdommer. Lokalisering av akvakulturanlegg i forhold til annen virksomhet (slakteri m.v.), elver og lakseførende vassdrag er andre elementer av stor betydning. Videre er samlokalisering og generasjonsskiller viktige hjelpemidler i arbeidet med å forebygge sykdom. Myndighetenes vurdering av lokalisering, utvidelse eller flytting av oppdrettsanlegg er nødvendig for at etablering skal skje på de lokaliteter som er best egnet ut fra smitteforebyggende hensyn. Riktig plassering er ofte en forutsetning for å kunne skape et miljø i merdene som muliggjør en effektiv sykdomsbekjempelse. Det er imidlertid ikke tanken å regulere flytting av merder innenfor en og samme lokalitet etter bestemmelsen i denne paragraf.

Som en konsekvens av at det stilles vilkår til oppdrettsvirksomheten ved tildeling av konsesjon, og at tillatelse ikke skal gis med mindre visse betingelser er tilstede, må vedkommende myndighet se til at disse forutsetningene er tilstede i hele konsesjonsperioden. Lovforslagets § 6 inneholder hjemmel for slik tilsynsvirksomhet. Det vises også til lovforslagets § 8 om omgjøring og tilbakekall av godkjenning dersom forutsetningene endres.

Fylkesveterinæren skal som i dag få seg forelagt alle lokaliseringssaker før fiskerimyndighetene treffer konsesjonsvedtak etter oppdrettsloven. Etablering kan derfor ikke gjøres uten at fylkesveterinæren har gitt godkjenning med hjemmel i denne loven. (Jfr. figur 7.1)

Annet ledd gir departementet forskriftshjemmel for å bestemme at tilsvarende godkjenning som kreves ved akvakulturanlegg også skal kreves ved oppbevaring av akvatiske dyr i «annen innhegning». Bestemmelsen tenkes i spesielle tilfeller å kunne anvendes på for eksempel mindre jorddammer og hagedammer, større akvarieanlegg m.v.

Etter tredje ledd kan departementet sette vilkår når det gis godkjenning etter første eller andre ledd. Dette er begrenset til vilkår som fremmer lovens formål. Det kan eksempelvis stilles som vilkår at smolt som blir satt ut på en lokalitet ikke skal flyttes før slakting uten fylkesveterinærens godkjennelse. Det fremgår av lovforslaget at det også skal kunne stilles vilkår i forhold til virksomheten. Med dette menes at det kan stilles krav av helsemessig betydning til anlegget, og at det også kan stilles sykdomsforebyggende vilkår som virker inn på driften av anlegget.

Til § 8

Bestemmelsen er ny. Det anses nødvendig å ha visse regler som sikrer adgang til å omgjøre gitte godkjenninger. Den hjemmel for omgjøring som § 8 gir, suppleres for øvrig av de alminnelige regler om omgjøring av forvaltningsvedtak.

Med omgjøring av godkjenning forstås både endring av godkjenningen og et fullstendig tilbakekall av den. Som endring regnes at de fastsatte vilkår blir skjerpet eller lempet på, tatt bort, eller at det blir satt nye vilkår.

«Sykdomstilstand eller kunnskap om sykdomsmessige forhold» i § 8 første ledd bokstav b må tolkes i vid forstand, slik at også endringer i næringsstruktur, driftsteknologi, driftsmåter eller andre forhold av sykdomsmessig betydning omfattes av begrepene.

Tilbaketrekking eller omgjøring av godkjenning vil i de fleste tilfeller skje ved relokalisering av anlegg, eventuelt også ved inngåelse av samdriftsmodeller. Ved endring eller tilbaketrekking av godkjenning etter fiskesykdomsloven vil det også bli behov for en endring av selve konsesjonen som er gitt av fiskerimyndighetene etter oppdrettsloven. En fullstendig tilbaketrekking av godkjenningen etter fiskesykdomsloven vil medføre at vilkårene for å drive oppdrett på den angjeldende lokalitet etter oppdrettsloven ikke lenger er til stede. Vedtakene vil fattes på regionalt nivå, og klageadgang vil følge vanlige prosedyrer. Det vil i disse tilfellene være nødvendig med gode rutiner for kontakt med fiskerimyndighetene.

De forhold som legges til grunn ved tillatelse etter § 7 vil også kunne danne grunnlag for eventuell omgjøring eller tilbaketrekking av tillatelsen etter § 8.

Til § 9

Bestemmelsen er ny.

Regionalisering er et effektivt tiltak for å opprettholde en god fiskehelse og å hindre at sykdom spres fra en region til en annen. Bestemmelsen åpner muligheten for innføring av regionalisering ut fra sykdomsforebyggende hensyn. Se også departementets omtale og NFF's merknader under kap. 5.3.1.

Med regionalisering forstås å dele landet i epidemiologiske regioner og å legge restriksjoner på flytting av potensielt smitteførende materiale mellom regionene. Regioner er derfor avgrensede geografiske områder av landet og sjøområder utenfor som ut fra topografiske og oceanografisk forhold er atskilt fra naboområdene slik at det er liten sannsynlighet for passiv overføring av smittestoffer mellom akvatiske dyr fra et område til et annet.

De helsefaglige mål for en regionalisering er:

• å hindre at kjente smittestoffer spres mellom regionene før det utvikles klinisk sykdom som kan oppdages og bekjempes med andre midler

• å forebygge spredning og utvikling av ukjente smittsomme sykdommer

• å kunne rå over internasjonalt aksepterte midler som kan forhindre innførsel av smittsomme sykdommer til Norge utenfra

• å forhindre at hele landet betraktes som en smittemessig enhet

• å opprettholde fristatus for landet/regionen.

• å ha til rådighet et virkemiddel, som sammen med andre tiltak, kan gjøre oss i stand til å bekjempe og gradvis utrydde enkelte alvorlige smittsomme sykdommer fra norske viltlevende og oppdrettede bestander av akvatiske dyr.

Regionalisering vil innebære vesentlige utfordringer i forhold til å tilpasse driftsmodeller i samsvar med regionaliseringsprinsippet. Utfordringene vil være størst i en innledningsfase, mens de helsemessige gevinster for næring og samfunn vil bli større over tid. Med bakgrunn i dette, vil derfor myndighetene forut for innføring av regionalisering foreta en grundig utredningsprosess hva angår økonomiske og administrative konsekvenser.

Myndighet til selve innføringen av regionalisering foreslås lagt til Kongen. Ansvaret for å utrede og forberede arbeidet med innføring av regionalisering av innlandet tenkes lagt til Landbruksdepartementet, mens ansvaret for å utrede og forberede arbeidet med innføring av regionalisering av oppdrettsnæringen langs kysten tenkes lagt til Fiskeridepartementet. Myndighet til å regulere forflytning mellom de ulike regionene av akvatiske dyr, gjenstander og produkter som kan medføre smitte, delegeres til Landbruksdepartementet både for innlandet og for kysten. Det forutsettes et meget nært samarbeid mellom de berørte departementer under tilretteleggingen av en eventuell regionalisering.

Det gis videre en oppregning av de tiltak som kan settes i verk i tilknytning til en regionalisering. De tiltak som er nevnt forutsettes å være uttømmende. De reguleringer og tiltak som er inntatt i lovforslaget svarer til de tiltak som ble foreslått i innstilling fra arbeidsutvalget om Inndeling av oppdrettsnæringen i epidemiologisk adskilte regioner avgitt 17. desember 1993. Utvalgets utredning av de helsemessige konsekvensene av en regionalisering er meget grundig gjennomført, og konkluderer med at den helsemessige nytten av en regionalisering er entydig positiv.

Bestemmelsen gir også hjemmel for å utferdige forskrifter og treffe enkeltvedtak om flytting av akvakulturanlegg dersom dette er nødvendig for at tilgrensende regioner skal bli klart atskilt.

Til § 10

Bestemmelsen er ny. Kompetansen er en bearbeidet presisering av hjemmelsgrunnlag fra § 8 i eksisterende lov.

Myndighetenes tilsyn med at regelverket knyttet til fiskesykdomsloven og oppdrettsloven overholdes, har til nå vært basert på tradisjonell inspeksjonsvirksomhet. Det foreslås nå å legge mer vekt på internkontrollprinsippet, hvor virksomheten selv skal kunne dokumentere at den har etablert systemer som gir tilstrekkelig sikkerhet for at regelverket etterleves. Internkontroll innebærer at oppmerksomheten konsentreres om virksomhetens egne rutiner og ansvar for å følge opp myndighetenes krav og pålegg.

Av første ledd fremgår det at den «som har tillatelse til å drive akvakulturanlegg skal ved internkontroll sikre at krav fastsatt i, eller i medhold av denne loven overholdes».

Etter andre ledd kan departementet bestemme «at også annen virksomhet som reguleres av denne lov skal innføre internkontroll». Foruten akvakulturanlegg kan det være aktuelt å pålegge internkontroll for slakterier, tilvirkningsanlegg og visse transportenheter. Videre kan det bli aktuelt å pålegge internkontroll også for den som forestår havbeitevirksomhet.

En regulering av driftsmessige forhold er ønskelig og aktuelt ut fra flere forhold, i henhold til oppdrettslovens, saltvannsfiskelovens, forurensningslovens og fiskesykdomslovens bestemmelser. For å sikre en effektiv og målrettet offentlig innsats og å forenkle de praktiske forhold for aktørene, søkes de offentlige kontroll- og tilsynsfunksjoner samordnet i størst mulig grad. Dette bør gjøres ved at hjemmel for internkontroll innføres i de aktuelle lovverk, og ved at forskriftsutvikling og forvaltning koordineres så langt dette er praktisk mulig.

Til § 11

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av deler av § 5 første ledd i eksisterende lov. Bestemmelsen er prinsipielt «speilvendt» idet det tidligere var fastsatt et generelt innførselsforbud, med adgang til unntak. Endringen fra et generelt forbud til en regulering der det stilles konkrete krav som må oppfylles ved innførsel og utførsel, er nødvendig både i forhold til forpliktelser i henhold til WTO-avtalen og EØS-avtalen. For å kunne gjennomføre EØS-avtalens regler på området er det behov for at departementet gis myndighet til å gi forskrifter om dette.

Beredskap mot innførsel av smittsomme sykdommer har lenge vært et viktig ledd i det forebyggende helsearbeid, først etter fiskesykdomsloven av 1968 § 5 og dernest etter eksisterende fiskesykdomslov § 5. En regulering også av utførsel kom først inn ved endringsloven av 1995 av hensyn til EUs regelverk og EØS-avtalen, jfr. Ot.prp. nr. 14 (1994-95) s. 2-3. Sykdomshensyn er kun et av flere hensyn som skal ivaretas ved innførsel. Viktig er også økologiske og næringspolitiske forhold, slik de blant annet reguleres av lakseloven og oppdrettsloven. Slike forhold avklares av de respektive fagmyndigheter før innførselen vurderes etter fiskesykdomsloven.

Første ledd gir departementet forskriftshjemmel for regulering av innførsel og utførsel av levende akvatiske dyr, planter, fiskefôr og andre produkter og gjenstander som kan føre med seg smitte. Første ledd gir også hjemmel for å regulere, herunder forby innførsel/utførsel av «produkter og gjenstander» som kan føre med seg smitte. Disse uttrykk omfatter blant annet slaktet fisk og råstoff. Videre omfattes gjenstander som utfra et faglig skjønn kan føre med seg smitte, således som brukte gjenstander som har vært i kontakt med smitteførende materiale, for eksempel fiskeredskap som har vært brukt i utenlandsk vassdrag hvor det kan finnes syk fisk, eller gjenstander ellers som av skjellig grunn kan mistenkes for å føre smitte.

De reguleringer som er aktuelle i henhold til denne bestemmelsen må være knyttet til viktige og påregnelige sykdomsrisiki der allmenne interesser tilsier at innførsel/utførsel bør reguleres og i enkelte tilfeller forbys. En praktisering må være knyttet til dokumentasjon av god helsetilstand og høy standard på sykdomskontroll og dokumentasjon. Det må ved praktiseringen også tas hensyn til en tilpasning for eksempel til endringer i EU-systemet.

Helsekrav i forbindelse med handel blir gjennom EØS-avtalen harmonisert i form av en rekke direktiver som må implementeres i norsk rett. Norge har sluttet seg til hovedprinsippene som gjelder for handel med akvakulturdyr, men har unntak i inntil 5 år i EØS-avtalen for handel med levende fisk og krepsdyr.

Det følger av R.dir. 91/67 at ved handel med akvakulturdyr og -produkter skal veterinærmyndighetene i avsenderlandet forestå en helsekontroll og utstede et helsesertifikat. Således er Norge forpliktet til å påse at bestemmelsene som gjelder varer/dyr som skal eksporteres oppfyller de nødvendige krav til dyrehelse, og ved forekomst av alvorlig smittsom sykdom å stanse utførsel av akvakulturdyr eller -produkter. Det er derfor behov for hjemmel til å pålegge også eksportører å overholde de krav som skal være oppfylt ved eksport, samt hjemmel for nødvendig kontroll med at bestemmelsene overholdes.

Etter annet ledd gis departementet adgang til å treffe vedtak om plikt til å dekke utgifter som er forbundet med innførselen eller utførselen og etterfølgende kontroll. Utgifter i forbindelse med innførsel skal dekkes av importør og vil kunne omfatte utgifter til inspeksjonsreiser, prøvetaking, isolasjon (jfr. også kommentarer til § 19), etterkontroll o.l. Utgifter som påløper ved helsekontroll utført av det offentlige skal betales av den enkelte importør/eksportør.

Etter tredje ledd kan departementet pålegge vedkommende ansvarlige, eller selv forestå destruksjon, eventuelt returnering av dyr eller varer som er forsøkt innført i strid med bestemmelsene, for importørens regning.

I følge fjerde ledd er utgifter påløpt etter annet og tredje ledd tvangsgrunnlag for utlegg. For å kunne foreta en effektiv inndriving av de krav som oppstår etter at offentlig myndighet har utført kontroll ved innførsel eller utførsel, er det behov for en hjemmel til å kunne foreta utleggsforretningen etter forenklet fremgangsmåte etter regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (e), jfr. kap. 7. På den måte legges forholdene til rette for en effektiv innkreving av kostnadene for Statens Innkrevningssentral, se nedenfor under merknadene til § 29. En slik bestemmelse ble tatt inn i eksisterende lov ved endringsloven av 1995, jfr. Ot.prp. nr. 14 (1995-96) s. 2-3.

Til § 12

Bestemmelsen er en presisering av hjemmelsgrunnlaget for dagens desinfeksjonsforskrift, som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Flere av bestemmelsene i lovforslaget gir departementet hjemmel til å påby at vann, akvakulturanlegg og gjenstander skal desinfiseres. Denne paragrafen gir departementet i tillegg fullmakt til å regulere selve bruken, herunder valg av desinfeksjonsmidler. Forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen skal således sikre en mest mulig korrekt og hensiktsmessig gjennomføring av desinfeksjonen samt bruk av tekniske desinfeksjonsmidler med en godkjent kvalitet.

Til § 13

Bestemmelsen er en presisering av hjemmelsgrunnlaget for dagens vaksinasjonsforskrift, som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Denne paragrafen regulerer kun vaksinasjon og annen «lignende» medikamentell behandling. Bestemmelsen regulerer således ikke sykdomsbehandling av fiskesykdommer med medisiner. Sistnevnte omfattes til en viss grad av lov av 20. desember 1974 om dyrevern Nr. 73 (dyrevernloven).

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om bruk av vaksine, herunder nedlegge forbud eller gi påbud og stille krav til den som utøver vaksineringen.

Bestemmelsen gir hjemmel til å nedlegge forbud mot å bruke en bestemt vaksine eller å vaksinere mot en bestemt sykdom, men også hjemmel til å pålegge bruk av vaksine, i første rekke som ledd i spesielle bekjempelsesprogrammer.

Foruten vaksiner gir paragrafen hjemmel til å gi forskrifter om bruk, forbud mot eller påbud om «andre former for medikamentell behandling av akvatiske dyr». Gjeldende sykdomsforskrift § 10 (gitt med hjemmel i dagens fiskesykdomslov § 8) inneholder et påbud om rutinemessig desinfeksjon av rogn til ferskvannsfisk på grønneggstadiet. Enkelte andre spesielle former for medikamentell behandling kan også være aktuelt å regulere, eksempelvis antibiotikabehandling av stamfisk før stryking, og regionalisert avlusning for å beskytte viltlevende bestander og fisk i oppdrettsanlegg, som ellers kunne blitt skadelidende. Det er ikke tenkt at paragrafen skal regulere vanlig terapeutisk behandling av sykdom med medikamenter. Jfr. også § 23.

Når det gjelder innførsel, tilvirkning og salg m.v. av godkjente vaksiner, reguleres dette av legemiddelloven (lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v. og om endringer i visse andre lover som følge av EØS-avtalen.).

Til § 14

Bestemmelsen er en presisering av hjemmelsgrunnlaget for deler av dagens sykdomsforskrift, som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å gi forskrifter om kontroll av stamdyr, stryking og reproduksjon av akvatiske dyr ut fra smitteforebyggende hensyn.

Området antas til en viss grad å være dekket i andre bestemmelser i denne lov, men området er så viktig ut fra helsemessige aspekter at departementet foreslår det dekket i en egen paragraf.

Til § 15

Bestemmelsen er en bearbeidet presisering av hjemmelsgrunnlaget for deler av dagens sykdomsforskrift, som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om helsekontroll og krav til helse- og opprinnelsesattest for akvatiske dyr.

Obligatorisk helsekontroll er allerede forskriftsfestet når det gjelder stamfiskanlegg og havbeiteanlegg. I settefiskproduksjonen har man oppnådd det samme ved å innføre plikt til å benytte helseattest ved all omsetning eller utsetting av fisk. Det er i dag gitt forskrifter med krav om helse- og opprinnelsesattest for levende laksefisk og rogn av slik fisk, og likedan er det gitt forskrifter med krav om helse- og opprinnelsesattest for levende ferskvannsfisk og rogn fra kultiveringsanlegg. Endelig er det stilt krav til opprinnelsesattest for lokalt fanget leppefisk. Det vises også til sykdomsforskriftens § 5 om helseattest og § 11 om helse- og opprinnelsesattest.

Til § 16

Bestemmelsen er en bearbeidet presisering av hjemmelsgrunnlaget for deler av dagens sykdomsforskrift for så vidt gjelder oppdrett, som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi nærmere forskrifter og treffe enkeltvedtak om sykdomsforebyggende tiltak knyttet til drift av akvakulturanlegg. Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi forskrifter om sykdomsforebyggende tiltak i forhold til «annen innhegning». Dette området er ikke regulert tidligere.

Bestemmelsen er forutsatt brukt på forhold som påvirker smittespredning (særlig vektorsmitte) og smittepress. Dette vil variere i tid og rom, men forhold som miljøfaktorer (biomasse, tetthet, plassering av anlegg m.v.) hygieniske tiltak (sikring av intern og ekstern transport, skille mellom «rene» og «urene» områder, desinfeksjonsrutiner m.v.) og smittehygienisk skille mellom anlegg, lokaliteter og årsklasser er aktuelle virkemidler. Dertil kommer behov for fortsatt hjemmel for forskrift om desinfeksjon av inntaksvann til og avløpsvann fra oppdrettsanlegg. Også slike forskrifter er i dag fastsatt med hjemmel i eksisterende lov § 8.

For å oppnå en samordning og rasjonalisering av forvaltning og regelverk, vil regulering av driftsmessige forhold som angår fiskehelse, så langt mulig inkorporeres i fellesforskrifter.

Til § 17

Bestemmelsen er en bearbeidet presisering av hjemmelsgrunnlaget for deler av dagens sykdomsforskrift, som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Det er av stor betydning at flytting av akvatiske dyr kan reguleres og at det gis adgang for myndighetene til å gripe inn ved behov. Dette gjelder flytting både av levende og død fisk, jfr. § 18.

Bestemmelsen gir blant annet hjemmel til å regulere fiskehelsemessige forhold vedrørende utsetting av akvatiske dyr. Bestemmelsen gjelder all utsetting, dvs. enhver utplassering av akvatiske dyr i sjø og vassdrag, eller i akvakulturanlegg eller annen innhegning. En regulering etter denne bestemmelsen vil kun gjelde smittehygieniske forhold, og ikke berøre økologiske, eller næringspolitiske spørsmål, som for eksempel den konsesjonsbelagte utsetting i akvakulturanlegg.

Til § 18

Bestemmelsen er en bearbeidet presisering av hjemmelsgrunnlaget for deler av dagens sykdomsforskrift og ILA-forskrift som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Departementet gis hjemmel til gjennom forskrift å regulere, herunder nedlegge forbud mot flytting eller omsetning av døde akvatiske dyr og andre gjenstander som kan føre med seg smitte. Eksempelvis forbud mot overføring av usløyd laks fra ILA-sone til ILA-fri sone, uavhengig av om det er påvist ILA i oppdrettsanlegget fisken kommer fra eller ikke.

Når det også tas sikte på å regulere omsetning og flytting av planter, fiskefôr, gjenstander og annet materiale som kan overføre smitte, er dette i første rekke med sikte på mer generelle hygieniske krav for å bryte mulige smitteveier. For fiskefôr kan det også være behov for særskilte krav til behandling av fôret for at det kan tillates brukt. Dette som følge av at alvorlige sykdommer som VHS nå påvises på viltlevende bestander både i Nordsjøen og i Østersjøen.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å regulere bruken av døde akvatiske dyr m.v., slik som forbud mot bruk av fisk fra et vassdrag som åte under fiske i et annet vassdrag, eller forbud mot bruk av oppdrettsfisk som fôr til annen oppdrettsfisk.

Når bestemmelsen benytter uttrykket «bruk» omfatter dette også det å ta opp krepseredskap og sette det ut igjen i samme vassdrag. I den forbindelse nevnes at gjeldende sykdomsforskrift § 14 siste ledd fastsetter at brukt krepseredskap skal desinfiseres eller tørkes fullstendig før ny sesong kommer, og desinfiseres før bruk på ny lokalitet.

Til § 19

Bestemmelsen er en bearbeidet presisering av hjemmelsgrunnlaget for blant annet dagens transportforskrift og avfallsforskrift som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Etter første ledd kan departementet gi forskrift om utforming og utrustning av transportenhet, gjennomføring av transport, stengsetting og annen midlertidig oppbevaring av akvatiske dyr, avfall og biprodukter, planter m.v. Forflytning av biologisk materiale er en av de største risikofaktorene for spredning av smittestoff. Det er derfor av betydning at transporten foregår med transportenheter som oppfyller visse minstekrav, og at transporten gjennomføres på en slik måte at risikoen for smittespredning blir minst mulig. Først ledd viderefører hjemmelsgrunnlaget for eksisterende transportforskrift. Denne regulerer utforming og utrustning av transportenhet som skal forestå transport av levende akvatiske dyr, samt setter krav til gjennomføringen av transporten. Videre presiseres hjemmelsgrunnlaget for å regulere transport av døde akvatiske dyr.

Bestemmelsen gir videre hjemmel til å regulere transport av smitteførende gjenstander, planter, fiskefôr og andre produkter dersom slik transport kan medføre overføring av smitte. Dette er i første rekke med sikte på mer generelle hygieniske krav for å bryte mulige smitteveier for sykdomsfremkallende agens som kan medfølge disse.

Grunnet infrastrukturen i akvakulturnæringen, kan det være aktuelt å mellomlagre både levende og døde akvatiske dyr på vei fra opprinnelsessted til endelig mottaker. Bestemmelsen gir hjemmel til å regulere midlertidig oppbevaring av levende og døde akvatiske dyr, avfall og biprodukter, slik at blant annet gjeldende forskrift om transport av animalsk avfall og anlegg som behandler animalsk avfall (avfallsforskriften) kan videreføres. Det vil blant annet fortsatt være aktuelt å regulere mellomlagring av biprodukter fra slakteri/tilvirkningsanlegg, og karantenering/isolering av innførte akvatiske dyr (jfr. også § 11).

Andre ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift for regulering av stengsetting og enhver annen midlertidig oppbevaring av akvatiske dyr som kan medføre smitte- eller sykdomsfare.

Forskriftskompetansen etter bestemmelsen vil ligge til Landbruksdepartementet, og forvaltningsansvaret hva gjelder teknisk godkjenning av transportenheter ønskes delegert til Fiskeridirektoratet. Forvaltningsansvaret etter andre ledd ønskes delegert til Fiskeridirektoratet hva angår marine viltlevende bestander. Delegasjonene er i tråd med dagens praksis.

Til § 20

Bestemmelsen er en bearbeidet presisering av hjemmelsgrunnlaget for dagens slakteriforskrift og deler av forskrift om transport av animalsk avfall og anlegg som behandler animalsk avfall, som er vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Første ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om utforming og drift av slakteri, tilvirkningsanlegg, anlegg for biprodukter og avfall, samt notvaskerier ut fra smitteforebyggende hensyn. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 18 og § 19 som gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om avfallsbehandling og destruering av døde akvatiske dyr. Det nevnes også at EØS- avtalen, Vedlegg I jfr. R.dir. 90/667/EØF, har bestemmelser om behandling av animalsk avfall.

Regler for slakting og tilvirkning (slakteriforskriften) er gitt med hjemmel i eksisterende fiskesykdomslov § 8. Denne forskriftens § 4 stiller krav om at all ferskvannsfisk som er produsert i oppdrettsanlegg skal slaktes og tilvirkes på anlegg som er godkjent etter forskriften, mens § 5 inneholder nærmere pålegg om at slakting skal skje som sanitetsslakting når det er påvist eller mistanke om smittsom sykdom i gruppe A eller B eller når fylkesveterinæren forøvrig måtte bestemme. Det vises også til samme forskrift § 16 om sanitetsslakting.

Nøter som har stått i sjøen med syk fisk representerer smittefare ved opptak, transport og vaskebehandling i notvaskerier. Transport og vask av nøter må derfor utføres på en måte som sikrer at smitte ikke spres. Første ledd sikrer også hjemmel for å regulere dette.

Andre ledd gir hjemmel til å regulere behandling og destruering av døde akvatiske dyr, biprodukter og avfall m.v. ut fra smitteforebyggende hensyn.

Når det gjelder slakterier, tilvirkningsanlegg m.v. som behandler fisk fra akvakulturanlegg forutsettes det at kompetansen til å utferdige forskrifter skal ligge hos Landbruksdepartementet for så vidt gjelder oppdrettsfisk. Forvaltningen tenkes delegert til Fiskeridirektoratet hva angår godkjenning av bygningsmessig utforming og slakting av fisk fra anlegg som ikke er pålagt tiltak etter lovens kapittel 4. For sanitetsslakting forutsettes myndigheten til å treffe enkeltvedtak lagt til Statens dyrehelsetilsyn, ved fylkesveterinæren. Dette er i tråd med dagens praksis.

Til § 21

Bestemmelsen er ny og gir departementet hjemmel til å gi regler knyttet til «plassering» av nye slakterier og tilvirkningsanlegg m.v.

Hva angår plassering av slakterier, tilvirkningsanlegg m.v. som behandler fisk fra akvakulturanlegg forutsettes det at kompetansen til å utferdige forskrifter skal ligge hos Landbruksdepartementet. Forvaltningen av bestemmelsen foreslås delegert til Fiskeridirektoratet. Det anses videre som ønskelig at den smittehygieniske vurderingen vedrørende plassering av slakterier og tilvirkningsanlegg i størst mulig grad samordnes med godkjenningsarbeidet som Fiskeridirektoratet utfører i forbindelse med godkjenning av slakterier og tilvirkningsanlegg etter kvalitetsforskriften, og med den godkjenningsprosess som forestås av kommunen etter plan- og bygningsloven. Statens dyrehelsetilsyn, ved fylkesveterinæren, vil også være sentrale i forhold til den smittehygieniske vurderingen som må gjøres i forhold til slik plassering.

Bestemmelsen er utelukkende innsiktet på smitteforebyggende vurderinger i forhold til plasseringen av anlegg for å verne nærliggende oppdrettsanlegg og viltlevende bestander av akvatiske dyr. En viss regulering av plassering ville også kunne blitt gjort i forbindelse med opprettelse av regioner etter § 9. I en slik prosess må det imidlertid tas tilbørlig hensyn til omstilling, men igjen så vil en innføring av regionalisering også her være gjort ut fra fiskehelsefaglige grunner.

Bestemmelsen gir også hjemmel til å regulere plassering av anlegg for behandling og destruering av døde akvatiske dyr, biprodukter og avfall m.v. ut fra smitteforebyggende hensyn. Dette er en videreføring av hjemmelsgrunnlag for deler av forskrift om transport av animalsk avfall og anlegg som behandler animalsk avfall, der også godkjenning av plassering av slike anlegg er regulert.

Kapittel 4 Særskilte tiltak for å begrense og utrydde sykdom

Til § 22

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av § 4 i eksisterende lov.

Første ledd inneholder et omsetningsforbud for levende akvatiske dyr. Ved synlig tegn på sykdom gjelder omsetningsforbudet uansett om smittestoffet er kjent eller ukjent, eller om tilstanden er smittsom eller ikke. Bestemmelsen er derved også harmonisert med R.dir. 91/67 art. 3 der det ikke stilles krav til at sykdommen skal være smittsom. Ved mistanke eller når dyrene er smittebærere, men ikke er syke, sier det seg selv at sykdommen må være smittsom for at omsetningsforbudet skal gjelde.

Forbudet mot flytting av syke akvatiske dyr søkes presisert i lovforslaget. Med flytting menes enhver fysisk forflytning av levende akvatiske dyr, med unntak av driftsmessige disposisjoner innenfor samme smittehygieniske enhet eller lokalitet. Dette unntaket kan imidlertid i særskilte tilfeller vurderes regulert, men dette bør i så fall skje med hjemmel i § 16 for så vidt gjelder akvakulturanlegg.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om gjennomføringen av forbudet mot omsetning og flytting etter første ledd. Videre kan departementet gjøre unntak fra forbudene i første ledd når det foreligger særlige grunner. Man tenker seg videre at enkelte smittsomme sykdommer, i gitte situasjoner ikke utgjør særlig risiko, slik at det kan åpnes for en viss grad av flytting av akvatiske dyr selv om disse sykdommene er tilstede. Andre ledd gir derved mulighet for individuell vurdering, noe som blir en videreføring av dagens praksis.

Til § 23

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av hjemmelsgrunnlaget for de sykdomsbekjempende tiltak som har blitt iverksatt ved mistanke om, eller påvisning av smittsom sykdom i akvakulturanlegg m.v, og som har vært vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov. Med «mistanke om» forstås også mistanke som oppstår på grunnlag av opplysninger om mulig smittemessig kontakt som kommer frem ved epidemiologisk kartlegging av sykdomstilfeller. Slike opplysninger kan gjøre det nødvendig å iverksette forebyggende tiltak overfor anlegg hvor det ikke finnes klinisk mistanke om forekomst av den aktuelle sykdommen. For å redusere risiko for videre smittespredning kan det være nødvendig å regulere utsett av fisk, drift av anlegg, transport og slakting av fisk. Dette er forhold som er meget relevante i forbindelse med ILA.

På grunn av de enkelte smittestoffers ulike natur, ny kunnskap om sykdommer, teknologisk utvikling og inntreden av nye sykdommer, er det ikke formålstjenlig å utferdige detaljerte forskrifter på alle disse områder, men derimot behov for en vid hjemmel til å fatte de til en hver tid nødvendige tiltak.

Første ledd er derfor utformet som en åpen fullmakt, med hjemmel til å vedta tiltak som ikke er hjemlet i særskilte bestemmelser, men som anses nødvendig i forhold til lovens formål og gjeldende ambisjonsnivå i sykdomsbekjempelsen.

Det presiseres at det kun er ved mistanke om, eller faktisk forekomst av de smittsomme sykdommer som er oppført i forskrift om sykdomsfortegnelse (jfr. § 2) at tiltak etter denne paragraf kan gjøres gjeldende.

Tiltak etter denne paragraf vil være av typen skjerpede krav til hygiene i alle ledd i produksjonen, skjerpede krav til driftsplaner, pålegg om utslakting, desinfisering av anlegg og utstyr m.v.

Problemene med lakselus i næringen innebærer også en trussel overfor viltlevende bestander. Det er derfor vesentlig at bekjempelsestiltak som synkroniserte regionale avlusninger også videreføres. Bestemmelsen gir hjemmel for departementet blant annet til å treffe vedtak om avlusning i tilfeller hvor en eller flere oppdrettere nekter å delta i en organisert regionalisert avlusning og derved opprettholder smittepresset for andre oppdrettere og/eller i forhold til viltlevende bestander. Tiltaket vil være basert på faktisk påvisning av lus, og som sådan være av bekjempende karakter, men det vil på samme tid også være forebyggende i forhold til spredning av smitte til andre anlegg og til viltlevende bestander. Det vil likeledes være forebyggende i forhold til utvikling av andre sykdommer i anlegget. Med bakgrunn i dette er synkronisert regional avlusning omtalt både under § 13 og 23.

Til § 24

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av hjemmelsgrunnlaget for de sykdomsbekjempende tiltak som har blitt iverksatt ved direkte mistanke om, eller påvisning av smittsom sykdom i frittlevende bestander, som har vært vedtatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Første ledd er utformet som en åpen fullmakt, med hjemmel til å vedta tiltak som ikke er hjemlet i andre bestemmelser, men som anses nødvendig i forhold til lovens formål og gjeldende ambisjonsnivå i sykdomsbekjempelsen.

Det presiseres at det kun er ved mistanke om, eller faktisk forekomst av de smittsomme sykdommer som er oppført i forskrift om sykdomsfortegnelse (jfr. § 2) at tiltak etter denne paragraf kan gjøres gjeldende. Tiltakene vil være av typen fjerning av syk eller død fisk og hygieniske krav til personer og aktiviteter knyttet til det miljøet de akvatiske dyrene befinner seg i.

Ved overføring av vann mellom vassdrag, er det alltid en generell smitterisiko. Det er derfor behov for en viss kontroll med dette ut fra smitteforebyggende hensyn. Departementet har imidlertid ikke funnet det formålstjenlig direkte å regulere overføring av vann mellom vassdrag som et generelt forebyggende tiltak, men heller se til at slike hensyn blir tilstrekkelig ivaretatt i den ordinære konsesjonsbehandlingen etter vassdragslovgivningen. Derimot må veterinærmyndighetene kunne pålegge en slik restriksjon dersom det er utbredt sykdom i et vassdrag. § 24 gir hjemmel for dette.

Etter andre ledd kan departementet bestemme at frittlevende akvatiske dyr skal behandles eller avlives i den hensikt å begrense eller utrydde smittsom sykdom i et område. Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å treffe vedtak om avliving. Det er også myndighetene som effektuerer vedtaket. Bestemmelsen viderefører også hjemmelsgrunnlaget for deler av forskrift om bekjempelse av Gyrodactylus salaris.

Der tiltak etter denne bestemmelsen medfører bruk av, eller utslipp av kjemikalier, eller avlivning av ferskvannsfisk, vil tiltaket også kreve klarering i forhold til forurensningsloven og lakseloven.

Til § 25

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av hjemmelsgrunnlaget for deler av nåværende desinfeksjonsforskrift og sykdomsforskrift, samt en del av de enkeltvedtak som er blitt fattet ved mistanke om eller påvisning av smittsom sykdom med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å pålegge ansvarlig for akvakulturanlegg eller annen innhegning, havbeitevirksomhet og transportenhet å sanere anlegg og utstyr når det er mistanke om, eller påvist smittsom sykdom på akvatiske dyr.

Til § 26

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av hjemmelsgrunnlaget for deler av nåværende sykdomsforskrift, fastsatt med hjemmel i § 8 i eksisterende lov.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å opprette soner med hensyn på bestemte smittsomme sykdommer for å bekjempe slike sykdommer, hindre spredning og utvikling av slike sykdommer, eller opprettholde fristatus for landet eller deler av landet i henhold til internasjonale avtaler. Tilpasningen til EØS-regelverket krever hjemmel for å kunne opprette særskilte soner som skal beskyttes mot innførsel av smitte (soner med fristatus med hensyn på spesifikke sykdommer).

Etablering av soner er i de fleste tilfeller tiltak som iverksettes for områder hvor det er påvist sykdom. Etablering av soner har en effektiv forebyggende effekt ved virusbetingede sykdommer som for eksempel ILA. Restriksjoner og tiltak som kan gjøres gjeldende for enkeltanlegg og virksomheter knyttet til akvakultur, og ovenfor aktiviteter i forhold til viltlevende bestander, skal kunne gjøres gjeldende for sonen som helhet.

Med hjemmel i § 8 i eksisterende lov, er det opprettet soner og fastsatt omsetnings- og transportrestriksjoner, eksempelvis forskrift om sone for å forebygge spredning av furunkulose, fastsatt av Landbruksdepartementet 14.11.1991, eller forskrift om krepsing fastsatt av Landbruksdepartementet 15.08.91, hvor § 1 inneholder forbud mot all fangst av ferskvannskreps i Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud, Hedmark og Oppland

Med hjemmel i eksisterende fiskesykdomslov § 8 ble det 06.03.1995 utferdiget en midlertidig forskrift om soner for forebygging og utrydding av infeksiøs lakseanemi. I forskriften er bestemt som ILA-fri sone: kystområdet fra kommunegrensen mellom Hå og Eigersund kommuner til grensen mot Sverige, og som ILA-sone: kystområdet fra kommunegrensen mellom Hå og Eigersund kommuner i Rogaland fylke til grensen mot Russland. Forskriften inneholder restriksjoner for omsetning og flytting av akvatiske dyr av arten atlantisk laks ( Salmo salar) fra ILA-sonen til ILA-fri sone. Tilsvarende regionale soneforskrifter har vært utferdiget for henholdsvis Hordaland og Sogn og Fjordane, og Møre og Romsdal fylker og for Lofoten, med tilhørende sjøområde innenfor grunnlinjen.

Avhengig av smittefaren fra ett eller flere utbrudd, primærfokus, kan det foretas en inndeling av området omkring i tiltakssone og observasjonssone, med varierende grad av restriksjoner.

Tiltak vedrørende opprettelse av soner forutsettes gjennomført etter samråd med andre forvaltningsmyndigheter.

Kapittel 5 Andre bestemmelser

Til § 27

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av § 9 i eksisterende lov.

Første ledd uttaler «dersom noen som har ansvar for akvatiske dyr ikke retter seg etter påbud som er gitt i eller i medhold av denne loven, kan departementet iverksette nødvendige tiltak for å gjennomføre påbudet».

Utgangspunktet er at den ansvarlige selv skal treffe de nødvendige tiltak for å bringe et ulovlig forhold i orden. Dersom dette ikke skjer, vil det kunne ilegges tvangsmulkt for å motivere til oppfyllelse av pålegget. Men i enkelte tilfeller vil dette tvangsmiddel ikke være tilstrekkelig eller hensiktsmessig. Det er i slike tilfeller nødvendig med egen hjemmel for myndighetens adgang til å treffe nødvendige tiltak når den ansvarlige ikke selv handler, eller når det haster eller det kan være uvisst hvem som er den ansvarlige. Myndighetene kan selv forestå de nødvendige handlinger, eller de kan overlate arbeidet til andre, herunder engasjere private.

I særskilte tilfeller kan det være nødvendig å gjennomføre tiltak straks, hvorpå den som er gitt myndighet etter denne lov kan sørge for umiddelbar gjennomføring av nødvendige tiltak, uten at pålegg er gitt. En slik umiddelbar gjennomføring kan være nødvendig i situasjoner der det er spesielt akutte sykdomstilstander som gjør at man ikke vil oppnå den ønskede effekt av tiltaket dersom man må gå veien om pålegg først. Det kan også være helt spesielle tilfeller der man risikerer at det blir gjort uheldige disposisjoner som kan ødelegge resultatet av nødvendige tiltak, dersom det blir gitt varsling på forhånd.

Når det har vært nødvendig for det offentlige å gripe inn med tiltak etter denne paragraf, representerer kravet på å få dekket utgiftene ofte ikke annet enn et krav på få refundert utlegg til noe eieren ellers hadde plikt på seg til selv å utføre. Tredje ledd første punktum lyder derfor: «Påbudet kan gjennomføres for den ansvarliges regning».

Skyldig beløp etter regelen i dette ledd er tvangsgrunnlag for utlegg. Det foreligger i disse tilfeller også tvangsgrunnlag for renter og utenomrettslige inndrivingskostnader, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (e).

Til § 28

Bestemmelsen er en videreføring av § 9 a i eksisterende lov.

Bestemmelsen angir hvordan Statens Innkrevningssentral kan inndrive de krav staten har og som det etter loven foreligger tvangsgrunnlag for.

Til § 29

Bestemmelsen er ny. Departementet er av den oppfatning at tvangsmulkt vil kunne utgjøre et hensiktsmessig sanksjonsmiddel for å sikre overholdelse av fiskesykdomsloven. Bestemmelsene i § 29 om tvangsmulkt svarer i det vesentlige til bestemmelsene i oppdrettslovens § 17 og det vises for så vidt til den omtalen som er gitt med hensyn til bruk av tvangsmulkt etter oppdrettsloven i Ot. prp.nr. 74 (1988-89) s. 14-15.

For å sikre at bestemmelser gitt i, eller i medhold av loven blir gjennomført, kan den som er gitt myndighet etter loven fastsette tvangsmulkt.

Med tvangsmulkt forstås her en plikt til å betale et pengebeløp ved overtredelse av loven eller et lovhjemlet vedtak. Tvangsmulkt er ikke straff i juridisk forstand og skiller seg fra straff på flere måter. For det første må tvangsmulkten fastsettes på forhånd, mens straff fastsettes når et ulovlig forhold er inntrådt. Tvangsmulkten har virket etter sin hensikt dersom den ansvarlige innretter seg slik at han slipper å betale. Anvendelsen av straff forutsetter i alminnelighet at det foreligger subjektiv skyld. Plikten til å betale tvangsmulkt er ikke avhengig av subjektiv skyld, men utløses når objektivt ulovlig forhold forekommer.

Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelse av loven eller vedtak i medhold av loven er oppdaget. Bestemmelsen gir adgang til bruk av tvangsmulkt ved overtredelse av loven. Det samme gjelder ved overtredelse av alle lovlige vedtak etter loven. «Vedtak» vil da dekke såvel forskrifter gitt i medhold av loven som enkeltvedtak. Vilkår som tas inn i ved departementets godkjenning er en del av et vedtak. Tvangsmulkten knyttes til pålegg til den ansvarlige om å holde sin virksomhet innen de rammer loven setter.

Bestemmelsen gir ingen anvisning på tvangsmulktens størrelse, men departementet kan gi nærmere rammer for beløpsstørrelser. Normalt bør beløpene være så store at de vil overskride den gevinst den ansvarlige kan påregne, dersom han ikke retter seg etter pålegget.

Etter paragrafens andre ledd begynner mulkten å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som er satt. Utgangspunktet her er at det i pålegget om retting skal gis en frist. Blir den overholdt, vil tvangsmulkten ikke begynne å løpe. Målet med tvangsmulkten vil da være nådd. Ved fastsetting av frister vil det være behov for å ta hensyn til spesielle forhold som tilsier en forlengelse eller forkortelse. Hvis det er umulig for den ansvarlige å rette på forholdet innen den gitte fristen, og dette ikke kan bebreides denne, kan kravet om tvangsmulkt frafalles. En slik hjemmel til å frafalle påløpt tvangsmulkt er gitt i paragrafens siste ledd.

Tredje ledd bestemmer at tvangsmulkt også kan fastsettes på forhånd, dvs. før en overtredelse foreligger. Bestemmelsen gir hjemmel til å ta inn en klausul om tvangsmulkt som vilkår ved et godkjenning. Dersom ikke vilkåret overholdes, vil den fastsatte tvangsmulkten begynne å løpe fra det tidspunkt overtredelsen tar til.

Det gis ved to alternativer anvisning på hvordan tvangsmulkten forfaller. Etter det første alternativ vil den kunne løpe så lenge det ulovlige forhold vedvarer. Mulkten løper da fra eventuell overtredelse tar til. Mulkten kan fastsettes til som et beløp pr. dag (dagmulkt), eller den kan knyttes til andre tidsenheter. Lovteksten inneholder ingen grense for hvor lenge mulkten kan påløpe. Den instans som har ilagt mulkten må foreta en løpende vurdering av situasjonen. Under normale omstendigheter bør det settes en siste frist for oppretting av overtredelsen.

Etter det andre alternativ forfaller tvangsmulkten for hver overtredelse. Dette tar sikte på de tilfeller hvor det ulovlige forhold er en enkeltstående handling. Et aktuelt eksempel er dumping av død fisk.

Tvangsmulkt ilegges den som er ansvarlig for overtredelsen. Er overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller et foretak, skal tvangsmulkten pålegges virksomheten som sådan. Tvangsmulkten er grunnlag for utlegg, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 (e).

Bestemmelsen gir også hjemmel for å kunne frafalle krav om påløpt tvangsmulkt. Denne adgangen forutsettes bare brukt i spesielle tilfeller. Eksempel på hensyn som kan tilsi hel eller delvis nedskriving av påløpt tvangsmulkt vil være dersom innkreving vil ødelegge det økonomiske grunnlaget for driften eller at overtredelsene er unnskyldelig av grunner som ligger nær opp til force majeure.

Til § 30

Bestemmelsen er en bearbeidet videreføring av § 11 i eksisterende lov og innebærer en skjerping av straffansvaret i tråd med den alminnelige oppfatning vedrørende miljøkriminalitet. Dette vil også kunne indusere større engasjement fra påtalemyndigheten.

Første ledd fastsetter at det er straffbart å overtre bestemmelser gitt i loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven.

Bestemmelsen avløser tilsvarende straffebestemmelse i eksisterende fiskesykdomslov § 11. Strafferammen foreslås imidlertid skjerpet fra 3 måneder i den eksisterende lov til 1 år i dette lovforslaget. For overtredelser hvor det foreligger særlig skjerpende omstendigheter foreslås strafferammen økt til 2 år. Videre er skyldkravet i § 30 skjerpet til forsett eller uaktsomhet i forhold til eksisterende fiskesykdomslov § 11 som oppstilte forsett eller grov uaktsomhet.

Det er et utbredt ønske om straffeskjerpelse av miljøkriminalitet. Spredning av fiskesykdommer har i de senere år ført til store økonomiske tap i oppdrettsnæringen og betydelig skade på viltlevende bestander av laks og ferskvannskreps. Konsekvensene av smittespredning kan i fremtiden, ikke minst for viltlevende bestander, blant annet som følge av oppdrett av nye arter, bli såpass alvorlige at en overtredelse i enkelte tilfeller kan vurderes som alvorlig miljøkriminalitet. Det vil i så fall etter omstendighetene kunne bli aktuelt med anvendelse av den strengere bestemmelse i straffeloven § 152 b (generalklausulen om miljøkriminalitet).

Straffebestemmelsen i § 30 er delt i to alvorlighetsgrader. Begrunnelsen for et slikt skille er blant annet at for enkelte overtredelser av mindre alvorlig karakter, bør politiet kunne påtale overtredelsen med forelegg. Utvidelsen av strafferammen fra tre måneder og opp til ett år, får også straffeprosessuelle følger ved at man står i en annen situasjon ved bruk av tvangsinngrep enn det som er tilfelle i dag. Dette vil få mest praktisk betydning for den etterforskning som skjer umiddelbart etter at et straffbart tilfelle er oppdaget. Utvidelsen av strafferammen fører til at man får utvidet adgang til ransaking enn tidligere, da strafferammen bare var tre måneder.

Med særlig skjerpende omstendigheter i andre ledd menes blant annet overtredelser som har ført til omfattende smittespredning av en alvorlig sykdom, eller der det forelå stor sannsynlighet for omfattende skadevirkninger.

Både etter første og andre ledd kan bøtestraff anvendes alene eller i kombinasjon med fengselsstraff. Fengselsstraff vil bare være aktuelt i unntakstilfeller. Bot vil være den mest aktuelle straffen. Botens størrelse bør fastsettes i forhold til mulig gevinst ved overtredelsen, eventuell fare for skadevirkning, eller omfanget av skadevirkningen.

Det er forbrytelse enten overtredelsen rubriseres under første eller andre ledd, jfr. straffeloven § 2, hvilket innebærer at også forsøk er straffbart, jfr. straffeloven § 49. Første ledd andre punktum fastsetter at også medvirkning er straffbart.

Ved alvorligere overtredelser hvor det kan bli aktuelt med inndragning av utstyr og produkter, vil straffelovens alminnelige regler om inndragning få anvendelse, jfr. straffeloven § 34 flg.

Mange av overtredelsene vil utøves av noen som handler på vegne av et foretak. Når det gjelder straff av foretak, vil straffelovens alminnelige regler om foretaksansvar få anvendelse, jfr. straffeloven § 48 a og 48 b.

Påtalen er offentlig, jfr. straffeloven § 77, og er derfor ikke avhengig av en begjæring fra noen fornærmet. Som fornærmet må man regne den som innehar eller representerer en interesse som er vesentlig krenket ved overtredelsen.

Til § 31

Bestemmelsen er en videreføring av § 12 i eksisterende lov.

Det vil fra departementets side ved de fleste hjemler skje en omfattende delegasjon av myndighet til egne underordnede organer. Dette krever ikke en særskilt lovhjemmel. Derimot gir § 31 departementet hjemmel til å delegere myndighet etter loven til andre departementers underordnede organer. Bestemmelsen er en videreføring av § 12 i eksisterende fiskesykdomslov. Det er på en del områder i dag delegert kompetanse fra Landbruksdepartementet til Fiskeridirektoratet. Departementet ønsker opprettholdt en slik delegasjonspraksis.

Klageadgang ved klage på vedtak fattet med hjemmel i kompetanse delegert til andre departementers underliggende organ følger en ulik klagevei avhengig av det påklagede vedtakets materielle innhold. For eksempel vil klage på vedtak om godkjenning av teknisk utforming på slakteri, tilvirkningsanlegg og transportenhet gå fra Kontrollverket til Fiskeridirektoratet, mens klage på vedtak vedrørende de smittehygieniske forhold som vedrører driften går fra Kontrollverket til Statens dyrehelsetilsyn. Dette er i tråd med dagens praksis på området. Man oppnår således en smidig utnyttelse av den faglige kompetansen, samtidig som man oppnår en effektiv og ressursbesparende saksbehandling.

Til § 32

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen gir departementet fullmakt til ved forskrift å fastsette gebyr for behandling av søknader og for annet arbeid som er pålagt offentlige myndigheter etter denne lov. En tilsvarende bestemmelse fremgår for eksempel av lov av 14. juni 1985 plan- og bygningslovens nr. 77 § 109 for så vidt gjelder byggesaker m.m.

Behandling som det særlig kan bli aktuelt med gebyr for etter fiskesykdomsloven, gjelder søknader om godkjenning av metoder og utstyr for avfallsbehandling og vannbehandling, muligens også godkjenning av slakterier/tilvirkningsanlegg, godkjenning av tekniske desinfeksjonsmidler, godkjenning av transportenheter. Det er allerede innført gebyr på disse områdene, men vedtak om dette er i dag fattet med hjemmel i forvaltningsloven. Videre kan det bli aktuelt med gebyr for myndighetenes arbeid med revisjon av oppdretterens internkontrollsystem, jfr. lovens § 10. I tillegg nevnes behandling av søknader om import/eksporttillatelse hvor det også muligens på sikt vil bli vurdert en gebyrordning.

Når det gjelder utstedelse av helse- og opprinnelsesattester tar veterinærene i dag betalt for dette i form av vanlig honorar. Det kan med tiden også bli innført gebyr for attester som utstedes av offentlige veterinærer.

Det er ikke tenkt tatt egne gebyrer der saksbehandlingen skjer som en del av en samordnet søknadsbehandling der det innkreves gebyr med hjemmel i annet lovverk for denne behandlingen, til eksempel behandling av søknader om oppdrettskonsesjon.

Til § 33

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Når loven trer i kraft oppheves midlertidig lov 22. juni 1990 nr. 44 om tiltak mot sykdom hos akvatiske organismer.

Midlertidig lov hjemler en rekke forskrifter og enkeltvedtak, blant annet gjennom sin § 8. Disse skal videreføres. Dertil kommer at det fortsatt gjelder enkelte forskrifter som i sin tid ble vedtatt med hjemmel i fiskesykdomsloven av 1968. Også disse forskrifter skal videreføres inntil de blir avløst av nye forskrifter. Det er meningen at utkastet til ny sykdomslov skal kunne gi hjemmel for alle disse forskrifter. Det uttales derfor i § 33 andre ledd at forskrifter og vedtak gitt i medhold av lov 22. juni 1990 nr. 44 om tiltak mot sykdom hos akvatiske organismer og lov av 6. desember 1968 nr. 2 om tiltak mot sykdommer hos ferskvannsfisk fortsatt gjelder inntil de blir opphevet eller avløst av bestemmelser gitt med hjemmel i denne lov, eller kommer i strid med denne lov.

Virkeområde som ikke er omfattet av eksisterende lov vil fortsatt være uregulert ved ikrafttreden av ny lov dersom det kun er gitt forskriftshjemmel i denne loven. Området vil først bli regulert fra det tidspunkt det er vedtatt forskrift som regulerer det. Er det derimot gitt enkeltvedtakskompetanse direkte i loven, vil området være regulert fra det tidspunkt loven trer i kraft. Virkeområde som i eksisterende lov er regulert kun med enkeltvedtakskompetanse, og som i dette lovforslaget er foreslått regulert med forskriftskompetanse, vil etter denne lovens ikrafttreden bli uregulert inntil det er gitt forskrifter som regulerer området. Enkeltvedtak som allerede er fattet med hjemmel i eksisterende lov, vil også gjelde videre inntil de oppheves eller erstattes av nye bestemmelser med hjemmel i denne lov.